Presentasjoner fra Sentrene

Sykehjem som læringsmiljø Mari Wolff Skalvik Presentasjoner fra Sentrene Presentasjonen tar utgangspunkt i avhandlingen Nursing homes as learning environments: A study of experiences and perceptions of nursing students and supervising nurses. Avhandlingen bygger på 12 sykepleiestudenters erfaringer og oppfatninger om sykehjem som læringsmiljø for praksisstudier i eldreomsorg, og hvordan et utvalg på 407 norske sykepleierstudenter evaluerer læringsmiljøet i sykehjem og sykehus. Videre ble 11 sykepleiere intervjuet om deres syn på læringsmiljøet i sykehjem. Levealderen i Norge ventes å øke, og man må regne med at fremtidens kommunale helsetjeneste vil stå overfor store utfordringer. Flere studier viser at få studenter ønsker eldreomsorg som fremtidig karrierevei, og det er dokumentert at sykepleierstudenter ofte vender tilbake til steder hvor de har hatt positive praksiserfaringer. Datamaterialet fokuserer på: læringsmiljø, læring av personsentrerte tilnærminger til personer med demenssykdom og rapporten som en potensiell læringssituasjon. Studien inkluderer også et utvalg av norske sykepleierstudenters evalueringer av det kliniske læringsmiljøet i henholdsvis sykehjem og sykehus fra 2009. Studiens funn viste varierende erfaringer og oppfatninger vedrørende læringsmiljøet i sykehjemmene. Det eksisterer utfordringer innenfor de områdene de ovenfor nevnte temaene. Et godt læringsmiljø inkluderer veiledning, tilbakemelding, faglige diskusjoner og kritiske refleksjonsprosesser i et inkluderende faglig fellesskap. Det var variasjoner i sykepleierstudentenes og kontaktsykepleiernes oppfatninger med hensyn til læring av pleie og omsorg for pasienter med Alzheimer s sykdom. Sykepleierstudentene erfarte begrenset læring av personsentrerte tilnærminger i pleie og omsorg for pasienter med Alzheimer s sykdom. Kontaktsykepleierne oppfattet sykehjemmet som et praksissted med rike muligheter for å lære personsentrert omsorg. Muntlige rapporter kan utgjøre en viktig læringssituasjon for sykepleierstudenter. Dette gjelder spesielt hvis studentene engasjeres i faglige diskusjoner med personalet. Funnene peker på tiltak for å styrke muntlige rapporters læringsverdi for sykepleierstudenter. Data fra spørreskjemaundersøkelsen viste at sykepleierstudenter evaluerte sykepleiepraksis i sykehjem alt overveiende mer negativt enn de som evaluerte praksis i sykehus. Det kan konkluderes med at det eksisterer utfordringer for å styrke læringsmiljøet i sykehjem for sykepleierstudenter.

KVALITETSPRØVING AV KARTLEGGINGSVERKTØY FOR EGENOMSORGSEVNE Solveig T. Tomstad Doktorgradsstudent ved Institutt for sosialt arbeid og helsevitenskap, NTNU Stipendiat ved Senter for omsorgsforskning Sør Universitetetet i Agder Bakgrunn Det overordnede målet med mitt doktorgradsprosjekt er å undersøke aspekter ved egenomsorg hos hjemmeboende eldre og eldre beboere på sykehjem i den hensikt å kunne bidra til å styrke helse, velbefinnende, pleie og omsorg for eldre i fare for underernæring. Studien inngår som en del av virksomheten under Senter for omsorgsforskning Sør. I prosjektet inngår å kvalitetsprøve norske versjoner av to kartleggingsverktøy, ett i forhold til egenomsorg og ett i forhold til risiko for underernæring. The Self care Ability Scale for the Elderly (SASE) er utformet for å kunne kartlegge eldres egenomsorgsevne. Det er utviklet og testet i Sverige. Når instrumenter som oppfyller kravene i forhold til pålitelighet (reliabilitet) og gyldighet (validitet) oversettes til andre språk, bør de gjennomgå samme prosedyrer for testing, for å få kunnskap om de oversatte versjonene oppfyller kravene til pålitelighet og gyldighet med hensyn til den nye kulturen. Hensikt I dette fremlegget presenteres testingsstudien i forhold til norsk versjon av The Self care Ability Scale for the Elderly (SASE). Matriale og metode Studien ble gjennomført i 2009. Målgruppen var et tilfeldig utvalg av hjemmeboende eldre (65+år) sør i Norge. Datasamlingen ble foretatt ved hjelp av et tilsendt spørreskjema, og 158 informanter deltok i studien. Testingen av SASE, ble foretatt ved hjelp av samtidig bruk av lignende instrument som også inngikk i spørreskjemaet, bakgrunnsvariabler og helserelaterte spørsmål. Statistisk analyse ble gjennomført med hensyn til reliabilitet og validitet. Resultater og konklusjon Resultatet av testingen viste at den norske versjonen av The Self care Ability Scale for the Elderly (SASE) er et reliabelt og valid verktøy for å kartlegge egenomsorgsevne hos eldre hjemmeboende og kan brukes i forskning og i praksis.

