Utvalget for oppfølging av evalueringen av norsk forskning i nordisk språk og litteratur møte 2

Utvalget for oppfølging av evalueringen av norsk forskning i nordisk språk og litteratur møte 2 Dato: 28. august 2006 Sted: Norges forskningsråd, Stensberggt 26, Oslo Til stede: Per Thomas Andersen (leder), Helge Sandøy, Sarah Paulson, Endre Mørck, Hans-Olav Enger, Marit Aamodt Nielsen, Rakel Christina Granaas, Anne-Marie Mai, Frans Gregersen, Bernt-Erik Heid (Norges forskningsråd), Ruth Jenssen (observatør, Norges forskningsråd), Jonas Bakken (sekretær) Det følgende referatet er et diskusjonsreferat som refererer synspunkter som framkom på møtet. Referatet, sammen med sakspapirene, skal danne grunnlag for et utkast til en sluttrapport. Utvalgsleder Per Thomas Andersen og sekretær Jonas Bakken utarbeider et forslag til dette. Saksliste 1. Referat fra forrige møte 2. Om forskningsledelse v/ Anne-Marie Mai 3. Om internasjonal publisering v/ Hans-Olav Enger 4. Internasjonalt forskningssamarbeid v/ Helge Sandøy 5. Rekruttering v/ Endre Mørck 6. Tiltak for koordinering v/ Sarah Paulson 7. Etablering av nettside for utvalgets arbeid 8. Eventuelt 1. Referat fra forrige møte Referatet godkjennes med følgende merknader: Side 1: "mandag 11 12. desember" endres til "mandag 11. og tirsdag 12. desember". Side 2: "Det er viktig å drøfte forholdet mellom forskningsfaget og studiefaget" endres til "Det er viktig å drøfte spenningen mellom forskningsfaget og studiefaget". Side 2: "Sentrene for excellence" endres til "sentrene for fremragende forskning". Side 4: "Hva med et felles tidsskrift for humanistiske fag på europeisk, på linje med Science and Nature" endres til "Hva med et felles tidsskrift for humanistiske fag på europeisk språk, på linje med Science and Nature". Side 5: "Anne Marie" endres til "Anne-Marie" og "Endre Mørck" til "Endre". Side 5: Den oversatte litteraturen skal ikke bare betraktes som en inspirasjon for, men også som en del av nasjonallitteraturen. Side 6: "1700-tallet og framover" endres til "1700-tallet og tidligere". 2. Om forskningsledelse Evalueringsrapportens formulering om at ansatte i førstestilling ved de evaluerte høgskolene skal tildeles en "lav forskningsandel" (s. 103), ble diskutert. For det første er dette en tvetydig formulering: Den kan lett oppfattes som en anmodning om at de høgskoleansattes forskningsandel bør være lav, mens hensikten sannsynligvis er å sikre de høgskoleansatte en viss

forskningsandel i stillingen, selv om denne ikke kan bli like høy som de universitetsansattes. Formuleringen bør derfor endres til at høgskoleansatte i førstestilling bør få "en høyere forskningsandel". For det andre er det høgskolelektorene og ikke de ansatte i førstestillinger som har det mest presserende behovet for å få sikret en større forskningsandel. De har per i dag 10 % forskningsandel i stillingene. Samtidig er det viktig at førsteamanuenser får en fast forskningstid for å kunne heve sin faglige kompetanse. I dag må disse søke om midler til enkeltprosjekter for å få tilstrekkelig forskningstid. Spørsmålet om de ulike stillingenes forskningstid ligger i stor grad utenfor utvalgets ansvarsområde. For det første vil dette avhenge av bevilgningene de enkelte institusjonene får over statsbudsjettet. For det andre er dette en pågående forhandlingssak mellom fagforeningene og institusjonene. Institusjonenes mulighet til å tildele og trekke tilbake forskningstid vil styrke deres evne til å drive forskningsledelse, og utvalget bør derfor ikke anbefale at alle vitenskapelige ansatte automatisk tildeles en bestemt forskningsandel. Sluttrapporten bør ha med følgende punkter: Forskningsledelsen skal 1) styrkes, 2) defineres og 3) profesjonaliseres. En understreking av verdien av den