NASJONALPARKER SOM AREALVERN

NASJONALPARKER SOM AREALVERN FOR REINDRIFTA DELRAPPORT 2 fra prosjektet Reindrift og Nasjonalparker 2005-2009 Delrapport 1: REINDRIFTAS ERFARINGER OG FORSLAG TIL TILLEMPINGER I VERNET AV STØRRE SAMMENHENGENDE NATUROMRÅDER, 18. desember 2008 Arvid Holte Rådgivende innen miljø- og arealspørsmål (MNGS) arholte@online.no tlf. 61251501/91886744 Ekromskogen 35a, 2624 Lillehammer

Nasjonalparker som arealvern for reindrifta - Arvid Holte 2010 2 FORORD Dette er delrapport 2 fra prosjektet Reindrifta og Nasjonalparker (RN) som er gjennomført av enkeltmannsfirmaet Arvid Holte Rådgivende innen miljø- og arealspørsmål (Medl. Norsk geografisk selskap). Prosjektet har pågått i 5 år, med forprosjektet ca 7 år. Dokumentasjonen av det avsluttes med denne rapporten. Prosjektets første del har følgende tittel på rapporten: Reindriftas erfaringer og forslag til tillempinger i vernet av større sammenhengende naturområder (Lillehammer, 18.12.08). Som denne ble også den skrevet av undertegnede prosjektleder/utreder/forfatter. Begge delrapportene finnes på Reindriftsforvaltningens (RF) websider www.reindrift.no under linken Reindrift og nasjonalparker. Det er en forutsetning å kjenne til første delrapport når denne leses, ettersom del 2 bygger direkte på del 1 og til sammen danner en helhet. Begge delprosjektene er finansiert av Reindriftens Utviklingsfond, midler til forskning og formidling. Del 2 ble bevilget av SFR (Styret for forskningsmidler over Reindriftsavtalen) i juni 2008 i sak 28/08. SFR takkes med dette for den totale prosjektstøtten gjennom disse årene. En stor takk også til Reindriftsforvaltningen som lar meg ha rapportene på deres websider, og for øvrig også for godt samarbeid både til etaten som sådan og til de enkeltansatte jeg har hatt mye å gjøre med. Jeg vil dessuten takke følgende enkeltpersoner for gode råd og godt samarbeid: Aslak Johansen Eira, tidligere leder i NRL (Norske Reindriftssamers Landsforbund) og SFR fungerte som faglig og praktisk rådgiver under del 1 av prosjektet. Det har vært noe mindre behov for slik veiledning nå under del 2, men nåværende leder for nevnte styrer, Nils Henrik Sara, har også gitt verdifulle råd og var kjentmann under deler av en flere dagers befaring i Seiland Nasjonalpark sommeren 2008. Denne har kommet med som et nytt undersøkelsesområde i tillegg til de seks nasjonalparker det ble lagt mest vekt på i del 1. Jan Åge Riseth, seniorforsker (naturforvalter og ressursøkonom) ved Norut Tromsø og Samisk Høgskole har vært forskningsmessig rådgiver i prosjektet. I løpet av prosjektperioden har jeg vært medforfatter sammen med ham i artikkelen Rennäring och nationalparker i Norge i boka Omstridd natur. Trender och utmaningar i nordisk naturförvaltning. Funnene fra prosjekt Reindrift og Nasjonalparker er her satt inn i en større sammenheng både rent empirisk og teoretisk. Boka inneholder flere andre artikler om vern og bruk av utmark i Norge, Sverige og Finland, og våre resultater og vurderinger settes inn i en omfattende diskusjon om medvirkning og innflytelse i naturforvaltningen generelt. Videre fortjener alle reinbeitedistrikter og siidaer som har besvart spørreundersøkelsen en stor takk. Utveksling av synspunkter med mange reindriftsutøvere og andre har også foregått på møter, konferanser og i uformelle andre sammenhenger, og jeg er takknemlig for den interesse og engasjement som stort sett er blitt vist. Flere har dessuten gitt verdifull informasjon, transport og husvære både i lavvo, hus og i hytter, samt delt sin praktiske kunnskap med meg under min deltakende observasjon i arbeidet med reinen i og i tilknytning til verneområdene. Anders JM Sara og Nils J Eira med familier må i denne forbindelse nevnes og takkes spesielt. Arne Stonor, Øyvind Nordset, Geir Aaløkken og min yngste sønn Sigbjørn Holte har hjulpet med data. Sigbjørn var dessuten medhjelper og turkamerat på en viktig befaringsekspedisjon i mange av nasjonalparkene sommeren 2006. Både han og min eldste sønn, Espen, har vært viktige inspiratorer, sett både positive og negative sider av idealistisk freelance miljøarbeid, og også bidratt sterkt til å sette dette arbeidet i perspektiv i forhold til andre ting i livet de årene prosjektet har pågått. Lillehammer, 23. mars 2010 Arvid Holte

Nasjonalparker som arealvern for reindrifta - Arvid Holte 2010 3 INNHOLD FORORD 1 INNLEDNING MED PROSJEKTIDÈ OG PROBLEMSTILLING s 3 2 HOVEDKONKLUSJONER OG TILRÅDNINGER FRA DEL 1 I PROSJEKTET s 5 3 NOEN GRUNNLEGGENDE BETRAKTNINGER OM AREALBRUK, AREALVERN OG AREALERS VERDI FOR REINDRIFTA s 8 4 VERN PÅ HVILKET GRUNNLAG? DRØFTING AV IUCN-KRITERIENE s 11 5 NYE ERFARINGER I PARKER I OG UTENFOR UTVALGET s 12 6 HVA VIL ET REELT AREALVERN FOR REINDRIFTA KREVE AV OMRÅDEVERNET? s 13 7 SAMMENDRAG MED UTREDNINGENS ANBEFALINGER s 14 KILDER OG LITTERATUR s 15 Forsidebilde: Fra arbeidsgjerde i Byrkije reinbeitedistrikt september 2005. Bildet tatt inn i Børgefjell nasjonalpark fra nord. COPYRIGHT: ARVID HOLTE 2010 Referer gjerne til rapporten, men vennligst oppgi kilde. 1. INNLEDNING MED PROSJEKTIDÈ OG PROBLEMSTILLING Vern av arealer er et av de viktigste langsiktige tema reindriftsnæringen arbeider med. Dette arbeidet foregår på mange plan både innenfor næringen og av støttespillere utenfor og i tilknytning til den. Det skjer gjennom den daglige drifta, ved at arealene brukes av rein og av reindriftsutøvere, og det kan være fagpolitisk, ved at enkeltutøvere (som også kan være tillitsvalgte reindriftspolitikere) jobber faglig og politisk for å sikre disse arealene. Miljø- og reindriftsforvaltningen samt forskere fra flere fagfelt har dessuten viktige roller her. Enkelte interessegrupper og politikere som fronter naturvern- og friluftsinteresser kan også bidra med en vesentlig innsats for vern av reindriftsarealene. Hovedprosjektets idé har helt fra unnfangelsen, dvs. lenge før forprosjektet i 2003, vært å studere forholdet mellom vern av arealer og reindrift i et miljø- og landskapsgeografisk perspektiv. Jeg ville undersøke hvordan vernet av større områder, spesielt de med stor arealmessig utstrekning, som nasjonalparker og større landskapsvernområder, har virket og virker inn på reindrifta og vice versa. Jeg ville også komme med forslag til hvilke endringer i vernet det var nødvendig å foreslå for at naturvern (dvs. områdevern) og reindrift skulle ha gjensidig nytte av hverandre. En gjensidig nytte som jeg mener egentlig strengt tatt ikke gjelder bare for eller på de to interessefeltenes skyld eller vegne, men ideelt sett for alle i et totalt perspektiv både på kort og lang sikt. Det er mitt håp at dette prosjektet om reindrift og arealvern kan gi et lite bidrag til å sikre reindriftsamisk kultur, ressursbruk og naturvern på en bærekraftig måte. Denne natur- og ressursbruken må selvsagt baseres på tradisjoner. Tradisjonene må kombineres med kreativ, langsiktig nytenking og handling. En selvfølge, det også. Omfanget av områdevernet og måten verneområdene blir forvaltet på er meget vesentlig i denne sammenhengen. Men kommersialiseringen av vernet, det at det for en hver pris skal gjøres butikk på alt i det moderne samfunnet, inklusive naturvernet, er kanskje den største trusselen mot en fornuftig, langsiktig og bærekraftig måte forvalte naturarven på. Reindriftsamenes bruk av områdene gjennom generasjoner og deres daglige innsats for å verne beiteområder og andre nødvendige arealer for drift og livsform gjennom daglig bruk og politisk virksomhet, har de seinere årene slik jeg ser det, bidratt sterkt til å hindre ufornuftig og kortsiktig