Kvalitetsarbeid i kommunal pleie- og omsorgstjeneste Førstelektor Bente Ødegård Kjøs, Senter for omsorgsforskning, Østlandet Hensikten med dette doktorgradsprosjektet er å få kunnskap om det systematiske kvalitetsarbeidet i eldreomsorgen, sett ut fra avdelingsledernes syn og erfaring. Dataene til studien ble samlet inn fra 32 kommuner og bydeler i ulike regioner i Norge. Tre kilder ble brukt i datainnsamlingen: telefonintervju med 64 avdelingsledere, tall fra Statistisk sentralbyrå samt kommunale planer og rapporter. Det ble utarbeidet en intervjuguide som inneholdt spørsmål om kvalitetsarbeid og bruk av styringsdokumentasjon. Teoretisk tar undersøkelsen utgangspunkt i internasjonale prinsipper, metoder og modeller om kvalitetsforbedring og kliniske mikrosystemer. [1, 2]. Pågående kvalitetsforbedringsaktiviteter: Resultatene viste variasjon i aktivitetene. De fleste avdelingene (84 %) arbeidet med ett eller flere kvalitetsprosjekter som for eksempel legemidler, fall og dokumentasjon. Bruk av ulike kvalitetsmetoder og verktøy som Demings sirkel og flytskjema var minst utbredt. Store kommuner hadde flere kvalitetsaktiviteter enn små kommuner, og denne sammenhengen var signifikant. Det var ingen sammenheng mellom antallet kvalitetsaktiviteter og egenskaper ved lederne (videreutdanning i ledelse og ledernes ansiennitet som leder ved avdelingen) og tjenestested (institusjon eller hjemmetjeneste) [3]. Avdelingsledernes rolle i kvalitetsarbeidet: 36 avdelingsledere hadde en initiativtager og motiverende rolle. Kommunene hadde delegert arbeidet med å iverksette nasjonale kvalitetsføringer til laveste ledernivå til avdelingslederne. Lederne arbeidet med prosedyrer, følge opp avvikshåndteringssystemet og brukerundersøkelser. Avdelingslederne opplevde at de fikk liten støtte fra de andre lederne i kommunen med kvalitetsarbeidet [4]. Evaluering av kvaliteten på tjenesten: Lederne var i hovedsak opptatt av pasientenes behov for tjenester, at pasientene fikk de tjenestene de hadde krav på, og at pasientene hadde det bra og var fornøyde. Videre bedømte de kvaliteten på tjenesten ut fra om avdelingen fungerte optimalt, ved for eksempel at arbeidsdagen var godt koordinert, og at regler og prosedyrer ble fulgt. Det tredje området avdelingslederne hadde fokus på var de ansattes kompetanse, engasjement og holdninger. Referanser: 1. Batalden, P.B., M.M. Godfrey, and E.C. Nelson, Quality by design: a clinical microsystems approach. 2007, San Francisco: Jossey Bass. xliv, 459 s. 2. Øvretveit, J., Total quality management in European healtcare. Int J Health Care Qual Assur, 2000. 13/2: p. 74 79. 3. Kjøs, B.Ø., G. Botten, and T.I. Romøren, Quality improvement in a publicly provided long term care system: the case of Norway. International Journal for Quality in Health Care, 2008. 20(6): p. 433 438. 4. Kjøs, B.Ø., et al., Quality work in long term care: The role of first line leaders. International Journal for Quality in Health Care, 2010. 22(5): p. 351 357.

Parallelle sesjoner 1. SØLV I KONGSBERG SYN, ØKONOMI, LIVSKVALITET OG VISJON Irene Langeggen 1 Liv Torill Mytting 2 Ole Bjørn Herland 2 1 Høgskolen i Buskerud, Avdeling for optometri og synsvitenskap 2 Kongsberg kommune, pleie- og omsorgstjeneste Bakgrunn Det forventes en økning av antall eldre over 67 år fra 640 000 i 2002 til 1.4 millioner i 2050 (sb, 2009). Det er estimert at blant personer over 60 år vil ca 7 % ha problemer med dagliglivet på grunn av redusert syn. Prosjektet Sølv i Kongsberg kom i stand etter støtte fra Helsedirektoratet våren 2010. Målet med prosjektet er å etablere et habilitering-og rehabiliterigssystem som inkluderer en Synskontakt med synsfaglig bakgrunn. Rehabilitering av en person med sansetap krever utredning og tilpasning. Dagens NAV ordning krever at personen er mobil og kan oppsøke de rette instansene. I litteratur er det ofte svaksynte og selvhjulpne personer man forsker på. Personer som ikke er selvhjulpne og med redusert syn med visus mellom 0,33 og 0,5 vet man lite om. Visus 0,5 er kravet til lovlig å kjøre bil i Norge. Visustap som gir en måling mindre enn 0,5 er kjent som redusert syn (O Connor et al, 2008). Erfaringer hentyder på at denne pasientgruppen er mottagelig for hjelp og råd. De trenger støtte i fagpersonell for å komme best mulig gjennom synssituasjonen de opplever. Målet er å oppnå aksept for egne ferdigheter og selvtillit for gjennomføring av nødvendig aktiviteter. De sosiale ferdighetene er viktige å ivareta. Metode Prosjektet krever undersøkelse av hjemmeboende eldre, hvor man kartlegger deres hverdag og behov for rehabilitering. Man skal også skolere medarbeider i pleie- og omsorgstjenesten til bedre å forstå hvordan man kan tilrettelegge dagen for en med hemmet syn. Prosjektet vil via kvalitative intervjuer presentere hverdagen og synsbehov hos den hjemmeboende eldre. Prosjektet ønsker å presentere modeller for ivaretakelse av den synshemmede innen pleie og omsorgstjenesten. Konklusjon Sølv i Kongsberg ønsker å presenter dagens bruker/pasientforløp innen synshelsetjenesten og komme med modeller for hvordan man kan bedre ivareta innbyggere i Kongsberg med redusert syn.

2. EN PILLE FOR ALT SOM ER ILLE? Avdelingslederne Mari Vårtun og Elisabeth Meløy og sykehjemslege Jan Gunnar Svendby. Kroken sykehjem, Undervisningssykehjemmet (USH) i Troms gjennomførte prosjektet Medikamentbruk i sykehjem i 2008. Prosjektet var en del av et landsomfattende gjennombruddsprosjekt i regi av Legeforeningen. USH Troms støttet sin del av prosjektet økonomisk, og det kommer en utvidet rapport om prosjektet i løpet av 2010. Gjennombruddsprosjekt Legeforeningen har tatt initiativ til flere gjennombruddsprosjekter. Arbeidsmetoden er utviklet i USA og har vært anvendt på en rekke medisinske områder. Betegnelsen gjennombrudd innebærer at det skal settes klare og radikale mål for forbedring mål som krever annerledes tenkning. I følge kriteriene skal prosjektene omhandle områder som er virkelige, viktige, vanlige og vanskelige. Metoden går blant annet ut på systematisk observasjon og kartlegging av forhold man ønsker å endre. Prosjektperioden var fra februar til november 2008. Ressursgruppen i Legeforeningens prosjekt hadde før første samling utarbeidet ulike temaer som alle omhandlet sykehjemsmedisin. Sykehjemmene som var deltakere i prosjektet kunne selv velge sine forbedringsmål. Prosjektgruppen valgte temaet Medikamentbruk i sykehjem, og satte som mål å redusere medikamentbruken på avdelingene Minde og Bukta med 30 %. Ønsket var å tilpasse pasientenes medikamentbruk slik at det ble rett dose til rett pasient, uten negative konsekvenser for pasienten og miljøet i avdelingen. Målet var at pasientene skulle få det bedre, være mer våkne og ha færre bivirkninger av unødvendige medikamenter. Gjennomføring I prosjektet ble det registrerte søvn, uro, smerter og fall over en fireukers periode på hver pasient. Pasientenes journaler ble nøye gjenomgått for å finne indikasjon for medikamentordinering. Gruppen kontrollerte eventuelle interaksjoner, tok blodprøver, BT/puls og vekt. Etter fjorten dager ble medikamenter seponert, ordinert eller dosejustert. Pasientene ble nøye observert under og etter registreringsperioden. Resultatet ved prosjektets slutt i november, viste en reduksjon på hele 55,5 % i medikamentbruken ved de to sykehjemsavdelingene. Dette uten negative konsekvenser for pasientene.

