Høgskolen i Lillehammer. Masteroppgave. Utestengt!

Høgskolen i Lillehammer Masteroppgave Utestengt! En kvalitativ studie om opplevelsen av- og bakenforliggende årsaker til utkastelse fra kommunal bolig Unni Skretteberg Master i velferdsforvaltning Avdeling for helse- og sosialfag Høgskolen i Lillehammer, Vår 2012

Sammendrag Denne oppgaven er en kvalitativ studie om bakomliggende årsaker for utkastelse fra kommunale bolig, og hvordan de som har denne erfaringen opplever dette. Oppgaven skrives som en avslutning på master i velferdsforvaltning ved Høyskolen i Lillehammer. Undersøkelsen er gjennomført i en større by på Østlandet. Det er et overordnet politisk mål at alle skal bo trygt og godt, men likevel opplever mange å bli kastet ut av boligen sin hvert år. Jeg har stilt spørsmålet om hvilke bakomliggende årsaker som fører til utkastelse, og hvordan de opplevde utkastelsen. I disse beretningene kom det frem at de menneskene som har denne erfaringen, har store problemområder i livene sine. Denne opphopningen av problemer har ført til begrenset deltakelse på samfunnsarenaer som blir betegnet som viktige. Jeg har valgt å se på deres livsberetning igjennom en marginaliseringsprosess. Det fremkommer at informantene definerer sin helse som dårlig, de opplever seg fattige, de er ikke delaktige i ordinært arbeidsliv, og de har begrenset sosialt nettverk. Alle som ble intervjuet hadde, eller hadde hatt et forhold til sosialkontoret, og flere av dem hadde rus - eller psykiatriske problemer. Funnene viser at det er ulike årsaker til utkastelse. I tidligere publiseringer er det påpekt at det ikke alltid er betalingsevnen som er årsaken, men heller betalingsviljen. Det som fremkommer i min undersøkelse, er blant annet at det er i de sårbare overgangene leietakeren står i fare for å miste boligen sin. En slik sårbar overgang er innflytting i ny bolig. Det viser seg blant annet at det er svært vanskelig å flytte inn i et ordinært borettslag når man er kommunal leietaker. Det forventes svært mye av den som flytter inn, og det er liten toleranse for avvik og annerledes oppførsel. Beboere av kommunal bolig har liten innflytelse på hvordan de skal bo og hvor de skal bo. Dette gjelder spesielt for de med rus - og psykiske problemer. Dette fører ofte til at leietakeren føler seg overkjørt av kommunen. De opplever det som svært vanskelig og komme i kontakt med boligtjenesten og den kommunale utleievirksomheten. Dette har blant annet ført til at leietaker holder tilbake husleien for å prøve å komme i dialog, med det resultatet at de mister boligen. Funnene viser også at det er organiseringsproblemer som er årsak til utkastelse. Det kan være at leietaker ikke har ryddet og flyttet ut av boligen på ordinær måte etter 2

kontraktopphør. Da må kommunen bruke namsmannen for å kunne avslutte boforholdet på en juridisk riktig måte. Undersøkelsen viser at leietaker ikke alltid vet at det skal foretas en utkastelse, og de har heller ikke kunnskap om den direkte årsaken til utkastelsen. I min undersøkelse gjelder dette de som hadde utenlandsk opprinnelse. Det å miste boligen sin opplevdes svært vanskelig for flere av de som var med i undersøkelsen. Tapet av boligen skapte mye usikkerhet og redsel for fremtiden. Uten bolig oppsto et ras av nye problemer. Blant annet ble det umulig å følge opp i Legemiddelassistert rehabilitering (LAR) når midlertidig bolig ble tildelt utenfor hjemstedskommunen. Det å bli kastet ut av boligen ble beskrevet som svært skamfullt. Denne skamfølelsen plager flere i lang tid etter utkastelsen, og de har delt lite med andre om opplevelsen og den følelsen de sliter med i ettertid. 3

Forord Når jeg nå avslutter denne oppgaven, er det slutten på en prosess som har strekt seg over flere år. Dette har vært en reise som har bestått av mange ulike sinnstilstander. Frustrasjon over å skulle finne tid til prosjektet, har vært en stor utfordring. Likevel, det har vært en lærerik og spennende periode. Nå er det over, og jeg vil takke de som har bidratt til at denne oppgaven nå er klar for innlevering. Først, en stor takk til informantene som takket ja til å la seg intervjue om et tema som var vanskelig. Uten dere hadde jeg ikke kunnet besvare denne oppgaven i den formen jeg ønsket. Mitt håp er at deres deltakelse ikke skal være forgjeves. Tusen takk til Liv Johanne Solheim ved Høyskolen i Lillehammer, som har vært min veileder. Du har tålmodig stått der, og holdt meg i tøylene! Videre vil jeg takke ansatte ved biblioteket på Høyskolen i Lillehammer og Høyskolen i Buskerud. Tusen takk for god service, og tålmodighet med mitt prosjekt. En stor takk til Merete Nagell Strandos ved Husbankens hovedbibliotek i Drammen. Du har alltid vært imøtekommende og serviceinnstilt når jeg har bedt deg om å bestille eller finne bøker! Tusen takk min arbeidsgiver Drammen kommune, som bidro med stipend! Det varmet godt, når arbeidsgiver viste interesse for prosjektet. Tusen takk til kollegaer som har vist tålmodighet med meg, og gitt nødvendige heiarop! En stor takk til Irene Reiersen som har redigert oppgaven! Dette har vært til uunnværlig hjelp! Tusen takk til Helge Loland som har hatt siste hånd på verket ved å foreta korrekturlesning og språkvask! En stor takk til min barn, Ingvild, Hannah og Hågen som har vært tålmodige med mor! Takk til Espen for støtte og positive tilbakemeldinger underveis! Unni Skretteberg Drammen 18.04.12 4

Innhold Sammendrag... 2 Forord... 4 1.0 Innledning... 8 Tabell 1.1: Oversikt over antall begjæringer og avholdte utkastelser i utvalgte byer... 9 1.2 Boligen som bærebjelke i velferdsstaten... 11 1.3 Boligsosialt arbeid... 13 1.4 De vanskeligstilte på boligmarkedet... 16 1.5 Presentasjon av problemstillingen... 18 1.6 Oppgavens struktur og videre gang... 20 2.0 En juridisk gjennomgang av utkastelsen... 21 2.1 Hva er en tvangsfullbyrdelse?... 22 2.2 Hva må til for at et krav skal kunne tvangsfullbyrdes?... 23 2.3 Hvilke prosedyrer har namsmannen?... 23 2.4 Hva med leietagers løsøre?... 24 2.5 NAVs rolle og forpliktelse... 25 3.0 Tidligere forskning... 26 3.1 Noen hovedpoeng fra den norske forskningen... 27 3.2 Utkastelser og forskningsfeltet... 30 4.0 Teoretisk referanseramme... 34 4.1 Emosjonssosiologi... 35 4.2 Skammen... 36 4.3 Emosjonshåndteringsperspektivet... 39 4.4 Marginalitet... 41 4.5 Hvordan definerer vi marginalitet?... 41 4.6 Sosial eksklusjon... 43 5

