Egensikkerhet - noe vi har blitt lært, men har vi lært det? Avsluttende prosjektoppgave Av: Razmus Vårdal Viggen, Kull 7 2011 Nasjonal Paramedic-utdanning Høgskolen i Lillehammer
Innhold 1 Bakgrunn... 3 1.1 Begrepsavklaringer... 3 1.2 Oppbygning av oppgaven... 4 2 Opplæring av ambulansepersonell... 5 2.1 Videregående skole VG 2 (3):... 5 2.2 Videregående skole VG 3/Læretid i bedrift (4):... 5 3 Sikkerhetsutstyr som ambulansepersonell har tilgjengelig... 6 3.1 Personlig verneutstyr:... 7 3.2 Felles verneutstyr:... 7 3.3 Bilens oppbygning:... 7 4 Metode... 8 5 Presentasjon og drøfting av resultater... 9 5.1 Den erfarne vs. den uerfarne... 12 5.2 Hansker ved venekanylering... 14 5.3 Hjelm i ambulansetjenesten... 15 5.3.1 Intervju av Roy Kenneth Håland (24):... 16 5.3.2 Bruk av hjelm ved stasjonene Stavanger, Sandnes og Jæren... 16 5.4 Bruk av refleksvest i ambulansetjenesten... 18 5.5 Bruk av sikkerhetsbelte i ledsagerstolen i ambulansen... 19 5.6 Kunnskap om egensikkerhet... 23 5.7 Utrykningskjøring... 24 5.8 Skarpe oppdrag... 25 5.9 Psykiatrioppdrag... 26 6 Konklusjon... 27 7 Kildehenvisning:... 28 2
1 Bakgrunn I ambulansefaget har det i alle år vært fokus på egensikkerhet. Hva er egentlig egensikkerhet? Egensikkerhet er noe vi snakker om daglig. En forbinder dette med sikkerhetsvurderinger vi tar når vi tilnærmer oss pasienten og bruk av verneutstyr som hjelm, hansker, refleksvest osv. Ambulansepersonell må daglig ta en rekke avgjørelser. Svært mange av disse avgjørelsene vil til enhver tid ha begrepet sikkerhet som den underliggende faktor. I egensikkerhet og pasientsikkerhet er det ikke rom for feil, selv om dette skjer. Det er på en måte akseptert at vår egensikkerhet kommer foran pasientens behov for medisinsk hjelp. Aksepterer vi det alltid for oss selv? Et eksempel er at det i enkelte situasjoner pågår hjertekompresjoner av pasienter med hjertestans under transport. Det er da ikke mulig å sikre seg, og er derfor ikke lov. Dette forekommer likevel. I slike tilfeller skal ambulansen stoppe, eller så skal transport av pasient ikke påbegynnes. Hjertekompresjonsmaskin som kan brukes under transport er tilgjengelig, men er fortsatt på utprøving. I forbindelse med flere års erfaring innen opplæring, har jeg fått inntrykk av at flere ambulansearbeidere mener de kan nok om egensikkerhet. Likevel velger mange å ikke bruke sikkerhetsbelte i ledsagerstolen, hansker ved venekanylering, hjelm der dette er påkrevd samt flere momenter som nevnes senere i oppgaven. Kan man egentlig nok om egensikkerhet dersom man bevisst velger å fravike sikkerhetsrutinene? Eller har de ansatte faktisk ikke mulighet for å følge alle anbefalinger/pålegg? 1.1 Begrepsavklaringer Jeg ser det nødvendig å utdype noen begreper som blir omtalt i oppgaven: - AMK Akutt medisinsk kommunikasjonssentral. - Bevegelsesenergi Kinetisk energi. Energien som en gjenstand, et legeme eller en partikkel har på grunn av sin bevegelse. Bevegelsesenergien er proporsjonal med massen til legemet/partikkelen, og den er proporsjonal med kvadratet av farten. Formel: E k = ½mv 2. Bevegelsesenergi kalles også kinetisk energi. 3
- Defibrillator Hjertestarter. - EKG Elektro kardiogram, avleser hjertets elektriske signaler. - Ergonomiske prinsipper Brukes til å forebygge feilbelastninger eller unødvendig slitasje på arbeidstakere, siden dette kan forårsake enten belastningssmerter i kroppen eller nervøse reaksjoner. - HLR Hjerte/ -Lunge redning som utføres ved hjertestans. - Ledsagerstol Stolen ved siden av ambulansebåren, fremovervendt. Er hovedsaklig ment for ambulansepersonellet som ivaretar pasienten. - Lekfolk Ufaglært person. Person som (på et visst område) ikke er sakkyndig. - LP 12 Hjertestarter med diverse ekstra funksjoner som blant annet automatisk blodtrykksmåler, 12 