Fisken og havet, særnummer 1b 2013. Forvaltningsplan Norskehavet rapport fra overvåkingsgruppen 2013

Fisken og havet, særnummer 1b 2013 Forvaltningsplan Norskehavet rapport fra overvåkingsgruppen 2013

Fisken og havet, særnummer 1b 2013 Forvaltningsplan Norskehavet rapport fra overvåkingsgruppen 2013 Redaktører: Per Arneberg, Geir Ottersen, Anne Kirstine Frie, Gro I. van der Meeren, Josefina Johansson og Ingunn Selvik Utarbeidet i samarbeid mellom: Akvaplan-niva Artsdatabanken Direktoratet for naturforvaltning Fiskeridirektoratet Havforskningsinstituttet Klima- og forurensningsdirektoratet Kystverket Miljøstatus i Norge Nansensenteret NIFES - Norsk institutt for ernærings- og sjømatforskning NILU - Norsk institutt for luftforskning NINA - Norsk institutt for naturforskning NIVA - Norsk institutt for vannforskning Norges geologiske undersøkelse Norges veterinærhøgskole Norsk Polarinstitutt Oljedirektoratet Sjøfartsdirektoratet Statens Strålevern Redaksjonskomité: Per Arneberg, Havforskningsinstituttet Geir Ottersen, Havforskningsinstituttet Anne Kirstine Frie, Havforskningsinstituttet Gro van der Meeren, Havforskningsinstituttet Josefina Johansson, Havforskningsinstituttet Ingunn Selvik, Miljøstatus i Norge Gunnar Skotte, Klima- og forurensningsdirektoratet www.imr.no

2 RAPPORT FRA OVERVÅKINGSGRUPPEN 2013 Denne rapporten refereres slik:/this report should be cited: Arneberg P., Ottersen G., Frie A.S., van der Meeren G.I., Johansson J. og Selvik I. 2013. Forvaltningsplan Norskehavet rapport fra overvåkingsgruppen 2013. Fisken og havet, særnr. 1b 2013.

Forvaltningsplan Norskehavet rapport fra overvåkingsgruppen 2013 Gruppen for overvåking av de marine økosystemene (overvåkingsgruppen) er etablert som rådgivende faggruppe i arbeidet med helhetlige forvaltningsplaner for norske havområder. Etter lanseringen av forvaltningsplanen for Norskehavet omfatter gruppens virkeområde Barentshavet og Norskehavet. Overvåkingsgruppen ledes av Havforskningsinstituttet, som også er sekretariat for gruppen. Overvåkingsgruppen skal rapportere om utvikling i miljøtilstand i norske havområder hvert annet år. Dette gjøres ved å sammenstille relevante overvåkingsresultater og vurdere resultatene i forhold til referanseverdier og tiltaksgrenser gitt i ulike indikatorer, og gi en samlet vurdering av status og utvikling. Forord Årets rapport omhandler Norskehavet. I tillegg til å være overvåkingsgruppens årlige rapport, vil det meste av stoffet senere inngå som en del av en større faglig rapport utarbeidet i samarbeid mellom Faglig forum for Norskehavet, overvåkingsgruppen og Forum for samarbeid om risiko knyttet til akutt forurensning i norske havområder (risikogruppen). Denne rapporten vil utgjøre et faglig grunnlag for oppdatering av forvaltningsplanen for Norskehavet i 2014, og skal avlegges i januar 2014. Resultater fra overvåkingsgruppens indikatorer ble tidligere rapportert samlet en gang i året. Fra og med oktober 2012 er det lagt opp til at publisering av resultater skjer kontinuerlig gjennom året etter hvert som data blir tilgjengelige for de ulike indikatorene. Etter forrige rapportering fra overvåkingsgruppen (15. februar 2012) har derfor indikatorene for både Norskehavet og Barentshavet blitt oppdatert selv om det kun gjøres en samlet vurdering og rapportering av miljøtilstanden for Norskehavet i år. Rapportering for de enkelte indikatorene skjer elektronisk hos Miljøstatus i Norge (www.miljostatus.no). Overvåkingsgruppen skal også bidra til koordinering av overvåking i norske havområder, oppfølging og forbedring av eksisterende indikatorer og utvikling av nye indikatorer, bidra til utvikling av overvåkingssystemer og overvåkingsmetodikk for norske havområder, samt bidra i arbeidet i prosjekter og ulike faggrupper knyttet til overvåking av det marine miljø. Informasjon om gruppens arbeid kan leses på gruppens hjemmesider www.imr.no/overvakingsgruppen. Overvåkingsgruppen er bredt sammensatt med deltakelse fra relevante direktorater/tilsyn og offentlige institusjoner. Følgende institusjoner har deltatt i arbeidet i 2012: Havforskningsinstituttet, Direktoratet for naturforvaltning, Fiskeridirektoratet, Klima- og forurensningsdirektoratet, Norsk institutt for naturforskning, Norsk institutt for luftforskning, Norsk institutt for vannforskning, Norsk Polarinstitutt, Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning, Oljedirektoratet, Sjøfartsdirektoratet og Statens strålevern. I tillegg har redaksjonen i Miljøstatus i Norge deltatt i arbeidet. Ved behov kan overvåkingsgruppen i tillegg knytte til seg ekspertise fra andre fagmiljøer. Siden forrige rapportering har følgende institusjoner deltatt i arbeidet eller mottatt informasjon fra gruppens arbeid: Akvaplan-niva, ARCTOS-nettverket, Artsdatabanken, Forsvarets forskningsinstitutt, Fylkesmannen i Finnmark, Fylkesmannen i Nordland, Fylkesmannen i Troms, Kystverket, Mattilsynet, Norges geologiske undersøkelse, Norges Veterinærhøgskole, NTNU Vitenskapsmuseet, Petroleumstilsynet, Sysselmannen på Svalbard, Universitetet i Bergen, Universitetet i Oslo, Universitetet i Tromsø og Veterinærinstituttet. Faglig forum for Barentshavet og Faglig forum for Norskehavet har også fast representasjon i gruppen. Det faglige innholdet i rapporten står for overvåkingsgruppens ansvar, mens hver enkelt forfatter er ansvarlig for det faglige innholdet i indikatorene som er publisert hos Miljøstatus i Norge. Direkte link til indikatorer for Norskehavet er http://www.miljostatus.no/tema/hav-og-kyst/norskehavet/indikatorer-formiljotilstanden-i-norskehavet og link til indikatorer for Barentshavet er http://www.miljostatus.no/tema/ Polaromradene/Arktis/Barentshavet/Overvaking-av-miljotilstanden-i-Barentshavet. Tromsø 15. februar 2013 Per Arneberg, Geir Ottersen, Anne Kirstine Frie, Gro I. van der Meeren, Josefina Johansson og Ingunn Selvik

