Forfall meldes til Infotorget på e-post infotorg@lokalstyre.no eller på telefon 79 02 21 50.

Møteinnkalling Utvalg: Lokalstyret Tidspunkt: 17.06.2014, kl 19:00 Sted: Næringsbygget, 3. etg., møterom Newtontoppen Forfall meldes til Infotorget på e-post infotorg@lokalstyre.no eller på telefon 79 02 21 50. Infotorget sørger for innkalling av vararepresentanter. Vararepresentanter møter kun ved spesiell innkalling. Innkalling gjøres via telefon eller e-post. Longyearbyen, 10/6-2014 Christin Kristoffersen leder Side 1

Saksliste Utv.saksnr. Tittel PS 36/14 Referatsaker PS 37/14 Godkjenning av protokoll fra møte 13.5.2014 PS 38/14 Fastsettelse av tilknytningsgebyr PS 39/14 Regnskap og årsberetning 2013 - Longyearbyen lokalstyre Oppvekstforetak KF PS 40/14 Regnskap og årsberetning 2013 - Longyearbyen lokalstyre Bydrift KF PS 41/14 Regnskap og årsberetning 2013 - Longyearbyen lokalstyre Kultur- og fritidsforetak KF PS 42/14 Regnskap 2013 - Longyearbyen lokalstyre PS 43/14 Årsberetning 2013 - Longyearbyen lokalstyre PS 44/14 Kontrollutvalgets årsrapport for 2013 PS 45/14 Rapport om finansforvaltning pr. 30.4.14 PS 46/14 Tertialrapport pr. 30.4.14 (økonomi, personalforvaltning og måloppnåelse) PS 47/14 6091 - HP vann - Ny inntaksledning - Budsjettkorrigering PS 48/14 Suppleringsvalg til kontrollutvalget - Informasjon fra lokalstyreleder og administrasjonssjef Side 2

PS 36/14 Referatsaker RS 11/14 Søknad om statstilskudd 2015 RS 12/14 Fritak fra politiske verv fra 1.9.2014 - Tom Ramberg RS 13/14 Protokoll fra møte Oppvekst- og kulturutvalget den 6.5.2014 RS 14/14 Protokoller fra møtene i Teknisk utvalg den 6.5.2014 og 27.5.2014 RS 15/14 Protokoller fra møtene i Administrasjonsutvalget den 6.5.2014 og 27.5.2014 PS 37/14 Godkjenning av protokoll fra møte 13.5.2014 Side 3

Vår referanse: Saksbehandler: Dato: 2014/30-6-231 Elin Dolmseth 06.05.2014 Fastsettelse av tilknytningsgebyr Utvalg Utv.saksnr. Møtedato Administrasjonsutvalget 37/14 27.05.2014 Lokalstyret 38/14 17.06.2014 Administrasjonsutvalgets behandling - 27.05.2014 Administrasjonssjefens anbefaling ble enstemmig vedtatt. Administrasjonsutvalgets innstilling - 27.05.2014 Kapittel 5 i gebyrregulativet om tilknytningsgebyr endres, slik at Longyearbyen lokalstyre (LL) i medhold av plan- og bygningsloven 18-1 krever at utbygger selv utfører bygging av vei, vann og avløp. Utbyggingen skal skje etter kravspesifikasjon utformet av LL. Når anlegget er ferdig opparbeidet gjennomføres det overtakelsesforretning av anlegget. Etter godkjenning av anlegget tilfaller anlegget LL, uten annet vederlag enn at LL får det fremtidige vedlikeholdet. For fjernvarme og strøm gjennomfører LL utbyggingen. For fjernvarme videreføres gjeldende regler for beregning av tilknytningsgebyr, dvs. beregning etter kvm. For strøm videreføres gjeldende regler for tilknytningsgebyr for næringsbygg. For boliger og fritidsboliger legges følgende beregning til grunn for strøm: Basert på et effektuttak på inntil 12 kw pr bolig / fritidsbolig og ut fra prinsippet om inndekking av anleggskostnader, betales budsjetterte utbyggingskostnader. Anlegget forblir Longyearbyen lokalstyres eiendom og ytelsen benevnes som anleggsbidrag. Endringene i gebyrregulativets kapittel 5 om tilknytningsgebyr gjelder der hvor vedtak om utbygging er fattet etter at disse endringsregler har trådt i kraft. Der hvor LL har gitt rammetillatelse, men ikke igangsettelsestillatelse, eller der LL har tatt kostnaden med utbyggingen og det er nødvendig å fatte nytt korrigert vedtak om tilknytningsgebyr, gjelder bestemmelser i gebyrregulativets kapittel 5 som ble vedtatt 10.12.2013. LL kan inngå avtale med utbygger om bygging av infrastruktur. En slik avtale forutsetter frivillighet fra begge parter. Administrasjonssjefen kan, etter søknad eller på eget initiativ, ettergi tilknytningsgebyr helt eller delvis dersom gebyret anses som åpenbart urimelig, eller dersom gebyret ikke er i samsvar med prinsippet om selvkost i medhold av svalbardloven 31 annet ledd. Endringen trer i kraft 18.6.2014 Administrasjonssjefen får fullmakt til å redigere teksten om tilknytningsgebyr i gebyrregulativet 2014 i samsvar med dette vedtaket. Administrasjonssjefen starter arbeidet med å se på muligheten for å endre byggesaksforskriften i den hensikt å etablere regler om refusjon. Side 4

