Nasjonale faglige retningslinjer IS-2462 Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for gynekologisk kreft
Publikasjonens tittel: Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for gynekologisk kreft Utgitt: september 2016 Bestillingsnummer: IS-2462 ISBN-nr. 978-82-8081-434-0 Utgitt av: Kontakt: Postadresse: Besøksadresse: Nettadresse: Heftet kan lastes ned fra: Forfattere: Redaksjon: Helsedirektoratet Avdeling sykehustjenester Pb. 7000 St Olavs plass, 0130 Oslo Universitetsgata 2, Oslo Tlf.: 810 20 050 Faks: 24 16 30 01 www.helsedirektoratet.no http://www.helsedirektoratet.no/publikasjoner/ http://www.helsedirektoratet.no/publikasjoner/ Navn på forfattere (arbeidsgruppen) står i kapittel om prosess og metode Anne Dørum Leder av arbeidsgruppen Oslo universitetssykehus Rita Steen Oslo universitetssykehus Anne Beate Vereide Universitetssykehuset Nord-Norge Solveig Tingulstad St. Olavs Hospital Kathrine Woie Haukeland universitetssykehus Bent Fiane Stavanger universitetssjukehus
FORORD Mange medisinske faggrupper har i en årrekke lagt ned et betydelig arbeid for å komme frem til konsensusbaserte faglige anbefalinger for diagnostikk og behandling av ulike typer kreft. Som ledd i Nasjonal strategi for kreftområdet (2006 2009) fikk Helsedirektoratet i oppdrag å videreutvikle og oppdatere faggruppenes anbefalinger til nasjonale handlingsprogrammer for kreftbehandling, i nært samarbeid med fagmiljøene, de regionale helseforetakene, Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten, og andre relevante myndigheter. De nasjonale handlingsprogrammene representerer en videreføring og en formalisering av faggruppenes anbefalinger. Nasjonale handlingsprogrammer for kreftbehandling skal bidra til at det offentlige tilbudet i kreftomsorgen blir av god kvalitet og likeverdig over hele landet. Målgrupper for retningslinjene er spesialister innen medisin, kirurgi, onkologi, radiologi og patologi. De vil også være av interesse for fastleger, allmennleger, pasienter og pårørende. Handlingsprogrammet skal i senere utgaver suppleres med anbefalinger for fastleger. Målet er å dekke hele pasientforløpet. Nasjonale retningslinjer fra Helsedirektoratet er å betrakte som anbefalinger og råd, basert på oppdatert faglig kunnskap som er fremskaffet på en systematisk, kunnskapsbasert måte. De nasjonale retningslinjene gir uttrykk for hva som anses som god praksis på utgivelsestidspunktet og er ment som et hjelpemiddel ved de avveininger tjenesteyterne må gjøre for å oppnå forsvarlighet og god kvalitet i tjenesten. Nasjonale retningslinjer er ikke direkte rettslig bindende for mottagerne, men bør langt på vei være styrende for de valg som skal tas. Ved å følge oppdaterte nasjonale retningslinjer vil fagpersonell bidra til å oppfylle kravet om faglig forsvarlighet. Dersom en velger løsninger som i vesentlig grad avviker fra de nasjonale retningslinjene, bør en dokumentere dette og være forberedt på å begrunne sine valg. Sykehusenes eiere og ledelse bør tilrettelegge virksomheten slik at de nasjonale retningslinjene kan følges. Helsedirektoratet takker forfatterne for stor innsats i utarbeidelsen av de nasjonale retningslinjene. Vi håper retningslinjene vil være et nyttig arbeidsredskap for spesialister som behandler pasienter med gynekologisk kreft. Innholdet i de nasjonale retningslinjer for gynekologisk kreft vil vurderes årlig og om nødvendig oppdateres. Disse nasjonale retningslinjene for diagnostikk, behandling og oppfølging av pasienter med gynekologisk kreft er publisert den 19. september 2016. Bjørn Guldvog Helsedirektør Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for gynekologisk kreft 3
INNHOLD FORORD 3 FORLØPSTIDER FOR GYNEKOLOGISK KREFT 11 1 LIVMORKREFT (ENDOMETRIECANCER) 13 1.1 Innledning 13 1.1.1 Definisjon 13 1.1.2 Forekomst 13 1.1.3 Etiologi (epidemiologi) 13 1.1.4 Risikofaktorer 14 1.2 Tidlig diagnostikk/screening 14 1.2.1 Kvinner som tar tamoxifen 14 1.3 Diagnostikk og utredning 14 1.3.1 Symptomer 14 1.3.2 Utredning 14 1.3.2.1 Klinisk undersøkelse 15 1.3.2.2 Generelt om undersøkelser 15 1.3.2.3 Følgende undersøkelser kan være aktuelle 15 1.3.2.4 Utredningen skal kartlegge 15 1.3.2.5 Differensialdiagnoser 15 1.3.3 Stadieinndeling 16 1.4 Genetikk 16 1.4.1 Kriterier for henvisning til gentisk veiledning og testing (modifiserte Amsterdamkriterier) 17 1.4.2 Profylakse 17 1.5 Behandling 17 1.5.1 Kirurgi 17 1.5.1.1 Hovedbehandling 17 1.5.1.2 Adjuvant behandling 17 1.5.1.3 Behandling i henhold til stadium 18 1.5.2 Pasientinformasjon 19 1.5.2.1 Preoperativ informasjon bør omfatte 19 1.5.2.2 Postoperativ informasjon bør omfatte 20 1.5.3 Organisering av behandling 20 1.6 Oppfølging og kontroller etter kurativ behandling 20 1.6.1 Kontroller og prøvetaking 20 1.6.2 Postoperativ hormonsubstitusjon 21 1.7 Behandling av tilbakefall (residivbehandling) 21 1.7.1 Strålebehandling 21 1.7.2 Medikamentell behandling 22 1.7.2.1 Hormonbehandling 22 1.7.2.2 Kjemoterapi 22 1.7.3 Organisering av behandling 22 1.8 Sjeldne svulster 22 1.9 Palliativ behandling Nasjonalt handlingsprogram 22 4 Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for gynekologisk kreft
2 EGGSTOKKREFT, TUBEKREFT OG BUKHINNEKREFT 23 2.1 Innledning 23 2.1.1 ICD-10: C56 Ondartet svulst i eggstokk 23 2.1.2 ICD 10: C57.0 Ca tubae 23 2.1.3 ICD 10: C48.2 Ca peritonei 23 2.1.4 Histopatologi 23 2.1.5 Forekomst 24 2.1.6 Etiologi 24 2.1.7 Risikofaktorer 24 2.1.7.1 Screening 25 2.1.7.2 Prognose 25 2.2 Diagnostikk 25 2.2.1 Symptomer 25 2.2.2 Generelle preoperative undersøkelser 25 2.2.3 Supplerende undersøkelser på spesielle indikasjoner 26 2.2.4 Differensialdiagnoser 26 2.2.5 Spredningsmønster (C) 26 2.2.6 Stadieinndeling 26 2.3 Behandling 27 2.3.1 Kirurgi 27 2.3.2 Anbefalt kirurgisk prosedyre 27 2.3.2.1 Primær kirurgi 27 2.3.2.2 Sekundær kirurgi 28 2.3.2.3 Fertilitetsbevarende kirurgi ved barneønske (ensidig salpingoooforektomi), kriterier : 28 2.3.3 Komplikasjoner 29 2.3.4 Kjemoterapi 29 2.3.4.1 Adjuvant behandling (stadium I) 29 2.3.4.2 Avansert ovarialcancer (stadium II IV) 29 2.4 Behandling av tilbakefall/residiv 30 2.4.1 Kirurgi 30 2.4.2 Kjemoterapi 30 2.4.2.1 Sensitive residiver 30 2.4.2.2 Resistente residiver 31 2.4.3 Stråleterapi 31 2.5 Palliativ behandling Nasjonalt handlingsprogram 31 2.6 Oppfølging og kontroller 31 2.6.1 Formål med oppfølgning 31 2.6.1.1 Hormonsubstitusjon 32 2.7 Forløp 32 2.8 Pasientinformasjon 32 2.9 Genetikk 33 2.9.1 ICD-10 33 2.9.2 Definisjon arvelig ovarialcancer 33 2.9.3 Kriterier 34 2.9.4 Profylakse 34 2.9.5 Hormon erstatning (HRT) 35 Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for gynekologisk kreft 5
3 SJELDEN (IKKE EPITELIAL) OVARIALCANCER 36 3.1 Innledning 36 3.1.1 Definisjon 36 3.1.2 Histopatologi 36 3.1.3 Forekomst og overlevelse 37 3.1.4 Germinalcelletumorer 37 3.1.5 Stromacelletumores 38 3.1.6 Etiologi (epidemiologi) 38 3.1.7 Risikofaktorer 38 3.2 Diagnostikk 38 3.2.1 Symptomer 38 3.2.2 Preoperative undersøkelser 39 3.2.3 Differensialdiagnoser 39 3.3 Behandling 39 3.3.1 Kirurgi ved germinalcelletumorer 39 3.3.2 Kirurgi ved stromacelletumorer 40 3.3.3 Kjemoterapi 40 3.3.4 Germinalcelletumor stadium I 40 3.3.5 Germinalcelletumor stadium II IV 40 3.3.6 Residiv av germinalcelletumorer 41 3.3.7 Stromacelletumorer 41 3.3.8 Residiv av stromacelletumorer 41 3.3.9 Komplikasjoner 41 3.4 Oppfølging og kontroller 41 3.5 Palliativ behandling Nasjonalt handlingsprogram 41 4 BORDERLINE OVARIALTUMOR (BOT) 42 4.1 Innledning 42 4.1.1 Definisjon 42 4.1.2 Histopatologi 42 4.1.3 Anbefalt klassifikasjon WHO 42 4.1.4 Forekomst 42 4.1.5 Etiologi 42 4.1.6 Risikofaktorer 43 4.1.6.1 Økt risiko 43 4.1.6.2 Redusert risiko 43 4.1.7 Screening 43 4.1.8 Forløp 43 4.1.9 Prognose 43 4.2 Diagnostikk 44 4.2.1 Symptomer 44 4.2.2 Generelle preoperative undersøkelser 44 4.2.3 Supplerende undersøkelser på spesielle indikasjoner 44 4.2.4 Differensialdiagnoser 44 4.2.5 Stadieinndeling etter FIGO (2014) 44 4.2.6 Formål 44 4.3 Genetikk 44 4.4 Behandling 44 4.4.1 Kirurgi 45 4.4.1.1 Anbefalt kirurgisk prosedyre 45 4.4.1.2 Fertilitetsbevarende kirurgi 45 4.4.2 Kjemoterapi 46 6 Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for gynekologisk kreft
4.5 Behandling av tilbakefall 47 4.6 Oppfølging og kontroll 47 4.7 Komplikasjoner 47 4.8 Palliativ behandling Nasjonalt handlingsprogram 47 5 LIVMORHALSKREFT (CERVIXCANCER) 48 5.1 Epidemiologi 48 5.1.1 Definisjon 48 5.1.2 Forekomst 48 5.1.3 Etiologi 48 5.1.4 Risikofaktorer 49 5.2 Forebygging 49 5.3 Screening 49 5.4 Diagnostikk og utredning 49 5.4.1 Symptomer 49 5.4.2 Utredning 50 5.4.2.1 Klinisk undersøkelse 50 5.4.2.2 Utredning av primær sykdom 50 5.4.2.3 Histologisk undersøkelse 50 5.4.2.4 Utredning ved mistanke om residiv 51 5.4.2.5 Differensialdiagnoser 52 5.4.3 Stadieinndeling 52 5.4.3.1 Formål 52 5.4.3.2 Stadieinndeling, FIGO 2014 53 5.5 Genetikk 54 5.6 Behandling av lokalisert sykdom/kurativ behandling ved senter for gynekologisk kreft 54 5.6.1 Kirurgi ved stadium Ia til Ib 54 5.6.1.1 Stadium IA1 54 5.6.1.2 Stadium IA2 54 5.6.1.3 Stadium IB1 54 5.6.1.4 Stadium IB2 54 5.6.1.5 Stadium IIA 55 5.6.1.6 Stadium IIB 55 5.6.1.7 Stadium IIIA, IIIB og IVA 55 5.6.1.8 Stadium IVB 55 5.6.1.9 Kirurgisk behandling versus strålebehandling ved tidlig stadium 55 5.6.1.10 Neuroendokrine tumorer (inkl karsinom med neuroendokrin differensiering) 56 5.6.1.11 Verrucøst karsinom 56 5.6.1.12 Fertilitetsbevarende behandling 56 5.6.1.13 Cervixcancer under graviditet 57 5.6.1.14 Residivbehandling 57 5.6.1.14.1 Isolert, sentralt bekkenresidiv uten affeksjon av bekkenveggen 57 5.6.1.14.2 Residiv som affiserer laterale bekkenvegger 58 5.6.1.14.3 Residiv utenfor bekkenet 58 5.6.2 Strålebehandling 58 5.7 Oppfølging og kontroller 59 5.7.1 Oppfølging 59 5.7.2 Undersøkelser 59 Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for gynekologisk kreft 7
5.7.3 Komplikasjoner 59 5.7.3.1 Radikal hysterectomi med bekkenlymfeknuter 59 5.7.3.2 Radikal hysterectomi med bekkenlymfeknuter+strålebehandling 59 5.7.4 Kombinert extern og intracavitær strålebehandling 59 5.7.5 Prognose 60 5.8 Palliativ behandling Nasjonalt handlingsprogram 60 6 PREMALIGNE LIDELSER I CERVIX UTERI 61 6.1 Innledning 61 6.1.1 Forekomst 61 6.1.2 Etiologi og risikofaktorer 62 6.1.3 Risikofaktorer 62 6.1.4 Forløp/Prognose 63 6.2 Diagnostikk 63 6.2.1 Oppfølging av cervix-screeningprøver 64 6.2.2 Indikasjon for HPV-testing 65 6.2.3 Kolposkopi 65 6.2.4 Cervikal abrasio 66 6.2.5 Utredning ved vedvarende diskrepans mellom cytologi, kolposkopi og histologi 66 6.2.6 Gravide 66 6.2.7 Differensialdiagnoser 67 6.3 Behandling 67 6.3.1 Generelt 67 6.3.2 Konisering 67 6.3.3 Hysterektomi 68 6.3.4 Komplikasjoner etter konisering 68 6.4 Oppfølging og kontroller 69 6.5 HPV-vaksinering etter behandling for CIN2+ 69 6.6 Profylakse 70 6.6.1 HPV-vaksinering 70 6.6.2 HPV og cervix cancer 70 6.6.3 Råd 70 6.7 Pasientinformasjon 70 6.8 Forkortelser/ordforklaringer 71 6.9 Palliativ behandling Nasjonalt handlingsprogram 71 7 VULVACANCER 75 7.1 Bakgrunn 75 7.1.1 Definisjon 75 7.1.2 Forekomst 75 7.1.3 Prognostiske faktorer 75 7.2 Etiologi og risikofaktorer 76 7.2.1 Etiologi 76 7.2.2 Risikofaktorer 76 7.2.3 Spredningsmønster 76 7.3 Histologi 77 7.4 Diagnostikk 79 7.4.1 Supplerende undersøkelser 80 7.4.2 Symptomer 80 7.4.3 Kliniske funn 80 8 Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for gynekologisk kreft
7.5 Differensialdiagnoser 80 7.6 Stadier 80 7.7 Behandling 81 7.8 Behandling vulva 82 7.8.1 Primærtumor 82 7.8.2 Stadium IA (lesjon < 2 cm, stromal invasjon < 1 mm) 82 7.8.3 Større enn stadium IA 82 7.8.4 Inoperable tilfeller 82 7.9 Behandling-lymfeknuter 83 7.9.1 Hovedprinsipper 83 7.9.1.1 Sentinel node (SN)-vaktpostlymfeknute-teknikk 84 7.10 Adjuvant behandling 85 7.10.1 Strålebehandling 85 7.10.2 Medikamentell behandling 85 7.11 Behandling av residiv 86 7.11.1 Strålebehandling ved residiv 86 7.11.2 Palliativ strålebehandling 86 7.12 Malignt melanom 86 7.13 Sarkom 87 7.14 Bartholini karsinom (adenokarsinom) 87 7.15 Pagets sykdom 87 7.16 Prognose plateepitelkarsinom 87 7.16.1 5-års totaloverlevelse 87 7.16.2 5-års overlevelse ikke-plateepitel vulvacancer 87 7.17 Komplikasjoner 88 7.18 Psykoseksuelle aspekter 88 7.19 Palliativ behandling Nasjonalt handlingsprogram 88 7.20 Oppfølging og kontroller 88 7.20.1 Individualiseres (alder og komorbiditet) 88 8 VULVAR INTRAEPITELIAL NEOPLASI (VIN) 89 8.1 Bakgrunn 89 8.2 Definisjon 89 8.3 Forekomst 90 8.4 Prognose 90 8.5 Etiologi 90 8.6 Risikofaktorer 91 8.7 Histologi 91 8.8 Diagnostikk 91 8.8.1 Symptomer 91 8.8.2 Kliniske funn 92 8.8.3 Undersøkelser 92 8.9 Differensial diagnoser 92 8.10 Forebygging 92 8.11 Behandling 93 8.12 Komplikasjoner 93 8.13 Palliativ behandling Nasjonalt handlingsprogram 93 8.14 Oppfølging og kontroller 93 Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for gynekologisk kreft 9
9 TROFOBLASTSYKDOM 94 9.1 Innledning/bakgrunn 94 9.2 Forekomst 95 9.3 Risikofaktorer/årsaker 95 9.4 Inndeling 95 9.4.1 Blæremola Trofoblastsykdom med usikkert eller ukjent malignitetspotensiale 96 9.4.1.1 Genetikk 96 9.4.1.2 Histologi 96 9.4.2 Maligne trofoblastsvulster 97 9.5 Stadier 97 9.5.1 Spredningsmønster 98 9.6 Diagnostikk 98 9.6.1 Undersøkelser/funn 98 9.7 Differensialdiagnoser 99 9.8 Behandling 99 9.8.1 Behandling av mola 99 9.8.2 Behandling av persisterende mola, invasiv mola, choriokarsinom 99 9.9 Komplikasjoner 100 9.10 Palliativ behandling Nasjonalt handlingsprogram 101 9.11 Oppfølging etter behandling 101 9.11.1 Graviditet etter trofoblastsykdom 101 10 PROSESS OG METODE 102 10.1 Hva er nasjonale faglige retningslinjer? 102 10.2 Kunnskapsbasert prosess 103 10.3 Gradering av kunnskapsgrunnlaget I første utgave av handlingsprogrammet (2016) 104 10.4 Bakgrunn og arbeidsprosess ved første utgave av handlingsprogrammet (utgitt 2016) 104 10.5 Oppdatering av retningslinjene 105 10.6 Arbeidsgruppen og forfattere av kapitlene i første utgave av handlingsprogrammet 106 11 REFERANSER 108 10 Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for gynekologisk kreft
FORLØPSTIDER FOR GYNEKOLOGISK KREFT Fra 1. mai 2015 ble Pakkeforløp for livmorkreft (1), Pakkeforløp for eggstokkreft (2) og Pakkeforløp for livmorhalskreft (3) innført i helsetjenesten. Disse tre pakkeforløpene kom i reviderte utgaver i juni 2015 og ble implementert fra 1. september 2015. Den 1. september 2016 kom alle pakkeforløpene i reviderte, oppdaterte utgaver. Om Pakkeforløp for kreft Pakkeforløp for kreft skal gi forutsigbarhet og trygghet for pasient og pårørende, og er et standard pasientforløp som beskriver organisering av utredning og behandling, kommunikasjon/dialog med pasient og pårørende samt ansvarsplassering og konkrete forløpstider. Pakkeforløpet starter når et helseforetak eller privat ideelt sykehus mottar en henvisning med begrunnet mistanke om kreft, eller når helseforetaket selv starter utredning med begrunnet mistanke om kreft. Formålet med Pakkeforløp for kreft er at pasienter skal oppleve et godt organisert, helhetlig og forutsigbart forløp uten unødvendig ikke-medisinsk begrunnet forsinkelse i utredning, diagnostikk, behandling og rehabilitering. Forløpstidene i pakkeforløpet beskriver den maksimale tiden de ulike fasene i forløpet bør ta for et flertall av pasientene. Forløpstidene angis i kalenderdager. De enkelte fasenes forløpstid legges til slutt sammen til en samlet forløpstid, som angir tiden fra henvisning er mottatt til start behandling. Med utgangspunkt i pakkeforløpet skal et individuelt forløp tilrettelegges for hver enkelt pasient. De regionale helseforetakene har det overordnede ansvaret for å sikre at pakkeforløpene med forløpstidene blir implementert og fulgt opp. Forløpstidene er normerende og er ikke en pasientrettighet. Fortsatt er det lovmessige grunnlaget pasientrettighetsloven (4) 2-2 og forskrift om prioritering av helsetjenester (5). Av og til vil det av faglige grunner være noen pasienter som ikke kan utredes ferdig innen normert forløpstid for oppstart av første behandling. Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for gynekologisk kreft 11
