Biologiske elementer i forvaltningen av elg og hjort.

1889 1897 1905 1913 1921 1929 1937 1946 1954 1962 1970 1978 1986 1994 2002 Bærekraftig hjorteviltforvaltning i Hedmark utvalgsmøte 12.11.2009 Biologiske elementer i forvaltningen av elg og hjort. Innledning I det forrige utvalgsmøtet var fokus rettet mot organiseringen av forvaltningen av elg og hjort. I det neste møtet og dette notatet skal utvalget konsentrere seg om de biologiske elementene i forvaltningen av dette viltet. Utvikling av hjorteviltstammene Elg Utviklingen av elgstammen er antakelig velkjent for de fleste. Det finnes ikke sikre tall som direkte kan si oss noe konkret om mengden av elg. Det er vanlig å vurdere elgbestanden ut i fra avskytningen av elg: Fig 1: Felt elg i Norge 1952 2008 2009 Statistisk sentralbyrå Fellingstatistikk Hedmark 1889-2008 10000 8000 6000 4000 2000 0 Serie1 Fig 2: Avskytning av elg i Hedmark 1889 2008. 1

Som figurene viser har det vært en formidabel økning i avskytningen av elg og selv om den tidlige delen av statistikken er usikker er det ikke urimelig å anta at vi har hatt en lignende økning i elgstammen. Bakgrunnen for denne økningen har i hovedsak antakelig to årsaker: Omleggingen i skogbruket til flatehogst med økt beitegrunnlag for elgen som resultat Rettet avskytning med tanke på økt produksjon av elg Begge disse endringene inntraff på 60- og 70-tallet og de fikk effekt omtrent samtidig. Resultatet er at vi i Sørøst-Norge i dag har en av de tetteste elgstammene verden noensinne har sett. Det medfører mye positivt i form av jakt og inntekter fra jakt, men det er samtidig en del utfordringer som beiteskader og trafikkulykker. Bestandsveksten i elgstammen har vært formidabel de siste 20 30 årene. Er det mulig å opprettholde bestanden på dagens nivå fremover? Dersom utvalget mener at bestanden må reduseres. Til hvilket nivå? Hva er begrunnelsen for å redusere bestanden? Hjort Som det går fram av figurene under har det vært en stor økning også i antall skutte hjort fra 1950 fram til i dag. Årsaken til den store veksten er ikke ulik den for elgen. Endret utmarksbruk med færre husdyr har gitt bedrete beiteforhold for hjorten, kombinert med rettet avskytning har dette gitt en økt produksjon av hjort. Man har imidlertid ikke lyktes i å ta ut den økte produksjonen under jakta. Resultatet har blitt en nærmest eksplosjonsaktig vekst i hjortestammen. Økningen i avskytning fra 2004 til 2008 er på landsbasis om lag 38 % mens den i Hedmark er 87. Nå er tallene i Hedmark små, men de viser en betydelig vekst i hjortestammen i fylket. Kilde SSB 2