4.7 Hva dekker begrepet sosial eksklusjon?... 46 5.0 Metode... 48 5.1 Fenomenologi... 49 5.2 Hermeneutikk... 50 5.3 Samtalen som kvalitativ metode... 51 5.4 Rekruttering av informanter... 52 5.5 Utvalg... 54 5.6 De tause i utvalget... 54 5.7 Møte med informantene... 56 5.8 Min forforståelse i møte med informanten... 59 5.9 Bearbeiding av intervjuene... 60 5.10 Kvalitetskrav ved forskning... 60 5.11 Etiske betraktninger... 61 6.0 Presentasjon av empiri... 63 6.1 Presentasjon av utvalget:... 64 Tabell 6.1.1: Oversikt over kjennetegn ved informantene... 65 6.2 Bakomliggende årsaker for utkastelsen, presentert i et marginaliseringsperspektiv... 68 6.3 Å leve i fattigdom... 68 6.4 Diskusjon... 71 6.5 Barrierer for deltaking i arbeidslivet.... 72 6.6 Diskusjon... 74 6.7 Nettverk og deltakelse... 76 6.8 Diskusjon... 79 6.9 Oppsummering av marginaliseringsprosessen... 82 6.10 Beskrivelse og opplevelse av utkastelsen... 82 6.11 Diskusjon... 87 6.12 Oppsummering av skammen... 91 6

7.0 Sluttdrøftning - Konsekvenser av å være marginalisert på boligmarket.... 91 Litteraturliste:... 96 Vedlegg 1: Godkjenning fra NSD:..103 Vedlegg 2: Forespørsel om intervju:...105 Vedlegg 3: Purring forespørsel om intervju:......107 Vedlegg 4: Intervjuguide:.....109 7

1.0 Innledning Denne studien har som mål å få mer kunnskap om bakomliggende årsaker til utkastelse fra kommunal bolig, og hvordan dette oppleves for de leietakerne som gjør denne erfaringen. I innledningskapittelet vil jeg først presentere noen fakta i forhold til omfanget av utkastelser. Videre vil jeg se på boligen som bærebjelke i velferdsstaten og definere begrepene boligsosialt arbeid og de vanskeligstilte på boligmarkedet. Til slutt i kapittelet presenteres problemstillingen. Begjæringer om utkastelse og gjennomførte utkastelser er en viktig årsak til bostedsløshet. Nesten en fjerdedel av de bostedsløse har opplevd utkastelse fra sin bolig (Ulfrstad, 2011). Til tross for at utkastelser ikke utgjør så stort antall i året, er det likevel interessant at det i et velferdssamfunn med mange gode utbygde velferdsgoder, fortsatt er et antall personer som hvert år blir kastet ut av sin bolig. Dette gjelder også i forhold til kommunalt eide boliger, som nettopp i utgangspunktet var tiltenkt de mest utsatt på boligmarkedet. Hvorfor er det slik og hva skjuler det seg bak disse utkastelsene? For å få et oversiktsbilde over omfanget presenteres en tabell (Holm/Astrup, 2009:63). Det presiseres at dette er begjæringer og utkastelser som gjelder både for kommunale leide boliger og privat utleie. 8

Tabell 1.1: Oversikt over antall begjæringer og avholdte utkastelser i utvalgte byer Distrikt 2006 2007 2008 Begj Avh Begj Avh Begj Avh Oslo 3437 834 3521 866 3697 821 Bergen 445 116 539 141 540 137 Stavanger 266 20 236 65 215 84 Trondheim 343 58 451 75 492 67 Kristiansand 61 14 65 18 69 23 Fredrikstad 102 32 85 27 100 23 Tromsø 97 40 72 35 93 36 Drammen 165 59 142 68 170 66 Gjøvik 88 23 87 28 119 40 Hamar 43 1 33 3 52 11 Haugesund 39 10 40 8 47 10 Narvik 22 0 33 21 30 5 Alta 46 4 45 3 46 4 Sum 5154 1211 5349 1358 5670 1327 Ser vi på tabellen har det vært en jevn økning i antall begjæringer fra 2006 2008. Når vi ser på avholdte utkastelser har ikke økningen vært like markant. Det foreligger ingen eksplisitte årsaksforklaringer hos Holm (2009) på disse tallene, men det viser noen tendenser. Det tabellen viser er at de færreste av begjæringene går så langt som en avholdelse, og det forteller at mange får hjelp eller klarer selv å ordne opp før utkastelsen blir effektuert. Det forteller også hvor effektiv lovhjemmelen er. De fleste følger opp anmodningen om å betale husleien eller har ordnet ny kontrakt, når trusselen om og miste boligen blir sluttresultatet. Oslo er i en særstilling i forhold til de to andre store byene, Bergen og Trondheim. Sistenevnte by har hatt en mer aktiv holdning for å unngå begjæringer og utkastelser. Blant annet ved at namsmannen har hatt en meklerolle mellom utleier og leietaker. Fredrikstad, Drammen og Kristiansand er tre kommuner som gjerne sammenligner seg i kommune stat - rapportering (KOSTRA). Her 9

ser vi at Drammen både har høyre tall på begjæringer og utkastelser. Det fremkommer ikke i tallmateriale til Holm (2009) hvorfor det er slik. På vei til egen bolig hadde prosjektperiode fra 2004 2006. To av målene i prosjektet var å få ned antall begjæringer og utkastelser, og det ble på flere hold i satset stort, i de utvalgte kommunene som var med i prosjektet, deriblant Oslo. Tabellen viser at det er noe lavere tall både på begjæringer og avholdte utkastelser i 2006 i Oslo. Likevel var ikke denne nedgangen nok til at resultatmålene i strategien ble innfridd. Tabellen viser at utkastelser er et storbyproblem. I de minste og mellomstore byene er det flere begjæringer, men få går så langt at det blir avholdt en utkastelse. Stavanger skiller seg ut i 2006, ved at de har en forholdsvis høyt antall begjæringer, men bare 20 avholdte utkastelser. I 2007 og 2008 synker antall begjæringer, mens avholdte utkastelser øker betydelig. Holm (2009) går ikke spesifikt inn på hver kommune, det blir derfor vanskelig å forstå denne økningen i antall effektuerte utkastelser, mens tabellen sett under ett, viser tendensene. I et velferdsperspektiv er det interessant å forstå hvorfor noen blir kastet ut av sin bolig. Det er betimelig å spørre hvorfor ikke disse menneskene blir fanget opp av de trygghetstiltakene som finnes innefor vårt velferdssystem. Hva kan vi finne ut av årsakene til utkastelse? Hvem er disse menneskene, er det de mest sosiale utsatte, eller foregår dette også blant dem vi trodde skulle klare å opprettholde et boforhold? Hva med kommunene i disse sakene? I første omgang blir en leiekontrakt underskrevet, fordi leietaker fyller vilkårene for leie av kommunal bolig, til de ved neste korsvei kastes ut. Namsmannen i Oslo mener Boligbygg gjennom sitt mandat og regelverk, leker med folks liv og helse når de bruker begjæringer mot trygdemottakere og sosialhjelpsmottakere, som endog er tildelt kommunal bolig på grunnlag av dårlig helse, økonomiske eller har andre psykososiale problemer (Øverås mfl, 2005). I innledningen vil jeg kort ta for meg noen overordna spørsmål som boligens betydning i velferdsstaten, hvordan defineres boligsosialt arbeidet, kommunale boliger som virkemiddel i det bolig sosiale arbeidet, hvem som er de vanskeligstilte på boligmarkedet, og til slutt vil jeg si noe spesifikt om bakgrunn for temaet,som er utkastelsesproblematikken fra kommunal bolig. 10