4 RAPPORT FRA OVERVÅKINGSGRUPPEN 2013

Innhold Forord... 3 Innledning... 6 Kapittel 1 Evaluering av tilstanden i økosystemet med fokus på endringer siden 2006/2007...7 1.1 Klima og havforsuring... 8 1.2 Dominerende komponenter: Plante- og dyreplankton, sild, makrell og kolmule... 9 1.3 Andre arter...11 1.4 Forurensning...12 1.5 Trygg sjømat...12 Kapittel 2 Status i sårbare og verdifulle områder med vekt på endringer siden 2006/2007...13 Kapittel 3 Grunnlaget for vurdering av status og endringer: Oppsummering av resultater fra indikatorene fra overvåkingsprogrammet og andre kunnskapskilder...19 3.1 Fysisk miljø...20 3.2 Plankton...21 3.3 Bentos...22 3.4 Fisk...23 3.5 Sjøfugl...25 3.6 Sjøpattedyr...26 3.7 Sårbare og truede arter og naturtyper...27 3.8 Fremmede arter...28 3.9 Forurensning og trygg sjømat...28 Kapittel 4 Full rapport fra de enkelte indikatorene...35

Innledning Innledning Det meste av stoffet fra denne rapporten vil inngå i den faglige grunnlagsrapporten for oppdatering av forvaltningsplanen for Norskehavet, som Faglig forum for Norskehavet utarbeider sammen med overvåkingsgruppen og risikogruppen (her omtalt som fellesrapporten for Norskehavet). Overvåkingsgruppens bidrag vil inngå i kapittelet i fellesrapporten som handler om status i økosystemet i Norskehavet. I tillegg til å vurdere hva status er nå, er det lagt vekt på å få frem endringer i status siden det faglige grunnlagsarbeidet for forvaltningsplanen for Norskehavet ble utarbeidet. Grunnlagsdataene fra dette arbeidet er tentativt estimert til å være fra 2006/2007, og det er således vurdert hva som er endringer i status siden den tid. Rapporten består av fire kapitler, der de tre første vil inngå i fellesrapporten for Norskehavet. I kapittel 1 gis det en helhetlig vurdering av status for økosystemet i Norskehavet. Denne er i stor grad basert på indikatorene som rapporteres gjennom overvåkingsgruppen, men også relevant informasjon fra kartlegging, forskning og annen overvåking er brukt. I kapittel 2 gis det en vurdering av status for elementer som er pekt ut som verdifulle i områdene som i forvaltningsplanen for Norskehavet er identifisert som sårbare og verdifulle. I kapittel 3 er grunnlaget for statusvurderingene som er gitt i kapittel 1 og 2 beskrevet i noe mer detalj med utgangspunkt i viktige funn fra indikatorene samt andre relevant kunnskapskilder. Kapittel 4, som ikke vil inngå i fellesrapporten for Norskehavet, inneholder den fulle rapporteringen for hver enkelt indikator for Norskehavet. Disse finnes også elektronisk på Miljøstatus i Norge sine nettsider. Fellesrapporten for Norskehavet skal avlegges januar 2014. Enkelte deler av overvåkingsgruppens bidrag vil bli oppdatert etter at årsrapporten er avlagt 15. februar. Det er angitt i teksten hvor slike oppdateringer er planlagt.

Kapittel 1 Evaluering av tilstanden i økosystemet med fokus på endringer siden 2006/2007 Foto: Kjartan Mæstad.

Fysisk miljø setter grunnleggende rammer for økologiske prosesser i Norskehavet. Her gis det først en drøftelse av klimautvikling i området med særlig vekt på endringer siden 2007. Noen få tallrike arter dominerer økosystemet og denne evalueringen tar derfor utgangspunkt i disse artene før de andre artene omtales. Avslutningsvis gis det også en vurdering av situasjonen vedrørende forurensning og trygg sjømat. Det er verd å merke seg at selv om vi har relativt god kunnskap om mange av artene i Norskehavet, er likevel kunnskapene om de samlede interaksjonene mellom artene i økosystemene mer begrenset. I tillegg til den underliggende påvirkningen fra fysisk miljø, har menneskelig aktivitet også effekter på økosystemet i Norskehavet. Fiske er den aktiviteten som har størst påvirkning, både gjennom uttaket av fisk i seg selv og gjennom redskapsbruken. Bunndyr, korallrev, fisk og sjøpattedyr har blitt påvirket av dette. Påvirkning fra menneskelig aktivitet er ikke omtalt her, men presenteres og diskuteres nærmere i fellesrapporten for Norskehavet. 1.1 Klima og havforsuring Foto: Kjartan Mæstad. De klimatiske forholdene i Norskehavet påvirkes i stor grad av temperatur, saltholdighet og styrke i strømmen av varmt atlanterhavsvann som går nordover langs den norske kontinentalskråningen øst i havområdet. Både temperaturen og saltholdigheten har økt målbart siden målingene startet i 1978, temperaturen med i årssnitt ca. 1 C og saltholdigheten med 0,1 0/00. Særlig betydelig er det siste tiåret da atlanterhavsvannet har vært bemerkelsesverdig varmt og salt. Den markerte økningen begynte i midten av 1990-årene og skyldes hovedsakelig storskala endringer i havsirkulasjonen i Nord-Atlanteren. Endringene har medført at atlanterhavsvannet som har strømmet inn i Norskehavet de siste 15 årene har vært varmere og saltere enn tidligere. I 2011 var både vinter- og sommertemperaturen i Svinøysnittet høyere enn middelverdiene. Sommertemperaturen var den høyeste som har blitt observert sidene målingene startet i 1978. I Gimsøysnittet var sommertemperaturen også høyere enn middelverdien, mens vintertemperaturen tilsvarte middelverdien. Innstrømming av atlanterhavsvann viser ingen tydelige langtidstrender verken om vinteren (januar-mars) eller sommeren (juli-september). De laveste verdiene både vinter og sommer var i 2001, mens de høyeste var i henholdsvis 2011 og 2005. Etter en økning i innstrømningen av atlanterhavsvann om vinteren fra 2001 til 2006, sank den fram mot 2010. Vinteren 2011 økte innstrømningen kraftig igjen og førte til de høyeste verdiene som har blitt observert siden målingene startet i 1995. Siden 2007 har en fått ny kunnskap om forsuring i Norskehavet, og en oversikt over dette er under utarbeidelse våren 2013. Hovedpunkter er at påvirkningen fra økt CO 2 -innhold i atmosfæren nå er målbar i Norskehavet. Dette viser at forsuringen av havet er i gang. Dyphavet er naturlig undermettet på kalk, men grensen for undermetning er på vei oppover i vannsøylen. Det er vist at metningshorisonten har steget med omkring 500 meter siden tidlig på 1800-tallet.