individuelle forskningen og av at denne er en forutsetning for at større forskningsprosjekter kan etableres. En framheving av gevinsten ved samarbeid og større prosjekter: inspirasjon, kontakt, finansiering. Forskningsutvalg og forskningsledelse skal ikke primært styre og prioritere, men initiere og støtte opp under forskningen ved institusjonene. De skal iverksette aktiviteter som fremmer forskningssamarbeid ved institusjonen, bidra til at forskerne reflekterer over målene med sin aktivitet, tiltrekke eksterne midler, utvikle og gjennomføre evalueringer sammen med institusjonens forskere. Konkrete forslag for å styrke forskningsledelse (ikke det samme overalt, må tilpasses institusjonens egenart): Forskningsleder Forskningssekretær Forskningsutvalg Pluss: økonomisekretær, administrasjonssekretær Andre muligheter for styrket forskningsledelse på rekrutteringsnivå: Forskningskoordinator på nasjonalt nivå Forskningsveileder for ph.d. på nasjonalt nivå Forskerskoler Det ble diskutert hvilke oppgaver forskningsledelsen ved den enkelte institusjon skal ha. Skal den kun stimulere og igangsette, eller skal den også evaluere forskningen ved institusjonen? Det er i så fall viktig at forskningsledelsen er orientert om hvilke kriterier forskningen vil bli evaluert

etter i andre instanser, slik at denne kan drive veiledning og sortering allerede på institutt-/fakultetsnivå, før forskerne sender inn dårlige søknader, osv. Forskningsledelse kan kreve etterutdanning av ledere. Hvordan skal det gjøres? Hvem betaler? Finnes det relevant tilbud? Det ble diskutert hvilket nivå forskningsledelsen skal ligge på fakultet, institutt eller fagmiljø. Utvalget bør skissere hvilke funksjoner forskningsledelse skal ha ikke si spesifikt hvilke stillinger som bør finnes. Dette vil variere mellom institusjonene. Utvalgets forslag skal først og fremst sikte mot fagmiljøene. Forskningsledelse ligger imidlertid på et høyere nivå: institutt eller fakultet. En mulig måte å drive forskningsledelse innenfor nordiskfaget på, er å frikjøpe enkeltpersoner som kan drive samarbeid på tvers av institusjonene. Direkte oppfølging av den enkeltes forskningsplaner ligger under institusjonens personalansvar og kan være tema for medarbeidersamtaler med ledelsen. Forskningslederen skal derimot ha en inspirasjonsfunksjon overfor forskningskollektivet ved den enkelte institusjonen. Det er bedre med en egen forskningsledelse enn at denne funksjonen utøves av instituttleder. Forskningsleder skal ikke ha personalansvar for den enkelte forskeren. Det er ønskelig med et forskningsutvalg på institusjonsplan som skaper bevissthet om behovet for forskningsledelse. Dekanene skal ta ansvar for samarbeid på nasjonalt plan når det gjelder ledelse av humanistisk forskning. 3. Om internasjonal publisering Det er viktig å skille mellom tre typer publisering: Populærvitenskapelig formidling Fagintern publisering Publisering rettet mot fagmiljøer i andre land Det trengs et populærvitenskapelig tidsskrift for nordisk språk og litteratur. Det kan både være nasjonalt og nordisk. Nasjonalt er mest realistisk. Sluttrapporten bør understreke behovet for populærvitenskapelig formidling. Formidling kan blant annet bidra til å styrke rekrutteringen til faget. De internasjonale tidsskriftene forholder seg ulikt til de ulike fagområdene. For eksempel i runologi er internasjonal publisering på nordiske språk vanlig. I forskning innenfor moderne litteratur er det internasjonale språket derimot engelsk. Denne differensieringen må med i sluttrapporten. For å publisere internasjonalt kreves det som regel en større vektlegging av generelle teoretiske eller metodiske problemstillinger enn av det substansielle. Nordiskfaget har imidlertid et nasjonalt ansvar for det substansielle.