avlednings EKG og oksygenmetningsmåler. - NHS trust Tjenester på vegne av National Health Service. - SAFER Stavanger Acute medicine Foundation for Education and Research. Et forsknings og læringssenter som er opprettet i samarbeid mellom Stavanger Universitetssjukehus, Universitetet i Stavanger og Laerdal Medical AS. - Stillingsenergi Potensiell energi. Stillingsenergi lagres hver gang noe beveges i motsatt retning av den kraften som virker på gjenstanden. Det lagres stillings energi i en stein vi løfter fra bakken. Det er tyngdekraften som virker på steinen, og som prøver å trekke den nedover. - Synergi/Avvik Benyttes for å melde fra om uønskede hendelser. 1.2 Oppbygning av oppgaven I kapittel 2 vil jeg beskrive hvilken opplæring ambulansepersonellet får i forhold til sikkerhet og hvilket sikkerhetsutstyr som er tilgjengelig. I kapittel 3 beskrives fremgangsmåten som ble benyttet for å finne svar på mine spørsmål. Jeg har blant annet gjennomført en spørreundersøkelse ved hjelp av et spørreskjema. Kapittel 4 inneholder 4
mine funn samt drøftinger av disse i lys av teori og statistikk. Til slutt vil jeg konkludere og komme med noen forslag til endringer innen ambulansefagets virksomhet. 2 Opplæring av ambulansepersonell Dagens ordinære utdanningsforløp for å bli faglært ambulansearbeider er lagt til videregående nivå, der man går VG1 Helse og sosial, VG2 Ambulansefag og VG3 Ambulanselærling i bedrift før man til slutt går opp til fagprøve i ambulansefaget. En snittalder som ferdig faglært vil da ligge på ca. 19-20 år. Vi har også en videreutdanning på høgskole (Paramedic) som jeg ikke beskriver i denne oppgaven, da den foreløpig er lite utbredt i Helse Stavanger. Fagplanen innen ambulansefaget inneholder følgende læringsmål som omfatter egensikkerhet: 2.1 Videregående skole VG 2 (3): Kandidaten skal kunne: Gjøre rede for begrepet sikkerhetskultur og gi eksempler på hvordan en kan ivareta egen og andres sikkerhet Gjøre rede for samhandling med politi og brannvesen og vise hvordan en kan ivareta sikkerheten og håndteringen av pasienter i forbindelse med ulykker og andre farlige situasjoner Gjøre rede for og anvende ergonomiske prinsipper 2.2 Videregående skole VG 3/Læretid i bedrift (4): Kandidaten skal kunne: Forebygge smittespredning og ivareta god hygiene under ambulanseoppdrag og på ambulansestasjonen 5
Ivareta egen og andres helse og sikkerhet under og etter ambulanseoppdrag Håndtere aggressive og truende personer og samhandle med politiet under skarpe oppdrag Forflytte og transportere pasienter på en sikker og omsorgsfull måte Følge gjeldende prosedyrer for ambulanseoppdrag forbundet med særlig risiko og redningstekniske behov Følge ergonomiske prinsipper i yrkesutøvelsen Bruke kvalitetssystemer og utføre arbeidet i tråd med gjeldende regelverk for helse, miljø og sikkerhet Drøfte hva arbeidsprosesser og samarbeid i ambulanseteamet betyr for sikkerheten under utrykningskjøring Drøfte trafikale situasjoner som har betydning for ambulansekjøringen Gjøre rede for hva ambulansens innredning og oppbygning betyr for sikkerhet og driftspålitelighet Tidligere var det vanlig å komme inn i ambulanseyrket uten helsefaglig bakgrunn. Man kunne da jobbe i 5 år for deretter å ta tverrfaglig teoretisk eksamen, for så å melde seg opp til fagprøve. Det er liten tvil om at enkelte grunnleggende helsefagprinsipper var mangelfulle etter bestått fagprøve, dersom man gikk denne veien. Men dette var likevel individuelt, alt etter personlig interesse. Det skal sies at det fortsatt er noen som går veien til fagbrevet på denne måten den dag i dag. 3 Sikkerhetsutstyr som ambulansepersonell har tilgjengelig Lekfolk som jobber med det samme hver dag har mulighet for å ta bestemte forhåndsregler. I ambulanseyrket kan risikofaktorene brått endre seg fra det ene øyeblikket til det andre. Vi må beskytte oss for dårlig vær og føre, redning i ulendt 6
