Konsekvensutredning av reindriftsinteressene for nydyrking på eiendommene 115/6 Åsland og 116/1, Lyngen kommune

Norut Tromsø Rapport nr 1/2010 ISSN 1890-5226 Det planlagte Felt 3 med reingjerde til venstre og FV 312 til høyre Foto: Inge E. Danielsen. Konsekvensutredning av reindriftsinteressene for nydyrking på eiendommene 115/6 Åsland og 116/1, Lyngen kommune Jan Åge Riseth, Inge Even Danielsen og Bernt Johansen Norut Tromsø April 2010 i

ii

Prosjektnavn Prosjektnr KU Nydyrking Lyngen 4602 Oppdragsgiver(e) Oppdragsgivers ref Troms Landbruksselskap v/ Bjørn Einan/Asgeir Slåttnes Avtale 15.9. 2009 samt e-mail 9.10.2009 Rapportnr Dokumenttype Status 01/2010 Rapport Offentlig ISSN ISBN Ant.sider Versjon 1.0 1890-5226 978-82-7492-224-2 vii+48 Prosjektleder Jan Åge Riseth 16. April 2010 Dato Forfatter (e) Jan Åge Riseth, Inge Even Danielsen og Bernt Johansen Tittel Konsekvensutredning av reindriftsinteressene for nydyrking på eiendommene 115/6 Åsland og 116/1, Lyngen kommune Resyme` Bøndene i Lyngen kommune har utilstrekkelig jordbruksareal. De mest velegnede større arealer i kommunen er i området Jægervatn- Sørlenangsbotn. Større eiendommer er tilbudt solgt for oppdyrkingsformål. De aktuelle dyrkingsarealene er beiteland og driftsarealer for Ittunjarga /Rendalen reinbeitedistrikt (33T). Nydyrkingssaken kan være ett inngrep i konflikt med de rettigheter reindrifta har etter alders tids bruk og folkeretten. Nydyrking forutsetter tillatelse etter nydyrkingsforskriften. Godkjenning av nydyrking av areal over 50 daa krever konsekvensutredning (KU). De foreliggende nydyrkingsplanene er meget omfattende; nesten 2,5 kvadratkilometer nydyrkingsareal. Det totale direkte beitetapet er anslått til å være i størrelsesorden 47-96 rein i 120 beitedager. En umodifisert oppdyrking vil danne en omfattende barriere i et område som i dag hovedsakelig er fritt tilgjengelig og blir dermed mye vanskeligere tilgjengelig både for fritt trekk og for organisert flytting. Det effektive beiteområdet kan bli redusert adskillig mer enn det direkte beitetapet. På grunn av barrierevirkningen må en regne økt omfang av konflikter med rein på innmark, i hele dette delområdet av sommerdistriktet da det er tidlig bart, lavlendt og variert, og inneholder betydelig mer enn sin forholdsmessige andel av frodig/næringsrik vegetasjon. Dette kan i verste fall bety at det totale beitetapet som følge av redusert tilgang til beitene i dette delområdet, kan komme opp mot 3-4 ganger effekten av det direkte beitetapet ved oppdyrkingen og redusere beitekapasiteten i hele sommerbeitedistriktet betydelig. De lokale kumulative virkninger av den planlagte oppdyrkningen er knyttet til nærheten til allerede foretatte og godkjente dyrkingsprosjekter. Disse virkningene er store. De regionalt kumulative virkningene er knyttet til hytte- og næringsprosjekter i andre deler av distriktet, og er potensielt store. De foreliggende nydyrkingsplanene er et svært omfattende inngrep som har potensielt meget store negative virkninger for reindrifta i distriktet. For å begrense de negative effektene på reindrifta har vi foreslått et program for avbøtende tiltak som bør iverksettes dersom dyrkingsplanene realiseres. De viktigste tiltakene er å redusere omfanget av oppdyrkingen ved å ta to av de foreslåtte dyrkingsfeltene helt ut av planen. I tillegg foreslår vi beskjæring av to andre felter slik at avgrensingene legger til rette for trekkleier omkring dem. I tillegg foreslås etablert et system av korridorer, flytte og trekkveier som sikrer at reindrifta kan foregå mest mulig uhindret omkring dyrkingsarealene og ha full tilgang til resten av Selnesåsen/Lenangshalvøya. For å sikre dette har vi foreslått en tiltakspakke som omfatter avtaler om framtidig bruksformål, begrensning av andre inngrep i distriktet, rydding/tilrettelegging av trekkleier, tilrettelegging av flyttekorridor med samlegjerde og hjelpegjerde, reguleringsplan etter PBL 12-5, gjerde som freder mot rein rundt dyrkingsområdene.vi har også foreslått et miljøoppfølgingsprogram som omfatter avtaler for nydyrkingsområder /gjerdehold og flytte-/driveleier og et program for skogsrydding og vedlikehold av infrastruktur. I tillegg har vi foreslått etablering av et samarbeidsorgan samt en ekstern evaluering etter 5 år. Emneord Konsekvensanalyse, nydyrking, reindrift, avbøtende tiltak Postadresse: Northern Research Institute Tromsø, Norut Tromsø Postboks 6434 Forskningsparken, 9294 Tromsø Telefon: Telefaks: E-post: 77 62 94 00 77 62 94 01 post@norut.no iii

iv

FORORD Denne rapporten er skrevet på oppdrag for Lyngen kommune. Kommunen forbereder nydyrking på eiendommene 115/6 (Åsland) og 116/1. Søknaden gjaldt opprinnelig Troms Landbruksselskaps eiendom 115/6. Under kommunens saksbehandling kom det inn privat søknad om nydyrking på eiendommene 117/22 og 118/21. Disse eiendommene ble derfor forutsatt inkludert i utredningen, men søkeren har senere trukket seg. Planprogram for konsekvensutredning ble behandlet i Lyngen kommunestyre 22.06.2009 angir mandat for utredningen. Denne utredningen dekker planprogrammets pkt 1. Faglig fokus: reindrift. Etter at planprogrammet var vedtatt, har en annen privat eier tilbudt kommunen sin eiendom 116/1 til dyrkingsformål. Etter avtale med utrederne er denne eiendommen inkludert i utredningen. Rapporten bygger på befaring med etterfølgende kontaktmøte 12.08.2009 og skriftlig materiale fra reindriftskontoret og landbrukskontoret. Referansegruppa for arbeidet har bestått av nydyrkingslaget, reinbeitedistriktet, landbrukskontoret og reindriftskontoret. Et første utkast til rapport ble drøftet med referansegruppa på telefonmøte 14.01. 2010, og et tilnærmet ferdig utkast ble drøftet på telefonmøte 30.3.2010. Vi takker for oppdraget og referansegruppa for hjelp, velvilje og konstruktive drøftinger. Jan Åge Riseth og Inge Even Danielsen. Narvik/Brekken 16. April 2010 v