2014/30-6 Side 2 av 6 Anbefaling: Kapittel 5 i gebyrregulativet om tilknytningsgebyr endres, slik at Longyearbyen lokalstyre (LL) i medhold av plan- og bygningsloven 18-1 krever at utbygger selv utfører bygging av vei, vann og avløp. Utbyggingen skal skje etter kravspesifikasjon utformet av LL. Når anlegget er ferdig opparbeidet gjennomføres det overtakelsesforretning av anlegget. Etter godkjenning av anlegget tilfaller anlegget LL, uten annet vederlag enn at LL får det fremtidige vedlikeholdet. For fjernvarme og strøm gjennomfører LL utbyggingen. For fjernvarme videreføres gjeldende regler for beregning av tilknytningsgebyr, dvs. beregning etter kvm. For strøm videreføres gjeldende regler for tilknytningsgebyr for næringsbygg. For boliger og fritidsboliger legges følgende beregning til grunn for strøm: Basert på et effektuttak på inntil 12 kw pr bolig / fritidsbolig og ut fra prinsippet om inndekking av anleggskostnader, betales budsjetterte utbyggingskostnader. Anlegget forblir Longyearbyen lokalstyres eiendom og ytelsen benevnes som anleggsbidrag. Endringene i gebyrregulativets kapittel 5 om tilknytningsgebyr gjelder der hvor vedtak om utbygging er fattet etter at disse endringsregler har trådt i kraft. Der hvor LL har gitt rammetillatelse, men ikke igangsettelsestillatelse, eller der LL har tatt kostnaden med utbyggingen og det er nødvendig å fatte nytt korrigert vedtak om tilknytningsgebyr, gjelder bestemmelser i gebyrregulativets kapittel 5 som ble vedtatt 10.12.2013. LL kan inngå avtale med utbygger om bygging av infrastruktur. En slik avtale forutsetter frivillighet fra begge parter. Administrasjonssjefen kan, etter søknad eller på eget initiativ, ettergi tilknytningsgebyr helt eller delvis dersom gebyret anses som åpenbart urimelig, eller dersom gebyret ikke er i samsvar med prinsippet om selvkost i medhold av svalbardloven 31 annet ledd. Endringen trer i kraft 18.6.2014 Administrasjonssjefen får fullmakt til å redigere teksten om tilknytningsgebyr i gebyrregulativet 2014 i samsvar med dette vedtaket. Administrasjonssjefen starter arbeidet med å se på muligheten for å endre byggesaksforskriften i den hensikt å etablere regler om refusjon. Saksopplysninger: KRD konkluderte 30. september 2013 med at to gebyrer som gjaldt tilknytningsgebyr for vei ikke var fastsatt i samsvar med selvkostprinsippet, se vedlegg. De fastsatte gebyrene ble derfor vurdert å være ugyldige. Konklusjonen kom som følge av klage fra et firma over mottatt krav på tilknytningsgebyr vei. Konklusjonen innebærer at gebyrregulativets bestemmelser om tilknytningsgebyr vei må endres. Ettersom LL også krever inn tilknytningsgebyr for vann, avløp, fjernvarme og strøm fant administrasjonssjefen det hensiktsmessig å vurdere om bestemmelsen om tilknytningsgebyr for disse tjenestene også bør endres. LL har bedt advokatfirmaet Haavind AS om en vurdering av hvordan tilknytningsgebyrene for vei, vann, avløp, fjernvarme og strøm bør utformes, eventuelt om utbyggingen av den tekniske infrastrukturen kan overlates til den enkelte utbygger. Vurderingen følger vedlagt. Vurderingen må leses for å få innsikt i problematikken rundt fastsettelse av tilknytningsgebyr. I dagens gebyrregulativ fastsettes tilknytningsgebyr for vei ved at T-BRA (tillatt bruksareal) til det aktuelle tiltaket multipliseres med en på forhånd fastsatt sum. Tilknytningsgebyr for vann, avløp og Side 5

2014/30-6 Side 3 av 6 fjernvarme fastsettes på samme måte, mens tilknytningsgebyr for strøm kort fortalt tilsvarer budsjetterte utbyggingskostnader samt et fastbeløp. Det fremkommer av Svalbardloven 31 annet ledd at LL har ansvaret for infrastruktur i Longyearbyen som ikke er tillagt staten eller andre, og at lokalstyret kan fastsette gebyr for slike tjenester. I notatet fra Haavind AS beskrives hvilke muligheter LL har for å kreve inn kostnader knyttet til utbygging av infrastrukturen: «Vei: 1. LL forestår utbyggingen av veinettet og krever et tilknytningsgebyr. Fastsettelsen av tilknytningsgebyret må basere seg på hvilke kostnader LL har hatt med utbyggingen av den konkrete veien. Disse kostnadene må videre utjevnes på de eiendommer som tilknyttes eller kan tilknyttes veien. Et tilknytningsgebyr basert på en fordeling av kostnader mellom eiendommer vil ha likhetstrekk med regler om refusjon. Dette fordi begge "regelsett" fastsetter en tilbakebetaling av utgifter LL har blitt påført. Til forskjell fra refusjonsbestemmelsene vil tilknytningsgebyret være basert på at det opereres med en på forhånd fastsatt sum som multipliseres med antall meter vei som bygges. Ved refusjonsbestemmelser vil fastsettelsen av gebyret i større grad hensynta eiendommens størrelse og utnyttelsesgrad. 2. LL gjennomfører utbyggingen av vei knyttet til byggeprosjektet og får disse utgiftene refundert fra de som får byggeklare tomter som følge av utbyggingen. Dette vil forutsette at det vedtas tilpassende regler om refusjon i byggesaksforskriften for Longyearbyen. Det vises her til at de alminnelige refusjonsbestemmelsene i plan- og bygningsloven ikke kommer til anvendelse i Longyearbyen. Vi vil imidlertid anbefale at det ses hen til de alminnelige bestemmelsene i plan- og bygningsloven når LL fastsetter refusjonsbestemmelsene. Utgangspunktet ved refusjonsfastsettelse er at LL får tilbakebetalt de utgiftene som LL har blitt påført med bygging av den konkrete veien. Kostnadene skal da fordeles mellom de eiendommer som får byggeklare tomter som følge av veibyggingen. 3. LL krever at utbygger selv utfører byggingen av nødvendig veiadkomst til tomten, jfr. plan- og bygningsloven 18-1. På samme måte som under punkt 2 er det i et slikt tilfelle naturlig at det inntas tilpassede bestemmelser om refusjon i byggesaksforskriften for Longyearbyen. Dette for at utbygger skal kunne få refundert deler av de utgiftene han har blitt påført fra andre eiendommer som kan knyttes til veien. Forskjellen mellom punkt 2 og punkt 3 er at i punkt 2 er det LL som forestår utbyggingen, mens i punkt 3 er det utbygger. 4. Inngår avtale med byggherre om utbyggingen av veiadkomsten til tomtene. En slik avtale vil forutsette frivillighet fra begge parter. Dette medfører at LL ikke kan kreve eller sette som vilkår for byggetillatelse at slik avtale blir inngått. I avtalen kan det fastsettes bestemmelser om refusjon. 5. En mulighet vil trolig også være å øke veigebyret. I et slikt tilfelle vil det være veigebyret som finansierer utbyggingen. Vann og avløp: 1. LL kan forestå utbyggingen og kreve kostnadene refundert. LL kan operere med tilknytningsgebyr der gebyret beregnes etter boligens areal. 2. LL kan sette som vilkår i forbindelse med behandling av byggesøknad at byggherre bygger ut hovedledning for vann- og avløpsnettet og knytter seg til dette, jf. plan- og bygningsloven 18-1 jf. 27-1 og 27-2. Kostnadene med utbyggingen tas av byggherren, og LL kan stille krav til spesifikasjoner innenfor nærmere angitte grenser. Etter ferdigstillelse må LL overta anleggene og forestå vanlig vedlikehold. Dersom LL overlater utbyggingen av vann- og avløpsnettet til utbyggeren vil det være naturlig at det inntas bestemmelser i Side 6

