(Berit) Brukerkompetanse Synliggjøring og aktiv anvendelse av brukerkompetanse i NAPHA Dette innspillet er tenkt som en verbal vandring gjennom et buskas der brukerkompetanse er innfiltra i fagkompetanse i det minste kan det se slik ut. Meningen med innspillet er å få i gang en diskusjon om hvordan brukerkompetansen kan gjøres mer synlig, gyldig og aktivt i bruk i NAPHA. Det er altså viktig å komme fram til en forståelse av hva vi mener med brukerkompetanse, hvorfor det er viktig, hva forholdet til annen kompetanse skal være osv. Noe av det som preger diskusjoner rundt brukerdeltagelse i det hele tatt, er at verdien av brukerkompetanse ser ut til å bli taksert ulikt, da sett i en grovsortering av aktørene i det psykiske helsefeltet; brukersida og fagfolksida. Blant fagfolk kan hele verdiskalaen riktignok være representert. Det er mange av dem som holder brukerkompetansen høyt i kurs, men det er også de som ser brukeres involvering i det hele tatt, som rene heftelser. (Ikke her i NAPAH selvsagt ) Et inntrykk jeg har er at brukerkompetanse fortoner seg som langt viktigere og mer selvsagt for de som er/har vært brukere, enn for fagfolk. På en neste usammenlignbar måte ser de med brukererfaring ut til å ha en innforståtthet av hva brukerkompetanse er, og verdien av den. Svært ofte er det også å høre ganske like erfaringer med hvor vanskelig det kan være å gjøre kompetansen gyldig, synlig og anvendbart med referanse til ulike samhandlingssituasjoner med fagfolk. Hva er det som gjør disse forskjellene? Er de selvforklarende? En annen ting er at det vel ikke er mulig å ha noen formell brukerkompetanse, ha et slags papir, sertifikat på dette feltet. Det ser derfor ut som at brukerkompetanse er noe som først og fremst er vedtatt som noe reelt, og erklært som viktig for det psykiske helsefeltet. Det står bare igjen å gjøre den mer gyldig, synlig og anvendbar, - også i NAPHA. Svaret på hva slags kompetanse brukere sitter på, gir seg altså ikke selv, heller ikke hva det oppfattes som, eller hva denne kompetansen egentlig rommer, hva den er verdt eller om det er en kompetanse i det hele tatt. Det er i alle fall bestemt at det er det, men hva er brukerkompetanse, hva gjør brukererfaring til en kompetanse, og hvorfor er denne kompetansen viktig? Hvordan kan kompetansen gjøres synlig og sidestilt med annen kompetanse? Brukerkompetanse og erfaringskompetanse blir ofte brukt om hverandre. En oversikt over forholdet mellom erfaringskompetanse og fagkompetanse er denne: 1. Erfaringskompetanse (brukerkomp.) = Brukererfaringer -> Brukerkunnskap, Brukerkompetanse Fagfolks erfaringer -> Praksiskunnskap, Praksiskompetanse 2. Fagkompetanse (hos fagfolk) = 1
Fagetikk, verdigrunnlag Forskningsbasert; kunnskap, teorier og metoder Erfaringsbasert I følge disse punktene er brukerkompetanse noe annet enn fagkompetanse. Samtidig er kompetanse generelt noe som er sammensatt av både fag og erfaring. Slik sett har hver og en i NAPHA sin unike kompetanse. Brukerkompetanse er å regne som like gyldig som annen kompetanse, uten at det i seg selv er det samme som fagkompetanse. Det som er vanskelig med disse ordene, er at de er så administrative, og på den måten fort kan legge lokk på underliggende konfliktstoff om brukerkompetanse og brukeransettelser i det hele tatt. Med det følger en utrygghet på egen rolle og hva slags funksjon en skal ha på arbeidsplassen. For å unngå å ende opp i en abstrakt og administrativ diskusjon om tingenes tilstand, må vi vel finne fram til en eller annen felles forståelse av hva kompetanse er. I tillegg er det et spørsmål for mange om det bare er brukere/tidligere brukere som kan ha denne kompetansen. Helsefaglig ansatte har erfaring med pasienter og brukere gjennom tidligere eller nåværende arbeide. Er ikke også det å ha brukerkompetanse? Jeg