1.2 Boligen som bærebjelke i velferdsstaten Det overordna mål i boligpolitikken er at alle skal ha et godt og trygt sted å bo. Dette er en av de viktigste bærebjelkene innenfor velferdspolitikken (Riksrevisjonen, 2007-2008). Det første vi kan slå fast er at i Norge bor de fleste trygt og godt, og de fleste av oss eier egen bolig, eller har planer om å kjøpe oss en bolig (Dyb, Solheim og Ytrehus, 2004). Derfor har bolig - politisk arbeid blitt en prioritert oppgave i opprettholdelsen av velferdsstaten. Det å ha et tilfredsstillende sted og bo er grunnleggende behov, og en forutsetning for helse, utdanning, arbeid og samfunnsdeltakelse (NOU 2011:15). Hjemmet ditt har betydning for identitet og sosial tilhørighet. Det slås fast at boligen er viktig i et folkehelseperspektiv (ibid.). I et historisk perspektiv har boligen gått fra å være et spørsmål om boligforsyning til det som er den største utfordringen for flere vanskeligstilte grupper, det å bo. Bolig- sosiale utfordringer er ikke bare et spørsmål om lav inntekt, men også om ulike psykososiale problemer, som rusog psykiatri. Premissen i boligpolitikken er at alle skal ha mulighet for et stabilt og varing boforhold, uavhengig av oppførsel og mulighetene til å mestre et selvstendig liv (St. meld.nr.23, 2003 2004). Boligen som bærebjelke i velferdsstaten, springer ut i fra det idègrunnlaget som har formet velferdsstaten slik vi kjenner den i dag. Den moderne velferdsstaten er en europeisk oppfinnelse (Kuhnle/Kildal, 2011). Det ble et radikalt brudd med fattiglovgivningen i Europa for vel 100 år siden. Denne ble erstattet med sosialforsikrings - ordninger som var et nytt prinsipp for å møte behovet for sikring av inntekt i forbindelse med alderdom, sykdom, arbeidsulykker, arbeidsledighet, helsetjenester og medisinsk behandling (Ibid.). De nye tankene for inntektssikring kommer fra den tyske industrien, som gjennom kooperative avtaler skapte nye rettigheter for industriarbeiderene. Slik vi kjenner velferdsstaten i dag, har det kontinuerlig skjedd endringer som har gitt folket nye rettigheter, som igjen har ført til en jevn økning i velstand og bedre vilkår for helse og andre viktige faktorer som påvirker folks hverdag. I kjernebegrepet under utviklingen av velferdsstaten, ligger en oppfatning og forventning til det offentlige om et kollektivt ansvar, i form av sosial trygghet og sosial likhet (Kuhnle/Kildal, 2011). En velferdsstat med universelle velferdsordninger fordrer også at de som har mye ser fordelene ved å dele med de som har mindre. Slike felles løsninger fremfor individuelle markedsbaserte løsninger, skal legitimere velferdsstaten ved at det oppstår en kollektiv solidaritetsfølelse (Kunhle/ Solheim, 1991). Fordelingen i samfunnet er styrt av det 11

politiske klimaet. Etter krigen var det politisk enighet om hvordan landet skulle bygges opp igjen. Dette resulterte i Fellesprogrammet, hvor økonomien, arbeidslivet og ødelagte distrikter skulle tildeles ressurser til gjenoppbygging. Velferdsstaten, ble bygget ut fra det Gøsta Esping- Andersen (1990) beskriver som den sosialdemokratiske modellen. Hensikten var å jevne ut forskjellene mellom klassene i samfunnet og motvirke en sosio - økonomisk segregasjon (Ibid.). De ulike politiske partiene har forskjellige verdisyn på ansvarsfordeling og sosial rettferdighet, samtidig er det ulikt syn på den effekten de ulike velferdspolitiske ordningene gir (Kuhnle/Kildal, 2011). Normalisering og integrering er kjerneverdier i norsk velferdspolitikk (Thyness, 2004). Folk som trenger tjenester skal kunne få det i sitt nærmiljø. Denne tenkningen skjøt fart på begynnelsen av 1980- tallet og inn i 1990 årene. Da ble mange institusjoner nedlagt og beboerne ble flyttet hjem til sine opprinnelige hjemstedskommuner. Dette gjaldt i første omgang de som hørte til under HVPU reformen. Siden har reformene innen rus- og psykiatri gått i samme retning (Ibid.). Hvor vi bor og hvordan vi bor, har stor betydning for levevilkårsfaktorene (NOU 2001:15). Når en person skrives ut av spesialisthelsetjenesten, har det betydning for den videre rehabiliteringen og hvilke forhold pasienten bor under. En person med nedsatt funksjonsevne har behov for en bolig som kan være til hjelp for sosial inkludering. Eldre har behov for spesielt tilpasset bolig for å kunne bo hjemme lengst mulig. Flyktninger har behov for et bosted som kan fremme inkludering i det norske samfunnet, og rusavhengige vil profitere på en bolig som kan gi bedre helse og et verdig liv (Ibid.). Hjemmet og rammene rundt boligen vil langt på vei være avgjørende for flere av levevilkårsfaktorene. Særlig gjelder dette for barn. Dårlig boforhold vil kunne påvirke mulighetene for å gjøre det godt på skolen. Å bo dårlig kan dette være starten på en marginaliseringsprosess. Historisk sett har det vært en bred politisk oppslutning om at alle skal disponere en god bolig i et godt bomiljø. Dette målet har med små forskjeller blitt utrykt i alle regjeringers meldinger om boligpolitikk. Et konstruktivt sosialt liv forutsetter at man disponerer en bolig, fordi midlertidige løsninger kan være destabiliserende og nedbrytende. Dermed er også boligen grunnleggende for arbeidslinja i norsk politikk (Ulfrstad, 2007). Det boligpolitiske målet kan derfor forstås som et mål i seg selv, for deltakelse og som et virkemiddel til utjevning av de sosiale levekårene. 12