Forløpstider for livmorkreft, eggstokkreft og livmorhalskreft I Pakkeforløp for livmorkreft (1), Pakkeforløp for eggstokkreft (2) og Pakkeforløp for livmorhalskreft (3) er det følgende forløpstider: Fra henvisning mottatt til første fremmøte utredende avdeling Fra første fremmøte i utredende avdeling til avsluttet utredning (beslutning tas) 6 kalenderdager 16 kalenderdager Fra avsluttet utredning til start behandling Kirurgisk behandling 14 kalenderdager Fra avsluttet utredning til start behandling Medikamentell behandling 8 kalenderdager Fra avsluttet utredning til start behandling Strålebehandling 14 kalenderdager Fra henvisning mottatt til start behandling Kirurgisk behandling 36 kalenderdager Fra henvisning mottatt til start behandling Medikamentell behandling 30 kalenderdager Fra henvisning mottatt til start behandling Strålebehandling 36 kalenderdager Pakkeforløp for livmorkreft, Pakkeforløp for eggstokkreft og Pakkeforløp for livmorhalskreft finnes på Helsedirektoratets nettsider Se www.helsedirektoratet.no Det er egne Diagnoseveiledere for fastleger for inngang til pakkeforløp. Diagnoseveileder finnes på www.helsedirektoratet.no Det er også pasientinformasjonsskriv om Pakkeforløp for kreft, som finnes på www.helsedirektoratet.no 12 Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for gynekologisk kreft
1 LIVMORKREFT (ENDOMETRIECANCER) 1.1 Innledning ICD-10 C54 Ondartet svulst i livmorlegeme C54.1 Livmorslimhinne (endometrium) C54.0 Nedre uterinsegment (isthmus uteri) C54.3 Fundus uteri C54.8 Overlappende svulst i livmorlegeme C54.9 Livmorlegeme (corpus uteri) uspesifisert C55 Ondartet svulst i livmor, uspesifisert del 1.1.1 Definisjon Cancer utgående fra livmorslimhinnen 1.1.2 Forekomst Insidens: ca. 16,1 nye tilfeller per 100.000 kvinner per år i Norge (6) Årlig diagnostiseres 716 (2008 12) nye tilfeller i Norge Sykdommen rammer i hovedsak eldre kvinner, men forekommer også hos premenopausale. Gjennomsnittlig alder ved diagnose er 65 år 1.1.3 Etiologi (epidemiologi) Sporadisk form: Ukjent, se risikofaktorer Arvelig form: Nedarvet mutasjon i DNA reparasjonsgener (Lynch syndrom/hnpcc) (hmlh1, hmsh2, hmsh6, hpms2) (7) (B) Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for gynekologisk kreft 13
1.1.4 Risikofaktorer Risikofaktorer (8 10): Langvarig, økt (endogent/eksogent), ensidig østrogenstimulering Høy alder Lav paritet Overvekt Diabetes mellitus Polycystisk ovariesyndrom Østrogenproduserende svulster Antiøstrogen-behandling (Tamoxifen) 1.2 Tidlig diagnostikk/screening Endometrie cancer gir oftest symptomer og oppdages i ett tidlig stadium hvor det er en stor sannsynlighet for helbredelse. Det er ikke dokumentasjon for noen gevinst av masseundersøkelse for endometriecancer. 1.2.1 Kvinner som tar tamoxifen Klinikere bør informere postmenopausale kvinner som tar tamoxifen om risikoen for endometrieproliferasjon, endometriehyperplasi og livmorkreft. Rutinemessig gynekologisk undersøkelse med ultralyd er ikke nødvendig hos kvinner uten gynekologiske symptomer. Ved unormal vaginalblødning, blodig utflod (og lignende) bør pasienten henvises til gynekolog. Anbefaling basert på Committee Opinion no 601, June 2014 (11). 1.3 Diagnostikk og utredning 1.3.1 Symptomer Postmenopausal blødning Menometroragi Utflod 1.3.2 Utredning Ved symptomer undersøkes pasienten med vaginal ultralyd og det tas prøve til histologisk vurdering. Undersøkelsene bør avklare histologisk type, differensieringsgrad og affeksjon av livmorhals. Dersom endometriebiopsien er for sparsom, må det utføres fraksjonert abrasio. Preoperativ vurdering av tumoraffeksjon av livmorhals kan best påvises med MR (12). (Fraksjonert abrasio gir ofte ikke korrekt svar). MR gir et inntrykk av hvor dypt tumor infiltrerer i uterinveggen og av eventuell nedvekst i livmorhals, samt kartlegger lymfeknuter i bekkenet og para-aortalt. 14 Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for gynekologisk kreft
1.3.2.1 Klinisk undersøkelse Gynekologisk undersøkelse Vaginal ultralydundersøkelse Endometriebiopsi eller fraksjonert abrasio for histologisk undersøkelse (se under) Røntgenundersøkelse av thorax (sløyfes ved utført CT-thorax) MR gir mest detaljert kartlegging av primærtumor CT thorax/abdomen/bekken gir best kartlegging ved metastaser 1.3.2.2 Generelt om undersøkelser Den primære diagnostikken er basert på histologisk undersøkelse av endometriet. Det er ønskelig med så mye materiale som mulig for god reproduserbarhet. Sensitivitet for abrasio- og endometriebiopsi-undersøkelsene varierer i ulike studier, men ligger på 91 99 % (13) (IIb) Kombinasjon med vaginal ultralydundersøkelse gir bedre sensitivitet (14) (B) 1.3.2.3 Følgende undersøkelser kan være aktuelle Ved mistanke om infiltrasjon av naboorganer (blære eller rektum) eller metastaser, bør dette kartlegges og tas vevsprøver fra affiserte områder Nytteverdien av hysteroskopi ved diagnostikk av endometriecancer er uavklart, og spredning av cancerceller til tube eller bukhule, er en mulighet. Det er ikke vist om det påvirker prognosen 1.3.2.4 Utredningen skal kartlegge Sykdommens utbredelse infiltrasjonsdybde i myometriet infiltrasjon i cervixstroma infiltrasjon i andre naboorganer metastaser Histologisk subtype, differensieringsgrad og eventuelt ploidi (15) Det er viktig at utredningen er tilstrekkelig for å identifisere pasienter i henhold til risikogrupper Høy og mellomrisiko pasienter videresendes gyn.onk. avdeling 1.3.2.5 Differensialdiagnoser Endometriehyperplasi med atypi Primær ovarialcancer eller tubecancer med spredning til endometriet Primær cancer i cervix/endocervix med infiltrasjon i endometriet To primærcancere i genitalia interna samtidig Inflammatoriske forandringer i endometriet Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for gynekologisk kreft 15
1.3.3 Stadieinndeling Stadium er basert på patologisk anatomisk undersøkelse av operasjonspreparat, bildediagnostikk og funn ved operasjon (revidert av FIGO; the International Federation of Gynecology and Obstetrics i 2009 (16)). Stadium I Stadium IA Stadium IB Stadium II Stadium III Stadium IIIA Stadium IIIB Stadium IIIC IIIC1 IIIC2 Stadium IV Stadium IVA Stadium IVB Tumor begrenser til corpus uteri Tumor infiltrasjon < 50 % av myometriet# Infiltrasjon av kun slimhinnen i cervicalkanalen inkluderes i IA Infiltrasjon 50 % av myometriet Tumor infiltrasjon i cervical stroma Lokal eller regional spredning av tumor Infiltrasjon av serosa og/eller adnexene Infiltrasjon i vagina og/eller parametriet Metastaser til bekken- og/eller paraaortale lymfeknuter Metastase til lymfeknute i bekkenet Metastase til paraaortal lymfeknute Tumor infiltrerer blære og/eller tarmslimhinne, og/eller fjernmetastaser Infiltrasjon av blære og/eller tarm slimhinne Fjernmetastaser inkludert intraabdominale metastaser og/eller metastaser til inguinale lymfeknuter Råd til primærlegen Indisert med vevsprøve fra endometriet ved postmenopausal blødning, metroragi, endret blødningsmønster perimenopausalt Anbefaler liberal henvisningspraksis ved postmenopausal blødning 1.4 Genetikk Arvelig endometriecancer er en del av Lynch syndrom (herditær non-polypose colorectalcancer (HNPCC)). Syndromet gir nedarvet øket risiko for hovedsaklig colorectal- og endometriecancer, men også for cancer i gastrointestinaltractus (ventrikkel, duodenum, tynntarm), ovarier, øvre urinveier, og spinocellulær hudkreft (17). Livstidsrisiko for endometrie cancer varierer fra 40 60 %, gjennomsnittlig debut alder er 50 år, > 75 % diagnostiseres i stadium I. Nedarvede mutasjoner er del av syndromet og er hyppigst (> 90 %) i MLH1og MSH2 og sjeldnere i MSH6, PMS2 genene. Forekomsten av Lynch syndrom er usikker, men anslått til 1/2000, store variasjoner pga foundermutasjoner 16 Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for gynekologisk kreft
1.4.1 Kriterier for henvisning til gentisk veiledning og testing (modifiserte Amsterdamkriterier) Til sammen tre syke familiemedlemmer (colorectal eller endometriecancer) over to generasjoner: to må være førstegrads slektninger en av disse må ha fått diagnosen før 50-års alder Disse kriteriene fanger opp ~ 60 % av tilfellene av HNPCC-syndromet (7) Genetisk test: Kvinne med mistanke om arvelig endometriecancer, Lynch syndrom, kan henvises genetiker for test som utføres i tumor og blod. Oppfølging: Nytte av screening for endometrie cancer er dokumentert for tidlig diagnose, men ikke for overlevelse (18;19) Hvert 2. år: Kolonoskopi og evt gastroskopi Årlig gynekologisk undersøkelse fra 30 35-årsalder Vaginal ultralydundersøkelse av endometriets tykkelse og ovarier. Endometriebiopsi på indikasjon eller ved usikre funn. 1.4.2 Profylakse Effekt av gestagen-spiral er ikke dokumentert. Hysterektomi inkludert tuber evnt med bilateral salpingo- oophorectomi bør vurdereres ved 45 50 års alder, avhengig av familiehistorie/type mutasjon. Riktig alder for hysterektomi diskuteres (18). 1.5 Behandling 1.5.1 Kirurgi 1.5.1.1 Hovedbehandling Total abdominal hysterektomi og bilateral salpingo-ooforektomi (20) (D) Det er god evidens for at laparoskopisk operasjon er trygg ved stadium I (19;21). Prøve til cytologi av bukskyllevæske tas ved operasjonens start. Lymfeknutesampling for stadieinndeling vurderes i henhold til risikogrupper (22;23). Informasjon om lymfeknutestatus vil sannsynligvis gi et tryggere grunnlag for å vurdere behov for adjuvant behandling særlig i mellomrisikogruppen; definert i tabell 5.1.3 (22). Eksisjon av forstørrede lymfeknuter (over 1 cm) i bekkenet og paraaortalt (24) (B). Omentreseksjon ved seropapillære og klarcellete tumorer 1.5.1.2 Adjuvant behandling Adjuvant behandling vil vanligvis være Carboplatin (AUC 5) og Paclitaxel 175 mg/m 2. Dette gis hver 3. uke, totalt 6 sykluser. Det gjøres avsluttende evaluering etter 6 kurer Adjuvant kjemoterapi er særlig aktuell for høyrisikopasienter (25) (Ia eller bare A). En randomisert fase III studie av stadium I høyrisiko endometriecancer pasienter (NSGO-EC- 9501/EORTC 55991) tyder på at kombinasjon av kjemoterapi og strålebehandling er bedre enn strålebehandling alene (26). (1b) Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for gynekologisk kreft 17
Adjuvant strålebehandling har vært mye brukt for å motvirke bekkenresidiv, men effekten på overlevelse for stadium I er ikke dokumentert (27 29) (A) Adjuvant behandling med progestagener har ikke dokumentert effekt (30;31) (A) 1.5.1.3 Behandling i henhold til stadium Stadium I Risiko for sykdomstilbakefall FIGO IA FIGO IB Endometrioid adenocarcinom, middels/høyt differensiert Lav risiko Middels risiko Endometrioid adenocarcinom, lite differensiert Middels risiko Høy risiko Klarcellet, serøs papillært eller udifferensiert carcinom, carcinosarcomer Høy risiko Høy risiko Ved lavrisiko endometriecancer følger man hovedbehandlingen som beskrevet ovenfor Ved middels risiko anbefales i tillegg lymfeknutesampling, ploidiundersøkelse og hormonreseptorstatus. DNA-ploidi (32) og hormonreseptorstatus (33;34) er en etablert og veldokumentert prognostisk markør ved endometriecancer. Ved høy risiko bør det vurderes lymfeknutetoilette i bekkenet og paraaortalt dersom pasienten kan tåle det, selv om effekten på overlevelse ikke er dokumentert (35;36) (C) Omentreseksjon anbefales ved seropapillære og klarcellete tumorer Adjuvant kjemoterapi anbefales for høyrisikogruppe. Anbefalt kjemoterapi er Carboplatin/Paclitaxel (se pkt 5.1.2) Maligne celler i ascites/peritonealskyllevæske endrer ikke behandlingsvalg Stadium II Ved preoperative holdepunkter for stadium II kan utvidet hysterektomi ad modum Wertheim med lymfeknutetoilette og paraaortal lymfeknutesampling vurderes Adjuvant behandling med kjemoterapi ved stadium II (høy risiko for mikrometastaser). Standard kjemoterapi er Carboplatin/Paclitaxel. Ved utført enkel hysterektomi uten staging kan det vurderes strålebehandling i tillegg. Dette vil ofte være kombinert strålebehandling med ekstern bekkenfelt og inten brachyterapi mot vaginaltoppen. Stadium III og IV Det tilstrebes radikal kirurgi med fjernelse av all makroskopisk tumor Kjemoterapi med Carboplatin/Paclitaxel evt. i kombinasjon med operasjon (25;37). Andre medikamenter er doksorubicin. All tumorrettet behandling skal følges opp i forhold til respons på behandling og vanligvis avsluttes ved progresjon 18 Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for gynekologisk kreft
Ved inoperabel sykdom individualiseres behandling Hormonbehandling (særlig ved reseptorpositive svulster) Palliativ strålebehandling, evnt aktuelt ved blødning. Komplikasjoner Peroperative Blødning: Skade på store kar (spesielt ved lymfeknutefjerning); diffus blødning (28) (A) Blære-/tarm-skade Anestesikomplikasjoner Postoperative Hematom Infeksjon, overfladisk og dyp (antibiotikaprofylakse gis peroperativt) Tromboemboliske. Alle skal ha tromboseprofylakse Blæreparese, spesielt ved utvidet hysterektomi (nerveskade) Lymfødem etter lymfeknutetoilette i 5 10 % Lymfecyster på bekkenveggen Fisteldannelse Forløp Relativ 5-årsoverlevelse for hele gruppen er 83.5 % (6) (C) Ved antatt lokalisert sykdom er relativ 5-årsoverlevelse 92.8 %, og ved fjernmetastaser 41.7 % (6). Prognose Kjente prognostiske faktorer (20): Alder, paritet FIGO stadium, tumorstørrelse Histologisk type og grad, karinfiltrasjon (38;39) Ploidi (32), hormonreseptorkonsentrasjon (33;34;40) Proliferativ aktivitet i tumor (Ki-67), patologisk uttrykking av tumorsuppressorgenet p53 (39) (IIb) 1.5.2 Pasientinformasjon 1.5.2.1 Preoperativ informasjon bør omfatte Funn som er gjort (ved vevsprøver og andre preoperative undersøkelser) Plan for videre behandling; planlagt inngrep (operasjonssnitt) med presisering av hvilke organer som skal fjernes (livmor, eggledere, eggstokker, ev. oment, lymfeknuter), muligheten for utvidelse av inngrepet utover det planlagte dersom sykdomsutbredelsen tilsier dette (f.eks. tarmoperasjon, utlagt tarm) Komplikasjoner til inngrepet, se eget avsnitt Man bør også opplyse om forhold knyttet til den postoperative fasen, som behov for innlagt blærekateter, intravenøs væsketilførsel, samt antatt liggetid i avdelingen og behov for sykemelding Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for gynekologisk kreft 19
1.5.2.2 Postoperativ informasjon bør omfatte Forløp av og funn gjort ved primæroperasjonen Plan for videre behandling dersom dette er aktuelt, samt planlagt oppfølging når histologisk svar foreligger Fordeler og ulemper og dokumentasjonsgrunnlaget for ev. tilleggsbehandling bør særlig diskuteres med pasienter der det kan være tvil om indikasjonen Aktuelle studier for inklusjon av pasienten Forholdsregler vedrørende karbad, samleie og fysisk aktivitet. Forholdsregler for å forebygge utvikling av lymfødem dersom pasienten har fått utført lymfadenektomi, samt informasjon om nytte av fysioterpi/lymfødembehandling ved lymfødem. 1.5.3 Organisering av behandling Høy og mellomrisikopasienter i antatt FIGO stadium I og alle pasienter med FIGO stadium > I bør fortrinnsvis henvises til avdeling med spesialkompetanse innen behandling av gynekologisk kreft. 1.6 Oppfølging og kontroller etter kurativ behandling 1.6.1 Kontroller og prøvetaking Gevinsten av skjematiske rutinekontroller etter behandling for endometriecancer er dårlig dokumentert (18). Oppfølgning er viktig for de med kurativ intensjon på residivbehandlingen. Det er især lav- og mellomrisikogruppen og de som får vaginale residiver. Det er vist at rutinekontroller i liten grad fanger opp asymptomatiske residiv (41) (C). Pasientene får sjelden strålebehandling nå (nasjonal oppfølgingsstudie pågår, Vistad et. al). Det anbefales individuelt tilpasset oppfølging der hensynet til pasientens livskvalitet vektlegges (42) (C), særlig der residiv ikke kan ha et kurativt siktemål. Kvinnene bør, uavhengig av kontrollopplegg, informeres om å ta kontakt med lege ved blødning i intervallene mellom kontrollene Rutinekontroller kan i samråd med pasienten gjennomføres hos fastlege, gynekolog eller spesialavdeling. Grupper som utfra tidligere behandling, alder og allmenntilstand potensielt kan tilbys kurativ behandling ved et lokalt residiv, bør kontrolleres av gynekolog. Veiledende kontrollintervall, særlig de med et kurativt sikte for residivbehandlingen: 1. og 2. år: 3 4 kontroller årlig 3. til 5. år: hver 6 mnd deretter årlig kontroll eller individuell tilpasning Kontrollen består av klinisk undersøkelse, inkludert gynekologisk undersøkelse. 20 Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for gynekologisk kreft