terreng, mot trafikk, blodsøl, oppkast og andre kroppsvæsker, farer på industriområder, kjemikalier (kollisjon, industri, brann), nåler og utagerende pasienter. I ambulansetjenesten er det diverse beskyttelsesutstyr tilgjengelig: 3.1 Personlig verneutstyr: Bekledning med reflekser og fluoriserende farge i henhold til uniformsreglement. Refleksvest. Kreves brukt i trafikale situasjoner, eller andre steder det er krav til bruk av dette. Brukes for å være godt synlige. Hansker: Nitrilex, Derma grip, Sterile hansker og Arbeidshansker. Vernesko: Oljebestandige med vernetå. 3.2 Felles verneutstyr: Hjelm med visir. Skal brukes på områder (industri) der bruk av hjelm er påkrevd, ved trafikkuhell og branner. Vernebriller. Smittesett med dresser/frakker og munnbind. Bæreseler, for bruk ved tunge løft. Redningsvest. Tatt i bruk grunnet flere synergier i forbindelse med oppdrag nær sjø/vann. Sikkerhetsalarm på samband: Brukes ved truende situasjoner, der man ønsker at AMK skal varsles uten å måtte sende kallesignal på vanlig måte. Ved bruk av denne går det en alarm i AMK, samtidig som håndradioen sender i 30 sekunder. Dette gjør at AMK kan høre/registrere hva som skjer og eventuelt varsle politi. 3.3 Bilens oppbygning: Sikkerhetsbelter og lastestropper. Sikrer pasient, ambulansepersonellet og last/bagasje. Barneseler, Pedi-Mate. Egen sele for å feste på ambulansebåren. Gir mulighet for å sikre barn mellom 3 og 18 kg. 7
Torpedovegg mellom førerkupé og pasientkupé. Hindrer gjenstander/personer å bli kastet frem til førerkupeen. Fluoriserende farge. Gir god synlighet i trafikken, spesielt dersom man blir nødt for å stå i veibanen ved ulykker. Blålys/varslingslys. Skaper oppmerksomhet og viser at det er en unormal trafikksituasjon. Brukes under utrykningskjøring for å vise at man ønsker fri veg, men også ved trafikkuhell, der en ønsker å varsle andre trafikanter. Intercom mellom førerkupé og pasientkupé. Gir mulighet for kommunikasjon uten til at sjåfør kan holde fokus fremover, og ikke behøver å snu hodet for å bli hørt. Ambulansepersonellet har mye tilgjengelig utstyr for å ivareta egensikkerhet. Spørsmålet er om dette utstyret blir brukt? Dette har jeg forsøkt å finne svar på gjennom en spørreundersøkelse som vil bli beskrevet i de neste kapitlene. 4 Metode For å finne svar på mine spørsmål gjennomførte jeg en spørreundersøkelse ved ambulansetjenesten ved Stavanger Universitetssjukehus avd. Jæren, Sandnes og Stavanger sommeren 2009. Svarprosenten var 85 %. Ambulanse Jæren har 29 fast ansatte/vikarer som ble forespurt om å delta i undersøkelsen, hvorav 27 besvarte. Jæren dekker kommunene Klepp, Time og Hå, som utgjør en befolkningsmasse på 48 342. Tallene er hentet fra våren 2010 (32). Stasjonen har 2 døgnbiler og en dagbil fra kl 08:00-21:00 mandag-fredag. Ambulanse Sandnes har 21 fast ansatte/vikarer som ble spurt om å delta, hvorav 17 har besvart. Stasjonen dekker kommunene Sandnes og Gjesdal, som har en befolkningsmasse på 75 000. Tallene er hentet fra våren 2010 (32). Sandnes har 2 døgnbiler og en dagbil fra 11:00-18:00 mandag-fredag. Ambulanse Stavanger har 37 fast ansatte/vikarer som ble forespurt om å delta, hvorav 30 besvarte. Stasjonen dekker kommunene Stavanger, Sola, Randaberg, Finnøy og Rennesøy som utgjør en befolkningsmasse på 164 566. Tallene er hentet fra våren 2010 8