Nasjonalparker som arealvern for reindrifta - Arvid Holte 2010 4 irreversibel utbygging av store arealer. Flere av disse arealene i reindriftsamenes bruksområder har i løpet av et par korte generasjoner fått vernestatus i en eller annen form. Mange mener imidlertid at dette arealvernet har gått for langt, at reindrifta har for stor makt og innflytelse i enkelte deler av landet, og at det hindrer en fornuftig og nødvendig utbygging av næringslivet. Og det er dessverre en kjensgjerning at konfliktene mellom reindrifta og deler av det øvrige samfunn har tilspisset seg i noen områder i landet vårt de seinere årene, noe som ofte skyldes reelle interessemotsetninger og stridigheter nettopp omkring bruk av arealer, verneområdene inkludert. Jeg tror imidlertid at resultatet av Prosjekt Reindrift og Nasjonalparker hvis hovedessensen i forslagene gjennomføres BÅDE vil kunne bli konfliktdempende OG fremme naturvernet. Naturvernet vil i denne sammenheng si både arealvernet (for reindrifta) og områdevernet (vernet av nasjonalparker, landskapsvernområder og naturreservat som vernemyndighetene har et forvaltningsansvar over). De to vernebegrepene betyr egentlig akkurat det samme, areal og område er jo synonymer, men de brukes som oftest i helt forskjellige sammenhenger. Miljøverninteressene, mer spesifikt de som arbeider for områdevernet, har i utgangspunktet sammenfallende interesser med arealverninteressene i reindrifta. Men som Riseth og Holte (2008) påpeker i en analyse i boka Omstridd Natur, har dette forholdet slett ikke vært så uproblematisk som man skulle forvente. Dette kommer dessuten svært tydelig fram i del 1 i dette prosjektet (Holte 2008) som gir det aktuelle empiriske grunnlaget for analysen til Riseth og Holte. Nasjonalparkene, som ofte omtales som indrefileten av norsk natur, utgjør snart om lag 15% av Norges areal når gjennomføring av nåværende nasjonalparkplan blir sluttført i løpet av kort tid. Slik kan en si at områdevernet har kommet mange steg framover på bare noen få år. Men til tross for dette har truslene mot naturen vært formidable i de seineste generasjonene, så denne sikringen mot irreversible inngrep har vært på høy tid. Dermed blir viktige spørsmål om dette er nok for å sikre både naturarven og reindriftas arealinteresser på sikt? Og får andre områder utenfor verneområdene god nok beskyttelse mot inngrep? I delrapport 1 i prosjektet, Reindriftas erfaringer og forslag til tillempinger i vernet av større sammenhengende naturområder fra 18. desember 2008 var problemstillingen/mandatet å finne ut hvilke erfaringer reindrifta hadde med vernet av store, sammenhengende naturområder. Hvorfor næringen er svært tilfredse med vernet noen steder, men misfornøyde i andre områder, var viktige spørsmål. Rapporten ble avsluttet med en liste over forslag til tiltak for å forbedre situasjonen både reelt og formelt. Denne lista er i sin helhet tatt med i denne rapporten, i avsnitt 2 på side 7 og 8. Min søknad på prosjektet Nasjonalparker som arealvern for reindrifta ble egentlig avslått. I vedtaket i SFR-sak 28/08 på møte 06.06.08 ble det likevel bevilget kr. 250.000 til bearbeiding og publisering av eksisterende materiale fra dette prosjektet. Dette prosjektet betyr det opprinnelige prosjekt Reindrift og Nasjonalparker. En klargjøring av ordlyden i vedtaket i samråd med Håvard Hagen som har vært saksbehandler ved søknadsbehandlingen i Reindriftsforvaltningen, gir følgende utvidede tolkning av vedtaket i to hovedpunkter, hvor mandatet er: - Bearbeiding og publisering av en del av det eksisterende materiale fra det opprinnelige prosjekt reindrift og nasjonalparker som i juni 2008 ikke var publisert i den foreløpige rapporten som fantes inntil da (Holte 2007). Dette ble gjort og godkjent som tilstrekkelig i første delrapport ferdigstilt et halvt år etter vedtaket, i desember 2008 (Holte 2008). I denne nye rapporten skal konklusjonene fra del 1 komme klart fram, og dessuten skal det trekkes inn nye relevante momenter og forslag i reindrift/områdevern-problematikken, som for eksempel baserer seg på erfaringer fra Seiland Nasjonalpark hvor jeg var på befaring sommeren 2008. - Videre skal det drøftes hvilke konsekvenser en nyvurdering av Den Internasjonale Naturvernunionens kriterier for nasjonalparker/andre verneområder vil få for områdevernet i Reindrifts-Norge, slik at reindrifta i Norge får et reelt arealvern. Målet er en fleksibel beskyttelse av reindriftsområdene som gjør at denne næringen og livsformen kan bestå og videreutvikle seg under framtidige tenkelige betingelser for generasjonene framover.