Historisk sett har tradisjonen for romlig standard dominert som en tilnærming når behovsbegrepet skal defineres (Dyb mfl, 2004). I begrepet defineres boligens fysiske beskaffenhet og størrelse. Boligens størrelse og dens funksjonelle utforming ble en sentral premiss når Norge skulle gjenreises etter krigsårene. Arkitektene fikk en sterk posisjon i implementeringen av norsk boligpolitikk og dens planlegging. Den funksjonalistiske tradisjonen fikk et solid feste innenfor arkitektur, design og boligbygging. Denne tenkningen dominerer fortsatt i Norge, og jeg mener det er viktig å nevne dette, ikke bare som en historisk kuriositet, men også for å forstå forholdet mellom de som fastsetter dagens boligpolitikk, de som skal utøve politikken (fagutøver), og de som skal ta i mot boligtilbudet fra kommunen. Dyb m.fl. (2004) formulerer seg noe spisset når de sier at ferdig tilpasset størrelse på boligen, samsvarer med at boligbehovet er tilfredstilt. Skal jeg som forsker sette påstanden ytterligere på spissen, kan jeg si at oppfølgning i bolig ikke er nødvendig, fordi behovet er dekket av den gitte utformingen av boligen. 1.3 Boligsosialt arbeid Det er et nasjonalt mål at alle skal bo trygt og godt. De fleste skaffer seg en bolig igjennom boligmarkedet, men boligmarkedet gir også uønskede effekter som diskriminering, dårlig boforhold og økonomisk uføre. Boligpolitikken er utformet slik at den skal prøve å forhindre utstøting og diskriminering. I politikerutformingen har mye lykkes, men fortsatt er det mange utfordringer for å kunne oppfylle målet om et trygt og godt sted å bo for alle. Derfor er det viktig å ha tydelige retningslinjer når veien skal legges videre. Et vellykket boligsosialt arbeid krever enhetlig tilnærming på tvers av organisatoriske grenser og forvaltningsnivåer. Det boligsosiale arbeidet er omfattende og dekker alt fra kommunes innsats for å fremskaffe og tildele boliger, til enkelttiltak som kan øke den enkeltes forutsetninger for og mestere bo og livssituasjonen (Rundskriv U 10/2002: 5). Det har foregått en boligsosial vending innenfor boligpolitikken. Husbanken ble opprettet i 1945 for å finansiere boligbyggingen. Dette løfte ble finansiert ved generelle subsidier. Etter 1980 har statens rolle i den generelle utbyggingen blitt dempet (Kiøsterud, 2005). I 1996 ble nye prinsipper for rentefastsetning i Husbanken introdusert, samtidig som subsidierprofilen ble mer selektiv. Dette kom som et resultat av at boligmangelen var i ferd med å bli dekket opp. Husbanken fikk rollen som skulle sikre verdige boforhold for de gruppene som falt 13

utenfor det ordinære boligmarkedet (Nordvik, 2010). Boligpolitikken har derfor hatt en kraftig dreining mot virkemåte, formål, organisering og virkemiddelbruk (Ulfrstad, 2007). Subsidiene har gått mer i retning av fokus på beboerne, fremfor boligen. I omdreiningen har det oppstått et felt som i dag omtales som boligsosialt arbeid, og hvor fagutøverne innenfor dette feltet har ulik yrkesbakgrunn. Før var boligarbeid og sosialt arbeid i kommunene delt (Ulfrstad, 2011). Ansvarsfordelingen var tydelig, noen skaffet og forvaltet boligmassene, mens andre igjen hadde ansvar for bistand og tjenester. Bildet i dag ser noe annerledes ut. Det har skjedd viktige endringer i velferdspolitikken ved at folk er flyttet ut av institusjoner og inn i boliger. Personer og grupper fikk tidligere det de trengte av tjenester inne på institusjonene. Nå bygges det boliger som skal tilfredsstille tjenestebehovene til de ulike grupperinger som psykisk syke, utviklingshemmende, eldre og rusavhengige (listen er ikke utfyllende). Dette har skapt en ny utfordring hos de forskjellige tjenesteyterne. Hvilke bolig passer best til den enkelte gruppe, hvordan skal den enkelte best mulig mestre et boforhold, og hvordan utvikles hensiktmessige tjenester i de forskjellige boligene? Reformene skapte en viktig dreining i boligpolitikken, fra å ha fokuset på boligfinansiering og bokvalitet, til å ta ansvar for det å bo (Ulfrstad, 2011). Fokuset på det å bo, stiller oss overfor nye utfordringer hvor det kreves samhandling og samarbeid mellom boligfag, sosialfag, helsefag og andre fagområder med ansvar for velferdstjenester. Parallelt med avinstitusjonaliseringen skjer det en holdningsendring både politisk og administrativt, for hvordan man forsto bostedsløshet. Boligen ble tidligere sett på som en gevinst etter rehabilitering, mens de nye tankene var at boligen fremsto som en forutsetning for å kunne bidra til en god og vellykket rehabilitering. I boligpolitikken er det fortsatt de generelle ordningene som koster mest, det vil si de ordningene som er rettet mot alle. Hensikten med de generelle ordningene er å forebygge akutte boligproblemer. Grunnlånet, Startlån og bostøtten er noen eksempler på de generelle ordningene. Ordningen som alle selveiere av bolig har, er fratrekk av boligrenter på selvangivelsen. Likevel er det de selektive behovsprøvde ordningene som har fått større og større fokus i boligpolitikken, og de er stadig under utvikling. Men som tidligere nevnt har boligpolitikken fått større fokus på det å bo. Det boligsosiale feltet har med nye reformer og 14

endret holdning til boligpolitikken, blitt et felt som favner nye faggrupper, og som handler om utvikling av nye metoder i arbeidet med vanskeligstilte. Det finnes ikke en definisjon på hva boligsosialt arbeid er i offentlige dokumenter, men Ulfrstad (2011) bruker denne i sin bok. Boligsosialt arbeid er å bistå individene i å erverve nødvendige ressurser og redusere hindringene i bolig- situasjonen, slik at flest mulig kan skaffe og opprettholde en bolig og en god boligsituasjon. (Ulfrstad, 2011:21). Dyb m fl (2004) drøfter begrepene hjem versus bolig når de skal forklare boligsosialt arbeid. Bostedsløse er de som reelt mangler en bolig, mens hjemløse er de som har en opplevelse av at de mangler et sted de kan kalle et hjem. Dette blir eksemplifisert ved at en student kan ha et reelt problem med å finne bolig på det nye studiestedet, men som samtidig har en klar formening om at de ikke er hjemløse, fordi foreldrehjemmet representerer fortsatt stedet de har tilhørighet til. Det sies videre at denne inndelingen av begrepet kan være et paradoks, da mange kan ha en bolig, uten at dette oppleves som et hjem, fordi boligen som hjem er knyttet opp mot følelsesmessig tilhørighet. Derfor blir begrepet boligsosialt arbeid definert som en prosess som skal bidra til å skape nettopp denne følelsesmessige tilknytningen. Boligsosialt arbeid må derfor handle om å finne fram til en god bolig, gi hjelp og støtte for å sikre en stabil boligsituasjon, og skape gode bomiljøer (Dyb m.fl. 2004:17). Thyness (2004) sier at det boligsosiale feltet omfatter alle sider ved boligpolitikken og aktørene som jobber med de vanskeligstilte innenfor boligmarkedet. Han deler også inn tiltakene for enkeltpersoner, til de tiltakene som blir iverksatt som miljøskapende og organisering av grupper, innenfor et avgrenset geografisk område. Videre sier han at boligsosialt arbeid er en kontinuerlig prosess, der politiske vedtak gir føringer til det utøvende tjenesteapparatet. Føringene blir påvirket av flere forhold, som økonomi, faglig skjønn og brukermedvirkning. Disse tre begrepene for boligsosialt arbeid, viser en overordnet felles forståelse. Det fremheves at sosial boligpolitikk er å legge til rette, og for at alle skal kunne skaffe seg og opprette en god og tilfredsstillende bo - situasjon. De kommunale utleieboligene er en viktig del av det bolig sosiale virkemiddelapparatet (NOU 2011:15). De siste tiårene har disse boligene blitt mer og mer forbeholdt vanskeligstilte på boligmarkedet. Tilbudet gis til de som har helsemessige, økonomiske eller sosiale problemer, 15

