Vedlegg 2. Delprosjekt a) Kulturelt entreprenørskap En studie av gjenfortryllingsprosesser som livsprosjekt Av Sigrid Røyseng, Åsne W. Haugsevje, Inger J. Birkeland og Per Mangset Innledning Framveksten av kulturelt entreprenørskap representerer et markant utviklingstrekk i dagens arbeidsliv. I løpet av det siste tiåret har det vært en sterkt økende interesse for å skape yrkestilværelser basert på ulike former for kulturell virksomhet hvor egen kreativ og estetisk utfoldelse står sentralt. Slike yrkestilværelser baserer seg i mange tilfeller på selvsysselsetting hvor inntektsbringende aktiviteter legger grunnlaget for å etablere egne foretak. En oversikt over nyetablerte firma i østlandsområdet viser at det er innen kategorien kulturell tjenesteyting at økningen har vært størst de siste par årene (Bolkesjø 2001). I dette prosjektet vil vi studere ulike former for kulturelt entreprenørskap med sikte på å få kunnskap om de meningsskapende prosesser og livsprosjekter slike former for arbeidsliv inngår i. Prosjektet vil legge spesielt fokus på å drøfte hvordan gjenfortrylling og estetisering brukes som kulturelt råstoff i produksjonen av varer og tjenester. Et arbeidsliv i endring I boka The Brave New World of Work hevder Ulrich Beck (2000) at det foregår en brasilianisering av arbeidslivet i den vestlige delen av verden. I det brasilianske samfunnet er det kun en minoritet av den yrkesaktive delen av befolkningen som er fulltidssysselsatt som lønnsmottakere. Majoriteten lever en mer usikker tilværelse hvor de skaffer seg et utkomme gjennom en veksling mellom ulike inntektsbringende aktiviteter. De vestlige landene nærmer seg gradvis en lignende situasjon, hevder Beck. Fulltidsansettelser i godt betalte jobber er på vei ut, og stadig flere må nå etablere en yrkestilværelse basert på nomadisk multi-aktivitet. Antitesen til lønnsarbeidssamfunnet er derfor ikke fritidssamfunnet, men; the new selfactive, self-aware, political civil society the do it yourself culture (Beck 2000:7-8). Med dette vil en form for arbeidsliv som lenge har vært typisk for vestlige kvinner, nemlig kombinasjoner av ulike former for deltidsarbeid, midlertidige kontrakter, ubetalt arbeid og frivillig innsats, i økende grad omfatte alle. Denne utviklingen innebærer at individet for å 1
skaffe seg et økonomisk livsgrunnlag selv må ta ansvaret for å skape en portefølje av inntektsbringende aktiviteter. På denne måten utsettes individet for økt risiko i det Beck omtaler som usikkerhetens politiske økonomi. Sennett (2001) analyserer på lignende vis individuelle og personlige konsekvenser av å arbeide i den nye kapitalismen i sitt essay Det fleksible mennesket. I den nye kapitalismen, hvor produksjon i økende grad handler om møter mellom personlig kunnskap og praksis, skjer det en gradvis fortrengning av en rekke av de særtrekkene ved arbeidslivet som ble etablert med den industrielle produksjonsmåten. Regulert arbeidstid og ansiennitet, spesialiserte og rutiniserte arbeidsoppgaver og sosiale klasser som kollektiv interessedannelse smuldrer opp i møtet med kravene om kvalitet, fleksibilitet og individuelt initiativ. Sennett stiller spørsmålet om hva personlig integritet og karakter er i en situasjon hvor evnen til å møte stadig nye krav om endring og tilpasning av egen kunnskap framstår som arbeidslivets fremste verdsettingskriterium. Når arbeidslivet ikke lenger kan tilby forutsigbarhet og trygghet, blir det, slik Sennett tolker det, en svært krevende utfordring å opprettholde den personlige integriteten. Endringene i arbeidslivet trenger imidlertid ikke bare å medføre en ensidig tapssituasjon. Det nye arbeidslivet kan på samme tid innebære at nye muligheter åpner seg. Selv om et kontinuerlig