3. TILTAK FOR BEDRE ERNÆRINGSRUTINER I SYKEHJEM Kristin Lundanes Jonvik 1,2), Randi Sørland 2) og Torunn Wibe 1,2) 1) Universitetet i Oslo 2) Undervisningssykehjemmet i Oslo Bakgrunn: Det er kjent at sykehjemsbeboere er en gruppe eldre som kan være i ernæringsmessig risiko. Mangel på systematisk kartlegging av ernæringsstatus og uheldig måltidsrytme med lang nattfaste, kan medvirke til dette. Mål/Hensikt: Kartlegge ernæringsstatus hos beboerne ved langtidsavdelingen på Undervisningssykehjemmet i Oslo og sammenholde dette med avdelingens ernæringsrutiner. Bruke kartleggingen som grunnlag for å etablere enkle og varige rutiner for å fange opp ernæringsstatus ved innkomst i avdelingen og endringer i ernæringsstatus over tid, optimalisere måltidsrytme og redusere antall beboere i risiko for underernæring. Materiale og metode: 1. Kartlegging av beboernes ernæringsstatus ved hjelp av MNA screening. 2. Kartlegging av avdelingens ernæringsrutiner ved prosjektstart ved intervju av pleiepersonale. 3. Etablering av tiltak som månedlig veiing, servering av individuell sen kveldsmat og tidlig frokost, og registrering av dette i Gerica. Tiltak ble utprøvd i to måneder på langtidsposten, som har 23 beboere. Det ble implementert skriftlige rutiner og informasjon til pleiepersonalet om de nye tiltakene Resultater: Kartlegging av avdelingens ernæringsrutiner ved prosjektstart viste at det ikke ble gjort ernæringsscreening av beboerne, rutine for veiing var mangelfull og det var en gjennomsnittlig nattfaste på 15,5 timer. MNA screening ved prosjektstart viste at 78% av beboerne var i ernæringsmessig risiko, hvorav 26% ble kategorisert som underernærte. Ved utprøving av rutinemessig tilbud om senkvelds i prosjektperioden, viste det seg at de underernærte i størst grad takket ja til dette. At avdelingen manglet de matvarene beboerne ønsket seg til senkvelds, var til dels et problem. Personalet synes de nye tiltakene var overkommelige, men det sviktet noe i dokumentasjon av tiltakene i Gerica. Konklusjon: Det er behov for bedring av beboernes ernæringsstatus. Tiltakene er særlig viktige for de beboerne som ikke selv ber om mat når de kunne ønske det og de som først kjenner at de har lyst på noe når de får tilbudet.

4. Innføring av nutritionday på sykehjem Samarbeidsprosjekt mellom Løvåsen Sykehjem Undervisningssykehjem (USH), Bergen kommune, Betanien Diakonale Høgskole og Helse Bergen. Forfatter Kari Sunnevåg, Fagutviklingskonsulent på Løvåsen Sykehjem USH. Bakgrunn NutritionDay er en årlig, verdensomspennende prevalensundersøkelse hvor en kartlegger ernæringsinntaket til pasienter på sykehus og sykehjem. NutritionDay ble arrangert for femte gang 21. januar 2010. Norge deltok i 2008 for første gang, med Helse Bergen som største deltakende norske sykehus. Løvåsen Sykehjem USH deltok sammen med 3 andre sykehjem i Bergen i Januar i år. Sykehjemmene som deltok fikk bistand fra sykepleierstudenter til observasjon av ernæringsinntaket. Løvåsen sykehjem USH skal bidra til at sykehjemmene i Norge kan være med på nutritionday 4. november 2010. Målsetning 1. Få oversikt over ernæringsstatus hos beboere på utvalgte sykehjem 2. Studenter og ansatte får en felles fokus på viktigheten av god ernæring og spesiell oppfølging av underernæring. 3. Studenter får trening i oppfølging av ernæringsproblematikk i praksis 4. Arbeide kunnskapsbasert omkring ernæring 5. Bidra til at alle sykehjem i Norge deltar på nutritionday fra november 2010 6. Sammenligne oss med andre sykehjem i Norge og Verden og ta i bruk Best Practice Gjennomføring Fagutviklingskonsulent Kari Sunnevåg er prosjektleder for utviklingsprosjektet som er et samarbeidsprosjekt mellom Betanien Diakonale Høgskole, Helse Bergen, Bergen kommune og Løvåsen sykehjem USH. I prosjektet har ernæringsfysiolog Jennie Hernes bidratt med kunnskap og erfaring fra Haukeland sykehus (Helse Bergen) som er et foregangssykehus med tanke på ernæring. De har gjennomført nutritionday siden 2008 og ernæringsfysiolog Hernes har bidratt med verdifulle erfaringer. Høgskolelektor Grethe Ulveseter fra Betanien Diakonale Høgskole forankret prosjektet blant førsteårs sykepleierstudenter. Fagutviklingskonsulent og ernæringsfysiolog presenterte prosjektet for studentene få dager før gjennomføring og gav de innføring i skjema som de fikk i ansvar for å fylle ut på sykehjemmene på nutritionday. Utviklingsprosjektet avsluttes i august 2010. Når resultatene fra nutritionday foreligger får deltagende sykehjem tilgang til data. Videreføring Høgskolen i Bergen skal i samarbeid med Løvåsen sykehjem USH videreføre prosjektet høsten 2010. På nutritionday 4. november 2010 skal 180 sykepleierstudenter hospitere på ulike sykehjem i Bergen kommune som skal delta. Dette er en modell som kan overføres til andre kommuner over hele landet.