hvor problemene forhindrer deltakelse på det private leiemarkedet. Nedbyggingen av institusjonene skapte et stort behov for nye kommunale boliger, som var tilpasset de nye grupperingene som kommunene skulle ivareta. Kommunene disponerer om lag 100 000 boliger. Antallet har økt fra ca 82000 boliger i 2000 til 75000 boliger i 1993. I forhold til folketallet vil det si 18 boliger pr 1000 innbyggere i 1993, 19 boliger pr 1000 innbyggere i 2000 til 21 boliger pr 1000 innbyggere i 2009 (NOU 2011:15). Kommunale boliger omfatter kommunalt eide boliger, samt boliger som kommunen leier av private og som videre blir leid ut på fremleie. Kommunene skal medvirke til å skaffe bolig til de som selv ikke klarer å ivareta dette (Lov om sosiale tjenester i arbeids og velferdsforvaltningen 15, og Lov om sosiale tjenester m. v 3 4). Kommunene har retningslinjer for hvem det er som kvalifiserer til kommunal bolig. Tildeling av kommunal bolig et er enkeltvedtak i forvaltningslovens forstand. En kommunal bolig kan være hensiktsmessig i de tilfellene det er vanskelig å finne bolig på det private markedet, som skal tilfredsstiller de krav som leietaker trenger. Dette kan være boliger tilpasset for funksjonshemmede, eller skjermede boliger for personer med rusavhengighet. Etter kommunehelsetjenesteloven og sosialtjenesteloven, har kommunen plikt til å yte nødvendige tjenester til de som trenger det, uavhengig av hvilke bolig de bor i, fordi tjenestene er knyttet opp til den enkelte (NOU 2011:15). 1.4 De vanskeligstilte på boligmarkedet I NOU (2002:2) står det De vanskeligstilte på boligmarkedet er de som av en eller annen grunn er uten bolig, lever med ustabile boforhold eller har vanskeligheter med å bli boende i bolig Begrepet kan imidlertid oppleves som noe diffust. Generelt kan det sies at det er personer, som av forskjellige årsaker trenger hjelp til å ivareta ulike behov, for å kunne beholde boligen eller skaffe bolig (Dyb, Solheim og Ytrehus, 2004). Det er likevel trukket frem noen grupper i forskjellige offentlige dokumenter, som kvalifiserer til å bli betegnet som vanskeligstilt: Personer med etnisk minoritetsbakgrunn, bostedsløse, psykiatriske pasienter, psykisk utviklingshemmede og fysisk funksjonshemmede, enslig med og uten barn, personer med rusavhengighet, familier med store økonomiske problemer, løslate fra fengsel, samt unge som er i startfasen av sin boligkarriere (NOU 2002: 2, St.meld. nr. 49 1997 1998, St.meld. nr. 23, 2003 2004). 16

Husbanken har satt opp tre indikatorer for at husstanden skal kunne betegnes som vanskeligstilt: At husstanden er uten egen eller leid bolig, at husstanden står i fare for å miste nåværende bolig, eller at de innehar en uegnet bolig. Ulfrstad (2011) sier at en vanskeligstilt bo - situasjon ikke bare dreier seg om økonomiske ressurser. Det dreier seg også om hvordan en person klarer mestring av fysiske forutsetninger, og de formelle og sosiale forpliktelser som et boforhold krever. Det kan dreie seg om flere forhold, som manglende kunnskap om hvordan man forholder seg til sine naboer, og til skrevne og uskrevne regler som vil prege bomiljøet. Dette kan være en psykisk syk pasient som i utgangspunktet har en stabil økonomi, men som ikke klarer å følge opp når husleien skal betales, fordi vedkommende kan i perioder være innlagt i institusjon. Det påpekes likevel at manglende ressurser ikke nødvendigvis må føre til dårlige levekår. Eksempelet ovenfor kan vise dette. Personer med psykiske problemer kan ha en stabil inntekt via uføretrygd og bostøtte, og kan med riktige boligsosiale tiltak klare å bo stabilt. I boligpolitikken er dette en forholdsvis ny måte å definere vanskeligstilte på, og det bekrefter at det går an å oppnå en stabil bo - situasjon ved å bistå individene med nødvendige ressurser (Ulfrstad, 2011). Utløsende årsaker til en vanskeligstilt bo - situasjon er flere. Dette kan deles inn i strukturelle, institusjonelle, relasjonelle og personlige årsaker (Dyb m.fl. 2004:12). Strukturelle grunner kan være at en person blir arbeidsledig, og dermed får problemer med å betale husleie eller huslånet, som igjen kan føre til utkastelse fra boligen. Institusjonelle årsaker kan oppstå når en person blir innlagt i institusjon og mister oversikten over daglige forpliktelser, som å betale regninger under innleggelse. Relasjonelle problemer kan oppstå ved samlivsbrudd, utflytting fra foreldrehjemmet, eller det kan være voldsproblematikk i familien. Personlige problemer kan være sykdom eller rusavhengighet. Dette mangfoldet av problemstillinger viser at det ikke finnes enkle forklaringer på hva som forårsaker sosiale problemer. Derfor finnes det heller ingen enkel oppskrift på hvordan disse problemene skal løses. De som berøres, vil ha ulikt utgangspunkt for hvordan de vil klare å takle og løse problemene, avhengig av deres erfaring og resurser (Kvinge/Medby, 2011). Hvem som defineres under begrepet vanskeligstilt på boligmarkedet, kan variere med hvem som omfattetes av de ulike tiltakene eller programmene. Dette vil svinge i perioder. Enkelte ganger er det sterkt fokus på enkelt- personer. Andre ganger er satsingsområdet større grupper. Noen vil avgrense vanskeligstilte til å omfatte de som ikke får offentlig hjelp og støtte, på tross av deres problemer med å etablere seg i boligmarkedet, mens de som får hjelp og oppfølgning, 17

