AKERSHUSSTATISTIKK 3/2015 UTDANNING OG ARBEIDSLIVETS KOMPETANSEBEHOV

AKERSHUSSTATISTIKK 3/2015 UTDANNING OG ARBEIDSLIVETS KOMPETANSEBEHOV

Hedmark Akershus fylke o Oslo Lufthavn - Gardermoen Europaveger Riksveger Jernbane Asker og Bærum Oppland Hurdal Eidsvoll Follo Nedre Romerike Øvre Romerike Nannestad o Ullensaker Nes Buskerud Nittedal Gjerdrum Skedsmo Sørum Bærum Oslo Fet Lørenskog Rælingen Asker Nesodden Oppegård Enebakk Aurskog-Høland Frogn Ski Ås Vestfold Vestby Østfold

Forord Formålet med serien Akershusstatistikk er å presentere sentrale fakta om samfunnsutviklingen og tjenesteytingen i Akershus. Serien inneholder både utgivelser med generelle statistiske sammenstillinger og utgivelser som går i dybden på utvalgte tema. Dette heftet er et temanummer som gir statistikkgrunnlag og fakta om utdanningssystemet i Akershus. Heftet presenterer statistikk som kan si noe om hvordan overgangen mellom videregående utdanning til høyere utdanning er. I tillegg ser man på hvordan overgangen mellom høyere utdanning og arbeidsliv foregår i den norske hovedstadsregionen. Derfor presenteres statistikk både for Oslo og Akershus, siden fylkene er kjerneområdet i en stor, felles arbeidsmarkedsregion. Statistikkheftet har ti kapitler. Kapitlene 2, 3 og 4 presenterer statistikk om utdanningsforløpet og utdanningsnivået i befolkningen, samt kompetansekravene i næringslivet i kommunene i Akershus. Denne delen beskriver også i hvor stor grad lokale virksomheter er selvforsynt med arbeidskraft, det vil si om de sysselsatte bor og jobber i samme kommune. Her er kommunene den databærende enheten. Kapitlene 5, 6 og 7 drøfter noen viktige sammenhenger for tilbudet av utdannet arbeidskraft i en regional og lokal kontekst. Drøftingen omfatter også tilfanget av høyt utdannet arbeidskraft. Her er det ikke alltid tilgjengelige data på kommunenivå, så her blir det tilstanden i Oslo/Akershus som settes i kontrast til tilstanden i resten av landet. De siste tre kapitler 8, 9 og 10 beskriver arbeidslivets etterspørsel etter ulike typer utdannet arbeidskraft i Oslo og Akershus. Samtidig presenteres prognoser, samt noen generelle nasjonale og internasjonale trender som kan tenkes å føre til økende eller minskende delregionale ubalanser i arbeidsmarkedene i Oslo og Akershus fram mot år 2030. Analysestaben i Akershus fylkeskommune er ansvarlig for heftet, som er utviklet i tett samarbeid med flere avdelinger i fylkesadministrasjonen. Jeg håper heftet kan innby til interessant lesning og nyttige funderinger. Oslo, 17. november 2015 Tron Bamrud fylkesrådmann 3

4

Innholdsfortegnelse 1. Innledning... 7 2. Befolkningens utdanningsnivå... 9 3. Sysselsetting, yrkesgrupper og kompetanse... 23 4. Kommunenes selvforsyning av arbeidskraft... 29 5. Utviklingen i elevenes søkemønster til videregående opplæring... 33 6. Overgangen fra videregående opplæring til høyere utdanning... 39 7. Tilførselen av nye høyt utdannede i hovedstadsregionen... 47 8. Etterspørselen etter ulike typer arbeidskraft i Akershus... 53 9. Prognoser for framtidas kompetansebehov... 59 10. Prognoser for den framtidige etterspørselen etter arbeidskraft i Akershus... 61 5

6

1. Innledning Dette temanummeret av Akershusstatistikken gir statistikkunderlag og fakta om utdanningssystemet i Akershus og Oslo. Hensikten er å gi fakta som beskriver hele utdanningsløpet fra barnehage til høyere utdanning. Heftet gir også en sammenstilling av arbeidslivets formelle kompetansebehov i Oslo og Akershus i dag, samt hvordan dette har endret seg de siste sju årene. Så langt det er mulig presenteres utvalgte nøkkeltall på kommunenivå, men på enkelte områder kan det bare presenteres statistikk på fylkesnivå. Temanummeret innleder med et kapittel som befolkningens utdanningsnivå (kapittel 2). Her drøftes kort overgangen fra grunnskole til videregående skole, og vi gir en innledende beskrivelse av regionale variasjoner i utdanningsvalg og arbeidsmarkedsmuligheter. Her er ulikheter menn og kvinner en viktig dimensjon. Deretter følger to kapitler hvor sysselsettingsstatistikken og næringsstatistikken anvendes for å drøfte hvordan kompetansekravet i det lokale arbeidslivet i kommunene har endret seg over tid (kapittel 3 og 4). Vi gir nøkkeltall for kommunenes selvforsyning av arbeidskraft i ulike hovednæringer. I to kapitler settes fokus på videregående opplæring og overgangen fra videregående opplæring til høyere utdanning (kapittel 5 og 6). I det første av disse kapitlene beskrives utviklingen i elevenes søkemønster til videregående opplæring de siste ti årene, og vi slår fast at elevene konsentrerer seg om stadig færre utdanningsprogram. Vi viser tall som angir sammenhengen mellom elevenes kjønn og deres utdanningsvalg i videregående opplæring. Deretter presenterer vi en analyse av tall fra samordna opptak 2014. Denne gjennomgangen viser at unges hjemsted påvirker hvilke studiesteder de søker seg til. I kapittel 7 ser vi på hvordan tilførselen av høyt utdannede sikres i den norske hovedstadsregionen. I dag er det mer enn 80 000 studenter ved universiteter og høyskoler i Oslo og Akershus, og svært mange etablerer seg i hovedstadsregionen etter endt studietid. Til slutt i dette heftet, i kapitlene 8-10, presenteres tall og statistikk som beskriver hvordan etterspørselen etter ulike typer arbeidskraft utvikler seg i Akershus. Her sammenstiller vi informasjon fra ulike regionale kilder (Norges Banks nettverk, NHO og NAV). I tillegg presenterer vi prognoser for framtidas kompetansebehov både nasjonalt og regionalt. Denne avsluttende sammenstillingen tegner et forholdsvis lyst bilde av de regionale og lokale utfordringene i kommunene i Akershus på mellomlang sikt. 7