ansvar for egen sysselsetting innebærer stor grad av risiko på individnivå, medfører det også økt kontroll med egen hverdag. Den enkelte får spillerom til å komponere sin tilværelse i tråd med egne ønsker, drømmer og ressurser enhver kan være sin egen sjef. Og det er nettopp den meningsproduksjonen som foregår, og de livsprosjekter som utformes i skjæringspunktet mellom individuell risiko og frihet blant grupper som er mer eller mindre selvsysselsatte med ulike former for kulturell virksomhet, vi ønsker å ta for oss i dette prosjektet. Mer spesifikt vil vi undersøke i hvilken grad slike livsprosjekter kan tolkes som del av pågående av gjenfortryllings- og estetiseringsprosesser i samfunnet. Gjenfortrylling og estetisering Max Weber (2001) hevdet at det fra renessansen og reformasjonen av har foregått en avfortrylling av verden, en prosess som har gjort verden mer prosaisk og forutsigbar, og mindre poetisk og hemmelighetsfull. 1 Utviklingen av den moderne naturvitenskapen førte 1 Webers originalbegrep på prosessen er Entzauberung der Welt, og det er et sterkere begrep enn det norske avfortrylling. 2
med seg endringer i forholdet mellom menneske og natur. Middelaldermennesket levde i en mystifisert verden der religionen leverte helhetlige lover, regler og forklaringer på fenomener og hendelser. Opplysningstidas mennesker stilte seg utenfor naturen og analyserte den med naturvitenskapelige øyne. Weber beskriver en prosess der verden ble avslørt og avmystifisert. Naturen, som en gang var full av ukjente vesener og jærtegn, er blitt dissekert og systematisert. De hemmelighetsfulle alkymistene er blitt til forutsigbare kjemikere, og fyrstene som var svøpt i den guddommelige maktens aura og i tradisjonens stråleglans, er blitt til byråkrater som fatter beslutninger i tråd med formelt lovverk. Den protestantiske asketiske livsstilen skapte en spesifikt moderne vestlig rasjonalitet som forkastet luksus, unyttig glede og det som ikke hadde en umiddelbar praktisk nyttefunksjon. Begrepet re-enchantment brukes i ulike betydninger, som både oppvåkning, renessanse, gjenopplivelse og gjenfortrylling. Det siste refererer til en slags estetisk holdning og en gjenopprettelse av noe som er gått tapt. Når det snakkes om gjenfortrylling av verden, refereres det således til fenomener og prosesser som innebærer det motsatte av avfortrylling, det vil si at verden på nytt gis et (ny)religiøst, følelsesmessig eller fortryllet meningsinnhold, med mer rom for irrasjonalitet, følelser, egenverdi, lyst, drømmer, bilder, mystikk, nostalgi, overflødighet og holistisk tenkning. Weber beskriver moderniseringen som en ganske enhetlig prosess. Et mer nyansert syn vil være å se rasjonaliseringen som én side ved moderniseringen. Det innebærer at det også finnes prosesser som går i motsatt eller en annen retning. Det er mulig å betrakte avfortrylling og gjenfortrylling som to parallelle og dialektiske prosesser, altså at en avfortryllingsprosess vil skape vakuum eller bakrom hvor det vil oppstå gjenfortryllingsprosesser. Gjenfortryllingsbegrepet er i dag benyttet om mange fenomener, ikke minst i forhold til nyreligiøsitet og New Age-bevegelsen (se f.eks. Heelas 1992). Begrepet er også benyttet om fenomener og prosesser som befinner seg utenfor det religiøse området, for eksempel konsumpsjonsarenaer (Ritzer 1999) og utviklingen av økologi som vitenskapelig disiplin (Griffin 1988). I dette prosjektet vil vi undersøke om gjenfortryllingsbegrepet kan være relevant og dekkende for de endringsprosessene ulike former for kulturarbeid i vår tid er del av. 3