5. Teknologisk utvikling i hjemmetjenestene Forfatter; Per Waardal, Bergen kommune, Byrådsavdeling for helse og inkludering Problemstilling; Hjemmetjenestene er i kontinuerlig vekst. Dette vil forsterkes ytterligere fremover som følge av økningen i antall eldre. Samhandlingsreformen vil føre til at kommunene får nye oppgaver. Personell blir en knapphetsfaktor. Sykefraværet er relativt høyt i denne sektoren. Kravene til effektivitet og kvalitet vil øke. Til tross for at kommunene har tatt ibruk bedre datasystem og verktøy for dokumentasjon, er det fortsatt et stort potensiale for å effektivisere tjenestene. Mye av den indirekte arbeidstiden i hjemmetjenestene går med til arbeidsfordeling, nøkkelhåndtering, kjøring til og fra kontorer, hente og bringe, samt rapportering og dokumentasjon. Kravet til logistikk, raske arbeidsfordelingsystemer, ressurstyring, forflytning, og reduksjon av unødvendige transporter er vesentlige faktorer. Metode; Bergen kommune har derfor satt igang et prosjekt for teknologisk utvikling av hjemmetjenestene. Siktemålet er å oppnå; Kvalitetsforbedring av tjenestene Effektivisering av tjenestene Mer brukervennelige systemer Utviklingstiltakene skal gjennomføres i nært samarbeid med eksterne etater som høyskolen i Bergen, Senter for omsorgsforskning vest og Undervisningshjemmetjenester. Programmet omfatter slike delprosjekter; Elektroniske nøkkelsystemer Endret ruting av trygghetsalarmer Bedre verktøy for arbeidsfordeling Det foreligger detaljerte beskrivelser og aktivitetsplaner for gjennomføring av de tre delprosjektene. Det blir viktig å avklare i hvilken grad de tre delprojektene skal sammenstilles og gjennomføres paralellt, integrasjon mot eksisterende pleie og omsorgsystem, hvordan det kan organiseres, og hvilke konsekvenser det har for gjennomføringstid og ressursinnsats. Beskrivelser av arbeidsprosesser og organisatoriske konsekvenser vil være en viktig del av arbeidet. Det er opprettet egen stilling som prosjektleder, en overdnet koordineringsgruppe og grupper for gjennomføring av de ulike delprosjektene. Prosjektet er under oppstart nov. 2009, og gjennomføring skal skje i løpet av 2010. Det vil i løpet av prosjektperioden skje utprøving av tiltak, evt endringer av organisasjon og innkjøp av verktøy. Resultater Det vil ikke komme erfaringer fra prosjektet før i 2010. Resultater vil bli fremstilt i form av prosessen organisering av arbeidet konsekvenser for organisering av tjenestene effekten i forhold til brukerne av tjenestene måle effekter på bruk av tid til ulike arbeidsprosesser før og etter innføring av nye tiltak Det vil bli skrevet en rapport ved utløpet av prosjektperioden.

6. TID TIL REFLEKSJON Erfaringer med møteplasser for etisk refleksjon i sykehjem Leder for Fagenheten Kristin Haugen og fagkonsulent Målfrid Schiager Haugtun omsorgssenter, Undervisningssykehjemmet i Oppland Kontakt: kristin.haugen@gjovik.kommune.no Bakgrunn Helse og omsorgsdepartementet, arbeidstakerorganisasjonene innen helse og omsorg og KS har etablert det nasjonale prosjektet Samarbeid om etisk kompetanseheving. Gjøvik kommune er ressurskommuner for KS i prosjektet. Haugtun undervisningssykehjem (USH) har koordineringsansvar for arbeidet. Tid til refleksjon er ett tiltak som er iverksatt. Møteplasser for etisk refleksjon har vært i systematisk drift i sykehjemsavdelingene ved Haugtun siden 2008. Tiltaket ble høsten 2009 spredt videre til 20 enheter i Gjøvik kommune. Mål/Hensikt Å skape en kultur hvor det er rom for å stille spørsmål ved egen praksis Å arbeide lærende (Lærende organisasjon) ved å forbedre og utvikle praksis Å etablere faste møteplasser for faglig diskusjon og drøfting av etiske dilemma Å høyne personalets etiske refleksjon, bevissthet, kompetanse og dømmekraft i daglig arbeid, og i vanskelige valgsituasjoner Metode Det benyttes ulike metoder i refleksjonstiden, som åpen refleksjon hvor medarbeidere selv tar opp dilemma eller pasient/pårørendesituasjoner som rører seg i avdelinga. Det benyttes også styrt refleksjon hvor en bruker ulike verktøy som filmvisning, refleksjonskort, etiske tema og etiske retningslinjer og lovverk. Det føres logg fra refleksjonstiden. Erfaringer viser at tema utpeker seg. Dette er en form for aksjonsforskning og er grunnlag for læring og utvikling av praksis. For eksempel kan en se at tema Hvordan møte pårørende? går igjen. Undervisning i dette, eventuelt utarbeidelse av rutiner kan da utvikles på området for å heve kompetansen og utvikle praksisfeltet. Det skrives i disse dager rapport. To mastergradstudenter har også skrevet oppgave om tiltaket basert på kvalitativ metode ved gjennomføring av fokusgruppeintervju blant personalet. Resultat/Konklusjon Tid til refleksjon er innført i sykehjemsavdelingene på USH hvor det er avsatt 45 min med hver uke for alle enheter (Totalt 4). Personalets erfaringer beskriver at tiltaket gir læring og utvikling. Tiltaket ble høsten 2009 spredt videre til 20 enheter i Gjøvik kommune. 25 refleksjonsveiledere er skolert. USH gjennomfører faste nettverkssamlinger for refleksjonsveiledere. USH bidrar med aktiv spredning av kunnskap til øvrige kommuner i Oppland, og andre fylker via det nasjonale nettverket.

7. HJEMMETJENESTENS PERSPEKTIVER PÅ ELDRES DELTAKELSE Aud Elisabeth Witsø¹, Arne Henning Eide², Kjersti Vik³ ¹Høgskolen i Sør Trøndelag, program for ergoterapi, ²Høgskolen i Sør Trøndelag og Sintef, ³Høgskolen i Sør Trøndelag, program for ergoterapi Bakgrunn. Deltakelse er en av komponentene i Internasjonal Klassifikasjon av Funksjon, Funksjonshemming og Helse (ICF), og er en viktig indikator på helse og velvære, også for eldre. Det er for lite kunnskap om hvordan eldre erfarer deltakelse i hverdagslivet når de mottar hjemmetjenester, og det kan i tillegg være et misforhold mellom eldres og hjemmetjenestens forståelser av deltakelse. Det er derfor behov for kunnskap om hvordan personalet i hjemmetjenesten selv mener de kan fremme deltakelse hos eldre når de mottar hjemmetjenester. Formål. Formålet med denne studien var å få kunnskap om hjemmetjenestens beskrivelser og forståelser av eldres deltakelse i hverdagslivet, og av eldres deltakelse når de mottar hjemmetjenester. Metode. Utvalget besto av tretti tjenesteytere i hjemmetjenesten, og ga rom for variasjon i alder, kjønn, arbeidslengde, profesjon og utdanning. Det ble gjennomført seks fokusgruppediskusjoner. En grounded theory tilnærming ble anvendt for å analysere data. Resultater. Deltakelse i sitt eget liv ble identifisert som kjernekategori. To underkategorier omhandlet hjemmetjenestens beskrivelser og forståelser av eldres deltakelse i eget liv; gjennomføring av hverdagslivets gjøremål og interaksjon med hjemmetjenesten. Deltakelse som gjennomføring av hverdagslivets gjøremål ble knyttet til kontekstene hjemme og i nærmiljøet. Hjemmetjenestens forståelser av eldres deltakelse i interaksjon med dem, omfattet tre kategorier; å være inkludert og deltakende i beslutninger, sosial samhandling med hjemmetjenesten og samarbeid om å opprettholde og gjenvinne funksjoner. Konklusjon. For å fremme deltakelse for eldre som bor hjemme og når de mottar hjemmetjenester, viser funnene at tjenesteyterne i hjemmetjenesten bør utvide sin forståelse av deltakelse som sosial samhandling og dens betydning for eldre. På systemnivå er det behov for å fokusere på hvordan tjenesteyterrollen i hjemmetjenesten kan justeres og utvikles for å fremme samarbeid om eldres deltakelse. Nøkkelord: eldre, deltakelse, ICF, grounded theory, fokusgrupper, tjenesteytere