2. Befolkningens utdanningsnivå I sammenligninger over tid med situasjonen i 2006, da det ble innført nye prinsipper for opplæringen i grunnskolen og videregående skole (Kunnskapsløftet), brukes de nyeste tallene som er tilgjengelige. 92 prosent av barna i Akershus går i barnehage Andelen barn i barnehage har vært jevnt stigende på 2000-tallet, bl.a. som følge av barnehageløftet. I 2014 gikk 92 prosent av barna i Akershus i barnehage, og ingen kommune i Akershus hadde mindre enn 86 prosent av barna i barnehage. Enkelte av kommunene med stor befolkningsvekst har kapasitetsproblemer, og i kommuner som Ås, Sørum, Gjerdrum og Eidsvoll har andelen av barn mellom 1-5 år som går i barnehage faktisk gått noe ned de to siste årene. Det er store ulikheter mellom kommunene med hensyn til eierskap og drift av barnehagene. Mens andelen av barna som går i kommunal barnehage er høy i Follo, er den tilsvarende lav på Øvre Romerike. Andelen er lavest i Nittedal, Ullensaker, Nes og Hurdal. I disse kommunene går mindre enn 20 prosent av barna i en kommunal barnehage (2014). Så godt som alle barn har en oppholdstid i barnehagen på mer enn 33 timer per uke. At 100 prosent eller mer av barn i alderen 3-5 år har barnehageplass i Hurdal, Ullensaker, Lørenskog og Vestby er tilsynelatende en kuriositet. Ullensaker og Lørenskog er netto innpendlingskommuner. Det betyr at arbeidstakere som bor i andre kommuner benytter seg av muligheten til å plassere barn i barnehagen nær arbeidsstedet framfor i egen hjemkommune. I Akershus er det en stor utfordring å få fagutdannet personale til barnehagene, særlig i de minste kommunene. Mindre enn 2 av 5 ansatte i barnehagene i Akershus har i dag barnehageutdanning eller annen pedagogisk utdanning. Det er kommunene i Follo som har den høyeste andelen av fagutdannet personale. 9

Tabell 2.1: Barn i barnehage 2006 og 2014, i prosent. Andel fagutdannet personalet 2014. Kommune/ region 2006 2014 2014 2014 1-5 år 1-5 år 1-2 år 3-5 år Kommunal* Minoriteter** Andel fagutdannet personale*** Bærum 82 90,6 81,3 96,4 48,5 15,4 33,6 Asker 86 90,8 80,6 96,9 43,7 15,4 39,7 FOLLO Vestby 90 94,5 85 100,6 52,4 12,3 41,3 Ski 88 92,4 85,7 96,4 73,5 14,3 44,3 Ås 89 93,1 83,6 98,9 54,5 15,4 39,6 Frogn 81 90,3 82,2 95,2 58 7,3 37,1 Nesodden 84 94,5 85,9 99,6 57,8 8,2 42 Oppegård 89 93,7 86,2 97,6 90,4 10,7 34,5 Enebakk 78 89,6 80 95,5 35,7 12,7 32,6 NEDRE ROMERIKE Aurskog-Høland 88 89,9 78,7 97,2 54,5 9,8 30,2 Sørum 80 89,2 83,2 92,6 35,5 13,3 35 Fet 67 86,3 75,2 92,3 65,3 10,1 31,4 Rælingen 77 91 81 97,2 53,6 18,2 32,1 Lørenskog 88 98,2 92,6 101,2 56,9 24,9 33,8 Skedsmo 82 89,4 79,7 95,2 61 23,6 40,2 Nittedal 83 93,4 87,5 96,8 16,4 10,1 38,4 ØVRE ROMERIKE Gjerdrum 93 95,6 92,3 97,3 41,9 11,5 20,7 Ullensaker 82 97 89,4 101,6 17,2 18,2 35,4 Nes 79 94,1 89,5 96,9 15,5 8,3 33,7 Eidsvoll 75 89 78,3 96 30 10,5 31 Nannestad 74 88 75,9 94,7 46,5 13,7 29 Hurdal 68 95,6 85,2 102,1 17,1 7,2 23,2 AKERSHUS 83 91,9 83,2 97,1 48,1 15 35,9 OSLO 77 85,6 74,7 93,5 60,8 27,8 39,6 Kilde: SSB statistikkbanken tabell 04903. * andel barn i kommunal barnehage i forhold til alle barn i barnehage; ** andel minoritetsspråklige barn i barnehage i forhold til alle barn med barnehageplass; *** andel ansatte som har barnehagelærerutdanning eller annen pedagogisk utdanning. Overgangen fra grunnskole til videregående skole Det er svært liten forskjell mellom kommunene i hvor stor andel av elevene som går direkte over fra grunnskole til videregående opplæring. I kommunene i Akershus varierte denne andelen fra 95,2 prosent til 100 prosent i 2014. Derfor har vi heller fokus på elevenes grunnskolepoeng 1 som en viktig indikator på sannsynligheten for å gjennomføre et videre utdanningsløp. Her er det en tydelig sentrum-periferi- 1 Fra og med 2008 blir alle elever med grunnskolepoeng=0 i hver kommune holdt utenfor beregningen av gjennomsnittet (det vil si at elever som har færre enn 8 karakterer blir holdt utenfor beregningsgrunnlaget). 10

dimensjon i hovedstadsregionen Oslo/Akershus. Elevene som går ut grunnskolen har høyest gjennomsnittlige grunnskolepoeng i Oslo og Oslos nabokommuner. Lavest gjennomsnittlige grunnskolepoeng finnes blant kommunene på Øvre og deler av Nedre Romerike. Frogn, Ås og Nittedal har hatt den største forbedringen i elevenes gjennomsnittlige grunnskolepoeng de siste seks årene (se figur 2.1 b). I fem kommuner i Akershus (Enebakk, Oppegård, Lørenskog, Aurskog-Høland og Hurdal) har elevenes gjennomsnittlige grunnskolepoeng gått ned i løpet av de siste fem årene. Figur 2.1 a (venstre figur): Gjennomsnittlig grunnskolepoeng for elevene som går ut av grunnskolen. Gjennomsnitt 2012-2014. Figur 2.1 b (høyre figur): Endringen i gjennomsnittlig grunnskolepoeng 2008-2014 for elevene som går ut av grunnskolen.3-årig glidende gjennomsnitt fra 2008-10 til 2012-14 Kilde: SSB, bearbeidet av Akershus fylkeskommune Antall søkere til videregående skoler passerer 23 000 På 2000-tallet har det vært sterkere relativ økning i antallet søkere til utdanningsprogram som gir generell studiekompetanse enn til læreplasser (utdanningsprogram som gir yrkeskompetanse). Til yrkesutdanningene har antallet søkere vært relativt stabilt fra år til år, men det var en sterk økning i antallet søkere til læreplass skoleåret 2015-16 i forhold til året før (se tabell og figur 1.2). Antallet søkere til videregående opplæring i Akershus økte sterkt fra 2000 til 2007, for deretter å stabilisere seg på et noe lavere vekstnivå. 11