(32). Stavanger har 2 døgnbiler, 1 dagbil fra kl 07:00-14:00 mandag-fredag og 1 dagbil fra kl 11:00-18:00 mandag-fredag. I februar 2011 ble det opprettet egen bemanning for psykiatriambulansen mellom kl. 09.00-21.00. Før dette ble psykiatriambulansen oppbemannet av ambulanser som var tilgjengelige i de tilfellene det var behov. Spørreskjemaet ble distribuert til de aktuelle stasjonene, og videre til den enkelte deltaker. Enkelte deltakere hadde ikke anledning til å svare på grunn av permisjon eller sykemelding. Spørreskjemaet inneholdt 11 ja/nei spørsmål. Det første spørsmålet kunne utdypes dersom man hadde hatt opplevelser som truet egensikkerheten. Det var kanskje lite gunstig å ha et eget felt for kontaktinformasjon i spørreskjemaet. Det er mulig at det hadde blitt besvart på en annen måte dersom skjemaet hadde vært anonymt. Dette kan være en svakhet i oppgaven. På en annen side er det mulighet for at nettopp denne måten gjorde at flere tok seg tid til å svare nøye. Det ble presisert at spørreundersøkelsen var anonym for alle andre enn meg, og at svararket ble makulert så snart oppgaven var ferdig. I utgangspunktet var det planlagt å utføre intervju med 10 utvalgte. Dette ble for omfattende i forhold til oppgavens størrelse. Dermed ble det kun gjennomført ett intervju. Mitt materiale bestod dermed av ett intervju og 74 utfylte svarskjemaer. 5 Presentasjon og drøfting av resultater Flesteparten av de som deltok i spørreundersøkelsen hadde arbeidet mer enn 5 år i ambulanseyrket (diagram 1). 9
Diagram 1: Fra spørreundersøkelsen. Vi ser at Jæren har hovedvekt av erfarent personell, da over halvparten har jobbet mer enn 9 år, og 23 stk. har jobbet mer enn 5 år, mot 4 stk. som har jobbet under 4 år i yrket. Stavanger og Sandnes har en nokså lik fordeling med mange som har jobbet mellom 1-4 år (diagram 2). Diagram 2: Fra spørreundersøkelsen. 10
Kan det være utstyret som ikke er godt nok? Planleggingen? Eller er det arbeidsgiver som ikke tilrettelegger arbeidsplassen godt nok? Av de ansatte ved Stavanger og Jæren er det hele 2/3 som har vært utsatt for hendelser som har påvirket egensikkerheten. I Sandnes har 13 av 17 vært utsatt for hendelser (Diagram 3). Diagram 3: Fra spørreundersøkelsen. I perioden 2008 til og med 2010 er det registrert 56 synergier/avvik på situasjoner som har påvirket egensikkerheten til den ansatte (2). Selv om det er registrert mange saker i synergisystemet, er det rimelig å anta at mange hendelser ikke er registrert. Spesielt hendelser tilbake i tid, før synergisystemet ble brukervennlig/opprettet. Med tanke på at opplæring med fokus på egensikkerhet blir gitt før man er fylt 20 år, kan det tenkes at dette ikke er en alder hvor man er mest redd for ryggskader i forbindelse med løft. Det vil kanskje gå ytterligere 10-20 år i tjeneste før man faktisk merker konsekvensene av å ha løftet feil i sin karriere. Potensialet for ryggskader/ ryggproblemer er stort i ambulanseyrket, da det er mye løfting daglig. En pasient skal løftes ned trapper i en blokk, en annen skal løftes ned en trang loftstrapp. Samtlige pasienter skal løftes inn og ut av ambulansen. Ambulansebåren (Stryker M-1) veier ca. 65 kilo ferdig oppredd med sengetøy. Ergonomiske prinsipper har et stort fokus, men i 11
noen situasjoner kan det være vanskelig å ivareta dette. Enkelte ganger ved kritisk syke pasienter kan pasienter være for tunge for forsvarlig løft. Det er lett å føle seg presset av situasjonen og pårørende til likevel utføre transporttiltak og ikke vente på bistand. De ergonomiske prinsippene var ikke direkte tema i spørreundersøkelsen. Disse ovennevnte refleksjonene bygger på egenerfaring og samtaler med kolleger. Har man virkelig lært følgene/konsekvensene når man kommer rett fra skolebenken? Som for eksempel: konsekvensene av å ikke hindre smittespredning fra pasient til pasient, bruke sikkerhetsbelte bak i ambulansen, bruke refleksvest, bruke hansker osv? På en annen måte er dette snakk om nyutdannet ambulansepersonell som kan ha lærdommen friskt i minne. Kanskje det er de erfarne som mister fokus på egensikkerhet. Faglærere og ambulansearbeidere mener at ambulanselærlinger er for unge, og at ambulanseutdanningen bør legges til høyskole (28). Alle personer vil opparbeide sin egen erfaring. Dette vil også kunne ha betydning for hvilke forhåndsregler de tar for å sikre seg selv. Eksempelvis: En erfaren med 20 år i tjenesten vil kanskje ha lavere terskel for å la være å bruke sikkerhetsbelte i ledsagerstolen, dersom han/hun aldri har opplevd en trafikkfarlig situasjon? 