vi

INNHOLDSFORTEGNELSE 1. SAMMENDRAG 1 2. INNLEDNING 3 3. DAGENS SITUASJON. 5 3.1 Landbruket i Lyngen.5 3.2 Reindrift og naturinngrep...5 3.2.1 Reinens beitebruk 5 3.2.2 Inngrepseffekter...6 3.3 Reinbeitedistrikt 33T Ittunjarga/ Rendalen.8 3.3.1 Bruken av Lenangshalvøya/Selnesåsen...9 3.3.3 Gjennomførte og planlagte inngrep..11 4. TILTAKET OG VIRKNINGER AV TILTAKET...13 4.0 Nydyrkingsplanene..13 4.1 Nullalternativet.15 4.1.1 Eksterne endringer.16 4.1.2 Nasjonal klimapolitikk..16 4.2.Utredning fra Landbruk Nord..17 4.3 Mandatet...17 4.4 Virkningsanalyse..18 4.4.1 Direkte virkninger..18 4.4.2 Indirekte virkninger..19 4.4.3 Kumulative virkninger..25 4.4.4 Mulige synergieffekter..26 4.5 Tiltakets omfang og virkning...27 5. FORSLAG TIL AVBØTENDE TILTAK..29 5.1 Begrensing av dyrkingsplanen...29 5.1.1 Arealmessig omfang..29 5.1.2 Framtidig bruksformål...33 5.2 Begrensing av andre inngrep i distriktet...33 5.3 Tilrettelegging for trekk/flytting...33 5.3.1 Korridorer for trekk...33 5.3.2 Flyttelei med infrastruktur.35 5.4 Konfliktforebyggende tiltak.....36 5.4.1 Avtaler...36 5.4.2 Gjerder...36 5.5 Trafikksikkerhetstiltak.36 5.6Oppsummering avbøtende tiltak..37 6. MILJØOPPFØLGINGSPROGRAM.38 7.OPPSUMMERING OG KONKLUSJONER..39 7.1 Direkte virkninger 39 7.2 Indirekte og kumulative virkninger..39 7.3 Samlede virkninger...39 7.4 Avbøtende tiltak...39 7.5 Miljøoppfølgingstiltak.40 8.REFERANSER.41 VEDLEGG 43 vii

viii

1. SAMMENDRAG Lyngen kommune har et aktivt jordbruksmiljø, men mange bønder har utilstrekkelig jordbruksareal. De eneste større arealer i kommunen som er egnet for oppdyrking ligger i området Jægervatn-Sørlenangsbotn og det er nå større eiendommer som er tilbudt solgt for oppdyrkingsformål. De aktuelle dyrkingsarealene er beiteland og driftsarealer for Ittunjarga /Rendalen reinbeitedistrikt (33T), og nydyrkingssaken kan dermed være ett inngrep som kommer i konflikt med de rettigheter reindrifta har etter alders tids bruk og folkeretten. Nydyrking forutsetter tillatelse etter nydyrkingsforskriften. Godkjenning av nydyrking av areal over 50 daa krever konsekvensutredning (KU). For reindrifta er nydyrking naturinngrep som reduserer og deler opp beitelandet i stadig større grad. Virkningene av naturinngrep omfatter både direkte effekter som fysisk tap av land og forstyrrelse av dyr. Indirekte effekter omfatter unngåelseseffekter i lengre avstand enn der dyrene blir utsatt for direkte forstyrrelse. Kumulative effekter er sumeffektene av tidligere og nåværende inngrep. Tilsynelatende begrensete inngrep kan under uheldige omstendigheter få uforholdsmessig store effekter. De foreliggende nydyrkingsplanene er meget omfattende; i alt 2416 daa, dvs. nesten 2,5 kvadratkilometer nydyrkingsareal. Det totale direkte beitetapet anslås til å være i størrelsesorden 47-96 rein i 120 beitedager. I tillegg vil en umodifisert oppdyrking danne en ca. 2,2 km lang og på det smaleste 1,1-1,2 km bred barriere av dyrka mark mellom Jægervatnet og Sørlenangsbotn, som også vil nå 5-600 meter lenger opp i terrenget lengst nord. Hovedeffekten er at et område som i dag hovedsakelig er fritt tilgjengelig bare hindret av Geitsetra, blir mye vanskeligere tilgjengelig både for fritt trekk, men også for organisert flytting. En svært omfattende oppdyrking planlagt midt i et intensivt brukt reindriftsområde vil kunne medføre virkninger i hele det mulige influensområdet Jægervatn Lenangshalvøya. Det effektive beiteområdet kan bli redusert adskillig mer enn det direkte beitetapet. På grunn av barrierevirkningen må en regne økt omfang av konflikter med rein på innmark, hvor det ikke er gjerder som freder for rein, i hele dette delområdet av sommerdistriktet. Delområdet er tidlig bart, lavlendt og variert, og inneholder betydelig mer enn sin forholdsmessige andel av frodig/næringsrik vegetasjon. Dette kan i verste fall bety at det totale beitetapet som følge av redusert tilgang til beitene i dette delområdet, kan komme opp mot 3-4 ganger effekten av det direkte beitetapet ved oppdyrkingen. I så fall kan dette bidra til at beitekapasiteten i hele sommerbeitedistriktet reduseres betydelig. De lokale kumulative virkninger av den planlagte oppdyrkningen er knyttet til nærheten til allerede foretatte og godkjente dyrkingsprosjekter. Disse virkningene er store. De regionalt kumulative virkningene er knyttet til hytte- og næringsprosjekter i andre deler av distriktet, og er potensielt store. De foreliggende nydyrkingsplanene er et svært omfattende inngrep som har potensielt meget store negative virkninger for reindrifta i distriktet. For å begrense de negative effektene på reindrifta har vi foreslått et program for avbøtende tiltak som bør iverksettes dersom dyrkingsplanene realiseres. De viktigste tiltakene er å redusere omfanget av oppdyrkingen ved å ta to av de foreslåtte dyrkingsfeltene helt ut av planen. I tillegg beskjæres to andre felter slik at avgrensingene legger til rette for trekkleier 1

omkring dem. I tillegg foreslås etablerert et system av korridorer, flytte og trekkveier som sikrer at reindrifta kan foregå mest mulig uhindret omkring dyrkingsarealene og ha full tilgang til resten av Selnesåsen/Lenangshalvøya. For å sikre dette har vi foreslått en tiltakspakke som omfatter avtaler om framtidig bruksformål, begrensning av andre inngrep i distriktet, rydding/tilrettelegging av trekkleier, tilrettelegging av flyttekorridor med samlegjerde og hjelpegjerde, reguleringsplan etter PBL 12-5, gjerde som freder mot rein rundt dyrkingsområdene. Vi har også foreslått et miljøoppfølgingsprogram som omfatter avtaler for nydyrkingsområder /gjerdehold og flytte-/driveleier og et program for skogsrydding og vedlikehold av infrastruktur. I tillegg har vi foreslått etablering av et samarbeidsorgan samt en ekstern evaluering etter 5 år. 2