Klinisk undersøkelse kan suppleres med CT på indikasjon. Ved residivmistanke tas biopsi. 1.6.2 Postoperativ hormonsubstitusjon Per oral hormonsubstitusjon er omdiskutert, men med lite dokumentasjonsgrunnlag. Der finnes en pågående protokoll i Cochrane Reviews, men den er enda ikke publisert Det er ikke vist at risikoen for residiv eller total overlevelse påvirkes av hormonsubstitusjon etter behandling for endometriecancer (43). For kvinner radikalt behandlet for endometriecancer Stadium I med klimakterielle plager bør hormonsubstitusjon vurderes Det er ikke dokumentert at man bør vente et visst tidsrom etter avsluttet behandling før hormoner gis. Det er ikke vist at bruk av kombinasjonen østrogen-gestagen har noen fordeler sammenliknet med bruk av bare østrogen Det er mindre motforestillinger mot lokal behandling med østriol, da det gjennom godt østrogeniserte slimhinner er minimal absorbsjon av medikamentet 1.7 Behandling av tilbakefall (residivbehandling) Residivbehandling Før oppstart av behandling: Klargjøre om denne har kurativ, livsforlengende eller palliativ intensjon (44). Kirurgi Bekkeneksenterasjon kan være aktuelt ved isolert lokalt, sentralt residiv i tidligere strålebehandlet område Vurderes ved solitær hjerne-, lunge-, og levermetastase Aktuell palliativ kirurgi: Avlastende stomi fra urinveier / tarmsystemet Ved truende fraktur 1.7.1 Strålebehandling Aktuelt ved lokoregionalt bekkenresidiv hos pasienter uten tidligere strålebehandling. Behandlingen vil være kombinert vaginal brachyterapi og ekstern strålebehandling Aktuelt ved metastaser (skjelett, lunge, lymfeknuter, CNS) Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for gynekologisk kreft 21
1.7.2 Medikamentell behandling 1.7.2.1 Hormonbehandling Høydose gestagenbehandling er ofte første valg ved høyt og middels differensierte reseptorpositive adenocarcinom. Medroxyprogesteron Megestrol Andre medikamenter med anti-østrogen effekt (tamoxifen) eller aromatase-hemmere (letrozole) er også alternativer Reseptorpositive svulster vil oftere respondere på hormonbehandling, ved reseptornegative svulster anbefales kjemoterapi til pasienter som kan tåle slik behandling. Behandlingen vil vanligvis pågå inntil progresjon. Behandlingen har få bivirkninger. 1.7.2.2 Kjemoterapi Gevinst av behandling med kjemoterapi utover første linje er enda mer usikker (45). For andrelinje behandling kjemoterapi foreligger ingen etablert klinisk standard for behandling. Platinum baserte regimer, antracykliner og taxaner er mest vanlig brukt alene eller i kombinasjoner (46). Tumorrespons er godt dokumentert og gir lengre tid til progresjon, men det er usikker effekt på overlevelse. Studiene viser betydelig toksisitet. Hensynet til pasientens allmenntilstand og livskvalitet må derfor veie tungt (37). 1.7.3 Organisering av behandling Behandling av metastaserende og residiverende sykdom bør konsulteres med avdeling med spesialkompetanse innen behandling av gynekologisk kreft. 1.8 Sjeldne svulster Uterine sarkomer, se eget kapittel i Nasjonal veileder i Gynekologisk Onkologi (47); http://www.legeforeningen.no/id/153883.0. 1.9 Palliativ behandling Nasjonalt handlingsprogram Helsedirektoratet har utgitt Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for palliasjon i kreftomsorgen (48) med anbefalinger om palliativ behandling for kreftpasienter. 22 Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for gynekologisk kreft
2 EGGSTOKKREFT, TUBEKREFT OG BUKHINNEKREFT Epitelial ovarial-, tube- og peritonealcancer 2.1 Innledning 2.1.1 ICD-10: C56 Ondartet svulst i eggstokk Definisjon Malign tumor som utgår fra overflateepitelet i ovariene (49). 2.1.2 ICD 10: C57.0 Ca tubae Definisjon Tumor utvikles i tuben (fimbrieenden 80 %) via ikke invasive karsinom (hos 60 %) Serous Tubal Intraepithelial Carcinoma- (STIC) til tubecancer (49;50). Nyere studier har vist at tubene er origo for en vesentlig andel av høygradig serøs eggstokkreft (51). 2.1.3 ICD 10: C48.2 Ca peritonei Definisjon Primært peritonealt karsinom kan ikke skilles mikroskopisk fra et epitelialt serøst karsinom i eggstokken. Følgende kriterier må oppfylles før diagnosen settes: Begge eggstokker skal ha normal størrelse eller være forstørret av godartet prosess. Det må ses mer tumor utenfor eggstokkene enn på eggstokkenes overflate. Det må ikke kunne påvises eggstokktumor. Det må kun være tumorceller på overflaten uten stromal invasjon, eller maksimalt kortikal tumorvekst på 5 x 5 mm. Diagnosen kan kun stilles når pasienten opereres primært uten forutgående kjemoterapi, ettersom ovenstående kriterier ikke kan vurderes for pasienter som har fått kjemoterapi. 2.1.4 Histopatologi Anbefalt klassifikasjon i henhold til WHO 2014 (52). De epiteliale svulstene klassifiseres som serøse, mucinøse, endometroide, klarcellete og Brenner tumores der alle kategorier har benigne, borderline og maligne svulster. Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for gynekologisk kreft 23
Maligne epiteliale svulster: Lavgradig og høygradig serøse karsinomer Mucinøst karsinom (ikke etablerte kriterier for gradering) Endometroid karsinom, grad 1 3 Klarcellet karsinom (ikke etablerte kriterier for gradering) Malign Brenner tumor Blandete typer Udifferensiert karsinom Maligne mesenchymale og epiteliale svulster: Adenosarkom (her er det bare den mesenchymale component som er malign) Karsinosarkom (med eller uten heterologe elementer). 2.1.5 Forekomst (53) I Norge er ovarialcancer den 6. mest vanlige kreftformen blant kvinner, med 424 nye tilfeller i 2014. Insidensen øker med alder. Gjennomsnittsalder ved diagnosetidspunkt er 65 år. Insidensen varierer i ulike land fra 9 17/100 000 kvinner, høyest i I-land. 5 års overlevelse er 44,3 %, og mortaliteten er ca 240 dødsfall per år. Livstidsrisiko for sykdommen hos norske kvinner: 1,2 % 2.1.6 Etiologi Ukjent hos 85 90 % (sporadisk form). Nedarvet mutasjon som gir øket risiko for kreft hos ~15 %. Se 2.10 Arvelig ovarialcancer. 2.1.7 Risikofaktorer (54;55) Økt risiko (54;55) 0-paritet/lavparitet Høy alder ved første graviditet Sen menopause Infertilitet Røyking (mucinøs tumor) Redusert risiko (54 56) P-pillebruk Sterilisering (tubeligering eller tubeekstirpasjon), hysterektomi Amming Høy paritet Tidlig menopause 24 Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for gynekologisk kreft
2.1.7.1 Screening Effektiv screening for tidlig diagnose er ikke etablert. Så langt er det ikke vist redusert mortalitet ved ulike screeningtiltak. 2.1.7.2 Prognose De viktigste prognostiske faktorer er: Stadium Stadium I: differensieringsgrad, DNA ploiditet og tumorruptur (57;58) Stadium II til IV: mengde resttumor etter primærkirurgi, allmenntilstand, (alder), histologi (59) Klarcellet tumor (alle stadier) og mucinøs tumor der det foreligger resttumor har dårligere prognose enn andre histologiske typer (60;61) Forhøyet CA125 etter 2 kurer kan indikere dårlig prognose (62) BRCA 1 2 mutasjonsbærere synes å ha bedre prognose (56). 2.2 Diagnostikk 2.2.1 Symptomer Symptomer til stede hos de fleste (95 %), men er oftest ukarakteristiske (63) Abdominalplager: Trykk Oppfylthet Endret avføringsmønster Smerter* Utspilt abdomen* Rask metthetsfølelse, vanskeligheter med spising* Endret vannlatingsmønster* Redusert allmenntilstand, vekttap Akutte smerter (torkvering, ruptur, blødning) Halsbrann, anoreksi, kvalme Vaginalblødning (sjeldent) Symptom på DVT i underekstremiteter Dyspné (pleuravæske) Paraneoplastiske fenomener * Disse inngår i ovarialcancer symptomindeks. (Sensitivitet: 57 % i tidlig stadium, 80 % i avansert. Spesifisitet 90 %) (63) (B) 2.2.2 Generelle preoperative undersøkelser Gynekologisk undersøkelse. Vaginal/abdominal ultralyd. CT thorax og abdomen/bekken med tynne snitt ( 3 mm), i.v. og p.o. kontrast Hvis pleuravæske, ta cytologisk undersøkelse for stadium. CA-125 (lav sensitivitet, normal hos 50 % i stadium I) (64) HE4 oppgis å ha bedre spesifisitet enn CA-125 hos premenopausale (65) Beregning av RMI (Risk of Malignancy Index). Score > 200 gir høy sensitivitet for ovarialcancer (66). Ved metastaserende cancer er preoperativ cytologisk undersøkelse av ascites, støpt som «celleblokk» med immunundersøkelse, en god diagnostisk metode. Biopsi vurderes ved behov. Ved neoadjuvant kjemoterapi skal histologisk diagnose foreligge. Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for gynekologisk kreft 25
2.2.3 Supplerende undersøkelser på spesielle indikasjoner Ved tarmsymptomer eller forhøyet CEA bør spredning fra GI-cancer vurderes: Utredes med colonoskopi eller CT colon og gastroskopi. Endometriebiopsi ved unormal vaginalblødning. Cytologisk prøve ved uklar årsak til ascites og pleuravæske. Laparoskopi (67). 2.2.4 Differensialdiagnoser Benign ovarialtumor Endometriose Tubo-ovarial abscess (actinomycose) Tbc (i bekkenet) Myoma uteri Ikke-epitelial ovarialtumor Sarcom utgått fra ovarier eller uterus Metastaser til ovariene GI-tumor (rectumcancer, coloncancer) Divertikulitt Urologisk tumor (bekkennyre) Lymfom 2.2.5 Spredningsmønster (C) (54) Intraperitonealt Intrapleuralt Lymfogent til lymfeknuter i bekkenet og langs aorta Hematogent til lever og/eller lunger 2.2.6 Stadieinndeling 2014 FIGO stadium ved ovarial-, tubar- og peritoneal cancer (68) Stadium I: Tumor begrenset til eggstokk(ene) eller eggleder(e). IA: IB: IC: Tumor begrenset til en eggstokk (kapsel intakt) eller eggleder; ingen tumor på eggstokkeller egglederoverflaten; ingen maligne celler i ascites eller skyllevæske. Tumor i begge eggstokker (kapsel intakt) eller eggledere; ingen tumor på eggstokk- eller egglederoverflaten; ingen maligne celler i ascites eller skyllevæske. Tumor begrenset til en eller begge eggstokker eller eggledere inkl en av følgende: 1C1: kirurgisk søl 1C2: kapselruptur før kirurgi eller tumor på eggstokk- eller egglederoverflaten 1C3: maligne celler i ascites eller skyllevæske Stadium II: Tumor i en eller begge eggstokker eller eggledere med utbredelse begrenset til bekkenet eller primær peritoneal cancer IIA: IIB: Tumorutbredelse i bekkenet og/eller med innvekst/metastasering til livmor og/eller eggledere og/eller eggstokker Tumorinnvekst/metastasering til andre vev i det lille bekkenet forts. 26 Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for gynekologisk kreft
Stadium III: Tumor i en eller begge eggstokker eller eggledere eller primær peritoneal cancer, med (verifisert) spredning utenfor bekkenet, men begrenset til bukhulen og/eller metastaser til lymfeknuter retroperitonealt (bekken eller para-aortalt). IIIA1: IIIB: IIIC: IIIA1.1: IIIA1.2 IIIA2: Bare positive retroperitoneale lymfeknuter (verifisert) Metastaser opp til 10 mm i diameter til øvre del av buken Metastaser mer enn 10 mm i diameter til øvre del av buken Mikroskopisk spredning utenfor bekkenet begrenset til bukhulen med eller uten positive lymfeknuter retroperitonealt Metastaser på høyst 2 cm i øvre del av buken, med eller uten positive retroperitoneale lymfeknuter Metastaser på mer enn 2 cm i øvre del av buken, med eller uten positive retroperitoneale lymfeknuter (inkl tumor til lever- eller miltkapsel uten innvekst i parenkym) Stadium IV: Fjernmetastaser ekskl peritoneale metastaser IVA: IVB: pleuravæske med positiv cytologi Metastaser i parenkym og metastaser til ekstra-abdominale organer (inkl inguinale lymfeknuter og lymfeknuter utenfor bukhulen). 2.3 Behandling Studier indikerer at behandling på sykehus med spesialkompetanse i gynekologisk onkologi kan gi bedre langtidsoverlevelse (69 71) (B) og er kostnadseffektivt (72) (B). 2.3.1 Kirurgi Ved RMI > 200 sendes henvisning til gynekologisk kreft senter med spesialkompetanse for primæroperasjon (66;69;71) (B) Kirurgisk behandling er viktig for: Stadieinndeling Maksimal tumorreduksjon (cytoreduktiv kirurgi). Målet er: ingen makroskopisk resttumor. Hvis det ikke er mulig å oppnå, bør resttumor < 1 cm tilstrebes (73) (B) 2.3.2 Anbefalt kirurgisk prosedyre (54) 2.3.2.1 Primær kirurgi Midtlinjesnitt. Ascites eller peritoneal skyllevæske til cytologisk undersøkelse. Systematisk gjennomgang og beskrivelse av hele bukhulen. Grad av adheranser/innvekst/tumorruptur registreres. Uterus med begge adnex og oment fjernes. Suspekte forandringer i hele buken eksideres. Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for gynekologisk kreft 27
Lymfadenektomi i bekkenet og para-aortalt: Ved stadium I-IIIB: inngår som ledd i stadieinndeling Ved stadium IIIC-IV: anbefales som del av tumorreduksjon (73 75) (B) (verdien av å fjerne normalt utseende lymfeknuter ikke er dokumentert). DNA ploiditet tas ved stadium I. Ved avansert ovarialcancer (stadium II-IV) er standardbehandlingen maksimal kirurgisk tumorreduksjon etterfulgt av kjemoterapi (76). Det tilstrebes 0 resttumor. Retroperitoneal disseksjon i bekkenet og tarminngrep er ofte nødvendig. Kirurgiske prosedyrer i øvre abdomen er indisert hvis de resulterer i optimal tumorreduksjon (splenektomi, leverreseksjon, diafragmareseksjon). Størrelse, lokalisasjon og antall av gjenværende tumorforandringer etter operasjonen beskrives systematisk. Hos pasienter med kontraindikasjon mot primærkirurgi skal neoadjuvant kjemoterapi vurderes (76 78). Ved «intraepithelial tubal serous carcinoma» (STIC) (79) følges angitt kirurgisk prosedyre beskrevet over. Skyllevæske er vanligste sted for spredning. Det er ikke vist at lymfadnectomi og/eller kjemoterapi gir bedre prognose hvis kun STIC er påvist (79). Patolog bør gjøres oppmerksom på særskildt patologisk prosedyre med 3mm tette snitt for undersøkelse av tuber/ovarier (80). Pasienten bør anbefales BRCA1-2 testing. Follow-up som ved karsinom. Ved mucinøs tumor med metastaser eller mistenkt pseudomyxoma peritonei bør gastrokirurg konsulteres, helst preoperativt. Full tumorekstirpasjon har avgjørende prognostisk betydning, det kan være aktuelt med HIPEC (hyperterm intraperitoneal kjemoperfusjon) Appendix fjernes alltid ved mucinøs tumor. 2.3.2.2 Sekundær kirurgi Restaging: ved antatt benign tumor, der histologien uventet er malign, henvises til gynekologisk kreftsenter til vurdering for komplett staging og kjemoterapi (se over). Reoperasjon for å gjøre manglende lymfadenektomi anses ikke indisert ved stadium I høyt differensiert, diploid tumor av ikke-klarcellet type, når CT ikke viser suspekte lymfeknuter (81). 2.3.2.3 Fertilitetsbevarende kirurgi ved barneønske (ensidig salpingo-ooforektomi), kriterier (54): Dårligere prognose? Stadium IA. Høyt og middels differensiert tumor av ikke klarcellet type. Normal ploiditet (diploid). Biopsi av normalt utseende kontralateralt ovarium er ikke indisert. Kontroll med ultralyd og CA125 etter vanlige retningslinjer. Gjenværende adnex vurderes fjernet, når barneønsket er oppnådd. Behandling og oppfølging i samråd med gynekologisk kreftsenter. 28 Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for gynekologisk kreft
2.3.3 Komplikasjoner (82;83) Bedret overlevelse ved optimal avansert kirurgi må sees i forhold til økt morbiditet og korttids livskvalitet. Postoperativ mortalitet er rapportert fra 1 % til 6 %. Alvorlige komplikasjoner inkluderer blødning, tromboembolisk sykdom, infeksjon, hjerteinfarkt, tarmobstruksjon, viscerale skader, fistler og sårruptur. 2.3.4 Kjemoterapi Kjemoterapi bør startes så snart pasienten er restituert etter kirurgi (84) (C). 2.3.4.1 Adjuvant behandling (stadium I) DNA-ploiditetsundersøkelse gjøres på alle (81) (B) Ved diploid tumor og høy eller middels differensiering som har gjennomgått fullstendig stagingoperasjon, anses ferdigbehandlet. Ved aneuploid tumor samt pasienter med lite differensiert eller klarcellet tumor, bør vurdere adjuvant postoperativ kjemoterapi (85;86) (B). Standard behandling er kombinasjon med carboplatin AUC = 5 og paclitaxel 175 mg/m 2, 6 kurer med 3 ukers kurintervall. Ved mucinøs tumor gis ikke adjuvant behandling. 2.3.4.2 Avansert ovarialcancer (stadium II IV) Standardbehandlingen er maksimal kirurgisk tumorreduksjon etterfulgt av kjemoterapi (76) (B). Hos pasienter med kontraindikasjon mot primærkirurgi skal neoadjuvant kjemoterapi vurderes (76 78) (A). Førstelinje kjemoterapi: Kombinasjons-kjemoterapi som inneholder platinum og taxan er standard. Forskjellige regimer er i bruk (87) (B) Standardbehandling (bortsett fra mucinøs tumor) er kombinasjonsbehandling med carboplatin AUC = 5 og paclitaxel 175 mg/m 2, 6 kurer med 3 ukers intervall. Ved mucinøs tumor kan man vurdere samme type behandling som ved coloncancer (FLOX, FLIRI evnt med bevacixumab ved resttumor). Ved allergi: Carboplatin, vurder cisplatin med hypersensitivitetsregime, i samråd med spesialkompetanse. Paclitaxel (tross hypersensitivitet regime), vurder docetaxel, pegylert liposomalt doxorubicin eller gemcitabine. Ved høy alder og redusert allmenntilstand, kan enkeltstoffbehandling, for eksempel med carboplatin, være aktuelt. Ved alvorlig nedsatt nyrefunksjon kan enkeltstoffbehandling med paclitaxel være aktuelt (paclitaxel elimineres via lever) (54). Et alternativ kan være pegylert liposomal doxorubicin med eller uten trabectedin (88). Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for gynekologisk kreft 29