RAPPORT FRA OVERVÅKINGSGRUPPEN 2013 9 Foto: Øystein Paulsen. 1.2 Dominerende komponenter: Plante- og dyreplankton, sild, makrell og kolmule Fiskesamfunnet i Norskehavet domineres av de tre pelagiske fiskeartene norsk vårgytende sild (i dette kapittlelt omtalt som sild), nordøstatlantisk makrell (heretter omtalt som makrell) og kolmule. Dyreplankton er en viktig næringskilde for alle tre artene. De pelagiske fiskeartene er svært mobile og kan vandre over store områder på jakt etter mat. Ingen av de tre artene lever hele livet i Norskehavet. Kolmule gyter vest av Irland og bruker Norskehavet som oppvekst- og beiteområde. Makrellen i Norskehavet gyter vest og sør av Irland og utenfor Spania og Portugal. Også her er Norskehavet oppvekst- og beiteområde. Silda gyter i Norskehavet langs kysten av Norge. Larvene driver inn i Barentshavet hvor de blir til 3-4 årsalder før den nå nær voksne silda vandrer tilbake til Norskehavet og tilbringer resten av livet der. De pelagiske fiskebestandene har alltid vært preget av stor dynamikk. Det gjelder både vandringsmønstre og bestandsutvikling. Etter at sildebestanden kollapset på 1960-tallet som en følge av kjøligere klima og et stort og uregulert fiske, tok den seg betydelig opp igjen fra slutten av 1980-tallet. Gytebestanden nådde en topp i 2009 som i ettertid er estimert til å ha vært 9 millioner tonn. Etter 2009 har bestandsstørrelsen minket, og det er estimert at gytebiomassen kommer under føre-varnivået på 5 millioner tonn i 2014, det vil si nivået der det skal settes i gang forvaltningstiltak for å hindre fortsatt nedgang. Det generelle vandringsmønsteret for sild synes ikke å ha endret seg betydelig siden 2007, men silda har siden 2010 i større grad beitet i randsonene mot vest og nord i Norskehavet og ikke i de sentrale delene som tidligere har vært viktige beiteområder. Siden 2007 har makrellbestandens utbredelse i Norskehavet økt i betydelig grad. Den synes også å ha økt i mengde. Mens gytebiomassen i 2007 ble estimert til 1,6 millioner tonn og bestanden hovedsakelig var utbredt i sør og øst, er estimatet for 2012 2,6 millioner tonn. Dette regnes som et underestimat og er over føre-var-nivået på 2,3 millioner tonn fastsatt av ICES. Den største endringen i vandringsmønster siden 2008-2009 er makrellens vår- og sommerutbredelse mot vest og nord. I 2012 var makrellen utbredt i store deler av Norskehavet og har blant annet gitt opphav til et nytt og betydelig fiske i islandsk sone, der det tidligere ikke var makrell. Årsaken til disse betydelige endringene i utbredelse er ikke kjent, men økt bestandsstørrelse og økt havtemperatur er pekt på som mulige delforklaringer. Sammenlignet med 2007, er det stor usikkerhet knyttet til konsekvensene av de økte forekomstene av makrell i Norskehavet, både med hensyn til byttedyr som dyreplankton og mindre fisk, konkurransen med andre pelagiske arter og for makrell som et byttedyr for større fiskearter og sjøpattedyr (delfiner og bardehvaler). Kolmulebestanden økte betydelig fra midten av 1990-tallet og nådde en topp i 2003, da gytebestanden ble estimert til over 7 millioner tonn og bestanden var utbredt over store deler av Norskehavet og deler av Barentshavet. Etter dette falt den mot et nivå rundt 2 millioner tonn i 2010. Da var også kolmulen mer eller mindre forsvunnet fra Norskehavet. I 2010 og 2011 var likevel rekrutteringen god og bestanden økende. I 2012 er gytebiomassen estimert til å være 3,8 millioner tonn, som er over føre-var-nivået på 2,25 millioner tonn. I 2012 ble også kolmule igjen påvist over store deler av Norskehavet. Vandringsmønsteret for kolmule synes ikke å ha endret seg siden 2007, men kunnskapen om dette er dårligere enn for makrell og sild. Ser man de tre pelagiske bestandene under ett, har samlet biomasse økt betydelig fra slutten av 1980-tallet og frem til i dag. Økningen har i stor grad foregått før 2007. Den betydelige økningen i temperatur i Norskehavet i samme periode har antagelig ført til økt produksjon av næring i området. Temperaturøkningen kan derfor være en betingelse for den markerte økningen i mengde pelagisk fisk i Norskehavet de siste tiårene. Parallelt med økningen i mengde pelagisk fisk, har det vært en markert nedgang i den samlede mengden dyreplankton.