Det kan være aktuelt å skrive om det samme på både nordisk og engelsk. Dette kan være løsningen på kravet om publisering på engelsk og kravet om å bevare norsk som vitenskapsspråk. Det er viktig ikke å sementere engelsk som det internasjonale språket. I framtiden kan andre språk primært spansk få større betydning. De norske utredningene om vitenskapsspråk har anbefalt både engelsk og norsk, men man har ikke fulgt opp dette: Det er mye dårlig engelsk. Resultatet blir at det er de som kan språket best, som blir vinnerne, og ikke de som er best faglig sett. Sluttrapporten bør understreke at det skrives mye dårlig engelsk i norsk forskning, og at det er nødvendig med et kompetanseløft, som vil koste mange penger. Den bør også understreke at situasjonen er forskjellig i de ulike delene av faget og for de ulike studieobjektene. For eksempel kan studier av Ibsen egne seg for internasjonal publisering, men ikke så mange andre norske forfattere. I tillegg bør det understrekes at norsk er et internasjonalt forskningsspråk innenfor mange felt. Vitenskapsspråk er også en problemstilling i Forskningsrådet: Bare humaniora får sende inn søknader på norsk. Det er vanskelig å beherske en utenlandsk fagterminologi. Det bør finnes kurs for dette i forskerutdanningen. Det hadde også vært ønskelig med terminologiordbøker, nettressurser osv. I tillegg er det avgjørende at det finnes midler til språkvask og oversettelse. Redigering av tidsskrifter bør inn i arbeidstidskontrakter. Dette bør være et nasjonalt ansvar, slik at ikke den enkelte institusjon må ta alle utgiftene. 4. Internasjonalt forskningssamarbeid Finansiering er et problem i internasjonale samarbeidsprosjekter. Det er en rekke organer som må samordnes, det tar mye tid å skaffe penger fra alle, og det er vanskelig å koordinere. Det er viktig at forskningsrådene stimulerer til internasjonalt samarbeid. Det primære samarbeidsområdet er Norden, men det er viktig å knytte kontakter ut over dette. Man kan knytte kontakter til nordistikkmiljøer på institusjoner i andre land. Spesielt relevante samarbeidsmiljøer finnes i Nederland, Tyskland, Frankrike, Polen og de baltiske landene. Slike kontakter er nødvendige for å skaffe europeiske penger. Det er en tendens til at europeisk forskning lukker seg om seg selv og avgrenser seg fra USA. Det er mye europeiske penger i omløp. Men det er også stor vekst i forskningen i Kina og Chile. Her kan Norden knytte kontakter. For å få EU-penger er det viktig å lage store prosjekter som har Europa som tema. "Makroregioner" er et viktig stikkord i en slik sammenheng. Et mulig tema for et prosjekt kan være: "Norden som kulturell makroregion i Europa." Nordiske miljøer har kommet for sent i gang med å etablere faste samarbeidsnettverk. Nordistikkmiljøer rundt om i Europa har kontakt med hverandre, men i liten grad med Norden. Det er de nordiske miljøene som skal være inspirasjon for nordistmiljøene ellers i Europa.