Ved alvorlig nevropati skiftes paclitaxel med docetaxel. Bevacizumab I to prospektive, randomiserte studier, GOG-218 (89) og ICON7 (90) ga tillegg av bevacizumab til standard kjemoterapi etterfulgt av vedlikeholdsbehandling med bevacizumab i 12 15 måneder en forlengelse av tiden til progresjon (PFS). Dette var særlig uttalt for pasienter i stadium IIIC med resttumor på 1 cm eller mer etter operasjon, samt alle opererte med stadium IV. Bruk av bevacizumab: Tilleggsbehandling med bevacizumab gis pasienter i stadium IIIC med resttumor etter operasjon, samt alle opererte med stadium IV i 12 15 måneder. Anbefalt dosering er 7,5 mg/kg hver 3. uke (90). Bestillerforum RHF bestilte 24.08.2015 en hurtig metodevurdering fra Statens legemiddelverk om Bevacizumab (Avastin) ved avansert livmorhalskreft og ved tilbakefall av livmorhalskreft. Ved publisering av første utgave av handlingsprogrammet (per 01.07.16) foreligger det ikke en oppdatert metodevurdering, og Beslutningsforum har derfor enda ikke tatt stilling til om medikamentet kan tas i bruk på denne indikasjonen i spesialisthelsetjenesten. 2.4 Behandling av tilbakefall/residiv 2.4.1 Kirurgi Fornyet kirurgi bør alltid overveies. Aktuelt ved sene og potensielt platinum-sensitive residiver. Positiv effekt på overlevelse forutsetter at komplett tumorfrihet oppnås og etterfølges av adjuvant kjemoterapi (91;92) (B). PET CT kan være aktuelt. Bruk av AGO score som seleksjonskriterium kan anbefales (91;93) (B) 2.4.2 Kjemoterapi Det skilles mellom residiver som er sensitive for eller resistente mot platinumbehandling. 2.4.2.1 Sensitive residiver Sensitive residiver kommer sent (minst 6 måneder) etter opphør av platinumbasert behandling Gjentatt behandling med platinumbasert kombinasjonskjemoterapi er standarden. Slik behandling gir økt overlevelse og er kostnadseffektiv (94;95) (B). Som supplement til platinum kan ulike stoffer anvendes (taxaner, pegylert liposomal doxorubicin, eller gemcitabine). Et alternativ er trabectedin +pegylert liposomal doxorubicin (88), Det må tas hensyn til pasientens almentilstand, gjenstående bivirkninger etter tidligere kjemoterapi, samt ønsker med henblikk på hårtap (94). Vedlikeholdsbehandling med olaparib monoterapi til pasienter med tilbakefall av platinum sensitiv høygradig serøs eggstokkreft, og særlig hos de BRCA-muterte, er vist å gi signifikant lenger progresjonsfri overlevelse enn placebo i en randomisert studie (96;97). 30 Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for gynekologisk kreft
Dette er vurdert i Nye Metoder. Beslutningsforum behandlet dette i møte 19.10.2015 og konkluderte med at Olaparib (Lynparza) kan tas i bruk i spesialisthelsetjenesten som monoterapi til vedlikeholdsbehandling av pasienter med tilbakefall av platinasensitiv BRCA-mutert høygradig serøs eggstokkreft. Se www.nyemetoder.no for mer informasjon om saken. 2.4.2.2 Resistente residiver Resistente residiver defineres som progresjon av sykdom under behandling eller innenfor 6 måneder etter avsluttet platinum-basert behandling. Da kan andre cytostatika vurderes, for eksempel liposomalt doxorubicin, ukentlig paclitaxel eller gemcitabine (94) (B). Tamoxifen (20 40 mg daglig p.o.) kan ha en stabiliserende virkning på sykdommen og klinisk respons er rapportert (98). Ved refraktær ascites- og/eller pleuravæske anbefales behandling med bevacizumab (2,5 mg/kg/uke) (99). Instillasjon av mitoxantron kan også vurderes. 2.4.3 Stråleterapi Ved tilbakefall av epitelial ovarialcancer og tubecancer er strålebehandling sjelden indisert. I enkelte tilfeller kan det være aktuelt å gi palliativ strålebehandling. Dette gjelder tumor som har brutt gjennom til vagina og gir blødningsproblemer. Strålebehandling er også aktuell ved skjelettmetastaser og hjernemetastaser (solitære metastaser kan henvises til nevrokirurg) (54) (C). 2.5 Palliativ behandling Nasjonalt handlingsprogram Helsedirektoratet har utgitt Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for palliasjon i kreftomsorgen (48) med anbefalinger om palliativ behandling for kreftpasienter. 2.6 Oppfølging og kontroller 2.6.1 Formål med oppfølgning Kirurgi bør vurderes og er aktuelt ved kjemo sensitiv og lokalisert sykdom (91 93). Hos pasienter der kirurgi ikke er aktuelt, bør behandling med flere linjer kjemoterapi vurderes i forhold til gevinst på overlevelse, symptomlindring og livskvalitet. I en stor undersøkelse fant man ingen forskjell i overlevelse på pasienter kontrollert med CA 125 og pasienter som kun ble kontrollert klinisk. De som kontrollerte CA125 fikk tidligere kjemoterapi basert på økning av CA125 og således mer kjemoterapi og dårligere livskvalitet enn de som ikke kontrollerte CA125 (100) (A). Ved bruk av CA125 i oppfølgningen anbefales bruk av GCIG kriteriene for progresjon (101) (B). dvs økning til minst 70 IE/ml hos pasienter som hadde normal verdi etter avsluttet behandling. For pasienter med forhøyet verdi etter avsluttet behandling skal verdien fordobles for å være signifikant. Hos pasienter med normal verdi etter avsluttet behandling kan konstant økende Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for gynekologisk kreft 31
verdier under 70 IE/ml dog også være uttrykk for progresjon. Forhøyede verdier skal alltid kontrolleres med en ny prøve. Oppfølgningen kan ha betydning for tiltak vedr somatiske senfølger etter kirurgi og kjemoterapi; fatigue, angst og depresjon (102) (C). Ved mistenkt residiv bør dette verifiseres med bildediagnostikk og eventuelt cytologi/histologi før ny behandling startes. 2.6.1.1 Hormonsubstitusjon Østrogensubstitusjon gis på vanlige indikasjoner. Kontrollopplegg bør individualiseres i forhold til prognose, symptomer og komorbiditet. Veiledende kontrollintervall (103) 3 4 måneders intervall første 2 år 6 måneders intervall fra 3. 5. år Kontroll etter > 5 år individualiseres 2.7 Forløp Total femårsoverlevelse er ca 50 % ifølge FIGO (104). Femårsoverlevelse relatert til stadium: IA 90 % IB 86 % IC 83 % IIA 71 % IIB 66 % IIC 71 % IIIA 47 % IIIB 42 % IIIC 33 % IV 19 % Norge: Total femårsoverlevelse er 45,1 % (2008 12) (53). Femårsoverlevelse relatert til utbredelse: Lokalisert: 86,7 % Regional: 71,1 % Distant: 30,9 % Unknown: 44,3 % 2.8 Pasientinformasjon Utredning ved eggstokkreft: Pasientinformasjon om utredning og Pakkeforløp ved mistanke om eggstokkreft finnes på helsenorge.no og helsedirektoratet.no, se også www.oncolex.no og www.kreftlex.no 32 Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for gynekologisk kreft
2.9 Genetikk 2.9.1 ICD-10 Z 80.4 Kontakt med helsetjenesten ved opplysning om ondartet svulst i kjønnsorganer i familieanamnesen 2.9.2 Definisjon arvelig ovarialcancer En autosomal dominant arvet mutasjon i gener som gir øket risiko for kreft i spesifikke organer inkludert ovarier med inkomplett penetranse. (Mutasjonen arves fra mor eller far, barna har 50 % risiko for å arve mutasjonen.) Livstidsrisiko 1) Hereditær bryst (BC)- ovarialcancer (OC) syndromet (105 107) BRCA-1 mutasjoner: Livstidsrisiko for OC er 40 % (95 % CI 35 46 %) og for brystkreft 57 % (95 % CI 47 66 %) (108) (B) Alder: Sjelden før 40 år, vanligst 10 år tidligere enn sporadisk OC 50 55 år (109). Histologi: oftest høygradig serøs, etterfulgt av endometrioid og klarcellet karsinom, sjelden mucinøs og borderline (109 111) (B) BC ofte trippel negative (ER, PGR og HER2) (109) (B) BRCA-2 mutasjoner: Livstidsrisiko for OC er 18 % (95 % CI 13 23 %) og for BC 49 % (95 % CI 40 57 %) (108) (B) Alder: 55 65 år (109). Histologi: som BRCA1 (111) BC ofte østrogen reseptor positiv (109) (B) Kjennetegn Opphoping av kreft (bryst-, eggstokk-, prostata-) i familien Ung alder ved diagnose (~10 år yngre enn ved sporadisk kreft) Bilateral brystkreft Flere typer kreft hos samme individ 2) Herditær nonpolyppose colorectal cancer (HNPCC) / Lynch syndrome (106) (D) (se 1.4 Arvelig endometriecancer) Mutasjoner er hyppigst (> 90 %) i MLH1og MSH2 og sjeldnere i MSH6, PMS2. Livstidsrisiko for eggstokkreft er 10 15 % (112) (C) Alder ~40 45 år (108) (B) Hyppigst er mucinøse, endometroide og clearcell type (113) (C) Forekomst Omlag 15 % av epitelial ovarialcancer ansees å være arvelig (114) II. Prevalence av BRCA1-2 mutasjoner varierer, omlag ~0,3 %, store geografiske og etniske variasjoner foundermutasjoner (115) (C). Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for gynekologisk kreft 33
2.9.3 Kriterier Gentesting, primært undersøkelse av BRCA1 og BRCA2 bør tilbys alle kvinner med eggstokkreft. I tillegg bør gentesting tilbys brystkreftpasienter der det er grunnlag for å mistenke en arvelig årsak. De som bør henvises til genetisk veiledning er: Kvinne med eggstokkreft, uansett alder Kvinner med brystkreft < 50 år Kvinne med bilateral brystkreft < 60 år To nære slektninger* med brystkreft, gjennomsnittsalder < 55 år To nære slektninger* med brystkreft, uansett alder En kvinne med brystkreft og nær slektning* med eggstokkreft En kvinne med brystkreft og nær slektning* med prostatakreft < 55 år Mann med brystkreft * Med nære slektninger menes førstegradsslektninger, evt. andregradsslektninger via mann. Genetisk utredning og veiledning Behandlende lege kan rekvirere gentest av pasient med kreft. Testen er både diagnostisk og prediktiv og pasienten må undertegne samtykke. Pasienten skal gå informasjon, og denne bør gis både muntlig og skriftlig. Genetisk veiledning inkluderer vurdering av egen risiko for kreft, tilbud om gentester og informasjon om konsekvenser av denne samt henvisning til medisinsk oppfølging og profylaktiske tiltak. Mer om arvelig brystkreft: se Nasjonalt handlingsprogram for brystkreft (116) Oppfølging Bryst se Nasjonalt handlingsprogram for brystkreft (116) Eggstokker Screening anbefales internasjonalt i påvente av bedre profylaktiske tiltak. Det bør gis informasjon om screenings begrensninger (117;118) (C). Publiserte screeningstudier har ikke dokumentert effekt på overlevelse (119;120) (B). Gynekologisk us m/vaginal ultralyd årlig (10 år før yngste eggstokkreft i familien, 30 35 årsalder). Premenopausal cyster > 3 cm: oppfølging. Postmenopausal cyster > 1 cm: oppfølging. Terskel for ny kontroll etter 2 3 mndr eller diagnostisk lapascopi bør ligge lavt. Serum CA 125 og evnt HE4 (65) hver 6. mnd. Mammografi, MR fra 25 30-års alder. Ved graviditet (første trimester) eller amming erstattes mammografi med ultralyd. 2.9.4 Profylakse Bilateral salpingoophorectomi (BSO) BSO har dokumentert effekt (121;122), men er problematisk hos premenopausale. Håndtering og preoperativ informasjon om bivirkninger ved gynekolog. Kvinnen skal ha blitt gentestet. 34 Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for gynekologisk kreft
Gjenværende risiko for peritonealcancer (2 11 %). Ved premenopausal BSO gis informasjon om risiko for kognitiv og vasomotoriske besvær, redusert libido, osteoporose, øket risiko for hjertekarsykdom (123 125), samt oppstart og justering av hormonerstatning (HRT). Etter BSO avsluttes kontroller. Peroperativ gjøres nøye inspeksjon av peritoneale flater, liberalt med biopsier, skyllevæske til cytologi. Ved patologisk undersøkelse av ovarier/tuber skal alt materiale støpes inn og undersøkes med 3 mm snitt. OBS STIC (80;126) (B). Ved BRCA1 vurder BSO før 40 år. Effekt på reduksjon av brystkreftrisiko (HR=0,61 CI 0,30-1,22) (126). Alder ved BSO bør vurderes i sammenheng med evnt utført profylaktisk mastectomi. Ved BRCA2 vurder BSO fra 40-års alder pga reduksjon av brystkreftrisiko (HR=0,28) (126), men kan vurderes utsatt til etter 45 år, særlig hvis utført profylaktisk mastectomi. Salpingektomi er aktuelt å vurdere idet origo for høygradig serøs OC oftest er tubene. Anbefales som steriliseringsmetode, men er ikke dokumentert som profylakse (51;127 129) P-piller reduserer risiko for OC opptil 50 % ved BRCA1 og BRCA2, særlig bruk etter 30-års alder (130) Hysterektomerte (inkl tuber) med bevaring av ovarier gir redusert ovarialcancer risiko (131). Amming gir redusert risiko for OC hos BRCA1, men ikke signifikant reduksjon hos BRCA2 mutasjonsbærer (131). 2.9.5 Hormon erstatning (HRT) HRT må diskuteres med onkolog ved brystkreft Ved premenopausal BSO bør østrogen/progesteron erstattes (126) (B) (evnt gestagenspiral og østrogenplaster). Kvinnen bør følges til optimal erstatning er oppnådd. Testosteron og østrogen for libidobesvær. Refusjon: Østrogen/progesteron tabl/plaster: Blåresept E89.4 Eggstokksvikt etter behandling. Hormonspiral og testosteron: søknad NAV: E89.4 Eggstokksvikt etter behandling, vilkår 125 Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for gynekologisk kreft 35
3 SJELDEN (IKKE EPITELIAL) OVARIALCANCER Germinalcelle- og stromale svulster ICD-10 C 56 3.1 Innledning 3.1.1 Definisjon Maligne svulster utgått fra germinalceller eller stromaceller i ovariet 3.1.2 Histopatologi Germinalcelletumorer Dysgerminom Endodermal sinustumor Embryonalt carcinom Polyembryom Choriocarcinom Blandede former Gonadoblastomer Teratomer Modne (benigne) Umodne Monodermale (struma ovarii/carcinoid). Malign transformerte (oftest plateepitelkarsinom) Stromacelletumorer Granulosacelletumorer Thecomer Sertoli-Leydigcelletumorer (også kalt androblastomer/arrhenoblastomer) Lipidcelletumorer Gynandroblastomer Uklassifiserbare tumorer 36 Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for gynekologisk kreft
3.1.3 Forekomst og overlevelse Insidens maligne tumores i Norge: ca 45 tilfelle pr år (ca 10 % av all ovarialcancer) Det rapporteres 98 % 5-årsoverlevelse ved stadium I og 95 % 5-års overlevelse ved avansert sykdom (132 134). Ved residiver er prognosen generelt dårlig. Det er rapportert normal fertilitet og 96 % 5-års overlevelse etter fertilitetsbevarende operasjon og 3 kurer med BEP (135). Det er ikke rapportert økt forekomst av fosteranomalier (134). 3.1.4 Germinalcelletumorer (136) Germinalceller (kimceller) kan utvikles til enten fosterliknende eller placentaliknende strukturer, vokse udifferensiert (dysgerminom) eller etterlikne extraembryonale strukturer (plommesekktumor). Germinalcelletumores er en heterogen gruppe med mange forskjellige tumortyper. De maligne teratomer er svært sjeldne. Forekommer fortrinnsvis hos yngre og sees sjelden hos kvinner over 30 år. Utgjør cirka 3 % av all ovarialcancer. Hos kvinner under 20 år vil cirka 70 % av alle ovarialtumorer være germinalcelletumorer hvorav 1/3 er maligne (136). Ovarium med småcystisk plommesekktumor. Lysmikroskopibilde av tumoren på bildet til venstre. Dysgerminom utgjør den hyppigste formen for germinalcelletumor. Cirka 5 % opptrer hos fenotypiske kvinner med abnorme gonader, for eksempel 46XY (bilaterale strekgonader), 46XX/46XY (unilateral streggonade, contralateral testis) eller 46XY (testiculær feminization). Det anbefales å gjøre karyotype-bestemmelse på alle pre menarche pasienter med bekkentumor. Endodermal sinus tumor/plommesekktumor. Disse produserer som oftest alfa-føto protein (AFP). Embryonalt karsinom Polyembryom Choriokarsinom oppstår vanligvis fra trofoblastvev, men kan også oppstå fra germinalcelletumorer, enten i ren form eller som komponenter i en blandet tumor og produserer alltid hcg Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for gynekologisk kreft 37