Kunstfeltet har imidlertid lenge vært betraktet som et særskilt karismatisk eller fortryllet felt som på mange måter har unnsluppet den generelle avfortryllingen (rasjonaliseringen) som ifølge Weber og andre har preget det moderne samfunn mer generelt (Moulin 1992, Bourdieu 1993). Sett fra denne synsvinkelen har kunstfeltet vært befolket av karismatiske kunstnere med nærmest blind tro på at de og nettopp de er kallet til nettopp dette yrket i kraft av et medfødt talent og en uavvendelig skjebne. Det er imidlertid nærliggende å spørre slik vi har gjort i et annet prosjekt om en slik tradisjonell karismatisk kunstnerrolle kan bestå i et verdsliggjort seinmoderne samfunn, der skillet mellom kunst og ikke-kunst synes å gå i oppløsning. Vår undersøkelse av norske kunststudenter tyder imidlertid på at de karismatiske og mytiske elementene ved kunstnerrollen fortsatt i en eller annen form har sterkt grep om dagens unge kunstnere: Det er stadig noen av dem som eksplisitt ser kunstneryrket som et kall, og mange som beskriver en sterk, skjebnebestemt og nærmest uforklarlig indre trang til nettopp kunstnerkarrieren (Mangset 2002 og manus under arbeid). Kunstnerrollen ser altså slett ikke ut til å være helt avfortryllet. Spørsmålet er likevel om vi har å gjøre med en helt ny form for seinmoderne gjenfortrylling, eller om det er romantikkens karismatiske kunstnerrolle som fortsatt holder stand. I denne sammenhengen er begrepet om estetisering også relevant. Estetisering av hverdagslivet kan, i følge Mike Featherstone (1991), referere til tre forskjellige fenomener. Det refererer for det første til den utviskingen av skillet mellom kunst og hverdagsliv som var sentral i flere kunstmiljøer og -bevegelser fra begynnelsen av 1900-tallet og utover. Kunsten fikk sin hellige opphøyethet dratt ned i det hverdagslige, og objekter fra hverdagslivet ble flyttet over i en kunstkontekst. Estetisering kan for det andre referere til det å gjøre livet selv til kunst, slik det kom til uttrykk for eksempel blant kunstnere og intellektuelle i Paris i andre halvdel av 1800-tallet. Livet formes til en estetisk fornøyelig helhet og preges av et estetisk konsum. Estetisering har i denne sammenhengen en sterk forbindelse til forbrukerkultur, livsstilssamfunn og jag etter nye opplevelser og smaker. For det tredje kan estetisering referere til den hurtige flyten av tegn og bilder som gjennomsyrer hverdagslivet i dag. I forbrukersamfunnet blir vi konfrontert med mengder av drømmebilder som taler til ønsker og begjær, og som estetiserer virkeligheten. Det er nærliggende å tolke den økte interessen for å arbeide med ulike former for kulturell virksomhet som et uttrykk for en pågående estetiseringsprosess i samfunnet. 4
Det finnes aspekter ved estetiseringsbegrepet som tangerer gjenfortryllingsbegrepet. Begge begreper fokuserer for eksempel på drømmer og ønsker, men kan hende på ulik måte. Samtidig er det noe litt motsatt ved de to begrepene; der gjenfortrylling peker i retning av en større vekt på helhet og indre sammenheng, dreier estetisering seg mye om en flimrende forbrukerkultur som ikke nødvendigvis søker mot noe grunnleggende helhetlig. Det er derfor en friksjon i forholdet mellom begrepene som kan åpne et større fortolkningsrom når de sammen anlegges på vårt empiriske fenomen kulturelt entreprenørskap. Entreprenørskap Det framheves fra mange hold at entreprenørskap vil få økt betydning i samfunnsutviklingen i tida framover. I en situasjon hvor arbeidstakerorganiseringen gradvis ser ut til å løse seg opp, framstår entreprenøren som en lovende figur. Men begrepene entreprenør og entreprenørskap brukes i svært mange sammenhenger, og hvilke betydninger som knyttes til dem, er ikke alltid like avklart. En forutsetning for å bruke entreprenørskapsbegrepet som analytisk redskap vil derfor være å avklare hva slags diskurser det