Nasjonalparker som arealvern for reindrifta - Arvid Holte 2010 5 Problemstillingen for delprosjekt 2, som etter avtale altså har beholdt navnet Nasjonalparker som arealvern for reindrifta, blir enkelt sagt følgende: Hva må gjøres av endringer i områdevernet i Reindrifts-Norge for at reindriftsnæringen skal få trygget sine arealverninteresser på lang sikt? 2 HOVEDKONKLUSJONER OG TILRÅDNINGER FRA DEL 1 I PROSJEKTET Ett av de viktigste spørsmålene som ga et helhetsinntrykk av situasjonen var hvordan distriktet eller siidaen opplevde fordelene av nasjonalparken/områdevernet i forhold til ulempene. 43 distrikter/siidaer hadde svart på dette spørsmålet, disse berørte totalt 27 verneområder (alle typer verneområder, se kartvedlegg 1a/b og oversikter i vedlegg 2 og 3 i delrapport 1), og svarfordelingen går fram av følgende figur som er sakset direkte fra del 1, og som også har stått i Reindriftsnytt.: Antall svar Fordelene klart større enn ulempene Ulempene klart større enn fordelene Vanskelig å avveie mot hverandre Ikke avkrysset og/eller situasjonsbestemte svar Figur 1: Fordelingen av svar fra samtlige distrikter og siidaer på spørsmål 6 i spørreundersøkelsen om hvordan fordelene av vernet oppleves i forhold til ulempene. N=43 (Samtlige mottatte svar) I delrapport 1 er svarene på dette og en rekke andre spørsmål tabellført og analysert på nasjonalparknivå. For at det skulle være mulig å analysere og i en viss grad generalisere og finne årsakssammenhenger og dermed kunne gi fornuftige tilrådninger, var det nødvendig å systematisere dette materialet. Vi konsentrerte oss i analysen om seks av verneområdene, som alle var nasjonalparker. Kriteriene for å velge ut disse var: 1) Ønske om god fordeling av parker sør-nord i reindriftsområdet, 2) Ulike typer parker skulle være med i utvalget, her er de gruppert i vinterparker, helårsparker og barmarksparker. 3) Parker med ulik alder var det dessuten ønskelig å ha med. 4) Praktiske hensyn i forhold til svar/purringer har også betydd litt. Parkene som ble valgt i analysen og svarfordelingen på det nevnte spørsmålet vises på kartskisse og tabell på neste side.. I figur 2 er det gjort en krysskopling av resultatene som er vist i tabell 1 i første delrapport. Vi har krysset totalopplevelsen av fordeler og ulemper (eller nøytral, dvs. vanskelig å avveie) med hva slags type nasjonalpark reindrifta foregår i. Denne er hentet fra vår nevnte artikkel i boka Omstridd natur (Riseth og Holte 2008), og bearbeidet litt her.

Nasjonalparker som arealvern for reindrifta - Arvid Holte 2010 6 Figur 2. Beliggenheten av de seks parkene i utvalget Tabellen under viser fordeler i forhold til ulemper av vernet slik reindriftsutøverne i henholdsvis vinterparker, helårsparker og barmarksparker opplevde det gjennom en helhetsvurdering. Det vil si at dette spørsmålet var overordnet og samlende for alle de 32 andre i undersøkelsen. N=26 (Antall svar fra distrikter/siidaeri de seks utvalgte nasjonalparkene) Vinterparker: Helårsparker: Barmarksparker: Totalt: ØVRE ANARJOHKA (ØA) JUNKERDAL (J) STABBURSDALEN (S) BLÅFJELLA/ SKJÆKERFJELLA (BS) REISA (R) BØRGEFJELL (B) Fordelene er 10 0 4 14 klart større enn ulempene Vanskelig å 1 2 3 6 veie mot hverandre Ulempene 0 1 5 6 klart større enn fordelene Totalt: 11 3 12 26 Svarene på spørsmålet sammenholdt med kommentarene og øvrig informasjon tyder det på at i noen parker, spesielt i rene vinterbeiteområder i god avstand fra befolkningssentra og bilveier, fungerer vernet av naturen bra som et godt vern av viktige arealer for reindrift. Vernet hindrer store irreversible naturinngrep, regulerer motorferdsel strengt og gir i det hele tatt reinen beitero og reindriftsutøverne arbeidsro. I og omkring mange av nasjonalparkene som benyttes i barmarksperioden eller til helårsdrift er dette mer komplisert. Her fører ofte tilrettelegging for enklere ferdsel, oppbygging av anlegg og fritidsbebyggelse i randområdene, samt markedsføring og kommersialisering av opplevelsesturisme i parkene ofte til mye forstyrrelser og konkurranse om bruken av viktige områder. Dette oppleves derfor negativt i mange situasjoner og skaper usikkerhet for reindriftsnæringen. Allikevel var det flere som var både positive eller usikre i barmarksparkene. For helårsparkene var det de usikre og negative erfaringene som dominerte. (Utvalget i helårsparkene er imidlertid altfor lite til å kunne generalisere. I delrapport 1 er både av statistikkgrunnlaget og undersøkelsens metodikk for øvrig drøftet og vurdert. Totalt sett er hele undersøkelsens metodikk først og fremst kvalitativ).

Nasjonalparker som arealvern for reindrifta - Arvid Holte 2010 7 En helhetlig, punktvis sammenfatning av de anbefalingene vi er kommet fram til, basert på resultatene både fra spørreundersøkelsen og andre kilder, ble oppsummert på følgende måte i delrapport 1: Områdevernet kan være til fordel for reindrifta i store deler av reindrifts-norge. Men vernet er i alt for liten grad gjennomført og forvaltet på reindriftas premisser. Sannsynligvis har reindriftas eksistens og kamp for å sikre og verne disse arealene for næringen gjennom lang tid nettopp vært sterkt medvirkende til at disse områdene er verneverdige i dag. Sentrale representanter for næringen ønsker absolutt å forvalte disse verdiene på miljømessig gode måter i framtida. Utredningens forslag er derfor: - Grensene for verneområdene må følge mer naturlige avgrensninger i terrenget som er bedre tilpasset reindriftsnæringen. Dette betyr at de bør trekkes lenger ned i skogen enn hva som har vært vanlig til nå, spesielt gjelder dette typiske nasjonalparker i høyfjellet. - Verneområdene i reindriftslandskap bør ikke markedsføres som uberørte villmarksområder, men som bruksparker der turister og andre besøkende er klar over at de befinner seg i et kulturpåvirket landskap selv om reindrifta stort sett ikke etterlater seg så omfattende spor. Kanskje begrepet nasjonalpark bør få et noe annet innhold. - Reindrifta som ofte er den viktigste, arealmessig største og mest tradisjonsrike brukerinteressen i verneområdene må få slippe å oppleve og føle at de driver næringen sin der på miljøvernmyndighetenes nåde. Dette krever endringer og tilpasninger både av lovverk og forskrifter, samt hensiktsmessige forvaltningsplaner og gjensidig fleksibel praksis mellom miljøforvaltning og reindrift. - Forskriftene for parkene, inklusive formål og verneregler, samt forvaltningsplanene må være tilpasset og utarbeidet dagens og framtidas reindrift i nært samarbeid med næringens representanter i det aktuelle området. Det må skapes forståelse for at næringen må benytte moderne teknologi, inklusive terrengmotorkjøretøy på bar mark, motorbåt og av og til helikopter, men selvsagt på en absolutt mest mulig skånsom og miljøvennlig måte. Skånsom kjøring her kan også danne mal for områdene utenfor. Det er i reindriftas egen interesse å bevare egne beiteområder mest mulig intakte for framtida. - Under planleggingen og i hele den politiske prosessen er det absolutt nødvendig at reindrifta er med fra plan til realitet og sikres reell medbestemmelse på egne premisser. - I nasjonalparkråd eller andre styringsorgan for verneområdene må næringen være med på en ordentlig måte, og møter, befaringer og lignende legges til tidspunkter som passer inn i den praktiske reindrifta i området. Det må utvikles praktiske og formelle former for medvirkning som sikrer reindrifta innflytelse på en langt bedre måte enn i dag. - Informasjonsplakater ved inngangen til parkene, nasjonalparksentrene og materiell som gis ut der må gi skikkelig informasjon om dagens reindrift i tillegg til naturverdiene, de kulturhistoriske verdiene osv. Det er viktig at turistene opplæres i at de er i områdene som besøkende, bl.a. på reindriftas og natur- og miljøvernets betingelser. De bør også informeres i hvordan man forholder seg til rein på beite, en reinflokk under driving o.l. for å forstyrre minst mulig. Samtidig er det viktig at utøverne også forstår og aksepterer den interessen turistene kan ha av å se hvordan reindrifta fungerer i praksis. Gjensidig dialog er alfa og omega. - For reindrifta er økt kommersiell turisme i parkene og utstrakt hyttebygging og øvrig turistutbygging i randområdene en trussel som i størst mulig grad bør unngås. Det er en reell konflikt mellom reindrifta og den kommersielle turistutbyggingen som følger etablering av nasjonalparker noen steder. Dette er ikke en konflikt i seg selv mellom reindrift og