Utvikling av felt hjort 2004-2008 2004 2005 2006 2007 2008 Hedmark 75 53 104 120 140 Norge 25896 27624 29171 32646 35689 Kilde SSB For Hedmark sin del er situasjonen at her er hjorten på veg inn og i ferd med å etablere seg., mens den i andre deler av landet har hatt tilhold i lang tid. Således er hjorten en relativt ny art i våre områder. Den etablerer seg ikke jevnt utover, men i små lommer der det finnes en del dyr. Dette må både rettighetshavere og offentlig forvaltning evne å ta tak i når hjorten skal forvaltes. Selv om mange rettighetshavere på grunn av frykt for beiteskader på gran er skeptiske til å la hjorten etablere seg så er det neppe realistisk å få medhold i en slik holdning. Svaret fra rettighetshaverne er at de må organisere seg i forvaltningsområder for hjort på samme måte som det er gjort for elg. Det er ikke slik at disse områdene nødvendigvis tilsvarer forvaltningsområdene for elg. Videre må det må utarbeides bestandsplaner med målsettinger og virkemidler for hjort på samme måte som for elg. Det må etableres innrapporteringsrutiner som for elg; sett hjort, vekter på felt vilt, tellinger med mer. På samme måte må kommunene utarbeide målsettinger og retningslinjer for hjort som som for elg. Hjorten har kommet for å bli i Hedmark. Hva mener utvalget at bør være det framtidige bestandsmålet for hjort? Sett elg Sett hjort - vekter på skutte dyr. Under jakta plikter jaktlagene å notere ned observerte og skutte dyr. Disse observasjonene brukes som grunnlag for å vurdere hjorteviltstammenes relative størrelse og sammensetning ut i fra antall observasjoner per dagsverk eller time, felta dyr per dagsverk/time osv. For elg er det i tillegg utarbeidet dataprogrammer for å tallfeste stammens størrelse. I Hedmark benyttes et program kalt CERCIM. Programmet har vært brukt og videreutviklet i mange år og det er et viktig verktøy, men det kreves erfaring med det for å kunne tolke resultatene og beregningen av bestandsstørrelse er etter min mening ikke særlig nøyaktige, men de sier oss noen om utviklingen av bestandens størrelse på lik linje med sett elg per dagsverk. Ved bruk av sett elg/dagsverk vil det være variasjoner fra år til år avhengig av vær- og jaktforhold. Ved sammenstilling av dataene over til vil man imidlertid se en utvikling av trender. Det kan også være nyttig å skille ut observasjonene eksempelvis for den første jaktuka (selv om man da kan være utsatt for endringer i værforhold), eller f. eks oktober måned for å minske påvirkningen av vær og vind. Uansett vil det være uheldig å blande inn observasjoner gjort under uttak i desember og januar. Skjemaene for Sett elg og Sett hjort samles mange steder inn av kommunens viltfaglige ansvarlige som også har ansvar for å sammenfatte dataene og å legge dem inn i Hjorteviltregisteret. Kvaliteten på de innlagte dataene er imidlertid ikke slik at de er brukbare for rettighetshaverne i sin forvaltning - dessverre. Det er for eksempel ikke mulig å inndele observasjonene i i forskjellige perioder, og dermed heller ikke mulig å trekke ut observasjoner gjort i desember/januar. Et sentralt register (hvorvidt det er hensiktsmessig eller ikke må også diskuteres), forutsetter i det minste en mal for hvilke data som skal legges inn, og ikke minst hvordan. Sett elg kun fra september/oktober og lignende. 3

Når rettighetshaverne har forvaltningsansvaret, og skal bygge forvaltningen på kunnskap, er det naturlig at rettighetshaverne også tar hånd om datafangst og lagring. Samtidig må det selvfølgelig også finnes landsdekkende data tilgjengelig. Men behovet for detaljeringsgrad er forskjellig på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå. Data på jaktfeltnivå har etter min mening ingen ting å gjøre i et nasjonalt register. Når forvaltningen nå skal over til FK, har vi kanskje en gylden mulighet til å påvirke framtiden på dette feltet. Sett elg og Sett hjort sier oss også noe om sammensetningen av stammen. Dette er nyttig informasjon når man skal vurdere jaktuttaket opp mot de målsettinger som er satt. I enkelte kommuner er innhenting av statistikk organisert på en måte som gjør at rettighetshaverne har mulighet til å benytte den i sin forvaltning, men slik er det ikke overalt. Er utvalget enig i at det må bygges opp et tilfredsstillende statistikkgrunnlag på rettighetshavernes hender? I så fall. Har utvalgsmedlemmene konkrete forslag på hvordan? Vekter av skutte dyr - elg Kalvevekter Vektene på kalv kan til en viss grad brukes som indikator på elgbestandens kvalitet og kondisjon. Det er en hovedregel at store kuer føder store kalver og at også store okser er viktig med hensyn på kalvevekta. Ved bevisst å styre avskytningen vekk fra de kvalitetsmessig beste produksjonsdyrene kan man med andre ord påvirke bestanden i positiv retning og derved påvirke til økte kalvevekter. Beitets kvalitet har også betydning for kuenes kondisjon og vekt og dermed deres reproduksjon. Likeledes som kvaliteten på sommerbeitet påvirker kalvenes høstvekt. Det er i denne sammenhengen viktig å huske på at det er til dels store variasjoner på beitets kvalitet fra sommer til sommer og at dette gir en naturlig variasjon i kalvevektene. Mitt inntrykk fra egen jakt i høst er at sommeren 2009 var gunstig for elgen med mye nedbør, ikke ekstrem varme gode beiter. Dette har gjort at kalvevektene i høst har vært høye. Statistikk over vektutviklingen på kalv kan gi oss informasjon om både avskytning og sommerbeitets kvalitet, eller en kombinasjon av de to. Videre er det slik at kalvene fortsetter sin vekst også den første vinteren. Vinterbeitets kvalitet er dermed også styrende på den vekt kalvene har som årringer. Statistikk over kalvevekter fra Åmot, Trysil, Stor-Elvdal og Elgregion Mjøsa Glomma (ERMG) viser en langsiktig utvikling mot lavere vekter på kalv. Riktignok så viser statistikken fra ERMG en liten økning i kalvevekten i perioden 2000 2008. Den kommunevise statistikken fra de tre kommunene er imidlertid lik for alle tre, og viser en reduksjon på 1-6% i kalvevektene i perioden. Årsaken til reduksjonen er som beskrevet over sammensatt og kan dermed ikke bare tilskrives en redusert kvalitet på sommerbeitet, selv om dette av mange nok regnes som den viktigste årsaken. 4