5.1 Den erfarne vs. den uerfarne Det at den erfarne og den uerfarne handler på lik måte, betyr ikke nødvendigvis at de tenker likt (23). Den uerfarne vil måtte stole på de prosedyrer som er gitt, da de ikke har mye erfaring å basere valg på. Den erfarne vil kanskje ta valg på siden av det som er anbefalt, på bakgrunn av erfaringer som tilsier at det kommer til å gå bra. Det er viktig at den uerfarne har forståelse for at den erfarne kan mer enn han/hun klarer å gi utrykk for (23). Det er over 50 % av ambulansepersonellet som har opplevd å være uenige om sikkerhetsvurderinger (diagram 4). 12
Diagram 4: Fra spørreundersøkelsen. Dersom den erfarne og den uerfarne ikke kommuniserer om de valg som gjøres, kan dette føre til at det oppstår usikkerhet og situasjoner som kan påvirke egensikkerheten (diagram 4 og 5). Erfaring sier ikke alltid noe om hvor mye man faktisk har lært. Det er mulig man har vær. For at ambulansepersonell skal bli trygge på hverandres avgjørelser er det svært viktig med kommunikasjon, uavhengig av erfaring. 13
Diagram 5: Fra spørreundersøkelsen. Dette diagrammet viser at mange av de mest erfarne har følt seg utrygge på grunn av andres holdning. Dette skyldes nok at de vurderer farene annerledes, og kanskje føler de også mer ansvar enn nyutdannet personell. 5.2 Hansker ved venekanylering Mange erfarne har, etter hva jeg personlig har observert, lett for å ikke bruke hansker. Er dette fordi at de selv mener de er herdet for smitte? Kan det være at de aldri har merket konsekvensene selv? Kanskje de ikke tenker over konsekvensen med å bære smitte fra en pasient til en annen. Det kan være at inhospitalt helsepersonell har en mulighet for å følge konsekvensene, da de ofte følger pasientene over flere dager. Hvorfor velger mange ambulansepersonell å fravike råd om egensikkerhet? Er det mangel på kunnskap? Er opplæringen for dårlig? Eller er det faktisk slik at man bevisst velger å fravike krav? For eksempel: enkelte velger å ta av seg hanskene de ganger det er vanskelige vener i anledning venekanylering (diagram 6). Av alle som har svart på spørreundersøkelsen er det kun 32 % som alltid bruker hansker når de setter venekanyle. 14
Diagram 6: Fra spørreundersøkelsen. Undersøkelsen avdekker at 24 av de 26, som har jobbet mer enn 13 år, ikke alltid bruker hansker ved venekanylering. Det ser ut til at økende erfaring fører til mindre bruk av hansker. Mulig dette skyldes erfaring (kapittel 5.1), men dette kan også skyldes den opplæringen de fikk da de begynte i ambulanseyrket (kapittel 2). 5.3 Hjelm i ambulansetjenesten Den 16. februar 2009 ble ambulansesjåfør Roy Kenneth Håland ved SUS ambulanse- Sandnes kalt ut på et akutt oppdrag til en industriarbeider som hadde fått et aggregat over hofteregionen. De var totalt 6 personer fordelt på 2 ambulanser som rykket ut (2 ambulanse-arbeidere, 2 ufaglærte ambulansepersonell, en lærling og en skoleelev fra ambulansefag VG2). Før de gikk inn på ulykkestedet tok de på seg hjelmer. De jobbet med å stabilisere pasienten, da Roy Kenneth falt ni og en halv meter ned i en usikret heissjakt. Roy Kenneth svevde mellom liv og død i tre og en halv måned. Han hadde åpent brudd i venstrearmen, brystbeinet og alle ribbeina på venstre side var brukket. Hjertet hadde gått gjennom hjerteposen og lå krøllet inni kroppen. Lunger og nyrer 15