Nasjonalparker som arealvern for reindrifta - Arvid Holte 2010 8 vernemyndighetene, men i forhold til sterke økonomiske interesser hvor nasjonalparkene brukes som trekkplaster for storstilte turistsatsinger. - Hvis det skal etableres guidede opplegg, økoturisme eller liknende, må samisk reindrift være medbestemmende og viktige deltakere i slike opplegg. - For å unngå situasjoner som for eksempel brannen i Øvre Anárjohka i august 2006 eller konflikter i forbindelse med organiserte turopplegg i kritiske perioder for reinen, bør det etableres kontakter mellom lokale reindriftsutøvere og henholdsvis miljømyndigheter/ oppsynstjenesten/ brannvesen eller turarrangører, slik at uhell, ulykker og kritiske situasjoner kan unngås eller håndteres mest mulig effektivt. - Under slike og liknende forutsetninger mener utreder at verneområdene bør opprettholdes, mange av dem både kan og i mange tilfelle bør utvides, og nye kan etableres. Øvre Anarjohka nasjonalpark januar 2006 (Foto A.H) 3 NOEN GRUNNLEGGENDE BETRAKTNINGER OM AREALBRUK, AREALVERN OG AREALERS VERNEVERDI FOR REINDRIFTA I dette avsnittet skisseres kort noen betraktninger av om det er mulig, og i så fall på hvilken måte man kan gradere arealers verdi ut fra reindriftas interesser. Betraktninger om verdi av et areal er viktig å gjøre hvis man skal snakke om arealvern eller verneverdi av et areal ut fra reindriftsinteresser. For å belyse dette mer konkret og forståelig, beskrives og forklares også kartlegging, diskusjon og litt om metodeutvikling for dette fra 1980-tallet, som utrederen av Prosjekt reindrift og nasjonalparker var sterkt involvert i den gang. Reindriftssystemer og arealverdi Verneområdene utgjør viktige og ofte sentrale deler av reindriftssystemene (beiter, bruksområder og gjennomflyttingsarealer for en eller flere siidaer som har naturlig arbeidsfellesskap og samkvem gjennom en årssyklus) Alle deler i et reindriftssystem er viktige, til ulike tider og i ulike situasjoner. Flaskehalsene og vanskelige partier under flytting og driving har tradisjonelt høyere verdi enn annet areal. Derfor har flytteleier (som både inkluderer slike nevnte passasjer, men også åpne, vide partier oppe på viddene, rundt fjellene eller nede i dalene, hvile- beite- og tilbaketrekkingsområder) et spesielt vern uavhengig om det er nasjonalpark eller ikke. Men en rekke andre arealkategorier i reindrifta er også nødvendige for at drifta i et reindriftssystem skal kunne fungere. Alternative strategier som utøverne i en aktiv gjetingssituasjon må følge, kan føre

Nasjonalparker som arealvern for reindrifta - Arvid Holte 2010 9 til at et marginalt område de fleste åra kan være livsviktig for flokken i en spesiell situasjon akkurat der og da. Derfor kan det være vanskelig for en utøver å si at et område er viktigere enn et annet bare fordi det f.eks. har en høyere beiteverdi, dvs. produserer flere fòrenheter pr. arealenhet enn et annet. Reindriftskartlegging, tidlig diskusjon og aktuell situasjon Jeg vil her forklare bakgrunnshistorien for arealbrukskartene som i dag er bearbeidet, ajourført og finnes på digital form i Reindriftforvaltningen slik at enhver kan klikke seg inn på dem på en vanlig pc. Samtidig vil jeg gjengi litt av den diskusjonen om kartlegging av arealverdi og prioritering av dette som pågikk i reindriftsmiljøene på 1980-tallet. Det finnes ikke noe publisert litteratur om dette kartleggingsarbeidet, kun noen få kopier av selve originalkartene, veileder og prosjektrapport. Originalkartene finnes i Reindriftsforvaltningen. Det stilles av og til spørsmål til meg om (og sikkert andre) om hvordan kartene i sin tid ble laget og hvilket grunnlag de er utarbeidet på. Siden denne rapporten legges ut på nettet tilgjengelig for alle og kart over reindriftas arealinteresser er svert relevant når vi snakker om arealvern og nasjonalparker, velger jeg å beskrive denne metoden relativt detaljert her. Det er vanskelig å finne en sikker metode for å gradere reindriftsareal etter verdi. Mange forsøk er gjort på det opp gjennom årene. I forkant av arealbrukskartprosjektet pågikk en diskusjon om det skulle produseres PRIORITETSKART for reindrifta. At næringen trengte kart, oversikter og overvåking av beitegrunnlaget var stadfestet. Det samme var behovet for arealbrukskart. NRL tok opp ideen med prioritetskart, og samarbeidet en tid med undertegnede som prosjektleder for arealbrukskartleggingen om dette. Vi forsøkte å dele inn områdene i en rød, gul og grønn sone etter viktighet. Den som ønsker, kan undersøke litt i NRL s arkiver og eventuelt snakke med aktive reindriftsutøvere fra den tiden om dette forsøket. For ytterligere informasjon om tidlige tanker, refleksjoner og betraktninger bak kartlegging av reindriftas arealbruk, natur- og beitegrunnlag, konsekvenser ved inngrep og framstillinger av ulike arealers verdi i reindrifta vil jeg vise til Reindrifta og virkninger av kraftutbygging et metodeforsøk (Holte 1983, sidene 158-180). Sidene 24-39 og 204-205 i denne hovedoppgaven er også nyttige å lese i forbindelse med vurderingen om verdien av et reindriftsareal. De to sistnevnte handler om vurdering av i hvilken grad et reindriftsareal er verneverdig eller ikke, og på hvilke forutsetninger en slik vurdering kan gjøres. Den gang, på 80 tallet, ble forsøket med prioritetskart lagt på is og en valgte kun å satse på arealbrukskart (i tillegg til beitekartlegging og overvåking basert på satellittbilledtolking). Reindriftsforvaltningen har i en fire- års periode nå på nytt forsøkt å lage en ny type prioritetskart på digital form, se Reindriftsnytt nr 3 september 2009, side 28. Det er gjort forsøk i et par distrikter. Opplegget for dette klassifikasjonssystemet er nå ute på høring, og man prøver igjen å verdiklassifisere arealene i tre verdier, STOR VERDI, MIDDELS VERDI og LITEN VERDI. Det står i artikkelen at Reindriften har i prosessen vært opptatt av at en bedre sikring av at reindriftens viktigste arealer ikke må bli oppfattet som en svekking av vernet for øvrig areal Det sier seg jo selv at et delområde som måtte bli klassifisert enten av reindriftsutøverne eller fagfolk i forvaltningen som LITEN VERDI lettest vil bli disponert til andre formål enn reindrift når en planlegger står overfor valget om to arealer til et annet samfunnsmessig viktig planformål. Og hvis man velger det arealet med minst verdi med medhold i de nye verdiklassifiseringskartene og sier at dette er gjort med reindriftas deltakelse og kanskje også velsignelse (fordi man valgte å spare et annet areal med høyere verdi) blir dette etter min mening som en noe utspekulert måte å gjennomføre arealplanlegging på, hvor reindriftas deltakelse fungerer som et alibi for planleggerne. Det må være helt klart at en slik verdiklassifisering, kriteriene bak den eller hvor man trekker grensene mellom de ulike klassene, er klare subjektive valg, selv om de gjøres med en faglig begrunnelse. Jeg vil understreke faren for såkalt falsk objektivitet, og muligheten for misbruk av dette. En