10 RAPPORT FRA OVERVÅKINGSGRUPPEN 2013 Foto: Leif Nøttestad. Dyreplanktonet er den viktigste næringskilden for de tre artene pelagisk fisk og det viktigste leddet for overføring av energi fra planteplankton til fisk og andre rovdyr i økosystemet. Sammenlignet med gjennomsnittet i perioden 1997-2012 er estimert biomasse av dyreplankton per arealenhet nå halvert i Norskehavet. Dette skjer til tross for at Norskehavet er et kjerneområde for raudåta, som utgjør mesteparten av dyreplanktonet om våren og sommeren. De siste årene har nedgangen imidlertid flatet ut. Vi vet foreløpig ikke hva årsaken til nedgangen i dyreplanktonet er. Nedgangen kan skyldes klimatiske forhold, endringer i planteplanktonproduksjonen, beiting fra rovdyr som andre dyreplanktonarter og pelagisk fisk, eller en kombinasjon av disse. Fordi dyreplankton er den viktigste føden for sild, makrell og ung kolmule, kan en nedgang i mengden dyreplankton ha innvirkning på disse fiskeartene. Det samme gjelder for planktonspisende sjøfugl (se nedenfor). For sild har man i rundt 10 år sett en tendens til at fisken stadig vokser langsommere, en klassisk respons på både stor tetthet og begrenset næringstilgang. For makrell har man sett det samme, men først de siste 5-6 årene. Også for kolmulen har individveksten gått ned siden årtusenskiftet. Siden 2008 har den riktignok økt igjen, men det gjenspeiler antagelig i større grad at bestanden har vært liten enn at næringstilgangen er bedret. Det er viktig å merke seg at mange aspekter rundt forholdet mellom fisk og dyreplankton fortsatt er dårlig kjent. For eksempel kan endringer i fysisk miljø og andre faktorer enn beitetrykk føre til at mengde og utbredelse av dyreplankton endrer seg raskt, med betydelige konsekvenser for næringstilgangen for planktonspisende fisk. Flere faktorer har vært drøftet som årsak til den nedgangen vi nå ser i sildebestanden. Rekrutteringen har i mange år vært dårlig, og dette er hovedårsaken til denne utviklingen. I tillegg diskuteres det om den naturlige dødeligheten (dvs. den som ikke skyldes fiske) har økt og bidratt til nedgangen. Dyreplanktonarter som tidligere var vanlige i Nordsjøen og lengre sør blir i økende grad observert i Norskehavet. Tilsvarende innvandring av sørligere arter i Nordsjøen har ført til omfattende endringer i økosystemet der. I Norskehavet er tettheten av de nye sørlige artene for lave til at de har betydelige effekter på økosystemet. Planteplankton står for det meste av primærproduksjonen i Norskehavet, og er derfor en sentral gruppe i økosystemet. Hvilke planteplanktonarter som dominerer i et havområde kan ha stor betydning for resten av økosystemet. Overvåking har så langt vist at sammensetningen av planteplanktonarter i Norskehavet varierer innen år og mellom år men at det fortsatt ikke er data for mange nok år, til å vurdere om det foreligger noen trender. Tidspunkt for våroppblomstring av planteplankton har betydning for produksjon av larver og yngel og er en annen viktig faktor. Overvåkingen så langt har vist at det ikke foreligger noen trender i tidspunkt for når på våren oppblomstringen skjer. Vi mangler sentral kunnskap om andre aspekter av planteplankton. For eksempel har vi som nevnt over ikke data for hvordan nivået av primærproduksjon eventuelt endrer seg fra år til år.