kommer tilbake til det. Å ha kompetanse på et felt kan for eksempel sies på følgende måte: Kompetanse er evnen og muligheten til å omsette viten, ferdigheter og holdninger til hensiktsmessige handlinger på jobben. ( Socialpsykiatri, temanummer 5 om kompetanseutvikling fra 2009.) Dette er en oversettelse fra dansk, og jeg er usikker på om mulighed er ment som noe ved personen selv (å evne å omsette osv.), eller om det betyr å få anledning til ( å omsette viten, osv.). I fortsettelsen tenker jeg både-og om dette. At en fagperson både har evne og (er gitt) anledning til å omsette sin viten på en hensiktsmessig måte på jobben, må jo være en innlysende kvalifikasjon, og et krav. Uten denne evnen blir en vel heller ikke ansatt. Og om mulighetene for faglig utfoldelse uteblir, ønsker en vel heller ikke å være ansatt. Hva med brukeransattes evner og muligheter for å omsette sin kompetanse viten, ferdigheter og holdninger? I definisjonen ovenfor er det utelatt et kjerneområde ved både brukeransattes og andre ansattes kompetanse, og det er betydningen av erfaring. Det er mange i NAPHA som har en rik og omfattende erfaring med brukere. Derfor kan vi vel også si at alle kan forvalte eller ta vare på brukerperspektivet i det vi arbeider med. Men når det er snakk om kompetansen til de som har vært/er brukere, så blir erfaring spesielt viktig. Det spesielle som brukeransatte har, er en unik erfaring (slik jeg forstår det, og har lest og hørt om brukerkompetanse). Erfaring er noe som er levd. Denne erfaringen er en kilde til erkjennelse og innsikt om livet på vrangsida; - psykisk sykdom (hvordan angst i virkeligheten 2
er, hva depresjon gjør, eller virker eller er), hva som peker seg ut som viktig og avgjørende hjelp, hvordan behandlingen treffer, hva som gjenkjennes som en mest relevant hjelp og flere andre forhold. Erfaringen kan berike en eller annen relevant utdanning fordi en vet hva en snakker om, til forskjell fra å ha lest om de ekstraordinære erfaringene eller hørt andre snakke om dem, eller observert folk som strever med slike ekstreme tilstander eller erfaringer. En fagutdanning i tillegg gir en også et begrepsapparat som blir et viktig redskap i formidlingen av hvordan det psykiske helsefeltet ser ut fra brukeres ståsted. Erfaringen inkluderer også kjenneskap til det kulturelle meningsfeltet som omgir psykiske lidelser generelt; den sosiale rollen som syk, og kanskje spesielt stigmatiseringen. Den kan utøves på alle plan, også på subtile måter av ureflekterte helsearbeidere for eksempel. Det kan være måter å si ting på som i realiteten dreier seg om patronisering dvs. at den ansatte ser seg som en overordnet som skal ta seg av en underordnet person, (brukeren). Den generelle stigmatiseringen er en sosialt skapt byrde som potensielt også kan hefte ved brukeransettelser. På en arbeidsplass kan patronisering virke saboterende på den selvstendigheten og autoriteten enhver naturlig har på sitt felt, og på den måten undergrave gyldigheten av brukerkompetansen. Å være ansatt med brukerkompetanse kan gi en vedvarende opplevelse av å være oppe til eksamen, eksamen i å holde mål tross tvilen som muligens er tilstede. Som nasjonalt kompetansesenter bør vi ha spisskompetanse på hva som gjør alt dette med brukeres deltagelse og involvering vanskelig, og på å rydde opp i flokene (så sant vi er enige om at det er noen floker her, og hvilke det dreier seg om). Det mest konstruktive er vel å lete etter løsninger og veier å gå i det vi hver dag skaper sammen i NAPHA. Alle sidene ved bruker/pasienterfaringen er vel knapt mulig å se fullt ut uten å ha vært i dette landskapet selv, og erfart det på kropp og sjel. På samme måte som en kartograf (som lager kart med avansert teknologi over et geografisk område), ikke fullt ut kjenner terrenget før hun har vært der