Nasjonalparker som arealvern for reindrifta - Arvid Holte 2010 10 verdisetting av arealene og prioritering av dem kan ikke bli mer objektive løsninger i dag enn på 1980- tallet, selv om data- og karttegningsteknologien er kommet mye lenger enn den var den gang. Arealbrukskartlegging i reindrifta og relevans for arealvern, Kartleggingsrosjektet pågikk i årene 1986-1991 og hadde et særdeles nyttig samarbeid med NRL. Johan Mathis Turi, aktiv reindriftsutøver, var pådriver og organisator for dette. I løpet av noen få år kom vi i land med dette for 98 prosent av reinbeitedistriktene i Norge. På arbeidsseminar for hvert reinbeiteområde, tegnet reinbeitedistriktene sine egne kart direkte på topografiske kart i 1:50000 etter en enhetlig og helt logisk bestemt mal. Farge og helningen på skravuren på de forskjellige overlappende arealkategoriene var helt lik for alle landets distrikter. Det var også kriteriene for valg av arealkategori, og de kunne ofte overlappe hverandre. Eksempelvis kan sommer- og vårområde delvis være det samme område, men kanskje i forskjellig høydelag (ikke alltid), akkurat som sommer og tidlig høst, høstvinter og vinter ofte overlapper på det ferdige kartbildet. Kartene hadde en inndeling i to kategorier av hver av de fem årstidsbeitene, med ulik tetthet i skravuren på de to kategoriene. Dette betydde ikke at det nødvendigvis er noen forskjell i verdi på de to kategoriene. Kartene var utarbeidet som informasjon til planlegging og støtte for muntlig informasjon om arealbruken, og NB: De var og er fortsatt i dag kun veiledende, ikke juridisk bindende! Manglende og ikke ferdig utviklet teknologi gjorde at kartene ikke allerede den gang ble digitalisert, noe som egentlig var planen. De håndtegnede kartmanusene ble rentegnet av NIJOS tekniske tegnere og fargefotografert ned til litt mindre målestokk slik at hvert vanlige kartblad var fotografert ned til 1:80000 i formatet A3 på glanset tynt fotopapir i 3 eksemplarer, limt sammen med tape i passelige størrelser og sendt ut i ruller. Reinbeitedistriktene fikk ett eksemplar over sitt distrikt og i noen tilfelle også bruksområder i andre distrikt, reindriftskontorene fikk ett helt sett for hvert sitt reinbeiteområde og Reindriftsforvaltningen (Den gang Reindriftsadministrasjonen) fikk ett sett for hele det samiske Reindrifts-Norge. Tamreinlagene i Sør-Norge og reindrifta i Trollheimen ble ikke prioritert den gang. Distriktene gjorde en formidabel innsats, og det var reindriftsutøvernes forståelse for nytteverdien, iver og dugnadsinnsats som gjorde at denne kartleggingen ble mulig så raskt og med de beskjedne midlene som sto til rådighet. Arbeidet var i høy grad basert på frivillighet, med kun noe dekning av faktiske reiseutgifter for de som deltok i arbeidsseminarene hvor mesteparten av tegningen foregikk. Dette var avansert og svært nøyaktig og meget effektiv temakartlegging i som foregikk i et område så stort som 40 % av Norges areal over en periode på drøyt fire år, med relativt små bevilgninger. Interesserte lesere som har tilgang på disse arbeidene fra 1980-tallet kan se karteksemplar og veiledningsmanual for karttegningen, hos enkelte reinbeitedistrikt som fortsatt har dette tilgjengelig, på reindriftkontorene eller ved henvendelse Reindriftsforvaltningen. Der bør det også være mulig å få tak i denne veilederen for karttegningen og eventuelt også rapport fra Prosjekt Reindriftskart 1986-1991. Denne finnes i så fall i svært få eksemplarer. Derfor har jeg forklart dette såpass detaljert her. Denne gjennomgangen danner grunnlag for drøfting seinere i repporten. Det samme er hovedkonklusjonene fra første del av nasjonalparkprosjektet som ble gjengitt i avsnitt 2. 4 VERN PÅ HVILKET GRUNNLAG? DRØFTING AV IUCN-KRITERIENE Forslaget til den andre store nasjonalparkplanen i Norge ble lagt fram som offentlig utredning for 24 år siden (NOU 1986:13) og behandlet som Stortingsmelding 62 (1991-92). Det formelle grunnlaget for vern den gangen var naturvernloven av 1970. Norge er imidlertid medlem av den internasjonale naturvernunionen, IUCN, og deltar i dialogen om hvilke typer verneområder (vernekategorier) organisasjonen anbefaler brukt og hva som skal være grunnlaget (kriteriene) for å bruke dem. IUCN hadde etablert et system med vernekategorier i 1978. Disse ble justert i 1994.