8. Å vippe over i passivitet Hvordan personal i hjemmetjenesten vurderer muligheten for deltakelse for eldre Kjersti Vik 1) og Arne H. Eide 1)2) 1)Høgskolen i Sør Trøndelag, 2) SINTEF Helse Bakgrunn: Eldre ønsker å leve et aktivt, deltakende liv. Forskning viser at deltakelse er viktig for opprettholdelse av funksjon og evnen til å ivareta ADL funksjon. Imidlertid indikerer forskning at personal i hjemmetjenesten kan være et hinder for deltakelse blant eldre som mottar slike tjenester. For å fremme deltakelse blant denne gruppen eldre er det derfor viktig å ha mer kunnskap om hvordan personalet ser på sin mulighet for å fremme deltakelse, Mål: Hvordan personalet i hjemmetjenesten vurderer sine muligheter til å fremme deltakelse blant eldre tjenestemottakere Material og metode: Studien ble designet som en fokusgruppe studie, med 36 ansatte i hjemmetjenesten. Dataene ble analysert med Grounded teori tilnærming. Resultat: Analysen viste at å være på vippen ble en hovedkategori som kunne fange underkategorien hvordan tjenestemottakerne var på vippen til å slutte og delta og bli vippet over i passivitet. Å være på vippen illustrerte også hvordan personalet var på vippen til å gi opp jobben og ikke orke mer. Forhold som personalet mente influerte på den enkelte eldres mulighet for deltakelse var; når behov for tjenester oppstår, deres forventing til deltakelse blant eldre, omgivelsesmessige faktorer og til slutt eldres møte med selve tjenesteutøvelsen, som ofte ble tilbudt som en standardpakke med hjelp. Forhold som personalet erfarte virket inn på deres mulighet til å fremme deltakelse og men også vippen mellom å synes jobben var flott til å vippe dem over til å ikke orker mer; møte med de eldre og pårørendes behov, personalets forventninger til deltakelse, organisering av hjemmetjenesten og personalets faglig idealer. Konklusjon: En rekke forhold både relatert til den enkelte tjeneste mottaker og enkelte personal påvirker mulighet for å fremme deltakelse, det er imidlertid i første rekke de strukturelle forholdene som personalet jobber under som skaper de største hindringene.

9. Etikkprosjektet i Bærum Undervisningshjemmetjenester i Bærum kommune. Bakgrunn: Bærum kommune har siden 2006 gitt ansatte i kommunen opplæring i etikk. I 2007 ble den derfor valgt til ressurskommune i KS prosjektet Samarbeid om etisk kompetanse I den anledning ble det fattet et administrativt vedtak på å starte et 3-årig FoU prosjekt Utvikling av systematisk etikkarbeid og kompetanseheving i etikk Prosjektet avsluttes april 2011. Mål/Hensikt: Å styrke de ansattes og lederens evne til å reflektere over og mestre utfordringer i arbeidshverdagen. Materiale og metode: Prosjektet er gjennomført som aksjonsforskning med praksisnærhet til de deltakende tjenestestedene som helt sentralt. Prosjektet består av tre faser: Fase 1 - Kartlegging blant ledere og ansatte av: a) Hvilke utfordringer de opplever å stå i, b) Hvordan de vurderer egen etikk kompetanse, c) Hvilke behov og ønsker de har for kompetansehevende tiltak. Fase 2 Implementering av tiltak: a) Undervisning i etikk for alle ansatte, b) Etikkskolen for etikkveiledere, c) Etisk refleksjon i kollegagrupper på tjenestestedene, d) Klinisk etikk-komitè. Fase 3 Evaluering: Fokusgruppeintervju av henholdsvis: etikkveiledere, ansatte (deltakere i etikkrefleksjon) og ledere Resultater: Undersøkelsen viste at det var behov og ønsker om mer grunnopplæring i etikk, refleksjon på arbeidsstedet og løfte dilemma for drøfting til en klinisk etikk komité. Prosjektet har derfor utviklet: Etikkskole for etikkveiledere som har bestått av: Miniforelesninger og praktiske øvelser i etisk refleksjon ved bruk av refleksjonsmodell, Veiledning i kollegagrupper, Co-veiledning ved refleksjon på tjenestestedet Refleksjonsarenaer på tjenestestedet Klinisk etikk komité Ved siden av underveis-evaluering, gjennomføres det sluttevaluering høsten 2010 om: 1) Hvordan man har arbeidet med etiske utfordringer, 2) Hvilken betydning etikksatsningen har hatt for: a) yrkesutøvelse og b) arbeidsmiljø Konklusjon: Så langt kan det se ut som om tiltakene har hatt betydning for praksis ved at ansatte har endret måte å forholde seg til pasienter, pårørende og hverandre ved en økt bevissthet om hvordan en tar opp problemer og problemstillinger.