inngår i, og hvilke politisk-ideologiske betydninger som knyttes til det. I en utlegning av Schumpeters begrep om entreprenørskap fokuserer Spilling (1998) på to kriterier for å avgrense fenomenet. Entreprenørskap innebærer for det første utvikling av ny forretningsmessig virksomhet, det vil si etablering av nye foretak. For det andre handler entreprenørskap om å utvikle forretningsideer som innebærer noe kvalitativt nytt. Enhver produksjonsprosess består av en bestemt kombinasjon av ressurser og produksjonsmåter. For Schumpeter var kjernen i entreprenørskapet å utvikle nye kombinasjoner som grunnlag for forretningsmessig virksomhet. Den nye kombinasjonen kunne skje på ulike måter enten ved å skape et nytt produkt, ta i bruk en ny produksjonsmetode, innføre et produkt på et nytt marked, utnytte en ny type råvare eller halvfabrikata i produksjonen eller innføre en ny form for organisering innenfor en næring. Entreprenørskap skulle medføre innovasjon i en eller annen form. I en mindre streng og mye brukt definisjon av begrepet om entreprenørskap er kravet til det innovative tonet ned. I den politiske diskursen blir entreprenørskap holdt fram som en særlig viktig drivkraft i samfunnsutviklingen generelt og i næringsutviklingen spesielt. I en analyse av den regionale kulturpolitikken slik den kommer til uttrykk i ulike plandokumenter, hevder Henningsen og Møller (2000) at entreprenøren langt på vei representerer vår tids dannelsesideal. Dannelse 5
har til enhver tid vært et sentralt motiv i kulturpolitikken. Gjennom innlemmelse og oppdragelse i et bestemt sett av kulturelle uttrykksformer er kulturpolitikken tenkt å medvirke til at den enkelte person heves opp til et opplyst og ansvarlig samfunnsmedlem. Henningsen og Møller finner at i den grad man i vår tid kan finne et gjennomgripende ideal som svarer til det klassiske dannelsesidealet hvor idealborgeren er den kritiske deltageren i meningsutvekslinger i den offentlige sfæren (jf. Sennett 1992 og Habermas 1997 [1962]), må det nettopp være forestillingen om entreprenøren. Det ideelle selvet er i dag i økende grad det entreprenøriske selvet (jf. Rose 1990), et selv som skapes gjennom et individuelt valgt, snarere enn et sosialt diktert, livsprosjekt. Dette idealet smelter, i følge Henningsen og Møller, sammen med den regionale kulturpolitikkens mål og verdier å fremme entreprenørånden, tiltakslysten og risikovilligheten i befolkningen. Kulturpolitikken legitimeres ved at kunst og kultur skal stimulere til kreativitet som i neste runde kan legge grunnlag for entreprenørskap og næringsutvikling. Det er særlig relevant for vårt prosjekt hvis idealet om entreprenørskap på denne måten bidrar til å oppheve den tradisjonelle motsetningen mellom åndelig og økonomisk utvikling. Kulturelt entreprenørskap Mye tyder på at kulturarbeidere av ulike slag i økende grad kan omtales som kulturelle entreprenører. For det første kjennetegnes det kulturelle arbeidsmarkedet av en voksende andel av frilansere og små firma (jf. Bjørkås 1998, Bolkesjø 2001 og Ellmeier 2002). Dette indikerer at en betydelig gruppe kulturarbeidere skaper sin egen yrkestilværelse og opererer som sine egne arbeidsgivere. For det andre utgjør begreper fra næringslivet, for eksempel management-vokabular, et økende innslag i måten kulturell virksomhet omtales på. Slik ser det ut til at relasjonene mellom kunstfeltet, kulturlivet og økonomien er under endring. Det synes som om barrierene i forhold til det å gjøre kunst- og kulturarbeid til et uttalt grunnlag for næringsvirksomhet er blitt mindre. En motstand mot at økonomiske motiver skal blandes inn i utøvelsen av en del typer arbeid, har lenge stått sterkt innenfor flere samfunnsområder som for eksempel kunstfeltet, helsesektoren og det religiøse livet. Bourdieu (1993) hevder at en fornektelse av økonomien er et konstituerende trekk ved kunstfeltet. Dette kommer til uttrykk i at kommersiell suksess 6