2. INNLEDNING Lyngen kommune har et aktivt jordbruksmiljø, men mange bønder har utilstrekkelig jordbruksareal. De eneste større arealer i kommunen som er egnet for oppdyrking ligger i området Jægervatn-Sørlenangsbotn. Her har Troms Landbruksselskap en større eiendom som er tilbudt solgt for oppdyrkingsformål. En annen grunneier har også nylig tilbudt å selge en naboeiendom for å imøtekomme samme formål. De aktuelle dyrkingsarealene er beiteland og driftsarealer for Ittunjarga/Rendalen reinbeitedistrikt (33T), og nydyrkingssaken kan dermed være ett inngrep som kommer i konflikt med de rettigheter reindrifta har etter alders tids bruk og folkeretten. Nydyrking forutsetter at det blir innvilget tillatelse etter Forskrift om nydyrking (LMD, 1997), som gitt med hjemmel i jordloven. Dyrkingsplan skal etter forskriftens 4 godkjennes av kommunen. Det kan settes vilkår for godkjenningen. Vedtak kan påklages til Fylkesmannen. For nydyrking av areal over 50 daa kan det etter forskriftens 6 ikke gis godkjenning uten at det foreligger konsekvensutredning (KU). Dette kravet er hjemlet i Plan- og bygningslovens (PBL) 32-2 som krever offentlig godkjennelse for planlagte tiltak dersom tiltaket vil ha vesentlige konsekvenser for miljø, naturressurser og samfunn. Kriteriene for hva som anses som vesentlige konsekvenser er angitt i Forskrift om konsekvensutredning (MD, 2005). Denne forskriften angir i 4e) at det er vesentlige konsekvenser for reindrifta når tiltaket.kan komme i konflikt med utøvelsen av samiske utmarksnæringer, eller er lokalisert i reindriftens særverdiområder eller minimumsbeiter og kan komme i konflikt med reindriftsinteresser, eller på annen måte kan komme i konflikt med reindriftens arealbehov (MD, 2005: 4e) Reindrifta er regulert i reindriftsloven (Lov om reindrift, 2007) av 7.6. 2007. For reindriftas beite- og driftsområder gjelder det generelt at [g]runneier eller bruksberettiget må ikke utnytte sin eiendom i reinbeiteområde på en slik måte at det er til vesentlig skade eller ulempe for reindriftsutøvelse i samsvar med denne lov ( 63). Med dette menes i første rekke tiltak som hindrer reindriftsutøvere å utøve rettighetene sine etter reindriftsloven (Ot.prp. nr. 28, 1994-95). Eller sagt på en annen måte: [r]eindriftssamene må finne seg i at det offentlige med sikte på å fremme allmennyttige formål treffer tiltak som kan medføre ulemper og også visse tap, så langt ikke selve næringsgrunnlaget for reindriften rokkes ved (Arnesen, 1977:19 ). Det sterkeste vern mot inngrep har reindrifta når inngrep kommer i konflikt med reindriftas flytting etter tradisjonelle flytteleier. Etter reindriftslovens 22 må ikke 3

flytteleier stenges, men Landbruks- og Matdepartementet kan samtykke i omlegging av flyttlei og i åpning av nye flyttleier når berettigede interesser gir grunn til det. Rent saksbehandlingsmessig innebærer også dette at dersom en flyttelei skal omlokaliseres, så må saken forelegges departementet til avgjørelse. For utbygging i utmarka vil vanlige saksbehandlingsrutiner og evt. ekspropriasjons- og erstatningsrettlige grunnsetninger komme til anvendelse (Ot.prp. nr. 28,1994-95: 47-48). Konkret betyr det bl.a. at det må gjøres en interesseavveining mellom reindrifta og utbyggingsinteressene. Rettspraksis har slått fast at reindriftas rettigheter hviler på alders tids bruk. Dette innebærer at reindriftas rettigheter har ekspropriasjonsrettslig vern etter Grunnlovens 105 på linje med fast eiendom (Bull, 1997). Utover dette er myndighetene bundet av Grunnlovens 110a, som pålegger myndighetene å legge forholdene tilrette for at samene kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv. Man er også bundet av Norges folkerettslige forplikteleser overfor samene som urfolk nedfelt i FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter av 1966, artikkel 27, som omfatter tradisjonelle næringsveier som reindrift, og ILOkonvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk. Begge konvensjonene er ratifisert av Norge og dermed forpliktende for myndighetene selv om konvensjonstekstene som sådan er allmenne i sitt uttrykk. Stortingets Ombudsmann for forvaltningen (Sivilombudsmannen) har i en uttalelse av 2.7.1996 gitt noen generelle anførsler om betydningen av disse to konvensjonene og den nevnte grunnlovsparagrafen. Ombudsmannen peker på at reindrifta både er en del av spesifikt samisk kultur og en del av det materielle grunnlaget for samisk kultur og derfor i kjerneområdet av grunnlovsparagrafen. Også i behandlingen av enkeltsaker må det derfor etter ombudsmannens oppfatning legges til grunn et forholdsvis strengt krav til myndighetenes oppmerksomhetsnivå i forhold til å ivareta hensynet til samene for å unngå at man utilsiktet setter den samiske kulturen under press gjennom virkninger på det materielle kulturgrunnlaget (Bull, 2004). Dette har betydning i alle større utbyggingssaker i reindriftsområder, og betyr rent konkret at det finnes tålegrenser for hvor omfattende inngrep som kan tillates. Hvor disse grensene går rent juridisk er et skjønnsmessig spørsmål, og i siste instans opp til domstolene å avgjøre, men i tråd med sitatene over kan vi antyde at det som et minimum fortsatt må være mulig å videreføre reindrifta som næring og kulturform. Dvs. reineierne må anse fortsatt drift som både meningsfull og regningssvarende. 4

3. DAGENS SITUASJON NORUT Tromsø har fått som oppdrag å utrede konsekvensene for reindrifta ved evt. iverksetting av nydyrkingstiltaket. Utredningen bygger på skriftlig materiale, egne data og befaring hvor det ble innhentet opplysninger fra nydyrkingslaget, reinbeitedistriktet, Lyngen kommune og Reindriftsforvaltningen i Troms. 3.1 Landbruket i Lyngen Lyngen er en aktiv landbrukskommune med mange unge bønder og godt utviklet fagmiljø. I kommunen finnes ca. 11000 sauer og ca. 800 storfe samt geitebruk, gris- og hestehold. De fleste dyrka områdene blir høstet og flate maskinhøstbare områder er særlig viktige. På strekningen Lenangsøyra-Jægervatn fins de største sammenhengende dyrkbare arealer. Disse representerer stort potensial for ytterligere næringsutvikling (Planprogram 2009). 3.2 Reindrift og naturinngrep 3.2.1 Reinens beitebruk Det er en grunnleggende utfordring for all reindrift i dag å ha tilstrekkelig tilgang til nødvendige beiteressurser. Siden reindrifta er basert på naturbeite året rundt, er det behov for tilstrekkelig tilgjengelig beite til alle årstider. Værforhold og fenologi varierer fra år til år. Det er derfor også nødvendig med beitearealer som gir rom for å ivareta denne variasjonen. I tillegg til de mest intensivt brukte områdene, er det også behov for områder som brukes år om annet når behov oppstår. Et driftsområdes totale beitekapasitet vil være betinget av beitebalansen mellom de ulike årstidsbeitene. En sesongmessig underdekning vil innebære redusert tilvekst eller avkastning i og med at redusert næringsopptak gjør dyrene dårligere i stand til å møte neste sesong. Det viktigste elementet i beitebalansen er årstidsbalansen mellom tilgjengelige vinterbeiter og barmarksbeiter. Disse to hovedsesongbeitene har ulike vekstmønster og ulik dynamikk mellom rein og beite. Vinterbeitekapasiteten bestemmer flokkstørrelsen, mens sommerbeitene bestemmer produksjonen (Klein 1968). Innenfor det enkelte sesongområde er reinens naturlige bruk av områdene avhenging av samspillet mellom tilgjengelig beitekapasitet og dyrenes tilpasning til vær og andre ytre omstendigheter; herunder også evt. driftsforstyrrelser. Ettersom inngrepet i dette tilfellet er planlagt i et sommerbeiteområde, gir vi en introduksjon til reinens sommerbeiting i forhold til terreng, værtype og biologi. I et sommerbeitedistrikt er reinens bruk av landskapet avhengig både av værlaget og vegetasjonens utvikling (fenologi). Ett godt sommerbeitedistrikt kan tilby reinen både vann, beite og svalhet, også på de tørreste og varmeste somrene. Væravhengigheten kan deles i tre hovedmønstre: 5