kollapset. Bekkenet var knust på venstre side (25, 27). Hjelmen var knust. Uten bruk av hjelm hadde resultatet med stor sannsynlighet blitt fatalt. Skoleeleven som var med har selv fortalt at han ikke hadde hjelm på seg på dette oppdraget, da det kun var 2 hjelmer tilgjengelig i ambulansen (februar 2009). Dersom skoleeleven hadde falt ned kunne resultatet blitt annerledes. 5.3.1 Intervju av Roy Kenneth Håland (24): Ulykkesdagen hadde Roy Kenneth vært på fagdag på SAFER, der de hadde repetisjon om hjelmbruk. Om dette hadde betydning for bruk av hjelm denne gangen er usikkert. Han uttaler at det kan være vanskelig å alltid huske bruk av hjelm. Roy Kenneth hadde på dette tidspunkt opparbeidet tilstrekkelig praktisk erfaring til å gå opp til fagprøve som privatist. Dersom han ønsket å lære noe måtte han selv ta initiativ til dette, men ble da fulgt godt opp av kollegaer. I tillegg har han tatt ambulansepersonellkurs gjennom Røde Kors (ca. 180 timer). Roy Kenneth mener at egensikkerhet er noe som bør følges nøye opp med jevnlig faglig oppdatering. Noen ganger husker man, andre ikke. Noen ganger må det gå galt for at en skal få en tankevekker. Han har fulgt med i media etter ulykken og lagt merke til at det er påfallende lite bruk av hjelm blant ambulansepersonell. Han mener det kunne vært mer fokus på egensikkerhet i ambulansetjenesten. På skarpe oppdrag er vi nok flinke, men ved trafikkulykker og andre situasjoner er det et stort forbedringspotensial. Roy Kenneth tror at den kan være tilbakeholden med å ta opp situasjoner rundt egensikkerhet. man ikke overprøver de valg som blir gjort av den erfarne. Han tror ikke de som går skoleveien lærer mer om konsekvenser, av å ikke bruke verneutstyr, enn de som går som privatist. Men dette kan gå begge veier, sier han. 5.3.2 Bruk av hjelm ved stasjonene Stavanger, Sandnes og Jæren Det er under 1/3 del av de ansatte ved stasjonene Stavanger, Sandnes og Jæren som bruker hjelm der dette er påkrevd (diagram 7 og 8). 16
Diagram 7: Fra spørreundersøkelsen. Diagram 8: Fra spørreundersøkelsen. Hvis vi ser på hvordan mangel på hjelmbruk er fordelt på arbeidserfaring til de ansatte, er det en økning hos de som har jobbet mer enn 13 år (diagram 8). Det er mulig at mange ikke har opplevd situasjoner/hendelser som har truet egensikkerheten. Man kan stille spørsmål om hvorfor bruken av hjelm er så gjennomgående lav? 17
Arbeidsmiljøloven sier blant annet at arbeidsgiver skal sørge for at tilfredsstillende personlig verneutstyr stilles til arbeidstakers rådighet, at arbeidstaker gis opplæring i bruken av utstyret og at det tas i bruk (29). Arbeidsmiljøloven sier også at arbeidstaker skal bruke påbudt verneutstyr, vise aktsomhet og ellers medvirke til å hindre ulykker og helseskader (30). 5.4 Bruk av refleksvest i ambulansetjenesten 1. mars 2007 ble det påbudt å ha refleksvest lett tilgjengelig i privatbiler. Vestene skulle kunne brukes dersom man måtte gå ut av bilen i veibanen (19). Dette gjelder også ambulansepersonell. Som ambulansepersonell har man kanskje ambulansen plassert godt synlig med blålys for å varsle andre bilister. Ambulansen skal plasseres et stykke fra ulykkesbilene, da det skal gis rom for hurtigfrigjøring av brannvesenet. Dersom vanlige bilister klarer å kjøre forbi, er det ikke mye som skal til før disse mister fokus på grunn av det som skjer. Dette utgjør en fare for ambulansepersonellet på skadestedet. I tettbygd strøk (i mørket) har en bilist som kjører med nærlys i 50 km/t to sekunder på å oppdage deg og reagere dersom du ikke bruker refleks (20). Dersom refleksvest blir brukt har bilisten større mulighet for å oppdage ambulansepersonellet. Diagram 9: Fra spørreundersøkelsen. 18