medfører devaluering innen kunstfeltets hierarki. 2 Nå hevdes det imidlertid med stor styrke at det for tida skjer en økonomisering av kulturen og en kulturalisering av økonomien (Ellmeier 2002, Du Gay 2001). Dette forstås som to parallelle og gjensidige prosesser som bidrar til å bygge ned skillene mellom verdener som tidligere har eksistert isolert fra hverandre. Det framheves at kulturelle uttrykk, inklusive de kunstneriske, blir mer og mer kommersielle, mens kulturelt innhold får økt betydning i produksjonen av alle typer varer. I sitt klassiske essay om kulturindustrien hevdet Adorno og Horkheimer (1981 [1944]) at en slik sammenblanding av kultur og kommersialisme, slik de så den i den framvoksende populærkulturen, representerte en degenerering av kulturen. På grunn av masseproduksjon og en total overgivelse til kapitalistiske krefter mente de at kulturens kritiske slagside ble borte, og at kilden til autentiske estetiske erfaringer derfor forsvant. En slik ensidig forståelse av forholdet mellom kulturell produksjon og økonomiske aspekter synes urimelig. I en studie av britiske moteskapere framhever McRobbie (1998) at hennes informanter på langt nær kan identifiseres med en yrkesidentitet hvor det er de kommersielle hensynene som står i høysetet. Til tross for at moteindustrien forstås som et sterkt markedsstyrt felt, finner hun at moteskaperne i diskursen om sin egen virksomhet henvender seg til kulturell og sosial kapital snarere enn økonomisk kapital. På individnivå er det således flere sider ved virksomheten enn den økonomiske som utgjør sentrale motiver. Begrepet om entreprenørskap må derfor ikke lede oppmerksomheten bort fra de kvalitative visjonene kulturarbeidere av ulike slag kan ha i forbindelse med sin virksomhet. Derfor har vi valgt å fokusere på livsprosjektene som er knyttet til ulike former for kulturelt entreprenørskap. Dette perspektivet innebærer at tilværelsen til kulturelle entreprenører i like høy grad kan fortolkes som konsum av de opplevelser beskjeftigelsen med ulike kulturelle uttrykksformer gir dem, som produksjon av kulturelle varer og tjenester til salg på et marked (jf. Haugsevje 2001). 2 Bourdieu framholder riktignok at en kunstner som har oppnådd sin posisjon gjennom først å ha blitt anerkjent og tilkjent kunstnerisk kapital av legitime aktører på kunstfeltet, kan tillate seg kommersiell suksess uten at dette nødvendigvis medfører devaluering. 7
Problemstillinger Den overordnede problemstillingen i dette prosjektet er: I hvilken grad og på hvilke måter kan livsprosjektene til grupper av kulturelle entreprenører forstås som deler av eller uttrykk for pågående gjenfortryllings- og estetiseringsprosesser i samfunnet. Vår gjennomgang så langt kan tyde på at flere av de begrepsparene som lenge har strukturert vår forståelse av arbeid generelt og kulturarbeid spesielt, er i ferd med å bli mindre dekkende. For det første ser det ut til at en delvis oppløsning av arbeidstakerorganiseringen har ført til at begrepsparet arbeidstaker arbeidsgiver er blitt mindre relevant. Dersom kulturell virksomhet er en del av et mer overordnet livsprosjekt, framstår for det andre skillene mellom arbeid og fritid, arbeidsliv og privatliv som lite treffende beskrivelser. For det tredje ser det ut til at relasjonene mellom kunst og kultur på den ene siden og økonomi på den andre er i endring. Og for det fjerde ser det ut til at forholdet mellom produksjon og konsumpsjon av kultur er blitt mer diffust. For å besvare den overordnede problemstillingen