Kap. 3: Tang og tare som grønnsaker, fôr og gjødsel Innhold Kap. 3: Tang og tare som grønnsaker, fôr og gjødsel... 1 3.1 Bakgrunn... 1 3.2 Tang og tare som grønnsaker... 1 3.3 Gjødsel... 7 3.4 Tang og tare som tilskudd til dyrefôr... 9 3.5 Litteratur og lenker... 15 3.1 Bakgrunn Menneskenes utnyttelse av tang og tare går sannsynligvis tilbake til førhistorisk tid. De første menneskene levde i mange titusener år av jakt, fiske og innhøsting av ville planters frukter og frø. Lett tilgjengelige tang- og tareforekomster ble nok første gang forsøkt utnyttet av jegerog sankekulturene langs kysten som tilskudd til kostholdet. Anvendelsene av de store algene til dyrefôr og plantegjødsel måtte naturlig nok vente til menneskene startet jordbruk. Kan planter fra havet redde verden fra hungersnød? Analyse av næringsinnholdet til viltvoksende tang og tare vil nok resultere i at det er urealistisk. Ut fra sin lave fordøyelighet og det høye mineralinnholdet, er det generelle inntrykket av tang og tare at de i human ernæring egner seg best som kostsupplement, dvs. som havets grønnsaker. Her er det dog markante forskjeller, spesielt mellom brunalger og rødalger. 3.2 Tang og tare som grønnsaker Østen Den tidligste nedtegnede omtale er i kinesisk litteratur, med et dikt i Poesiens [Sangenes] bok muligvis fra 600 800 f.kr. I Anelektene fra ca. 500 f.kr omtaler Konfucius bruk av tang og tare. Både de to rødalgene fjærehinne og pollris og en tareart er omtalt i gamle medisinske tekster, som den kinesiske Materia Medica fra 700-tallet. I Japan har tang og tare vært del av dietten i minst 2000 år, og de første skriftlige beretninger om nori rødalger av fjærehinneslekten (Porphyra sp.) som surres rundt risen i sushi er fra år 794 e.kr. Tang og tare har siden de første nedtegnelser framstått som viktige planter for folkene i det fjerne Østen. Annen meget tidlig bruk av tang og tare er også kjent fra Polynesia og India. Tang og tare har i flere tusen år vært kjent og verdsatt i Østens sanke- og jegerkulturer for sine egenskaper som kompletterende matvarer. Øst-Asia er framfor noen den del av verden hvor denne tradisjonen ennå står meget sterkt. Her spiser befolkningen mer tang og tare enn den samlede industrielle utnyttelse i Vesten. På 1980-tallet gjorde den daværende norske fiskeriattache i Japan den hittil grundigste undersøkelsen av det japanske tang og tare-marked for humankonsum publisert på et vestlig språk. Hans rapporter er ennå representative for matkulturen knyttet til tang og tare i Japan.
2 Tabell 3.1. Arter, produktnavn, mengde og verdi av tang og tare produsert for menneskeføde i Japan i 1982/83 (Olsen 1985,1986). Porphyra = fjærehinne. Laminaria = japantare (nå: Saccharina japonica). For slekta Undaria finnes ingen representanter i Norge. Porphyra spp. Laminaria spp. Undaria spp. (nori) (kombu) (wakame) Tonn fv/år 360 000 160 000 180 000 Prosent dyrket 91 100 25 90 Verdi (mill. US$) 1800 600 600 Fig. 3.1. Et utvalg av tilbudet som grønnsaker/krydder fra tang og tare i Japan på 1980-tallet. (Foto: Mentz Indergaard.) Det japanske konsum var i 1980-årene ca. 7 kg fv/person/år, og det er ut fra senere produksjons- og høstedata ingen tegn til annet enn svak økning. Førstehåndsverdien var i 1982 i gjennomsnitt 8 kr/kg, som da betød en total fangstverdi på mer enn ca. 7 milliarder kr. Utsalgsprisen for de beste kvalitetene er på 90 400 kr/kg, for produkter både fra røde og brune alger. Total salgsverdi for sluttproduktene var i 1983/84 omtrent 21 milliarder kr. Dette nivået synes ikke å ha endret seg vesentlig på de mellomliggende 30 årene. I Østen har bruk av tang og tare som helsekost blitt flerdoblet, til over 10 millioner tonn ferskvekt de siste 10 årene, uten at dette har ført til større etterspørsel i Norge. Utenom i det fjerne Østen er bruken av tang og tare som kosttilskudd ubetydelig. Asiatiske matvaner spres både ved utvandring fra Østen og ved etablering av flere japanske restauranter i Vesten. Vesten Kap. 1.2 omtalte de første forsøkene på klassifisering i den vestlige antikkens historie, av den
3 greske naturfilosof Theophrast omtalt. I romerriket ble ikke disse plantene bare fremstilt som poetiske og pragmatiske vekster. Virgil bruker uttrykket "nihil vilior alga" eller "ingenting mer verdiløst enn tang og tare". Også Horace uttrykker seg ca. 65 f.kr. på tilsvarende måte. Kanskje noe overraskende, da romerske overklassekvinner samtidig nyttet både en rouge laget med ekstrakt fra tang og stoffer farget purpur ved bruk av pigmenter ekstrahert fra samme algegruppe. Nå var vel verken Virgil eller Horace naturvitere. I det romerske skriftet Bellum Africanum (ca. 45 f.kr.) sies det derimot at i tider med knapphet samlet de [grekerne] tang og tare fra kysten, og etter å ha vasket materialet ga de det til buskapen og forlenget slik dens liv." Vesten har ikke så sterke tradisjoner for bruk av tang og tare i kostholdet som i Østen. Kap. 1 omtalte bruk av rødalgen søl på Island. Eigill Skallagrimsson levde 910 990 e.kr., så episoden må ha funnet sted på Island rundt 950 e.kr. Dette kan ha vært en tradisjon brakt dit fra Irland, da Island sannsynligvis ble besøkt av irske munker. Det berettes at rundt år 600 e.kr. samlet munkene som fulgte St. Columba fra Irland til Skottland søl for å gi til de fattige. På Færøyene og Island har den vært en viktig matalge, Sannsynligvis kom skikken til Island fra Irland fordi opptegnelsene tyder på at søl i Norge bare har vært brukt som dyrefôr, spesielt til sau. Andre norrøne kilder enn Egils saga beretter også om bruken av denne arten. I Sturlunga saga fortelles det om Már Bergthorsón som reiste fra gården sin til Borgarfjord syssel sammen med folk for å kjøpe søl. I den eldste Frostatingslov nevnes også søl som en herlighet som tilhører gården. Det var tillatt for fremmede å spise søl på stedet, men tangen måtte ikke samles og tas bort fra stedet uten eierens samtykke. På det norrøne Island økte gode forekomster av søl gårdens verdi. Deretter forsvinner beretningene om søl fra Sagaøya, og de neste skrevne kilder er fra Norge 500 år senere. I 1591 skrev fogden i Lofoten og Vesterålen at fattigfolk hadde tyttebær, skjell og tang som sin beste mat. Biskop Pontoppidan i Bergen, skrev i sitt verk Norges Naturlige Historie fra 1752 at malt tang og tare ble blandet med mel og kokt til grøt. Opp gjennom historien forsvant det meste av Europas allerede minimale tradisjonelle bruk av tang og tare som grønnsaker. Årsakene finner en nok i den økonomiske utviklingen, andre mattilbud, svak kulturell base, en avtagende kystbefolkning og mindre avhengighet av kunnskapen om utnyttelse av marginale lokale ressurser. Det er to unntak. Den ene er den tradisjonelle bruken av fjærehinne Porphyra sp., som i Japan er kjent som nori og i Wales som laver. I Wales tilberedes den ved grundig vasking fulgt av koking i 8 12 timer med salt. Når bladene er blitt en grøtaktig masse settes den for avrenning av overskuddsvæsken over natta. Retten laverbread lages ved at laver varmes i baconfett eller smør og formes til små kaker i havremel. Laverbread nyttes vanligvis i stedet for egg, og serveres til frokost sammen med bacon og/eller små pølser. Laver kan også spises kaldt som salat til saue- eller lammekjøtt. Det andre eksemplet er den tradisjonelle keltiske bruken av rødalgen krusflik, som på grunn av sitt innhold av polysakkaridet karragenan kokes sammen med andre ingredienser for å utnytte karragenanets fortykningsegenskaper. Karragenan reagerer spesielt effektivt med proteiner, som i melk og melkeprodukter. Krusflik høstes og selges fortsatt i Bretagne og Irland. Med unntak av disse to eksemplene er dagens lokale bruk av tang og tare for menneskelig ernæring i Europa endret til en gryende historisk interesse og til framveksten av såkalt helsekost.