Tabell og figur 2.2: Antallet søkere til videregående opplæring i Akershus pr. 1. mars hvert år. Skoleåret 1999-2000 = 1 for begge typer søkere. Søkere til Skoleår skoleplass læreplass 1999-00 16864 1118 2000-01 15161 1086 2001-02 16000 930 2002-03 16423 998 2003-04 17424 920 2004-05 18751 1125 2005-06 20068 1129 2006-07 21190 1220 2007-08 21764 1123 2008-09 21793 1177 2009-10 21998 1196 2010-11 21909 1238 2011-12 22276 1296 2012-13 22736 1231 2013-14 22874 1213 2014-15 22888 1247 2015-16 23292 1221 Kilde: Akershus fylkeskommune Normalt er det bare 2/3 av søkerne til læreplass som får det. Variasjonen er stor fra år til år, og har ligget mellom 60,4 prosent og 74,1 prosent de enkelte årene på 2000- tallet. Utviklingen de siste fire årene har vært positiv, og i 2014 var det mer enn 73 prosent av søkerne med ungdoms- og fullføringsrett som ble tilbudt læreplass. Den langsiktige tendensen er imidlertid at tilgangen på læreplasser i videregående opplæring i Akershus blir stadig vanskeligere. Dette skyldes både konjunktursvingninger i økonomien, men også at det har blitt noe dårligere samsvar mellom antall skoleplasser og bransjenes faktiske behov for lærlinger. Søkere som ikke har fått læreplass innen 1. oktober får enten tilbud om alternativ Vg3 i skole, læreplass i et annet fylke eller fortsetter å søke om læreplass. Ved begynnelsen av skoleåret 2015-2016 var det totalt 21 434 elever i fylkeskommunale videregående skoler i Akershus. Fra 2000-tallet har antallet elever i fylkeskommunale videregående skoler i Akershus økt med mer enn 40 prosent. De siste seks årene har elevtallet økt særlig sterkt ved skolene på Nedre Romerike. Tre av de fem videregående skolene i Akershus med størst relativ vekst i elevtallet de siste seks årene ligger på Nedre Romerike. 12

Tabell 2.3: Antall elever i videregående utdanning 2010-2015 i Akershus Skole/region 10-11 11-12 12-13 13-14 14-15 15-16 Asker 597 611 644 693 687 689 Holmen 65 76 70 68 74 84 Bleiker 437 452 438 455 456 455 Dønski 441 483 482 463 428 469 Eikeli 445 431 404 410 423 444 Nadderud 472 490 490 514 514 515 Nesbru 779 802 826 825 757 750 Rosenvilde 673 669 700 702 770 777 Rud 736 739 737 776 705 775 Stabekk 425 410 435 418 425 417 Valler 492 490 487 494 487 496 Sandvika 821 835 867 858 820 844 ASKER/BÆRUM 6383 6488 6580 6676 6546 6695 Drømtorp 480 482 538 520 556 541 Nesodden 613 648 652 630 620 571 Roald Amundsen 608 574 562 539 560 538 Ski 625 590 601 609 622 618 Vestby 636 626 680 641 601 597 Ås 978 1012 1089 1054 1081 1032 Frogn 666 688 673 679 638 622 FOLLO 4606 4620 4795 4672 4678 4519 Bjørkelangen 572 575 572 530 542 555 Bjertnes 472 557 576 606 592 619 Sørumsand 497 486 495 546 530 525 Lillestrøm 779 818 825 825 880 858 Lørenskog 725 739 799 795 810 791 Mailand 684 724 769 823 818 826 Skedsmo 967 960 981 998 1078 1078 Strømmen 586 607 647 618 550 638 Kjelle 161 153 155 139 147 137 Rælingen 610 604 579 584 632 616 NEDRE ROMERIKE 6053 6223 6398 6464 6579 6643 Hvam 316 331 334 337 358 404 Eidsvoll 692 667 662 706 688 717 Jessheim 1054 1063 1041 1124 1185 1178 Nes 549 510 541 510 503 515 Nannestad 691 671 680 721 746 763 ØVRE ROMERIKE 3302 3242 3258 3398 3480 3577 AKERSHUS 20344 20573 21031 21210 21283 21434 Kilde: Akershus fylkeskommune. Foreløpige tall for skoleåret 2015-16 Vekst i % 10-15 12,1 29,2 4,1 6,3-0,2 9,1-3,7 15,5 5,3-1,9 0,8 2,8 4,9 12,7-6,9-11,5-1,1-6,1 5,5-6,6-1,9-3,0 31,1 5,6 10,1 9,1 20,8 11,5 8,9-14,9 1,0 9,7 27,8 3,6 11,8-6,2 10,4 8,3 5,4 13

Andelen elever som har fullført og bestått videregående opplæring i løpet av fem år er høyere i Akershus enn for gjennomsnittet av fylkene i Norge, både for de som velger yrkesfaglige utdanningsprogram og de som velger studieforberedende program. Det er særlig store forskjeller mellom fylkene i gjennomføringsgraden i yrkesforberedende utdanningsprogram, og også stor variasjon i gjennomføringsgraden mellom de ulike yrkesfagene (dette framgår ikke av tabell 1.4). Tabell 2.4 viser fullføringsandelen i alle østlandsfylkene for elevkullet som startet videregående opplæring 2009. Tabell 2.4: Andel av elevene som har fullført videregående opplæring i løpet av fem år, etter østlandsfylke og utdanningsprogram (2009-kullet). Prosent. Program Alle Studieforb. Yrkesforb. HELE LANDET 70 83 58 Østfold 66 84 49 Akershus 77 86 63 Oslo 74 82 55 Hedmark 71 86 57 Oppland 70 88 55 Buskerud 71 83 59 Vestfold 68 83 52 Kilde: Nasjonal utdanningsdatabase, SSB statistikkbank tabell 10994 Akershus hadde høyest gjennomstrømning (fullføringsgrad) for elever som startet på videregående opplæring i 2008 blant alle fylkene. Om lag 77 prosent av elevene i Akershus som startet på videregående opplæring i 2008 oppnådde studie- eller yrkeskompetanse i løpet av fem år. Innen de yrkesforberedende utdanningsprogrammene har Akershus nå høyere fullføringsandel enn i andre fylker. Det generelle utdanningsnivået er høyt, men varierer mellom delregionene Det generelle utdanningsnivået i befolkningen som er 16 år eller eldre i Akershus er høyere enn landsgjennomsnittet. Det er imidlertid stor variasjon i utdanningsnivået mellom delregionene, og disse ulikhetene har vedvart selv i et 20-årsperspektiv. Asker og Bærum er regionen hvor andelen av befolkningen med universitets- og høyskoleutdanning er størst i Norge. Også i Follo ligger utdanningsnivået over landsgjennomsnittet. På Øvre og Nedre Romerike er andelen av befolkningen med universitets- og høyskoleutdanning lavere enn landsgjennomsnittet i 2011 som i 1990. I tabell 2.5 har vi angitt andelen av befolkningen over 16 år i kommunene i Akershus og Oslo etter høyeste utdanningsnivå 2014. 14