2014/30-6 Side 4 av 6 byggesaksforskriften om refusjon slik at utbyggeren kan kreve deler av sine utgifter refundert fra eiendommer som blir byggeklare som følge av tiltaket. 3. LL kan inngå avtaler med byggherre om utbyggingen av vann- og avløpsnettet. I en slik avtale kan man nærmere regulere utbyggingen, og eventuelt fastsette regler om refusjon for senere private tilknytninger. En avtale må være basert på frivillighet mellom partene. LL kan dermed ikke sette som vilkår for byggetillatelse at avtale inngås. Fjernvarme: LL har ikke hjemmel til å kreve at utbyggeren forestår utbyggingen av fjernvarmeanlegget. LL kan forestå utbyggingen av fjernvarmeanlegget og kreve kostnadene refundert. Vi vurderer det dit hen at LL kan operere med tilknytningsgebyr beregnet etter byggets areal. LL kan også inngå avtale med en utbygger om utbyggingen av fjernvarmeanlegget. En slik avtale vil forutsette frivillighet fra begge parter. LL kan dermed i utgangspunktet ikke kreve eller sette som vilkår for byggetillatelse at avtale blir inngått. Dersom LL og utbygger inngår avtale kan det i avtalen reguleres nærmere utbyggers adgang til refusjon fra andre private parter som knytter seg til fjernvarmeanlegget. Strøm: Vi vurderer det dit hen at LL kan kreve et anleggstilskudd basert på nåværende regler for næringsbygg. Forutsetningen er at det gebyr som kreves inn ikke overstiger de samlede kostnadene med den enkelte tilknytningen. For boliger vil vi anbefale at LL fastsetter et gebyr basert på en utregningsmodell lik den som er for næringsbygg. Dersom man velger å kreve inn et tilknytningsgebyr på samme måte som i dag vil vi anbefale at det inntas en dispensasjonsbestemmelse. Begrunnelsen for dette er at dispensasjonsbestemmelsen kan anvendes i de tilfeller man ser at det forhåndsfastsatte beløpet ikke er i samsvar med selvkostprinsippet.» Vurdering: Administrasjonssjefen oppsummerer mulighetene som Haavind AS beskriver i 5 alternativer: 1. LL gjennomfører utbygging av infrastrukturen i nye utbyggingsområder og krever inn et tilknytningsgebyr. For vei fastsettes tilknytningsgebyret etter en på forhånd fastsatt sum som multipliseres med antall meter vei som bygges. «En på forhånd fastsatt sum» må igjen basere seg på hvilke kostnader LL har med utbygging av den konkrete veien (dagens beregning basert på byggets areal faller bort). For vann og avløp fastsettes tilknytningsgebyret etter byggets areal (slik som i dag) For fjernvarme fastsettes tilknytningsgebyret etter byggets areal (slik som i dag) For strøm til næringsbygg fastsettes et tilknytningsgebyr pr/kw installert effekt for bakenforliggende nett og i tillegg budsjetterte utbyggingskostnader (slik som i dag) For strøm til boliger / fritidsboliger fastsettes tilknytningsgebyr ut fra prinsippet om inndekking av anleggskostnader, dvs at budsjetterte utbyggingskostnader betales (dagens engangstilskudd faller bort). 2. LL gjennomfører bygging av infrastruktur og får kostnadene refundert fra de som får byggeklare tomter som følge av utbyggingen. Byggesakforskriften må endres før ordningen med refusjon kan iverksettes. Slik endring kan ta 1 2 år. Side 7

2014/30-6 Side 5 av 6 3. LL krever at utbygger selv utfører bygging av infrastrukturen. Utbyggingen gjennomføres etter kravspesifikasjon utformet av LL. Når anlegget er ferdig opparbeidet gjennomføres det overtakelsesforretning av anlegget. Etter godkjenning av anlegget tilfaller anlegget LL uten annet vederlag enn at LL får det fremtidige vedlikeholdet. Utbygger vil i et slikt tilfelle ikke ha muligheten til å kreve refusjon fra andre som potensielt knytter seg til infrastrukturen, da planog bygningslovens regler om refusjon ikke kommer til anvendelse. 4. LL inngår avtale med utbygger om bygging av infrastruktur. En slik avtale forutsetter frivillighet fra begge parter. Utbyggingen gjennomføres etter kravspesifikasjon utformet av LL. Når anlegget er ferdig opparbeidet gjennomføres det overtakelsesforretning av anlegget. Etter godkjenning av anlegget tilfaller anlegget LL uten annet vederlag enn at LL får det fremtidige vedlikeholdet. 5. LL øker de årlige gebyrene til vei, vann, avløp, fjernvarme, slik at de årlige gebyrene bidrar til å betjene lån som opptas for å bygge ut infrastrukturen. I alternativ 1 og 2 kan LL komme i en situasjon der LL må forskuttere kostnadene for utbygging av vann, avløp, vei og fjernvarme, da tilknytningsgebyrer / refusjoner innbetales etter hvert som et område tas i bruk. Alternativ 2 er for øvrig ikke aktuelt på kort sikt, da byggesakforskriften må endres. I alternativ 3 og 4 er det utbyggeren selv som håndterer økonomien i utbyggingen. I alternativ 5 bidrar alle som betaler årlige gebyrer til å finansiere utbygging av infrastruktur. Administrasjonssjefen ønsker ikke at LL skal sitte med en økonomisk risiko knyttet til etablering av infrastruktur som utbygger trenger for å kunne bygge på / i et område. Administrasjonssjefen anbefaler at LL krever at utbygger selv utfører byggingen av infrastrukturen, etter kravspesifikasjon utformet av LL. Dette innebærer at utbygger må dekke kostnadene med å etablere infrastrukturen, både i nye utbyggingsområder og ved fortetting / bygging i eksisterende områder. LL kan kreve dette for vei, vann og avløp, men ikke for fjernvarme og strøm. Samtidig bør gebyrregulativet åpne for at det kan inngås avtale med utbygger om bygging av infrastruktur. Slike avtaler vil trolig være mest aktuelle ved utbygging av større bolig- og næringsområder. Gjennom slike avtaler vil man kunne regulere mer tilpassede regler knyttet til den konkrete utbyggingen. Alternativet er at LL viderefører praksisen med tilknytningsgebyr, jfr. punkt 1. Uansett valg av alternativ, bør det inntas en dispensasjonsbestemmelse i gebyrregulativet som gir grunnlag for at det i enkelte tilfeller kan være nødvendig å fastsette tilpassede tilknytningsgebyr. Videre bør det ses på muligheten for å endre byggesaksforskriften slik at den inneholder regler om refusjon. Forholdet til allerede innbetalte tilknytningsgebyr på vei I avgjørelse 30. september 2013 konkluderte KRD med at to gebyrer som gjaldt tilknytningsgebyr for vei ikke var fastsatt i samsvar med selvkostprinsippet og dermed ugyldig. Administrasjonssjefen mener at LL må vurdere om også andre innbetalte tilknytningsgebyr for vei ikke er fastsatt i samsvar med selvkostprinsippet. Vurderingen kan resultere i at LL må tilbakebetale tilknytningsgebyr vei til utbyggere. Dette vil bero på en konkret vurdering. I medhold av foreldelseslovens alminnelige bestemmelser er et krav foreldet etter tre år. Administrasjonssjefen ser derfor for seg å gjøre slik vurdering for tilknytningsgebyr innbetalt de 3 siste årene. Fastsettelse av nytt tilknytningsgebyr vil basere seg på hvilke kostnader LL har hatt med utbyggingen av den konkrete veien. Disse kostnadene må utjevnes på de eiendommer som tilknyttes eller kan tilknyttes veien. Dersom LL ser, etter konkret vurdering, at det er avvik mellom det innbetalte tilknytningsgebyret og nevnte vurdering vil det kunne være grunnlag for tilbakebetaling. Det er lite trolig at LL kan fakturere ut et høyere tilknytningsgebyr for vei enn det som utbygger allerede har betalt. Side 8