Dårlig beite og påfølgende dårlig høstvekt hos voksen ku gir også store utslag i kalveproduksjon. Et godt eksempel er den dårlige beitesommeren 1992 som ga svært dårlig kalveproduksjon i 1993 over hele Østlandet. Du ser det tydelig på statistikken. Dette er også et godt argument for å spare dyr av god kvalitet. Vektutvikling på voksne dyr Statistikk over vekten på skutte årringer viser sammen tendens som kalvevektene. De er redusert med omtrent samme prosentsats som for kalv. For de eldre dyrene er det også en tendens mot lavere vekter. Her kan imidlertid de valgte avskytningsmodeller også spille inn på gjennomsnittsvekten i uttaket. Det er imidlertid slik at alle jaktlag ikke veier skutt elg ettersom de ikke har behov for dette til oppgjør for jakt, oppsyn og annet. Dette er synd da slik statistikk er grunnleggende for forvaltningen av elgen. Vekter - hjort For hjorten sin del er vi i Hedmark i en situasjon der avskytningen er så liten og tilfeldig at det er vanskelig å tillegge innhentet statistikk for stor vekt. Det er imidlertid viktig å begynne å samle inn vekter allerede nå for å bygge opp et datagrunnlag som vil være nyttig i framtida. Innsamlet statistikk er et viktig grunnlag i forvaltningen av hjortevitet. Mange steder er imidlertid denne datafangsten mangelfull. Bør rettighetshaverne samle og oppbevare slike data selv? Hvem skal i så fall ha ansvaret? Beiteskader Gjennom overgangen til flatehost påvirker vår menneskelige aktivitet livsbetingelsene for flere viltarter ikke nødvendig positivt for alle. For elgen har det moderne skogbruket virket positivt med hensyn på tilgjengelig beite. Ved å tilrettelegge avskytningen av elg med tanke på en optimal produksjon har vi mennesker ytterligere bidratt til å legge forholdene til rette for en stor stamme av elg. I områder med store snømengder trekker elgen som oftest om vinteren til områder med mindre snø. Slik er det i deler av Hedmark akkurat som i andre deler av verden der elgen er utbredt.. Utfordringen med en stor elgstamme blir da at vinterleveområdene oftest er små i forhold til områdene der elgen holder til om sommeren. Over tid oppleves det da at slitasjen på beiteressursene lett kan bli for stor og man opplever reduksjon i kvaliteten på beitet og skader på vekster som vi mennesker ønsker å utnytte for vår del, furu. Da oppstår det vi mennesker opplever som beiteskader. Det vil nok være slik at de mest attraktive vinterleveområdene til en viss grad alltid vil oppleve overbeite i en eller annen grad. I Hedmark finnes det områder som i 30 40 år har hatt det slik, Imsdalen er et kjent eksempel. I disse vinterleveområdene er det i dag mange steder stor skepsis mot å avvirke furu på normalt vis. Det medfører at mange skogeiere ikke foretar den endelige slutthogsten, man at avvirkningen utsettes så lenge som mulig, og dersom det avvirkes så skjer dette med en gjennomhogst. 5