10. Prosjekt De gode pasientforløpene, Behandlingsforløp fra hjem til hjem Et samarbeidsprosjekt mellom Sykehuset Asker og Bærum, Vestre Viken og kommunene Asker og Bærum. Bakgrunn: St.meld. nr.47, (2008 2009) Samhandlingsreformen, beskriver en ny fremtidig rolle for kommunene. Dette vil innebære økte oppgaver som beskrevet i Kap.6.4. Kommunale tilbud før, istedenfor og etter sykehusopphold. Antall sykehusopphold for personer over 80 år har økt med mer enn 50 % siste 10 år. Over halvparten av innlagte pasienter fra sykehjem ble behandlet med antibiotika intravenøst eller intravenøs væsketerapi. Diagnosene var lungebetennelse, urinveisinfeksjon og dehydrering (St.meld. 47 og forskerne Garåsen, Eriksen og Grimsmo. Dette samsvarer med registreringer fra SAB HF. Innleggelser fra sykehjem til sykehus 2005/07) Rett behandlingsnivå for denne gruppen er i kommunehelsetjenesten. Kommunene gir i dag tilbud til sammen ca. 7000 brukere. I 2010 skal det utarbeides behandlingsforløp innen følgende diagnoser: Lungebetennelse(Pneumoni) Urinveisinfeksjon(UVI) Dehydrering Hensikt/mål: Sikre at pasienter som er definert har behov for spesialisthelsetjenester kommer inn i sykehus. Sikre at pasienter som er definert ikke har behov for spesialisthelsetjenester blir behandlet i sitt eget hjem eller i sykehjem Sikre gode og effektive behandlingsforløp/linjer Metode: Prosjektet tar utgangspunkt i pasientene som mottar tjenester fra kommunene, Asker og Bærum. Arbeidsgruppens deltagere representerer de ulike tjenestetilbudene i kommunene. Det vil si: helsetjenester som kommunene gir i pasientens eget hjem, i bolig med service, på sykehjem. Dagens praksis beskrives, hva er god praksis/hva skal endres. Gjenbruk av eksisterende verktøy og registreringer. Korte beslutningsprosesser til enighet. Samtaler med erfarne fjellfolk /referansepersoner ved behov. Resultater: Prosjektet vil måle effekt av tiltaket, som blant annet innebærer å sikre utgangstall/antall sykehusinnleggelser før og etter oppstart av samhandlings tiltaket. Forventede resultater: Kommunenes pasienter unngår unødvendige innleggelser med de belastninger og komplikasjoner dette vil kunne medføre. Faren for feil medisinsk behandling eller ikke behandling reduseres. Rett behandling på rett sted. Beste effektive omsorgsnivå. Konklusjon (så langt): Mulighetene ligger i forutsetningene

11. TELEMEDISINSK PILOTPROSJEKT: SAMHANDLING MELLOM ALDERSPSYKIATRISK AMBULANT TEAM, SI REINSVOLL, OG JEVNAKER KOMMUNENS OMSORGS OG REHABILITERINGSSENTER Oskar H Sommer 1), Bodil Bach 2), Marit Dammen 3), Ingeborg G Klundby 1), Cecilie P Øien 4) 1) Sykehuset Innlandet HF, Alderpsykiatrisk avdeling, 2840 Reinsvoll, tel.: 481 82 343 OskarHeinz.Sommer@sykehuset innlandet.no 2) Nasjonalt senter for telemedisin, Universitetssykehuset Nord Norge HF, Bodil.bach@telemed.no 3) Sykehuset Innlandet HF, Stabsområde Helse, Brumunddal marit.dammen@sykehuset innlandet.no 4) Jevnaker Kommune, Resultatenhetsleder ceo@jevnaker.kommune.no Bakgrunn: SI, Divisjon psykisk helsevern, har redusert antall sengeplasser innen alderspsykiatri og man har økt fokus på samhandling og ambulerende tjenester. Alderpsykiatrisk ambulant team (AAT) har nå behandlet over 110 pasienter siden september 2009. Av disse pasientene har over 80% en demenssykdom med atferds og psykiske symptomer (APSD) som skaper store utfordringer på sykehjemsavdelinger. Det er faglig enighet om at denne pasientgruppen bør behandles der de bor. Mål: Ved bruk av telemedisin/videokonferanse (VK) ønsker AAT på Reinsvoll i samhandling med Jevnaker omsorgs og rehabiliteringssenter (JORS) å bidra til en bedre utredning, behandling og oppfølging av alderspsykiatriske pasienter. Dermed forventer vi at personalet i kommunehelsetjenesten får et kompetanseløft og en opplevelse av mestring og økt jobbtilfredshet. Fra spesialisthelsetjenestens side regner man med at ved bruk av VK kan det reduseres antall innleggelser på akutt og alderspsykiatrisk avdeling. Videre ser man for seg at det blir en bedre ressursutnyttelse ved å redusere tiden man bruker på å reise. Metode: Det er etablert en prosjektgruppe og bestilt VK utstyret. Videre skal det gjennomføres informasjons og opplæringsrunder med alle involverte parter i september 2010. To avdelinger på JORS skal delta i prosjektet. Hovedfokuset i prosjektet er todelt: det ene er en gruppeveiledning av åtte pleiere som skal tilbys hver tredje uke i over et halvt år med forpliktende deltakelse; det andre er ukentlige rådgivningstimer til sykehjemslegene. Det skal brukes en systematisert veiledningsmetode som deltakerne skal videreføre i drøftingsmøter etter avsluttet prosjekt. Pasientog personalrelaterte parametre skal brukes til evaluering av teknisk og praktisk gjennomføring av dette utviklingsprosjektet. Resultat: Etter prosjektavslutning i juni 2011 skal resultatene presenteres som sluttrapport, på konferanser og i fagtidsskrifter. Konklusjon: Dette pilotprosjektet kan ikke bare bli en modell for samhandling mellom alderspsykiatri og resten av kommunene innen SI, men erfaringene kan muligens også overføres til andre fagfelt og helseforetak.