RAPPORT FRA OVERVÅKINGSGRUPPEN 2013 11 1.3 Andre arter Sjøpattedyr i Norskehavet beiter på både dyreplankton og pelagisk fisk. På enkelte tokt i Norskehavet har det vært observert få sjøpattedyr i den sentrale delen av området, og flere sjøpattedyr ut mot de samme randsonene som silda har oppholdt seg i. Dette har ført til diskusjoner om også sjøpattedyrene, og da særlig bardehvalene, kan være negativt påvirket av det store beitetrykket fra de pelagiske fiskene. Noen konklusjoner på dette har vi ikke enda, men forskning på hvalenes fordelinger og romlige responser til de pelagiske fiskebestandene pågår. De to isavhengige selartene klappmyss og grønlandssel har tidligere vært overbeskattet. Mens den stadig økende bestanden av grønlandssel raskt begynte å vokse etter begrensninger i fangstene, har bestanden av klappmyss ikke tatt seg opp. Årsaken til den manglende gjenoppbygging av klappmyssbestanden er ikke klar. Både endringer i ressurstilgang og isforhold samt selfangsten, til tross for kvoteanbefalinger som begrenser fangst siden 80-tallet, kan være viktige faktorer. Bestandene av flere av sjøfuglartene i Norskehavet har avtatt betydelig de senere årene. For lomvi har det vært registrert en dramatisk tilbakegang i hekkebestanden siden begynnelsen av 1980-tallet i de fleste koloniene på norskekysten og i forvaltningsplanområdet. Størst har nedgangen vært i de nordnorske koloniene og da spesielt Røst innenfor forvaltningsplanområdet. Nedgangen har fortsatt også de siste fem årene. Lunde har vært i tilbakegang i flere tiår, og også dette har fortsatt de siste fem årene for alle de fire koloniene innenfor forvaltningsplanområdet (Runde, Sklinna, Røst og Anda). Også hekkebestanden av krykkje har gått ned, og arten ble i rødlisten for 2010 klassifisert som sterkt truet. Den nordlige underart av sildemåke har minket langs helgelandskysten de siste 7 årene. Ærfuglbestanden har også avtatt de siste årene, mens toppskarv viser en mer blandet utvikling, med bestandsøkning i noen kolonier (Sklinna og Røst) og nedgang på Runde innenfor forvaltningsplanområdet. Årsakene til de observerte endringene er delvis dårlig kjent, men det er åpenbart at endringer i næringsforholdene (dyreplankton, små fisk av pelagiske og bunnlevende arter som sild, tobis og torskefisk) har en stor betydning. Noen av disse endringene er klimarelaterte. Tilgjengeligheten av sildelarver er avgjørende for god produksjon av lundeunger på Røst, og tilgjengeligheten av sei av de to yngste årsklassene er av stor betydning for bestandsutvikling og ungeproduksjon av toppskarv på Sklinna og Røst (for Runde mangler vi gode diettdata). Det finnes en rekke dypvannsarter i Norskehavet. Situasjonen for disse varierer. Brosme og lange viser tegn på svak økning. Det er ikke fastsatt referansenivåer for disse bestandene. Bestandene av blåkveite og snabeluer har vært på lave nivåer på grunn av tidligere overbeskatning. For blåkveite indikerer bestandsestimatene vekst frem til 2004 og deretter utflating, men det har etter 2007 kommet frem at det er stor usikkerhet knyttet til bestandsberegningene. For snabeluer er det utarbeidet en ny beregningsmodell etter 2007, og bestanden er til forskjell fra før 2007 nå vurdert til å være restituert til et bærekraftig reproduksjonsnivå. Det er ikke fastsatt referansenivå for bestandene av blåkveite og snabeluer. En annen art som har vært overbeskattet er vanlig uer. Til tross for vernetiltak er bestanden av denne arten i fortsatt nedgang, og er nå på det laveste nivået som noen gang er målt. Det er ikke fastsatt referansenivå for bestanden, men estimert at den vil være på et svært lavt nivå i 2017 dersom fangstene holder seg på dagens nivå og rekrutteringen fortsetter på samme nivå som i siste ti år. Sei er en fisk som lever både pelagisk og som bunnfisk. Etter å ha vært på et rekordhøyt nivå fra 2001 til 2007, har bestanden gått betydelig ned. Gytebestanden er fortsatt over førevar-grensen på 220 000 tonn. Det foregår lite overvåking av bentos i Norskehavet, og kunnskapen om utvikling i status for denne delene av økosystemet er derfor mangelfull. Gjennom kartleggingsprosjektet MAREANO har vi fått økt kunnskap om forekomst av korallrev, korallskog og svamp i forskjellige områder. I tillegg er status for tareskogen i ferd med å bli undersøkt, og foreløpige rapporter tyder på gjenvekst av tareskog langs ytre deler av kysten opp til Bodø-området, mens kråkebollebeiting fortsatt observeres i enkelte fjordområder. Artsdatabanken har siden 2006 utarbeidet lister over truede arter i Norge, inklusiv marine arter. I 2011 fikk man i tillegg en vurdering av naturtyper basert på det utviklede system for «Naturtyper i Norge (NiN)». Når det gjelder arter ble det foretatt flere endringer i oppføringen av artene i forvaltningsplanområdet fra 2006 til 2010. For noen arter skyldes endring i bestandskategori reelle bestandsendringer, mens det for andre skyldes at man har fått mer kunnskap om bestandene. I en minimumsliste for Norskehavet med 32 vurderte arter er 15 blitt vurdert til å være mer truete i 2010 enn i 2006. I alt fem arter er vurdert som kritisk truet (CR); grøn- Foto: Ringsel, Kit M. Kovacs/Christian Lydersen.

12 RAPPORT FRA OVERVÅKINGSGRUPPEN 2013 Foto: Brosme, MAREANO. landshval, storskate, ål, pigghå og lomvi. 11 arter er sterkt truet (EN), 12 er vurdert som sårbare (VU), og 3 vurdert som nær truet (NT). Samtlige artsgrupper framstår som mer truet enn i 2006. Unntak er bløtdyrene, hvor stort kamskjell nå anses å ha livskraftige bestander (LC) og Littorina compressa vurderes som nær truet mens den tidligere var ansett sterkt truet. Det er bare et fåtall av de opplistede artene som overvåkes årlig. Dette omfatter fisk, sjøpattedyr og fugl. Hva som er den største påvirkningsfaktoren varierer mellom artsgrupper. For de fleste gruppene ser vi at menneskelig aktivitet i form av høsting, habitatødeleggelse eller forurensning er den viktigste årsaken. Blant naturtypene i dypvannsområdene i Norskehavet finnes en unik naturtype. Dette er muddervulkanbunn, som sammen med korallrev er vurdert som sårbar (VU). Videre er bunnområder med utsiving av varme og mindre varme gasser ( varm havkildebunn ) og korallskogbunn vurdert å være nær truet (NT). Nærmere kysten er skoger med stortare også vurdert til å være nært truet (NT). Artsdatabanken har to ganger gitt ut en Norsk svarteliste (2007 og 2012). Svartelistene gir en oversikt over de registrerte fremmede artene som utgjør høyest økologisk risiko for stedeget naturmangfold. I «svartelista» fra 2012 er 30 fremmede marine arter risikovurdert. Forekomst av fremmede arter undersøkes i noen havner i Norskehavet, men vi har ikke tilstrekkelig grunnlag til å vurdere hvilken risiko de utgjør i havområdet. Menneskelig aktivitet som skipstrafikk, samt klimaendringer kan føre til at fremmede arter i økende grad etablerer seg i Norskehavet. Klimaendringer kan være årsak til at fremmede arter som ellers ikke ville kunne overleve i Norskehavet, nå får en mulighet til å etablere seg her. 1.4 Forurensning Det fraktes betydelige mengder miljøgifter inn i Norskehavet med luft- og havstrømmer. Fordi miljøgiftene fortynnes i vannmassene, er konsentrasjonene vi måler i sedimenter og vannmasser lave. Likevel kan vi se at enkelte miljøgifter oppkonsentreres til relativt høye nivåer i spesielt utsatte arter på toppen av næringskjedene. Overvåking av forurensning i Norskehavet viser at tilstanden generelt er god, men at det likevel er noen bekymringsfulle trekk. Særlig gjelder det innholdet av kvikksølv, som ligger over miljøkvalitetsstandardene i mange analyserte prøver fra flere arter. Miljøkvalitetsstandardene er grenseverdier som angir fare for effekter på de mest sårbare delene av økosystemene og er gjerne lavere enn grenseverdiene for mattrygghet. Også for enkelte organiske miljøgifter har flere arter et innhold som kan innebære en fare for negative effekter. I enkeltindivider av blåkveite og lever av torsk er dioksiner og dioksinlignende PCB funnet i konsentrasjoner opp mot eller over grenseverdier for mattrygghet. Selv om det ikke er etablert miljøkvalitetsstandarder for denne stoffgruppen, indikerer dette også en mulig fare for effekter på sårbare organismer i økosystemene. Også innholdet av HCB i kolmule ble funnet i nivåer over miljøkvalitetsstandarden. 1.5 Trygg sjømat Resultater fra den pågående overvåkingen i Norskehavet med hensyn til sjømattrygghet viser at nivået av fremmedstoffer i sjømat generelt ikke er faretruende høyt. Sjømat fra disse områdene er i hovedsak vurdert som trygg, og området er per i dag vurdert som lite forurenset. Det er i løpet av de siste årene gjennomført både overvåking på de aktuelle indikatorarter og omfattende basisundersøkelser for nvgsild, torsk, sei og blåkveite slik at datatilfanget nå er mye bedre enn i starten av forvaltningsplanperioden. For de viktigste marine matvarene høstet fra Norskehavet slik som torskefilet og seifilet, er situasjonen bra. For noen miljøgifter i enkelte matorganismer har man imidlertid nivåer i miljøet som medfører verdier rundt eller over grenseverdier for humant konsum og som er utfordringer i forhold til sjømattrygghet. I Norskehavet gjelder dette spesielt dioksiner og dioksinlignende PCB i filet av blåkveite, der en ny analyseserie og evaluering i 2012 førte til utvidelse av stengte områder for fiske. Tilsvarende er det funnet forhøyede verdier av de samme komponentene i torskelever. For blåskjell er nivåene funnet i Norskehavet (kyst) uproblematiske i forhold til trygg sjømat. De lave verdiene av miljøgifter i nvgsild funnet i perioden 2006 til 2007 er i basisundersøkelsen blitt bekreftet gjennom oppfølging. Et nytt funn det siste året i forhold til trygg sjømat har vært de noe uventede forhøyede verdier av kadmium i krabbe fanget utenfor Nordland. Høye verdier er også funnet i klokjøtt der det er grenseverdi. Årsakssammenhengene for disse funnene er ikke klarlagt.