ikke nødvendigvis lenger blir oppfattet som vanskeligstilte (Kvinge/Medby, 2011). Hellevik og Nordvik (2004) understreker at utviklingen av boligmarkedet, må forstås som en dynamisk prosess. Dette forklares med at det hele tiden kommer nye grupper, som defineres som vanskeligstilte på boligmarkedet. En gruppe som har fått stor oppmerksomhet og midler til tiltak innenfor boligsosialt arbeid, er de bostedsløse. I følge en kartlegging fra 1996 er det omkring 6200 bostedsløse i Norge (Ulfrstad, 1997). Som bostedsløse regnes personer som ikke disponerer egen eller leid bolig, og dermed blir henvist til midlertidige løsninger, samt personer som ikke vet hvor de skal sove neste natt. Når en innsatt eller en innlagt pasient har mindre enn to måneder igjen til løslatelse/utskrivning, og da ikke har noe sted å bo, blir også de registrert som bostedsløse (Hansen, 2006:17). Gruppen var et stort satsningsområde på begynnelsen av 2000 tallet. Det ble igangsatt et prosjekt som fikk navnet Prosjekt bostedsløse. Dette var et 4- årlig nasjonalt prosjekt, som ble gjennomført i 7 kommuner og 4 organisasjoner (Dyb, 2005). I evalueringen av prosjektet fremkommer nettopp det Kvinge og Medby (2011) påpeker, det har vært for lite rom i prosjektet som helhet, enn for den primære målgruppen, de som strevde mest for å komme seg inn på boligmarkedet. 1.5 Presentasjon av problemstillingen Holm (2001) skriver at utfordringen for å skjønne eller finne frem til de underliggende eller betingende årsakene til grunn for utkastelser, er å identifisere faktorer som påvirker sannsyneligheten for å bli kaster ut (Holm, 2001:42). Videre påpekes at det ikke er tilstrekkelig å finne faktorer som beskriver den som blir kastet ut. Derimot pekes det på at enkeltindividets egne ressurser, økonomisk og sosialt, påvirker prosessen. Ut i fra disse tankene er problemstillingen blitt følgende: 1) Hvilke bakomliggende årsaker kan sees i sammenheng med utkastelsen? 2) Beskrive hvordan de som ble kastet ut, opplevde det som skjedde. I del èn av problemstillingen vil jeg prøve å kartlegge de mer bakomliggende årsakene til utkastelsen. Holm (2001) slår fast at det er vanskelig å fange opp noen mønster ved den gruppen som blir kastet ut. Likevel er det noen fellestrekk som går igjen, som at mange er enslige, det er en del rus - og psykiatri problemer og en god del barnefamilier. I fordelingen av kjønn, er det 58 prosent menn som ble begjært utkastet i Oslo i 1999. Sammenlignet med 18

andre utlegg- og gjeldssaker hos namsmannen, hvor andelen er totredjedeler for menn. Kvinner er altså høyere representert i utkastelsessaker hos namsmannen enn andre saker. I forholdet etnisk norske og innvandrere, mener namsmannen at det ikke er så stor forskjell. Innvandrere var mer overrepresentert før, er inntrykket som formidles i Holms undersøkelse (2001). Et annet fellestrekk er at de har lave inntekter eller er arbeidsledige. Til tross for dette, namsmannen og sosialkontorenes inntrykk er at mange har inntekter nok til å betjene husleien sin. De mener derfor at mange av dem som blir kastet ut har disponeringsproblemer, eller mangler vilje til å betale. Dette mener de kommer av at personene det gjelder ikke har lært seg noe så elementært, som å styre en enkel husholdningsøkonomi. Dette nevnes som et delproblem i en større sammenheng, der de mener bo - oppfølgning kunne avlastet noen av problemene. Østfjeldske Inkassobyrå som administrerer utkastelser for OBOS i Oslo, peker på to grupper som skiller seg ut, innvandrere og enslige mødre. OBOS sier videre at utkastelser kommer som et resultat av at folk lever over evne (Holm, 2001). Disse uttalelsene kommer fra de som jobber med utkastelser. Også her mangler stemmene til dem som blir kastet ut. Når jeg i min undersøkelse spør direkte de som har blitt kastet ut, er målet å få mer kunnskap om hva de selv mener er bakomliggende årsaker til utkastelsen, og om disse årsakene samsvarer med de svarene fagpersonene har gitt som forklaring. I del to av problemstillingen vil jeg få frem hvordan de opplever selve utkastelsen. Det er et menneske bak hvert tall. Det er viktig å huske på at i statistikken er det enkeltskjebner som erfarer denne opplevelsen. Holm (2001) og Holm og Astrup (2009) har skrevet og forsket på dette med utkastelser, mens tidligere namsmann i Oslo har redegjort for noen av sine erfaringer fra embetet som namsmann (Bang, 2004). I disse undersøkelsene har det i hovedsak vært fokus på rutiner og tekniske situasjoner som oppstår rundt selve utkastelsen. Hva vet vi egentlig om hvordan menneskene som rammes, opplever selve utkastelsen? I utkastelser er namsmann, sosialkontoret og utleiere viktige aktører. De har sine bestemte oppgaver i prosessen som ender med utkastelse. Namsmannen jobber etter de juridiske rammene, utleier har fokuset på å få leietager ut, mens sosialkontoret som regel får kontakt med leietager etter at utkastelsen er effektuert (Holm, 2001). Det jeg etterspør i min andre del av problemstillingen er hvordan de som blir kastet ut opplever selve utkastelsen. Dette spørsmålet finner jeg ingen svar på i tidligere forskning. Bang (2004) har noen refleksjoner om hvordan han tror de som blir kastet ut opplever denne situasjonen. Det finnes altså ingen 19

reell forskning på dette spørsmålet innenfor velferdsforskningen. Har det noen hensikt å få vite hva det gjør med dem som har erfart utkastelse? De fleste av oss ville antageligvis prøvd alle utveier for å unngå en slik situasjon. Derfor mener jeg det er relevant å stille spørsmålet om hvilken opplevelse de sitter igjen med. Er situasjonen så komplisert, at de ikke har mulighet for å ordne opp før utkastelsen effektueres, eller er det slik at de ikke opplever situasjonen så belastende som vi andre tror? Er dette egenskaper den enkelte beboer besitter, foreksempel betalingsevne kontra betalingsmoral? Forskningen har gitt gode bidrag til kartlegging, modelltenkning og problemformulering på feltet, men for å få en dypere forståelse i utkastelsesproblematikken, bør også stemmene til de som reelt opplever utkastelsen, bli hørt. 1.6 Oppgavens struktur og videre gang I kapittel to vil jeg ta for meg det juridiske grunnlaget for en utkastelse, og se på de rutinene namsmannen og NAV har i disse sakene. Tvangsfullbyrdelsesloven er den loven namsmannen handler etter i en utkastelsessak, og jeg vil gå nærmere inn på hvilke prosedyrer som ligger i dette hjemmelsgrunnlaget. Gjennomgåelse av tvangskravet er en del av dette. Til slutt i dette kapittelet ser jeg på NAVs rolle i en utkastelsessak. Kapittel tre tar for seg tidligere forskning. Her vil jeg presentere noen hovedlinjer fra norsk forskning innen boligsosialt arbeid, og mer spesifikt gå inn på det som finnes av forskning på utkastelsesfeltet. I kapittel 4 presenteres undersøkelsens teoretiske referanseramme. Først ser jeg på emosjonssosiologien med litteratur fra Starring og Hochschild, som redegjør for de ulike følelser som ligger under hovedbegrepet emosjonssosiologi, med hovedvekt på skammen. I del to av kapittelet redegjør jeg for marginaliseringsprosessen, med fokus på en artikkel fra Halvorsen, som ser på begrepet sosial eksklusjon. Videre forklarer jeg Svedbergs modell om marginaliseringsprosessen. Kapittel 5 handler om den metoden jeg benyttet til undersøkelsen, og en redegjørelse for mitt vitenskapelige ståsted. Videre kommer en redegjørelse for rekruttering, utvalg og gjennomføringen av intervjuene. Til slutt i dette kapittelet vil jeg se på de etiske hensynene 20