i prosjektet vil vi derfor stille spørsmålene: Hvordan forholder ulike grupper kulturarbeidere seg til forholdet mellom personlige visjoner for egen kulturell utfoldelse på den ene siden og økonomiske muligheter og begrensninger på den andre? Hva slags organisering velger de kulturelle entreprenørene for sin virksomhet, og hvordan kan dette sees i lys av de eventuelle livsprosjektene de søker å realisere? Hvilke forståelser av arbeid målbærer ulike grupper av kulturarbeidere, og hvordan forholder de seg til skillene mellom arbeid og fritid, arbeidsliv og privatliv og betalt og ubetalt arbeid? I hvilken grad forstår kulturarbeiderne sin virksomhet som produksjon av varer og tjenester for et marked, og i hvilken grad forstår de virksomheten sin som konsum av opplevelser? I hvilken grad skiller kulturarbeiderne seg fra andre yrkesgrupper når det gjelder disse spørsmålene? 8
Case-studier Prosjektet er tenkt som en sammenlignende studie av ulike case. I møtet med konkrete case vil vi forsøke å finne svar på de problemstillinger og spørsmål vi har presisert ovenfor. Case 1: Kulturarbeidere mellom kunsten og de nye mediene I dette caset tar vi sikte på å studere kulturarbeidere som arbeider i skjæringspunktet mellom kunst, kultur, IT-sektoren og mediene. Typiske skikkelser i dette landskapet er kunstnere, reklameskapere, webdesignere, moteskapere, designere, frisører, stylister, mediekokker, DJs og skribenter av ulike slag. På samme måte som kunstneryrkene lenge har vært omspunnet av myter om en særegen genialitet og originalitet, ser det ut til at en rekke andre kulturarbeidere har fått en aura som plasserer dem i et kulturelt produksjonsfelt av attraktive trendskapere og symbolprodusenter. Denne gruppen kulturarbeidere kjennetegnes av at de er unge, urbane, uavhengige fleksible og mobile (jf. Ellmeier 2002). De arbeider som frilansere eller i små firma og anvender et vidt spenn av ferdigheter og kompetanse i løsningen av de prosjekter de beskjeftiger seg med. I dette caset vil vi sette fokus på likheter og forskjeller i identitetskontruksjoner og livsprosjekter mellom de tradisjonelle kunstneryrkene på den ene siden og de mer mediebaserte og populærkulturelle kulturyrkene på den andre. I hvilken grad endrer den tradisjonelle kunstnerrollen seg som følge av nye relasjoner mellom kunst, kultur og økonomi? Og i hvilken grad skjer det en tilnærming og utvisking av skillene mellom tradisjonelt kunstbaserte yrker og kulturyrker med sterkere forankring i mediene? Case 2: Mangesyslende tradisjonshåndverkere Dette caset vil belyse tradisjonshåndverkere, eller mer presist: håndverksvirksomhet som i en eller annen forstand baserer seg på eldre, tradert kunnskap og forestillinger om kulturarv. I det før-industrielle samfunnet var dette selvfølgelige kunnskapssfærer som var helt nødvendige. I dag er det helt andre forutsetninger for virksomhet av denne typen, men det ser ut til at mange finner slik virksomhet meningsfull (jf. Haugsevje 2001). De som ønsker å gjøre ulike former for tradisjonshåndverk til næring, møter et krevende marked. Dette gjør at mangesysleriet, det å beskjeftige seg med flere ulike virksomheter, peker seg ut som en mulig måte å organisere tilværelsen på. 9