12. Samhandlingsprosjekt mellom Alderspsykiatrisk avdeling, SI og kommunale sykehjem - SAM-AKS Irene Røen 1), Oskar Sommer 1), Birger Lillesveen 1,2), Geir Selbæk 1,2). 1) Alderspsykiatrisk forskningssenter, SI 2) Nasjonalt kompetansesenter for aldring og helse. Bakrunn: Flertallet av pasientene på sykehjem har demenssykdom og mange har i tillegg nevropsykiatriske symptomer (NS). Dette svekker deres livskvalitet, øker belastningen for omsorgspersonene og krever ofte behandling i spesialisthelsetjenesten. Pasientene er sårbare, og flytting medfører ofte komplikasjoner slik at utredning og behandling fortrinnsvis bør foregå i sykehjemmene. Mål/Hensikt: Bedre undersøkelse og behandling av pasienter i sykehjem gjennom å utvikle en modell for spesialisthelsetjenestens rolle i oppfølgingen av eldre pasienter i sykehjem. Materiale og metode: Kommunene Vågå, Lom, Skjåk, Lesja, Dovre, Sel, Nord Fron og Sør Fron, Ringebu, Gausdal, Øyer og Lillehammer deltar i prosjektet. En alderspsykiater og fire sykepleiere er ansatt i prosjektet og har fast kontakt med sykehjemmene gjennom jevnlige besøk, mail og telefonkontakt. Hvert sykehjem har kontaktperson og egen prosjektgruppe som er prosjekt sykepleierens faste samarbeidspartnere. Prosjektsykepleierne jobber på følgende hovedområder: Deltar i drøftinger vedrørende pasienter. De skal se ting utenfra, stimulere til nye tanker og vurderinger, delta i refleksjoner og diskusjoner om faglige tema. Bistår sykehjemmene i utarbeidelse og gjennomføring av opplæringsplan. Kartlegger pasientene i samarbeid med personalet på sykehjemmet. Veileder forsknings og utviklingsprosjekter som utvikles i sykehjemmet. Alderspsykiater oppretter kontakt med sykehjemslege der bl.a rutiner for diagnostisering og behandling drøftes. Resultater: Prosjektet er i etableringsfasen. Planlagt oppstart er 1. september. Prosjektplan og tidlige erfaringer vil bli presentert på omsorgskonferansen. Konklusjon: Prosjektet evalueres ved å sammenligne sykehjemmene som deltar i prosjektet med en kontrollgruppe av andre sykehjem. Evalueringen skjer med kvantitative metoder i form av pasient og personalvariabler, og kvalitativt som en prosessevaluering. Hvis evalueringen er tilfredsstillende, kan dette prosjektet være en modell for organisering av spesialisthelsetjenestens virksomhet overfor pasienter i sykehjem.

13. TRYGG OVERFØRING AV ELDRE PASIENTER MELLOM SYKEHUS OG HJEMMET Tone Elin Mekki 1), Trond- Eirik Bergflødt 2) og Åshild Bjørnetun 3) 1)Senter for omsorgsforskning Vest, 2) Bergen kommune, 3) Haukeland Universitetssykehus1), Bakgrunn: Bedre samhandling mellom sykehus og den kommunale primærhelsetjenesten er et statlig satningsområde som det nå er rettet fokus mot gjennom Samhandlingsreformen (st meld 47 2008-2008. Ved Haukeland universitetssykehus (HUS) Medisinsk avdeling, Høgskolen i Bergen (HiB) ved Institutt for Sykepleie og Senter for omsorgsforskning Vest, Haraldsplass diakonale høgskole (HDH) og Årstad bydel i Bergen Kommune(BK) er prosjektet Trygg overføring startet for å øke kvaliteten i samhandling om overføring av pasienter over 67 år mellom Medisinsk avdeling HUS og Årstad bydel i Bergen kommune. I prosjekt Trygg overføring fase 1(2007-08) ble det gjennom fokusgruppeintervju og journalgransking avdekket flaskehalser i samhandlingsstrukturene mellom ovennevnte parter. I fase 2 (2008-10) skal tiltak utvikles, implementeres og evalueres knyttet til følgende to identifiserte flaskehalser: 1) Ineffektive kommunikasjonslinjer 2) Ulik vurdering av behov Prosjektet finansieres med utviklingsmidler knyttet til utdanning av helsepersonell, og til sammen 70 bachelorstudenter i sykepleie og ergoterapi har deltatt i ulike faser av prosjektet. Mål/Hensikt: Å sikre trygghet og kvalitet når eldre pasienter skrives inn og ut mellom sykehus og hjemmet. Organisering: I fase 2 er prosjektet organisert med en styringsgruppe, prosjektgruppe, arbeidsutvalg og tre delprosjektgrupper. Prosjektet styres av en styringsgruppe på ledernivå i de fire samarbeidende virksomhetene, og ledes av viseadministrerende direktør Anne Sissel Faugstad på HUS. Styringsgruppen fatter vedtak, beslutter hvilke tiltak som skal iverksettes og følger opp prosjektet i forhold til handlingsplan/tidsplan. Prosjektleder Tone Elin Mekki, førstelektor og daglig leder ved Senter for omsorgsforskning region Vest, er sekretær for gruppen. Prosjektgruppen består av fagpersoner fra alle virksomhetene, og det har vært ønsket at sykepleiere og ergoterapeuter fra alle involverte arbeidssteder skulle være representert. Dette for å sikre et godt grunnlag for å kunne foreslå tiltak og understøtte implementeringsprosessen i egen organisasjon. Studentgruppene har vært mono- og tverrfaglig sammensatt. Resultater: Fase 1: Kontaktflaten mellom de to tjenestenivåene framsto som uorganisert når det gjaldt vurdering av pasientens funksjonsnivå, hjelpebehov og forventninger til det andre tjenestenivået. På tross av at samhandlingen var strukturert gjennom avtaler, skjedde vurderinger ut fra en delvis løsrevet oppfatning om pasientens beste. Sykepleiernes fleksibilitet og faglige skjønn bidro til at overføringen oftest fungerte (Danielsen,B og Fjær, S Erfaring med overføring av syke eldre. Sykeplein Forskning 2010(http://www.sykepleien.no/ikbViewer/page/sykepleien/forskning/forskningsartikler/vis?p_docum ent_id=342942) Fase 2: 5 ulike sjekklisteskjema/konvolutter er utviklet og implementert som pilot på 3 medisinske poster på HUS og en bydel i BK. Justerte lister og konvolutter implementeres medio september og evalueres fortløpende og ved avslutning i desember 2010. Veiviser for pasienter og pårørende er utviklet på bakgrunn av kvalitative pasientintervju, og skal implementeres medio september.. Studentene har utarbeidet 9 delrapporter relatert til emner etter ønsker fra prosjektgruppen. Konklusjon: Prosjektet er stort og omfattende, og samhandling på tvers av høgskole, sykehus og kommunehelsetjenesten er krevende. Samtidig ser vi konturer av spennende modeller for studentinvolvering i praksisnære fagutviklings- og forskningsprosjekter

