Forskning om kvinners sykefravær- mer enn forskning om kjønnsforskjeller i sykefravær

Forskning om kvinners sykefravær- mer enn forskning om kjønnsforskjeller i sykefravær Professor em, Kari Wærness, Sosiologisk Institutt. Universitetet i Bergen Revidert innlegg fra trygdeforskningsseminaret 2.desember 2014. I hele høst har det i media gått en heftig debatt om kjønnsforskjellene i sykefravær er stabile eller økende og med fokus på å finne forklaringer på kvinnenes høyere fravær. I dette innlegget setter jeg denne debatten inn i en av de større politiske rammer den springer ut av, nemlig norsk likestillingspolitikk, og deretter går jeg ut av denne rammen for å få fram noen andre og etter min vurdering mer fruktbare utgangspunkt for den videre forskningen på dette området. Likestillingspolitikk i norsk sammenheng har siden 1970-tallet så å si utelukkende vært basert på premisset om likhet mellom kjønnene. Hvor langt likestillingen er kommet, måles ved å sammenligne tall som ideelt sett bør være like; prosent kvinner og menn i ulike typer utdanning, prosent yrkesaktive på heltid og på deltid,( nå skal helst ingen jobbe deltid), prosent menn og kvinner i de ulike yrker, tid brukt på husarbeid og omsorg for barn, antall uker for far og mor i foreldrepermisjon, andel representanter i politiske og andre maktorganer, fordelingen av barneomsorg etter skilsmisse, og nå også omfanget av sykefravær og uførepensjon. Når slike tall ikke er tilnærmet like, blir de definert som samfunnsproblemer som ikke bare må forklares, men forklaringen bør helst være av den karakter at noe kan gjøres for å endre tallene i retning av større likhet. Kvinners kamp for likestilling har ikke til alle tider og alle steder utelukkende vært basert på dette premisset om likhet. Både i den gamle og den nye kvinnebevegelsen fantes aktive deltakere som ble definert som særartsfeminister og ikke som likhetsfeminister. Disse aktivistene la også vekt på nødvendigheten av reformer som oppvurderte tradisjonelt kvinnelige aktiviteter og av reformer basert på forskjeller knyttet til den biologiske reproduksjon. I vårt land var den mest framtredende representanten for denne retningen i den gamle kvinnebevegelsen, Katti Anker Møller, også kalt de Castbergske barnelovers mor, i Sverige pedagogen og forfatteren Ellen Key. De argumenterte begge sterkt for reformer som skulle bedre kvinners stilling som mødre. På denne måten mente de at vi også ville få et bedre samfunn for barn, til at 1900 -tallet kunne bli «barnas århundre, slik Ellen Key uttrykte det. 1

Da den nye kvinnebevegelsen oppstod på slutten av 1960-tallet, ble imidlertid frigjøringen fra husmorrollen og muligheten for å kombinere yrkesaktivitet og foreldrerolle på like fot med menn raskt noe av det mest sentrale. Særartsfeminisme ble etter hvert definert som essensialisme og ble et skjellsord. Dermed er det ikke så merkelig at biologiske forskjeller mellom kjønnene, med unntak for i kampen for selvbestemt abort, etter hvert ble forsøkt ignorert. Biologiske argumenter hadde mindre enn hundre år tidligere blitt brukt, i tillegg til de teologiske argumenter, som sterke begrunnelser for at kvinner verken burde få adgang til høyere utdanning eller til politisk makt. Ikke så merkelig da at i den nye kampen for likestilling, eller for kvinnefrigjøring som det helst ble kalt i de første årene, søkte en å unngå biologiske argumenter knyttet til morsrollen. Og i norsk og nordisk velferdspolitikk er det neppe tvil om at det har vært en fordel for kvinner at likheter heller enn forskjeller mellom kjønnene har vært det dominerende premisset for likestillingspolitikken helt siden 1970-tallet. Likevel kan det over tid være noen negative konsekvenser av at noen forskjeller neglisjeres. Når jeg her og nå vil trekke fram betydningen av biologiske forskjeller i sammenheng med forskjeller i sykefravær, er jeg vel vitende om at biologiske forskjeller fortsatt svært lett kan bli definert som biologiske ulikheter som gjør det kvinnelige mindreverdig. Det er jo ikke så lenge siden vi hadde Eia-debatten på norsk TV. Den viste klart hvor mye krutt det fortsatt kan være i en debatt om biologiske kjønnsforskjeller. Når TV programmet resulterte i at tre menn som primært ga biologiske forklaringer på kjønnsforskjeller, vant Fritt Ords prisen det året, er det etter min vurdering også en viktig grunn for å trekke frem biologien i generell offentlig debatt om kjønnsforskjeller heller enn å ignorere den, Mine argumenter for å lå trekke fram i lyset betydningen av biologiske forskjeller i forskningen om sykefravær, er flere. Det første og mest innlysende argumentet er at kvinners sykefravær i graviditeten og endringer av dette over tid, bør holdes utenfor sammenligninger mellom menns og kvinners sykefravær, ettersom graviditet ikke kan likestilles. Dette fraværet er i dag høyt, både i forhold til tidligere og i forhold til sykefravær blant ikke-gravide. En bedre forståelse av dette vil vi kunne få om forskningen på dette området konsentrerer seg om graviditet og svangerskap som noe unikt, slik Katti Anker Møller utrykte det: Svangerskapeten kvindes forhold til fosteret har ingen analogi i noget andet forhold mennesker imellem,eller i samfundet overhodet-det er uniquet for kvinderne. (Moderskapets frigjørelse. Foredrag 1915.) At det er unikt, betyr ikke at vi må forutsette at mødre alltid makter eller vil gjøre det som tjener fosteret best. Å trekke frem det unike ved mor-barn forholdet betyr ikke at en skal 2