2014/30-6 Side 6 av 6 For de tilfeller der LL allerede har/kommer til å tilbakebetale innbetalt tilknytningsgebyr for vei vil det måtte fattes nytt korrigert vedtak om innbetaling hvis man ser det er grunnlag for det. Det anbefales derfor at det gjeldende regelverk for tilknytningsgebyr vedtatt av lokalstyret 10.12.13 med tilhørende bestemmelse om mulig skjønnsmessig fastsettelse av tilknytningsgebyr videreføres for disse tilfeller. Der hvor LL har gitt rammetillatelse, men ikke igangsettelsestillatelse, foreslås det at nåværende bestemmelser i gebyrregulativets kapittel 5 videreføres også for disse. Vedlegg: 1 Brev fra KRD: Lovlighetskontroll av gebyrer utstedt av Longyearbyen lokalstyre 2 Notat fra Haavind AS: Vurdering av tilknytningsgebyr Side 9

Longyearbyen Lokalstyre Pb 350 9171 LONGYEARBYEN Deres ref Vår ref Dato 13/1876-7 30.09.2013 Lovlighetskontroll av gebyrer fastsatt av Longyearbyen lokalstyre Vi viser til tidligere korrespondanse i forbindelse med sak om lovlighetskontroll av gebyrer for tilknytning til vei i forbindelse med oppføringen av to lagerhaller i Longyearbyen, senest vårt brev 4. september 2013 og LLs svarbrev 12. september 2013. Sakens bakgrunn Bykaia Lagerutleie AS ble i 2010 pålagt et gebyr på kr. 369 000,- for tilknytning til vei. Grunnlaget for gebyret var oppføringen av en stålhall med 750 m2 grunnflate. I 2011 ble selskapet pålagt et gebyr med kr. 584 000,-. Grunnlaget for dette gebyret var oppføringen av en stålhall med 1200 m2 grunnflate. Eierne av Bykaia Lagerutleie AS, Olav Vik Solheim og Johan Sletten, henvendte seg i brev 3. desember 2011 til Justis- og politidepartementet, og ba om at lovligheten av gebyrene ble vurdert. I brev 18. mai 2012 fra Justis- og beredskapsdepartementet til LL fremgår det at gebyravgjørelsene er tatt opp til lovlighetskontroll i medhold av kommuneloven 59 nr. 5. Kongen i statsråd besluttet 21. juni 2013 å overføre kompetansen til å behandle og avgjøre saken til Kommunal- og regionaldepartementet. Vi viser i den forbindelse til brev fra Justis- og beredskapsdepartementet 2. juli 2013 til Olav Vik Solheim, med kopi til Longyearbyen lokalstyre (LL). Rettslig grunnlag Det rettslige grunnlaget for avgjørelsen er svalbardloven 31 annet ledd. Av denne bestemmelsen fremgår det at LL har ansvar for infrastruktur i Longyearbyen som ikke er tillagt staten eller andre. Det fremgår videre av svalbardloven 31 annet ledd at LL selv kan fastsette gebyr for slike tjenester, og at gebyret skal beregnes ut fra prinsippet Postadresse Kontoradresse Telefon* Kommunalavdelingen Saksbehandler Postboks 8112 Dep Akersg. 59 22 24 90 90 Erland Aamodt NO-0032 Oslo Org no. 22 24 68 28 postmottak@krd.dep.no http://www.krd.dep.no/ 972 417 858 Side 10

om selvkost. Prinsippet om selvkost Flere kommunale tjenester har selvkost som øvre grense for hva som lovlig kan kreves i gebyr. Prinsippet om selvkost er derfor nedfelt i ulike lover og forskrifter. I utgangspunktet må det nærmere innholdet selvkostbegrepet bero på det som er angitt i den aktuelle lov og forskrift med tilhørende rettskilder. Selvkost kan relateres til to ulike typer kostnader. For det første kan det relateres til de samlede kostnader ved å yte en bestemt tjeneste til alle innbyggerne innenfor ett tjenesteområde. For det andre kan selvkost relateres til kostnadene ved å yte tjenesten til én bestemt bruker. Selvkostbegrepet i svalbardloven 31 annet ledd er i liten grad omtalt i forarbeidene til bestemmelsen. I Ot.prp. nr. 58 (2000-2001) heter det i spesialmotivene til 31: Med selvkost menes det at gebyrinntektene på de enkelte områdene ikke skal overstige de faktiske utgiftene ved den konkrete tjenesten. For å fastsette det nærmere innholdet i svalbardlovens selvkostbegrep, vil departementet vise til Sivilombudsmannens uttalelse i sak 2010/500, som for øvrig også LL i sitt svarbrev 2. juli 2012 har pekt på. I saken, som omhandlet fritak for renovasjonsavgift, uttalte ombudsmannen (s. 2): Selv om det ved en lovendring i 1993 ble åpnet for differensierte gebyrer for å fremme «avfallsreduksjon og økt gjenvinning», synes det ikke å ha vært meningen å endre ovennevnte utgangspunkt. Selvkost skal altså i prinsippet tilstrebes i den enkelte sak, og det er slik sett ikke tilstrekkelig at den enkelte sektor drives uten overskudd. Dette samsvarer med det Høyesterett har uttalt om selvkostprinsippet i dom inntatt i Rt. 2004 side 1603. Dommen gjelder selvkostprinsippet ved delingsforretninger, men jeg antar at de generelle uttalelser som gis i dommen kan ha betydning også i andre sammenhenger der det ligger en selvkostbegrensning på kommunale gebyrer.(departementets understrekninger). Departementet mener at uttalelsen trekker klart i retning av at selvkostprinsippet også i svalbardloven 31 gjelder både i beregningen av de samlede kostnadene innenfor ett tjenesteområde og i forbindelse med gebyrfastsettelsen overfor den enkelte bruker. Departementet kan videre ikke se avgjørende holdepunkter i lovens ordlyd eller dens forarbeider som skulle tilsi at selvkostprinsippet ikke skal gjelde i den enkelte sak. Vi viser i den forbindelsen til Høyesteretts avgjørelse inntatt i Rt 2004 s. 1604, hvor det i premiss 31 blant annet uttales: Uten en klar hjemmel vil det harmonere dårlig med legalitetsprinsippet om kommunene kunne velge fritt og helt uavhengig av utgiftene for den enkelte arealklasse hvordan omkostningene med kart- og delingsforretninger skal fordeles mellom brukerne. Side 2 Side 11

