Tekna, Gjøvik 18. mars 2009 Stuttreist energi perfekt for miljøet Erling Diesen Vannkraftens stilling i framtidens Energi-Norge Det var visst mange som hoppa i stolen 1. januar 2001 da statsminister Jens Stoltenberg deklarerte at tiden var over for de store vannkraftutbygginger i Norge. Noen hoppa av glede, andre av forbannelse eller fortvilelse. Egentlig var det intet sensasjonelt i det han sa. Alle som hadde en viss oversikt over hva som var utbygd og hva som var vernet, så jo at dette var noe i retning av en selvfølge. Faktisk hadde jeg sjøl sagt det samme på slutten av 1990-tallet, mens jeg ennå ledet NVE. Nå vakte naturlig nok min uttalelse noe mindre oppsikt enn statsminsterens. Men jeg fikk da for en gangs skyld et klapp på skuldra av naturvernerne. Det som gjorde Stoltenbergs uttalelse en smule dramatisk, var at han i samme åndedrag sa at de tre konsesjonsgitte, men ennå ikke påbegynte prosjektene i Svartisen/Saltfjellet-området ikke skulle realiseres: Melfjord, Bjøllåga og Beiarn. Statskraftverkene som foretaket het da hadde på slutten av 1980-tallet fått utbyggingstillatelse for disse tre prosjektene samt for Svartisen kraftverk. De satte bare i gang bygging av Svartisen. Det utnyttet noe av det samme vannet som siden 1920-tallet hadde vært utnyttet i Glomfjord kraftverk. Svartisen kraftverk ble satt i drift i 1993. Statskraftverkene stilte altså de tre øvrige prosjektene i bero. Ut på 1990-tallet revurderte Statkraft som de kalte seg fra 1992 - prosjektene, reduserte planene, og søkte om planendringstillatelser. NVE fikk disse søknadene til behandling i min tid. NVE frarådet i to omganger utbygging av Melfjord, dels pga dårlig økonomi, dels pga store inngrep i den ganske spesielle naturen i grenselandet mellom is og åpent land der nytt planteliv vokser fram. Dette er også et interessant karstområde, altså grotteområde. Bjøllåga med Stormdalen ligger i Rana kommune. Vi hadde møte med kommunestyret. Til og med Arbeiderpartiet og Høyre gikk i mot utbygging. De syntes det var utbygd nok vannkraft i Rana kommune. Hvem skulle da lokalt være for utbygging? På folkemøtet samme kveld oppe i Dunderlandsdalen ble vi nærmest skjelt ut. Mange oppfattet ennå den gang NVE som en utbyggingspådriver, ikke et nøytralt forvaltningsdirektorat som skal prøve å skifte sol og vind. I Beiarn søkte Statkraft om å redusere reguleringen av det som skulle bli hovedmagasinet, Ramskjellvatnet. Jeg må si at om Beiarnsøknaden hadde vært ny da, ville jeg sterkt ha overveid å tilrå avslag pga naturverdiene. Da Stoltenberg holdt sin historiske nyttårstale, var det bare to noe større vannkraftprosjekter igjen, Øvre Otta og Sauda. Begge ble halvert i løpet av den politiske godkjenningsprosessen, fra ca en til ca. en halv TWh hver.