-Sol og sterk varme medfører at reinen prøver å unngå insekter og varme og søker etter avkjøling på snøleier i høgfjellet (jassat) eller i fjæra. Dette medfører risiko for uttørking og/eller dårlig beitero. -Regn, vind og lave temperaturer gjør at reinen kan beite i de lavereliggende og frodige områder som kan forsyner reinen med frodig plantevekst. I tillegg kommer samspillet mellom reinens årssyklus og værlaget: -Reinens følsomhet for insekter og sol øker med avhåring av den gamle vinterpelsen. Det samme gjør også reinens følsomhet for kaldere vær. Det gjør at den har behov for å bevege seg opp og ned i terrenget alt etter hvordan værlaget er: -På varme dager er den som regel høyt oppe i terrenget eller i fjæra hvor den har tilgang til det, og på dager med kaldere værlag lenger nede i terrenget. -Om det blir kaldt værlag i den perioden hvor hårlaget er som tynnest, har reinen behov for å finne ly i lavereliggende områder som er skogbevokst samtidig som den søker beite der. -På seinsommeren og tidlig på høsten vil reinen søke etter sopp, og da vil den også streife mye omkring for å finne sopp. Det tilsier også behov for fri bevegelse til og fra de (skogs)områdene hvor den kan finne sopp. Sett under ett betyr samspillet mellom værlag og økologi/fenologi at reinen er avhengig av muligheter til mest mulig fri bevegelse innen et sommerbeitedistrikt for å kunne utnytte de mulighetene som landskapet gir både til beite, ly og avkjøling. 3.2.2 Inngrepseffekter Konkurrerende arealbruk har ført til økende fragmentering av beitelandet. Generelt kan inngrepseffekter deles inn i direkte effekter, indirekte effekter og kumulative effekter (World Bank 1997). De direkte effektene ved naturinngrep omfatter som regel fysisk tap av land og forstyrrelse av dyr i nærheten av inngrepet. Ofte er selve tapet av land nokså begrenset. Det er utført mye forskning på effekten av direkte forstyrrelse av både rein og andre drøvtyggere. De fleste undersøkelsene viser at direkte forstyrrelse nær inngrep med påfølgende fluktreaksjoner gir små og kortvarige effekter på enkeltdyr (Se Vistnes, Nellemann & Strøm Bull 2004). Indirekte effekter omfatter unngåelseseffekter i lengre avstand enn der dyrene blir utsatt for direkte forstyrrelse. Atferdsstudier viser at dersom rein utsettes for kontinuerlig og langvarig forstyrrelse, viser at dyr som for eksempel stadig møter på trafikk vil bruke mer energi og få lavere kroppsvekt enn ueksponerte dyr. Dette vil særlig være kritisk om våren når dyra er i dårlig kondisjon og simler har stort energibehov. Det er for eksempel 6

påvist at kraftledninger kan redusere beitebruken både for villrein og tamrein opptil 4 kilometer unna inngrepet og dermed øke beitepresset på andre områder (op.cit.). Kumulative effekter er sumeffektene av tidligere og nåværende inngrep. Infrastrukturtiltak som hver for seg kan ha begrenset effekt vil til sammen føre til store akkumulerte effekter. Virkninger av bit-for-bit inngrep akkumuleres kvantitativt inntil man når terskler der virkningene kan gjøre kvalitative sprang. Dvs. et tilsynelatende begrenset inngrep under uheldige omstendigheter kan få uforholdsmessig store effekter. Effekten av et nytt inngrep vil således i stor grad være betinget av hvordan effektene det skaper samvirker med effektene av tidligere inngrep. Man kan derfor ikke vurdere hvert inngrep for seg. Inngrepene må ses i en sammenheng. Reindrifta og reindriftskulturen har tålegrenser og den samlede effekten av mange inngrep har endret reindrifta mange steder. Et reinbeitedistrikt med gode beiteforhold og god beitebalanse fra naturens side, vil derfor generelt ha en større bufferevne overfor inngrep og forstyrrelse enn et mindre godt distrikt. Sett i et langtidsperspektiv er reindrifta kommet under et betydelig press fra andre arealbrukere (Danell 2004, Riseth 2002), særlig de siste tiårene. FNs utviklingsprogram (UNEP 2001) angir i et trendscenario at dersom naturinngrepene fortsetter i samme tempo som nå, vil reindrifta få vanskeligheter med å overleve når vi ser noen tiår framover. I Norge er presset på reindriftsarealene påvist å være størst i sørsamisk område og for kystnære beiter (Vistnes & al., op. cit.). Som referert foran legger KU-forskriften også dette til grunn at de samlede effektene av planer og tiltak innenfor det enkelte reinbeitedistriktet skal vurderes. Kumulative effekter kan være vanskelig å forutse rimelig presist. Vi anser at det kan være formålstjenlig å gå veien om å vurdere effekten på reindriftas fleksibilitet (Beach & Stammler 2006). Konkret kan reduksjon av sommerbeitekapasiteten i første omgang synes å ha liten umiddelbar effekt i et distrikt som er klart begrenset av vinterbeitekapasiteten. Senere kan det imidlertid vise seg at nettopp dette inngrepet betyr at man mister tilpasningsevne gjennom at man hadde hatt behov for disse arealene fordi nye inngrep fordrer omlegginger i driftsmønsteret. I et slikt tilfelle vil det aktuelle distriktet i første omgang tape fleksibilitet, som i neste omgang gjør effekten av ett nytt inngrep større enn den ville blitt med opprinnelig fleksibilitet intakt. 7

3.3 Reinbeitedistriktistrikt 33T Ittunjarga/ Rendalen Tidlig vinter, vinter og vårvinter tilbringes i midtre sone i Vest-Finnmark reinbeiteområde. Sommerdistriktet (se Figur 1) er på 614 km 2 og har et øvre reintall som er satt til 900 rein i vårflokk. I forbindelse med implementeringen av ny reindriftslov av 2007 har distriktet mulighet til å få fastsatt nytt reintall i forbindelse med fastsetting av bruksregler for distriktet. Fastsatt beitetid for sommerbeitedistriktet er fra 1. mars og til 31. desember (Reindriftsforvaltningen, 2003). Figur 1. Reindriftskart. Reinbeitedistrikt 33T Ittunjarga/Rendalen. 8

3.3.1 Bruken av Lenangshalvøya/Selnesåsen (influensområde) Lenangshalvøya Selnesåsen Området blir tidlig bart om våren (Figur 2). Det brukes både som vårland, og under spredningstiden (tidlig høst). På våren brukes de områdene hvor tilgjengeligheten til beite er best først, og etter hvert som tilgjengeligheten øker vil også beitene grønnes og de beites da suksessivt dvs. myrene benyttes først, inntil reinen senere trekker oppover i terrenget. Figur 2. Selnesåsen sett på avstand østfra. Botnelva til venstre. Geitsetra til høyre midt i bildet. Foto: Inge E. Danielsen. Om sommeren beites de høyereliggende områder i distriktet, dvs. over og omkring tregrensen (se nærmere i 3.2.1), såfremt det ikke er kjølig vær som gjør at reinen trekker nedover i terrenget for å finne beite og ly for vær og vind når den er sårbar for temperaturforskjeller på grunn av hårfellingstiden. Det er også vanlig at reinen, og spesielt bukkerein trekker ned til fjæra i varmen for å finne avkjøling og unngå insektplagen når det er varmeperioder. 9