4 I Frankrike finner en kanskje den største FoU-aktivitet for alger som menneskeføde. Her vektlegges spesielt det kulinariske aspektet ved bruk av tang og tare. Arter som butare og sukkertare hadde i Storbritannia tidlig på 1980-tallet en korte periode som tilsats i snacks, jf. produktnavnet "kelp crunchies". På den kanadiske vestkyst er det etablert en relativt levedyktig småindustri ved omsetning av tørkete brunalger. Matvarer selges ikke bare pga. sitt næringsinnhold, men like så mye ut fra smak, munnfølelse, og ikke minst god markedsføring. Enkle grønnsaker som salat og agurk, som består nesten bare av vann, nesten intet protein og knapt noe karbohydrater, selges i store kvanta. Dette burde gi visse tang- og tarearter en sjanse som nye, eksotiske grønnsaker. Tang og tare i menneskelig ernæring Diskusjonen om riktig ernæring må baseres på at ingen enkeltmatvarer er essensielle for mennesket. Det eneste som er sunt er å spise litt av hvert, dvs. å ha et allsidig kosthold. Begreper som "ja-mat", "nei-mat", "fy-mat" og "litt-mat" blir dermed relative og kulturelt bestemt. Eksempelvis vil et melkefritt kosthold som det japanske lett føre til kalsiummangel. Dette problemet står sentralt i japansk ernæringspolitikk, og det legges derfor stor vekt på sikringskostaspektet ved bruken av sjømat som kalsiumkilde; i form av fisk, skalldyr og alger. En slik tankegang virker selvsagt fremmed i Norge. Videre vil alle matvarer og essensielle næringsemner være giftige når dosen blir høy nok. Ofte kan det være fysiologisk umulig å nå denne grensen selvpåført og frivillig, andre ganger lett. Eksempler på det siste er vitamin A og jod (se nedenfor). Noen aspekter ved matvarebruken av tang og tare er i grenselandet mellom preventiv medisin og ernæring. Enkelte vil hevde at tang og tare i ernæringen har sykdomspreventiv virkning ut fra sitt innhold av mineraler og vitaminer, men dette er vanskelig å bevise. Et unntak er imidlertid åpenbart: utnyttelse av brunalger som ernæringstilskudd med terapeutisk effekt for å bekjempe struma. Det er tidligere anslått at mer enn 200 millioner mennesker i verden lider av struma. Spesielt gjelder dette innlandsstrøk. I Kina har bruk av japantare i kostholdet gjennom flere tiår motvirket jodmangel. Imidlertid kan også et for stort inntak av jod gjennom utstrakt bruk av brunalger i dietten, i seg selv føre til en tilsvarende sykdomstilstand som for lavt inntak. I enkelte kystområder i Japan der sjøplanter inngår i kosten, har omlag 10 % av befolkningen struma som følge av for høyt inntak av jod (jodindusert struma). I nordiske lærebøker i ernæring blir det foreslått å begrense inntaket av tarearter (brunalger) til maksimum en gang pr. måned; av andre brunalger til maksimum en gang pr. uke. Bruk av rødalgen fjærehinne, en art med knapt målbart jodinnhold, er ikke kritisk og kan inntas så ofte som ønskelig. I det Fjerne Østen betraktes altså tang og tare som grønnsaker og urter, og de beste kvalitetene er faktisk luksusartikler. I tillegg til de estetiske verdiene (form, farge, tekstur, tygge- og munnfølelse og tyggelyder!) og smaken gir makroalgene tilskudd av vitaminer og mineraler til dietten. Noen få rødalger, som fjærehinne, har et rimelig høyt innhold av proteiner, og kan på denne måten bety et lite proteintilskudd i kosten. Men til og med i Japan er det daglige inntak i gjennomsnitt bare omtrent 10 g/person/dag (360 000 tonn/år), og dette betyr kun 2 4 g protein/person/dag. Det kreves altså store mengder alger hvis disse skal utgjøre hovedproteinkilden, og det ville uunngåelig ført til et for høyt samtidig inntak av mineraler, med diaré som ganske sannsynlig konsekvens.