selv, så kjenner heller ikke en helsearbeider (selv ikke en som virkelig kan hele kartoteket av psykiske sykdommer i ICD-10) - det terrenget det er snakk om. Erfaringen med å ha vært der gir en annerledes, mer omfattende og dypere forståelse av hva det er snakk om, enn hva fagkunnskap og arbeidserfaring kan gi (akkurat om dette). Det er vel ikke så vanskelig å bli enige om det, eller? Det er forskjell på å forklare noe og på å forstå eller å vite hva noe er gjennom egen erfaring. For å gå til et ytterpunkt: de lobotomerte visste lenge før legene hva det hvite snitt i sannhet var. Det gjorde de uavhengig av evnen til å artikulere de unike erfaringene. Erfaringen og refleksjonene var der også uavhengig av hva som gjaldt som fakta i en vitenskapelig forankret medisinsk sykehusverden. Og dette gjelder vel ennå ikke lobotomien, men brukererfaringen og at den er der uavhengig av evne og mulighet for å kunne formidle dette, og uavhengig om den er i samsvar med det som går for å være gyldig og sant. Pasienters feedback på behandling og terapiformer har også ført den medisinske verdenen videre. Før eller seinere har pasienters stemmer (eller reaksjoner) blitt tatt på alvor; - gjennom forskning har det som tidligere har vært sikker viten gradvis blitt forkastet, ofte etter veldig lang tid med tiltak som ikke har virket. Kverna på havets bunn maler langsomt. 3
Ikke minst med bakgrunn i dette er det lett å se at det må være et pluss for utviklingen av fagfeltet psykisk helsearbeid at noen har kompetanse på å være et korrektiv. Brukerkompetanse kan ikke settes på linje med erfaringskompetanse fra yrkeslivet. Det er heller snakk om (i alle fall slik jeg vil foreslå det) å ha kompetanse på det som etterspørres: erfaringen med det helsearbeidere jobber med. Det vil si å ha en personlig erfaring med alt det som følger med det å være eller ha vært bruker. Ved siden av annen utdannelse og relevant praksis er ansatte med brukererfaring et korrektiv, et supplement. En slik kompetanse i NAPHA for eksempel, betyr å ha noen som kan se (lenger enn langt), og som kan ha en oversetterrolle. Det jeg for egen del står igjen med er en ferdighet som jeg også tiltenker andre med brukerbakgrunn, - ei finstilt gullvekt, eller noe å orientere seg etter. Noe annet er en rik erfaring med at narrativer kan være av en helt eksistensiell viktighet, noe som også nyere forskning sier. Andre med brukerbakgrunn i NAPHA har andre spesialområder. Utover det kan vel en brukerkompetanse kanskje beskrives som å ha erfaring med hva pasienter generelt er opptatt, hva som er det mest viktige, slik det kommer til uttrykk i samvær med andre pasienter, og observasjoner av samtaler mellom pasienter og ansatte. En gjør seg noen refleksjoner underveis, og dessuten: i brukerlivet er en et tenkende og følende menneske (for å si det helt banalt). En slutter aldri å være seg. Et av flere hovedtrekk som jeg observerte var at pasientene ønsket å bli hørt, hva nå enn sammenhengen for den enkelte ellers måtte være. Det forteller en del om behovet for både brukermedvirkning og brukersamarbeid i det psykiske helsearbeidet, i alle fall om en vil ta brukerperspektivet på alvor. Noen har opplevd (kanskje de aller fleste?) å få god hjelp, og for noen til en svært høy pris. Den som har blitt hjulpet ut av kriser og sykdomstilstander har ikke nødvendigvis sett sin versjon som viktig, men heller opplevd hvordan ekspertisens måter å forstå og håndtere tingene på har virket. Brukererfaringer med hva som fører fram, og hvorfor det gjør det, er kanskje den viktigste kunnskapen å få mer fram i lyset. Hva er det ved den gode hjelpen i et enkelttilfelle som også kan være overførbar til andre? Av og til snakkes det om at de brukerkompetente ikke må bli private, eller ha en privat agenda. Privat i denne sammenhengen forstår