2 Da vi i NVE ga tilråding om Verneplan IV tidlig på 1990-tallet, så vi blant mange andre vassdrag på Vefsnavassdraget. Vi tilrådde vern av to av det tre tilløpene som renner sammen og danner elva Vefsna. Vi mente det østligste tilløpet, Susna, kunne overføres til Røsvatnet. Statkraft hadde planer om å legge en ny kraftstasjon nær Mosjøen med Røsvatnet som magasin. Dette skulle langt på vei erstatte Øvre og Nedre Røssåga. Men vern av Vefsna står i Soria Moria-erklæringen. Så den debatten kan vi bare legge bak oss. Og da er det bare et fåtall prosjekter igjen på opp mot, hva skal vi si, 100 GWh. Det er en god del opprustnings- og utvidelsesprosjekter i forbindelse med eldre kraftverk, kanskje spesielt elvekraftverk. Og så er det et svært antall småkraftprosjekter, som nå utgjør det vesentligste av utbyggingsaktiviteten. I 1980 gikk det da nokså nye Olje- og energidepartementet ut med en omfattende energimelding det skulle være Bjartmar Gjerdes energibibel. Der står det at en vannkraftproduksjon på ca. 125 TWh i midlere tilsigsår kan være en rimelig illustrasjon på en skånsom vasskraftutbygging. Dette tallet har siden ikke vært korrigert. Vi ligger nå på ca. 122 TWh, og nærmer oss altså sterkt. Men da skal vi vært klar over tre forhold: - Vi hadde den gang ikke regnet med den store interessen for småkraftverk - Høyere kraftpriser har gjort tidligere ulønnsomme eller marginal prosjekter lønnsomme - Klimaforandringene i løpet av de siste ca. 30 årene har ført til at NVE i år 2000 økte påregnelig produksjon fra daværende kraftverk i et gjennomsnittsår fra 113 til 119 TWh, altså med seks TWh, eller ti Altakraftverk. Et klimasenario fra Meteorologisk Institutt indikerer en videre nedbørsøkning fram mot år 2050, spesielt i nord og vest, der de fleste kraftverkene ligger. Vi vil derfor komme vesentlig høyere enn de 125 TWh uten å bryte med forutsetningen om en skånsom kraftutbygging. Vannkraftutbyggingens glansperiode Det var en klar politisk vilje like fra fredsslutningen i 1945 som lå bak den omfattende vannkraftutbyggingen. Ved hjelp av vannkraften skulle landet gjenreises og velferdssamfunnet bygges. I etterpåklokskapens klare lys får vi vel bare innrømme at et og annet burde vært gjort annerledes. Jeg tenker på natur- og miljøhensynene i forbindelse med planlegging, konsesjonsbehandling og byggeprosess. I gjenreisningsårene var det bare flest mulig kwh for investerte kroner som gjaldt. Det er forstålig ut fra den situasjonen landet befant seg i. Prosjekter som Tokke, Røldal-Suldal, Aurland, Sira-Kvina og Ulla-Førre og mange flere i TWh-klassen ble bygd ut i siste halvdel av forrige århundre, vannkraftutbyggingens glansperiode i Norges historie. Den tiden kommer ikke tilbake. Vekst og vern Men faktisk nedsatte regjeringen Gerhardsen allerede i 1959 Gabrielsen-utvalget til å se på vernespørsmålet. Den kloke landsfader uttalte at om vi betraktet utbyggingene enkeltvis var de kanskje ikke så betenkelige, men hva om vi forsøkte å se dem som deler av en helhet? Vernetanken vokste i styrke etter hvert som mer ble bygget ut, og den materielle velstand i samfunnet økte. Motstanden toppet seg med Mardøla, Aurland og framfor alt Alta. Vi fikk i tur og orden fire verneplaner, samt en påbygging av disse til Verneplanen for vassdrag. Vassdrag med et energipotensial på ca. 44 TWh i året er nå varig vernet.
3 Økonomenes inntogsmarsj Kraftsektoren var politiker- og ingeniørstyrt. Økonomene mente nok at mye ulønnsomt ble gjort, men de talte for døve ører inntil 1990. Med energiloven skjedde økonomenes inntogsmarsj i kraftsektoren. Jeg synes det var bra at kraftomsetningen ble liberalisert etter 1991. Men jeg er glad det ikke skjedde tidligere. På det tidspunktet hadde vi fått bygd ut det meste under hensyn til en helhetlig og langsiktig utnytting av naturressursene. Jeg er redd for at en klassisk markedsøkonom bare ville ha skummet fløten i hvert prosjekt, i tråd med markedsøkonomiske teorier. Og vi hadde i løpet av 1960-åra ført strøm fram til steder der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Det var vel heller ikke i samsvar med