Selv om Høyesterett i denne saken vurderte legalitetsprinsippet i forbindelse med en sak om omkostninger med kart- og delingsforretninger, må det samme utgangspunktet tas i forbindelse med en vurdering av gebyrer etter svalbardloven. Etter dette legger departementet til grunn at selvkostprinsippet i svalbardloven 31 annet ledd også gjelder i konkrete saker. At selvkostprinsippet gjelder i konkrete saker, er et utgangspunkt med visse modifikasjoner. Selvkost skal tilstrebes i den enkelte sak. I Rt. 2004 s. 1604 uttaler førstevoterende i premiss 41: Min konklusjon er etter dette at fastsettelsen av gebyret i kart- og delingssaker skal ta utgangspunkt i de gjennomsnittlige utgiftene for vedkommende arealklasse, slik at man kommer så nær de faktiske utgifter for den enkelte arealklasse som mulig. Kommunene må ha et visst spillerom ved beregningen av disse gjennomsnittskostnadene. Men etter mitt syn går det en grense for hvor store gebyrer en arealklasse kan pålegges uten at kommunen tilsvarende kan dokumentere at de gjennomsnittlige utgiftene for vedkommende arealklasse er tilsvarende store. Dokumentasjonskrav Departementet legger til grunn at det er LL som må dokumentere at gebyrene som er ilagt, ikke er i strid med selvkostprinsippet. Vi viser her til Sivilombudsmannens uttalelse i sak 2007/1279, hvor ombudsmannen uttaler (s.7): En forutsetning for å kunne ilegge gebyr etter regulativet, er at det ikke fører til resultater som bryter med selvkostprinsippet. Dette må kommunen kunne dokumentere at er tilfelle. Jeg har tidligere omtalt dokumentasjonskravet i flere saker, blant annet ombudsmannssak 2007/0737, og la der til grunn at det er forutsetning at forvaltningen kan dokumentere de snittkostnadene som ligger til grunn for fastsettelsen av gebyrsatsene i den enkelte sakstype, og at det er forvaltningen som har bevisbyrden for at selvkostprinsippet er overholdt. Sivilombudsmannen har gjentatt sin forståelse av dokumentasjonskravet i senere uttalelser, blant annet i sakene 2011/1789 og 2012/1166. Uttalelsene til ombudsmannen knytter seg ikke til gebyrer etter svalbardloven, men departementet legger til grunn at det samme dokumentasjonskravet må gjelde for slike gebyrer. Sterke reelle hensyn taler for at det må være forvaltningen som har bevisbyrden også i disse sakene. Det er åpenbart forvaltningen som bør ha best forutsetninger for å dokumentere de kostnadene som forvaltningen har ved å produsere sine tjenester. Departementets lovlighetsvurdering Det fremgår av kommuneloven 59 nr. 4 a-c at det ved lovlighetskontroll skal tas stilling til om avgjørelsen er innholdsmessig lovlig, om den er truffet av noen som har Side 3 Side 12

myndighet til å treffe slik avgjørelse og om avgjørelsen er blitt til på lovlig måte. Det følger videre av 59 nr. 4 andre ledd at departementet skal oppheve avgjørelsen hvis det er gjort slike feil at den er ugyldig. Lovlighetskontroll innebærer imidlertid ikke myndighet til å treffe ny avgjørelse i saken. I det følgende vil departementet vurdere om avgjørelsen er innholdsmessig lovlig, jf. 59 nr. 4 a. Spørsmålet som departementet finner grunn til å vurdere, er om gebyrene som er pålagt Bykaia Lagerutleie AS er beregnet ut fra prinsippet om selvkost, jf. svalbardloven 31 annet ledd. Ifølge brev 2. juli 2012 fra LL er tilknytningsgebyret beregnet ut i fra Longyearbyens gebyrregulativ for hhv. 2010 og 2011. For 2010 var det fastsatt en gebyrsats for næringsbygg på kr. 246 kr/m2, mens satsen for næringsbygg for 2011 var fastsatt til 254 kr/m2. Det blir videre opplyst at gebyrregulativet har en gebyrberegning basert på T-BRA bygg. Ved anvendelsen av gebyrreglementet er det fakturert kr. 369 000,- og kr. 584 000,- i forbindelse med oppføring av to stålhaller på hhv. 750 m2 og 1200 m2 grunnflate, og hhv. 1500 m2 og 2300 m2 T-BRA. Gebyrberegningen er gjort med utgangspunkt i T-BRA for byggene, som igjen er basert på beregningsreglene i TEK 1997 3-5, jf. NS 3490. LL har i brev 2. oktober 2012 gitt nærmere opplysninger om tilknytningsgebyret for vei. Det er her gitt en oversikt over inntekter og kostnader fra 2009 til 26. september 2012. I vedlegg til brev 12. september 2013 opplyses det at de totale utgifter for vei 612 er kr. 1.567.740,-. Selv om det ikke kan kreves at gebyret beregnes helt nøyaktig i hver sak, innebærer selvkostprinsippet at det i tilstrekkelig grad er samsvar mellom kostnadene som er forbundet med den tjenesten som den private parten mottar og det gebyret som parten betaler. For enkelte typer tjenester vil det kunne være en sammenheng mellom bruksarealet for et bygg og kostnadene ved tjenesten. Byggesaksbehandling er et slikt eksempel. Vi viser til uttalelse fra Sivilombudsmannen i sak 2007/1279 s. 7: Jeg har i en uttalelse inntatt i ombudsmannens årsmelding for 2006 på s. 304 lagt til grunn at det kan være en sammenheng mellom bruksarealet for et bygg og kostnadene ved byggesaksbehandlingen, men at det ikke er noen automatikk. Et regulativ som legger opp til en lineær sammenheng mellom arealet og gebyrets størrelse, tilfredsstiller ikke de krav som må stilles. Departementet kan imidlertid ikke se at det foreligger noen direkte sammenheng mellom kostnadene som LL har til fremføring av vei og veibelysning frem til tomtegrensen og tillatt bruksareal til lagerhallene. Slik departementet forstår gebyrregulativet ville Bykaia Lagerutleie blitt ilagt et dobbelt så stort gebyr dersom lagerhallene hadde hatt dobbelt så mye T-BRA, og halvparten så stort gebyr dersom lagerhallene hadde hatt halvparten så mye T-BRA. Dette selv om LLs kostnader til vei Side 4 Side 13

ville vært det samme i begge eksempler. Dette illustrerer at det ikke er sammenheng mellom kostnadene til tjenesten som er ytt og størrelsen på gebyret som er ilagt. Departementet bemerker også at LL ikke har oversikt over kostnadene knyttet til fremføring av vei og veibelysning frem til tomtegrensen, som gebyret ifølge gebyrregulativet skal dekke. At LL har lagt frem et regnskap for hele vei 612 er av mindre betydning når det gjelder spørsmålet om selvkostprinsippet i denne saken er overholdt. Konklusjon Departementet finner etter dette at gebyravgjørelsene ikke er beregnet etter prinsippet om selvkost, slik svalbardloven 31 annet ledd krever. Det innebærer at avgjørelsen er å anse som innholdsmessig ulovlig, jf. kommuneloven 59 nr. 4 a. Departementet mener at feilen har påvirket avgjørelsen, slik at den er ugyldig. På bakgrunn av dette opphever departementet avgjørelsene fra LL, og ber om at det treffes nye avgjørelser. Departementet finner det etter dette ikke nødvendig å ta stilling til om avgjørelsene er truffet av noen som har myndighet til å treffe slik avgjørelse og om avgjørelsene er blitt til på lovlig måte, jf. kommuneloven 59 nr. 4 b og c. Med hilsen Siri Halvorsen (e.f.) avdelingsdirektør Erland Aamodt seniorrådgiver Dette dokumentet er elektronisk godkjent og sendes uten signatur. Side 5 Side 14