Tabell 2.5: Befolkning (16 år og eldre) etter høyeste utdanningsnivå 2014. Prosent. Grunnskolenivå Videregående skole-nivå Universitets- og høgskolenivå kort Universitets- og høgskolenivå lang Vestby 25,7 42,4 23,5 8,4 Ski 24,6 41,2 25,2 9,1 Ås 22,1 36,7 24,8 16,4 Frogn 22,6 42,7 25,5 9,1 Nesodden 21,6 35,6 28,5 14,3 Oppegård 20,2 38,8 28,7 12,4 Bærum 16,5 33,3 31,1 19,1 Asker 18,3 34,3 30,5 16,9 Aurskog-Høland 37,9 44,1 14,8 3,1 Sørum 27,9 43,6 22 6,4 Fet 29,6 43,5 20,3 6,6 Rælingen 28,7 42,2 22 7,2 Enebakk 32,7 45,1 18 4,2 Lørenskog 27,8 40,7 23,7 7,9 Skedsmo 28,7 41,7 21,9 7,7 Nittedal 26,8 40,6 23,5 9,1 Gjerdrum 27,3 44,3 21,9 6,4 Ullensaker 30,6 44 19,7 5,6 Nes 34,9 45,3 16,2 3,6 Eidsvoll 34,1 43,6 17,6 4,7 Nannestad 34,1 45 16,5 4,4 Hurdal 38,1 43,3 14,5 4,1 Oslo 21,2 30,9 29,7 18,3 Kilde: SSB statistikkbanken, tabell 09429. Det gjennomsnittlige utdanningsnivået er økende i hele befolkningen. Ser vi på hvordan denne endringen foregår, så ser vi at endringstakten er ulik for den mannlige og den kvinnelige delen av befolkningen i Akershus. Det er særlig den stadig økende andelen kvinner som tar høyskole- og universitetsutdanning som er årsaken til dette. Siden 2008 har det vært en større andel menn enn kvinner som har hatt grunnskole som høyeste utdanningsnivå i Akershus. Fra 2001-2002 har andelen kvinner som har videregående skole som høyeste utdanningsnivå blitt redusert mye raskere enn blant menn (figur 2.3 a-b). Dette gjenspeiler at jentene har vært i flertall blant de som velger generell studiespesialisering, mens gutter dominerer blant de yrkesrettede studieprogrammene i videregående opplæring. Blant de som tar kortere utdanninger på universiteter og høyskoler har kvinnene lenge vært i flertall. Kvinnene er nå også i ferd med å ta igjen mennene på de lengre utdanningsløpene i høyere utdanning (figur 2.3 c-d). 15

Figur 2.3 a-b: Andel av befolkningen med grunnskole og videregående skole som høyeste utdanning. Akershus 1994-2013 Figur 2.3 c-d: Andel av befolkningen med utdanning fra universitet eller høyskole (t.o.m. eller mer enn 4 år) som høyeste utdanning. Akershus 1994-2013 Kilde: SSB statistikkbanken, tabell 09429 Figur 2.3 a-d viser endringene i utdanningsnivået i Akershus fylke som helhet. Betrakter vi utviklingen i den enkelte kommune de siste ti årene, så ser vi at det også store lokale forskjeller i utviklingen av utdanningsnivået blant den mannlige og den kvinnelige delen av befolkningen. I tabell 2.6 vises endringen i den relative prosentandelen for de ulike utdanningsnivåene for befolkningen i hver enkelt kommune. Det brukes fargekoding i tabellen. Grønn farge angir sterkt høyere verdier (sterkt økende andel), mens rød farge angir lavere verdier (mindre andel, eller svakt økende andel). Hvit farge angir relative mellomverdier. Frogn og Asker er de eneste kommunene hvor det i tiårsperioden har vært en økende andel menn som har grunnskole som høyeste utdanningsnivå. I alle andre kommuner er det en nedgang i denne andelen, både blant kvinner og menn. Når vi ser på den delen av befolkningen som har videregående skole som høyeste utdanning, så er bildet mer sammensatt. I Aurskog-Høland og Hurdal har andelen vært økende både blant menn og kvinner fra 2004 til 2013. I Nes, Eidsvoll, Enebakk, Nannestad og Gjerdrum har utviklingen vært ulik for menn og kvinner, med en økende andel av den mannlige befolkningen og en minkende andel blant den 16

kvinnelige. Tabell 2.6: Andel av befolkningen over 16 år. Endring i prosentandel 2004-2013 etter kjønn og høyeste utdanningsnivå Grunnskolenivå Videregående skolenivå Universitet og høyskole, kort Universitet og høyskole, lang Menn Kvinner Menn Kvinner Menn Kvinner Menn Kvinner Vestby -1-2,6-2,1-5,4 1,5 5,3 1,6 2,7 Ski -1-3,5-1,8-3,9 1,5 4,6 1,4 2,8 Ås -2,4-3,2-0,3-5,4 3,4 4,5-0,7 4,1 Frogn 0,2-3,3-2,1-3,6 1,1 3,6 0,7 3,2 Nesodden -0,4-4,3-3,5-4,4 0,9 3,2 3 5,5 Oppegård -1-3,5-3 -4,8 2,2 4,3 1,9 4,1 Bærum -0,6-2,7-2,1-5,5 1,1 3,2 1,6 5 Asker 0,1-1,9-3,4-5,8 1,5 2,9 1,7 4,9 Aurskog-Høland -4,4-6 2,6 0,3 1,4 4,6 0,2 1 Sørum -4,1-6,1-0,9-3,8 3,6 6,8 1,4 3,1 Fet -3,4-6,5-0,2-1,1 2,3 5 1,3 2,6 Rælingen -1,2-5,5-3,1-3 3 5,8 1,2 2,7 Enebakk -2,2-5,2 0,3-0,8 1,6 4,7 0,3 1,3 Lørenskog -1,2-3 -2,1-3,6 2,1 4 1,2 2,6 Skedsmo -1,3-4,1-1,4-2,8 1,5 4,2 1,2 2,6 Nittedal -1,9-4,9-2 -3,7 2 5,2 1,8 3,3 Gjerdrum -2,8-4,8 0,1-3,3 1,6 5,9 1,1 2,2 Ullensaker -0,6-3,8-0,9-3,4 1 5,1 0,4 2,2 Nes -3,3-4,8 1,3-1,1 1,7 4,7 0,3 1,2 Eidsvoll -3,8-5,4 1,3-1 2,1 4,5 0,4 1,9 Nannestad -3,7-5,2 0,3-1,5 2,2 5 1,1 1,7 Hurdal -3,1-7,1 1,5 1,2 0,4 4,3 1,2 1,7 Oslo -1,9-4,1-4,2-6,2 2,3 3,8 3,9 6,5 Kilde: SSB statistikkbanken tabell 09429 Ser vi på andelen av befolkningen over 16 år med inntil 4 års høyere utdanning (kort universitets- og høyskoleutdanning) ser vi at det er i Sørum og Ås at andelen har vært sterkest stigende, både for kvinner og menn. Andelen er økende i alle kommuner, og økningen er gjennomgående større for kvinner enn for menn. Ser vi på andelen av befolkningen med mer enn 4 års høyere utdanning så er bildet også her relativt entydig i alle kommuner: andelen er økende både blant kvinner og menn. Andelen er spesielt sterkt økende blant kvinner i Oslo, Nesodden, Bærum og Asker. En kuriositet er det imidlertid at andelen har vært avtakende blant menn i Ås. 17