Teratom Malign transformasjon av et modent teratom er sjelden. Den hyppigste form er utvikling av et plateepitelkarsinom i et modent teratom. Umodne teratomer inneholder vev som likner på vev utviklet fra embryo. De graderes (1 3) etter mengde umodent neuroektodermalt vev. Sekundær malign transformasjon Blandede former Mixed tumores er svulster hvor det i noen tilfeller forekommer en blanding av forskjellige komponenter i samme tumor. 3.1.5 Stromacelletumores (136) Utgjør 5 8 % av alle ovarialcancertilfeller. Granulosacelletumores utgjør ca 70 %. De sees i alle aldersklasser og deles i en adult (95 %) og en juvenil form (5 %) (137). 3.1.6 Etiologi (epidemiologi) Ukjent 3.1.7 Risikofaktorer Dysgerminomer forekommer med økt hyppighet hos kvinner med dysgenetiske gonader (testikulær feminisering og Turners syndrom). 3.2 Diagnostikk Diagnostikken er svært viktig da kjemoterapi helbreder flesteparten av pasientene med germinalcellesvulster 3.2.1 Symptomer (136) Bekkensmerter hos ca 85 %. Germinalcelletumorer vokser hurtig og forårsaker ofte bekkensmerter på grunn av kapseldistensjon, blødning, nekrose eller ruptur av tumor. Ca 10 % debuterer med akutt abdomen som kan ligne appendisitt eller ekstrauterin graviditet. Trykksymptomer fra blære eller tarm Ca 33 % av unge kvinner med germinalcellesvulster debuterer med økende bukomfang h Obs differensialdiagnose til graviditet ved hcg-produserende tumor Blødningsuregelmessigheter. Granulosacelletumorer produserer ofte østrogen og 10 % har blødningsuregelmessigheter Pubertas precox. Forekomst av granulosacelletumor må overveies Virilisering. Sertoli-Leydigcelletumorer produserer ofte androgen Ovarialtumor hos en gravid kan være en ikke-epitelial tumor 38 Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for gynekologisk kreft
3.2.2 Preoperative undersøkelser (136) Gynekologisk undersøkelse Ultralyd (vaginal og evt. abdominal) Ikke-epiteliale tumores er ofte mer solide enn epiteliale ovarialtumores. Hos en ung kvinne med en overveiende solid bekkentumor må man mistenke germinalcelletumor. Ved en overveiende solid bekkentumor hos en eldre kvinne mistenkes først og fremst en ikke-epitelial eggstokktumor (fibrom), sarkom eller metastase. Evt. CT bekken/abdomen, hos yngre og gravide MR Tumormarkører: s-afp, hcg, CA-125, NSE. Evt. s-østradiol og s-testosteron, progesteron LH, FSH, prolactin, inhiben, AMH Karyotypebestemmelse anbefales tatt preoperativt ved mistanke om germinalcelletumor Vurder abrasio ved mistanke om granulosacelletumor 3.2.3 Differensialdiagnoser Benign ovarialtumor (feks endometriom) Ovarialkarsinom og borderlinetumorer Graviditet hcg-produserende tumor 3.3 Behandling Behandling av ikke-epitelial ovarialcancer bør henvises til senter for gynekologisk kreftbehandling. 3.3.1 Kirurgi ved germinalcelletumorer (132 135;138 140) Unge kvinner med ønske om fertilitetsbevarende behandling anbefales henvist til primærkirurgi ved senter for gynekologisk kreftbehandling. Det gjøres unilateral oophorektomi. Ved tumoraffeksjon av det andre ovariet kan det gjøres tumorreseksjon med bevaring av ovariet. Vanligvis fjernes alt tumorvev. Ved fertilitetsønske kan resttumor tillates da disse svulstene er ekstremt kjemosensitive. Ved utbredt metastasering tas kun biopsi (kan gjøres ultralydveiledet) etterfulgt av kjemoterapi. Forstørrede lymfeknuter ekstirperes. Det foreligger ingen dokumentasjon for lymfeknutestaging. Kvinner som ikke har fertilitetsønske: Det gjøres unilateral adnexekstirpasjon samt omentektomi, ascites eller skyllevæske. Ved avansert sykdom gjøres debulkingkirurgi inkludert fjernelse av begge ovarier. Kvinner med Y kromosom: Begge ovarier fjernes alltid på grunn av mer enn 50 % risiko for residiv i gjenværende ovarium Second look laparotomi anbefales ikke. Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for gynekologisk kreft 39
3.3.2 Kirurgi ved stromacelletumorer (137;138;141) Hovedbehandlingen er kirurgi, da stromacelletumores er lite sensitive for kjemoterapi. 90 % er unilaterale uten spredning. Det gjøres unilateral oophorektomi. Ved tumoraffeksjon av det andre ovariet kan det gjøres tumorreseksjon med bevaring av ovariet ved fertilitetsønske, ellers fjernes begge ovarier. Som minimum gjøres palpasjon med fjerning av forstørrede lymfeknuter. Det foreligger ingen dokumentasjon for nytten av lymfeknutestaging og reoperasjon for staging anbefales ikke. Ved avansert sykdom er kirurgisk fjerning av allt synlig tumorvev avgjørende. Preoperativ kjemoterapi kan overveies. Second look laparotomi anbefales ikke. Ved granulosacelletumor der uterus ikke fjernes vurderes abrasio for å utelukke endometriecancer. 3.3.3 Kjemoterapi Ikke-epitelial ovarialcancer er kjemosensitiv, særlig germinalcelletumores er generelt mer kjemosensitiv enn epitelial ovarialcancer. 3.3.4 Germinalcelletumor stadium I (134) Det gis vanligvis ingen adjuvant behandling ved: Dysgerminomer stadium Ia Umodne teratomer stadium Ia grad 1 For alle andre anbefalles adjuvant kjemoterapi vanligvis gitt som 3 kurer Bleomycin-Etoposid- Cisplatin (BEP) ved: Dysgerminomer stadium >Ia Endodermal sinustumor Umodne teratomer stadium >Ia, grad 2 3. Blandede typer Embryonalt carcinom Polyembryom Choriocarcinom Internasjonalt er det en tendens til observasjon uten kjemoterapi av germinalcelletumorer i stadium I forutsatt negative tumormarkører (134) (IIa). Dette krever nøye oppfølgning med CT, kontroll av tumormarkører og hyppig klinisk kontroll. Observasjon med tett oppfølging anbefales i regelen ikke. 3.3.5 Germinalcelletumor stadium II IV (136) Etter operativ behandling uten resttumor anbefales adjuvant kjemoterapi med 3 kurer BEP. Ved gjenværende tumor etter operasjon suppleres med 1 3 kurer Etoposid-cisplatin (EP) avhengig av respons. Cisplatin kan erstattes med carboplatin ved nevrotox. 40 Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for gynekologisk kreft
3.3.6 Residiv av germinalcelletumorer (136) Kjemonaive pasienter: BEP Tidligere behandlet med BEP, men ikke platinumresistent (residiv > 6 uker etter avsluttet behandling: cisplatin-etoposide Platinumresistent (residiv under pågående behandling eller 4 6 uker etter avsluttet behandling): Vanskelig å behandle. 3.3.7 Stromacelletumorer (137;138;141) Det er ikke vist effekt av adjuvant kjemoterapi som derfor ikke anbefales rutinemessig. Ved resttumor etter kirurgi anbefales kjemoterapi med BEP eller platinum-taxanekombinasjon som gir responsrater på 60 80 %. 3.3.8 Residiv av stromacelletumorer (137;138;141;142) Kirurgi hvis mulig, evt. preoperativ kjemoterapi Det er ofte nødvendig med gjentatt operasjoner Aromatasehemmere, BEP, EP eller platinol-taxane-kombinasjon kan forsøkes 3.3.9 Komplikasjoner (136) Cisplatinbehandling kan forårsake perifer neuropati og nefropati. Behandling med etoposid kan forårsake sekundær leukemi Behandling med bleomycin kan forårsake lungefibrose men liten risiko ved totaldoser < 270.000 IE. (3 kurer) 3.4 Oppfølging og kontroller De fleste residiver kommer innen 1 2 år, men især granulosacelletumorer kan residivere etter flere tiår. Det anbefales kontroll hver 3. måned i 2 år, deretter hver 6. måned inntil 5 år og deretter én gang årlig Ved hver kontroll gjørs g.u. og tas tumormarkører (s-afp, hcg, CA-125). Ved viriliserende tumores kan s-testosteron anvendes som tumormarkør 3.5 Palliativ behandling Nasjonalt handlingsprogram Helsedirektoratet har utgitt Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for palliasjon i kreftomsorgen (48) med anbefalinger om palliativ behandling for kreftpasienter. Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for gynekologisk kreft 41
4 BORDERLINE OVARIALTUMOR (BOT) 4.1 Innledning ICD-10 D39.1 Svulst med usikkert eller ukjent malignitetspotensiale i eggstokk. 4.1.1 Definisjon Semi-malign tumor som utgår fra overflateepitelet i ovariene (143). 4.1.2 Histopatologi Karakterisert av cellulær proliferasjon, økt mitoser og kjerneatypi, men uten infiltrerende vekst. 4.1.3 Anbefalt klassifikasjon WHO (143;144) De epiteliale svulstene klassifiseres som serøse, mucinøse, endometroide, klarcellete og Brenner tumores der alle kategorier har benigne, borderline og maligne svulster. Lavgradig og høygradig serøse karsinomer Borderline serøs tumor Mucinøst karsinom Borderline mucinøst cystadenom Endometrioid karsinom* Borderline endometrioid tumor Klarcellet karsinom* Borderline klarcellet tumor Malign Brenner tumor* Borderline Brennertumor * er ekstremt sjeldne 4.1.4 Forekomst 10 20 % av alle ovarialkarsinom. Insidens i Norge: ca. 165 tilfeller per år (5.3 per 100 000 personer/år) 2001 2010 (145). Typisk i yngre alder og i stadium I (i forhold til ovarialcancer). Median alder 55 år, og 27 % er yngre enn 40 år. Serøs og mucinøs tumor forekommer omtrent like hyppig og utgjør 95 % av alle BOT. 4.1.5 Etiologi Ukjent Ikke arvelig 42 Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for gynekologisk kreft
4.1.6 Risikofaktorer 4.1.6.1 Økt risiko (146 148) 0-paritet Infertilitet IVF-behandling Behandling med rent østrogen (for serøse svulster) Overvekt. Røyking (mucinøse BOT) 4.1.6.2 Redusert risiko (147) Høy paritet Amming 4.1.7 Screening Effektiv screening for tidlig diagnose er ikke etablert. 4.1.8 Forløp Total 5-års overlevelse er 90 100 % (149) (C) avhengig FIGO stadium, histologisk type, ploiditet og alder ved diagnose. 90 % diagnostiseres i tidlig stadium. 5 10-års overlevelse er: Stadium I 97 % Stadum II IV 90 % Serøse non-invasive implantater 95 % Serøse invasive implantater 60 70 % 5 og 10-års total overlevelse for serøs tumor er 93 % og 90 %, for mucinøs 97 % og 95 % 4.1.9 Prognose De viktigste prognostiske faktorer er: Histologisk type: bedre for mucinøse Stadium Serøse BOT: type implantater bedre for non-invasive Ploiditet Alder Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for gynekologisk kreft 43
4.2 Diagnostikk Som ved ovarialcancer (se eget kapittel) 4.2.1 Symptomer (150;151) 75 % har minst ett symptom, abdominale smerter, ubehag, tarmbesvær, tretthet, vekttap, men mindre utpreget enn hos ovarialcancerpasientene. Pasientene er oftest i god almenntilstand. 4.2.2 Generelle preoperative undersøkelser Som ved ovarialcancer (se eget kapittel) 4.2.3 Supplerende undersøkelser på spesielle indikasjoner Frysesnitt kan anvendes for å skille mellom benigne og borderline/invasive tumorer, men tolkningen kan være vanskelig. HE-4 ofte bedre enn CA125 hos premenopausale. 4.2.4 Differensialdiagnoser Som ved ovarialcancer (se eget kapittel) 4.2.5 Stadieinndeling etter FIGO (2014) Som ved ovarialcancer (se eget kapittel) (143). 4.2.6 Formål Å kartlegge sykdomsutbredelsen ved behandlingens start 4.3 Genetikk BOT er ikke arvelig tumor. 4.4 Behandling Viktige karakteristika ved BOT (152 159) Serøs BOT (43 53 % av alle BOT): 1/3 bilateralitet (28 66 %) 1/3 har peritoneale implantater, hvorav hovedparten er non-invasive, men 20 25 % av implantater er invasive Invasive implantater, men ikke non-invasive implantater og bilateralitet påvirker prognosen og behandlingen. Mikropapillær type (undergruppe, 5 12 %, av serøs BOT): Høy frekvens av bilateralitet og avansert sykdom Ofte assosiert med invasive implantater 44 Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for gynekologisk kreft
Mucinøs BOT (42 52 % av alle BOT): 0 13 % bilateralitet Intestinal type (85 %), ofte store unilaterale svulster, vanskelig å differensiere fra GI-cancer. Appendektomi bør utføres Kan være assosiert med pseudomyxoma peritonei Endocervical type (15 %), kan være bilaterale og assosiert med endometriose. BOT med mikroinvasiv (< 5 mm) intraepitelialt carcinom forekommer, behandles som BOT. 4.4.1 Kirurgi 4.4.1.1 Anbefalt kirurgisk prosedyre Laparoskopi eller laparotomi er avhengig av tumor størrelse. Det er viktig at man unngår cysteruptur per operativt (160). Ascites eller peritoneal skyllevæske til cytologisk undersøkelse. Systematisk gjennomgang og beskrivelse av hele bukhulen. Suspekte forandringer biopseres, evt. «blinde» biopsier (EORTC retningslinjer for ovarialcancer). Dette gjøres for å finne/utelukke invasive implantater. Grad av adheranser/innvekst/tumorruptur registreres. Begge adnex og oment fjernes. (Et adnex kan bevares hvis pasienten er ung og det skal gjøres fertilitetsbevarende kirurgi). Appendektomi ved mucinøse svulster. Størrelse, lokalisasjon og antall av gjenværende tumorforandringer etter operasjonen beskrives systematisk. Ved borderline histologi etter operasjon for antatt benign tumor bør gyn.onkologisk avdeling kontaktes for vurdering av videre håndtering og ettergranskning av preparatet, samt ploidianalyse. Restaging bør gjøres ved ikke nøyaktig beskrivelse av bukhulen /peritoneum eller manglende omentektomi. Fjerning av lymfeknuter påvirker ikke prognosen, og anbefales ikke. Pseudomyxoma peritonei ansees ikke lenger relatert til ovarialtumores, men som spredning av GI tumor. Pasienten henvises til gastrokirurgisk eller onkologisk enhet. 4.4.1.2 Fertilitetsbevarende kirurgi (143;161 164) Mange pasienter med BOT er unge kvinner med barneønske. Unilateral salpingo-ooforektomi eller cystektomi er aktuelt (143;161 164) Defineres som staging laparotomi/-scopi der uterus og en del av ett eller begge ovarier bevares. Staging må utføres (peritoneal cytologi, omentectomi, peritoneale biopsier og evt. appendektomi). Pasientene diskuteres med regionalt senter. Å sikre den histologiske diagnosen er viktig. Ved serøs BOT er det viktig å avgjøre om det foreligger invasive implantater. Ved mucinøs BOT må primær patologi i GI tractus utelukkes. Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for gynekologisk kreft 45
Algoritme for oppfølging av pasienter med borderline tumor (157). Prikket linje: forslag. Hel linje: anbefaling Biopsi av normalt utseende kontralateralt ovarium frarådes (reduserer fertiliteten). Laparoscopi resulterer i flere cysterupturer enn ved laparotomi, uten sikker effekt på overlevelsen. Det er beskrevet høyere residivfrekvens når stageing er kombinert med mer konserverende kirurgi (ved cystectomi 12 58 % og ved adnexectomi 0 20 %) sammenlignet med stageing og ekstirpasjon av begge adnexa (2,5 6 %). 50 % oppnår graviditet etter fertilitetsbevarende kirurgi, men 10 20 % forblir infertile. 4.4.2 Kjemoterapi Kjemoterapi har ikke vist å ha signifikant effekt på overlevelsen uavhengig av stadium (165;166). 46 Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for gynekologisk kreft
4.5 Behandling av tilbakefall (161;163;167;168) Residivfrekvens er etter fjerning av affisert adnex 0 20 %, ved cystektomi 12 58 % og ved radikal kirurgi 2 6 %. Residiv opptrer som oftest i form av ny BOT. Hvis ønskelig kan fertilitetsbevarende kirurgi være aktuelt, med de samme forbehold som ved primærbehandlingen. Kirurgisk behandling med optimal tumorreduksjon er hovedbehandling ved residiv. Omkring 2 % progredierer til invasiv cancer, både serøse og mucinøse. 4.6 Oppfølging og kontroll Kontrollopplegg individualiseres basert på gjennomført kirurgi og prognostiske faktorer. Residiv kan forekomme veldig sent (median tid til residiv for serøse tumores er 5 7 år), og langvarig oppfølging anbefales (167) (C) 4 6 måneder de første 5 år, Årlig kontroll deretter, varighet individualiseres. Anamnese, klinisk undersøkelse, CA 125-måling og vaginal ultralyd bør gjøres ved alle kontroller. Utredning med bildediagnostikk eller endoskopi etter behov. Residiv bør verifiseres histologisk eller cytologisk før ny behandling. Pasienter med mucinøse BOT har høyere forekomst av sekundær malignitet i GI tractus og lungene (169) 4.7 Komplikasjoner Som ved ovarialcancer (se eget kapittel) 4.8 Palliativ behandling Nasjonalt handlingsprogram Helsedirektoratet har utgitt Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for palliasjon i kreftomsorgen (48) med anbefalinger om palliativ behandling for kreftpasienter. Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for gynekologisk kreft 47