NOTAT Til Fra Longyearbyen lokalstyre v/ Elin Dolmseth Jarle Wallevik Holstrøm og Audun Rydmark Dato 6. mai 2014 Ansvarlig advokat Holstrøm Jarle Wallevik Unntatt fra offentlighet VURDERING AV TILKNYTNINGSGEBYR Vi viser til henvendelse 10. januar 2014 der advokatfirmaet Haavind har blitt bedt om å foreta en gjennomgang og vurdering av de tilknytningsgebyr Longyearbyen lokalstyre (LL) krever inn. Henvendelsen har sitt utspring i avgjørelse fra Kommunal- og regionaldepartementet (KRD) 30. september 2013. I avgjørelsen konkluderte KRD med at to innkrevde gebyr ikke var fastsatt i samsvar med selvkostprinsippet. Gebyrene ble dermed vurdert å være ugyldige. Gebyrene gjaldt tilknytningsavgift for vei. LL har i ettertid tilbakebetalt tilknytningsgebyrene. LL har bedt advokatfirmaet Haavind AS om en vurdering av hvordan tilknytningsgebyrene bør utformes, eventuelt om utbyggingen av den tekniske infrastrukturen kan overlates til den enkelte utbygger. 1. BAKGRUNN OG GRUNNLAG FOR VURDERING 1.1 Bakgrunn for henvendelsen KRD konkluderte 30. september 2013 med at to gebyrer som gjaldt tilknytningsgebyr for vei ikke var fastsatt i samsvar med selvkostprinsippet. De fastsatte gebyrene ble derfor vurdert å være ugyldige. I medhold av LLs gjeldende gebyrregulativ fastsettes tilknytningsgebyr for vei ved at T-BRA til det aktuelle tiltaket multipliseres med en på forhånd fastsatt sum. Tilknytningsgebyr for vann, avløp og fjernvarme fastsettes på samme måte, mens tilknytningsgebyr for strøm har en noe annen utregningsmåte. Dette vil vi komme tilbake til. I avgjørelsen fra KRD ble det blant annet pekt på at det må være en «tilstrekkelig grad av samsvar mellom kostnadene som er forbundet med den tjenesten som den private parten mottar og det gebyr som parter betaler». Departementet vurderte det dit hen at det «ikke 3493091/1 Advokatfirmaet Haavind AS T: (+47) 22 43 30 00 Bygdøy allé 2 F: (+47) 22 43 30 01 Pb 359 Sentrum Org.nr.: NO 986 420 177 MVA NO-0101 Oslo www.haavind.no Side 15

foreligger noen direkte sammenheng mellom kostnadene som LL har til fremføring av vei og veibelysning frem til tomtegrensen og tillatt bruksareal til lagerhallen». Det sentrale departementet her pekte på er at grunnlaget for utregningen av tilknytningsgebyret ikke har noen sammenheng med de kostnadene gebyret er med til å dekke. Siden denne sammenhengen mangler kan ikke gebyret være fastsatt i samsvar med selvkostprinsippet. Under møtet i Longyearbyen 25. november 2013, mellom LL, advokatfirmaet Haavind AS, KRD og polaravdelingen i Justisdepartementet, viste LL til at de investeringskostnadene LL hadde hatt med etablering av vei i forbindelse med nye byggeprosjekter korresponderte med inntektene tilknytningsgebyrene for vei genererte. Utgiftssiden og inntektssiden hva gjelder LLs kostnader med etableringen av vei i Longyearbyen gikk dermed ca. i null. Ut fra et slikt perspektiv, der man ser på de totale investeringskostnadene i sammenheng med de totalt innkrevde gebyrer, kan det argumenteres for at LLs tilknytningsgebyr for vei er i samsvar med selvkostprinsippet. Dette fordi de gebyrene som kreves inn går med til å dekke investeringene. Vurderingskriteriet når det gjelder innkreving av tilknytningsgebyr for vei skal imidlertid rette seg mot hvor mye det koster å bygge den konkrete veien. De samlede investeringskostnadene kan dermed ikke vurderes opp mot samlede innkrevde gebyrer når det gjelder vurdering av selvkostprinsippet. Det vises her til avgjørelse fra KRD der dette er tilkjennegitt. 1.2 Struktur i dette notat I medhold av Svalbardloven 31 annet ledd har LL ansvaret for den tekniske infrastrukturen i Longyearbyen. De kostnader LL har med dette kan kreves refundert gjennom gebyrer, se samme bestemmelse. Gebyrene må være fastsatt i samsvar med selvkost. Med selvkost forstås at gebyrinntektene på de enkelte områdene ikke må overstige de faktiske utgiftene ved den konkrete tjenesten. Per i dag er det LL som forestår utbyggingen av den tekniske infrastrukturen. Denne infrastrukturen består av vei, vann, avløp, fjernvarme og strøm. De kostnader LL har hatt med utbyggingen kreves tilbakebetalt gjennom tilknytningsgebyrene. I dette notatet vil vi se på følgende: De muligheter LL har til å fastsette tilknytningsgebyr som en form for refusjon for investeringskostnader Beregningen av tilknytningsgebyrene Om LL kan overtale utbyggingen av den tekniske infrastrukturen til utbyggeren selv, evt. om det kan inngås avtale mellom LL og utbygger om dette Vi vil også se litt på hva som er vanlig praksis på fastlandet for å belyse om det er en overføringsverdi til Longyearbyen 3493091/1 2 Side 16

I punkt 2 vil vi se på utbyggingen av veinettet. I punkt 3 foretas det en gjennomgang av vannog avløpsnettet, og i punkt 4 foretas det en gjennomgang av fjernvarme og strøm. Under hvert hovedpunkt vil det bli foretatt en gjennomgang og oppsummering. 2. VEI 2.1 Utgangspunkt Det fremkommer av Svalbardloven 31 annet ledd at LL har ansvaret for infrastruktur i Longyearbyen som ikke er tillagt staten eller andre, og at lokalstyret kan fastsette gebyr for slike tjenester. I Ot.prp. nr. 58 (2000-2001) er det uttalt følgende: «Et viktig saksområde for Longyearbyen lokalstyre skal være sentral infrastruktur i Longyearbyen. Dette omfatter blant annet etablering og vedlikehold av teknisk infrastruktur, så som produksjon og distribusjon av strøm og fjernvarme, vannforsyning, vedlikehold av veinettet, tilrettelegging av tomteområder osv. Dette er tiltak og oppgaver som ikke reguleres av gjeldende lover eller forskrifter.» Hvem som konkret har ansvaret for å etablere nye veier fremkommer verken av ordlyden i Svalbardloven 31 annet ledd eller av forarbeidene. Det forarbeidene pålegger LL er ansvaret for vedlikeholdet av det etablerte veinettet. Hvorvidt loven krever at det er LL som skal stå som ansvarlig for etableringen av nye veier vil kunne være av betydning for om LL kan overlate denne oppgaven til en utbygger. Dersom loven skal forstås slik at dette ansvaret tilligger LL, så vil muligheten for å overlate dette arbeidet til en eventuell utbygger være svært begrenset. Vi vil komme tilbake til dette spørsmålet i punkt 2.3. Av Svalbardloven 31 annet ledd fremkommer det at lokalstyret kan fastsette gebyrer for den tjenesten de tilbyr. Dette medfører at LL har hjemmel til å kreve inn de utgiftene som man har hatt med tjenesten fra brukerne. Forutsetningen er at man holder seg innenfor selvkost, jfr. Svalbardloven 31 annet ledd siste pkt. I Ot.prp. nr. 58 (2000-2001) er det uttalt følgende: «Bestemmelsen avspeiler at infrastrukturtiltak som hovedregel skal være Longyearbyen lokalstyres ansvar. Bestemmelsen går ikke inn på måten infrastrukturtjenestene utføres på, tjenestenivå og omfang, priser osv. Dette er spørsmål som må avgjøres av Longyearbyen lokalstyre. Under prosessen har departementet blitt oppmerksom på at Longyearbyen lokalstyre vil kunne ha behov for uttrykkelig hjemmel for å kreve betaling for infrastrukturtjenester. Svalbardmiljøloven har hjemmel for avløps- og avfallsgebyr. Men også for andre 3493091/1 3 Side 17