I ambulansetjenesten på Jæren er det ca. 48 % som alltid bruker refleksvest i forbindelse med bilulykker. I Stavanger er det ca. 63 % som alltid bruker refleksvest, mens i Sandnes bruker ca. 88 % alltid refleksvest ved bilulykker (Diagram 9). Kan denne forskjellen skyldes forskjellig holdningsfokus og/eller erfaring? Hvis man ser på gjennomsnittet hvor lenge de ansatte på Sandnes har vært i yrket mot Stavanger og Jæren, kan det tenkes at det er av betydning (Diagram 2). Jæren er overrepresentert av personell med lang erfaring. 5.5 Bruk av sikkerhetsbelte i ledsagerstolen i ambulansen Fravær av beltebruk i ledsagerstolen forekommer. Ambulansepersonellet unnlater gjerne å bruke belte på grunn av vanskeligheter med å nå pasient og utstyr. Bilene blir noe tilrettelagt for å kunne bruke belte til enhver tid, men er dette godt nok? Det er forbud mot aktiv HLR under transport. Likevel forekommer dette den dag i dag. De fleste i ambulansetjenesten sier de på enkelte oppdrag er nødt for å løsne sikkerhetsbelte i det de trenger utstyr som ikke er innenfor rekkevidde. En stor andel av de som jobber i ambulansetjenesten velger ikke å bruke sikkerhetsbelte (Diagram 10). Diagram 10: Fra spørreundersøkelsen. 19
Totalt blir dette 52 som ikke alltid bruker sikkerhetsbelte, og 22 som alltid bruker sikkerhetsbelte (Diagram 10). Ved økende yrkeserfaring er det flere som velger å ikke bruke sikkerhetsbelte. Og generelt er det ca. dobbelt så mange som ikke bruker sikkerhetsbelte kontra de som bruker sikkerhetsbelte. Spørreundersøkelsen viser at ambulansepersonellet som har jobbet 1-4 år i tjenesten og over 13 år i tjenesten bruker sikkerhetsbelte minst i ledsagerstolen (Diagram 10). Ambulansen er innredet med diverse utstyr plassert i forskjellige skap, da det meste er i takhøyde. Dersom man er fastspent med sikkerhetsbelte, er det begrenset hva man rekker. Eksempelvis i de tilfellene man bestemmer seg for å ta 12 avlednings EKG, av få tak i ledningene til dette. I de store bilene (som for eksempel Mercedes-Benz Sprinter) kan dette kun gjøres dersom man reiser seg opp fra ledsagerstolen, lener seg over pasienten for deretter å. LP12 maskinene har en vekt på ca. 12 kilo, inkludert tilbehør. Ved en frontkollisjon i 100 km/t (en hastighet som ikke er uvanlig ved utrykningskjøring) vil en ufestet LP12 utgjøre en bevegelsesenergi (Kinetisk Energi) på ca. 45 377 Joule (utregning 1). Denne vil da kunne treffe pasienten i overkropp/hode, noe som vil kunne gi fatale konsekvenser. Det samme kan sies dersom ledsageren løsner seg fra setebeltet. Egenvekten som i gjennomsnitt er 75 kg vil ha en bevegelsesenergi på 283 610 Joule. Utregning 1: E k = Bevegelsesenergien, v = bilens fart i m/sek, m = masse, masse = egenvekt i kilogram x tyngdens akselerasjon (9,81 m/s ) I praksis: Dersom en hadde regnet om dette til stillingsenergi (utregning 2), ville dette tilsvart at vedkommende hadde blitt løftet opp til 386 meters høyde. Hadde ambulansen krasjet i en fjellvegg i 100 km/t ville det vært det samme som om vedkommende falt fra 386 meters høyde, over 3 ganger så høyt som Oslo Plaza (117 meter). 20
Utregning 2: E p = legemets potensielle energi, m = massen, g = tyngdeakselerasjonen (9,81 m/s på jorden ved havoverflaten), h = hvor høyt legemet befinner seg, målt i loddrett linje. Hva er grunnen til at ambulansepersonell må ta av selen under transport? Kan det være at planleggingen av transportfasen ikke er god nok? En ambulansearbeider vet i stor grad hvilke tilfeller man vil ha behov for utstyr som ikke er innenfor rekkevidde før man starter transport. Hvorfor ikke klargjøre/legge fram utstyr som skal brukes, før man begynner å kjøre? 