5 Polysakkaridene vi finner i tang og tare er høyst forskjellige fra dem i vanlige grønnsaker. Polysakkaridene i vanlige grønnsaker (eksempelvis stivelse) spaltes lett i fordøyelsen da bindingene mellom sukkerenhetene er av en slik type at de kan kuttes av tarmens enzymer. Enzymet amylase bryter lett α-bindingene som finnes i stivelse, mens det ikke klarer å bryte de tilsvarende ß-bindingene. Enzymer som er i stand til å bryte ß-bundne polymere slik som cellulose og tilsvarende finnes ikke hos mennesket, men hos drøvtyggere. Brunalger inneholder polysakkarider som har overveiende ß-bindinger mellom sukkerenhetene, som er av typen glukose (i brunalgenes laminaran) eller uronsyrer (i brunalgenes alginat). Grønnalger inneholder derimot vanlig stivelse (α-bundne polymerer av glukose), men celleveggene består av mer komplekse, motstandsdyktige polysakkarider i en kombinasjon av glukose, mannose og xylose. Da vi mennesker bare klarer å fordøye noen få prosent av polysakkarider fra tang og tare oppleves de som "fyllende". Slik sett er tang og tare god slankekost. Deres relativt myke cellevegger (de inneholder svært lite cellulose) regulerer tarmaktiviteten uten å skade tarmveggene. Det er hevdet at et jevnt inntak av tang og tare vil bidra til å utvikle tarmbakterier som kan bryte ned de særegne polysakkaridene i tang og tare og slik gjøre dem tilgjengelige for fordøyelsen. For mennesker savner denne påstanden gode bevis. Japanske forskere hevdet på 1980-tallet at... tang og tare inneholder alginat, laminaran, fukoidan, agar og andre polysakkarider som tilhører gruppen av ufordøyelige polysakkarider. Selv om bruken av tang og tare som matvarer i Europa i dag er ubetydelig, er bruken av polysakkarider i matvareindustrien betydelig. Hver dag inntar vi litt algepolysakkarider, f.eks. gjennom ferdiglagde dressinger, iskrem, majones og ketchup. (Se kap. 6.) Innholdet av ulike aminosyrer i protein fra store alger er lik det i eggehvite og belgfrukter. Tang og tare har et lavt fettinnhold, og har et konkurransedyktig innhold av vitaminer og mineraler. Resultater fra eksperimenter med fordøyelighet av proteiner fra tang og tare i mennesker og dyr over lengre perioder har imidlertid ikke gitt avklarende resultater. Avgjørende for proteinutnyttelsen er innhold av fenoler i algene. Fenoler er organiske ringforbindelser som bl.a. kan binde seg til proteinene og gjøre dem utilgjengelige for fordøyelsen. Det skjer når cellene knuses og fenolene frigis. Derfor er grønnalger og rødalger (som er uten fenoler) bedre proteinkilder enn brunalgene, som kan ha svært høye fenolinnhold. I tillegg har rødalger generelt høyere proteininnhold enn grønn- og brunalger. Biotilgjengelighet er fremdeles et omdiskutert emne, både for hovedkomponenter som proteiner og karbohydrater, men også for de uorganiske forbindelsene (som jod og arsen). Brunalger bør ikke benyttes som eneste kilde til sporelementer, bl.a. fordi alginatene i dem binder divalente katjoner meget sterkt og kan hindre opptak i kroppen. Flere enn 1200 marine organismer er angitt som giftige i varierende grad. Blant tang og tare finnes kanskje 2 3 med ennå noe varierende dokumentert giftighet for mennesker, hovedsakelig ved å forårsake svimmelhet (Caulerpa sp.) og/eller kvalme (Turbinaria sp.) Ingen av artene som dette er påstått for finnes opprinnelig i Europa. De er alle tropiske og/eller subtropiske og ingen av dem har tradisjon som matvarer. Variasjonen i innholdet skyldes i hovedsak sesongvariasjoner, men kan også avhenge av hvor på planten prøvene er tatt, og plantens alder, voksested, forbehandling og analysemetode. Bruken av tangmel i human ernæring er svært beskjeden. Det finnes på markedet både
6 tangmel og taremel i forbrukspakninger, samt diverse tabletter hvor også andre ingredienser, som beinmel, fiskeoljeekstrakter o.l. er tilsatt. Som mineraltilskudd kan dette være positivt. Tabell 3.3 viser at bidraget for de forskjellige mineraler og vitaminer varierer en god del. Norske matalger Søl (engelsk: dulse) er en av de største og vanligste rødalgene på den nordlige halvkule. Den finnes først og fremst nederst i fjæra, delvis på klipper og stor stein og som påvekst på store brunalger (Fig. 1.6). Arten finnes ned til 15 m dyp og kan bli 10 25 cm lang. Den er en god kilde for både mineraler og vitaminer sammenliknet med ordinære grønnsaker, da den inneholder sporelementene viktige for menneskets fysiologiske prosesser. Det har også det høyeste proteininnhold av de vanligste tang- og tareartene. Søl må fra tørket tilstand bløtes i kaldt vann i maksimalt 2 3 minutter. Søl er fin sammen med smør og poteter og kan brukes i salater, supper og stuinger. Tabell 3.2. Innhold av vitaminer i tang og tare. Forbindelse (vitamin-gruppe) Grisetang (tangmel) (mg/kg tørrstoff) Karoten (provitamin A) 35 80 < 50 Thiamin (B1) 1 5 1 10 Riboflavin (B2) 5 10 1 5 Tare (mg/kg tørrstoff) Niacin (B3) 10 30 10 30 (50 100 i butare) Folsyre (B9) 0,1 0,5 0,3 2 Kobalamin (B12) 0,004 0,1 0,01 0,12 Askorbinsyre (C) 550 1650 10 50 Tokoferol (E) 260 450 10 30 Biotin (H) 0,1 0,4 0,2 0,6 Naftokinon (K) ca. 10 - Butare (engelsk: dabberlocks, bladderlocks) produseres i Irland og på østkysten av USA. Det er den tarearten som er den beste proteinkilden, sannsynligvis pga. det lave fenolinnholdet. Den har også et rimelig lavt jodinnhold. De sporebærende småbladene som vokser fram nederst på stilken er ansett som en delikatesse blant marine grønnsaker. Den saftige midtribben hos unge planter er utmerket i supper og til å pakke rundt fisk som skal kokes, og den kan hakkes og brukes i salat. Fersk butare bør kokes i drøye 20 minutter for å bli mør. Smaken er mild og søtlig. Fingertare (engelsk: kelp, tangle) og sukkertare (engelsk: oarweed). Når den tørker skiller sukkertaren ut en søt sukkeralkohol, mannitol. Smaken hos tarer sitter i overflaten så de må ikke skylles eller vaskes, men tørket tare kan tørkes med en litt fuktig klut. Fjærehinne (engelsk: laver, japansk: nori) er flortynne brunlilla rødalger som er meget vanlige langs norskekysten, oftest festet til stein. I Sør-Wales og Sør-England kokes de til en puré, laverbread (15 g tørket fjærehinne tilsettes 3 dl vann og småkokes i 5 minutter under stadig omrøring, til algene har gått i oppløsning vann som er til overs slås ut). Laverbread brukes i havrekjeks og i sauser for fårekjøtt og sjømat, eller den blandes med litt olivenolje og sitronsaft og serveres på ristet loff eller havrekjeks. Husk at du må bruke mørkrosa (uristet),