I spredningstiden (tidlig på høsten) søker reinen seg igjen til området i sin leting etter sopp og andre vekster som er proteinrike. Reinens naturlige trekk- og beite mønster i samsvar med vegetasjonens utvikling og værlaget, tilsier at dermed at det er stort behov for mest mulig fri passasje ut og inn av dette området samt opp og ned i terrenget, også innenfor dette området. Under brunsten (september-oktober) er flokken stort sett sør for Jægervatnet og østover mot Koppangen. Det ligger et reindriftsanlegg i tilknytning til dette området (Sørlenangsbotn), se forsidebildet. Det har beitehage, arbeidsgjerder, slaktekontorer og muligheter for opplasting; plasseringen er angitt på figur 3. Figur 3. Utsnitt av reindriftskart (dyrkingsområde/influensområde) 10

3.3.2 Gjennomførte og planlagte inngrep Denne delen av distriktet er relativt lite belastet med naturinngrep. En del av forklaringen på det er nærheten til 3 naturvernområder; Stormyra og Sørlenangbotn naturreservater og Lyngsalpan landskapsvernområde, se figur 4 og 5. De viktigste gjennomførte og planlagte inngrepene er de som ligger nært opptil dyrkingsområdene; den etablerte Geitsetra (115/20) og tre nye/nylig godkjente feltene 115/22, 112/38 og 115/21. I andre deler av distriktet er en rekke felter for bygging av hytter/ utleiehytter til mer eller mindre kombinerte nærings- og fritidsformål, til dels på dyrka/dyrkbar mark etablert, i løpet av de siste årene, eller er under etablering. Noen av de viktigste er: Årøybukt BF25 (nord for Lyngseidet) har vedtatt reguleringsplan som åpner for hyttebygging. Dette er tidligere forsvarsanlegg kjøpt opp av private og lagt ut til hytter/utleiehytter. Det er fortsatt under utbygging Seljevika BF22 (nord for Lyngseidet) har ett tilsvarende konsept hvor det inngår utleiehytter som næringsvirksomhet. Dette er i en oppstartsfase og reguleringsplanen er under behandling, men en del tomter er allerede solgt til interessenter. Arnenga BF4 (Nord-Lenangen). Dette er regulert som industriområde med ambisjoner om 300 hytter over 10 år. Rødnes LH8 (Sør-Lenangen). Dette er et hyttefelt. Disse utbyggingene representer en bekymringsfull tendens for primærnæringene av flere grunner. Til dels betyr det nedbygging av areal som kunne vært brukt til matproduksjon, men det innebærer over tid også endringer av maktforholdene i lokalsamfunnet da utbyggings- og fritidsinteresser får en sterkere posisjon. Dette bidrar til å svekke den politiske gjennomslagskraften for både jordbruk og reindrift. For beitenæringene betyr dessuten økt rekreasjonsbruk mer forstyrrelse på beite. Vi kommer tilbake til betydningen av disse etableringene for denne saken i 4.4.3. 11

12

4. TILTAKET OG VIRKNINGER AV TILTAKET 4.0 Nydyrkingsplanene De opprinnelige nydyrkingsplanene som omfatter deler av Troms Landbruksselskaps eiendom Åsland er skissert i Figur 4. Felt 1 omfatter 775 da, derav 491 daa fastmark og 284daa myr (37%). Felt 2 er 322 daa, derav 207 daa fastmark og 115 daa myr (36%). Felt 3 er 93daa der av 30 daa fastmark og 63daa myr (68%). Felt 4 er 223 da, derav 65 daa fastmark og 158 daa myr (71%). Felt 5 utgjør 323 daa myr derav 125 daa fastmark og 198daa myr (61%). Totalt dyrkingsareal er 1736 daa, derav 918 daa fastmark og 818 daa myr (47%) (Røthe 2008). Vi ser at innslaget av myr er omtrent dobbelt så stort på dyrkingsfeltene sør og øst for fylkesvei 312 som feltene 1 og 2. Figur 4. Opprinnelige nydyrkingsplaner. 13

Høsten 2009 fikk man tilbud om slag av naboeiendommen 116/1 som deretter ble avtalt inkludert i konsekvensutredningen, se figur 5. Den nydyrkede åkeren på eiendom 112/38 og det innvilgede dyrkingsfeltet 115/22 samt Geitsetra (115/20) er også tegnet inn. Figur 5. Foreliggende dyrkingsplaner. Geitsetra og eiendommen 112/38 (åker) er tidligere oppdyrket. Eiendommen 115/22 fikk innvilget tillatelse til oppdyrking i 2008. Figur 6 viser også den allerede oppdyrkede eiendommen 115/21 som ligger like nord for det foreslåtte 116/1. 14

Figur 6. Oppdyrkede og allerede godkjente dyrkingsareal (115/22/112/38 og 115/21) som ligger nært opptil dyrkingsplanene. 4.1. Nullalternativet Ved konsekvensutredninger er det standard prosedyre at det beskrives et nullalternativ. Håndboka for konsekvensutredninger fra Statens Vegvesen, som ofte brukes som mal for slike utredninger, omtaler dette slik: Konsekvensene av et tiltak framkommer ved å måle forventet tilstand etter tiltaket mot forventet tilstand uten tiltak. Man må altså ha en referanse for å si noe om konsekvens. Referansen som alle alternativer skal sees i forhold til, betegnes alternativ 0. En beskrivelse av alternativ 0 tar utgangspunkt i dagens situasjon, og omfatter i tillegg forventede endringer uten tiltaket i analyseperioden. Ved beskrivelse av alternativ 0 skal det tas hensyn til øvrige planer som allerede er vedtatt gjennomført uavhengig av tiltaket, og som vil redusere eller forsterke de problemer man står overfor i dagens situasjon. Slike planer kan være knyttet til vegtiltak, som eksempelvis sykkelveg, utbygging av annen infrastruktur, utforming av kollektivtrafikken, nye boligområder eller annen arealutvikling. Tiltak som følger av forpliktelser i forhold til nasjonale forskrifter eller EU-direktiver, bør også ligge inne i nullalternativet. (Statens Vegvesen, 2006: 68) Nullalternativet skal i vårt tilfelle beskrive effektene for reindrifta gitt at utbyggingen som konsekvensutredes ikke iverksettes. Hensikten med dette alternativet er som det framgår av sitatet, at det skal finnes et sammenlikningsgrunnlag. Normalt er det påregnelig at det 15