Nasjonalparker som arealvern for reindrifta - Arvid Holte 2010 11 Prosessene som har ført fram til utvidelser av eksisterende og oppretting av nye nasjonalparker har foregått siden midten av 1990-tallet og er enda ikke helt sluttført. Etter årtusenskiftet har disse verneprosessene foregått parallelt med arbeidet med den nye naturmangfoldloven som avløste naturvernloven 1.juli 2009. Utredningen som ligger til grunn for den nye loven ble lagt fram som NOU 2004:28. Naturvernmyndighetene har siden den første nasjonalparkplanen på 1960 prioritert nasjonalparker som vernekategori for store verneområder.i IUCNs system er det kategori II National park: Protected area managed mainly for ecosystem protection and recreation.formålene for vernet er her i prioritert rekkefølge: 1) Vern av biodiversitet, vakker natur, representativitet av naturfenomener og verneverdige naturforhold, mm. 2) Ivaretakelse av rekreasjonsinteresser, sikre menneskers muligheter til å oppleve 1). Tilrettelegging i ulik grad. I den første generasjonen nasjonalparker var vernet basert på disse to kriteriene. Sannsynligvis som følge av oppsvinget i den samiske rettighetskampen kom det inn et nytt, tredje kriterium i (samiske) reindriftsområder: 3) Sikre samisk kultur, verneområdet skal også kunne benyttes til reindrift. (I praksis tålt bruk ). Slike formål er kommet med i nasjonalparkforskriftene etter 1989. I vårt kapittel i den nevnte boka Omstridd natur tar Jan Åge Riseth og undertegnede til orde for at norske vernemyndigheter kunne bruke lovendringsprosessen til å justere vernekategoriene for samiske reindriftområder ytterligere og ta utgangspunkt i kriteriene for kategori VI, kalt Forvaltet ressursbeskyttelsesområde ved en ny gjennomgang av formålene for nasjonalparker i områder som benyttes til reindrift. I IUCNs system heter kategori VI: Managed Resource Protected Area: Protected area managed mainly for the sustainable use of natural ecosystems med følgende to sidestilte formål: - Sikring av tradisjonell bruk på en bærekraftig måte - Ivaretakelse av biodiversitet, vakker natur, representativitet av naturfenomener og verneverdige naturforhold, med mer. I den nevnte artikkelen skisserte vi visse tillempinger av dette, og endringene fra dagens situasjon blir kun å bytte om punkt 2 og 3 i prioritert rekkefølge etter et speilvendingsprinsipp. Formålene vil med litt bearbeidet ordlyd i så fall bli: 1) Vern av biodiversitet, vakker natur, representativitet av naturfenomener og verneverdige naturforhold, mm. 2) Sikre tradisjonell bruk, i denne sammenheng samisk reindrift, på en bærekraftig og miljøvennlig måte. 3) Ivaretakelse av rekreasjonsinteresser, med tilrettelegging i ulik grad. (Rekreasjonsinteressene blir altså tålt bruk i stedet for reindrifta) Nasjonalparkene vil for så vidt fortsatt være områder med stort innslag av villmark, dvs. at de skal være så uberørte som mulig av inngrep, men en alminneliggjøring av bruken, som er realiteten, vil komme sterkere fram og uten at det står i noen som helst formell eller praktisk konflikt med vernet av området. På denne måten vil nasjonalparkene få litt mer status og funksjon av et landskapsvernområde slik denne verneformen er i dag, eller de vil få en ny benevnelse som jeg vil driste meg til å foreslå, nemlig TRADISJONSBRUKSPARK med nasjonale verneverdier. Etter hvert som begrepet innarbeides, kan kun begrepet tradisjonsbrukspark benyttes. Den nye, sterkt utvidete Ormtjernkampen nasjonalpark som er under etablering i utrederens nærområde ikke langt fra Lillehammer (verneområdet får antakelig navnet Langsua eller Huldreheimen - navnet er ikke bestemt ennå) blir et godt eksempel på det jeg vil kalle en slik tradisjonsbrukspark, med de praktiske og tradisjonelt brukervennlige verneregler dette verneområdet får. Begrepet passer etter min mening perfekt for det vi søker å oppnå, men er kanskje litt tungt å si. Bare brukspark er en annen mulighet, eventuelt supplert med en undertekst som for eksempel basert på nasjonale tradisjonelle verneverdier med hovedverneformålene listet opp i hvert enkelt tilfelle.

Nasjonalparker som arealvern for reindrifta - Arvid Holte 2010 12 5. NYE ERFARINGER I PARKER I OG UTENFOR UTVALGET Seiland nasjonalpark ble vernet 8. desember 2006, og er ved siden av Varangerhalvøya en av de nyeste nasjonalparkene i de samiske reindriftsområdene. (Bare Lomsdal Visten som ble opprettet 29.mai 2009 er nyere). Det hadde vært en lang og turbulent prosess i forkant av vernevedtaket. I dag er holdningen omtrent som i de andre barmarkparkene som har vært behandlet. Reindrifta hadde håp on at vernet skulle sikre arealene, men er nå usikre på det. De føler at rettigheter er tatt fra dem og skuffet over mange lovnader som ikke er holdt. Det er blitt mye mer byråkrati, og det foregår mer forstyrrelser av drifta enn før. En ønsker imidlertid å utnytte vernet av den flotte naturen på en positiv måte ved prøve å få kontroll med den stadig økende turisttrafikken, spesielt fjellturistene som beveger seg og oppholder seg i reindriftsområdene om våren og sommeren. Målet er å prøve å skape binæring av dette som tillegg til selve reindriftsutøvelsen, men da uten at denne forstyrres. Undertegnede har vært med å diskutere mange mulige forslag for å lage turopplegg, bl. a. med en viss grad av guiding med informasjon om reindrifta i området, og kanskje samkjøre dette med guidet vandring på breen i samme opplegg. Reindriftssamene på Seiland ønsker å drive dette selv, og det er stor entusiasme og mange gode ideer i denne sammenheng. Bl.a. er en helt ny, relativt stor gamme bygget for informasjon og overnatting. Fra Seiland nasjonalpark juli 2008. Til venstre beiteområde ved Seilandsjøkulen, i midten to av reindriftsutøverne og informantene Aslak og Inga Kemi, og til høyre den samisktekstede del av informasjonstavla som er slått opp på skolen på Altneset nesten ved inngangen til nasjonalparken. (Den andre del er norsk, og dessuten er det små notiser på engelsk og tysk) Det står at parken er sommerbeite for tamrein, men ingen ting om hvordan en skal forholde seg til reinen og reindrifta i området. Behovet for å veilede fotturistene og ha kontroll med hvor de beveger seg for at de skal skape minst mulig forstyrrelser er stor.(foto A.H) I øvre Anárjohka nasjonalpark har det de aller siste årene vært drevet høstjakt på elg i regi av Finnmarkseiendommen på dispensasjon fra Fylkesmannen. Denne jakta er ikke i samsvar med formålet med vernet av parken, men en nødløsning fordi elgen har invadert området og elgstammen har vokst ukontrollert. Fra reindriftshold har det vært ønsket at en kontrollert vinterjakt på elg kunne gjøres av reindriftssamene. Antakelig hadde dette vært en mer økologisk fornuftig måte å ta ut elgen på. Mitt forslag på dette feltet er derfor at dette utredes grundig, og at det gjøres en helhetsvurdering av muligheten for vinterjakt på elg. I Våga tamreinlag er man svært bevisst på å bruke motoriserte hjelpemidler med varsomhet under reingjetingen, spesielt i Jotunheimen nasjonalpark. Om vinteren brukes fjellski en del i tillegg til snøscooter. Da jeg var på befaring under samling til førjulsslakt på Valdresflya i 2008, gikk en gjeter på ski, med bjelle og pellets og lokket den tamme og rolige flokken de siste kilometerene mot slakteplassen, så hele flokken snodde seg som en elv etter gjeteren. I Vågå har man også gode erfaringer med bruk av islandshest under reingjetinga om sommeren i tillegg til apostlenes hester. Motorsykkel brukes ikke. I Reindriftsnytt nr.3, 2007 sto det en artikkel om bruken av hester i gjeterarbeidet, og undertegnede har også drøftet dette med de aktuelle gjeterne. Dette er en ypperlig måte å unngå motorsykkel eller ATV i terrenget på både i nasjonalparken og utenfor. Reindriftsutøvere i Finnmark jeg har vært i kontakt med, har ønsket å undersøke dette nærmere med tanke på kanskje å starte forsiktig opp. I Børgefjell nasjonalpark pågikk et prosjekt med hest en tid for noen år siden, men dette forsøket var mislykket,