Kapittel 2 Status i sårbare og verdifulle områder med vekt på endringer siden 2006/2007 Foto: Øystein Paulsen.

Vurderingene av status og endringer i sårbare og verdifulle områder er gitt i tabell 2.1. For hvert område er det gitt korte vurderinger for hvert element som er identifisert som verdifullt i Forvaltningsplanen for Norskehavet. For en beskrivelse av de ulike områdene henvises det til forvaltningsplanen for Norskehavet (St.meld. nr. 37 (2008-2009)). Foto: MAREANO. Tabell 2.1 Vurderingene av status og endringer for det som er identifisert som verdifulle elementer i sårbare og verdifulle områder. Område Element som er identifisert som verdifullt Status for det verdifulle elementet, med vekt på endringer siden 2006/2007 Kystsonen Lomvi Det er fortsatt nedgang i hekkebestanden i de fleste koloniene. På Runde har hekkebestanden avtatt med 34 % i året i perioden 2002-2012. På Røst har nedgangen vært tilsvarende. De siste hekkesesongene har vært preget av mer eller mindre fullstendig hekkesvikt både på Runde og Røst. På Sklinna har hekkebestanden økt, men økningen er lavere enn tidligere (8 % i perioden 2002-2012). Her er det produsert moderat med unger de siste hekkesesongene. Arten ble i rødlisten for 2010 klassifisert som kritisk truet for det norske fastlandet. Lunde Krykkje Hekkebestanden er i tilbakegang. For Runde er det riktignok ingen nedgang hvis man ser perioden 1980-2012 under ett, men nedgangen har vært 7 % i året for perioden 2002-2012. På Sklinna har nedgangen de siste ti årene også vært 7 % i året, som er dobbelt så mye som i hele perioden 1980-2012 sett under ett. På Røst har nedgangen de siste ti årene vært 1 % i året, som er lavere enn hele perioden 1979-2012 sett under ett (3 % i året). I mange av årene etter 2007 har det vært fullstendig hekkesvikt i flere av koloniene. På Røst gjelder dette alle år, for Sklinna 2007, 2008 og 2010, og for Runde 2007, 2008, 2010 og 2011. Kystsonen