Kartene som følger (figur 2.4 a-d) viser den samme informasjonen som den som er gitt i tabell 2.6. I kartene kommer det tydeligere fram at Grunnskole som høyeste utdanningsnivå: endringen de siste ti årene har vært størst på Romerike, hvor andelen også i utgangspunktet var størst. Videregående skole som høyeste utdanningsnivå: andelen er nå høyest i Nannestad, Nes og Enebakk, mens nedgangen har vært størst i Follo, Vestregionen og Oslo særlig blant kvinner. Kort universitets- og høyskoleutdanning som høyeste utdanningsnivå: likeartet endring (økende andeler) i alle kommuner, både blant menn og kvinner. Lang universitets- og høyskoleutdanning som høyeste utdanningsnivå: størst endring i Vestregionen og i Oslo, som i utgangspunktet allerede hadde høye andeler, både blant kvinner og menn. 18

Figur 2.4 a-d: Andel av befolkningen over 16 år etter høyeste utdanningsnivå. Endringer i prosent 2004-2013 etter utdanningsnivå og kjønn 19

Regional variasjon i utdanning og arbeidsmarked I materialet om befolkningens utdanningsnivå har vi hittil sett på befolkningens bosted. Ser vi på hvor befolkningen har sitt arbeidssted i privat sektor, ser vi at det er stort samsvar (jfr. tabell 2.5). 31 prosent av de som arbeidet i næringslivet i Akershus i 2013 hadde høyere utdanning (figur 2.5). Det er særlig virksomhetene i Asker og Bærum som har et høyt innslag av ansatte med høyere utdanning. I figur 2.5 er kommunene i Follo markert med grønn farge, kommunene på Nedre Romerike markert med blå farge og kommunene på Øvre Romerike markert med gul farge. Figur 2.5: Sysselsatte i næringslivet - andel med høyere utdanning (etter arbeidsstedskommune, 2013) Bærum Asker AKERSHUS Nesodden Oppegård Frogn Ås Skedsmo Lørenskog Nittedal Vestby Ski Hurdal Eidsvoll Ullensaker Fet Rælingen Sørum Gjerdrum Nes Nannestad Enebakk Aurskog-Høland 0 10 20 30 40 50 60 Kilde: Vareide og Nygaard 2014/SSB I Bærum har halvparten av de ansatte i næringslivet høyere utdanning. Ingen kommune i Norge kan skilte med en høyere andel, ikke en gang Oslo. Asker har også en godt over gjennomsnittlig høy andel høyt utdannede i sitt næringsliv. Bare tre kommuner i Norge, hvorav Bærum er en av dem, har et mer kompetanseintensivt næringsliv enn Asker. I Follo har Nesodden og Oppegård en over gjennomsnittlig høy andel høyt utdannede i sitt næringsliv, mens Frogn og Ås har en andel som er høyere enn de fleste andre kommuner. 20

Enebakk og Aurskog og Høland er de eneste kommunene i Akershus som har en andel høyt utdannede i sitt næringsliv som er under middelverdien blant kommunene i Norge. Denne fordelingen gjenfinnes når vi ser på hvordan høyt utdannede fordeler seg på ulike bransjer i næringslivet i Akershus, se figur 2.6. Figur 2.6: Andelen av sysselsatte med høyere utdanning fordelt på bransjer. Norge og Akershus. Kilde: Vareide og Nygaard 2014 Figur 2.6 viser at i noen bransjer, som tele og IKT og teknisk/vitenskapelige tjenester, er andelen ansatte med høyere utdanning godt over 50 prosent. Akershus har en høyere andel ansatte i disse bransjene enn det som er snittet for landet som helhet. Dette kan være med å forklare det generelt høye utdanningsnivået i næringslivet i Akershus. I bransjer som bygg og anlegg og handel er andelen med høyere utdanning rundt 10 prosent. Andelen høyt utdannede i Akershus er høyere enn landsgjennomsnittet i nesten alle de konkurranseutsatte delene av næringslivet. Dette gjelder de bransjene det er relativt mye av i Akershus, som tekniske og vitenskapelige tjenester og tele og IKT, men også innen de store vekstbransjene olje og gass og -utvinning. I skjermet sektor i Akershus, og de delvis skjermede næringene som bygg og anlegg, transport og handel, er andelen sysselsatte med høyere utdanning omtrent den samme i Akershus som i resten av landet. 21

3. Sysselsetting, yrkesgrupper og kompetanse Den norske standarden for yrkesklassifisering deler yrker inn i ti brede yrkesfelt. Grupperingen bygger på yrkenes krav til kompetansenivå og grad av spesialisering. Ved å analysere yrkesstatistikken, og hvordan yrkessammensetningen i befolkningen endrer seg over tid, kan vi altså si noe om hvordan kompetansekravene i arbeidslivet også endres over tid. Standarden for yrkesklassifisering består av følgende yrkesfelt: Ledere Akademiske yrker Høyskoleyrker Kontoryrker Salgs og serviceyrker Bønder, fiskere mv. Håndverkere Prosess- og maskinoperatører, transportarbeidere mv. Renholdere, hjelpearbeidere mv. Militære yrker og uoppgitt I det følgende ser vi bort fra alle som arbeider i militære yrker/uoppgitte yrker, siden arbeidsplassene til militære yrker ofte ikke er geografisk plassert. I Akershus er det store ulikheter mellom kjønnene i yrkesvalg. Kvinner er i stort flertall innen salgs- og serviceyrkene og i akademiske yrker, mens mennene er i stort flertall innen håndverksyrker, prosess- og maskinoperatør- og transportarbeid: Tabell 3.1: Andel sysselsatte etter yrkesfelt og kjønn. Akershus 4. kvartal 2014, prosent Yrkesfelt Menn Kvinner Alle Ledere 10,4 6,4 8,5 Akademiske yrker 24,2 35,2 29,5 Høyskoleyrker 20,8 17,5 19,2 Kontoryrker 5,4 11,2 8,2 Salgs- og serviceyrker 10,9 22,7 16,5 Bønder, fiskere mv. 1,3 0,2 0,8 Håndverkere 14,1 1,5 8,1 Prosess- og maskinoperatører, transportarbeidere mv. 8,6 0,9 4,9 Andre yrker 4,3 4,4 4,4 Kilde: SSB statistikkbanken 09794 I Akershus er mennene også i flertall blant de som arbeider i høyskoleyrkene, og blant de som arbeider i lederyrker. For analyseformål velger vi å redusere yrkesfeltene i yrkesstatistikken ytterligere, til fire brede hovedgrupper som har noenlunde sammenfallende krav til formell utdanning: 23