Nasjonalparker som arealvern for reindrifta - Arvid Holte 2010 13 antakelig fordi de brukte feil hesterase. Jeg vil oppfordre flere til slike forsøk, da jeg tror det kan ha framtida for seg, både i verneområder og ellers. 6 HVA VIL ET REELT AREALVERN FOR REINDRIFTA KREVE AV OMRÅDEVERNET? Hvis det nasjonale områdevernet virkelig også skal fungere som et reelt arealvern for reindriftsnæringen, må forslagene i delrapport 1, som også står listet opp her i sin helhet på side 7 og 8, tas til følge man følge. I tillegg er det viktig at vern i medhold av den nye naturmangfoldloven også sees i forhold til Plan- og Bygningsloven (PBL) som dekker resten av reindriftsarealene. Nasjonalparker og andre områder vernet etter naturvernlovgivningen utgjør som nevnt ca. 15 %av fastlands-norges areal. For det samiske reindriftsområdet er prosentandelen noe større. Denne andre og siste delrapporten i Prosjekt Reindrift og Nasjonalparker drøfter verneområdenes rolle i arealvernet for reindrifta. Det er imidlertid også viktig å se disse områdene i forhold til arealvernet for resten av reindriftsområdene, som dekkes av Plan- og Bygningsloven. Den nye temaveilederen Reindrift og planlegging etter Plan- og bygningsloven (plandelen), (MD, 2009) understreker en rekke forhold som er viktige: -(1)Norges folkerettslige og grunnlovsfestede plikt til å ta hensyn til reindriften og gjøre hensynet til samisk kultur, næringsutøvelse og samfunnsliv til gjenstand for særskilt behandling og vurdering i samfunnsplanleggingen generelt, og i arealplanleggingen spesielt. Reindriftsinteressene må ha mulighet til å komme fram i planprosessen. Hensynet til reindriften må tillegges en slik vekt at reindriftsinteressene bevares eller fremmes gjennom planene, og ikke trues. -(2)Reindrifta har dessuten konsultasjonsrett etter folkeretten. Dette gjelder i forhold til statlige myndigheter -(3) PBL legger som tidligere vekt på reindriftens deltagelse og medvirkning, og reindriftens innsigelses- og klagekompetanse. Den nye plandelen i PBL legger til rette for mer interkommunalt plansamarbeid og plansamarbeid mellom regioner. Gjennom interkommunalt samarbeid kan regionale planer legge til rette for å sikre reindriftens særverdiområder. Drøftingen av verdien av ulike arealer i reindrifta, avsnitt 3, viser imidlertid at avgjørelsen av hva som defineres som særverdiområde i hvert enkelt tilfelle, slett ikke er uproblematisk. -(4) I kommuneplanens arealdel er arealformålet LNF innenfor det samiske reindriftsområdet blitt endret til LNFR, hvor R står for reindrift. PBL gir også mulighet til å opprette såkalte hensynssoner for å ivareta reindriftsinteressene. Dette vil være spesielt aktuelt for særverdiområder og minimumsbeiter, bl.a. kan det gis retningslinjer om begrensing av utbygging og motorisert ferdsel. De samme definisjonsspørsmål som med særverdiområder vil man sta overfor her. -(5)Inngrep i reindriftsområdene over en viss størrelse skal dessuten konsekvensutredes. Nye inngrep skal da sees i sammenheng med tidligere inngrep. Blant alle som arbeidet med reindrift og arealspørsmål allerede på slutten av 1970- og begynnelsen av 80-tallet var dette et vesentlig prinsipp, (se for eksempel Holte, 1983, som utredet opplegg for konsekvensutredninger i forhold til vannkraftutbygging). I praksis har mange store arealtvister mellom reindrift og andre interesser tvunget fram konsekvensutredninger, men det er bra at det endelig er kommet inn i lovverket nå som absolutte krav. Alt dette ser jo utmerket ut på papiret, men det spørs hvordan dette arter seg i den praktiske virkeligheten. Ofte vil sterke interessenter kunne få sine saker i gjennom både fordi de har velskolerte saksbehandlere og store økonomiske ressurser å sette inn på å få sine saker i gjennom, og tross alle positive bestemmelser har ikke reindrifta noen vetorett som kan stoppe inngrep. Det betyr at til tross for de refererte framskrittene, så er det mye som tyder på at bit-for-bit politikken vil fortsette i praksis, kanskje i enda sterkere grad enn nå. Dette vil igjen si at reinbeitedistriktene og siidaene må regne med at man fortsatt må slåss for å bevare arealene sine.

