Velferd til salgs? Innlegg på seminaret "Barnehagen - en privatisert utdanningsarena?" 22.11.04 Lasse Kolstad, nestleder, seksjon barnehage, Utdanningsforbundet Innledningsvis vil jeg slå fast at Utdanningsforbundet ikke har startet et korstog mot private barnehager. Selv om vi prinsipielt mener at barnehagene skal være et offentlig ansvar, har vi ingen tro på en snarlig offentlig overtakelse av de private barnehagene. Tvert i mot er det slik at det er liten offentlig vilje til å bygge og drive barnehager og mange kommuner overlater oppgavene til private aktører som foreldregrupper og/eller firma som betrakter dette som et interessant marked. Vi jobber derfor aktivt for at private barnehager skal få de samme rammevilkårene som offentlige for å sikre både et tilbud av god kvalitet og de ansattes rett til samme lønn- og arbeidsvilkår som i de offentlige barnehagene. Dette er helt nødvendig for at barna skal få et likeverdig tilbud i offentlige og private barnehager. Vi ønsker å sette fokus på det faktum at barnehagen har utviklet seg til å bli en utdanningsarena mens halvparten av barnehagene fortsatt er i privat eie. Hvordan skal vi forholde oss til det? I debatten om privatisering og konkurranseutsetting er det sjelden noen som er bekymret for barnehagene. Tvert i mot har Jens Stoltenberg for et par år siden framholdt barnehagesektoren som et godt eksempel på hvor vellykket privat initiativ kan være når det gjelder å utføre offentlige oppgaver. Det ser heller ikke ut til at det vekker særlig bekymring at to av våre medlemmer i Portveien barnehage i fjor streiket i nesten 9 måneder for rett til tariffavtale uten at kravet ble innfridd, og at vi fortsatt boikotter stillingene i barnehagen. Er det slik at barnehagen fortsatt oppfattes som pass av barn og ikke egentlig en arbeidsplass, men kvinnesyssel? Heldigvis er synet på barnehager i ferd med å endre seg, men vi har et stykke igjen før barnehagen blir sett på og forvaltet som det første trinnet i utdanningssystemet og derfor i hovedsak også et offentlig ansvar både når det gjelder finansiering og drift på linje med annen utdanning. Utvalget for kvalitet i grunnopplæringen som i fjor kom med sin innstilling, tok opp en rekke forhold om barnehagens plass i utdanningssystemet, bl a om flytting av barnehagene fra BFD til Utdanningsdepartementet. Et forslag som fikk brei støtte fra mange hold og som vi mener 1

er helt nødvendig for å få sammenheng i forvaltningen av barnehage og skole. Internasjonalt er det også oppmerksomhet rundt barnehagens rolle i samfunnet. Bl a har OECD undersøkt barnehagepolitikken i 12 land og holder nå på med undersøkelser i ytterligere 8 land. Disse undersøkelsene er gjort i perspektivet av livslang læring. I 1995 fikk vi gjennom et stortingsvedtak en rammeplan for barnehagen som slår fast at barnehagen er første trinn i utdanningssystemet. Utdanningsforbundet mener at barnehagen er en utdanningsarena fordi barnehagen i likhet med all annen utdanning, har et pedagogisk oppdrag eller mandat gitt av Stortinget. Barnehagen skal også gi et likeverdig tilbud til alle barn. Barn bør ha rett til et helhetlig og sammenhengende utdanningstilbud, og barnehagen er et pedagogisk tilbud som en del av den livslange læringen. Da barnehagene fikk sin rammeplan eller læreplan i 1995, var det fra myndighetene en erkjennelse av at barnehagen skulle ha et oppdrag; et samfunnsmandat. De fleste har gått i barnehage det siste året før skolestart, og i de fleste kommunene er barnehage og skole samlet som et utdanningsområde. Barnehagen er i ferd med å bli en naturlig del av utdanningssystemet i mange henseende, men dette perspektivet er ofte fraværende i den samfunnspolitiske debatten. I 2003 var dekningsgraden for 3-5åringer over 85 %, mens den totale dekningsgraden var 69 %. Av 205 000 barn som går i barnehage, er 85 500 eller 42 % i en privat barnehage. I antall er det 3000 private og 2900 offentlige barnehager. Flere enn 58 000 arbeider i barnehagene. I 1972 gikk 19 000 barn i barnehage og tallet på ansatte var nesten 3 800, mens tallene i 1980 var 78 000 barn og litt under 17 000 ansatte. Fra å være et tilbud til få er barnehagen i ferd med å bli allmenn. Den raske veksten og utviklingen i Norge på 60-tallet førte også til behov for sosialapolitiske tiltak for det moderne samfunnets familier og barn. Senere gjennom 70-åra var utdanning, likestilling og kvinners inntog på arbeidsmarkedet avhengig av at det fantes et sted for barna. Barnehagen ble av myndighetene tildelt disse rollene. Men samtidig var selvfølgelig barnehagen også en læringsarena som først og fremst var et tilbud til det enkelte barn om omsorg, lek og læring. Førskolelærerne tenkte nok i svært liten grad på at de var et sosialpolitisk eller familiepolitisk tiltak! 2