Det er forskjell på de ulike delene av faget hvor det er aktuelt å søke samarbeidsparter. For nordisk litteratur er kontakt med skandinavistmiljøer i USA spesielt viktig. De driver mye interessant forskning. Det finnes nettverk som kan være utgangspunkt: NORDLIKS, IASS, SASS, mfl. Man bør oppmuntre til utveksling av enkeltforskere (f.eks. Fulbright-stipend). Forskningsrådet gir støtte (posisjoneringsmidler) til å utarbeide EU-søknader. Det er et problem at mange ikke kjenner til eksisterende ordninger. Man må informere mer om dette. I dag går midler primært til å sende forskere ut, ikke til å hente folk inn. Det kan være nyttig å endre samværsformer mellom forskere. Nå møtes man bare i konferansesammenhenger der man leser "papers" for hverandre. Konferanser bør også inkludere arbeidsgrupper osv., men da må institusjonene finansiere deltagelse uten krav om å holde innlegg. Det kreves i dag store ressurser tid og penger for å skrive søknader, som man i fleste tilfeller ikke får gjennomslag for. Det gjør at mange ikke ser hensikten med å søke. Hvis målet med samarbeid er å utvikle kunnskap gjennom sammenligning, er det lite å hente hos europeiske forskere som studerer nordiske emner; disse kjenner vi godt nok fra før. Et alternativ kan være å samarbeide med andre lands morsmålsfag: De er forskjellige, men står overfor mange felles problemstillinger. Samarbeid kan være både disiplininternt og tverrfaglig. Kontakten mellom utenlandslektorene er langt mer utviklet i Danmark enn i Norge, men Senter for norskundervisning i utlandet arrangerer kurs. 5. Rekruttering Det er ikke tilstrekkelig at det er nok rekrutter til å avløse de nåværende vitenskapelige ansatte ved de evaluerte institusjonene. Det ønskelige er 2 stipendiater per stilling som lyses ut. Det er viktig med konkurranse, og hvis institusjonene skal kunne utvikle en klar profil, trenger de mange å velge mellom. Andre steder trenger også folk med doktorgrad: andre utdanningsinstitusjoner enn dem som inngår i evalueringen, statlig planleggingsbyråkrati, mfl. Rekruttering må ikke oppfattes som et spørsmål om å erstatte de nåværende fagpersonene med nye personer med samme kompetanse. Stillinger blir ikke lenger gjenutlyst slik de var. Dette er heller ikke nyskapende for faget. Innenfor nye tverrfaglige fagfelt, slik som tekstforskning, kan det være nødvendig å få fram nye rekrutter og/eller hente inn folk fra andre fag enn nordisk. På de mindre institusjonene vil imidlertid erstatning til en viss grad være nødvendig for å kunne opprettholde undervisningen.

Det trengs en bedre kartlegging av 1) hvilke fagfelt og hvilke institusjoner som vil få stor avgang de neste årene, og av 2) hvor dagens rekrutter befinner seg, og hvilke fagfelt de befinner seg innenfor. Det er ikke alle institusjoner og fagfelt som har god nok rekruttering. Manglende vilje til mobilitet blant norske akademikere er et problem for rekrutteringen til enkelte institusjoner, men det kan utvalget vanskelig gjøre noe med. Det er nødvendig å endre måten å ansette på: Man bør legge større vekt på begge de to trinnene i tilsettingen. Vurdering av forskningsarbeiding skal bare være første trinn. De tre beste fra første trinn kan deretter stille likt overfor trinn to: prøveforelesning, intervju, vurdering av personlig egnethet, osv. Det er flere utfordringer knyttet til rekruttering av stipendiater: For det første er det ikke lenger så attraktivt å være stipendiat. De beste vil ikke bli forskere pga. lav forutsigbarhet i karriereløpet og dårlig lønn. For det andre har høgskoler bare eksternt finansierte stipendiater, ikke egne stillinger. For det tredje kan den økte vekten på stipendiatstillinger tilknyttet større prosjekter hindre at gode forskertalenter med originale individuelle prosjekter får slippe til. For å styrke rekrutteringen til ph.d. vil det ved mange institusjoner være viktig å styrke rekrutteringen til mastergrad, slik at man har mange aktuelle kandidater å velge mellom. For å sikre