Kjære landsmøte! Som LO-leder er det alltid en glede å tale til et landsmøte. Det gjør meg litt stolt å se så mange dyktige tillitsvalgte samlet på ett sted, i felles innsats for et bedre arbeidsliv. Det er alltid spennende debatter, og deres om sitter i salen her er stemmen til Jernbaneforbundets mange tusen medlemmer. Tidligere i høst var jeg og Jonas i samme ærend hos Postkom, og da mimret jeg fra min barndom om Samvirkelaget og postkontoret i hjembygda mi utenfor Harstad. Det kan jeg ikke gjøre nå, for Nordlandsbanen gikk til Fauske, men den kom aldri til Fauskevåg, hvor jeg kom fra, og selv om det var jernbane i Narvik, så var det jo sjelden vi dro dit for å se på malmtogene fra Sverige. Senere flyttet jeg til Tromsø, og riktignok fikk vi jernbanestasjon der, men det eneste du fikk på Tromsø Jernbanestasjon, som var et populært utested på 90-tallet, var Mack-øl og Bacalao! Ikke noe galt med det, altså, men vi savnet liksom den skingrende lyden av toghjul mot skinnegangen. Men det er ikke for å mimre over gamle jernbaneminner jeg står her i dag. Jeg er her for å se framover. For det er jernbanens framtid som er i spill nå. 1
Ikke siden Bergensbanen ble bygd, har norsk jernbane stått overfor like store endringer som nå. Men de er ikke framtidsrettet, slik byggingen av Bergensbanen var. De vil bidra til å ta norsk jernbane tilbake i tid! Kjære venner! Det vi er vitne til nå, er en bevisst nedbygging av NSB slik vi kjenner det. Regjeringen, med god støtte fra Venstre og KrF, har vedtatt å avvikle jernbanens viktigste styrke. Et sterkt og samlet NSB, til fordel for en privatisering som neppe vil stryke jernbanetilbudet for hundretusner av reisende over hele landet. Dette har de gjort, ikke basert på fakta, ikke basert på forskning, men basert på ideen om at markedet løser alle problemer. Men, gode venner, det vet vi at ikke stemmer. Denne reformen gjennomfører regjeringen helt uten å ville utrede konsekvensene. De setter seg altså fore å snu opp ned på Jernbane-Norge, uten egentlig å vite hva som blir virkeligheten etterpå. For meg framstår dette som en blankofullmakt til å eksperimentere med jernbanens framtid! Det vi er vitne til nå er et råkjør for å få gjennomført jernbanereformen. 2
Det er helt tydelig at regjeringen har det travelt med å skvise så mye tannkrem ut av tuben som mulig, som Linda Hofstad Helleland sa det da hun var leder av samferdselskomiteen. Det er kun nostalgi som driver oss motstandere av reformen, hevder hun. Vel, hvis det er nostalgi å ville bevare en jernbane, som sørger for et godt togtilbud over hele landet, så kall meg gjerne nostalgiker. Hvis nostalgi er å bevare trygge og gode arbeidsplasser for tusenvis av NSB-ansatte. Så kall meg gjerne nostalgiker. Hvis nostalgi er å motarbeide en politikk som setter hele det norske jernbanetilbudet i spill. Så kall meg gjerne en nostalgiker. Fordi vi vet hva som er i ferd med å skje. Vi har en regjering som er i ferd med å splitte opp og privatisere jernbanen på en måte som har gitt dyrere og dårligere jernbane i mange andre land. Gode jernbane-venner! Det er ingen tvil om at den norske jernbanesektoren står overfor store utfordringer, og at det er viktig at det tas et grunnleggende valg om hvilken rolle jernbanen skal ha i et fremtidig transportsystem. 3