18. mai 2007 ble en ambulansearbeider i Hammerfest utsatt for en ulykke. Det var et helt vanlig rutineoppdrag. Vedkommende (ledsageren) hadde satt seg ned i ledsagerstolen, og sjåføren begynte å kjøre før ledsageren hadde rukket å ta på seg selen. Sjåføren ble nødt for å foreta en brå oppbremsing. Det resulterte i at ledsageren ble kastet frem i veggen mot førerhuset. Ambulansearbeideren er nå lam fra nakken og ned (11). En lignende situasjon er beskrevet i en rapport skrevet av Transportation Sciences Crash Data Research center, for NHTSA (National Highway Traffic Safety Administration). Ledsageren på 39 år brukte setebelte som pålagt. Han ble nødt for å ta av seg selen, da han skulle justere aircondition-anlegget på andre siden av pasienten. Han rakk aldri å feste belte på nytt før ambulansen krasjet. Uhellet endte med blant annet hjerneblødning og hjernekontusjon (13). I et annet tilfelle døde en 26 år gammel ambulansearbeider etter skadene han pådro seg etter å ha sittet usikret i ledsagerstolen da ambulansen krasjet. Dette var på et vanlig rutineoppdrag, 90 km/t (31). Bruk av belte er pålagt i de kjøretøy der dette er montert (12). Det er ingen unntak. Planlagt bruk av nødrett er heller ikke lov. 4.5.2011 fikk AMK operatørene ved Stavanger Universitetssjukehus tilsendt en mail fra ledelsen (etter skriv fra pasientens lege) om at en pasient var fritatt fra å bruke 21
sikkerhetsbelte. Infoen skulle gis til ambulansepersonellet i de tilfellene pasienten skulle transporteres. Denne pasienten skulle bli transportert en del fremover. Det kan stilles spørsmål til hvordan ledelsen på vegne av sjåføren og ledsageren kan velge at en pasient skal kunne sitte usikret på båren, mens ledsageren må sitte fastspent i ledsagerstolen. Ved en ulykke kan pasienten risikere å bli kastet rundt i kupeen, og med dette forårsake stor skade på andre passasjerer i kupeen. Det er flere, spesielt korte kvinner/menn, som tar av seg skulderselen for å kunne nå og pasienten. Dette endrer beskyttelsen til ledsageren betraktelig, spesielt ved frontalkollisjoner. Med skulderbelte reduseres risikoen for hodeskader med 47 % og risikoen for abdominalskader med 52 % (14) i forhold til kun bruk av magebelte. En studie som er gjort i USA (14) ser på alternativ belteordning, slik at ledsageren kan være fastspent og fortsatt nå det mest nødvendige utstyret og pasienten (14, 15). Denne undersøkelsen legger også stor vekt på begrensninger når det gjelder rekkevidde bak i bårerommet. I undersøkelsen var det 5 hovedpunkter ledsageren skulle nå. Dette var pasientens munn og venstre håndledd, sugeenhet, radio og defibrillator. Undersøkelsen avdekket at ingen kunne nå alle de forhåndsvalgte hovedpunktene, dersom de var fastspent med setebelte. Det ble derfor gjort et forsøk med å ha ledsagerstolen festet på skinner, slik at denne kunne kjøres nærmere pasientbåren. I tillegg et LP12-feste som kunne trekkes ut mot pasient og ledsager, uten å måtte t (16). Resultatet av dette ble at nesten alle, uansett størrelse, kunne nå hovedpunktene i langt større grad. Dette gjør miljøet bak i ambulansen tryggere for ledsager, pasient og andre passasjerer. Bilene som brukes i ambulansetjenestene ser ut til å bli større, og med mer utstyr. Dette resulterer også i at ambulansepersonell må bevege seg bort fra ledsagerstolen for å kunne nå utstyr (14, 15, 16). De som produserer ambulanser bør ta dette med i betraktningen for utvikling av fremtidens ambulanser. Og de som representerer helseforetakene bør stille store krav til sikkerhet ved valg av ambulansetyper. 22
5.6 Kunnskap om egensikkerhet Noe som overrasker meg i undersøkelsen er at de fleste opplever at de har god kunnskap om egensikkerhet, men at de samtidig ikke alltid bruker sikkerhetsbelte i ledsagerstolen (diagram 11, 12 og 13). Det er 45 stk som mener de har nok kunnskap om egensikkerhet (Diagram 11 og 12). Av disse 45 er det 29 stk som ikke alltid bruker sikkerhetsbelte i ledsagerstolen (Diagram 13). Diagram 11: Fra spørreundersøkelsen. Diagram 12: Fra spørreundersøkelsen. 23