rekrutteringen til nordiskfaget spesifikt kan det være aktuelt å opprette noen nasjonale stipendiatstillinger i nordisk. Institusjonene må også ha mulighet til å ansette stipendiater ut fra lokale behov, slik at ikke Forskningsrådets interesser styrer alt. Forskerutdanningen kan organiseres som en kombinasjon av lokale kurs og noen nasjonale intensivkurs på forskerskoler. Her må Oslo engasjere seg mer i det nasjonale samarbeidet. Per i dag er finansiering av nasjonale forskerutdanningskurs et spleiselag mellom institusjonene. Dette har ikke kommet med på statsbudsjettet. Det kan være ønskelig med utdanning av veiledere. Uniped ved UiO har et veilederkurs, og HiO lager også et tilbud. Det kan også være aktuelt å åpne for at én doktorgradskandidat kan ha flere veiledere, slik man har gjort i Danmark. Det er fordeler og ulemper med post doc-stillinger. På den ene siden kan det sementere fagmiljøene: Folk blir værende i miljøene og vente på ledige stillinger. De kan også skape et skjevt konkurranseforhold: Ved tilsettinger vil postdoktorer stille sterkere enn de som står i undervisningsstillinger. På den andre siden finnes det få andre stillinger for nyutdannede doktorer. Vikariater er vanskelig å få, og en post doc-stilling gjør det mulig å skaffe seg den nødvendige kompetansen for å kunne få fast ansettelse i førstestilling. 6. Tiltak for koordinering Det er et spørsmål om i hvilken grad koordinering er ønskelig, og hvordan denne koordinering skal gjøres. Man kan for eksempel organisere tverrfaglig samarbeid mellom institutter med jevnlige møter, for eksempel månedlig. På nasjonalt plan kan man opprette nettsider med diskusjonsforum. Det trengs

også nasjonalt koordinerte student- og lærerutvekslingsordninger. Nasjonalt fagråd bør spille en rolle i koordineringsarbeidet. Selv om faglige møteplasser kan være ønskelig, er de vanskelige å holde i gang. Det er avgjørende at deltakerne opplever at de får noe ut av det. Utvalget må ta stilling til hva koordinering og styring skal innebære. Det er enighet i utvalget at dette i hvert fall ikke skal bety at en sentral instans skal diktere forskningen. Større samarbeidsprosjekter bør være lokalt forankret; det kan bidra til å profilere institusjonene overfor hverandre. I tillegg trengs det prosjekter som bygger broer mellom institusjonene. Det er ikke nødvendig å profilere institusjonene ytterligere; utfordringen er å synliggjøre den profilen man allerede har. Det kan også være viktig å bevisstgjøre de ansatte om institusjonens profil og få dem til å samle seg, søke prosjekter, osv. Her har forskningsledelsen en viktig oppgave. Det er en rekke utfordringer knyttet til spørsmålet om koordinering: For det første skaper dagens finansieringsordninger en konkurransesituasjon mellom institusjonene, som motvirker forskningssamarbeid og studentutveksling. For det andre er det viktig at man ikke lager systemer som sementerer institusjonenes profiler: Det er i stor grad tilfeldig hvilken faglig sammensetning den enkelte institusjonen har i dag. At hver institusjon skal utvikle sin faglige profil, kan være uheldig: Nordisk er et breddefag, og en sterk spesialisering innenfor ett felt kan gjøre faget for snevert. Dette er spesielt problematisk for små institusjoner, som ikke har nok ansatte til både å dekke den nødvendige breddeundervisningen i nordisk og å utvikle spesialistkompetanse på et bestemt fagfelt. Utvalgets mandat inneholder en del uavklarte spørsmål. Evalueringsrapporten peker på at dagens fagsammensetning ikke nødvendigvis er slik den bør være, men hva er det mulig for dette utvalget å gjøre? Skal den gi råd om fagdimensjonering? 7. Etablering av nettside for utvalgets arbeid Forskningsrådet etablerer en nettside, men utvalget må fylle den med innhold. Utvalget får en e-postadresse for innspill som deretter kan legges ut. Siden skal inneholde referater og notater. Det er viktig at siden blir kjent i miljøene. 8. Eventuelt Det var ingen saker under eventuelt. Jonas Bakken referent