Case 3: Kulturelle helsearbeidere mellom legevitenskap og kvakksalveri I dette caset vil vi studere framveksten av nye grupper av helsearbeidere kulturelle helsearbeidere. I løpet av 1990-årene har vi i Norge sett en stor vekst av det vi kan kalle kulturelle helsearbeidere, som opererer innenfor et marked hvor helse er blitt til livsstil og forbruk, og ikke bare behandling av livstruende sykdommer og skader. Dette er helsearbeidere som etablerer seg utenfor eller i utkanten av de klassiske helseprofesjonene, men som heller ikke tilhører det legevitenskapen vil kalle kvakksalvere. Vi tenker her på tilbud om akupunktur, aromaterapi, healing, homeopati, hypnose, massasje, naprati, yoga og så videre. Noen av disse behandlingsformene utøves gjerne i kombinasjon med helsefaglig utdanning (som for eksempel klassisk medisin i kombinasjon med akupunktur eller homoepati), men det er også vanlig at en person kan tilby et sett av mer eller mindre kjente eller anerkjente behandlingsformer. Videre kan vi også tenke oss å se på helsearbeidere som tilbyr tjenester som heller mer i retning av livsstilsproblemer enn sykdom, for eksempel tilbud som bidrar til å redusere stress og uro. Om vi ser på antall hyllemetre viet til nye helsetilbud og behandlingstilbud i bokhandlene, innholdet av behandlingstilbud i helse- og livsstilstidsskrifter, er det en klar indikasjon på at det er god økonomi i slik kunnskap og slike behandlingsformer. De kulturelle helsearbeiderne gjenfortryller menneskets velvære og helse innenfor en postmoderne virkelighet, og klarer samtidig å tjene penger på det. I hvor stor grad det er rene økonomiske hensikter, kulturelt entreprenørskap eller en måte å overleve på både kulturelt og økonomisk, vil være interessante spørsmål å se nærmere på. Metode og data I tråd med en oppfatning om at kulturelle endringsprosesser må studeres i lys av konkret praksis og enkeltindividers beskrivelser av seg selv og sin virksomhet, har vi lagt opp til en case-orientert tilnærming i prosjektet. Teoretiske beskrivelser av samtidskulturen må konfronteres med de oppfatninger og livsorienteringer som kommer til uttrykk i relevante empiriske felters praksis og diskurs om seg selv. Samtidig som casestudiene gir en konkret tilgang til de kulturelle endringsprosessene vi er opptatt av, åpner de også for fruktbar komparasjon. Ved å sammenligne mellom casene vil vi ha større mulighet til å avklare hva som er uttrykk for mer generelle kulturelle endringsprosesser, og hva som er særegent for de ulike feltene casene er forankret i. Samtidig vil et slikt komparativt design gjøre det mulig å 10
analysere hvorvidt mer generelle endringer i samtidskulturen arter seg forskjellig i ulike kulturelle kontekster. Sammenligningen vil på denne måten gi et grunnlag for å si noe mer kvalifisert om hvilke livsprosjekter ulike former for kulturelt entreprenørskap er del av, og på hvilke måter disse livsprosjektene kan tolkes som uttrykk for gjenfortryllings- og estetiseringsprosesser. Case-studiene vil i hovedsak bli gjennomført ved personlige samtaleintervjuer. Det vil bli valgt ut informanter med ulike prosjekter og posisjoner innenfor de empiriske feltene. For å få et bredere inntak til å analysere diskursene som gjør seg gjeldende i de utvalgte casene, vil vi òg analysere ulike typer tekstmateriale. Her vil tidsskrifter og andre medietekster være aktuelle. I tillegg kan det bli aktuelt å analysere eksisterende tallmateriale for å få en oversikt over utvikling og utbredelse av etableringen av foretak innenfor ulike typer kulturell produksjon og tjenesteyting. Her vil registerdata som er samlet av forskere ved Telemarksforsking-Bø være relevante. Vi vil også kunne dra noe nytte av kvantitative data (survey) fra StudData-prosjektet ved Høgskolen i Oslo. Det gir sammenlignbare data om kunststudenter og andre studentkategorier (Bø-miljøet er allerede involvert i gjennomføringen). Personell og faglig samarbeid Prosjektet vil bli gjennomført som et samarbeid mellom forskere ved Høgskolen i Telemark og Telemarksforsking-Bø. Det tas sikte på å ansette en doktorgradsstipendiat i tilknytning til prosjektet ved Høgskolen i Telemark. Prosjektet vil ha en tverrfaglig tilnærming hvor et samspill mellom samfunnsvitenskapelige og humanistiske perspektiver vil stå sentralt. Professor Mangset blir prosjektleder. 11