jeg som synonymt med noe upålitelig, usakelig, fordreid, eller bare noe heft. Det som er litt underlig i denne sammenhengen er at brukere er drillet i å gå seg selv etter i sømmene, i ett og alt. De har blitt konfrontert med seg selv og kjenner sin egen angst og indre konflikter og problemer på en helt annen måte enn hva som er vanlig blant folk. Også fagpersoner kan være drillet i å kjenne seg selv, men ikke alle har gått i terapi og ikke alle kjenner sine dypeste konflikter med verden. At ansatte med brukerkompetanse skulle være mer tilbøyelig til å bli private (upålitelig, usakelig, fordreid osv.) enn andre, stemmer vel egentlig ikke helt. Er det en fordom? En måte å holde trykket av kontroll på oppe? En måte å skille ut de pålitelige fagansatte fra de upålitelige brukeransatte -? Én idiot kan spørre mer en ti vise kan svare 4
Å være et supplement, et nyttig korrektiv til det psykiske helsefagets utvikling, forutsetter at de som har vært eller er brukere må kunne tenke selv, reflektere og vurdere på et fritt grunnlag. Av og til, jeg veit ikke i hvilken grad det gjelder, kan det likevel se ut som at de med brukerkompetanse ikke har noen reell mulighet for å kunne gjøre det. Det kan se ut som at de egentlig er dømt til å spille på bortebane. Med bortebane mener jeg det psykiske helsearbeidets fagområde, og at dette fungerer som en premissleverandør for hvordan brukerkompetansen skal defineres, synliggjøres og anvendes. Om det skal være slik, eller er om det er slik i praksis (uten at det er ment sånn i utgangspunktet), så befinner brukeransatte seg i en minoritetssituasjon. Det betyr å måtte handle på den annen parts premisser. Gisseltaking er et beslektet fenomen. På den annen side er vel brukerkompetansen ment som noe som kan opponere mot det etablerte fagfeltet med lange tradisjoner med hierarkiske strukturer der pasienten er aller nederst. Sett i en sosialantropologisk (og kultursensitiv) vinkling er det ingen tvil om hvem som eier en psykisk lidelse. At den psykiatriske verdenen fram til nå har stått på hodet i forhold til dette ufravikelige faktumet om eierskap, er vel verd å ha i mente. Slik sett kan vi snakke om en lenge eksisterende kolonialisering av pasienters indre liv. Tradisjonelt har ekspertisen hatt hevd på virkelighetens målestokk for hva psykisk lidelse er, i seg selv. Sett i et slikt bilde synes vanskelighetene med å gjøre brukerkompetansen gyldig, synlig og anvendbar uovervinnelige. Et opplagt spørsmål er uansett hvordan likeverdighet skal etableres i et felt der fagfolk av alle slag har (på vitenskapelig basis) definert absolutt alt om menneskers indre liv, ekstreme erfaringer og psykiske smerte og hva som er hjelp. Og så skal de som er forsket på, omtalt og behandlet gjennom tiår på tiår, få snakke selv, være med å definere selv, bruke sine egne ord. Hvordan kan dette få gyldighet innenfor et allerede gjeldende hegemonisk begrepsapparat? Brukerkompetanse som noe i seg selv, er et nytt felt i det psykiske helsefetet. Kanskje utvikling av språket finne gode alternativer til faste ord og vendinger fra den tradisjonelle psykiatrien som kan karakteriseres med ett eneste ord: de er elendighetsbeskrivende. Å være oppmerksomme på at en mer treffende språkdrakt kan være noe å ha i mente for alle oss i NAPHA? Brukerperspektivet og -medvirkning (-involvering og samarbeid) er noe også vi alle i NAPHA skal ha ansvar for. Som sagt innledningsvis kan det se ut som at verdien av brukerkompetanse vurderes ulikt mellom fagfolk og brukerrepresentanter i det psykiske helsefeltet, generelt. Om likeverdighet skal være gjeldende, må det få noen praktiske konsekvenser, ellers blir det mye synsing, smak og behag. Uansett det er et felles mål å åpne for nye veier, nye innsikter, og bevege seg fra hierarki til samarbeid og medvirkning. 5