klassisk liberalistisk økonomisk teori. Men den friere kraftomsetningen førte til en effektivisering av driften og en organisasjonsmessig strukturrasjonalisering. Ikke minst ser vi det her i det indre Østlandet. Uten energiloven hadde vi nok ikke hatt noe Eidsiva Energi. Og åpningen for bruk av nettet på like vilkår for alle var en betingelse for alle de småkraftverk som nå bygges. Hva kommer i tillegg til vannkraften? Og nå nærmer jeg meg omsider framtidens Energi-Norge, som er temaet i dag. Videre økning av kraftproduksjonen i Norge kan altså ikke ensidig baseres på vannkraft. Vi har hatt en stormende politisk debatt om gasskraft. Fullrensede gasskraftverk vil nok etter hvert komme til å bidra til å dekke en del av forbruksveksten. Hertil kommer de nye fornybare elproduksjonsformene, foreløpig i form av vindkraft. Men både gasskraft og vindkraft er med dagens markedspriser for dyrt, og var det selv før det økonomiske tilbakeslaget vi nå opplever. Stadig flere og sterkere forbindelser til det øvrige Norden og Europa sikrer oss dekning i tørrår og økonomisk brukbar avsetning av overskuddskraft i våtår. Norsk regulereffekt blir mer verdt i samkjøring med Europas tungt regulerbare kull- og atomkraftverk, samt helt uregulerbare vindkraft. Samtidig fører disse forbindelsene til at vi importerer Europas høyere kraftpriser. Det har ikke jeg noe i mot. Skal vi lære oss å økonomisere bedre med strømmen enn det vi hittil har gjort, må mange og forskjelligartede tiltak settes i verk. Pris må være ett av virkemidlene. Det er positivt at Regjeringen for en måned siden nedsatte et lavenergiutvalg, som innen 1. juni skal komme med gode råd, blant annet om hvordan vi kan utnytte de energitilganger vi allerede har, mer effektivt. Takket være at vi fortsatt har 98-99 prosent dekning av elproduksjonen med vannkraft, ligger vi himmelhøyt over de andre europeiske landene nå det gjelder andel fornybar energi. De har ca. 9 prosent, vi har 60. Da har jeg visse problemer med å forstå hvorfor vi nå skal gå inn med tunge subsidier for å bygge ut vindkraft i Norge. Økning på produksjonssiden fører jo bare til enda lavere markedspriser. I den aktuelle økonomiske situasjon kan likevel hensynet til sysselsettingen være et argument for vindkraft, men neppe noe særlig sterkt argument. FoU på havbasert vindkraft bør vi derimot satse på, med henblikk på ei litt fjernere framtid. Bølger og saltkraft ligger noe lenger inn i framtiden. Hvis vi ytterligere skal øke vår andel av fornybar energi og det skal vi jo i følge Fornybarhetsdirektivet - bør vi først og fremst satse på å erstatte oppvarming basert på elektrisitet og olje med varmeanlegg basert på bioenergi, som flis, pellets og søppel. Her i Innlandet vil mye bioenergi være stuttreist. Så bør vi utnytte energien i våre omgivelser i luft, vann og i grunnen som regel ved hjelp av varmepumper i større grad enn hittil. Prosessindustrien har spillvarme som må kunne utnyttes.
4 Vi er blitt store på solenergi. Den er foreløpig mest interessant for eksport, både kommersielt og som ledd i vår bistandspolitikk. Så håper jeg at regjeringen ikke har gitt opp å få til et marked for grønne sertifikater, slik at de mest økonomiske fornybare prosjekter blir realisert først, uavhengig av teknologi. Best mulig økonomi og minst mulig miljøbelastning må være kriteriene for innfasing av de nye fornybare energikildene. Enkelte arbeider for gassdistribusjon her i landet. Det er betenkelig av to grunner. For det første kan de mange og små gassforbruk aldri renses, det kan bare de store. For det andre vil det være tvilsom økonomi å etablere et energidistribusjonssystem parallelt med det elsystemet vi i alle fall må ha. Den klimakonferansen som skal finne sted i København i desember, skal videreføre og forhåpentligvis forsterke miljøtiltakene fra Kyotokonferansen i 1997. Takket være skiftet av president blir USA med denne gangen. Tyngre miljøpålegg for bruk av fossile energikilder vil ytterligere øke verdien av vår utslippsfrie vannkraft. Vår vannkraft vil for all overskuelig framtid komme til å generere en grunnrente i multimilliardklassen. Det