RAPPORT FRA OVERVÅKINGSGRUPPEN 2013 15 Nordlig underart av sildemåke Toppskarv Ærfugl Havsule Havert Steinkobbe Nise Spekkhogger Vågehval Tareskogen Nordøstarktisk torsk Norsk vårgytende sild Arten har i perioden 2005-2012 minket med 22 % per år på sørlige deler av Helgelandskysten. Status for toppskarven i Norskehavet er generelt sett god, med unntak av bestanden på Runde, hvor det har vært en gjennomsnittlig nedgang på 5 % per år i perioden 1975-2012 og 20 % per år om man ser på perioden 2002-2012. Siden 2008 har det stort sett vært hekkesvikt. På Sklinna har det vært en gjennomsnittlig økning på 5 % per år for perioden 1984-2012 sett under ett. De siste 10 årene har det vært en nedgang på gjennomsnittlig 2 % per år. Denne er ikke signifikant. Ungeproduksjonen har stort sett vært god med unntak av 2012. På Røst har det vært en gjennonsnittlig økning på 3 % per år perioden 1985-2012 sett under ett, men en nedgang på 5 % per år for perioden 2002-2012. Hekkebestandene av ærfugl har gått tilbake i stort sett alle overvåkingsområder siden slutten av 1980-tallet, først og fremst i Trondheimsfjorden og Vikna-området i Nord-Trøndelag. Tilbakegangen i hekkebestandene er bekymringsfull, særlig fordi årsakene er dårlig kjent. Havsulebestanden på Runde er i fortsatt fremgang. Ny bestandsmodell for havert i 2012 viser at bestanden er i vekst og at totalt antall dyr er ca. 8700. Det trengs imidlertid et nytt estimat for ungeproduksjonen for å kunne verifisere modellen. Det er usikkert om fangstnivåene i Rogaland, Troms og Finnmark er for høye i forhold til de lokale bestandene, fordi det er immigrasjon fra henholdsvis britiske og russiske bestander i disse områdene. Steinkobbe i Norge ble listet som sårbar på Rødlista i 2006 pga nedgang i bestandsstørrelsen og høy beskatning. Resultater fra nye tellinger viser en vekst i bestanden siden 2003-2006 for bestandene i Rogaland, Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal. Det ventes et nytt bestandsestimat for steinkobbe langs resten av norskekysten i 2013. Det har vært en klar nedgang i registrert bifangst av nise etter 2006. Det er foreløpig ikke klart om dette skyldes lavere aktivitet i fiske, nedgang i nisebestanden eller tilfeldigheter som skyldes at datagrunnlaget er relativt lite. Spekkhogger har i en del av årene etter 2007 trukket ut av kystsonen som følge av at silda disse årene har flyttet overvintring fra fjordene til åpne havområder. De siste to årene har det igjen vært tette konsentrasjoner av sild langs i kysten i deler av vinteren, og det har da igjen blitt observert mye spekkhogger her. Om sommeren er vågehvalen å finne over hele Nordøstatlanteren, inkludert Vestfjorden. Særlig på forsommeren kan den være tallrik over sokkel og kant fra Bjørnøya til Spitsbergen. Totalestimatet for Nordøstatlanteren har vært ganske stabilt over perioden 1988-2007 (ca. 108 000 individer i syklusen 2002-2007), men fordelingen innen området kan variere mellom både år og sesong uten at vi kjenner de spesifikke påvirkningsfaktorene. For et kjerneområde som omfatter områdene rundt sokkelkanten av Norskehavet fra Vøringsplatået og til vest av Spitsbergen, var forekomsten av vågehval ca. 34 000 individer i tellesyklusen 2002-2007. Tilstanden til tarevegetasjonen langs kysten av Trøndelag er god, med unntak av enkelte områder i Sør-Trøndelag (Fosenlandet og østsiden av Frøya) som er preget av beiting fra rød kråkebolle (Echinus esculentus). Langs Nordlandskysten kartlegges tilstanden til tareskogen i perioden 2010-2014. Foreløpige rapporter tyder på gjenvekst av tareskog langs ytre deler av kysten opp til Bodø-området, mens kråkebollebeiting fortsatt observeres i enkelte fjordområder. Både gytebestanden og totalbestanden av nordøstarktisk torsk har vokst siden 2006. Gytebestanden er i dag på et historisk høyt nivå. Bestanden av norsk vårgytende sild vokste fra 2007 til 2009. Etter dette har den minket.

16 RAPPORT FRA OVERVÅKINGSGRUPPEN 2013 Brosme Dataene en har fra 2000 til 2010 viser at bestanden vokser, men de bygger på en svært enkel metode. Det arbeides med en ny metode som sannsynligvis vil gi sikrere anslag for bestandsutviklingen. Lange Dataene en har fra 2000 til 2010 viser at bestanden vokser, men de bygger på en svært enkel metode. Det arbeides med en ny metode som sannsynligvis vil gi sikrere anslag for bestandsutviklingen. Nordøstarktisk sei Bestanden av nordøstarktiske sei var på et historisk høyt nivå fra 2001 til 2007. Etter 2007 er det registrert en bratt nedgang i både umoden bestand og gytebestand. Årsklassene fra 1999 og 2002 var gode, ellers har rekrutteringen de siste årene vært middels eller lavere. Mørebankene, Haltenbanken og Sklinnabanken Sularevet og Iverryggen Eggakanten Vanlig uer Norsk vårgytende sild Nordøstarktisk sei Sjøfugl Koraller Vanlig uer Lange Brosme Nordøstarktisk sei Biologisk produksjon Korallrev Svamp Vanlig uer Snabeluer Mens vanlig uer ble klassifisert som sårbar i den norske rødlisten fra 2006, er den i rødlisten for 2010 klassifisert som sterkt truet. Til tross for vernetiltak fortsetter nedgangen i bestanden som nå er på det laveste nivået som noen gang er målt. Bestanden har hatt liten rekruttering siden sent på 1990-tallet. Det er indikasjoner på noe sterkere rekruttering i enkelte år etter 2003, men disse årsklassene vil ikke kunne bidra til gytebestanden før i 2015. Se ovenfor Se ovenfor Havsule, skarver, stormfugler og alkefugler er identifisert som verdifulle elementer for Mørebankene, Haltenbanken og Sklinnabanken. Se ovenfor for informasjon om status for havsule og toppskarv. For øvrige arter foreligger det ikke informasjon om status. To nye korallrev ble dokumentert innen verneområdet på Sularyggen høsten 2012. En rekke korallrev (>15) ble indikert med multistråle-ekkolodd utenfor verneområde på den nordøstlige delen av Sularevet. Tre nye korallrev ble funnet utenfor Frohavet våren 2012. Fem nye korallrev ble dokumentert på Iverryggen høsten 2012. Se ovenfor Se ovenfor Se ovenfor Se ovenfor Det foreligger ikke ny informasjon om tilstanden for dette elementet spesifikt for dette området etter 2007. Fire nye korallrev ble dokumentert i 2012. Flere av disse er sterkt skadde. Det foreligger materiale om dette fra 2012, men det må analyseres før en kan rapportere. Se ovenfor Det er utarbeidet en ny beregningsmodell etter 2007, og bestanden er til forskjell fra før 2007 nå vurdert til å være restituert til et bærekraftig reproduksjonsnivå. De gode årsklassene som er observert siden 2004 vil ikke komme inn i gytebestanden før i 2015. Før dette skjer er det sannsynlig at gytebestanden minker. Blåkveite Estimatet som hvert år gjøres av det Internasjonale råd for havforskning (ICES) indikerer at gytebestanden har vært på et lavt nivå siden sent på 1980-tallet. En gradvis økning ble observert frem til 2004. Etter 2004 har det vært en utflating. Det er problemer med bestandsestimeringen.