Tabell 3.2: Fire yrkeshovedgrupper Ledere Akademiske yrker Høyskoleyrker Kontoryrker Salgs- og serviceyrker Bønder, fiskere mv. Håndverkere Prosess- og maskinoperatører, transportarbeidere mv. Andre yrker Yrker med krav til høyere utdanning (56,7% av jobbene i Akershus i 2013) Fagutdannet tjenesteyting (kontor, salg og service) samt bønder og fiskere (25,8 % av jobbene i Akershus i 2013) Fagutdannet tilvirkning (maskin/transport), håndverkere (12,5% av jobbene i Akershus i 2013) Ufaglært hjelpearbeid (renhold m.m.) (4,7% av jobbene i Akershus i 2013) Fra 2007-2013 økte sysselsettingen i Akershus med 22 200 arbeidsplasser. Det ble skapt 26 700 nye arbeidsplasser i yrker med krav til høyere utdanning, mens det forsvant 4 500 arbeidsplasser i yrker som ikke hadde krav til høyere utdanning. I alle deler av Akershus var det absolutt nedgang i den ufaglærte sysselsettingen. Denne nedgangen var klart størst på Øvre Romerike, se figur 3.1 a. Framstillingene i figur 3.1 og figur 3.2 tar utgangspunkt i de sysselsattes arbeidssted, ikke bostedet deres. Derfor viser figuren tydeligere arbeids- og næringslivets lokaliseringspreferanser innad i hovedstadsregionen enn om vi hadde tatt utgangspunkt i de sysselsattes bosted/hjemkommune. Fra 2007 til 2013 var den relative veksten i sysselsettingen i yrker med krav til høyere utdanning størst på Nedre Romerike (+24 prosent), noe mindre på Øvre Romerike (+22 prosent) og Follo (+18 prosent), og klart minst i Asker og Bærum (+15 prosent). Målt i absolutt antall arbeidsplasser kom de fleste nye arbeidsplassene med krav til universitets- og høyskoleutdanning imidlertid i Asker og Bærum (fig. 3.2 a). Figur 3.1 a-b: Absolutt endring i antall sysselsatte etter krav til formell utdanning og arbeidssted. B1: delregioner i Akershus 2007-2013. B2: Akershus og Oslo 2007-2013 12000 45000 10000 37500 8000 30000 6000 22500 4000 15000 2000 7500 0-2000 Follo Asker og Bærum Nedre Romerike Øvre Romerike 0-7500 AKERSHUS OSLO -4000 Høyere utdanning 13-årig skole (kontor, salg og service) -15000 Høyere utdanning (universitet eller høyskole) 13-årig skole (kontorarbeid, salg og service) Fagutd. (maskin/transport), håndverkere Ufaglært hjelpearbeid (renhold m.m.) Fagutdannede håndverkere, maskin/prosessoperatører, transportarbeid Ufaglært hjelpearbeid (renhold m.m.) Kilde: SSB spesialbestilt uttrekk, bearbeidet av AFK 24

Endringen i yrkessammensetningen i Oslo har fulgt utviklingen i Akershus, men i noe mindre grad (med unntak for Asker og Bærum, hvor spesialiseringen i kompetansearbeidsplasser er drevet særlig langt). Også i Oslo har det i perioden 2007-2013 vært en sterk relativ nedgang i sysselsettingen innen yrker uten krav til høyere utdanning, med et tap av til sammen 15 900 arbeidsplasser i yrker med krav til grunnskole eller videregående skole. Dette indikerer at omvandlingen i Oslo ikke skyldes at slike arbeidsplasser flytter ut til Akershus, men at det er en underliggende, strukturell omvandling av hele næringslivet som ligger til grunn. Det er rimelig å anta at økt automatisering og digitalisering av rutinepreget produksjonsvirksomhet og enkelte former av personrettet tjenesteyting er en del av årsaken til at slike arbeidsplasser nå forsvinner. Figur 3.2 a-b: Relativ endring i antall sysselsatte etter krav til formell utdanning og arbeidssted. B3: delregioner i Akershus 2007-2013. B4: Akershus og Oslo 2007-2013 25% 20% 15% 10% 5% 0% -5% Follo Asker og Nedre Bærum Romerike -10% -15% -20% -25% Høyere utdanning (universitet eller høyskole) 13-årig skole (kontorarbeid, salg og service) Øvre Romerike Fagutdannede håndverkere, maskin/prosessoperatører, transportarbeid Ufaglært hjelpearbeid (renhold m.m.) Kilde: SSB, spesialbestilt uttrekk, bearbeidet av AFK 12% 10% 8% 6% 4% 2% 0% -2% -4% Akershus Oslo Høyere utdanning (universitet eller høyskole) 13-årig skole (kontorarbeid, salg og service) Fagutdannede håndverkere, maskin/prosessoperatører, transportarbeid Ufaglært hjelpearbeid (renhold m.m.) Nye kompetansekrav i arbeidslivet i kommunene Betrakter vi endringen i antallet sysselsatte etter krav til utdanning og arbeidssted i den enkelte kommune 2007-2013 ser vi at utviklingen i kommunene har vært svært ulik. Enkelte kommuner har opplevd sysselsettingsvekst i alle de fire hovedyrkesgruppene, mens andre kommuner har hatt vekst i bare en av gruppene. Hovedtrekkene er som følger: I alle kommuner i Akershus (samt i Oslo) har det vært en til dels sterk vekst i sysselsettingen i yrker med krav til høyskole- og universitetsutdanning. I nesten alle kommuner i Akershus (samt i Oslo) har det vært en nedgang i sysselsettingen i yrker uten krav til formell utdanning. 25

Når det gjelder fagutdannet arbeidskraft (maskin/transport) samt håndverkere er bildet blandet halvparten av kommunene har økt antallet sysselsatte innen denne gruppen, mens halvparten av kommunene har hatt en reduksjon i sysselsettingen av fagutdannet arbeidskraft. Innen offentlig, forretningsmessig og privat tjenesteyting med krav til videregående opplæring (kontoryrker samt salg- og serviceyrker) har flertallet av kommunen hatt en nedgang i sysselsettingen. Den absolutte sysselsettingsendringen har vært størst i Bærum. Her har det kommet til mer enn 8000 nye arbeidsplasser med krav til høyere utdanning. Samtidig har kommunen mistet nesten 4000 arbeidsplasser med lavere krav til formell utdanning. Også Ullensaker og Lørenskog har hatt stor absolutt tilvekst i nye arbeidsplasser, men her er kompetansebehovet i det framvoksende, nye næringslivet bredere. I de aller fleste av kommunene i Akershus har antallet arbeidsplasser økt med mindre enn 1000 personer fra 2007 til 2013 (se figur 3.3). I figur 3.3 er kommunene rangert geografisk. Kommunene på Øvre Romerike er plassert øverst, fulgt av kommunene på Nedre Romerike. Kommunene i Follo er plassert nederst i figuren. Figur 3.3: Absolutt endring antall sysselsatte etter yrkeshovedgrupper. Kommuner 2007-2013. Kilde: SSB, spesialbestilt uttrekk, bearbeidet av AFK Ser vi på den relative sysselsettingsendringen i kommunene for de fire ulike yrkeshovedgruppene blir endringsmønsteret i det lokale arbeidslivets kompetanseprofil tydeligere (figur 3.4). Bredden av de liggende søylene i denne 26