er en av grunnene til at framtidig eierskap til vår vannkraft er viktigere enn noensinne. Hvem skal eie den norske vannkraften? Eierskapet til vår vannkraft har stått på den politiske dagsorden siden 2001. Da påsto ESA overvåkingsorganet for EØS-avtalen overfor regjeringen at våre hjemfallsregler var i strid med EØS-avtalen, fordi vi forskjellsbehandlet offentlige og private kraftverkseiere. De private var pålagt hjemfall til staten etter 60 år, mens de offentlige hadde konsesjon på ubegrenset tid. Dette gikk ESA ut med åtte år etter at EØS-avtalen ble vedtatt av Stortinget under den uttrykkelige forutsetning at eierskap til naturressurser ligger utenfor avtalen. Både regjeringene Stoltenberg I og Bondevik II avviste ESAs utspill, men ESA ga seg ikke. Bondevik II ga da etter og nedsatte i tur og orden to utvalg, som begge foreslo at da får vi innføre hjemfall for alle, forslagsvis 75 år etter lovendringstidspunktet. Dette kan jo ved første øyekast se ut som det rene sosialiseringsframstøt fra den borgerlige regjeringen, men er i virkeligheten et opplegg for omfattende utsalg til private, og da først og fremst utlendinger, tatt i betraktning de enorme summer det her ville være snakk om. Kraftverkene ville jo gradvis blitt mindre verdt på de offentlige eieres hender. Det ville blitt et salgsrush med kjøpers marked. Det var bare en forsinket avlevering av utredningen fra det siste utvalget som forhindret dette fra å bli vedtatt. Høyrestatsråden rakk ikke å fremme saken for Stortinget, og fedrelandet ble reddet av gongongen i og med regjeringsskiftet høsten 2005. De rød-grønne sa i 2006 som Stoltenberg I hadde sagt i 2001: Dette ligger utenfor EØSavtalen. Norge ble da trukket inn for EFTA-domstolen, og tapte. Men så var det noen skarpe jurister som finleste dommen, og fant at offentlig eierskap til all kraftproduksjon, det var ok. I september i fjor vedtok så Stortinget at for framtiden kan bare offentlige eiere kjøpe eller bygge ut vannkraftverk i Norge, med unntak av småkraftverk. Landets vannkraftressurser tilhører og skal forvaltes til beste for allmennheten. Dette skal sikres gjennom offentlig eierskap på statlig, fylkeskommunalt og kommunalt nivå, heter det i innledningen til industrikonsesjonsloven slik den nå lyder. Dette vedtaket er sammenlignet med vedtaket av konsesjonslovene 14. desember 1917. Det var historisk, og det er jeg enig i. Der er etter min mening bare ett aber: Inntil en tredel skal fortsatt kunne selges til hvem som helst på ubestemt tid.
5 Uheldig med delsalg Jeg ser i alle fall fem grunner til at det er uheldig å selge vannkraftproduksjon: - Vannkraften er evigvarende. I et marked får man ikke betalt for en inntektsstrøm langt fram i tid. Den inntektsstrømmen tilfaller kjøper. - Med strengere miljøkrav for varmekraftverk og med dyre nye, fornybare energikilder vil markedsprisen for elektrisitet øke, og vannkraftverkene bli mer verdt. Den verdiøkningen tilfaller kjøper. - Klimaendringene fører til økende produksjon i vannkraftverkene. Den produksjonsøkningen tilfaller kjøper. - De offentlig heleide regionale energiverkene virker som økonomisk drivkrefter i sine regioner, ved engasjement utover de tradisjonelle virksomhetsområder. Det synes jeg er positivt. Men dette blir vanskelig med private aksjonærer som ensidig ser på bunnlinjen - Vannkraftverkene er ikke bare evigvarende pengemaskiner med stigende verdi. De inngår også i landets viktigste infrastruktursystem. Skal vi la hvem som helst få innsyn i dette systemet, eller kan det representere en sikkerhetsrisiko for samfunnet. Er det så noen grunner for å selge? I odelstingsproposisjonen sies det noe sånt som at det vil virke positivt på markedet om også private kan delta i markedet som eiere. Men som mindretallsaksjonærer kan de da slett ikke det. De offentlige eiere, som skal ha minst to tredel av aksjene, vil jo ha bukta og begge endene. Jeg har ingen illusjoner om at Stortinget med det første vil begrense eller oppheve adgangen til slikt delsalg, som de nylig har vedtatt. Vi får se i hvilken utstrekning noen salg vil finne sted, og hvem som