Det er bred enighet om at det er store mangler ved dagens jernbane, det er bare å stå på Oslo S en kald januarettermiddag for å få det bekreftet, når togene står på grunn av kulda. Dette har det blitt tatt tak i, og da den rødgrønne regjeringen tok over i 2005 ble bevilgningene til jernbane økt kraftig, men det er fortsatt ikke bra nok. Fortsatt er Norges bruk av offentlige midler på jernbane under det europeiske snittet, og det er der problemet ligger: investeringer, ikke privatisering, konkurranseutsetting og oppsplitting. Det løser ikke jernbanens problemer. Derfor har jeg et aldri så lite ønske til Jonas. Når du kommer i regjering, må det satses betydelige ressurser på jernbanen! For det er faktisk slik at det er en klar sammenheng mellom penger brukt på jernbane, og kvalitet. Vi ønsker en samlet jernbane, der en ene hånda vet hva den andre gjør, ikke en oppsplittet sektor hvor alle som arbeider operativt på eller med jernbanen skal skilles ut av de organisasjonene som sitter med planleggings- og beslutningskompetanse. Togtrafikk og infrastruktur henger så tett sammen at det må samles etter modell fra land som lykkes, for eksempel Sveits og Tyskland, med én ledelse som har kompetanse fra sektoren. 4
Den oppslittingen regjeringen legger opp til vil gi oss dyrere og dårligere jernbane. Den vil ikke gi kundene flere og bedre tog å velge mellom. Det er akkurat de samme togene som i dag, bare med private eiere med sugerøret langt nede i statskassa! Det vi ønsker er en samlet, sterk styring av jernbanen. I offentlig regi. Det vi ønsker er at våre felles skattepenger til jernbane faktisk brukes på jernbane. Ikke til å sikre multinasjonale selskaper overskudd. Jernbanereformen går motsatt vei, og sørger for en modell med fragmentering og ansvarspulverisering. Kjære landsmøte Vi har dessverre flere trusler mot jernbanen enn den sittende regjeringen. EUs fjerde jernbanepakke har som mål å fullføre det indre marked på jernbaneområdet, med åpen konkurranse. En tilsvarende liberalisering som den vi ser innenfor postmarkedet tvinger seg fram. Det er skremmende. Men en ting vil jeg si: det går an å sette foten ned også for EU. Vi trenger ikke å ta imot alt som kommer derfra. Det er fullt mulig å bruke reservasjonsretten. 5
Jeg vet at det er en del tillitsvalgte mener disse sakene er gode eksempler på hvorfor vi må si opp EØS-avtalen. Jeg vet det er en utbredt skepsis til EØS-avtalen i fagbevegelsen. Og mange, blant annet her i salen, har god grunn til å være skeptisk til enkelte elementer i avtalen. For dere vet like godt som meg, at det har vært et viktig tema på mange landsmøter i organisasjonen de siste årene. I Lokmann ble det sågar nei til EØS, mens Handel og Kontor stemte for avtalen med et overveldende flertall. For vi må ikke glemme det, at i realiteten er det ikke EØSavtalen som er den største utfordringen mot norsk jernbanesektor og norsk arbeidsliv generelt. Det er dagens regjering. Vi har en regjering som ønsker seg liberalisering og markedsretting for enhver pris. Da hjelper det ikke om vi sier opp EØS-avtalen og stenger døra til vårt viktigste marked. Mange ser på avtalen som en viktig årsak til de problemene vi har i arbeidslivet, med sosial dumping og en økt andel midlertidige. Jeg skal ikke lage en stor diskusjon om dette her i dag, men la meg nevne tre ting: 6
For det første: Med mindre vi gjør som Donald Trump, og bygger en mur langs kjølen, vil arbeidsinnvandringen til Norge by på noen utfordringer knyttet til lavlønnskonkurranse fra Europa. Ingen i fagbevegelsen mener at vi skal lukke døra for alle svensker, litauere og portugisere som vil komme til Norge for å jobbe. For det andre: EØS har tjent oss godt i over 20 år. Verdiskaping, kjøpekraft og sysselsetting har økt i denne perioden. Mer enn i andre land i Europa. Ja oljen har spilt en viktig rolle. Det har også den norske modellen. Men vi kan ikke underkjenne viktigheten av denne handelsavtalen og hva den har betydd for norsk økonomi og næringsliv siden 1994. For det tredje: EØS-avtalen gir rom for nasjonale bestemmelser som gir bedre arbeidstakerbeskyttelse og strengere regler i arbeidslivet enn minimumsbestemmelsene. Vi kan gi bedre vern enn det som følger av EØS-direktivene! For eksempel: arbeidsmiljølovens begrensinger på adgangen til innleie, 7