Et annet trekk i situasjonen er at områdene med beiteskader stadig utvides og at graden av overbeite økes. Beiteskader beitetakster - elg For å måle elgens beitebruk er det utviklet metoder for å taksere beitebruken i vinterleveområdene. Det foreligger i dag beitetakster fra flere av vinterleveområdene i Hedmark. Felles for dem alle er at de til tross for visse variasjoner viser bitegrader langt over det nivå som anbefales. Ut i fra min kunnskap er det kun i Trysil og Elverum at takstene er fulgt opp med oppfølgende registreringer. Det er derfor vanskelig å si noe om utviklingen av beiteskadene de siste årene, men det er all grunn til å anta at de ikke er redusert i særlig grad. Beitetrykk registrert i noen takster: furu bjørk ROS Stor-Elvdal 70 % 52 % 86 % Tolga og Tynset 65 % Rendalen 70 % 97 % 99 % Trysil 54 % 25 % Åmot 87 % Beitetakst ERMG 2006: Furu: 88 % Bjørk 42 % Gran 0,2 % ROS og V 95 % Einer 49 % Beitetakst Elverum 2009: Sist vinter De to forrige Furu 62,0 % 56,9 % Bjørk 36,0 % 31,2 % ROS 97,8 % 98,4 % Gran 5,0 % 2,2 % Vier 82,7 % 87,0 % Med utgangspunkt i at det fra forskerhold hevdes at beitegrader > 40 % på furu medfører så store skader at det påfører skogeieren økonomiske tap av betydning, er det å lese ut av samtlige av disse takstene at det registrerte beitenivået ikke er bærekraftig for de berørte skogeierne. Takstene viser også at beitetrykket på arter som rogn, osp, selje, vier og bjørk er så høyt at det for flere av disse artene er skadelig, både med hensyn på en optimal produksjon av tilgjengelig kvalitetsfôr og for flere av artenes for reproduksjon. Kvalitetsreduksjon: ant furu/daa and uskadd Stor-Elvdal 170 19 % Tolga og Tynset 170 14 % Rendalen 438 14 % Takstene viser oss er at beitetrykket er uforsvarlig høyt og at selv om det i enkelte områder vokser opp et på mange måter et tilfredsstillende planteantall per daa, så er skadene på plantene 6

så omfattende at bare et lite mindretall regnes som uskadde med hensyn på framtidig produksjon av kvalitetsvirke. Hvor stort beitetrykk skal man tolerere som et gjennomsnitt i et vinterleveområde? Hvordan skal beitetrykket dokumenteres og hvem skal ha ansvaret? Det høye beitetrykker medfører også press på det biologiske mangfoldet. I hvilken grad skal rettighetshaverne vektlegge dette momentet? Tilleggsfôring av elg med silo I mange år har det vært ansett som er godt forebyggende tiltak å fôre elgen men silo/grasballer i vinterleveområdene. Tiltaket har hatt tre hovedhensikter: Reduksjon av skogskader Opprettholdelse av en stor elgstamme Redusere påkjørsler av bil og bane Vi har i en del år forsøkt å fôre oss ut av problemet med beiteskader fra elg. Det har vært en utbredt oppfatning at med bruk av silo har man kunnet opprettholde bestanden av elg på ett høyere nivå enn uten fôring. Samtidig skulle fôringen bidra til å redusere skogskadene. En konsekvens av dette har vært at elgstammen antakelig har blitt holdt på et høyere nivå enn uten bruk av tilleggsfôr. En annen konsekvens har vært et økt skadeomfang i områdene omkring fôringsplassene, mens skadene har blitt redusert i andre områder som har vært spart for beiteskader på grunn av fôringen. Undersøkelser fra HiH, Evenstad viser at skadene på furuforyngelsene reduseres sterkt i en avstand på ca 1 km fra fôringsplassen og at skadene tar seg opp igjen i an avstand på 5-6 km (5,5 km). En enkel og skjematisk beregning viser da at ved å ofre 3 km2 kan en spare 87 km2. Selvfølgelig er det ikke slik i virkeligheten, men det illustrerer at ved å aktivt benytte silo som tilleggsfôr for elg og mot å ofre et areal kan spare andre for beiteskader. En observasjon i områdene rundt fôringsplassene synes imidlertid å være at elg som har tilhold på disse plassene om vinteren får et stort behov for tilførsel av fiber. I disse områdene beiter elgen på kvist opp til 10 mm diameter. Dette er langt utenfor elgens normale valg av kvistdiameter, ref undersøkelsene i prosjektet Fôr av bar der man brukte 5 mm som øvre grense for elgens naturlige valg av kvistdiameter. I enkelte områder legges fôringen av elgen opp for å unngå påkjørsler av bil og bane. I f. eks Rendalen skjer dette med tilskudd fra Statens vegvesen og Jernbaneverket. Bruk av silo som tilleggsfôr er omdiskutert. Bør dette fortsette? I så fall hva skal være bestemmende for om man skal gjennomføre fôring med silo? Der hvor det fôres for å unngå påkjørsler av bil og bane hvem skal betale? 7