7 tørket fjærehinne, ikke den ristede japanske utgaven som har et mørkt metallisk grønnskjær og som brukes rundt sushi-ruller. Tabell 3.3. Anbefalt daglig inntak for voksne av noen mineraler og vitaminer sammenliknet med innholdet av de samme forbindelsene i tangmel. Grunnstoff/vitamin Anbefalt inntak for voksen (mg/dag der annet ikke er angitt) Fe (menn) 10 33 Fe (kvinner) 18 60 F 1,4 4 55 160 Zn 15 60 200 Cu 2 3 50 150 I 0,05 0,3 0,1 0,6 Se 0,05 0,2 500 2000 Mn 2,5 5 80 160 Mo 0,15 0,5 300 1000 Vitamin A 0,8 1 10 30 Thiamin (B1) 100 μg/mj energi-inntak 1 mg 200-1000 Riboflavin (B2) 140 μg/mj energi-inntak 140 280 Niacin (B3) 1000 μg/mj energi-inntak 1000 3000 Folsyre (B9) 0,4 800 2000 Askorbinsyre (C) 30 75 0,02 0,14 Tokoferol (E) 8 10 μg (som α-tokoferol) 0,04 0,14 Beregnet mengde norsk tangmel for samme inntak (g/dag) 3.3 Gjødsel De første omtalene av vestlig bruk av tang og tare som tilskudd til gjødsel er fra romertidens Palladius, i det 4. århundre e.kr. Neste kilde er fra 1100-tallets Frankrike. Mer detaljert omtale av bruken som gjødsel kommer fra Cornwall på 1500-tallet, hvor det berettes om sanking av drivtare som fraktes til å spres på åkre inntil 6 7 kilometer inn i landet. Brukt på samme måte som husdyrgjødsel ble det påstått å gi gode avlinger, spesielt av bygg. Franske myndigheter utarbeidet på 1700-tallet detaljerte forskrifter om tang- og tareartenes bruk til gjødsling i kyststrøkene, igjen med angivelig svært positiv virkning, spesielt for grønnsaker langs kystene av Normandie og Bretagne. I Norges Naturlige Historie fra 1752 skrev biskop Pontoppidan at tang også ble brukt til gjødsel og jordforbedring. Tabell 3.4. Konvensjonell gjødselverdi for komponenter i tang (i % av tørrstoff) sammenliknet med blandet storfegjødsel og fullgjødsel A. Prosent Blandet storfegjødsel Tang Fullgjødsel A Nitrogen (N) 3,4 1,3 14 Fosfor (P) 0,7 0,1 6 Kalium (K) 3,4 2,5 16 Slike beretninger om å skjære tang og tare, ofte om våren, finnes i lokalhistorie langs de fleste av Europas kyster. De kunne bruke stuttorv eller sigd som gjerne var surret fast til en stang på 2 3 meter. Som gjødsel ble tang og tare spesielt brukt på tørr jord og på potetene. Både i Irland og i Nord-Norge la kystbefolkningen f.eks. møysommelig opp små, men gode
8 potetåkrer av en blanding av sand og tang og tare. Jordbrukere langs kysten har i mange sammenhenger erfart at jevnlig bruk av tang og tare på jorda reduserer nødvendigheten av å drive vekselbruk. Jord som er utarmet på uidentifiserte grunnstoffer kan enkelt restaureres av å tilsette tangmel eller ekstrakt fra tangmel. Hvor stor mengde må prøves ut for hvert enkelt planteslag, jordtype og andre viktige faktorer. Med dagens økende interesse for økologisk jordbruk synes denne sektoren å ha et potensial for videre ekspansjon. Dette er en god anvendelse av et lands ressurser av tang og tare, og de fleste arter kan benyttes. En annen fordel med tang og tare som tilleggsgjødsel er at de er fullstendig fri for sporer og frø fra sopp og landplanter. De bringer altså ikke ugress eller sykdommer inn i avlingen. Videre er det utprøvd og anbefalt sterk gjødsling med tang og tare på lyngmark som skal dyrkes. Denne behandlingen dreper lyngen og gjør lyngtorven skjørere og lettere å bearbeide. Innblanding av tang og tare i såkalte jordforbedringsmidler er en annen mulighet. En rik bakterieflora i jorda er gunstig, da bakteriene bl.a. produserer chelaterende substanser. Chelatorer bringer en rekke tungt oppløselige metaller over i løsning og vil derfor øke tilgjengeligheten av viktige plantenæringsstoffer. Bakteriell nedbryting av karbohydrater fra brunalger skjer angivelig raskere og med mindre tap av nitrogen enn ved nedbryting av f.eks. lignin og cellulose. I tillegg kommer komponentene i brunalgene selv. Alginatene har evne til å bedre jordstrukturen gjennom dannelse av agglomerater. Dette bedrer samtidig vannhusholdningen og motstandsevnen mot tørke da vann ikke så lett damper av fra jord med grynstruktur. En spesiell anvendelse av tangmel er for å hindre tap av topplaget av jord. Det er tangmelets innhold av alginat som er det viktige ingrediensen. Kompostert tangmel med 20 25 % vann blandes med leire, gjødselforsterkning, torv og vann og blandingen tilsettes et spiredyktig frø av en ønsket plante. Blandingen sprøytes utover ofte vanskelig tilgjengelige skråinger, som veiskjæringer og lignende. Den har tiksotropiske egenskaper, dvs. den blir flytende når den utsettes for omrøring/trykk og fester seg til underlaget, som kan være naken stein. Massen størkner deretter til en gelé som holder på fuktigheten slik at frøene spirer til planter med rotsystemer som holder det nye laget med jord på plass. En forbehandling av algemassen ved f.eks. delvis fermentering kan gi et lett utnyttbart produkt for plantene. I Frankrike ble en blanding av grønnalgen havsalat og brunalgene blæretang, sagtang, fingertare, stortare, sukkertare og grisetang lagt til aerob fermentering i 8 12 måneder sammen med bark- og løvavfall og hønse- og haremøkk. 1000 tonn av denne blandingen ble produsert og solgte i 20 kg sekker ved supermarkeder som hakka møkk. Siden 1950 har det vært produsert flere former for konsentrerte, flytende ekstrakter fra tang og tare. Algea Produkter A/S i Kristiansund fremstiller tangekstrakt for bruk til gjødslingsformål. Ekstraktet leveres både i form av et flytende konsentrat og som vannløselig pulver. Dessverre er mange av feltforsøkene med tanggjødsel og spesielt med tangekstrakt og dets påståtte vekstfremmende virkning ut over mikronæringsstoffer ikke omtalt i den anerkjente vitenskapelige litteraturen. Informasjonen er ofte begrenset til produsentenes egne brosjyrer. Selv om disse forsøkene er avgjort interessante, er det da umulig å få informasjon om de eksperimentelle metodene slik at resultatenes gyldighet kan fastlegges. Det er overveiende sannsynlig at det bare er de positive resultatene som meddeles videre. Mange av de positive