Denne utviklingen i synet på barnehagens rolle og oppgaver reiser også en debatt om barnehagens egenart. Omsorg, lek og læring utgjør en helhet, og mange frykter at dette er i ferd med å forsvinne fordi opplæringen skal effektiviseres. Dette er en viktig debatt, men den skal vi la ligge i denne sammenhengen. På tross av denne utviklingen har vi i dag en regjeringskoalisjon hvor Krf. med sitt syn på familiepolitikk og statsrådansvar for barnehagene, knytter barnehagene til familiepolitikken og behandler barnehagen som en støttefunksjon for familien. En av fanesakene i familiepolitikken var kontantstøtten. Den har som klausul at man ikke kan nytte et offentlig barnehagetilbud og samtidig motta kontantstøtte. Kontantstøtten ble innført for å gi foreldre mer tid med barna. Likevel vet vi at svært mange bruker denne støtten til kjøp av privat omsorg, og da gjerne uregistrert. Vi har altså en familiepolitikk som bidrar til at småbarnsforeldre kjøper privat omsorg og tilsyn i stedet for å nytte et offentlig barnehagetilbud. Dette er med på å sementere synet på barnehagen som en støttefunksjon eller som tilsyn, og at det ikke er så farlig om dette er offentlig eller privat. For to uker siden fikk vi forslag til ny barnehagelov. Forslaget skisserer ulike alternativer til lovtekst på områdene som gjelder kompetanse for styrere og pedagogiske ledere, og når det gjelder antall barn pr pedagog. Det foreslås også å fjerne arealnormene ute og inne. Hvis de verste forslagene går igjennom, blir konsekvensen en fullstendig deregulering og rasering av barnehagesektoren. Det vil ikke bli nødvendig å være førskolelærer lenger, og da er det vel heller ingen som ser noen hensikt i å ta denne utdanningen. Barnehagen blir en tilsynsordning som en hjelpe- og støttefunksjon for familien. Statsråden sier at hun vil lytte til høringsinstansene før lovproposisjonen fremmes i mars. Men når hun skisserer disse alternativene som en mulig lovtekst, så må det være fordi hun mener at alternativene er mulige lovbestemmelser. Laila Dåvøy svikter både barn, foreldre og de ansatte når hun nå foreslår å avregulere hele sektoren. Alt som er bygget gjennom år av pionerer kan raseres gjennom et pennestrøk, og kvaliteten står i fare! Dette vil også gjøre barnehagen mer interessant for de som mener at alle oppgaver i samfunnet kan betraktes som tjenesteproduksjon med fortjenestemuligheter. Uten krav til areal for barna og størrelse på barnegruppene, eller krav til kompetanse hos personalet, vil gjøre det mulig for private interesser å redusere kostnadene betraktelig og øke overskuddet. Lovens bestemmelser om likebehandling av offentlige og private barnehager kan bli en 3

gullgruve. Barnehagene har ikke samme beskyttelse som privatskolene foreløpig har mot at det tas ut utbytte av driften. Riktignok har forskriftene til barnehageloven bestemmelser om at kommunen kan redusere sin støtte til private barnehager hvis det tas ut utbytte eller urimelig høy arbeidsgodtgjørelse og samtidig gis dårligere lønns- og arbeidsvilkår for de ansatte. Synet på hva som er urimelig kan fort endre seg og ufaglært arbeidskraft er billigere! Derfor vil en deregulering gjøre det lettere å ta ut overskudd. I budsjettforliket som regjeringa og Frp inngikk for to uker siden, er det enighet om at erfaringene hittil med likeverdig behandling av offentlige og private barnehager når det gjelder økonomisk tilskudd, skal brukes til å se på andre modeller for likeverdig behandling, herunder enhetskostnadsprinsippet. Dette kan bety at det blir stykkprisfinansiering og at pengene følger