RAPPORT FRA OVERVÅKINGSGRUPPEN 2013 17 Vassild Lomvi og lunde Havhest Krykkje Finnhval Det var ikke oppgitt informasjon om status for vassild i forvaltningsplanen for Norskehavet. Etter at fiske på arten startet på 1980-tallet forsvant eldre årsklasser fra bestanden. Dette skjedde før 2007. Fisket foregår med bunntrål og semipelagisk trål, som begge selekterer for gammel fisk. Se ovenfor Det foreligger ingen informasjon om havhest. Se ovenfor For et kjerneområde som omfatter områdene rundt sokkelkanten av Norskehavet fra Vøringsplatået og til vest av Spitsbergen, har forekomsten av finnhval om sommeren vært stabil siden 1995 (ca. 1700 individer). Fordelingens tyngdepunkt har imidlertid forskjøvet seg nordover i perioden, og befinner seg nå vest av Spitsbergen. Sett under ett over perioden fra 1988-2004 har det vært en vekst i forekomstene på 2,3 % per år, men denne er ikke statistisk signifikant. Knølhval Vågehval Spermhval For et kjerneområde som omfatter områdene rundt sokkelkanten av Norskehavet fra Vøringsplatået og til vest av Spitsbergen, var forekomsten av knølhval om sommeren stabil fra 1988 til begynnelsen av 2000-tallet (ca. 700 individer i gjennomsnitt). Tall fra perioden 2002-2007 ga et estimat som er dobbelt så høyt (ca. 1500 individer), uvisst av hvilken grunn. I 2003 var det svært mye knølhval i området rundt Bjørnøya, som også generelt er det området med mest knølhval om sommeren. Da er det vanlig å se knølhval langs kanten opp til Spitsbergen og spredte forekomster i Norskehavet. Den vanlige mønsteret er knølhval samles ved Bjørnøya på seinsommeren/høsten og så trekker videre nordøstover i Barentshavet til Hopen og videre nord og øst. I de siste årene har knølhval også begynt å opptre kystnært, og sist vinter ble det observert beiting på sild utenfor Andøya og Vesterålen. Sett under ett over perioden fra 1988-2004 har det vært en vekst i forekomstene på 3,1 % per år, men denne er ikke statistisk signifikant. Se ovenfor For et kjerneområde som omfatter områdene rundt sokkelkanten av Norskehavet fra Vøringsplatået og til vest av Spitsbergen, har forekomsten av spermhval om sommeren vært stabil siden 1988 (ca. 2200 individer i gjennomsnitt). Fordelingens har hatt det samme tyngdepunktet gjennom hele perioden utenfor Vesterålen. Spredte individer kan opptre nord om Spitsbergen og i Barentshavet, men det er Norskehavet utenfor sokkelen som er hovedhabitat. Spermhval som er her er utelukkende hannhval og er vanligvis solitære. Sett under ett over perioden fra 1988-2004 har det vært en vekst i forekomstene på 2,6 % per år, men denne er ikke statistisk signifikant. Klappmyss Studier fra de senere årene har vist at klappmyss foretar omfattende næringsvandring fra Vesterisen til eggakanten. Basert på diettstudier fra Nordvestatlanten er uer og blåkveite sannsynligvis viktige byttedyr for klappmyss. Lave bestandsnivåer av disse artene kan ha bidratt til at klappmyssbestanden ikke har vokst etter fangsten ble redusert på 1980 tallet. Arten ble fredet først i 2007, og vi kjenner enda ikke effekten av dette. Den arktiske front Blåhval I Nordøstatlanteren har blåhval sommerbeite i særlig grad i Danmarksstredet og i områdene rundt Island. I norske farvann opptrer blåhval regelmessig ved Jan Mayen og vest av Spitsbergen, for øvrig helt sporadisk. Antall blåhval rundt Island er om lag 1000 individer, og de viser en økende trend. Finnhval Vågehval Nebbhval Grønlandshval Se ovenfor Se ovenfor Det finnes ikke bestandsinformasjon om arten i forvaltningsplanområdet. Grønlandshval er svært sjelden i norske havområder. Det foreligger ikke bestandsinformasjon om arten.

18 RAPPORT FRA OVERVÅKINGSGRUPPEN 2013 Områder ved Jan Mayen Vesterisen Havhest Hekkebestanden på Jan Mayen ble i 2010 estimert til 180 000 individer. Alkekonge Polarlomvi Øvrige alkefugl Øvrige sjøfugl Grønlandssel Klappmyss Grønlandshval Narhval Hvithval Overvåking av sjøfugl på Jan Mayen startet i 2010. Alkekonge er en av de dominerende artene. Det er vanskelig å estimere størrelsen på hekkebestanden. Tellinger tyder på den er på rundt 90 000 individer. Hekkebestanden på Jan Mayen ble i 2010 estimert til 70 000 individer. Undersøkelsene i 2010 viser at alke, teist, lomvi og lunde hekker på Jan Mayen. De er relativt fåtallige sammenlignet med alkekonge og polarlomvi. Undersøkelsene i 2010 viser at følgende øvrige sjøfuglarter hekker på Jan Mayen: Polarmåke, svartbak, sildemåke, gråmåke, krykkje og sabinemåke (alle måkefugler) samt tyvjo og storjo, som begge er relativt tallrike. Grønlandsselbestanden i Vesterisen ser ut til å være i stadig vekst og teller nå rundt 660 000 individer. Modellering av størrelsen av klappmyssbestanden i Vesterisen viser en kraftig nedgang fra 1946 til 1980. Mens bestanden var rundt 0,8-1 million dyr i 1946, var den redusert til rundt 110 000-150 000 dyr i 1980. Nedgangen i bestanden skjedde i en periode med stort fangstuttak. På tross av en betydelig reduksjon i fangsten, har ikke bestanden tatt seg særlig opp de senere årene. Flytellinger fra 2005 og 2007 tilsier at det er rundt 90 000 klappmyss i Vesterisen. En ny telling er gjort i 2012, men dataene er enda ikke analysert. Se ovenfor Det finnes ikke bestandsinformasjon om arten i forvaltningsplanområdet. Hvithval er en relativt tallrik art i arktiske områder. Det finnes ikke bestandsestimater for hvithval i området.

RAPPORT FRA OVERVÅKINGSGRUPPEN 2013 19 Grunnlaget for vurdering av status og endringer: Oppsummering av resultater fra indikatorene fra overvåkingsprogrammet og andre kunnskapskilder Foto: Svein-Håkon Lorentsen. Kapittel 3