Utlegging av silo til elgen har også en etisk side. Er det riktig av oss å fôre ville dyr på denne måten? Tukler vi ikke med naturen og hvilket ansvar tar vi på oss overfor dyra og de som rammes gjennom den høye bestanden av elg? Tilrettelegging av furubar til fôr for elg Prosjektet Kvalitetsforynging av furu i vinterbeiteområder for elg Fôr av bar viste at det er mulig å tilrettelegge furubar slik at elgen benytter det som fôr. Utnyttelsen av baret økte ved økende grad av tilrettelegging. Prosjektet var imidlertid del I i et planlagt større prosjekt. Del II er ikke påbegynt. Det gjenstår derfor å innhente mer kunnskap, om tilretteleggingsmetoder, kostnader ved de forskjellige metodene og om organisering av slik tilrettelegging. Følgende punkter var tenkt undersøkt i del II av prosjektet. avgrensning av vinterleveområder for elg og registrering av barmengde med implementering i skogbruksplan driftstekniske løsninger for tilrettelegging av furubar planlegging og gjennomføring av avvirkning i landskapsperspektiv, dvs. i rom og tid. Tilleggsfôring med furubar kan sammen med andre virkemidler, som for eksempel økt markberedning være et mulig tiltak for å holde beiteskadene på et akseptabelt nivå og om mulig en høyere elgstamme enn det, det naturlige beitet tilsier. Glommen har gjennomført et prosjekt det ble utprøvd å tilrettelegge furubar som fôr for elg. Bør dette følges opp i et nytt prosjekt? I hvilken form? Kan utvalget tenke seg at man ikke bare tilrettelegge baret rent fysisk, men at man også tilpasser avvirkningen i vinterleveområdene i tid? Hvilke følger får det? Øket markberedning for å få fram et større antall planter enn det som rent skogfaglig er nødvendig for å forynge skogen er et annet aktuelt tiltak. Bør tilrettelegging og intensivert markberedning kunne finansieres over Skogfond? Andre tiltak for å øke beiteproduksjonen Det er også andre tiltak som kan tenkes brukt for å øke produksjonen av elgbeite i vinterleveområdene. 8

Mer intensiv markberedning Ved å intensivere markberedningen vil oppslaget av furuplanter øke. Dette vil over tid gi økt produksjon av beite til elgen. Et slikt tiltak medfører imidlertid økte kostnader for skogeier. Hvem skal betale disse? Bør det gis adgang til å benytte Skogfond til å dekke kostnadene ved dette tiltaket? Avstandsregulering Det har skjedd en omlegging av avstandsreguleringen i de senere årene ved at det har blitt lagt vekt på å spare de viktigste beiteplantene for elg med tanke på produksjon av elgbeite. Dette er et positivt tiltak, men det er ikke på langt nær nok. Vi kan også tenke oss en omlegging av avstandsreguleringen der furu toppkappes i 1,5 meters høyde for derigjennom å øke skuddproduksjonen. En forutsetning er imidlertid at man må lykkes å få fram et tilstrekkelig antall furuplanter til at det blir nødvendig med avstandsregulering i h.kl II. Gjødsling Et annet aktuelt tiltak er gjødsling i h.kl IV noen år før sluttavvirkning for på den måten å øke barmengden på de avvirkede furuene. Tiltaket vil ofte i seg selv være økonomisk interessant for skogeier i form av økt tilvekst, men for å dra nytte av baret må avvirkningen skje i en periode da elgen er til stede, samtidig som baret muligens også bør tilrettelegges for elgen. Det perfekte omløp Gjødsling for sluttavvirkning Avvrikning i vinterleveområdene kun i perioden desember - mars Tilrettelegging av furubaret Intensiv markberedning Avstandsregulering med tanke på skuddproduksjon av furu og lauv. For å finansiere tiltak for å redusere beiteskadene kan tenkes finansiert over Skogfond. Ser utvalget på en slik finansiering som aktuelt? Beiteskader beitetakster - hjort Vi har som beskrevet tidligere liten erfaring med hjort i Hedmark, med hensyn på forvaltning, jakt, beitebruk, eventuelle beiteskader med mer. Det er derfor viktig å bygge opp kompetanse på disse områdene slik at rettighetshaverne forvalter hjorten ut i fra egen kunnskap og egne målsettinger. Det er en reell frykt for beiteskader av hjort. Disse må dokumenteres slik at det ikke bare blir udokumenterte, gjenfortalte hendelser. Rettighetshaverne må ta tak i dette på egen hånd for å bli premissleverandører i forvaltningen av hjort på samme måte som vi vil være det for elg. Klimaendringer Hvilke konsekvenser klimaendringene vil få for hjorteviltforvaltningen framover vet jeg og antakelig også andre lite om, men at man må ha også dette aspektet i tankene er sikkert. Denne utfordringen understreker betydningen av å ha et godt datagrunnlag og klare målsettinger for forvaltningen framover. Dersom rettighetshaverne mener alvor med å ta på seg ansvaret for 9

forvaltningen av hjorteviltet må vi også skaffe oss det faglige og datamessige grunnlaget for å kunne ta dette ansvaret. 10