i så fall blir kjøpere. Vi har siden energiloven trådte i kraft opplevd noen eksempler på at kommuner har solgt seg ned eller helt ut. Kortsynthet, pengemangel, dårlige eller ikke nøytrale rådgivere, ideologiske forestillinger om at det offentlige ikke skal bedrive kjøp og salg kan ha vært årsaker. Siden 2002 har jeg ikke registrert salg. Har man lært at dette ikke var så lurt? Og så har praktisk talt alle salg hittil skjedd til norske offentlige eiere. Vil det fortsette? Vi har klare indikasjoner på at utenlandske interesser ønsker seg inn i norsk vannkraft. Hva med utleie? Ved juletider fremmet så regjeringen et forslag om utleie av kraftverk., slik de bebudet i fjor. Det foreslås maksimalt 15 års utleietid etter offentlig anbudsrunde. Det er imidlertid ingen begrensning på antall nye anbudsrunder. Både offentlige og private, også utlendinger, kan leie. Eieren skal hele tiden stå ansvarlig overfor myndighetene for å oppfylle alle konsesjonsvilkår, og må derfor fortsatt holde seg med egen kvalifisert personalstab. Dette må da være urasjonelt. Men disse betingelsene er antagelig satt for å imøtekomme den ventede skepsis om at utleieordningen sammen med anledningen til å selge inntil en tredel uthuler det offentlige eierskapet. Noen frykter at vi igjen kan bli dratt inn for EFTA-domstolen. Andre håper på en omkamp. Jeg er meget skeptisk til denne utleieordningen. De betingelsene som er foreslått, vil komme til å stå under et konstant press. Om en privat kjøper en tedel av et kraftverk, og leier resten, blir det ikke mye igjen av det offentlige eierskapet. Jeg mener derfor at det ikke under noen omstendighet kan bli tillatt med mer enn en tredel salg og utleie i sum.
6 Hvis kommunale eiere kommer i pengemangel og det gjør de jevnlig er jo utleie likevel et bedre alternativ enn salg. Og utleie åpner for at private for utleieperioden kan delta i kraftmarkedet på lik linje med eiere. Om dette vil ha noen målbar positiv virkning på markedet, er vel heller tvilsomt. Det lureste en pengelens kommune med kraftverk kan gjøre, er imidlertid å inngå en langsiktig kraftsalgsavtale med vilkår om at en vesentlig del av salgssummen skal utbetales ved inngåelse av avtalen. Hvis en mindre kraftverkseier ønsker å bli frigjort for den daglige driften, kan det enkelt løses ved å inngå en operatøravtale med et større kraftselskap i nærheten, eller rett og slett å innfusjonere seg i et slikt selskap. Hva med den kraftintensive industrien? Det har med rette vært uttrykt bekymring for framtidige kraftkostnader til den kraftintensive industrien, også før den krisen vi nå opplever, inntraff. Verken delkjøp eller innleie vil representere noen løsning for denne industrien, for disse transaksjonene må skje i åpen konkurranse. Det arbeides med modeller som ikke bryter med Brüssels regler mot konkurransevridning. Jeg håper at myndighetene, kraftbransjen og industrien om ikke altfor lang tid vil finne fram til en tilfredsstillende ordning etter den såkalte konsortiemodellen. Jeg anser det som en miljømessig fordel at aluminium og ferrolegeringer produseres med norske vannkraft framfor med atom- eller kullkraft i andre land. Vannkraftens framtid i Norge Dette ble kanskje mer om historien enn om framtida. Men det bygger alt sammen opp mot den oppgaven jeg skulle besvare: Vannkraftens stilling i framtidens Energi-Norge. Selv om videre etterspørselsvekst etter elektrisitet i stigende grad må dekkes med noe annet enn vannkraft, vil vannkraften for all overskuelig framtid utgjøre hovedstammen i vårt elproduksjonssystem. Det setter Norge i en meget heldig stilling internasjonalt, noe vi må ta vare på: - Vannkraften har lavere kostnader enn alle andre kraftslag, - Den blir stadig mer verdifull med stigende markedspris - Den er forurensningsfri - Den har overlegne reguleringsegenskaper - Den har evig liv - Den inngår i landets mest kritiske infrastruktursysytem - Den utnytter våre begrensede naturressurser, og - Vannkraften har derfor ført til inngrep i og en belastning på vår vassdragsnatur Av alle disse grunnene må vi beholde vannkraftverkene i det norske folks eie.