9 virkningene som påstås i slike fremstillinger er tydelig kommersielt innrettet og enkelte ganger på grensen til det utrolige. Dette har bl.a. medført en noe avventende, kanskje enkelte ganger negativ holdning fra myndigheter og vitenskapelige fagmiljøer, og samtidig hindret resultatene i å bli kjent. Det er likevel så mye pålitelig informasjon at en må erkjenne de positive effektene i mange tilfeller, selv om årsaken til disse effektene ikke er fullt ut forstått. For tangmel fra grisetang har det også vært noe oppmerksomhet mot tangens varierende innhold av organiske plantevekstfaktorer, som kinetin og auxin. Kommersielle produkter av tang og tare (f.eks. tangmel) til gjødsel i Norge er regulert av Forskrift om gjødselvarer mv. av organisk opphav. Den nevner ikke tangprodukter spesielt, men angir krav til tilvirkning, kvalitet (dvs. renhet og øvre grenser for tungmetaller) samt krav til deklarasjon av næringsstoffer av betydning for plantevekst, som N, P, K og mikronæringsstoffer. Interessen for å gå bort fra syntetiske midler i jord- og hagebruk og over til økologisk jordbruk synes å bre seg jevnt. Dette har medført nye forsøk for å finne ut mer om gjødselverdi og frigjøring av næringsstoffer i tang under norske forhold. Forsøkene involverer fersk tang, tang fra tangvoll og tang som har vært kompostert. Tangkompostene er tilsatt halm, torv og oreflis. De går også inn på praktiske spørsmål som håndteringsmåtene, arbeidsforbruket og økologiske aspekter: Hvordan virker høsting og fjerning av tang inn på strandøkologien? Er det lett adkomst til stranden for samle- og transportredskap? Er det tilgang på praktiske sprede- og nedmoldingsredskaper og eventuelt plass til komposter dersom kompostering er mest formålstjenlig? Kan det lønne seg å kjøpe tang og tare enten fersk fra et mottak eller som tangmel? 3.4 Tang og tare som tilskudd til dyrefôr Historisk Historiske kilder viser at helt til vår tid beiter husdyr på tang og tare der de har tilgang til det. Årsakene kan være flere: ren hungersnød; tang som nødvendig mineraltilskudd til fôr fra fattig jordsmonn; enkelte arter er til visse årstider et objektivt sett bra husdyrfôr. Det siste synes å være tilfellet med algen søl, som tidligere nevnt synes spesielt attraktiv for sau. I mange kyststater har derfor dyr som sau, hest, ku og gris blitt gitt tilgang til å beite tang og tare i fjæra. Et fellestrekk synes å være at dyrene foretrekker de yngste delene av plantene. Det virker rimelig da det er her en finner det høyeste proteininnhold, minst fenoler og minst ufordøyelige fibre. I tillegg til søl fremheves butare som et utmerket fôrtilskudd i disse folkelige framstillingene. Den islandske tradisjonen for å legge opp vinterlager av tang og tare medførte å høste og vaske plantene, og presse dem sammen til en kompakt masse. Butare kunne bli tørket individuelt og lagret lagvis med høy. I Nordland og Finnmark ble tangen kokt sammen med fiskehoder til dyrefôr. Petter Dass omtaler i et vers i Nordlands Trompet dette som et særlig godt melkefôr. Det berettes også at husdyrholdere i Nord-Norge i vårknipen måtte ty til tang og tare alene eller iblandet kvist og bark som eneste fôr. Også den norske biskop Pontoppidan omtaler i Norges Naturlige Historie fra 1752 at tang brukes til fôr for husdyrene. Tang og tare ble oftest ikke kokt før den ble brukt som fôr, men døyvet, dvs. skylt med kokende vann. Da mistet algene sin brune farge og ble grønne. Døyvet tang og tare ble gjerne blandet med fiskerester og av og til også med litt mel før det ble gitt til dyrene.
10 Lenger sør i landet ble tangen også i historisk tid brukt til dyrefôr, ja faktisk helt opp til 1950- årene. Det ble hevdet at sau som gikk i strendene om vinteren fikk større motstandskraft mot infeksjonssykdommer om våren enn sau som hadde vært fôret inne, noe som kan tyde på positiv effekt av tilskudd av enkelte sporemner og vitaminer i et ellers etter moderne forhold ubalansert sammensatt fôr. Det er naturlig å tillegge de folkelige navnene butare, sautare, grisetang, hesttang/hesttare osv. at tangen og taren har vært brukt i stor utstrekning som dyrefôr. Det er imidlertid tvilsomt om dette samtidig er et kvalitetsstempel på disse plantene som fôr for respektive dyregruppe. Folkelig nedarvet kunnskap overlever ikke alltid møtet med moderne vitenskap. Forskningen De første systematiske undersøkelsen av effekten av tang og tare i dyrefôr kom under første verdenskrig, bl.a. i Frankrike og Norge. Årsakene til denne nyvunne interessen kan være flere. På denne tiden var hovedkomponentene i tang og tare så vidt begynt å bli kjemisk kartlagt, ut fra fremvoksende vitenskapelig kompetanse og analysemetoder. Mineraler og vitaminer ble på den tiden første gang erkjent som avgjørende for riktig ernæring. Samtidig slo krigsøkonomien inn og nødvendiggjorde bedre utnyttelse av alle nasjonale ressurser. Det nevnes i en kilde at den første tangmelfabrikk i Norge eksisterte noen år på Vestlandet rundt 1917. De første forsøkene i Norge, og faktisk blant de første i verden, ble utført i 1914 15 av professor H. Isaachsen ved Norges Landbrukshøiskole. De nyttet tang som erstatning for høy i fôret hos melkefe. Resultatene kunne tyde på at 1 kg tang tilsvarte 0,7 kg middelgodt høy. Som en kan forstå var de første undersøkelsene beheftet med mye usikkerhet. I tillegg er fôringsforsøk i seg selv komplekse, og bør gjøres med endring av bare en komponent ad gangen, og med store, homogene dyregrupper. I mellomkrigstiden ble det brukt stadig mer importert kraftfôr. Kjemikeren Gulbrand Lunde leverte en etter tiden reflektert drøfting av tang og tare som fôrstoffer i en artikkel høsten 1940. (Se mer om Lunde i kap. 8). Der sa han at tang og tare... ikke er noe eggehvitefôr, og kan derfor heller ikke betegnes som noe kraftfôr. Men den er rik på kullhydrater, mineralsalter og visse vitaminer, og den er først og fremst et norsk fôrstoff. Lunde kommenterte de nevnte forsøkene av professor Isaachsen. Han påpekte det vitenskapelig uheldige ved at Isaachsen og medarbeidere hadde nyttet en blanding av tre forskjellige tangarter, og at det ikke ble angitt når på året råmaterialet var høstet. Lunde omtalte også den mulige fôrverdien, noe som skulle bli et langvarig stridstema mellom tangmelfabrikantene og landbruksnæringen. Han drøftet deretter systematisk og kortfattet artene, artenes kjemiske innhold ut fra datidens analyser og mulige mengder. Også han hadde merket seg småfeets begeistring for rødalgene framfor brunalgene. Lunde var mest begeistret for brunalgenes karbohydrat laminaran, som er deres opplagsnæring og svar på plantenes stivelse (men likevel ikke like fordøyelig, jf. drøftingen av polysakkarider under avsnittet om human ernæring). Lunde mente ganske rasjonelt at tare bør fortrinnsvis skjæres om høsten, dersom den skal benyttes som karbohydratfôr, da innholdet av laminaran og andre kullhydrater da er høyest. Allerede i mellomkrigstiden var brunalgenes vitamininnhold så smått kartlagt, med kunnskap om både vitamin A, mange i B-gruppen og C. Det var kjennskap til at unge skudd av visse tangarter inneholder dobbelt så mye vitamin C som appelsiner, men at dette ikke hadde så stor