5 LIVMORHALSKREFT (CERVIXCANCER) 5.1 Epidemiologi ICD-10 C53 Ondartet svulst i livmorhals 5.1.1 Definisjon Utgått fra slimhinnen i endo- og/eller ektocervix 5.1.2 Forekomst Insidens 9.7 per 100 000 kvinner (2008 12) (53) ca 300 nye tilfeller per år (53). (B) Livstidsrisiko: 1 % Incidence and mortality rates and 5-year relative survival proportions 5.1.3 Etiologi Persisterende infeksjon med onkogene typer av Humant Papilloma Virus (HPV) er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig faktor for utvikling av cervix karsinom og er påvist i 99 % av tilfellene (170;171). Infeksjon med onkogene HPV-typer er nødvendig for utvikling av CIN, AIS og invasiv cancer (172 174) (B), og HPV 16/18 er viktigste faktor for 2/3 av karsinomene. 48 Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for gynekologisk kreft
Livstidsrisiko for cervical HPV-infeksjon er opp til 80 % (172). De fleste genitale HPV infeksjoner er asymptomatiske og går i spontan klinisk remisjon innen 2 år (90 %) (173). Se kapittel 6: Premaligne lidelser i cervix uteri. 5.1.4 Risikofaktorer Røyking øker risikoen for plateepitelcancer, men ikke for adenocarcinomer (175 178) (A). Nedsatt immunforsvar (HIV-infeksjon/AIDS, SLE, immunsuppresjon) (175;179). Tidlig seksuell debutalder og mange partnere (180) (C). Arvelig faktorer som HLA-type kan ha betydning (171;181). Annen HPV-relatert pre-cancer eller cancer (182). 5.2 Forebygging HPV-vaksinasjon ble innført i Barnevaksinasjonsprogrammet høsten 2009: 12 13 år gamle jenter (i 7. klassetrinn), f.o.m. årskull 1997, blir gitt tilbud om vaksinering. Fram til 2017 er det HPVvaksinen Gardasil som tilbys. Vaksinen beskytter mot infeksjon forårsaket av de fire HPVgenotypene 6, 11, 16 og 18. Folkehelseinstituttet (FHI) er ansvarlig for utformingen og oppfølgingen av vaksinasjonsprogrammet (183) Se mer i kapittel 6, Premaligne lidelser i cervix 5.3 Screening Nasjonalt screeningsprogram for livmorhalskreft Livmorhalsprogrammet ble innført i 1995. Det er basert på cytologisk prøvetaking fra cervix hvert 3. år i aldersgruppen 25 69 år. HPV-test i primærscreening er innført som en prøveordning i fire fylker i løpet av 2015. Se kapittel 6: Premaligne lidelser i cervix Hovedmålet er å redusere forekomst og dødelighet av cervixcancer ved å oppdage forstadiene og behandle disse. Tall fra Kreftregisteret viser at 52 % av de som får påvist cervixcancer og er i screeningalderen (25 69 år), ikke har tatt celleprøver siste 3,5 år. Av de som får påvist cervixcancer har 25 % hatt en normal celleprøve mindre enn 3,5 år før diagnosen (184). 5.4 Diagnostikk og utredning 5.4.1 Symptomer Få eller ingen tidlige symptomer. Uregelmessige blødninger (postkoital blødning, intermenstruell blødning, postmenopausal blødning, blodig utflod, blødning under graviditet). Underlivssmerter og allmennsymptomer gir mistanke om avansert sykdom. Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for gynekologisk kreft 49
5.4.2 Utredning 5.4.2.1 Klinisk undersøkelse Gynekologisk undersøkelse med inspeksjon, palpasjon av cervix og parametrier og eventuelt vaginal ultralyd. Ved cytologisk mistanke om kreft uten synlig tumor: Kolposkopisk rettede biopsier og cervical abrasio. Diagnostisk konisering: Gjøres når biopsier har vist tegn på mikroinvasiv cancer og det ikke er opplagt makroskopisk cancer. Infiltrasjondybde, horisontale utbredelse og avstand til reseksjonsrender avgjør videre behandling. Ved makroskopisk tumor: Ta biopsi og evt cervical abrasio. Angi tumors størrelse og utbredelse. 5.4.2.2 Utredning av primær sykdom Gynekologisk undersøkelse, eventuelt i narkose gir opplysninger om tumors lokale vekst. MR bekken med lymfeknutestatus gir informasjon om tumors lokale vekst i cervix, parametrieinfiltrasjon, lymfeknutestatus, avløpsforhold i urinveiene, og metastaser til bekkenskjelett og lumbalcolumna (185). CT thorax, abdomen, bekken gir informasjon om avløpsforhold i urinveiene, lymfeknutestatus samt perifere metastaser (185). Cystoskopi hvis MR gir mistanke om affeksjon av blæren. Rektoskopi ved mistanke om infiltrasjon i rektum. 5.4.2.3 Histologisk undersøkelse Svulstene i cervix klassifiseres i henhold til WHO klassifikasjon 2014 (186). Plateepitelkarsinomene utgjør ca 80 % av karsinomene i cervix og er assosiert med HPV. Histologisk gradering har ikke vist å ha prognostisk betydning (C) (187). Det foreligger ulike typer av plateepitelkarsinomer (keratiniserende, ikke keratiniserende, basaloid, kondylomatøs (warthy), papillær og verrukøs type). Adenokarsinomene utgjør ca 20 % (Kreftregisteret Norge, personlig meddelelse) og de fleste er assosiert med HPV (188). Epidemiologiske studier har vist en økende insidens av adenokarsinomer. Dette kan skyldes at den cytologiske screening er bedre til å detektere forstadier av plateepitelkarsinom (189) (C). Adenocarcinomene skal graderes. Det foreligger ulike subtyper av adenokarsinomer i cervix (endocervikal, mucinøs, endometroid og villoglandulær) som ikke har prognostisk betydning og reproduserbarheten er lav (190;191) (C) Noen mer sjeldne og svært aggressive subtyper av adenokarsinomer skal graderes (klarcellete og serøse adenokarsinomer, samt adenokarsinomer med neuroendokrin differensiering) (188). Adenoskvamøs karsinom i cervix er sjelden; der er begge komponenter maligne. Adenokarsinom komponenten bør graderes. Ren neuroendokrin svulst inndeles i lavgradig malign (carcinoid og atypisk carcinoid) og høygradig malign (småcellet og storcellet neuroendokrint karsinom) basert på cellulær atypi og 50 Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for gynekologisk kreft
mitoseindeks. De lavgradig maligne er vanligvis metastaser fra GI tractus og er sjeldne på cervix. De høygradig maligne er sannsynlig også assosiert med HPV og likner biologisk på neuroendokrin småcellet lungecancer. Høygradig malign neuroendokrint karsinom behandles på en annen måte enn øvrige karsinom i livmorhalsen. Immunhistokjemisk undersøkelse er ofte nødvendig. Minimal Deviation Adenocarcinoma (MDA) også kallet adenoma malignum og mesonefrisk adenokarsinom er sjeldne epiteliale svulster, som kan være vanskelig å diagnostisere i overflatiske biopsier. Det er ikke dokumentert at de er assosiert med HPV. Karsinosarkom, sarkom og lymfom i cervix er sjeldne maligne svulster. Spredning fra andre lokalisasjoner må utelukkes. Av sarkomer er leiomyosarkom hyppigst, men rhabdomyosarkom, alveolært bløtdel sarkom, angiosarkom og malign perifer nerveskjedetumor kan forekomme primært i cervix. Histologiske undersøkelser: Preoperative biopsier (kolposkopisk rettede portiobiopsier og cervicalt uskrap): tas fra transformasjonssonen i cervix, både plateepitelet og kjertelepitelet bør vurderes. angir type cancer, histologisk grad (for adenokarsinomer), karinvasjon. Ved cervixkon og trachelectomipreparat med infiltrerende kreft angis: tumor type histologisk grad (bare for adenokarsinom) tumors utstrekning i mm langs cervikalkanalen invasjonsdybde i mm, i trachelektomi preparat angis også invasjonsdybde i tredjedeler av cervixveggen om øvre, nedre og laterale reseksjonsrand er fri og avstanden i mm fra tumor til nærmeste reseksjonsrand Ved radikal hysterektomi med blokk-disseksjon av lymfeknuter i bekkenet angis: tumor type histologisk grad (bare for adenokarsinom) tumors utstrekning i mm langs cervikalkanalen invasjonsdybde i mm samt i tredjedeler av cervixveggen infiltrasjon i corpus uteri, parametrier og vagina karinfiltrasjon reseksjonsrender i vagina og parametriene antall lymfeknuter med og uten metastaser fra hver lokalisasjon 5.4.2.4 Utredning ved mistanke om residiv (185) Symptomer: Oftest ukarakteristiske, gradvis utvikling; smerter, vaginal blødning og fluor, ødem i underekstremitetene, uremi, luftveissymptomer, redusert almenntilstand. Klinisk undersøkelse kan avdekke forstørrede lymfeknuter (supraclavikulært, axillært, lysker). Gynekologisk undersøkelse kan avdekke tumorsuspekte forandringer og eventuelle sårdannelser. Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for gynekologisk kreft 51
Mistenkelige funn bør verifiseres ved histologisk eller cytologisk prøve. CT thorax, abdomen, bekken for kartlegging av eventuelle metastaser (185). MR tas for å vurdere mistenkelige funn i bekkenet, i skjelett og ved hjernemetastaser (185). PET-CT tas for å avklare usikre fjerne metastaser (185). 5.4.2.5 Differensialdiagnoser Benigne tilstander: Infeksjoner Polypper Iatrogene blødninger (p-piller, HRT, IUD) Premalign tilstand: CIN/AIS Maligne tilstander: Endometriecancer med nedvekst i cervix Annen malignitet i cervix (sarkom, lymfom, metastase) Innvekst i cervix fra cancer i nærliggende organ Blærecancer Rektumcancer 5.4.3 Stadieinndeling 5.4.3.1 Formål Å kartlegge sykdomsutbredelsen før behandlingens start Internasjonal stadieinndeling for cervix cancer ble innført i 1929, FIGO (The International Federation of Gynecology and Obstetrics) Det er i prinsippet ikke forskjell på reglene for stadieinndeling for opererte og ikke opererte. Klinisk stadieinndeling er basert på følgende metoder: Inspeksjon, kolposkopi, palpasjon i narkose, biopsier, fraksjonert abrasio, histologisk vurdering av operasjonspreparat (konus/uterus), cystoskopi, rektoskopi, rtg. thorax, rtg. skjelett og urografi Utredningen før behandlingen skal avklare: tumors størrelse, graden av innvekst i cervix stroma og parametrier, affeksjon av tilstøtende organer (vagina/blære/rektum), affeksjon av urinveier/hydronefrose, metastaser til lymfeknuter i og uten for bekkenet samt, metastaser til lungene eller andre organer. Ved tvil om hvilket stadium som foreligger, skal det laveste alternativet velges. FIGO stadium anvendes til sammenliknende statistikk internasjonalt, men avgør ikke behandlingsform. Funn ved MRI og CT påvirker valg av terapiform, men endrer ikke stadium. Ved cervix cancer skal den primære stadieinndelingen ikke endres selv om man finner metastaser ved operasjon. Ved mikroinvasiv kreft baseres stadiebestemmelsen på det histologiske funn (cervixkon eller hysterektomi). I tilfeller hvor det er gjort hysterektomi uten at livmorhalskreft var påvist preoperativt, skal sykdommen klassifiseres som livmorhalskreft uten stadieinndeling. 52 Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for gynekologisk kreft
5.4.3.2 Stadieinndeling, FIGO 2014 Stadieinndelingen er klinisk og baserer seg på funn ved gynekologisk undersøkelse, cystoskopi, rektoskopi, urografi samt røntgen thorax. Tilleggsfunn på CT, MR og/eller PET tas ikke med i stadiebestemmelsen, men vektlegges ved valg av behandling. Stadium 0: carcinoma in situ (CINIII, adenocarcinoma in situ) Stadium I: Tumor begrenset til cervix (utbredelse til livmor ignoreres) Stadium Ia: Tumor kun mikroskopisk påvisbar, dypeste invasjon 5 mm og største utbredelse 7 mm* Stadium Ia1: Infiltrasjonsdybde 3 mm, horisontal utbredelse 7 mm* Stadium Ia2: Infiltrasjonsdybde > 3 mm, men ikke > 5 mm, horisontal utbredelse ikke > 7 mm Stadium Ib: Tumor makroskopisk synlig påvisbar eller preklinisk cancer > Ia** Stadium Ib1: Makroskopisk synlig lesjon. Største tumordiameter 4 cm Stadium Ib2: Makroskopisk synlig lesjon. Største tumordiameter > 4 cm * Invasjonsdybden skal ikke være > 5 mm beregnet fra basalmembranen under overflateepitelet eller en krypt. Involvering av vaskulære eller lymfatiske kar får ikke endre stadieinndelingen. ** Makroskopisk synlige lesjoner, selv de med overfladisk invasjon, tilhører stadium Ib. Stadium II: Tumor utenfor cervix, men når ikke bekkenvegg eller ytre 1/3 av vagina Ill. onkolex.no Stadium IIa: Uten parametrieinfiltrasjon Stadium IIa1: Klinisk synlig lesjon 4 cm i største diameter Stadium IIa2: Klinisk synlig lesjon > 4 cm i største diameter Stadium IIb: Tydelig parametrieinfiltrasjon Stadium III: Tumorutbredelse til bekkenveggen og/eller involverer ytre 1/3 av vagina og/eller forårsaker hydronefrose eller ikke-fungerende nyre*** Ill. onkolex.no Stadium IIIa: Tumor involverer ytre tredjedel av vagina, men ingen utbredelse til bekkenveggen Stadium IIIb: Utbredelse til bekkenveggen og/eller hydronefrose eller ikke-fungerende nyre *** Ved rektal palpasjon er det ikke et tumorfritt rom mellom tumor og bekkenveggen. Alle tilfeller med hydronefrose eller ikke-fungerende nyre inkluderes hvis ikke annen årsak til hydronefrosen. Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for gynekologisk kreft 53
Stadium IV: Tumorutbredelse utenfor det lille bekkenet, eller tumor involverer (histologiverifisert) endetarm og blæreslimhinner. Et bulløst ødem tillater ikke at tilfellet blir klassifisert som stadium IV Stadium IVa: Tumor har spredt seg til naboorganer Stadium IVb: Fjernmetastaser 5.5 Genetikk Ingen vesentlig arvelig faktor er påvist, men HLA-type kan ha betydning (171;181). 5.6 Behandling av lokalisert sykdom/kurativ behandling ved senter for gynekologisk kreft 5.6.1 Kirurgi ved stadium Ia til Ib 5.6.1.1 Stadium IA1 Konisering: Hvis konus har frie reseksjonsrender og er uten karinfiltrasjon, er pasienten oftest ferdigbehandlet (konferer med senter for gynekologisk kreft). Ved CIN III i reseksjonsranden skal pasienten rekoniseres. Ved påvist karinfiltrasjon/lvsi bør lymfadenektomi overveies. Grad av karinfiltrasjon har betydning (NCCN og ESMO guidelines anbefaler lymfadenektomi konsekvent, mens Skotske SIGN guidelines anbefaler det ved mer utbredt karinvasjon). Ved tumorinfiltrasjon i reseksjonsranden, foreligger sannsynligvis et mer avansert stadium, som må utredes videre. 5.6.1.2 Stadium IA2 Radikal hysterektomi (oftest PIVER type 2) med bekkenlymfadenektomi er standard behandling. Se senere vedrørende fertilitetsbevarende behandling. 5.6.1.3 Stadium IB1 Radikal hysterektomi med bekkenlymfadenektomi. Fertilitetsbevarende behandling kan vurderes hvis lite tumorvolum ( 2 cm tumordiameter). Ved påviste lymfeknutemetastaser i utredningen, bør primær strålebehandling vurderes for å begrense morbiditeten. 5.6.1.4 Stadium IB2 Risiko for residiv etter primær kirurgisk behandling er forholdsvis stor (192) (C). Derfor er vanlig primærbehandling å gi strålebehandling med samtidig kjemoterapi. Alternativt kan man vurdere å gi neoadjuvant kjemoterapi etterfulgt av operasjon (ikke dokumentert). 54 Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for gynekologisk kreft
5.6.1.5 Stadium IIA Tilfeller med begrenset vaginalutbredelse (< 1 cm) kan behandles som stadium IB2. Ved stor tumor er standardbehandling ekstern og intracavitær strålebehandling med samtidig kjemoterapi. 5.6.1.6 Stadium IIB Standardbehandling er ekstern og intracavitær strålebehandling med samtidig kjemoterapi. 5.6.1.7 Stadium IIIA, IIIB og IVA Behandles med ekstern og intrakavitær strålebehandling (hvis teknisk mulig), med samtidig kjemoterapi. Kjemoterapi: Kombinasjonsbehandling med cisplatin er mer effektiv enn cisplatin alene. Det er ikke funnet signifikant forskjell i overlevelse mellom forskjellige kombinasjonsregimer (179). Kombinasjonen av cisplatin og paklitaxel anses for internasjonal standard. Det er vist at samtidig behandling med bevacizumab kan forlenge tid til progresjon og gir forlenget overlevelse (193). Forslag om vurdering av behandling med bevacizumab (Avastin) ved avansert livmorhalskreft (193) og ved tilbakefall av livmorhalskreft er sendt til vurdering i Nye Metoder 26.05.15. Beslutningsforum har ikke konkludert om dette per 13.06.16 Strålebehandling ved cervixcancer Handlingsprogrammet vil oppdateres med kapittel om strålebehandling ved første revisjon. 5.6.1.8 Stadium IVB Behandles individuelt Kjemoterapi og strålebehandling er aktuelle modaliteter. Behandlingsintensiteten avhenger av: Tumorutbredelse Lokalisasjon Allmenntilstand Alder 5.6.1.9 Kirurgisk behandling versus strålebehandling ved tidlig stadium Prognosen ved tidlig cervixcancer er den samme etter strålebehandling som etter operasjon. Flere behandlingsmodaliteter bør unngås da dette øker morbiditeten. Ved små tumorer foretrekkes kirurgi for å unngå risikoen for senfølger etter stråling. Hvis den diagnostiske utredning tilsier at pasienten sannsynligvis må ha stålebehandling etter kirurgi, anbefales primær strålebehandling med samtidig kjemoterapi, eventuelt neoadjuvant kjemoterapi etterfulgt av kirurgi. Hvis det er påvist metastaser til lymfeknuter, skal pasienten ha strålebehandling med samtidig kjemoterapi. Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for gynekologisk kreft 55