figuren sier noe om endringstakten i det lokale arbeidslivet. Er den liggende søylen bred er kompetanseendringen stor. Er den liggende søylen kort, så er ikke omvandlingen i det lokale arbeidslivets kompetansekrav like betydelig. Vi ser at det i Oppegård har vært relativt små endringer i den samlede kompetanseprofilen. Det samme er tilfellet i mange av kommunene med regionale sentre (Bærum, Asker, Skedsmo), samt i Oslo (som jo har et svært diversifisert arbeidsliv i utgangspunktet). I svært mange av de mindre kommunene i Akershus er arbeidslivets kompetanseprofil i stor endring. Dette drives først og fremst fram av økende lokal etterspørsel etter arbeidskraft med høyere utdanning. I innpendlingskommuner som Bærum, Ullensaker og Lørenskog (samt Oslo) er det derimot også verdt å merke seg at antallet arbeidsplasser for fagutdannet arbeidskraft ble redusert i perioden. Figur 3.4: Relativ endring antall sysselsatte etter yrkeshovedgrupper. Kommuner (inkl. Oslo) 2007-2013 Sørum (22,9%) Vestby (31,7%) Fet (15,1%) Gjerdrum (11,1%) Ullensaker (13%) Lørenskog (22%) Nannestad (17%) Nittedal (11,3%) Rælingen (11,6%) Enebakk (7,3%) Ski (9,7%) Aurskog-Høland (3,9%) Asker (6,4%) Ås (11,3%) Skedsmo (7,1%) Frogn (3,4%) Nesodden (5,4%) Bærum (6,3%) Eidsvoll (2,7%) Nes (3,9%) Oslo (6,4%) Hurdal (-4,9%) Oppegård (2,4%) -50% -40% -30% -20% -10% 0% 10% 20% 30% 40% 50% 60% 70% 80% 90% Høyere utdanning Fagutd. (maskin/ transport), håndverkere 13-årig skole (kontor, salg og service) Ufaglært hjelpearbeid (renhold m.m.) Kilde: SSB, spesialbestilt uttrekk, bearbeidet av AFK I figur 3.4 angir prosenttallet etter kommunenavnet den samlede endringen i antallet arbeidsplasser i kommunen 2007-2013. For Akershus som helhet økte antallet arbeidsplasser i denne perioden med +9,2 prosent. Vi ser for eksempel at antallet arbeidsplasser i Vestby økte med 31,7 prosent i denne perioden, og at de nye 27

arbeidsplassene i Vestby kom innen alle de fire hovedyrkesgruppene. Vi ser til sammenligning at i Frogn var veksten i samlet antall arbeidsplasser lav (+3,4 prosent), til tross for at veksten i antallet arbeidsplasser for høyt utdannede var på mer enn 20 prosent i perioden 2007-2013. Samtidig forsvant det i Frogn svært mange arbeidsplasser med krav til kortere formell utdanning. I Enebakk var antallet arbeidsplasser med krav til høyere utdanning i utgangspunktet (2007) så lavt at den samlede arbeidsplassveksten endte under gjennomsnittet for Akershus som helhet, selv om kategorien høyt utdannede økte med 30 prosent. Innen ufaglært hjelpearbeid var det reduksjon i antall arbeidsplasser i nesten alle kommuner. I denne hovedyrkesgruppen var antallet arbeidsplasser i utgangspunktet så lavt at den absolutte nedgangen ble begrenset i de fleste kommunene. Det var bare i Ullensaker at reduksjonen var på mer enn 500 arbeidsplasser (se figur 3.3). 28

4. Kommunenes selvforsyning av arbeidskraft I en funksjonell arbeids-, bolig og serviceregion som Oslo og Akershus er det svært mange av de yrkesaktive som bor i en annen kommune enn den de arbeider i. Flertallet av kommunene i Akershus har færre arbeidsplasser enn det er bosatte yrkesaktive, slik at utpendling er en dyd av nødvendighet. Da skulle det være rimelig å anta at mesteparten av arbeidsplassene i utpendlingskommunene fylles av lokalt bosatte, men det behøver ikke nødvendigvis å være tilfelle. Figur 4.1 viser selvforsyningen av arbeidskraft i kommunene i Oslo/Akershus. Selv i den kommunen med størst selvforsyningsgrad, Aurskog- Høland, er det mer enn 1 av 5 arbeidsplasser som fylles av folk som pendler inn til kommunen. I den andre enden av skalaen finner vi Skedsmo og Lørenskog. Her blir 2 av 3 arbeidsplasser fylt av folk som ikke bor i kommunen. I alle kommuner er det relativt flere kvinner enn menn som har arbeidsplassen sin i den samme kommunen som de er bosatt. Det reflekterer at en stor overvekt av kvinner arbeider i offentlig sektor, og at arbeidsplassene i undervisning og helse- og sosialtjenester er godt spredt over hele fylket. I kommuner som Enebakk, Nittedal, Vestby, Oppegård og Bærum er det særlig stor forskjell i pendlingsmønsteret til kvinner og menn. Figur 4.1: Selvforsyningen av arbeidskraft i kommunene per 4. kvartal 2013. 0,9 0,8 0,7 0,6 0,5 0,4 0,3 0,2 0,1 0 Menn Kvinner Kilde: SSB statistikkbanken, tabell 03333 Selvforsyningsgraden angir hvor stor andel av de som har arbeidsplassen sin i kommunen som også bor i kommunen. Selvforsyningsgraden varierer fra 0 til 1, hvor 0 angir at ingen av de som arbeider i kommunen bor der. 1 angir at alle som bor i kommunen også har arbeidsplassen sin i en virksomhet i samme kommune. 29