Budsjett Prosjektet omfatter tre forholdsvis selvstendige delstudier (case), hvorav hver enkelt vil kreve en del personal-/arbeidsmessige ressurser. Budsjettet skal også gi rom for stipendiaten. Alt i alt blir dette derfor et forholdsvis ressurskrevende prosjekt: 2003 2004 2005 2006 Totalt Kulturentreprenørskap 500.000 750.000 250.000 1.500.000 Stipendiat 373.500 373.500 373.500 373.500 1.494.000 Drift a), b) og c) 50.000 50.000 50.000 150.000 Totalt 923.500 1.173.500 673.500 373.500 3.144.000 12
Litteratur Beck, Ulrich (2000): The Brave New World of Work. Polity Press. Cambridge. Bjørkås, Svein (1998): Det muliges kunst. Arbeidsvilkår blant utøvende frilanskunstnere. Rapport nr. 12, Norsk kulturråd. Bolkesjø, Torjus (2001): Nyetableringer i Oslo og Akershus 1998-2000. Innovasjon, entreprenørmiljøer og virkemiddelapparatets funksjon. Rapport nr 187/2001, Telemarksforsking-Bø. Bourdieu, Pierre (1993): The Field of Cultural Production. Polity Press. Cambridge. Du Gay, Paul (2001): Production of Culture / Cultures of Production, London. Ellmeier, Andrea (2002): Cultural Entrepreneurialism: The Changing Relationships between the Arts, Culture and Employment. Paper lagt fram ved The Second International Conference on Cultural Policy Research 23.-26. januar 2002, Wellington, New Zealand. Featherstone, Mike (1991): Consumer Culture & Postmodernism. Sage Publications. London, Thousand Oaks, New Dehli. Griffin, David Ray (1988): The Reenchantment of Science. Postmodern proposals. Albany: State University of New York Press. Habermas (1997 [1962]): Borgerlig offentlighet. Gyldendal. Oslo. Haugsevje, Åsne W. (2001): Unyttighetens poesi. Om det meningsbærende ved vev i det postmoderne. Hovedfagsoppgave i kulturvitenskap. Studiegren kulturvern og kulturformidling. Institutt for kulturstudier og kunsthistorie. Universitetet i Bergen. Heelas, Paul (1992): The Sacralization of the Self and New Age Capitalism i Abercombie, N. and A. Warde (eds): Social Change in Contemporary Britain. Cambridge. Henningsen, Erik og Møller, Geir (2000): Ideologiske dimensjoner i den regionale kulturpolitikken. Paper lagt fram på høstseminaret i Kulturpolitisk forskernettverk, Bø 23.-24. oktober 2000. Horkheimer, Max og Adorno, Theodor A. (1981 [1944]): Kulturindustri. Upplysning som massbedrägeri i Upplysningens dialektikk. Filosofiska fragment. Röda Bokförlaget. Malmø. Mangset, Per (2002): Many are called, but few are chosen. Artist roles in transition. Paper til The Second International Conference on Cultural Policy Research, Wellington, Jan-Feb. 2002. Mangset, Per (under arbeid): Mange er kalt, men få er utvalgt. Kunstnerroller i endring, Program for kulturstudier/høgskoleforlaget. McRobbie, Angela (1998): British Fashion Design: Rag Trade or Image Industry? London Moulin, R. (1992): L Artiste, l Institution et le Marché, Flammarion, Paris. Ritzer, George (1999): Enchanting a Disenchanted World. Revolutionizing the Means of Consumption. Pine Forge Press. Thousand Oaks, London, New Dehli. Rose, N. (1990): Governing the Soul: the Shaping of the Private Self. Routledge. London. Sennett, Richard (1992 [1972]): The Fall of Public Man. Norton. New York. Sennett, Richard (2001): Det fleksible mennesket. Personlige konsekvenser av å arbeide i den nye kapitalismen. Fagbokforlaget. Bergen. Spilling, Olav R. (1998): Om entreprenørskap i Spilling, Olav R. (red): Entreprenørskap på norsk. Fagbokforlaget. Bergen. Weber, Max (2001): Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd. Med et innledende essay av Nils Rune Langeland. Pax Forlag, De Norske Bokklubbene. Oslo. 13