vil skje endringer i andre forhold som påvirker deltemaet (her: reindrift) som utredes. Det vil være vesentlig å kunne skille effekter av slike endringer fra endringer som skyldes selve tiltaket som er gjenstand for konsekvensutredning. 4.1.1. Eksterne endringer For reindrifta vil nullalternativet måtte omfatte de endringer som man kjenner til og ellers er påregnelige i minimum en 12-årsperiode (lengste perspektiv for kommuneplan) men fortrinnsvis enda lenger (generasjonsperspektiv). Som det går fram av 3.2.2 er Lyngen i en nokså tidlig fase med utbygging av hyttefelter for nærings- og fritidsbruk. Det er vanskelig å spå utviklingen i slike markeder, men som kjent har ekspansjonen vært betydelig i sentrale fjellområder i Sør-Norge, og den fortsetter nå, i følge mediaoppslag, etter litt stillstand som følge av finanskrisen. Det vil vel være realistisk å forvente at det også fortsetter på attraktive destinasjoner i Nord-Norge. I Lyngen er både Lyngsalpan, landskapsvernområdet og nærheten til sjøen ekstra konkurransefortrinn. Over tid kan også klimaendringene bidra til at nordnorske destinasjoner vil konkurrere bl.a. med Alpene om skiturister. Ut fra dette må vi forvente at presset på utbyggingsareal og rekreasjonsområder i Lyngen vil tilta over tid. 4.1.2 Nasjonal Klimapolitikk På bakgrunn av Stortingsmeldingen om klimautfordringene i landbruket, St.meld. nr. 39 (2008-2009), lagt fram i juni 2009, har Landbruks- og matdepartementet sendt på høring til bl.a. kommunene et forslag om å endre Forskrift om nydyrking og forby nydyrking på myr. Forslaget har svarfrist 30.april 2010 (se vedlegg 1). Det er rimelig å forvente at forskriften blir vedtatt. Dersom forskriften blir vedtatt og trer i kraft før det er innvilget tillatelse til nydyrking, vil det ikke lenger være hjemmel for å gi tillatelse til nydyrking av myr med dypere torvlag enn 30 cm. I så tilfelle vil det bety en omfattende reduksjon av oppdyrkingsplanene, spesielt feltene 3, 4 og 5 som er basert på 60-70 prosent myrareal. For øvrige felter vil konsekvensene være mindre, men hva dette vil bety rent arronderingsmessig og hva det betyr for planene, er vanskelig å vite før tiltakshaver evt. har foretatt en ny gjennomarbeiding av planene ut fra de endrede forutsetningene. I de opprinnelige dyrkingsplanene er felt 5 planlagt som reservebeite, dvs. det er dette dyrkingsfeltet som er mest aktuelt å skyve ut i tid realiseringen av. Den påregnelige endringen i nydyrkingsforskriften gjør samtidig at dette feltet blir mindre aktuelt. 16

For reindrifta i dette området er den foreslåtte endringen i nydyrkingsforskriften fordelaktig da myrområdene, som er tidlig bare, er de mest verdifulle beiteområdene av de potensielle dyrkningsarealene. 4.2. Utredning fra Landbruk Nord Landbruk Nord har gjennomført en konsekvensutredning for tap av beiteland for rein og sau (Røthe, 2008). I denne utredningen er det er beregnet at oppdyrking av 1736 daa vil gi tapt beite for 27 til 55 rein i 150 beitedager (mai-september) forutsatt utnyttingsgrad på 10 til 20 prosent. I tillegg peker utredningen på at området vest for det planlagte dyrkingsfeltet vest for fylkesvei 312 (Felt 1) er oppsamlingsområde og at det er drivingslei over det planlagte beredskapsbeitet (Felt 5) og at dyrkingsomfanget vil redusere adkomstmulighetene til arealet vest for fylkesvei 312/314 (dvs. Selnesåsen og Rinngjerdhaugen) og dermed redusere muligheten for utnytting av disse arealene til reinbeite (Røthe, 2008). Dvs. vi kan lese ut av utredningen at influensområdet er betydelig større enn det direkte beitetapet. Landbruk Nords utredning ble laget før eiendommen 116/1 ble aktuell, og den er derfor ikke tatt med i utredningen. Både Reinbeitedistrikt 33 T Ittunjarga/Rendalen og Reindriftsforvaltningen i Troms har påpekt at ut fra et reindriftsfaglig perspektiv er Landbruk Nords utredning svært mangelfull. De har derfor stilt krav om at det gjøres en ny utredning hvor utrederne har reindriftsfaglig kompetanse (RF 2009a, RF 2009b). Det er på bakgrunn av dette Norut Tromsø ble kontaktet for å gjøre en bredere reindriftsfaglig utredning. 4.3 Mandatet Mandatet for foreliggende utredning framgår av Planprogram behandlet i Lyngen kommunestyre 22.06. 2009. Planprogrammet omfatter for temaet reindrift fire punkter: -1) Dokumentasjon av tapt beiteressurs. Kartlegge beiteressurser som går tapt som følge av oppdyrkingen gjennom vitenskapelig metode utført av ekstern konsulent -2) Vurdere virkningen av den tapte ressursen for distrikt 33T. Innskrenkninger til beiteareal, reinens beitemønster, driftsmønster. Hvilke konsekvenser vil gjerding av dyrkafeltene gi? -3) Foreslå avbøtende tiltak/påpeke mulige synergieffekter Foreslå avbøtende tiltak. Det må gjøres i direkte drøfting med tiltakshaverreineiere/områdestyret etter pkt.1 og 2-4) Foreslå Miljøoppfølgingsprogram Det er vanlig å iverksette miljøoppfølgingsprogrammer tilknyttet KU. Det kan være aktuelt for Åsland Nydyrkingslag, og en må evaluere de avbøtende tiltakene som iverksettes. 17

Utredningen fra Landbruk Nord er tematisk konsentrert innenfor punkt 1). Foreliggende utredning skal sette beiteressursberegninger inn i en større sammenheng gjennom å beregne både direkte og indirekte beitetap og kalkulere hvor stor andel dette tapet utgjør av distriktets samlede beiteressurser. Utredningen skal dessuten se dette beitetapet i sammenheng med foretatte og planlagte inngrep i distriktet. Sammen med en analyse av de driftsmessige virkninger av tiltaket gir dette grunnlag for programmets punkt 2). Utredningen legger betydelig vekt på planprogrammets punkt 3) med sikte på å finne løsninger som kan fungere både for jordbruket og reindrifta. Punkt 4) skal sikre muligheter for å justere tiltakene ut fra erfaringer man vinner over tid. 4.4 Virkningsanalyse De foreliggende nydyrkingsplanene er meget omfattende. De opprinnelige planene, omfatter brutto 1736 daa (Røthe, 2008). I tillegg kommer eiendommen 116/1 som utgjør 680 daa, slik at planene nå omfatter totalt 2416 daa, dvs. nesten 2,5 kvadratkilometer nydyrkingsareal. 4.4.1. Direkte virkninger Beitetap oppdyrkingsområde Utredningen foretatt av Landbruk Nord (Røthe, 2008) bygger bl.a. på Warenberg et al. (1997) og gir etter vårt skjønn et bra bilde av kvaliteten av beitet for de områdene som planlegges oppdyrket. Vi legger derfor denne til grunn når det gjelder direkte tapt beite som følge av oppdyrkingen. Dersom vi oppjusterer denne beregningen med økningen av dyrkingsarealet fra de opprinnelige 1736 daa til 2416 daa når eiendommen 116/1 inkluderes, utgjør dette en økning på 40 %. Med utredningens forutsetninger blir da tilsvarende det direkte beitetapet 38-76 rein i 150 beitedager. Legger vi i tillegg til grunn at høgsommerbeitet (30 dager) i hovedsak vil være i høgfjellet utenfor influensområdet, kan vi i stedet regne 120 beitedager, og da blir beitetapet for 47-96 rein i 120 beitedager. Sperring av trekk og flytteleier Som det også går fram av Figur 5 vil de planlagte dyrkingsfeltene sammen med den etablerte Geitsetra danne en ca. 2,2 km lang og på det smaleste 1,1-1,2 km bred barriere av dyrka mark mellom Jægervatnet og Sørlenangsbotn med kun en åpning på ca 50 meter mellom feltene 4 og 5. Det framgår også at feltet på eiendommen 116/1 går langt vestover; helt til toppen av Rinngjerdhaugen, 5-600 meter lenger opp i terrenget enn ellers. Den øverste delen av dette feltet danner således også en hindring for passasje langs 18