barnet. Kombinert med en lovbestemmelse om at alle som fyller vilkårene har rett til godkjenning som barnehage, vil dette bety mer konkurranse og markedstilpasning i sektoren. I verste fall kan dette bli et system med en "sjekk" i hånda til foreldrene, for at de så kan kjøpe seg det tilbudet de ønsker og/eller har råd til. Seriøse aktører kan her se en mulighet for avkastning, og det vil bli etableringer som kun har dette for øye. Målet til regjeringen er en enklere lov, med større rom for lokalt skjønn. Dette skjønnet kan ikke utøves uten at de som forvalter barnehager har god kompetanse og god kunnskap om det som skjer i barnehagene i dag. Det kan ikke være sånn at det nasjonale nivået setter målene - desentraliserer myndighet til kommunene og så håper det beste. Vår erfaring er at mye av fagkompetansen på tvers av barnehagene blir borte i mange kommuner for eksempel ved tonivåorganisering. Mindre vekt på regler og lovverk fordrer større bevissthet om mål, innhold og oppdrag. Vi er derfor langt unna en situasjon hvor det er ønskelig å forenkle lovverket. Vi trenger en styrking av barnehageloven på områder som en styrer på hver barnehage, pedagognormen som regulerer barnetallet og kompetansekrav om førskolelærerutdanning til pedagogiske ledere og styrere. Dette er helt nødvendig for å kunne sikre samme kvalitet i alle barnehagene. Det som er viktig nå er å vinne kampen om barnehagens plass og rolle i samfunnet gjennom å få slått tilbake forslagene om å avregulere hele området. Barnehageforliket fra i fjor innebærer at det offentlige snart dekker ca 80 % av utgiftene i de private barnehagene. Da må vi reise krav til bestemmelser om at pengene skal komme barna 4

til gode. Flertallet av de private barnehagene drives av ren idealisme av f eks foreldre som ikke har fått plass i en offentlig barnehage, men det fins aktører som ser muligheter for utbytte, og vi kan ikke akseptere at de putter offentlige midler i lomma. Det er ikke nok med at kommunene skal vurdere skjønnsmessig om det tas ut overskudd eller for høy arbeidsgodtgjørelse. Vi må også stille krav om at de ansatte får rett til samme lønns- og pensjonsvilkår som i offentlige barnehager. Dette vil i tillegg til å ivareta ansatte i disse private virksomhetene, også bidra til å sikre kvaliteten i disse tilbudene. Ordnede forhold vil føre til at det rekrutteres personale med kompetanse som er en av forutsetningene for kvalitet. I dag vet vi at ca 45 % av de ansatte i private barnehager mangler en pensjonsavtale (Fürst og Høverstad). Det er 95 % kvinner i sektoren. Derfor dreier dette seg også om likestilling og kamp for likelønn. Fra januar til august i fjor streiket to kvinner, Tove Falck og Unni Ljøstad i Portveien barnehage i Grimstad for retten til tariffavtale og pensjonsordning. På prinsipielt grunnlag nektet eier å innfri dette rettmessige kravet. Mange private barnehager holdes i gang av underbetalte kvinner som nektes de mest opplagte faglige rettigheter. Våre medlemmer vant ikke fram denne gangen med streiken. Etter 100 dager (i april) var det en markering foran Stortinget, og stortingspolitikere sto i kø for å gi sin støtte til kravet om å sikre ansatte i private barnehager tilsvarende lønns- og pensjonsforhold som i offentlige barnehager. Statsråd Dåvøy som jo er tidligere fagforeningsleder, har også tidligere støttet dette kravet, men hun har likevel ikke foreslått dette hjemlet i utkastet til ny barnehagelov. Streiken fikk en del oppmerksomhet i mediene og noe støtte fra øvrig fagbevegelse, men vi synes det er et tankekors at ikke LO har vært høyere på banen i en så viktig prinsippsak som dette er. For noen år siden var det stor aktivitet i fagbevegelsen og LO da to ansatte i et reisebyrå i Tromsø streiket for den samme retten til tariffavtale. Denne kampen ga resultater, mens vi en stund etter dette også hadde en streik i flere måneder i Trollklubben barnehage i Fredrikstad for det samme kravet, uten å lykkes. Dette kan tyde på at det både er for liten oppmerksomhet i fagbevegelsen om den private delen som utfører offentlige oppgaver, og at barnehagene ikke i stor nok grad oppfattes å være en vanlig arbeidsplass. I Aftenposten for en tid tilbake hadde Erling Røed Larsen, økonom i SSB, en kronikk med tittelen "Hvilken pris skal vi betale for barnehagene?" Han stiller spørsmål ved om makspris på barnehageplasser er en god løsning for småbarnsforeldre. Jeg skal ikke gå inn på 5