som må ivaretas, når det gjennomføres sensitive samtaler med mennesker i en vanskelig livssituasjon. I kapittel 6 presenteres empiri og diskusjon. Jeg har delt dette kapittelet i to deler. Del èn skal gi svar på de bakomliggende årsakene til utkastelsen, presentert i et marginaliseringsperspektiv. Det skilte seg ut noen kategorier som informantene var opptatt av, og disse er kategorisert med følgende inndelinger: Hvordan det er å leve som fattig? Barrierer for deltakelse i arbeidslivet, og nettverk og deltakelse. Etter hver kategori følger en diskusjon. Til slutt i dette delkapittelet oppsummeres marginaliseringsprosessen. Del to av dette kapittelet er en beskrivelse av hvordan selve utkastelsen foregikk, samt hva slags følelser de impliserte satt igjen med etter denne erfaringen. Opplevelse av skam får en sentral plass i diskusjonen. Kapittelet avsluttes med en oppsummering av skammen. I kapittel syv ser jeg på boligens betydning, og hvilke konsekvenser det har gitt informantene å miste denne. Jeg ser da spesielt på hva det generer av andre problemer, og om tap av bolig forsterker deres marginaliseringsprosess i forhold til andre viktige samfunnsarenaer. 2.0 En juridisk gjennomgang av utkastelsen I dette kapittelet vil jeg se på det juridiske grunnlaget for gjennomføringen av utkastelsen, med hovedvekt på tvangskravets gang. Videre vil jeg se på de rutinene namsmannen og NAV har i disse sakene. I Norge er det kun namsmannen som har hjemmel for å foreta en utkastelse. Det er utleier som fremmer saken for namsmannen. Denne må sjekke om utleier har påberopt seg et juridisk riktig tvangsgrunnlag. Med dette menes at utleier ikke kan kaste ut leietager av hvilken som helst årsak. Det holder ikke at utleier misliker oppsynet til sin leierboer. Eksempler på et gyldig tvangsgrunnlag kan være at leietager ikke har betalt husleien i tide, leieavtalen har utgått, eller det kan være husbråk. Det er kun utleier som kan fremme en begjæring om utkastelse, og begjæringen må være rettet mot den som er forpliktet, i dette tilfelle leietager. 21

Før leietager mottar en begjæring om utkastelse, skal han eller hun ha mottatt en oppsigelse. Blir ikke denne etterkommet skal leietager sende et 4-18 varsel etter Tvangsfullbyrdelsesloven (Lov om tvangsfullbyrdelse 1992, nr 13). Varsel etter 4 18 er et tvungent varsel. Dette skal alltid sendes før man kan begjære en tvangsfullbyrdelse. Varslet skal sendes uavhengig av hvilket tvangstiltak man ønsker å iverksette. Hensikten med varslet er at den saksøkte skal forstå hva som er i ferd med å skje. Når det igangsettes tvangskraft betyr dette at kravet er kommet så langt i innfordringsprosessen at det er modent for en rettslig innkrevning. Ved bruk av tvangskraft, vil saksøker få ett rettslig grunnlag for å ta pant i saksøkers eiendeler. Dette kan være i form av faste gjenstander, som hus og bil, men like vanlig er det å ta realisasjon i lønn. Det kan ikke kreves gebyr ved et 4-18 varsel, dette påløper først når man begjærer tvangsfullbyrdelse. Blir tvangsgrunnlaget effektuert, påløper standard rettsgebyr som er 2.1 ganger 860 kroner. 1. juli 2007 ble det innført en varslingsregel i Husleieloven. Her oppfordres utleier til å ta kontakt med Helse og velferdsavdelingen, når misligholdet kvalifiserer til begjæring og utkastelse. Når det er grunnlag for å begjære fravikelse av husrommet kan utleier, dersom det er grunn til det, sendes skriftlig varsel til Helse og Velferd i kommunen om mislighold. En eventuell begjæring om tvangsfravikelse bør tidligst framsettes for namsmyndighetene to uker etter at skriftlig varsel er sendt Helse og Velferd. Utleier kan gi andre fullmakt til å sende slikt varsel. Leier kan i skriftlig melding til utleier reservere seg mot at slikt varsel blir sendt til Helse og Velferd (Husleielovens 9-11). 2.1 Hva er en tvangsfullbyrdelse? For å kunne gi mulighet til å få igjen det noen skylder deg, er det namsmannen som skal inndrive kravet. Privatpersoner har ikke lov til å drive pengeinnkrevning, eller bruke annen tvangskraft. Dette er lovregulert igjennom Tvangsfullbyrdelsesloven. Namsmannen prøver først å drive inn kravet ved å sende ut en faktura, blir ikke denne betalt, kan namsmannen ta beslag i verdigjenstander som hus, bil og lønn (listen er ikke utfyllende) Namsmannen kan ved motstand fra den saksøkte bruke nødvendig makt for å inndrive kravet. Dette eksemplifiseres igjennom en utkastelse, der namsmannen fysisk har hjemmel for å bytte lås og stenge den saksøkte ute (Politiet 12.04.12). 22