Hvis tumor vokser dypt inn i cervixstroma med kort avstand til parametriene, er det økt risiko for lokalt residiv selv om det ikke foreligger metastaser til lymfeknuter. Disse pasienter bør derfor ha strålebehandling etter kirurgi (194;195) (A). Sedlis kriterier for postoperativ strålebehandling (internasjonalt anerkjent (196)). Invasjon i kar/lymfebaner Dybde på stroma invasjon Tumor størrelse Ja Ytre 1/3 Alle Ja Midtre 1/3 2 cm Ja Indre 1/3 5 cm Nei Midtre eller ytre 4 cm Ved invasjon til ytre 1/3 av cervixstroma vil de fleste få postoperativ strålebehandling. Med god MR diagnostikk kan man unngå primær kirurgi til disse pasientene. Tumor størrelse og dybde på stromainvasjon er de sterkeste prognostiske faktorer av de 3 som Sedlis anvendte. En norsk evalueringsstudie (197) viste at tumorstørrelse 2 cm med samtidig invasjon til ytre 1/3 av cervix stroma var en brukbar preoperativ indikator for seleksjon kirurgi versus strålebehandling. I senere år er det mer vanlig å gi neoadjuvant kjemoterapi til pasienter der man risikerer postoperativ strålebehandling. Dette gjøres for å redusere tumors størrelse før operasjonen, men behandlingen er ikke dokumentert. 5.6.1.10 Neuroendokrine tumorer (inkl karsinom med neuroendokrin differensiering) (198) Disse bør anses som en systemisk sykdom fra stadium I fordi de har høyt metastaseringspotensiale og dårlig prognose selv i stadium 1 (198). Det er derfor indikasjon for cisplatinbasert kjemoterapi. Det anbefales 6 kurer cisplatin pluss etoposid totalt. Respons evalueres etter hver kur. Supplerende behandling er avhengig av respons og gjenværende tumor. Ofte er multimodal tilnærming indisert. 5.6.1.11 Verrucøst karsinom En sjelden type høyt differensiert plateepitelkarsinom som kan være vanskelig å skille fra kjempekondylom. Endelig diagnose krever store eksisjonsbiopsier eller konuspreparat. 5.6.1.12 Fertilitetsbevarende behandling Fertilitetsbevarende behandling er sentralisert til Radiumhospitalet. Akseptert indikasjonsområde er tumor på maksimalt 2 cm i diameter, uavhengig av invasjon i kar/lymfebaner. Ved tumorstørrelse > 2 cm foretas en individuell vurdering (199 201). Størrelsen på eksisjonen av cervix er avhengig av tumors utbredelse. Ved vesentlig reduksjon av lengden på cervix anlegges en intern cerclage. 56 Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for gynekologisk kreft
Ved senere graviditet skal barnet forløses med sectio, hvis innvendig cerclage er lagt. Behandlingen er forbundet med ca 25 % risiko for prematur fødsel, og avhenger av hvor stor del av cervix som er fjernet (199 201). Risiko for residiv er sannsynligvis ikke vesentlig endret sammenlignet med radikal kirurgi (200;201). Adenocarcinomer i cervix kan være multifokale. Etter konisering eller trachelektomi er risiko for residiv i cervikalkanalen antagelig større ved adenocarcinom enn ved plateepitelcarcinom (192;196). Dette er ennå ikke avklart i større studier. 5.6.1.13 Cervixcancer under graviditet Cervixcancer under graviditet er en sjelden tilstand og behandlingen er sentralisert. Behandlingen er individualisert, der behandlingsprinsippene for ikke-gravide følges mest mulig. De fleste standard regimer for kjemoterapi kan administreres fra 14. svangerskapsuke (201). 5.6.1.14 Residivbehandling Kan ha kurativt potensiale. Utredning må kartlegge lokalisasjon og utbredelse av residivet og relasjonen til strålebehandlet område. Kjemoterapi i residivsituasjonen: Ved fjernmetastaser hvor man anser at verken kirurgi eller strålebehandling har nytteverdi Kjemoterapi har dårlig effekt i tidligere bestrålt område. Kombinasjonsbehandling med cisplatin er mer effektiv enn cisplatin alene. Det er ikke funnet signifikant forskjell i overlevelse mellom forskjellige. Kombinasjonsregimer (179) (A). Kombinasjonen av cisplatin og paklitaxel anses for internasjonal standard. Behandling med bevacizumab (Avastin) ved avansert livmorhalskreft og ved tilbakefall av livmorhalskreft (193) Behandling med bevacizumab (Avastin) ved avansert livmorhalskreft og ved tilbakefall av livmorhalskreft er til vurdering i Nye Metoder. Beslutningsforum har ikke konkludert om dette per 13.06.16. 5.6.1.14.1 Isolert, sentralt bekkenresidiv uten affeksjon av bekkenveggen Bekkenresidiv hos opererte, ikke strålebehandlede Ekstern strålebehandling med samtidig kjemoterapi Bekkenresidiv i tidligere strålebehandlet område Bekkeneksenterasjon Palliativ behandling Bekkeneksenterasjon er et stort inngrep med betydelig morbiditet, og sentralisert til Radiumhospitalet. Det utføres bare hvis utsikt for kurasjon er god. Det må ikke være metastaser ved MR-/CT-/PET-undersøkelse (185). Tidligere ble det ansett at gjenværende tumor etter strålebehandling samt residiv innen et år etter avsluttet strålebehandling var kontraindikasjon mot eksenterasjonskirurgi. Nyere Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for gynekologisk kreft 57
evalueringer har vist at disse pasienter har minst like god overlevelse som pasienter med senere residiv. Av den grunn vurderes bekkeneksenterasjon også ved gjenværende tumor i livmorhals etter avsluttet strålebehandling. Pasienten skal kunne tåle et stort kirurgisk inngrep. Pasienten må være psykisk motivert og godt informert om inngrepets omfang og følger, inkludert urostomi og/eller kolostomi samt tap av vagina. 5.6.1.14.2 Residiv som affiserer laterale bekkenvegger Residiv hos opererte, ikke strålebehandlede Ekstern strålebehandling med samtidig kjemoterapi. Residiv i tidligere kurativt strålebehandlet område Bekkenveggskirurgi Residivet må maksimalt være 5 cm og vurdert resektabelt på MR. Kjemoterapi Dårlig effekt (responsrate < 20 %), men kan forsøkes hos sterkt motiverte pasienter. Palliativ behandling Aktiv smertebehandling er vesentlig krever ofte spesialkompetanse. Palliativ kirurgi ved tarmobstruksjon. Avlastning av urinveier ved obstruksjon (ureterstent, pyelostomikateter, Brickerblære). 5.6.1.14.3 Residiv utenfor bekkenet Vurder kirurgi ved: Solitære metastaser (lunge, lever): Stereotaktisk strålebehandling kan vurderes. Ved multiple, godt lokaliserte metastaser (i lunge, lever): Stereotaktisk strålebehandling kan vurderes. Vurder strålebehandling ved: Ikke operabelt residiv utenfor bestrålt område. Residiv i paraaortale lymfeknuter (paraaortalfelt, ev. som konsolidering av kjemoterapi). Ved lymfeknutemetastaser i øvre mediastinum eller supraklavikulært (forhindre utvikling av Stokes krage). Smertebehandling (skjelettmetastaser, andre smertefulle tumorlokalisasjoner). Vurder kjemoterapi ved: Residiv/fjernmetastaser hvor man anser at verken kirurgi eller strålebehandling har nytteverdi 5.6.2 Strålebehandling Handlingsprogrammet vil suppleres med anbefalinger om strålebehandling ved neste oppdatering. 58 Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for gynekologisk kreft
5.7 Oppfølging og kontroller 5.7.1 Oppfølging Kontroller bør individualiseres etter risiko for tilbakefall der hvor man har en kurativ behandlingsmulighet. Det bør tas hensyn til behov for oppfølgning av somatiske og psykososiale følger av behandlingen. Oppfølgning kan foretas på senter for gynekologisk kreftbehandling, hos gynekolog eller fastlege etter individuell vurdering. Veiledende intervall for oppfølgning: 0 24 mnd: kontroll hver 3. måned. 25 60 mnd: kontroll hver 6. måned. Etter 60 mnd: Verdien av fortsatt kontroll er diskutabel, og kan foretas hos egen lege etter individuell vurdering. 5.7.2 Undersøkelser Avhenger av sykdom og gitt primærbehandling. Pasienter som primært bare har fått kirurgisk behandling følges generelt med klinisk undersøkelse samt cytologisk prøve fra vaginalbunnen. Pasienter som har fått strålebehandling følges med gynekologisk undersøkelse Cervixcytologisk kontroll etter gjennomgått strålebehandling anbefales ikke. Rtg thorax årlig. Terskel for CT er lav ved symptomer. CT kontroll etter strålebehandling hos yngre ved 3 6 mndr anbefales. 5.7.3 Komplikasjoner 5.7.3.1 Radikal hysterectomi med bekkenlymfeknuter (196;202 205) Mortaliteten er svært lav (< 0,5 %) forutsatt adekvat preoperativ vurdering og seleksjon. Lymfødem: 12 35 %. Persisterende vannlatingsbesbær (urinretensjon, residiverende UVI, urininkontinens): ca. 10 40 %. Seksuel dysfunksjon 5.7.3.2 Radikal hysterectomi med bekkenlymfeknuter+strålebehandling (192;195;196;206 209) Risikoen for lymfødem øker 20 78 %. Fistler 1 2 %. Persisterende tarmsymptomer (diaré, defekasjons«urgency») ca. 20 %. Persisterende seksuell dysfunksjon (dyspareuni, blødning ved samleie, tørr slimhinne) ca. 20 %. 5.7.4 Kombinert extern og intracavitær strålebehandling (206;209) Akutte bivirkninger vanlige, men oftest moderate og forbigående (2 4 uker). Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for gynekologisk kreft 59
Sene strålereaksjoner kan starte etter måneder eller år og er blir ofte kroniske. Estimert forekomst av sene strålereaksjoner er minst 25 % og omfatter: Kronisk diare, imperiøsitet og inkontinens for avføring. Tarmstenose, fistelutvikling, tarmperforasjon (sjelden). Malabsorbsjon. Pseudoobstruksjon med hyppige subileus anfall. Hemoragisk cystitt, hemoragisk proktitt. Redusert blærekapasitet, urge, dysuri. Seksuell dysfunksjon med blødning, dyspareuni, kort eller trang vagina. Mikrofrakturer i bekkenskjelettet med derav følgende smerter. Fatigue 5.7.5 Prognose Sykdomsutbredelse (FIGO stadium) og tumorvolum viktigste prognostiske parametre. I stadium I er karinvasjon funnet av betydning i noen studier, men ikke i alle (210) Fem års overlevelse (omfatter alle dødsårsaker) relatert til FIGO stadium 2010 14 (53) (B) Total 80.4 % I 92.3 % II 77.8 % III 56.1 % IV 27.9 % Unknown 75.8 % 5.8 Palliativ behandling Nasjonalt handlingsprogram Helsedirektoratet har utgitt Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for palliasjon i kreftomsorgen (48) med anbefalinger om palliativ behandling for kreftpasienter. 60 Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for gynekologisk kreft
6 PREMALIGNE LIDELSER I CERVIX UTERI 6.1 Innledning ICD-10 skiller ikke mellom de to hovedtypene premalignitet (carcinoma in situ) i plateepitel og sylinderepitel, som er forstadier for henholdsvis plateepitelcarcinom og adenocarcinom i cervix. Cervical intraepitelial neoplasi (CIN) brukes synonymt med plateepiteldysplasi. CIN1 vurderes som lavgradig; CIN2, CIN3 og Adenocarcinoma in situ (AIS) som høygradig dysplasi. CIN2+ omfatter høygradig dysplasi og cancer. ICD-10 Histologiske diagnoser N87.0 CIN 1 Lett dysplasi N87.1 CIN 2 Moderat dysplasi D06 CIN 3 Grov dysplasi eller carcinoma in situ D06.0 CIN 3 i endocervix (inkl. AIS) D06.1 CIN 3 på ectocervix (portio) D06.9 CIN 3 uspesifisert del av livmorhals Cytologiske klassifikasjonssystem i bruk i Norge fra 2005 (Bethesda 2003) (211) (Normal) ASC-US* ASC-H* AGUS* LSIL * HSIL* AIS/ACIS* Cancer Normal morfologi Atypisk plateepitel av usikker betydning Atypisk plateepitel der høygradige celleforandringer i plateepitelet ikke kan utelukkes Atypisk sylinderepitel av usikker betydning Lavgradige intraepiteliale forandringer i plateepitel Høygradige intraepiteliale forandringer i plateepitel Høygradige intraepiteliale forandringer i sylinderepitel/adenokarsinom in situ Invasivt karsinom * Se ordforklaring i vedlegg 6.1.1 Forekomst Cytologiske diagnoser i prøver fra livmorhalsen, rapportert til Kreftregisteret, 2010. Cytologi Uegnet Normal/ Benign ASC-US LSIL ASC-H AGUS/ AlS HSIL Cancer Metastase/ Andre ca Totalt Antall prøver 12 399 378 037 11 608 5217 2755 726 3403 122 33 414 300 Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for gynekologisk kreft 61
Histologiske diagnoser i prøver fra livmorhalsen, rapportert til Kreftregisteret, 2010. Morfologi Antall histologier 16 24 år 70+ år 25 69 år (Screeningalder) CIN I 118 25 1020 CIN II 65 5 517 CIN III 229 36 2586 AIS 3 2 117 CANCER 4 45 273 6.1.2 Etiologi og risikofaktorer Humant Papilloma Virus (HPV) er en kausalfaktor for utvikling av cervix cancer og er påvist i > 99 % av tilfellene. Infeksjon med onkogene HPV-typer er nødvendig for utvikling av CIN 2+ og AIS (170;171). Livstidsrisiko for cervical HPV-infeksjon hos seksuelt aktive er opp til 80 % (172). De fleste genitale HPV infeksjoner er asymptomatiske og går i spontan klinisk remisjon innen 2 år (90 %) (173). Persisterende HPV-infeksjon er forutsetning for utvikling av CIN 2+ og risikoen øker med infeksjonens varighet (174). Ved påvist CIN forandringer er risiko for cancer angitt under:»forløp/prognose» Samtidig infeksjon med flere onkogene HPV-typer øker risikoen for CIN 2+ (174). HPV-type 16 er hyppigst forekommende i CIN2+ (172). Prevalens av onkogene HPV-infeksjoner varierer med alder (212). HPV-infeksjoner er hyppigst forekommende hos unge kvinner. 25 % av seksuelt aktive norske kvinner < 25 år er eller har vært smittet med HPV (213). Klassifisering av HPV-genotyper gruppert etter potensiale til å utvikle invasiv cancer (214) Risikogruppe HPV-genotype Høy 16, 18, 31, 33, 35, 39, 45, 51, 52, 56, 58, 59 Sannsynlig høy 26, 53, 66, 67, 68, 70, 73, 82 Lav 6, 11, 40, 42, 43, 44, 54, 61, 72, 81 6.1.3 Risikofaktorer Røyking øker risikoen for CIN 2+, unntatt adenocarcinom (175 177). Nedsatt immunforsvar (HIV-infeksjon/AIDS, SLE, immunsuppresjon) gir økt risiko for CIN 2+ (175;179). Tidlig seksuell debutalder og antall partnere øker risikoen for CIN2+ (180). Langvarig bruk av P-piller øker risikoen for CIN 2+ (175;176;215). Samtidig infeksjon med Chlamydia trachomatis øker risikoen for CIN 2+ (216). Arvelig faktorer som HLA-type kan ha betydning for utvikling av CIN2+ (181). Annen HPV-relatert pre-cancer eller cancer øker risikoen for CIN 2+ (182). 62 Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for gynekologisk kreft
6.1.4 Forløp/Prognose Det er få studier av naturlig forløp av CIN. En studie har vist at 31 % av CIN3 som ikke ble behandlet progredierte til cancer i løpet av 30 år (217). En betydelig andel CIN går i spontan regress (218;219). Det finnes per i dag ingen metode for å skille mellom forandringer som går i regress og forandringer som vil kunne progrediere til cancer. Behov for re-behandling etter konisering er oppgitt å være ca. 10 % første 2 år, uavhengig av frie reseksjonsrender (220 222). Persisterende HPV-infeksjon etter konisering øker risiko for residiv, størst risiko for residiv første 10 år etter behandling (223). Forløp av AIS er ikke godt dokumentert, men utvikling til adenocarcinom kan være betydelig raskere enn utvikling av CIN til plateepitelcarcinom (224). 6.2 Diagnostikk Norske helsemyndigheter anbefaler kvinner mellom 25 og 69 å ta celleprøve fra livmorhalsen hvert tredje år. Celleprøven kan avdekke alvorlige celleforandringer som kan føre til livmorhalskreft (225). Se Kreftregisterets nettsider for mer informasjon. Generelt Symptomer: ingen Gynekologisk undersøkelse: som oftest normal Cytologisk prøve: unormal. Ved cervixcytologisk prøvetaking er sensitiviteten for CIN2+ lav (71 %) og spesifisiteten høy (99 %) (226). Ta prøven både fra ekto- og endocervix (transformasjonssonen). Unngå eksplorasjonskrem, blod og slim i prøven. Oppfølgingen av unormal cytologisk prøve fra cervix avhenger av prøveresultat og prøvehistorikk. Oppfølging av cervix-screeningprøver* i tabellform, gjeldende fra 1.7.14 Cytologisk diagnose/ refleks HPV-test Klassifisering Oppfølging Normal/Benign Normal Ny cytologi om 3 år ASC-US/HPV-neg Usikker Ny cytologi om 3 år ASC-US/HPV-pos Usikker Cyt + HPV-test om 6 12 mnd LSIL/HPV-neg Lavgradig Ny cytologi om 3 år LSIL/HPV-pos Lavgradig Cyt + HPV-test om 6 12 mnd ASC-H Mistanke om høygradig Kolposkopi, biopsi og ev. cervical abrasio HSIL Høygradig Kolposkopi, biopsi og ev. cervical abrasio Plateepitelcarcinom Cancer Kolposkopi, biopsi og cervical abrasio, ev diagnostisk konisering AGUS Usikker om høygradig Kolposkopi, biopsi og cervical abrasio + ev. pipelle AIS/ACIS Høygradig Kolposkopi, biopsi og cervical abrasio Adenocarcinom Cancer Kolposkopi, biopsi og cervical abrasio, ev. diagnostisk konisering * Anbefalingen gjelder ikke for oppfølging av prøveresultat etter tidligere celleforandringer/mistanke om celleforandringer Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for gynekologisk kreft 63