glorifisere morsrollen. Selv om forholdet er unikt, må en også erkjenne at det ofte kan være konflikter mellom hva som vil være best for henholdsvis mor og barn. At norske menn siden 1980 tallet har kunnet beskrive en familiesituasjon som «i den tiden da vi var gravide», sier noe om hvor langt borte vi er fra Katti Anker Møllers vurdering. Selv om det i de seneste tiår stort sett har vært en fordel at det har vært satset mer på å få menn med i barneomsorgen enn å oppvurdere moderskapet, kan det være at vi i dag ut fra ønsket om likestilte foreldre, har gått for langt i å neglisjere biologiske realiteter som kan være vanskelige for mange gravide kvinner å få gitt uttrykk for. Forskningen bør derfor bør rette oppmerksomheten mot dette. På området arbeidsfravær i svangerskapet trenger vi å studere ulikhetene mellom kvinner i ulike yrker og over tid. Hva betyr å tilrettelegge arbeidet for gravide kvinner på ulike arbeidsplasser og i ulike yrker, og er det alltid ønskelig å gjøre arbeidsfraværet for gravide så kort som mulig? Jeg vet at det i dag er ulike syn på hvor lett det er blitt for gravide å få sykemelding. Graviditet er jo ikke sykdom, blir av mange brukt som argument i denne sammenhengen,men når gravide sykemeldes, er det ikke alltid primært på grunn av den gravides helse, men for å sikre fosterets og spedbarnets overlevelse og fremtidige helse bedre. Vi trenger å vite mer om hvordan ny medisinsk kunnskap om svangerskap og fødsel eventuelt bidrar til mer sykefravær for gravide som et forebyggende helsetiltak for foster og spedbarn heller enn av hensyn til morens helse. Og nettopp dette spesielle ved de gravides sykefravær. at det ikke bare handler om en persons helse, gjør at vi bør trekke det ut av sammenligningene av sykefraværet mellom kvinner og menn, og kanskje gi det annet navn. Kanskje burde alt arbeidsfravær i graviditeten kalles svangerskapsrelatert arbeidsfravær? Ettersom 6-7 prosent av kvinnene i alderen 20-40år er gravide til enhver tid og det anslås at åtte av ti gravide kvinner har minst ett sykefravær i graviditeten (Mæland 2014), er dette etter min vurdering et problem av et omfang som krever en egen oppmerksomhet i forskningen om arbeidsfravær. Så bør vi selvsagt drøfte om det kan virke negativt for yngre kvinners muligheter i yrkeslivet om vi synliggjør dette ut som et eget problemområde, og om det derfor eventuelt krever at det finansieres på en annen måte enn det generelle sykefraværet. Mine andre argumenter gjelder sammenligninger av sykefravær for menn og kvinner generelt: Det er nå en økende erkjennelse av at det er et problem innen medisin og psykologi at det meste av biologisk- medisinsk forskning er blitt utført på mannlige forsøkspersoner. Det betyr at vi kjenner mer til mannens fysiologi enn kvinnens. Det kan ifølge nyere biologisk forskning 3