vurderingene hans, men gi et par eksempler på hvordan barnehagen omtales som en vare som kjøpes og selges. Jeg forstår ikke alle termene som økonomer bruker, men Sitat: "En vares pris skal fortelle en kjøper hvor mye en vare eller en tjeneste forskyver av andre varer og tjenester, altså kostnadene ved leveranse, og så la det bli opp til kjøperen å se om varen er verdt det." Og "Markedet overlater informasjonsbehandlingen til dem som vet mest om hver enkelt del. Kjøperne vet mest om behov, og selgerne vet mest om kostnader." Jeg skal ikke begi meg ut på en tolkning av sitatene. Poenget med disse eksemplene er at flere og flere velger å omtale offentlige velferdsoppgaver på samme måte som vi omtaler varer. Språket er med på å endre vår oppfatning av hvordan vi skal se på et offentlig ansvar for viktige oppgaver i samfunnet. Foreldre omtales som brukere og barn blir til ekvivalenter i økonomiske modeller. Alt kan kjøpes og selges for penger, og det gjentas og gjentas i håp om at det skal bli en sannhet, at ved å konkurranseutsette eller privatisere offentlige oppgaver eller tjenester, så øker kvaliteten! Vi vet at selvfølgelig er det ikke slik. Kvalitet er avhengig av hvilke rammebetingelser som gis. Da snakker vi ikke bare om hvilke ressurser som brukes for å legge forholdene til rette, men også om hvilke ressurser som stilles til rådighet for å kunne nytte personale med kompetanse. Gjeldende barnehagelov har relativ strenge krav til førskolelærerkompetanse i stillingene som styrer og pedagogisk leder. Generelt mangler vi ca 1500 førskolelærere i barnehagene i dag, og førskolelærermangelen er større i private enn i offentlige barnehager. Dette kommer av usikkerheten rundt lønns- og arbeidsforhold. Utdanningsforbundet prioriterer dette arbeidet svært høyt. Vi er opptatt av at alle barnehager skal gi et kvalitativt godt tilbud, og noe av nøkkelen til det er utdannende førskolelærere i stillingene som styrer og pedagogisk leder, at det arbeides for flere pedagoger i barnehagene og at vi har barne- og ungdomsarbeidere i øvrige stillinger. 6

Hvordan kan vi jobbe med dette feltet lokalt? Vi mener det er viktig å jobbe langs to linjer her. Den ene er å reise den ideologiske debatten om privat kontra offentlig, og den andre er å påvirke kommunene til å stille vilkår om tariffavtale for å likebehandle private barnehager. De siste årene har det vært mange eksempler på konkurranseutsetting og privatisering. Det har også vært store oppslag i media om elendige forhold på private sykehjem etc. Men det har vært stille rundt etableringen av private barnehager. Etter at barnehageforliket ble inngått og statens finansiering nå nærmer seg 80 %, er det noen kommuner som har stilt spørsmålet om hensikten ved at private skal drive barnehager når både stat og kommune må ut med like mye ressurser til private som til offentlige barnehager. Jeg mener derfor det er viktig å starte debatten om ideologi lokalt, også om barnehager. I barnehageloven ble det i vår tatt inn en bestemmelse om likeverdig behandling av offentlige og private barnehager. I forskriftene til denne paragrafen åpnes det for at kommunen kan stille vilkår ved tildeling av midler til private barnehager. Vi mener at et relevant vilkår for å motta offentlig støtte kan være krav om at de ansatte får samme tariff- og pensjonsavtale som i offentlige barnehager. Derfor er det viktig å reise denne debatten også lokalt. Det er flere kommuner som stiller slike vilkår, og den siste vi kjenner til er Trondheim. Jeg håper at jeg med dette innspillet har sporet dere til en viktig debatt om barnehagens plass og rolle i utdanningssystemet, og om vi fortsatt stille og rolig skal akseptere at dette tilbudet drives av private interesser, og ikke minst om hvordan vi skal sikre de ansatte i disse barnehagene likeverdige vilkår som i offentlige barnehager. Lykke til med debatten! Lasse Kolstad Nestleder, seksjon barnehage, Utdanningsforbundet 7