Nasjonalparker som arealvern for reindrifta - Arvid Holte 2010 14 Jeg har tidligere redegjort for arbeidet som ble gjort på 1980-tallet med verdivurdering og prioritering av reindriftas arealer. At særverdiområder nå er etablert terminologi i PBL gjør det ganske sikkert lettere å argumentere for å bevare andre områder en flytteleier. Likevel er det som drøftingen på side 9 og 10 viste utvilsomt et dilemma for reindrifta at å prioritere noen områder opp samtidig betyr å prioritere andre ned, og at man dermed får økt utbyggingspress på disse områdene. Naturvernlovgivningen som har vært bakgrunnen for myndighetenes områdevern er viktig først og fremst fordi den betyr et vern mot større inngrep som man ikke har i områder som ikke er vernet. Den nye naturmangfoldloven har ellers en nyskapning som det er verdt å merke seg. Det er utvalgte naturtyper ( 52) som kan gis en form for vern med forskrift. I forhold til reindrifta er dette noe som kan slå ut begge veier, på samme måte som mer tradisjonelle verneområder. 7. KONKLUSJON PÅ PROSJEKTET REINDRIFT OG NASJONALPARKER: UTREDNINGENS ANBEFALINGER Situasjonen er altså sannsynligvis ikke så lys som det kan se ut til, verken for reindriftas muligheter for et reelt arealvern eller naturvernets muligheter for et bærekraftig områdevern, selv om det kanskje kan virke slik på papiret etter alle de fine formuleringene og nye lovendringer den siste tida. Men det er ennå kanskje ikke for seint å gjøre noe med rammebetingelsene og mulighetene for at denne situasjonen skal bli bedre. Hvis områdevernet i Norge og forvaltningen av reindriftsområdene for øvrig virkelig skal kunne gi næringen et reelt arealvern som bidrar til å sikre og utvikle reindrifta på en økologisk bærekraftig og miljøvennlig måte på lang sikt, må det etter utreders mening tilrås at man følger en ny strategi med viktige endringer som forsterker enkelte av de reformprosesser som på mange måter allerede er igangsatt.. Disse prosessene må imidlertid følges ytterligere opp og skjerpes så miljøvernet og reindrifta sammen kan hindre en ugunstig og kortsiktig utbygging og irreversible inngrep i beiteområdene. De fem punktene A E er egentlig konklusjonen på hele prosjekt Reindrift Nasjonalparker som beskrives gjennom følgende sammenfattende råd og anbefalinger: A. Man må tenke og handle nytt og annerledes når det gjelder innholdet i områdevernet i reindrifts- Norge. Dette bør baseres på en revurdering av det valg Norges vernemyndigheter gjorde ved tolkning av IUCN s kriterier for nasjonalparker fra 1994. Oppskriften på dette står i avsnitt 4. B. De foreslåtte tiltakene fra delrapport 1, og som er gjengitt i sin helhet på side 7 og 8 må følges opp av vernemyndighetene og reindriftsnæringen selv C. Hvis punktene A og B oppfylles, kan og bør verneområdene (vel og merke med en annen forståelse av innholdet i disse enn i dag) utvides betydelig, og avgrensningen av dem må være mer naturlig tilpasset reindriftas behov enn i dag. Soneinndeling av parkene blir det større behov for ved nye omfattende utvidelser. Vernet totalareal er ca 15 % i hele fastlands-norge i dag. Vi har store, verneverdige områder både i reindriftsområdene og i resten av landet som antakelig ikke er seriøst vurdert vernet. Dette arealet kan med fordel økes betraktelig forutsatt at det blir endrede kriterier for vernet, slik at de framtidige utvidete nasjonalparkene og landskapsvernområdene i større grad får en karakter av det vi kan kalle tradisjonsbruksparker. D. Forvaltningspraksis må endres som følge av disse forslagene. Nedenfra og opp -, ikke ovenfra og ned forvaltning må prøves ut og innføres i større grad. Brukerne må inn på demokratisk, ikke skinndemokratisk måte som alibier, og vekten legges på lokal, dynamisk forvaltning med prinsippet om at økologisk bærekraftig bruk sterkt knyttet til tradisjonell bruk er det beste vern.

Nasjonalparker som arealvern for reindrifta - Arvid Holte 2010 15 E. Jeg vil for foreslå at det etableres et nasjonalt utvalg som består av representanter fra reindrifta og miljøvernet som kan se på praksis/forvaltning og hva som konkret kan gjøres for følge opp anbefalingene i denne rapporten og andre forslag i samme retning, både generelt og lokalt. Utvalget bør også kunne foreslå endringer i regler, forslag til nye grenser og nyetableringer av nye tradisjonsbruksparker. Prosjektets hovedkonklusjoner er altså ikke så oppløftende sett ut fra reindriftsnæringens interesser når det gjelder områdevernets virkelige muligheter til å sikre et reelt, forutsigbart og betryggende arealvern for næringen. Derfor har jeg foreslått temmelig vidtgående anbefalinger som krever omfattende endringer samt tett oppfølging og forbedringer av pågående prosesser. Selv ikke da kan man ikke være sikre på å lykkes. Men hvis man ikke gjør noen drastiske grep og endringer, vil man i alle fall ikke bevege seg i riktig retning. Hvis imidlertid disse og liknende anbefalinger (A E) kommer på dagsorden i debattene og etter hvert kanskje også gjennomføres, tror jeg at reindrifta og miljøvernet i Norge igjen vil kunne forenes bedre og trekke i samme retning. Dette vil være til nødvendig glede og nytte ikke bare for reindriftsamene, men for mennesker og miljø totalt både på kort og lang sikt. Det er Norges globale ansvar å ta vare på naturen og en økologisk fornuftig og bærekraftig bruk av den for kommende generasjoner, og skal det gjøres på forsvarlig måte, kan forslag og anbefalinger av denne type være viktige virkemidler. KILDER OG LITTERATUR Nye kilder for denne delrapporten: - Svarskjema fra distrikt 24A Seiland - Befaringer, deltakende observasjon og samtaler med reindriftsutøvere i Seiland nasjonalpark (bl.a. Aslak Kemi), Jotunheimen Nasjonalpark (flere av gjeterne i Vågå Tamreinlag) og nye samtaler med utøvere i Øvre Anárjohka nasjonalpark (bl.a. Aslak Henrik Lango, Fiettar) Litteratur benyttet i arbeidet med delrapport 1 er listet opp der og gjelder også denne delrapporten. Refererte kilder i del 2 er gjentatt her. I tillegg er følgende litteratur brukt i del 2: - Holte, Arvid (1983) Reindrifta og virkninger av kraftutbygging et metodeforsøk. Hovedoppgave i geografi. Univ. i Trondheim - Holte, Arvid (2007) Reindrift og nasjonalparker. Godkjent sluttrapport, SFR. Upublisert - Holte, Arvid (2008) Reindriftas erfaringer og forslag til tillempinger i vernet av større sammenhengende naturområder. Delrapp.1, prosjekt Reindrift og Nasjonalparker, www.reindrift.no - IUCN 1994 Guidelines for Protected Management Categories mmr/wcpa/documents/iucn Categories English.doc - MD[Miljøverndepartementet] 2009. Temaveileder: Reindrift og planlegging etter Plan- og bygningsloven (plandelen) http://www.regjeringen.no/nb/dep/md/dok/veiledninger/2009/temaveileder-reindrift-ogplanlegging-et.html?id=570670 Lastet ned 17.03.10 - Reindriftsnytt (Nr 3/2009, side 28) Skal klassifisere beitene. Reindriftsforvaltningen - Reindriftsnytt (Nr 3/2007, side 16) Med hest i reindrifta Reindriftsforvaltningen - Ressursregnskap for reindriftsnæringen 2007-2008, Reindriftsforvaltningen 2009 - Riseth, Jan Åge, Jan Idar Solbakken og Heidi Kitti (2010) Meahcàsteapmi Guovdageainnus- Naturbruk i Kautokeino. Fastboendes bruk av meahcci i Kautokeino kommune og konsekvenser ved etablering av naturvernområder.utredningsoppdrag for Fylkesmannen i Finnmark, Miljøvernavdelingen. Samisk Høgskole. Utredning 1/2010. ISSN 0809-6090