også bety at behandling utviklet for ulike sykdommer kan være bedre tilpasset mannens enn kvinnens fysiologi, (Hjelmervik 2014,Beery og Zucker 2011,Schei og Bakketeig 2007). Det trengs mye ny forskning for å rette opp denne skjevheten. Selv om kravet til å bruke både mannlige og kvinnelige forsøkspersoner kom for omtrent tjue år siden, er det langt igjen før denne kjønnsskjevheten i medisinsk forskning kan sies å være rettet opp. For å oppnå dette er det heller ikke bare snakk om å ha en like stor andel kvinner som menn blant forsøkspersonene, men også om ha like andeler mannlige og kvinnelige forsøksdyr i forskningen. Når en i forskningen primært har brukt mannlige dyr, er det fordi at hunndyr har problematiske hormonsvingninger på liknende måter som hunner av menneskearten. Hvilken indirekte betydning disse skjevheter i biologisk medisinsk forskning kan tenkes å ha for sykefravær, vet vi selvsagt ikke. Men så lenge vi ikke vet, bør vi være varsom med sammenligninger på tvers av kjønnene. Enda mer nærliggende enn denne bias i i den medisinsk-biologiske forskning for å vurdere rimeligheten av å sammenligne sykefraværet ut fra premisset om likhet, er å gå nærmere inn på kjønnsfordelingen på ulike sykdomsdiagnoser. En norsk bok fra 2007 redigert av professorene i henholdsvis sosialmedisin og kvinnemedisin, Leiv Bakketeig og Berit Schei, har tittelen Kvinner lider-menn dør? Folkehelse i et kjønnsperspektiv. Denne boken dokumenterer godt store kjønnsforskjeller i sykdomsdiagnoser som finnes og som en i utgangspunktet kan tenke se også har betydning for sykefravær. I boken drøftes en rekke forhold som tilsier at vi bør forske mer på helseforskjellene mellom kjønnene for å kunne få bedre innsikt i forskjellene i sykefravær og uførepensjon. Boken gjør det ganske klart at når det gjelder helseproblemer, bør vi i dag tilstrebe likeverdighet og ikke likhet i vår forståelse av menn og kvinner. Det betyr at en i sykefraværsforskningen nå først og fremst bør gjøre sammenligninger mellom grupper innen hvert kjønn og ikke mellom kjønnene. Og når sykefraværet blant menn går ned og ikke blant kvinner, bør vi da først undersøke hvordan strukturene på arbeidsmarkedet over tid har endret seg for hvert av kjønnene. Om vi så finner at kvinner har mer sykefravær enn menn også innen samme yrkesgruppe, bør vi dessuten være varsom med å tolke hva denne forskjellen egentlig er uttrykk for, særlig i de grupper der det ene kjønnet utgjør et lite mindretall, slik som i omsorgsyrkene. Har for eksempel mannlig barnehagepersonale og mannlige pleiere egentlig samme typer jobber som sine kvinnelige kolleger? Og kanskje betyr den forskjellen mellom menns og kvinners muskelstruktur som forskningen nå har påvist, noe for forskjellen i sykefravær i disse yrkene? 4

I denne forskningen hevdes det at den mannlige muskelstruktur må sies å være bedre egnet til å tåle de fysiske belastninger som jobber i underordnete omsorgsyrker innebærer. I alle fall, veltrente studentjenter som har en viss erfaring fra slikt arbeid, har overfor meg gitt uttrykk for at de ikke tror at det over tid går an å forsørge seg selv på slike jobber, fordi det er for slitsomt å jobbe heltid. Problemet med det kjønnssegregerte arbeidsmarkedet er kanskje ikke først og fremst kjønnssegregeringen, men at de tradisjonelle kvinneyrkene er relativt dårlig lønnet og mange av dem for slitsomme til å holde ut i som heltidsarbeid over lengre tid. Ut fra dette er ikke så underlig at likestillingspolitikkens målsetting om å øke mannsandelen i disse yrkene viser så dårlige resultater. Mye tyder i dag på at heller enn å satse mye på å prøve å øke mannsandelen i de yrkesfaglige jobbene i denne sektoren, bør en kanskje primært satse mer på å hindre at dette arbeidsmarkedet blir stadig mindre attraktivt også for kvinner. Konklusjon Uansett hvordan vi vurderer verdien av bedre kjønnsbalanse i de ulike deler av arbeidsmarkedet, bør mer forskning om sykefravær som tar utgangspunkt i at helseproblemene for de to kjønn er ulike og at vi har mindre kunnskap om kvinners fysiologi, prioriteres. Så bør gravides arbeidsfravær studeres som en sak for seg, og ellers bør vi i første omgang forske mer på forskjellene i sykefravær mellom grupper av kvinner og mellom grupper av menn enn på forskjeller mellom kjønnene. Og i alle studier i endringer av sykefravær over tid bør det vies oppmerksomhet mot om i hvilken grad de arbeidsplassene og de yrkene vi sammenligner virkelig er de samme, eller om de har gjennomgått forandringer som kan ha betydning for hvilke helsepåkjenninger de innebærer. Referanser Beery,Annaliese og Irving Zucker 2011 Sex bias in neuroscience and biomedical research, Neuroscience and Biobehavioral Reviews 33:565-572. Hjelmervik, Helene 2014 Kronikk i BT,21.oktober Mæland, John Gunnar 2014 Trygd eller arbeid? Et sosialmedisinsk perspektiv på sykefravær og uførhet. Cappelen/Damm Akademisk Schei, B, og L.S Bakketeig (red) 2007 Kvinner lider, menn dør? Folkehelse i et kjønnsperspektiv. Gyldendal, Akademisk. 5