med øvre del av lia. Hovedeffekten er at et område som i dag hovedsakelig er fritt tilgjengelig bare hindret av Geitsetra, blir mye vanskeligere tilgjengelig både for fritt trekk, men også for organisert flytting. 4.4.2 Indirekte virkninger Både den etablerte Geitsetra, den planlagte og vedtatte oppdyrkingen av eiendom 115/22 samt den foretatte av eiendom 112/38, bidrar til å forsterke virkningen av de foreliggende planene gjennom å danne en ca 2,2 km sammenhengende barriere langs FV 312/314 som i verste fall vil kunne avskjære hele Selnesåsen/ de indre deler av Lenangshalvøya for reinbeiting dersom den gjennomføres umodifisert. Den nevnte arronderingen av eiendommen 116/1 forsterker dette gjennom også å utvide denne med en ekstra barriere i retning øst-(nord)vest. Selv om det er passasjer på begge sider vil det også i noen grad avskjære de ytre delene av Lenangshalvøya gjennom at den blir vanskeligere tilgjengelig. Oppdyrkinga er svært omfattende og er planlagt midt i et intensivt brukt område. Den vil kunne få to typer virkninger: 1) Det effektive beiteområdet kan bli redusert adskillig mer enn det direkte beitetapet (beregnet av Landbruk Nord) av oppdyrkingen. 2) Når reinen ikke kommer fram der den er vant til å gå, vil den søke etter å komme fram andre steder og vil også komme inn på både tidligere oppdyrka områder og også nydyrkingsområdene. Jo større barrierevirkningen er, jo mer konflikter md rein på innmark må man regne med at det blir. Reinen kan komme til å trekke i alle retninger hvor den kommer fram. Det kan bety at innmarksområder, hvor innmarka ikke er stengt med gjerde som freder for rein, kan bli mer utsatt for rein på innmark.. Dette kan skje i hele influensområdet. For å kunne anskueliggjøre hvor stort det indirekte beitetapet kan tenkes å bli, har vi derfor i det følgende gitt en framstilling av vegetasjonens sammensetning og beitepotensialet i et influensområde som omfatter Selnesåsen/ Lenangshalvøya i forhold til hele distriktet ut fra at det er dette influensområdet som er det potensielle maksimale området som kan bli utilgjengelig som følge av dyrkingsplanene. Distriktet og influensområdet Figur 7 viser et utsnitt av et satelittbasert vegetasjonskart (Johansen, 2009) over hele sommerbeitedistriktet og markerer også det maksimale influensområdet. Figuren illustrerer at influensområdet utgjør en betydelig del av de frodige og vegetasjonsrike områdene i sommerdistriktet. 19

Figur 7. Sommerbeitedistriktet og influensområdet. (Johansen, 2009). Fargekode: Rødt- Bebygd område. Gult-Dyrka mark. Grønt-Skog.Brunt-Hei/lyngvegetasjon. Lys gult- Alpine engsamfunn. Lys fiolett-fjellvegetasjon/snøleier-hvitt-bre/impediment 20

Figur 8. Influensområdet. Satelittbilde. Figur 8 viser et satelittbilde over influensområdet. Dyrkede områder, vassdrag og våtmark, samt skogsområder trer tydelig fram. 21

Andel av distriktets beitekapasitet Tabell 1 og 2 konkretiserer det visuelle inntrykket som figurene 7 og 8 gir med konkrete beregninger av fordelingen av vegetasjonstyper både for hele sommerdistriktet og for influensområdet. Tabell 1 gir en grov oversikt, mens Tabell 2 gir en nokså finmasket fordeling Tabell 1. Arealtall hele området og influensområdet. Beregninger ut fra satelittbasert vegetasjonskart (Johansen, 2009). 1 2 3 Hele distriktet Influensområdet Influensområdet av distriktet Nr Vegetasjonstyper km2 % km2 % % 1 Skog 137,2 22,48 16,12 49,98 11,75 2 Myr 18,21 2,98 6,57 20,37 36,08 3 Fjell 380,32 62,33 6,59 20,43 1,73 4 Vann 7,64 1,25 0,29 0,90 3,80 5 Dyrka mark 9,53 1,56 2,65 8,22 27,81 6 Bebygd areal, impediment 57,3 9,93 0,03 0,1 0,05 610,22 100 32,26 100 5,29 Når vi skal vurdere influensområdet i forhold til hele distriktet, ser vi at influensområdet utgjør vel 5 prosent av hele distriktet, mens fordelingen av vegetasjonstyper er ulik mellom distriktet og influensområdet. Tabell 1 viser at influensområdet inneholder overproprosjonalt med areal av myr, dyrka mark og skog, mens det er relativt lite fjellvegetasjon. Halvparten av influensområdet består av skog, mens myr og fjell utgjør en femtepart hver. I forhold til gjennomsnittet i distriktet har influensområdet omtrent sju ganger så mye myr, fem-seks ganger så mye dyrka mark og dobbelt så mye skog. Dette har selvsagt med topografi og høyde over havet å gjøre. Mens storparten av distriktet er høye fjell, består influensområdet stort sett av strandflate og nokså lave åser. Tabell 2 detaljerer dette bildet med en oppdeling i vegetasjonstyper. 22

Tabell 2. Vegetasjonstyper hele området og influensområdet. Beiteverdien for de ulike enhetene er angitt i en skala fra 1-5. Beregninger ut fra satelittbasert vegetasjonskart (Johansen, 2009). 1 2 3 Beite- Verdi Hele distriktet Influensområdet Influensområdet av distriktet Nr Vegetasjonstyper 1-5 km2 % km2 % % 1 Frodig bjørkeskog 5 2 Blåbær-/småbregnebjørkeskog 4 61,8 10,13 10,01 31,01 16,20 59,56 9,76 5,45 16,88 9,15 3 Kreklingbjørkeskog 3 15,84 2,6 0,67 2,06 4,23 4 Fastmattemyr 3 13,33 2,18 4,57 14,18 34,28 5 Blautmyr/våtmark 1 4,88 0,8 2 6,2 40,98 6 Eksponerte rabber/ blokkmark 1 7 Lyng- og grasrabber 2 8 Lyng- og grashei 3 9 Alpine engsamfunn 5 10 Snøleiesamfunn 3 11 Bre, snø (seineste snøleier) 0 60,61 9,93 0 0,01 0,00 19,84 3,25 0,1 0,32 0,50 59,67 9,78 5,49 17,01 9,20 2,67 0,44 0,35 1,07 13,11 161,53 26,47 0,66 2,03 0,41 76 12,45 0 0 0,00 12 Vann 0 7,64 1,25 0,29 0,91 3,80 13 Dyrka mark 0 9,53 1,56 2,65 8,22 27,81 14 Bebygd areal, impediment 0 57,3 9,39 0,03 0,1 0,05 610,22 100 32,26 100 5,29 Tabell 2 angir vegetasjonens arealmessige og prosentvise fordelinger på vegetasjonstyper som er evaluert med relativ botanisk beiteverdi på en skala fra 0 til 5. Alpine engsamfunn og frodige bjørkeskoger har høyest beiteverdi (5). Nest høyest verdi har blåbærbjørkeskog og småbregnebjørkeskog (4), Kreklingbjørkeskog, fastmattemyr, lyng- og grashei, og snøleiesamfunn har middels beiteverdi (3), mens lyng- og grasrabber har mindre 23