14. CFS/ME Kari Kongshavn, Bærum Kommune, Undervisningshjemmetjenester i Akershus Bakgrunn Kommunen gir i dag tjenester til 30 brukere med diagnosen CFS/ME. Alderen får fra 11 til 50 år. Tjenestene som tilbys spenner fra brukerstyrt personlig assistent og praktisk bistand, til døgnkontinuerlig tilsyn. Barn under 18 år mottar oftest tilbud fra kommunale ergo, fysioterapeut samt helsesøster. Noen blir fulgt opp av skolen andre med Nav arbeidsgiver og fastlege. Tjenestene har fragmentert og liten kunnskap om tilstanden og ledere rapporterer om frustrerte, rådville og slitne tjenesteytere. Sterke oppfatninger og råd fra ulike hold kolliderer ofte med ansattes egen fagforståelse. Samtidig melder bruker og pårørende om ikke å bli trodd og godt nok ivaretatt. Mål Bærum kommune bidrar til at personer med diagnosen CFS/ME får et individuelt og kvalitativt godt tilbud. Tilbudet er helhetlig, virkningsfullt, trygt og sikkert, samt preget av god samhandling. Metode Ressursgruppe på tvers av programområdene. Forruten tjenester fra helse og omsorgstjenesten, deltar representant for fastlegene, skole og Nav. Råd, og veiledning til tjenestene. Tjenesten kan ta kontakt med kontaktperson via mail eller Servicetelefon. Kontaktperson for henvendelser som gjelder over 18 år. Det samme for henvendelser under 18 år. Opplæring på enkelte tjenestesteder med fokus på sykdomslære, holdning og gode bruker erfaringer Informasjon om kommunens og andre relevante tilbud på internett Lavterskeltilbud til innbyggere via internett og Servicetelefonen. Metode under utarbeidelse. Resultater så langt Gruppens samlede erfaring og tilegnelse av kunnskap har gitt økt kompetanse og en bredere og tryggere plattform. Trygg nok til å holde flere muligheter åpne for hva sykdommen er, og hva som bidrar til virkningsfulle tjenester. Har denne måten å samle fagkunnskap på overføringsverdi ved lignende problemstillinger? Kan økt kunnskap og trygghet vis a vis bruker og pårørende stagnere, eventuelt stoppe lidelsen? Kan økt kunnskap om tidlige tegn forebygge symptomer? Konklusjon CFS/ME prosjektet: Kommunale tjenester utført med skreddersøm.

15. HVORFOR BER PASIENTER OM KOPI AV SIN JOURNAL? Torunn Wibe 1,2) 1) Undervisningssykehjemmet i Oslo, 2) Avdeling for Sykepleievitenskap og Helsefag, Universitetet i Oslo Bakgrunn: Et økende antall pasienter gjør seg bruk av sin lovfestede rett til å be om kopi av journalen etter et sykehusopphold. Parallelt med dette er det nylig vedtatt en lovendring som åpner for mer utveksling av journalopplysninger mellom ulike sykehus og mellom sykehus og kommunehelsetjeneste hvor pasienten mottar helsehjelp. Denne lovendringen kom som resultat av en langvarig og stadig pågående debatt om hvordan balansen mellom informasjonsutveksling og konfidensialitetshensyn best kan ivaretas innenfor en helsetjeneste som har blitt mer og mer spesialisert og fragmentert. Mål/hensikt: Hensikten med studien var å få mer kunnskap om hvorfor pasienter ber om kopi av journalen sin og deres erfaringer med å få tilgang til egen journal. Gjennomføring: Invitasjon til å delta i en intervjustudie ble sendt ut sammen med journalkopi til pasienter som ba om kopi av sin journal ved to sykehusarkiv på Østlandet. 17 pasienter samtykket til å bli intervjuet. Intervjuene foregikk enten på forskerens kontor, hjemme hos pasienten eller annet sted som pasienten valgte. Det ble gjort lydopptak av intervjuene, som senere ble ordrett transkribert og analysert ved hjelp av kvalitativ innholdsanalyse. Resultater: Et hovedtema som kom fram i analysen var et ønske om å ha kontroll. Dette hovedtemaet bestod av flere undertema, hvorav ett var å sikre overføring av informasjon mellom helsepersonell. Pasientene opplevde det som problematisk at de møtte så mange forskjellige helsepersonell i sin kontakt med sykehuset, og noen ønsket derfor kopi av journalen for å kunne formidle informasjon selv når de fryktet at helsepersonellet ikke var oppdatert på det som stod i journalen. Andre var opptatt av å formidle journalinformasjon til eksterne instanser som de mottok helsehjelp fra fordi de ikke var trygge på at dette ville bli gjort fra sykehuset side. I presentasjonen vil jeg drøfte dette funnet opp mot alternative former for informasjonsutveksling mellom helsepersonell.

16. Helsefremmende og sykdomsforebyggende arbeid på sykehjem Astrid Merete Borge, Høgskolen i Bergen, Institutt for sykepleie, ambo@hib.no Kari Hovland, Midtbygda sjukeheim, Bergen kommune, kari.hovland@bergen.kommune.no Bakgrunn: Helsefremmende og sykdomsforebyggende arbeid på sykehjem er et utradisjonelt fokus innen sykepleiefaget. Prosjektet er iverksatt for å øke oppmerksomheten på miljøbehandling blant pleiepersonalet på sykehjem og blant sykepleiestudenter. I Samhandlingsreformen, vedtatt 1. Juni 2009, er det å begrense og forebygge sykdom beskrevet som en av utfordringene en står over for (Helse og omsorgsdepartementet, 2009). I følge Engedal (2002) er effekten av miljøbehandlingstiltak hos sykehjemsbeboere dokumenterbar når det gjelder funksjonsevne i dagliglivet, reduksjon av angst og depressiv symptomatologi og reduksjon i bruk av psykofarmaka. Mål/Hensikt: Øke oppmerksomheten på og refleksjon over sykehjem som arena for helsefremmende og sykdomsforebyggende arbeid. Prøve ut aktivitetstiltak som del av pleiernes arbeidsoppgaver for beboere på sykehjem. Materiale og metode: Handlingsorientert partnerskap mellom høyskole og praksisfelt hvor personale, lærere og studenter gjennom 15 måneder har hatt ulike, men likeverdige roller. Gjennom sykliske faser av ideer, praksis og erfaring, har prosjektet bidratt til kartleggingsdata, utprøving av tiltak og undervisning av yngre studenter. Resultater: 20 tredje års sykepleiestudenter har gjennomført Overta sykehjemsavdeling våren 2009 i samarbeid med en boavdeling. 41 tredje års sykepleiestudenter har 2009-2010 i samarbeid med samme sykehjem planlagt og gjennomført kartlegging av personalet sin oppfatning av helsefremmende og sykdomsforebyggende arbeid til pasientene. 10 studenter har prøvd ut tiltak innen musikk og fysisk aktivitet og utarbeidet modell for tiltak i samarbeid med en boavdeling og aktivitetsavdeling. Konklusjon: Samarbeidsprosjekt mellom skole og praksis hvor begge parter er likeverdige er positivt. Kompetanse om betydningen helsefremmende og sykdomsforebyggende kan ha for sykehjemsbeboere er viktig for å kunne iverksette varige tiltak. Fokus på miljøbehandling som en del av pleiernes daglige ansvar i tillegg til stell og medisinske oppgaver, har vist seg å være utradisjonelt og vanskelig å implementere.