lovbestemte vilkår for midlertidig ansettelse, rett til stillingsutvidelse for deltidsansatte, regulering av ferie- og arbeidstid, solidaransvar ved brudd på likebehandlingsprinsippet og andre tiltak mot sosial dumping. Vi har et betydelig handlingsrom i norsk arbeidslivspolitikk som kan og må benyttes! Den største trusselen mot et godt regulert arbeidsliv er ikke EØS-avtalen, men en Høyre/FrP-regjering! Det viste endringen i AML for snart to år siden. Det viste reverseringen av pappa-permen Det viste skatt på sluttvederlag! Fagforeningsvenner! Dere utgjør grunnstammen i den norske infrastrukturen. Sammen med Posten og Televerket, var det NSB som bandt landet sammen før epostens og flytrafikkens tid. Fortsatt er det slik at vi har et betydelig statlig eierskap i samfunnets infrastruktur, men det er dessverre ingen selvfølge at det fortsetter å være slik. Det er tydelige forskjeller mellom oss og høyresiden om hvem som skal eie samfunnets infrastruktur. Om det er jernbane, tele eller elektrisitet, vann og kloakk, veinett og så videre. Det 8
er ingen selvfølge at staten eier og kontrollerer sentral infrastruktur. Det tvert i mot mange eksempler på at vann og avløp, veier, jernbane og elektrisitet blir helt eller delvis privatisert. Det er imidlertid gode argumenter for at staten skal eie og kontrollere den sentrale norske infrastrukturen, hvor det ikke bør være andre krav til driften enn at den skal drives effektivt. Det gjør de norske infrastrukturselskapene, inkludert NSB. Dessverre ser vi tydelige tegn på at det statlige eierskapet også til infrastrukturen utfordres. Høyre har flere ganger sagt at de ønsker å delprivatisere Statkraft. De gjør det samme med utenlandskablene, mens Posten og NSB konkurranseutsettes. Det er vår jobb å være en motkraft til dette! Det er vår jobb å sikre at det fortsatt finnes en infrastruktur som politikerne har kontroll over! Det er vår jobb å si i fra om at nok er nok. Kjære venner, Vi går inn i et veldig travelt år. Det er under ett år igjen til valget, og et veldig viktig stoppunkt blir kongressen i mai. Da skal vi vedta klare krav til partiene, et handlingsprogram for LO og vi skal følge opp organisasjonsgjennomgangen fra forrige kongress. 9
Jeg ser fram til de forslagene og innspillene som kommer inn fra forbundene og fylkeskonferansene også herfra. Debatten ute blant medlemmene er allerede godt i gang. Og husk på det, kjære venner, at LOs medlemsdebatt er det største demokratiske verkstedet i landet! Allerede nå har 50.000 1 medlemmer sendt inn sine svar! Det er selvsagt vårt mål, at når vi kommer til kongressen, kan slå fast at medlemsdebatten 2016-2017 har engasjert enda flere av våre 900.000 medlemmer og titusenvis av tillitsvalgte enn debatten gjorde for fire år siden. Derfor har vi satt oss som mål å få inn ett hundre tusen svar fra medlemmene før medlemsdebatten avsluttes. Vi er bare halvveis men vi skal komme i land! Derfor må dere hjelpe til nå, med å få medlemmene engasjert i debatten! Med det i ryggen skal vi spørre partiene om hva de mener om våre viktigste saker. Så skal vi fortelle medlemmene om hva partiene svarte! Det blir et utrolig viktig mobiliseringsgrunnlag fram mot valget, dere! 1 Sjekk antallet med Magne før du reiser! 10
Kjære landsmøte, Det er krevende tider i jernbanen. Flere av dere er permittert, på grunn av lokførerstreiken, som har pågått i snart en måned. Dere vet like godt som meg at lokførerne ikke streiker i utide. Det skjer ikke i utide! Så når der streiker da er det en grunn til det. Det er ikke for å få mer goder i egen lomme. Det er fordi de er bekymret for sikkerheten. Da bør man lytte, ikke gjemme seg bak en haug av dårlige argumenter, som NSB nå gjør. Derfor vil jeg at vi skal reise oss i en stor applaus for lokførerene. De trenger all den støtten de kan få! Takk for oppmerksomheten! 11