11 betydning i husdyrfôret. Lunde var mer opptatt av vitamin A-innholdet i tangen og av visse B- vitaminer. Lunde satte også fingeren på fôrverdiens nødvendige følgesvenn, fordøyeligheten. Helt presist uttalte Lunde at... Dette spørsmål kan bare løses ved praktiske forsøk. Imidlertid kommer her den store vansken at en ved slike forsøk må gi forsøksdyra forholdsvis store mengder av tangmelet i fôret, og da tang- og taremel har et så vidt høyt mineralstoffinnhold, og særlig et høyt jodinnhold, så kan en vente at dette vil virke forstyrrende. Fordøyelighet er et aspekt som ennå er uoppklart for mange forbindelser i tang og tare, jf. den foregående kommentaren fra japanske forskere om senere undersøkelser av algepolysakkariders manglende fordøyelighet. Tidlige anslag for tangmelets fôrverdi gikk veldig langt, bl.a. i å rangere det på høyde med kraftfôr. Lunde erkjente at det ikke var relevant å sammenlikne ulike fôr ut fra de kjemiske komponentenes kjemiske kaloriverdi. Forskjellen mellom de kjemiske forbindelsenes karakter og deres fysiologiske betydning for henholdvis fôr basert på tang og tare og fôr basert på landplanter synes for stor. Det ble allerede i mellomkrigstiden funnet at taremel i fôret til melkekyr ga økt jodinnhold i melken. I innlandsstrøk var det samfunnsmedisinsk høyst fordelaktig, da struma ennå var reelt i innlandsstrøk på denne tiden, før f.eks. jodisert salt ble regelmessig tilgjengelig. Lunde som er ansett som en av Norges beste kjemikere fikk ikke noen stor stjerne i etterkrigstiden, verken i politikken og heller ikke i vitenskapen. Det beror nok i to forhold. For det første døde han i en bilulykke i 1942, for det andre var han et av de første medlemmene av Nasjonal Samling tidlig på 1930-tallet, og senere minister i både Quislings første og andre regjering i årene 1940 1942. Utviklingen i tangmelindustrien og anvendelsen av tangmel som tilskuddsfôr reiste etter krigen krav om bedre kjennskap til materialets innhold av vitaminer og viktige mineraler, og ikke minst materialets betydning for dyrenes helse og vekst som fôrkomponenter. Det offentlig fullfinansierte Norsk institutt for tang- og tareforskning startet sitt arbeid i 1950. En av instituttets hovedoppgaver var å undersøke mulighetene for tangmel. Instituttets medarbeidere samarbeidet med veterinærer og fôreksperter for noen av verdens mest omfattende og systematiske fôringsforsøk med flere dyregrupper gjennom mange år. Studier av fordeling og mengde av β-karoten (provitamin A), niacin og biotin, samt vitamin B 12 ble gjennomført. Likeledes ble innhold av askorbinsyre (vitamin C) og tokoferoler (vitamin E) bestemt og årstidsvariasjonene fastlagt for en del teknisk viktige alger. Særlig tangartene kan være en bra kilde for vitaminer som karoten, tokoferol og niacin. De måtte nødvendigvis også gjennomgå tidligere forsøk, bl.a. de av Isaachsen fra første verdenskrig, som det ennå på 1950-tallet ble vist til når temaet ble debattert i Norge. Dette syntes forskerne ved NITT var utidig, da det etter deres mening heftet flere eksperimentelle feil ved de nå 40 år gamle forsøkene. I et brev til tangmelfabrikantene utredet de grundig staus på feltet, med bl.a en grundig gjennomgang av Isaachsens forsøk, hvor de bl.a. skrev:
12 Isaachsen s forsøk var et rent kaloriforsøk. Som representant for tangen ble et kommersielt tangmel benyttet. Dette besto av blæretang (Fucus vesiculosus), sagtang (Fucus serratus) og grisetang (Ascophyllum nodosum). Det ble ikke foretatt noen analyse av melet, og avhandlingen gir motstridende opplysninger om mengdeforholdene mellom tangartene. Det er sannsynlig at blæretangen var den dominerende komponent i blanningen [sic], og denne algen er regnet for å være en mindreverdig fôralge. Dessuten ble tangmelet utlutet i koldt vann over natten, hvilket sikkert førte til et tap av fordøyelige kullhydrater. Tangmelet synes å være innveid før utvaskingen, og det er således mulig at ca. 10 % av kullhydratene ble slått ut med vaskevannet og ikke kom så langt som til kua. Siden utvaskingen ble gjort med koldt vann, er det mulig at enkelte avførende prinsipper ikke ble fjernet. Og dette kan ha bidradd til den senere observerte avmagring. En hovedfeil ved Isaachen s forsøk er at de totalt mangler tilvenningstid. Det er vist at andre dyr, f.eks. hest og rotte (4,5) utnytter tang eller tare i stigende grad fra fôringens begynnelse og opp til 4 6 uker, og det er derfor rimelig å anta at dette også gjelder kyr. Den egenartede sammensetning av tang og tare fører også til andre vanskeligheter når fordøyeligheten av disse fôrkomponentene skal bestemmes. Det store mineralinnhold, og av og til andre avførende prinsipper (spesielt aktive synes de å være i mel fra Fucus vesiculosus) fører til løs mave hos forsøksdyrene når prosentsatsen av tangmel kommer saerlig høyt; og for å få nøyaktige fôrverdibestemmelser mener Isaachsen det er nødvendig å arbeide med store mengder tangmel i fôret. Selv om besetningene som ble benyttet ikke viste noe tegn på sykdom utelukker ikke avhandlingen muligheten av en øket gjødselmengde under forsøket, all den tid dette ikke ble undersøkt i det hele tatt. En anden ting er at forsøkene utføres på fire forskjellige gårder, og at høy- og halm-kvalitetene svinget sterkt både mellom disse og innen de enkelte gårder. De mente likevel at Isaachens og et senere forsøk fra 1939 ved Norges Landbrukshøgskole måtte plasseres blant de mest pålitelige (minst upålitelige) av slike forsøk. Det ble nødvendig for NITTs forskere å vise at de nyttige forbindelser som var funnet i tangartene også var i praksis tilgjengelige for husdyr, og instituttet gjennomførte både alene og i samarbeid med forskere ved Norges Landbrukshøgskole og lokale veterinærer en lang rekke fôringsforsøk for å klarlegge den reelle verdi av tangmel som tilskuddsfôr. Flere tusen høner og kyllinger, fire fem tusen sauer, flere hundre slaktegris, noen dusin okser og syv par eneggede tvillingsett av sidet trønderfe gikk inn i omfattende forsøk. Resultatene viste at høy kvalitet tangmel kan være en god kilde for en rekke vitaminer og mineraler. Bedring i ullproduksjonen hos sau og i melkeutbyttet hos kyr ble påvist ved tilskudd med tangmel. Forsøket med melkefe omfattet 7 sett eneggede tvillingkyr i 7 laktasjonsperioder. Det ble oppnådd signifikant øking i melkeproduksjonen (på 6 %) ved å bytte ut standard mineralblandingen med kalsiumfosfatforsterket tangmel. Instituttet fant det også nødvendig å ta opp problem i forbindelse med selve produksjonen av tangmel, spesielt med sikte på å sikre en jevn og høy kvalitet for norsk tangmel. Optimale tørkebetingelser i tangmeltørkene, sikre lagringsforhold både for råtang og det ferdige mel ble fastlagt og metode for hesjetørking ble utviklet. I samarbeid med Institutt for kjemiteknikk ved NTH ble det utviklet en spesiell sveveskikttørke med en kapasitet på ca. 1 tonn råtang pr. time. I tillegg utviklet instituttet en oljefyrt bingetørke med en kapasitet på bare 150 kg tang pr. time. Begge disse tørkene var myntet på de mange små tangmelfabrikkene som var i drift på denne tiden og som leverte lufttørket tangmel av høyst variabel kvalitet. For å øke kontakten med tangmelindustrien og for å sikre at instituttets resultater ble raskt kjent utga