infrastrukturtjenester er det behov for gebyrhjemmel. Grunnlaget for at Svalbard Samfunnsdrift AS i dag kan kreve betaling for infrastrukturtiltak i Longyearbyen er en samarbeidsavtale med grunneier om disponering av grunneierbeføyelsene i Longyearbyen. Ettersom disse tjenestene nå pålegges Longyearbyen lokalstyre i lov, bør det være en selvstendig hjemmel for å kunne kreve betaling for disse tjenester, uavhengig av grunneierretten. Det fremmes derfor forslag om hjemmel til å fastsette gebyr til dekning av utgifter forbundet med infrastrukturtjenester som Longyearbyen lokalstyre er pålagt å utføre. Gebyrinntektene fra vedkommende område skal ikke overstige de faktiske utgiftene, jf begrensningen til selvkost i forslaget.» Forarbeidene synes å legge opp til at LL skal stå forholdsvis fritt i relasjon til hvordan man velger å etablere tjenestene, og også hvordan man fastsetter en innbetaling for disse. LL har per i dag et gebyrregulativ der det blir krevd inn et tilknytningsgebyr ved nybygg eller påbygg på eksisterende eiendommer. Dette tilknytningsgebyret skal dekke investeringskostnadene som LL har ved etableringen av vei i forbindelse med nye byggeprosjekter. Tilknytningsgebyret er bygget opp slik at fastsettelsen av gebyrets størrelse vil avhenge av hvor stort T-BRA det blir gitt tillatelse til å bygge. T-BRA multipliseres da med en på forhånd fastsatt sum. LL krever inn tilknytningsgebyr selv om LL ikke har hatt kostnader med bygging av noen nye veier knyttet til den aktuelle utbyggingen. Dette fordi LL har inntatt det perspektivet at tilknytningsgebyret skal dekke de samlede investeringskostnadene med veibyggingen, og da ikke nødvendigvis investeringskostnadene med den konkrete veien. Som avgjørelsen fra KRD viser vil en slik gebyrfastsettelse ikke være i samsvar med selvkostprinsippet. Fastsettelsen av tilknytningsgebyr for vei må knytte seg til hva de kostnadene med den konkrete veiutbyggingen er. 2.2 Tilknytningsgebyr til vei I medhold av plan- og bygningsloven 18-1 og 27-4 er det et krav for å få byggetillatelse at eiendommen har tilstrekkelig veiadkomst. Dette medfører at dersom eiendommen ikke har en tilstrekkelig veiadkomst, kan byggesøknad avslås. Det bemerkes at både plan- og bygningsloven 18-1 og 27-4 kommer til anvendelse på Svalbard, se byggesaksforskriften for Svalbard 2-1. Vi vil komme tilbake til disse bestemmelsene under punkt 2.3. Dersom LL påtar seg ansvaret for byggingen av vei fram til den omsøkte byggetomten, vil LL kunne kreve å få disse utgiftene refundert, jfr. det som tidligere er gjennomgått. Fastsettelsen av kravet må da basere seg på hvilke utgifter LL har hatt med opparbeidelsen i det enkelte tilfellet. En på forhånd fastsatt sum multiplisert med bruksarealet på byggeprosjektet vil ikke samsvare med de faktiske utgiftene. Som KRD konkluderte med i sin avgjørelse så er det i et slikt tilfelle ikke noe sammenheng mellom bruksarealet på bygget og kostnadene ved tjenesten. 3493091/1 4 Side 18

Hvis LL fortsatt ønsker å operere med tilknytningsgebyr er det viktig at de riktige parametere for fastsettelsen av slikt gebyr klarlegges. Tilknytningsgebyret må derfor basere seg på hvor mange meter vei som er bygget og kostnadene forbundet med dette. Det er klart det kan være vanskelig på forhånd å fastsette kostnadene med bygging av en vei. Kostnadene vil være avhengig av flere faktorer, blant annet om man bygger på sand-, leire- eller steingrunn. Som representant fra KRD tilkjennegav på møtet i Longyearbyen i november, så er det ikke et krav om at det er de eksakte kostnadene som må legges til grunn ved ileggelse av tilknytningsgebyr. LL kan derfor operere med gjennomsnittskostnader. LL må derfor først finne ut hva gjennomsnittskostnadene for bygging av vei per meter i Longyearbyen er. Et tilknytningsgebyr kan da ilegges hvis gjennomsnittskostnadene per meter bygging vei multipliseres med antall meter vei som skal bygges. I et slikt tilfelle vil det være en sammenheng mellom kostnadene av den tjenesten som ytes og det krav som fremsettes. Dersom LL ikke har noen kostnader med bygging av vei, vil det da heller ikke være grunnlag for ileggelse av noe tilknytningsgebyr. Dersom LL velger å operere med et tilknytningsgebyr som fastsettes på en slik måte, er det grunn til påpeke at det er naturlig at kostnadene forbundet med veibyggingen spres ut på de som tilknytter seg veien. Altså hvis det er 10 boliger som tilknyttes veien, så spres kostnadene mellom disse 10. En slik fordeling fremstår som rettferdig; de aktuelle boligene betaler en forholdsmessig del av kostnadene for å bygge den aktuelle veien. Problemstillingen vil komme dersom det i utgangspunktet bare bygges 2 boliger, men veien muliggjør bygging av ytterligere 8 boliger. Det naturlige i et slikt tilfelle, siden det er LL som forestår utbyggingen, er at man krever en forholdsmessig del fra de 2 boligene som utløser byggingen av veien og krever inn ytterligere tilknytningsgebyr når de øvrige tomtene bygges ut. De øvrige betaler da et gebyr for å tilknyttes veien som allerede er etablert. I et slikt tilfelle vil LL måtte forskuttere utgiftene og avvente den resterende innbetalingen til utbygging finner sted. Dersom de resterende boligtomtene ikke blir utbygget vil LL tape på veiutbyggingen. Dette fordi LL ikke kan kreve inn noe gebyr fra de resterende 8 boligene. En fordeling av kostnadene, ved for eksempel å øke veigebyret på bil, vil kunne utjevne dette. Dette fordi man da bruker veigebyret for å kunne betjene lån som tas opp for å finansiere utbyggingen. For å unngå at LL skal havne i en posisjon der man vil måtte forskuttere utgifter uten å være sikret å få dette refundert, kan det problematiseres hvorvidt LL kan sette som krav for byggetillatelse at tilstrekkelig mange tomter bygges ut før igangsettelses tillatelse gis. I et slikt tilfelle vil LL sikre finansieringen av veiutbyggingen ved at det ikke gis tillatelse til utbygging før tilstrekkelig mange tiltak er igangsatt. Til dette vil det bemerkes at en byggesøknad ikke kan avslås med mindre det foreligger en hjemmel for det. Dette medfører at en byggesøknad som er i samsvar med lov og plan har et krav på å bli innvilget. En byggesøknad kan derfor i utgangspunkt ikke avslås under en slik henvisning. 3493091/1 5 Side 19