2.2 Hva må til for at et krav skal kunne tvangsfullbyrdes? For at et tvangskrav skal kunne gjennomføres må det foreligge en rettslig dom. Dette er grunnlaget til namsmannen for å gjennomføre inndrivning, på vegne av saksøker. En rettslig dom i tvangsinndrivning må fornyes etter 3 år, hvis ikke foreldes kravet. Unntaket er gjeldsbrev, her gjelder en 10 - års foreldelsesfrist. Hvis saksøker fører dialog med den saksøkte, og der det betales med jevne eller ujevne mellomrom, bør ikke saksøker ha et nytt tvangsgrunnlag. Ved at den saksøkte betaler er dette en innrømmelse av gjelden. Men som nevnt, er det ikke vært kontakt mellom partene på 3 år, blir saken foreldet. De mest rutinerte innkreverne vil derfor være fornøyd med et mindre beløp, for da vil de slippe å begjære nytt tvangsgrunnlag etter 3 år. Et tvangsgrunnlag kan for eksempel være en dom eller kjennelse, en bestemmelse i lov, et uimotsagt pengekrav eller en avtale hvor det fremgår at kravet kan inndrives uten søksmål, såkalt eksigibel avtale, for eksempel et gjeldsbrev eller en husleieavtale (Politi, 12.04.12). 2.3 Hvilke prosedyrer har namsmannen? Når tvangsgrunnlaget er klarlagt sender namsmannen ut et brev til den personen som er begjært utkastet. Brevet kalles en foreleggelse og sendes i vanlig post. Kopi av dette brevet blir oftest sendt til NAV. De fleste store byer har denne praksisen. I Oslo sendes kun de sakene som omhandler ubetalt husleie (Holm, 2001). Grunnen til dette er at namsmannen mener at det er i disse sakene NAV har en reel påvirkningsmulighet. I den kommunen jeg undersøkte sendes kopi av alle begjæringer til NAV, uavhengig av tvangsgrunnlaget. I brevet som varsler utkastelse, oppfordres den saksøkte til å ta kontakt med NAV. Ved å oppfordre til kontakt med NAV, tar namsmannen et grep som går utover namsmannens formelle myndighet. Namsmannen tar et sosialt samfunnsansvar som han i utgangspunktet ikke er pliktig til. Holm (2001) påpeker dette i sin rapport og skriver følgende: Hvordan denne praksisen stiller seg i forhold til taushetsplikten skal ikke tas videre her. Mer interessant er det at det tydeligvis er et ansvarstomrom mellom rettsinstanser og det sosiale hjelpeapparatet, i forhold til personer som i et boforhold har vist at de ikke klarer å innfri sine forpliktelser (Holm, 2001:17). Når en begjæring om utkastelse sendes fra namsmannen, har leietager 14 dager på seg til å gjøre opp, eventuelt komme med innsigelser mot tvangsgrunnlaget. Er saken uforandret etter 23

denne fristen, sender namsmannen et nytt brev, denne gangen med en berammelse av selve utkastelsen, altså hvilke dato og klokkeslett utkastelsen vil bli effektuert. Det er viktig å merke seg der utleier ber om opphevelse av leiekontrakten på grunn av husbråk, skal alltid saken sendes til Tingsretten. 1 Ender kjennelsen med utkastelse, er det namsmannen som også avholder denne. I de tilfellene tvangsgrunnlaget er ubetalt husleie, har leietager mulighet til å gjøre opp helt frem til namsmannen står på døren. Betaler leietager der og da, faller tvangsgrunnlager bort. Noen utleiere kan bli overrasket over denne muligheten, og kan da påberope seg at leietager også bråker, og ønsker dermed fortsatt å få leietager ut av huset. Men dette går ikke. Namsmannen kan bare effektuere utkastelsen på det tvangsgrunnlaget som ble fremmet i første instans. Rutinerte utleiere som kjenner til dette, og som ikke ønsker videre leieforhold til vedkommende, vil fremme saken med ytterligere et tvangsgrunnlag, hvis slikt foreligger. Dagen utkastelsen skal effektueres reiser namsmannen ut med en låsesmed og en representant fra den kommunale utleievirksomheten. I de tilfellene de er usikre på hva som vil møte dem, har de bistand fra politiet. Dersom leietager er hjemme, vil vedkommende få litt tid til å pakke det nødvendigste av personlige eiendeler. Låsen skiftes og døren blir plombert. Innbo blir som regel lagret inntil videre i leieligheten. Hvis ikke den saksøkte har en videre plan, vil namsmannen oppfordre vedkommende til å ta kontakt med NAVs sosiale - avdeling. Under gjennomføringen blir saksøkte oppfordret til å betale den skyldige husleien, hvis det er tvangsgrunnlaget. Det skjer et viktig skillepunkt i det namsmannen låser døren, da har ikke saksøkte lenger noen automatisk rett til å gjøre opp for seg. Etter dette er det saksøker som bestemmer videre premisser. Det er viktig at NAV har denne kunnskapen, da det kan være vanskelig å få leietager inn igjen i samme bolig, hvis det er ønskelig. 2.4 Hva med leietagers løsøre? Det oppstår som regel en del spørsmål om hva som skal skje videre med leietagers løsøre. I flere saker er ikke leietager til stede, og gir heller ingen livstegn i tidsrommet namsmannen har avsatt til å hente ut løsøre. Det varierer fra kommune til kommune, hvilken tidsfrist som blir gitt for å hente ut løsøre. I den kommunen jeg undersøkte, henger namsmannen opp beskjed på døren, om at løsøre kan hentes etter nærmere avtale med namsmannen. Det gis ofte en 14 dagers frist til å hente ut løsøre. Er det ikke innboet hentet ut etter 14 dager, krever 1 Etter opplysning fra namsmann i Drammen 09.06.10 24

Tvangsfullbyrdelsesloven at det gjentatte ganger skal sendes brev om at dette bør hentes ut. Her vil det også være variasjoner. Min undersøkelseskommune sender ut to varsler i brevs form. Er løsøre uavhentet etter dette, vil det bli vurdert solgt. Er det verdifulle saker, vil dette bli solgt. Pengene vil da først og fremst dekke saksomkostninger. Er det fortsatt penger igjen, går pengene tilbake til den saksøkte. Saksøker vil i følge namsmannen ikke kunne få dekket inn husleierestansen med disse pengene. 2 Jeg vet fra tidligere at namsmannen har prøvde å få kontakt med familiemedlemmer, hvis boligen innholdt mye av de tingene som har affeksjonsverdi for oss, som personlige foto, album og lignende. 2.5 NAVs rolle og forpliktelse Når en person ikke har muligheten til å benytte seg av andre muligheter til sitt livsopphold og en nøktern bolig, er NAV forpliktet til å bidra med hjelp (Lov om sosiale tjenester i nye arbeids og velferdsforvaltningen 18). Videre sies det i rundskriv 1-1/93 at en formålstjenlig bolig er viktig for å oppnå eller opprettholde en akseptabel levestandard og for en mest mulig selvstendig tilværelse. NAV har ingen formell rolle i en utkastelsessak. Det vil variere sterkt fra kommune til kommune hvor deltagende de er i prosessen. I min undersøkelseskommune sender namsmannen en kopi av førstegangsbegjæring og berammelsen av tidspunktet for utkastelsen. Kommunens utleier sender også lister til NAV, som viser hvem det er som har mottatt et 4 18 varsel. Opplysninger jeg har fått via andre NAV- kontorer, viser forskjellig praksis for hvordan NAV kontorene følger opp sakene. Noen kontorer har som fast rutine at de tar kontakt med leietaker, når de mottar kopi av begjæringen, mens andre avventer til saksøkte eventuelt selv tar kontakt med NAV. Graden av kontakt vil være avhengig av hvorvidt dette er en kjent bruker. Er det helt ukjente navn, kan NAV være forsiktig med å ta kontakt. Dette skjer med hensyn til personvernet, men også fordi tankegangen er at bruker i utgangspunktet har ansvar for denne situasjonen selv. Det som kan være en utfordring for NAV, er når bruker tar kontakt i slutten av prosessen, eller når fravikelsen er avholdt. Da kan det ofte være for sent å gjøre en aktiv henvendelse til utleier. 2 Etter opplysning fra namsmann i Drammen 09.06.10 25