beiteverdi (2) og blautmyr/våtmark samt eksponerte rabber/blokkmark har lavest beiteverdi (1). Når det gjelder skogstypene, ser vi at nesten halvparten (48%) av influensområdet består av skogstyper med høyeste (31%) eller nest høyeste beiteverdi (17%). Samtidig utgjør disse skogstypene samlet sett omtrent en åttendedel 1 (henholdsvis en sjettedel og en ellevte del) av hele forekomsten av disse skogstypene i distriktet. Av myrtypene har influensområdet 4,5 km 2 fastmatte myr og 2 km 2 av botanisk mindre verdifulle 2 blautmyrer/våtmarker. Disse myrtypene utgjør henholdsvis en sjuendedel og og en sekstendedel av arealet i influensområdet. De utgjør videre henholdsvis vel en tredjedel og over to femtedeler av myrtypene i hele distriktet. Av vegetasjonstypene som hører til over tregrensen, skal vi merke oss at influensområdet inneholder 5,5 km 2 med middels næringsrik lyng- og grashei, som utgjør en sjettedel av influensområdet, ett nivå som er dobbelt så høyt som for distriktet totalt. Influensområdet har også tilsammen en km 2 med to andre viktige alpine beitetyper. Av disse har alpine engsamfunn høyeste beiteverdi. Selv om typen dekker bare en prosent av influensområdet, har den likevel 13 prosent av forekomsten i hele distriktet. Vi finner denne verdifulle beitetypen på toppen av Selnesåsen, se også det grønne området på figur 8. De middels næringsrike snøleiesamfunnene 3 som er dominerende den høysommerbeitetypen og utgjør en fjerdedel av arealet i distriktet, dekker bare to prosent av arealet i influensområdet. Oppsummering Tabell 2 viser at influensområdet har svært god dekning av alle nødvendige og attraktive beitetyper fra tidlig vår til høst med unntak av høgsommerbeite som det er begrenset av, men som det på den annen side er rikelig av i distriktet forøvrig. Beitepotensialet for flere viktige beitetyper utgjør i størrelsesorden 15-35 % av potensialet for disse beitetypene i hele sommerdistriktet. Disse beitetypene fordeler seg fra beiter på myrene nært havnivå til beitetyper over tregrensen og når reinen får trekke fritt opp og med i terrenget (se kap. 3) framstår influensområdet som et meget attraktivt og komplett beiteområde, særlig for vår/forsommer og seinsommer/tidlig høst. 1 =(10,01+5,45)/(61,8+59,56)=0,127 2 Vi presiserer her at den botaniske beiteverdien her er angitt i forhold til næringsinnhold pr. arealenhet. I praksis er beiteverdien større for myrer som er tidlig snøbare. I tillegg kommer at blautmyrer (nedbørsmyr) er omgitt av en såkalt lagg av jordvannsmyr med rik plantevekst,, f.eks. forekommer ofte den viktige vårbeiteplanten Bukkeblad/Muošká (Menyanthes trifolita) 3 Snøleier er vegetasjon som spirer fram nedenfor den smeltende snøkanten fra fonner i forsenkninger i terrenget. Planteveksten er frisk og saftig og reinen følger gjerne snøkanten. 24

Samlet sett utgjør influensområdet en meget viktig del av hele sommerdistriktet, og at det er mye som tyder på at større reduksjoner i beitekapasiteten i dette området kan også bety reduksjon av kapasiteten for hele sommerdistriktet. Hvor stort omfang en slik reduksjon ville kunne få, er vanskelig å si noe presist om da det ville forutsette langt bedre kunnskap om forholdene i hele sommerdistriktet enn det vi har kunnet få gjennom en kort befaring, samtaler, studier av skriftlig materiale og vegetasjonskart/ satelittbilder. En befaring av større deler av distriktet ville i det minste vært nødvendig for å kunne bedømme hvor godt beitekapasiteten i distriktet er utnyttet i dag. Med de forbehold som følger av at kunnskapsgrunnlaget er ikke er tilstrekkelig for å trekke sikre konklusjoner, vil vi likevel ut fra vegetasjonskartet og beregningene i tabell 2 kunne antyde at en full gjennomføring av nydyrkingsplanene uten å ta hensyn til reindriftas behov ville kunne føre til en reduksjon av beitepotensialet i sommerbeitedistriktet med inntil 1/3-1/4. Forutsetter vi at dagens beitekapasitet i sommerbeitedistriktet er i samsvar med det fastsatte reintallet på 900 rein ville dette bety en reduksjon av beitekapasiteten med en størrelsesorden av 225-297 rein. Hvor stor virkningen av en full oppdyrking uten avbøtende tiltak faktisk vil kunne bli, vil i stor grad avhenge av hvor effektiv barrierevirkningen av dyrkingsområdene blir og dermed i hvor stor grad utnyttingen av Selnesåsen og Lenangshalvøya i praksis vil kunne bli hindret. Vi har ikke grunnlag for å vurdere dette mer presist enn å antyde maksimalrammer. Ser vi dette i forhold til den oppjusterte beregningen fra Landbruk Nord korrigert for kortere beitetid kom vi der fram til 47-96 rein for selve oppdyrkingsområdet. Med den usikkerheten som ligger i tallene, kan vi da antyde at beitetapet maksimalt kan komme opp i det 3-4 dobbelte av beitetapet ved selve oppdyrkingen. 4.4.3 Kumulative virkninger Dette inngrepet kommer i tillegg til gjennomførte og planlagte inngrep både i nærheten av dyrkingsområdene og i andre deler av distriktet. De viktigste inngrepene er de som ligger nært opptil dyrkingsområdene; den etablerte Geitsetra (115/20) ligger nordafor og i kant med det planlagte felt 1, mens de tre nye/ nylig godkjente feltene 115/22, 112/38 og 115/21 danner en halvsirkel nord og nordvest for det planlagte felt 2, se figur 5 og 6. Geitsetra inngår i den om lag 2,2 km lange nord-sør-barrieren sammen med felt 1 og eiendommen 116/1. Dersom hele feltet 116/1 dyrkes sammen med felt 2 og 3 vil barrieren også bli over 2 km på tvers. Halvsirkelen av felter ligger nokså nært opp til feltet 116/1; avstanden til de mindre nabofeltene 112/38 og 115/21 er henholdsvis ca. 140 og ca. 135 meter (Even Kristiansen, pers. med.). Dette er trange passasjer som kan brukes forutsatt at tilgjengeligheten til dem er optimal. De lokale kumulative virkninger av den planlagte oppdyrkningen er knyttet til nærheten til allerede foretatte og godkjente dyrkingsprosjekter. 25