I forbindelse med vedtakelse av reguleringsplaner kan det imidlertid fastsettes rekkefølgekrav. Rekkefølgekrav er bestemmelser som er ment å hindre at en bestemt utbygging gjennomføres før visse vilkår er oppfylt. Regler om rekkefølgekrav er inntatt i svalbardmiljøloven 49 siste ledd bokstav a) og b). I rekkefølgebestemmelsene kan det for eksempel fastsettes at et område ikke skal påbegynnes utbygget, før teknisk infrastruktur slik som vei er ferdig utbygget til område. En rekkefølgebestemmelse vil ikke pålegge den potensielle utbyggeren å bygge ut veien, men søknaden kan avslås under henvisning til at rekkefølgekravet ikke er oppfylt. Rekkefølgekrav som gjelder utbygging av veinettet, har en del til felles med bestemmelsen i plan- og bygningsloven 18-1. Denne bestemmelsen pålegger utbygger å bygge deler av den tekniske infrastrukturen, herunder vei, dersom han vil realisere reguleringen. Plan- og bygningsloven 18-1 vil bli gjennomgått i punkt 2.3. I samme punkt vil vi se på muligheten til å inngå avtaler mellom LL og utbyggeren om utbyggingen av vei i forbindelse med nye prosjekter. Etter vår vurdering kan det fastsettes rekkefølgekrav som krever en tidsrekkefølge for utbygging av ulike byggeområder. Med dette forstås at det kan settes krav om at den tekniske infrastrukturen er fullt utbygget i et område før det åpens opp for utbyggingen av et nytt område. Etter vår oppfatning vil det imidlertid være problematisk å fastsette bestemmelser som setter krav om at en det må være gitt et visst antall tillatelser før det kan tillates utbygging av et område. Dette begrunnes med at hensynet med rekkefølgekrav er å gi nødvendige bestemmelser knyttet til arealformål og hensynssoner innenfor et planområde. LLs eventuelle formål med å fastsette slike rekkefølgekrav er å sikre at man får dekning for de midlene LL har investert. Det er således ingen sammenheng mellom rekkefølgekravet og et eventuelt formål knyttet til reguleringsplanen. I et slikt tilfelle er det mer naturlig å se hen til reglene i plan- og bygningsloven 18-1 og avtaler om utbygging. Dette skal vi som nevnt komme tilbake til. Under møtet i Longyearbyen mellom LL, advokatfirmaet Haavind AS, KRD og polaravdelingen ble det diskutert om LL kan operere med en form for påkoblingsgebyr til veinettet. Vurderingskriteriet vil her være at et nytt tiltak eller bruksendring av et eksisterende tiltak krever at man kobler seg til det eksisterende veinettet som er i Longyearbyen. Det er da de kostnader som LL har hatt med etablering av veier som skal dekkes gjennom dette gebyret. I et slikt tilfelle vil det være påkoblingen som vil utløse tilknytningsgebyret. Til dette vil det bemerkes at plan- og bygningsloven ikke opererer med noen tilsvarende regler. Det er heller ikke praksis for å operere med et slikt gebyr på fastlandet. Det vil videre være problematisk å fastsette hvilket beregningsgrunnlag som skal legges til grunn for å fastsette et slikt påkoblingsgebyr. Vi kan derfor ikke se at det skal være grunnlag for et påkoblingsgebyr der gebyret blir beregnet ut fra hva de samlede veikostnadene er. 3493091/1 6 Side 20

2.3 Plan- og bygningsloven 18-1 og 27-4 Svalbardloven 31 annet ledd fastsetter at LL har ansvaret for infrastrukturen som ikke er tillagt «staten eller andre». Det fremkommer ikke av bestemmelsen at LL skal ha eneansvaret for anleggelsen av nye veier. Av Ot.prp. nr. 58 (2000-2001) fremkommer det: «Longyearbyen lokalstyre trenger ikke å utføre alle oppgavene selv eller gjennom Svalbard Samfunnsdrift AS. Det kan f.eks. inngås avtale med et privat selskap om veivedlikehold og brøyting eller andre konkrete tjenester. Både av økonomiske grunner og av hensyn til det private, lokale næringsliv kan det være ønskelig at lokale ressurser utnyttes, i stedet for at Longyearbyen lokalstyre bygger opp et eget apparat for å utføre den samme oppgaven. Longyearbyen lokalstyre vil uansett ha det overordnede ansvaret for innholdet i tilbudet og for å styre utførelsen på egnet måte, f.eks. gjennom krav til standard og vilkår for betaling. Dersom den private parten ønsker å avvikle sitt engasjement, vil plikten for å finne en erstatter, eventuelt overta oppgaven selv, ligge på Longyearbyen lokalstyre.» Dette sett i sammenheng med det tidligere siterte under punkt 2.1 synes å legge opp til at LL skal stå noe friere med tanke på hvordan LL velger å utføre sine oppgaver. Det sentrale er at LL har det overordnede ansvaret for at tiltaket blir utført på en egnet måte og at kostnadene ikke overstiger selvkostprinsippet. Av byggesaksforskriften for Longyearbyen 2-1 fremkommer det at plan- og bygningsloven 18-1 og 27-1 til 27-4 kommer til anvendelse. Plan- og bygningsloven 18-1 regulerer krav til opparbeidelse av vei og hovedledning for vann og avløpsvann. Det fremkommer av bestemmelsens første ledd bokstav a) følgende: «I regulert strøk kan grunn bare bebygges eller eksisterende bebyggelse utvides vesentlig eller gis en vesentlig endret bruk, eller eiendom opprettes eller endres, dersom: a) offentlig veg er opparbeidet og godkjent så langt den er vist i planen, fram til og langs den side av tomta hvor den har sin atkomst. Med veg forstås kjørebane med fortau og snuplasser, busslomme, gangveg, sykkelsti, turveg, gatetun og offentlig plass. Det kan kreves at vegen legges ut i en bredde av inntil 10 meter med nødvendige tillegg for fylling og skjæring, og opparbeides til en effektiv vegbredde av inntil 6 meter. For eiendom der bebyggelse etter planen helt eller delvis skal tjene annet enn boligformål, og for eiendom hvor planen tillater boligblokker på 4 etasjer eller mer, skal plikten gjelde en vegbredde av inntil 20 meter med nødvendige tillegg for fylling og skjæring. Det kan ikke kreves opparbeidelse av veg hvor private avkjørsler ikke blir tillatt.» 3493091/1 7 Side 21