13 instituttet "Tangmelposten" i årene 1961 1966. Fig. 3.1.a) b). Tidlig på 1960-tallet bygde Institutt for kjemiteknikk ved NTH en protoyp av en type svevskikttørke tilpasset den norske tangmelindustrien etter design av NTH-professor Aksel Lydersen. Formålet var å bedre tørkemulighetene for jevnere og bedre kvalitet på tangmelet. Tørka fungerte brukbart, men ble ingen kommersiell suksess. a) (t.v.) Hele tørka ferdig oppsatt i Kjemihallen ved NTH januar 1962. (Foto: Schrøderarkivet, Trøndelag Folkemuseum, FTTF.SCH.V.072368.04). b) Konstruktører ved instituttet i arbeid med oppsettet. (Foto: Sverre Myklestad, NITT.) Moderne test av tangmel i fôr til drøvtyggere Ennå foregår forskning på bruk av naturlige vitaminkilder i fôret til drøvtyggere. I et prosjekt startet 2009 ved Bioforsk Økologisk prøves tangmel som mulig alternativ til syntetiske vitaminer i fôrtilskudd. Forskerne vil også se på hvordan tangmel virker på immunsystemet og tarmfloraen til drøvtyggere og på kvaliteten på kjøtt og melk. Arbeidet baseres på at antioksidanter og mineraler ikke bare er viktige for dyras helse og velferd, men spiller også en viktig rolle for produktkvaliteten. Fettløselige vitaminer, slik som vitamin E (tokoferol), er viktige for drøvtyggere for å vedlikeholde optimal immunfunksjon, for fertilitet og for å sikre høy kvalitet på produkter fra melk og kjøtt. Den norske industrielle tangmelproduksjonen De færreste husdyr har anledning til å beite fritt i fjæra. Dette er forbeholdt dyr på gårder langs kysten med langgrunne, lett tilgjengelige områder og god algevekst. Derfor ble industriell produksjon av tangmel en naturlig industriell utvidelse av en folkelig tradisjon. Både før, under og like etter okkupasjonen 1940 45 var det naturlig nok markant politisk oppmerksomhet rundt behovet for å utnytte nasjonale råstoffer og samtidig kunne sysselsette flest mulig av kystbefolkningen. Fiskeriene var jo sesongbetonte, og med mekaniseringen ble behovet for arbeidskraft mindre. Lunde uttrykte det slik:..., men en må her ikke glemme at det dreier seg om et norsk fôrstoff og at pengene derfor blir i landet og at der samtidig skaffes arbeide og fortjeneste for mange mennesker. Tangmel fra grisetang ble først produsert regelmessig i Norge fra 1937 (Algea Produkter A/S, Kristiansund). Det er et interessant spørsmål hvorfor denne produksjonen kom systematisk i gang i flere kyststater både i Europa og Nord-Amerika? En mulig forklaring er sammenfallet i tid av flere faktorer: Jordbruket var nå så rasjonalisert at det var åpent for nye produkter, som
14 en industriell fortsettelse av en tradisjonell bruk langs kysten. Mineraler og vitaminer var nylig oppdaget og kartlagt med hensyn til ernæringsmessig betydning og dermed fått mye omtale. Troen på fremskritt gjennom moderne teknologi og vitenskap spilte nok også en rolle. Basisfôr var ennå ikke så balanserte at ikke tangmel faktisk kunne ha en god tilskuddseffekt, f.eks. til fôr fra kilder som var utarmet på visse mineraler. Ikke bare kunne de stimulere almentilstanden, men også forbedre motstandskraften mot sykdommer. Det ble argumentert for at det var enklere å tilsette et bredt sammensatt sikringsfôr enn å finne hvilke mineraler som manglet og så tilsette disse i fôret. (I kap. 5.2. ser vi at noen amerikanske fôreksperter var av en annen oppfatning.) At grisetang siden den gang er nyttet som hovedkilden for en stor del av tangmelproduksjonen, skyldes nok at denne arten er dominerende i fjæra langs kysten på begge sider av Nord-Atlanteren, og lett å høste. I den første tiden ble grisetangen kuttet for hånd med sigd og soltørket på berget nær høsteplassene. Arbeidskraft var billig, men det vekslende været på kysten med regnbyger kunne ødelegge for tørkingen og gi et råstoff som ble brunlig, halvråttent og befengt med sopp. Klager fra utenlandske importører på de dårlige partiene skapte et dårlig rykte for norsk tangmel, og i 1957 vedtok myndighetene kvalitetsforskrifter for tangmel. Samtidig ble det eksperimentert både med hesjetørking av tangen og med ulike typer oljefyrte industrielle tørker. De oljefyrte tørkene tok helt over på 1960- og 1970-tallet, da antallet norske tangmelprodusenter sank drastisk, fra 30 40 til et knapt halvt dusin. Tang og tangmel har lange tradisjoner som husdyrfôr, men rangerer nå som hjelpe- og erstatningsfôr, en endring som vesentlig skyldes høyt askeinnhold og lavt energiinnhold. Inntil tidlig på 1970-tallet var næringsverdien av tangmel fra grisetang anslått av landbruksmyndighetene til ca. 0,65 fôrenheter i energi og med et positivt innhold av fordøybare proteiner, slik at 1 kg tangmel tilsvarte ca. 0,6 kg av kornslag som bygg, durra, mais og hvete. Med bestemmelsene i 1973 ble anslaget drastisk senket og førte til nedgang i bruken som tilskudd til kraftfôr. Energiverdien ble redusert til 65 % av den tidligere verdien som fôr til griser, kyllinger og høner (fjørfe), og fordøyeligheten av protein ble redusert til null. Den effektive verdien av tangmel ble således redusert til mindre enn 30 % av fôrverdien av korn. En samtidig markert prisoppgang, hovedsakelig pga. økt oljepris, førte til større tørkekostnader og gjorde tangmelet for kostbart som alminnelig tilskuddsfôr. Forsøk med sau, gris, høns og kyllinger har vist at tangmel kan erstatte andre mineral- og vitaminblandinger i overensstemmelse med det påviste innholdet av disse komponentene i tangmelet. Tilskuddet av tangmel har vært holdt innenfor 3 5 % av totalt fôrinntak. Den kraftige økningen gjennom 1950- og 1960-tallet av standard fôrblandinger til komplettering av gress og andre fôrplanter gjorde at produksjonen av tilskuddsfôr også økte betydelig i volum i og med den interessen for bruk av tangmel. På slutten av 1950-tallet kom offentlige forskrifter med kvalitetskrav til tangmelproduksjonen, for bl.a. å gjøre slutt på produksjon av tangmel fra halvråtten tang som hadde ligget for lenge før tørking og maling. Men det ble aldri noe krav om tilsats av tangmel i norske kraftfôrblandinger, dertil var skepsisen i landbrukskretser for stor og bevisene for tangmelets fortreffelighet for spredte. Det viste seg også at tangmel i stedet for å bli betraktet som et fôr i seg selv, er langt bedre egnet som et fôrtilskudd som bærer av sporstoffer, dvs. kjemiske forbindelser som vitaminer og mineraler som trengs bare i meget små mengder, vanligvis mindre enn 0,1 g.