For oppfølging etter behandling for premaligne lidelser i cervix, se eget kapittel. Cytologi har lav sensitivitet for cancer, ved makroskopisk tumor er det indikasjon for kolposkopi og biopsi. Cytologi alene er uegnet for utredning av gynekologiske symptomer og funn. Metaplasi er en beskrivelse av en normal fysiologisk prosess og trenger ingen utredning. Mer detaljert informasjon om oppfølging av ASC-US og LSIL samt HPV-testresultat er gitt i flytskjema og kvalitetsmanual til Masseundersøkelsen mot livmorhalskreft (Livmorhalsprogrammet) finnes på Kreftregisterets nettsider. 6.2.1 Oppfølging av cervix-screeningprøver Anbefalinger gitt av Masseundersøkelsen mot livmorhalskreft. Gjeldende fra 1.7.14 64 Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for gynekologisk kreft
Fra 1.7.05 har anbefalt oppfølging av ASCUS/ LSIL i screeningprøve vært utsatt HPV-testing (triage), dvs. ny prøvetaking for HPV-testing om 6 12 mnd. Fra 1.7.14 er anbefalingen endret til refleks-hpv testing, dvs. at HPV-analysen gjøres på væskebasert primærprøve. Fram til utgangen av 2015 vil de laboratorier som ikke har innført væskebasert cytologi i diagnostikken fortsatt anbefale ny prøvetaking for HPV-testing etter påvist ASCUS/LSIL i screeningprøve. Ny prøve for HPV-testing og cytologi vil også bli anbefalt hvis primærprøven er et kontroversielt utstryk eller av annen grunn ikke egner seg for HPV analyse. OBS! En mangel ved dagens screeningprogram er at screening- og sykehistorie kan være ukjent både for prøvetaker og patolog. I noen tilfeller er det indikasjon for individuell vurdering og avvik fra gjeldende anbefalinger. Oppfølging etter portiobiopsier og cervical abrasio (tatt som ledd i utredning av unormale celleprøver) avhenger av prøveresultat og prøvehistorikk. Normal histologi: Generelt: Vurder om prøvetakingen var representativ, grunnlaget for prøvetakingen og sannsynligheten for at usikre/påviste celleforandringer har gått i spontan remisjon. Ha lav terskel for å innkalle til ny prøvetaking. Etter høygradig dysplasi i cytologisk prøve anbefales ny cytologi + HPV-test innen 6 mnd. Post partum etter høygradig dysplasi i graviditet anbefales ny cytologi + HPV-test innen 4 mnd. CIN 1: Cytologi + HPV-test om 6 mnd. CIN2+: Behandling (som hovedregel), viser til eget punkt. 6.2.2 Indikasjon for HPV-testing Primærscreening: HPV-test i primærscreening er innført som en prøveordning i fire fylker i løpet av 2015. HPV-triage for ASC-US og LSIL diskuteres (227) Reflekstesting: Se ovenstående nasjonale retningslinjer for HPV-test i screening gjeldende fra 1.7.14 Oppfølging etter behandling (konisering). Se Kreftregisteret for veiledende algoritme for oppfølging etter behandling for CIN2 HPV test på klinisk indikasjon: Ved CIN 1 i biopsi tatt som ledd i utredning/oppfølging av unormal cytologi Ved normal biopsi etter høygradig dysplasi i cytologisk prøve Ved normal biopsi post partum etter høygradig dysplasi i graviditet 6.2.3 Kolposkopi Er veiledende for histologisk prøvetaking, ikke selvstendig diagnostisk metode (228 230). Tre alternative metoder for å beskrive funn: 1. Reid s index (231), 2. Colposcopic Swede score (232), 3. IFCPC terminologi (233) (Vedlegg B1 B2) Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for gynekologisk kreft 65
Utføres systematisk: Pensling med saltvann og grønt lys for å vurdere patologiske blodkar. Deretter pensling med 3 5 % eddikksyre og hvitt lys. Eventuelt pensling med Lugol s væske (OBS: Cave jod) Identifisere og visualisere cervix. Identifisere overgangen mellom plate-og sylinderepitel. Identifisere transformasjonssonen. Identifisere unormale områder. Identifisere mest unormale områder for prøvetaking. Ta prøver. Veiledning i kolposkopi er angitt i Gynekologen nr 2 2014 (234) Portiobiopsi for histologisk verifisering av diagnose før eventuell behandling. NB! «see and treat» må unngås for mange overbehandles. Lokalanestesi kan vurderes. Portiobiopsier ved kolposkopifunn (kolposkopirettet): Ved uventet negativ biopsi etter positivt kolposkopifunn, vurder regranskning av biopsi eller ny biopsi. Portiobiopsier uten kolposkopifunn: En biopsi fra hver kvadrant ved overgang sylinder- platepitel, antall (og størrelse) kan begrenses hvis senere graviditetsønske (230). 6.2.4 Cervikal abrasio Lokalanestesi skal vurderes. Kan utelates ved avgrenset kolposkopisk lesjon og fullt synlig overgang mellom plate- og sylinderepitel. Skal alltid tas ved AIS og AGUS (lesjonene er ofte multifokale endocervicalt). Skal i regelen utføres hos tidligere koniserte. 6.2.5 Utredning ved vedvarende diskrepans mellom cytologi, kolposkopi og histologi Diagnostisk konisering bør vurderes. Gjør eventuelt utvidet kolposkopi av hele vagina (etter pensling med Lugol s væske). Be om revurdering av samlet prøvemateriale for cytologi, histologi og ev. HPV-testresultat. 6.2.6 Gravide Ved blødning er cervixpatologi en differensialdiagnose. Graviditet predisponerer ikke for CIN og påvirker sannsynligvis ikke det naturlige forløp (235). Risikoen for at CIN3 i løpet av svangerskapet progredierer til cervixcancer er rapportert å være 0,3 % (236;237). Vanlig screeningintervall følges (238). ASC-US/LSIL følges som hos ikke-gravide iht. retningslinjer gitt av Masseundersøkelsen mot livmorhalskreft (se Flytdiagram) Ved ASC-US/LSIL og positiv HPV-test avvent videre utredning til svangerskapet er avsluttet. 66 Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for gynekologisk kreft
Ved påvist ASC-H/HSIL/AGUS/AIS, eller histologisk verifisert CIN2+ (bortsett fra cancer) følges den gravide med kolposkopi/cytologi med ev. biopsi hver 12. uke (239). Ved mistanke om invasiv cancer henvises til spesialavdeling for gynekologisk onkologi. Første postpartum konsultasjon med kolposkopi anbefales 8 12 uker etter fødsel. Vurder biopsi/konisering alternativt ny utredning (se algoritme). OBS! Det er ikke nok med en normal celleprøve etter fødsel for tilbakeføring til screening. Etter fødsel er regresjon av CIN2+ sett i 34,2 % (240). 6.2.7 Differensialdiagnoser Metaplasi (er en normal fysiologisk prosess og trenger ingen utredning) Kondylomer Invasiv cervix cancer Endometrieatypi Genitale infeksjonssykdommer 6.3 Behandling 6.3.1 Generelt Lokale destruktive metoder (kryo, laservaporisering, diatermi) anbefales ikke som primærbehandling fordi en da ikke får histologi til vurdering av grad og utbredelse. CIN 1 behandles ikke, unntatt ved persistens i 12 24 måneder. Konisering øker risiko for preterm fødsel i senere svangerskap (218;241) CIN 2 3 hos unge (< 25 år) skal i regelen behandles, men kan observeres uten behandling hvis lesjonen er godt synlig, lokalisert, avgrensbar og ikke omfatter cervicalkanalen. Ved ekspektanse; kontroll hver 3 6 mnd. med kolposkopi og cytologi i maksimum 1 2 år. Kvinner < 25 år: Har høy spontan regresjonsrate (242) Har lav insidens av invasiv cancer (243;244). Er i fertil alder i flere år etter konisering 6.3.2 Konisering Indikasjon for konisering: CIN 2+ (hos ikke-gravide og kvinner > 25 år; se ovenfor). Mistanke om mikroinvasjon (diagnostisk konisering) Uavklart histologisk diagnose, diskrepans mellom cytologisk og histologisk diagnose (diagnostisk konisering) Relativ indikasjon: CIN 1 som persisterer mer enn 2 år og CIN 1 hos eldre. Metode: Slynge (LEEP / LOOP / LLETZ /), nåleeksisjon (NETZ) Laser(41) Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for gynekologisk kreft 67
Prosedyre: Kolposkopi Lokalanestesi eventuelt narkose Konus størrelse: Lesjonen bør fjernes kolposkopiveiledet med en dybde på minimum 6 mm. Behandling anpasses type transformasjonssone (TZ). TZ bør tilstrebes fjernet i sin helhet, spesielt overgangen mellom sylinder og plateepitel (233). hos unge med fremtidig barneønske bør minst mulig vev fjernes (konus dybde viktigere å begrense enn konus utbredelse) (234;245;246). Generell vaporisering/elektrokoagulering av reseksjonskantene frarådes Ved endocervical lesjon (AIS) og bekymring for om øvre reseksjonsrand er fri kan det tas avsluttende prøve fra endocervix med curette for vurdering av inngrepets radikalitet 6.3.3 Hysterektomi Vurderes ved persisterende eller residiverende CIN 2+ etter tidligere konisering/re-konisering eller ved tilleggsindikasjon. Vurder diagnostisk rekonisering før hysterektomien. Vaginal hysterektomi er egnet fordi en både kan kolposkopere, bruke jod og ekstirpere forandringene med god margin. Mer liberal holdning til hysterektomi ved AIS fordi fri rand kan være vanskelig å oppnå og cytologibasert kontroll av sylinderepitel er mer usikker (247). Ved ikke fri rand etter hysterektomi og CIN2+ skal suspekte lesjoner biopseres før eventuell laserbehandling eller reseksjon av vaginaltoppen. Utredning og behandling av premaligne lidelser i cervix skal meldes til Kreftregisteret på eget CIN-skjema 6.3.4 Komplikasjoner etter konisering Tidlige komplikasjoner (innen 1 dager) Per- eller postoperativ blødning (248) Behandles med: Tampong/kompresjon, Cyklokapron (lokalt/systemisk), sutur Infeksjon Behandles med antibiotika iht resistensbestemmelse ev.: Flagyl/Doxycyclin Senkomplikasjoner (senere enn 14 dager) Cervix stenose (dysmenorè, hematometra (248) Prematur fødsel (cervixinsuffisiens) (249;250) Sen abort (243). Angående cerclage; se Veileder i Obstetrikk fra 2014 (251) på Den norske legeforening sine nettsider. 68 Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for gynekologisk kreft
Forebygging av prematur fødsel i senere svangerskap er ikke dokumentert ved: Repeterende målinger av cervix lengde i senere svangerskap Kontroll hos spesialist Avlastning i nye svangerskap, ev. sykemelding Det er ikke vist at behandling av cervixdysplasi medfører nedsatt fertilitet 6.4 Oppfølging og kontroller Oppfølging etter behandling (konisering/hysterektomi) av premaligne lidelser på cervix (Vedlegg C) Veiledende algoritme for oppfølging etter behandling (konisering/hysterektomi) for CIN 2+ 1 CIN2/CIN3 (i plateepitel) med frie render FASTLEGE HPV-test + cytologi CIN2/CIN3 (i plateepitel) med ukjent eller ikke frie render 6 måneder* etter behandling GYNEKOLOG Kolposkopi, HPV-test + cytologi Adeno ca in situ +/- frie render HPV neg og Cyt normal HPV pos og Cyt normal HPV neg og Cyt unormal HPV pos og Cyt unormal ASCUS eller LSIL ASC-H+ eller AGUS+ Kolposkopi og biopsi 2 *Ved mistanke om ufullstendig inngrep bør tiden til 1.kontroll avkortes FASTLEGE HPV-test + cytologi 6 måneder etter siste prøve GYNEKOLOG Kolposkopi, HPV-test + cytologi Normal eller CIN1 CIN2+ 3 1 CIN1 med frie render følges opp av fastlege med HPV-test+cytologi 6 mnd etter behandling. CIN1 med ikke frie render følges opp av gynekolog med kolposkopi, HPV-test + cytologi etter 6 mnd. HPV neg Cyt normal HPV pos eller Cyt unormal Kolposkopi og biopsi Re- Konisering/ Hysterektomi 2 ACIS+/- frie render: Vurder cervical abrasio som ledd i utredning 3 ACIS +/- frie render og indikasjon for re-konisering: Vurder hysterektomi (spesielt hos eldre) Normal eller CIN1 CIN2+ HPV-test + cytologi hvert 3. år i minimum 10 år Oppfølging etter behandling med HPV-test + cytologi hvert 3. år anbefales, men mangler dokumentasjon. 6.5 HPV-vaksinering etter behandling for CIN2+ Dagens HPV-vaksine er profylaktisk og beskytter mot infeksjon forårsaket av HPV-genotypene 16 og 18. Vaksinen mangler godt dokumentert effekt etter gjennomgått infeksjon med HPVgenotypene som inngår i vaksinen (252). Etter behandling for CIN2+ med annen HPV-genotype kan vaksinen ha effekt. Indikasjon for HPV-genotyping etter konisering er under diskusjon. Det foreligger per i dag ingen anbefaling fra norske helsemyndigheter om HPV-vaksinering etter behandling for CIN2+. Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for gynekologisk kreft 69
6.6 Profylakse 6.6.1 HPV-vaksinering HPV-vaksinasjon ble innført i Barnevaksinasjonsprogrammet høsten 2009. 12 13 år gamle jenter (i 7. klassetrinn), f.o.m. årskull 1997 og senere gis tilbud om vaksinering. Frem til 2017 er det HPV-vaksinen Gardasil som tilbys i programmet. Vaksinen beskytter mot infeksjon forårsaket av de fire HPV-genotypene 6, 11, 16 og 18. Regjeringen har besluttet at alle kvinner som er født i perioden 1991 til 1996 (20 25 år) skal tilbys HPV-vaksinering. Tilbudet om innhentingsvaksinasjon vil gjelde i en tidsramme på to år fra høsten 2016. Det er Folkehelseinstituttet (FHI) som er ansvarlig for utformingen og oppfølgingen av vaksinasjonsprogrammet. 6.6.2 HPV og cervix cancer Andelen HPV-16/18 i invasiv kreft (70 82 %) er høyere enn i behandlingstrengende forstadier (53 78 %), derfor har vaksinen potensial til å ha større effekt på forebygging av invasiv kreft enn forstadier til kreft (181). Dagens vaksine dekker ikke alle onkogene HPV-typer. Vaksinering kan ikke erstatte screeningsprogrammet, men innføring av vaksinen vil med tiden kreve en modifisering av programmet. Vaksinen er godkjent til bruk i Norge til vaksinering av kvinner opp til 26 år. 6.6.3 Råd Jenter i aldersgruppen 12 13 år vaksineres mot HPV gjennom deltakelse i Barnevaksinasjonsprogrammet. Kvinner i aldersgruppen 25 til 69 år deltar i Masseundersøkelsen mot livmorhalskreft. Kvinner med unormale celleprøver utredes, behandles og kontrolleres etter retningslinjer gitt i Veileder for gynekologisk onkologi. 6.7 Pasientinformasjon Noen anbefalinger og stikkord om pasientinformasjon, innhold og form: Enkel definisjon, bruk celleforandringer ikke «kreftceller» At kausalfaktor for utvikling av livmorhalskreft er HPV, men at en HPV-infeksjon i seg selv ikke er farlig, at den er svært vanlig og at den går over av seg selv i de aller fleste tilfellene At utviklingen av celleforandringer går over lang tid (år) At celleforandringer kan gå tilbake av seg selv Begrunnelsen for at behandling anbefales, inklusive informasjon om mulighet for overbehandling Hvilke undersøkelser som blir gjort før en anbefaler operativt inngrep Enkel forklaring på konisering («lite inngrep») Hvilken type bedøvelse som er aktuell Hvor lang tid inngrepet tar Hvor lenge pasienten må oppholde seg på sykehuset Forløp 70 Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for gynekologisk kreft
De vanligste komplikasjonene Bør ikke bli gravid før svar på operasjonspreparatet foreligger Behov for egenmelding ev. sykmelding Kontroll oppfølging Informasjon om risiko for persistens / residiv 6.8 Forkortelser/ordforklaringer Forkortelser (alfabetisk) AGUS AIS/ACIS ASC-H ASC-US CIN CIS ECC HPV HSIL ICC LEEP LLETZ LSIL Metaplasi Refleks HPV-test SCJ TZ Forklaring (norsk oversettelse) Atypical Glandular cells of Undetermined Significance (Atypisk sylinderepitel av usikker betydning,(usikkert benignt/ malignt)) Adenocarcinoma In Situ (Høygradige intraepiteliale forandringer i sylinderepitel/adenocarsinom in situ) Atypical Squamous Cells cannot exclude HSIL (Atypisk plateepitel, der høygradige celleforandringer i plateepitelet ikke kan utelukkes,(usikkert benignt/ malignt)) Atypical Squamous Cells of Undetermined Significance (Atypisk plateepitel av usikker betydning) Cervikal Intraepithelial Neoplasia (Cervixdysplasi;(histologisk diagnose) inkluderer: CIN1, CIN2, CIN3, CIN2+) Carcinoma In Situ Endocervical curettage (Cervikal abrasio) Human Papilloma Virus High grade Squamous Intraepithelial Lesion (Høygradige intraepiteliale forandringer i plateepitel) Invasiv Cervical Cancer Loop Electrosurgical Excision Procedure (Slyngekonisering) Large Loop Excision of the Transformation Zone Low grade Squamous Intraepithelial Lesion (Lavgradige intraepiteliale forandringer i plateepitel) Fysiologisk og normal omdanning og dekning av sylinderepitel med plateepitel HPV-test av væskebasert celleprøve som allerede er tatt Squamo Columnar Junction (Grensen (overgangslinjen) mellom sylinder- og plateepitel TZ) Transformation Zone (Området mellom nye og gamle overgang mellom sylinder- og plateepitel) 6.9 Palliativ behandling Nasjonalt handlingsprogram Helsedirektoratet har utgitt Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for palliasjon i kreftomsorgen (48) med anbefalinger om palliativ behandling for kreftpasienter. Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for gynekologisk kreft 71
Vedlegg A 72 Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for gynekologisk kreft