15 Ut fra næringsverdiberegning og praktiske fôringsforsøk synes det nokså klart at tangmel er dårlig egnet som kalorikilde. Innholdet av vitaminer og mineraler generelt vil også kunne gi beskjedne bidrag. Unntaket er jod som kan dekke husdyrenes behov. Jodbehovet varierer hos dyr, fra 0,2 0,6 mg/kg tørrstoff i fôr. Med anslagsvis 500 mg jod pr. kg tangmel vil 1 3 g tangmel pr. kg tørrstoff dekke behovet i de fleste tilfeller. Tilskudd av jod er viktig for dyrenes metabolisme. Det har også vist seg at jodinnholdet i tangmel er i en mer lagringssikker form, og blir lettere tatt opp av dyrene enn de fleste kunstige jodblandinger. Rapsholdige fôrstoff inneholder glukosinolater som kan påføre griser en form for struma. Dette kunne motvirkes ved tilskudd av tangmel med sitt innhold av stabile jodforbindelser. Mineralblandinger for husdyr må inneholde 60 80 mg I pr. kg, og i dag er ca. 2 % av kraftfôrblandingene mineraler. Kraftfôr inneholder vanligvis bare 2,5 3% fôrtilskudd. Her har tangmel sikret seg et begrenset, men stødig bruksområde, og er ikke avhengig av prissubsidier da mengden ikke påvirker prisen på den ferdige kraftfôrblandingen. På 1970-tallet ble alginatindustrien spesielt i Storbritannia interessert i alginat fra grisetang, da det ga alginat med andre egenskaper enn de fra stortare og fingertare. Dette ga tangmelprodusentene et ekstra ben å stå på i en periode. I tillegg til fôrmel gikk en del som kosttilskudd til Østen. Avsetningen av tangmel som fôrtilskudd på det norske marked er nå minimal. Tangmelet går for tiden hovedsakelig til produksjon av tangekstrakt, til alginatframstilling og til diverse mindre anvendelser i mange land over hele verden. Spesielt interessant er at det har fått innpass som fôrtilskudd i Japan. Omsetningen av tangmelprodukter har etter 1980 vært synkende. I 1996 var det 3 4 produsenter som forbrukte i alt ca 15 000 tonn fersk tang, mot tidligere opptil ca 50 000 tonn pr år. Det synes å være at prisen på tangmelet som forhindrer dets videre bruk som fôrtilskudd i stedet for gressmel og andre mineraltilsetninger. Det er nå ikke noen detaljerte forskrifter for tillatte forbindelser i kraftfôr, som tangmel. De offentlige forskriftene er tilpasset EØS-reglene, hvor det er forbud mot eller grenser for uønskede innholdsstoffer, og krav om detaljert angivelse av innhold, etc. Algemel er her en samlebetegnelse. Forskriftene finnes her. Pr. 2010 produseres tangmel ved bare en fabrikk i Norge, Algea Fabrikker utenfor Kristiansund, som nå er del av det internasjonale konsernet Valagro Spa Group med hovedkvarter i Italia. 3.5 Litteratur og lenker Chapman, V. J. (1950). Seaweeds and their uses. London, Methuen. [Nye utgaver 1970 og 1980.] Høeg, O. A. (1974). Planter og tradisjon: Floraen i levende tale og tradisjon i Norge 1925 1973. Oslo, Universitetsforl., s. 126 139 (Alger) Indergaard, M. and A. Jensen (1991). Utnyttelse av marin biomasse. Trondheim, Inst. for bioteknologi, Norges Tekniske Høgskole: 123.
16 Dyrefôr Isaachsen, H., E. Fredrichsen, et al. (1917). Beretning (Norges landbrukshøgskole. Fôringsforsøkene) 10(1915 16). Jensen, A., H. Nebb, et al. (1968). The value of norwegian seaweed meal as a mineral supplement for dairy cows. Report. Trondheim, Norwegian Institute of Seaweed Research: 35. Indergaard, M. and J. Minsaas (1991). Animal and Human Nutrition. Seaweed resources in Europe: Uses and Potential. M. D. Guiry and G. Blunden. Chichester, Wiley: 21 64. Gjødsel http://www.agropub.no/id/5359.0 Grønnsaker Madlener, J. C. (1977). The seavegetable book. New York, Clarkson N. Potter. Olsen, B. E. (1985, 1986). Konsum av sjøplanter i Japan. Del I: Anvendelse, Del II: Marked. Tromsø, Fiskeriteknologisk forskningsinstitutt. Jensen, A., B. Larsen, et al. (2000). Tang og tare. I: Trondheimsfjorden. (E. Sakshaug and J.- A. Sneli, red.). Trondheim, NTNU Vitenskapsmuseet: 157 169. Mouritsen, O. G. (2009). Tang: grøntsager fra havet. Kbh., Nyt Nordisk Forlag. Rhatigan, P. (2009). Iris Seaweed Kitchen. The comprehensive guide to healthy everyday cooking with seaweeds. Holywood, Ireland, Booklink. http://www.seaweed.ie/uses_general/humanfood.html http://www.fao.org/docrep/006/y4765e/y4765e0b.htm http://www.welshfoodie.com/s_wales_dining.htm http://canadiankelp.com/kelp/products.html Regelverk fôrtilskudd http://www.lovdata.no/cgi-wift/ldles?doc=/sf/sf/sf-20021107-1290.html