Selvforsyningsgraden kan også angis innenfor ulike hovednæringer. I de to tabellene som følger illustreres kommunenes selvforsyningsgrad av arbeidskraft i lokale virksomheter etter bedriftenes næringstilknytning. Selvforsyningsgraden er også angitt med fargekoder. Jo rødere cellen i tabellen er, jo større er selvforsyningsgraden. Jo grønnere cellen i tabellen er, jo svakere er selvforsyningsgraden i den aktuelle hovednæringen i kommunen. Celler som er merket med : i tabellen indikerer at det ikke finnes virksomheter i den aktuelle hovednæringen i kommunen. Det er flere kommuner i Akershus hvor det ikke er virksomheter innen bergverksdrift og utvinning, og enkelte kommuner mangler også virksomheter innen finansiering/forsikring samt elektrisitet/vann/renovasjonsvirksomhet. Det er et gjennomgående trekk at selvforsyningsgraden i kommunene er stor i de hovednæringene som omfatter offentlig tjenesteyting og produksjon, mens selvforsyningsgraden er lavere innen markedsrettet tjenesteyting og produksjon. Kommuner som har lav geografisk tilgjengelighet er i større grad selvforsynt med arbeidskraft enn kommuner hvor arbeidsplassene/næringsområdene er sentralt lokalisert langs større samferdselsårer. Tabell 4.1: Kommunenes selvforsyningsgrad etter hovednæring. Follo, Asker/Bærum og Oslo 2013 Vestby Ski Ås Frogn Nesodden Oppegård Enebakk Bærum Asker Oslo 01-03 Jordbruk, skogbruk og fiske 0,813 0,838 0,838 0,875 0,900 1,000 0,955 0,765 0,436 0,685 05-09 Bergverksdrift og utvinning 0,500 : 0,133 : : : 1,000 0,255 0,192 0,445 10-33 Industri 0,276 0,275 0,358 0,625 0,786 0,167 0,462 0,218 0,232 0,466 35-39 Elektrisitet, vann og renovasjon 0,471 0,459 0,046 0,571 0,619 : 0,625 0,432 0,377 0,506 41-43 Bygge- og anleggsvirksomhet 0,513 0,368 0,346 0,645 0,719 0,373 0,558 0,431 0,420 0,464 45-47 Varehandel, reparasjon av motorvogner 0,297 0,292 0,220 0,607 0,825 0,276 0,547 0,401 0,329 0,566 49-53 Transport og lagring 0,299 0,255 0,282 0,457 0,895 0,225 0,264 0,336 0,546 0,550 55-56 Overnattings- og serveringsvirksomhet 0,584 0,377 0,407 0,674 0,648 0,407 0,000 0,260 0,340 0,774 58-63 Informasjon og kommunikasjon 0,385 0,392 0,655 0,747 0,863 0,164 1,000 0,180 0,322 0,608 64-66 Finansiering og forsikring 0,286 0,280 0,143 0,455 1,000 0,347 0,000 0,199 0,393 0,514 68-75 Teknisk tjenesteyting, eiendomsdrift 0,484 0,522 0,408 0,673 0,851 0,541 0,727 0,369 0,448 0,653 77-82 Forretningsmessig tjenesteyting 0,566 0,259 0,446 0,460 0,757 0,278 0,570 0,344 0,284 0,561 84 Off.adm., forsvar, sosialforsikring 0,779 0,481 0,547 0,818 0,867 0,715 0,758 0,644 0,708 0,640 85 Undervisning 0,551 0,523 0,415 0,644 0,838 0,541 0,714 0,612 0,574 0,742 86-88 Helse- og sosialtjenester 0,562 0,496 0,461 0,686 0,758 0,584 0,739 0,639 0,549 0,763 90-99 Personlig tjenesteyting 0,735 0,415 0,417 0,815 0,787 0,635 0,497 0,574 0,585 0,656 Kilde: SSB statistikkbanken tabell 03333, bearbeidet av AFK Tabell 4.1 viser tydelig at Nesodden, med sine geografiske utfordringer som halvøy, i stor grad er selvforsynt med arbeidskraft. Enebakk er helt avhengig av innpendlende arbeidskraft for å holde overnattings- og serveringsvirksomheten(e) og finansieringsog forsikringsvirksomheten(e) sine i gang. På Romerike kommer det tydelig frem i tabell 4.2 at Skedsmo og Lørenskog er kommunene som har det sterkest integrerte arbeidsmarkedet med sitt omland. Også i Skedsmo er det hovednæringer som er helt avhengig av innpendling av arbeidskraft (bergverksdrift og utvinning), og hvor altså ingen av de som arbeider i disse Skedsmovirksomhetene er bosatt i Skedsmo. Aurskog-Høland har den sterkeste selvforsyningen av arbeidskraft, og det er til virksomheter innen teknisk tjenesteyting og eiendomsdrift at kommunen har størst relativ innpendling av arbeidskraft. 30

Tabell 4.2: Kommunenes selvforsyningsgrad etter hovednæring. Nedre Romerike 2013 Aurskog- Høland Sørum Fet Rælingen Lørenskog Skedsmo Nittedal 01-03 Jordbruk, skogbruk og fiske 0,954 0,948 0,729 1,000 0,815 0,792 0,725 05-09 Bergverksdrift og utvinning 0,846 1,000 1,000 : 0,115 0,000 0,308 10-33 Industri 0,742 0,307 0,249 0,343 0,162 0,254 0,164 35-39 Elektrisitet, vann og renovasjon 0,708 0,207 0,208 0,140 0,173 0,189 0,625 41-43 Bygge- og anleggsvirksomhet 0,709 0,525 0,481 0,502 0,315 0,277 0,457 45-47 Varehandel, reparasjon av motorvogner 0,815 0,324 0,333 0,290 0,252 0,274 0,284 49-53 Transport og lagring 0,767 0,390 0,567 0,603 0,152 0,243 0,392 55-56 Overnattings- og serveringsvirksomhet 0,859 0,351 0,421 0,185 0,304 0,382 0,451 58-63 Informasjon og kommunikasjon 0,714 0,900 0,882 0,846 0,384 0,354 0,321 64-66 Finansiering og forsikring 0,804 0,333 : 1,000 0,116 0,362 0,391 68-75 Teknisk tjenesteyting, eiendomsdrift 0,668 0,631 0,643 0,688 0,447 0,330 0,462 77-82 Forretningsmessig tjenesteyting 0,853 0,410 0,417 0,586 0,332 0,227 0,480 84 Off.adm., forsvar, sosialforsikring 0,853 0,746 0,703 0,730 0,575 0,512 0,737 85 Undervisning 0,774 0,510 0,576 0,438 0,442 0,377 0,648 86-88 Helse- og sosialtjenester 0,845 0,560 0,605 0,516 0,304 0,463 0,640 90-99 Personlig tjenesteyting 0,841 0,529 0,553 0,520 0,485 0,370 0,615 Kilde: SSB statistikkbanken tabell 03333, bearbeidet av AFK På Øvre Romerike er selvforsyningen størst i Eidsvoll, Nes og Hurdal (jfr. tabell 4.3). Betrakter vi selvforsyningen av arbeidskraft i lys av næringsstrukturen i kommunen, ser vi at Hurdal har størst selvforsyning av arbeidskraft i virksomhetene innen de fleste hovednæringene. Pendlingskommunen Ullensaker, med regionsenteret Jessheim, har den laveste selvforsyningen av arbeidskraft blant kommunene på Øvre Romerike innen nesten alle hovednæringer. Tabell 4.3: Kommunenes selvforsyningsgrad etter hovednæring. Øvre Romerike 2013 Gjerdrum Ullensaker Nes Eidsvoll Nannestad Hurdal 01-03 Jordbruk, skogbruk og fiske 0,872 0,331 0,943 0,919 0,896 0,865 05-09 Bergverksdrift og utvinning : : 0,750 0,667 : : 10-33 Industri 0,330 0,268 0,649 0,562 0,800 0,889 35-39 Elektrisitet, vann og renovasjon 0,750 0,398 0,647 0,536 0,185 1,000 41-43 Bygge- og anleggsvirksomhet 0,468 0,390 0,773 0,714 0,633 0,682 45-47 Varehandel, reparasjon av motorvogner 0,451 0,348 0,760 0,715 0,691 0,937 49-53 Transport og lagring 0,525 0,185 0,743 0,625 0,472 0,684 55-56 Overnattings- og serveringsvirksomhet 0,486 0,376 0,651 0,721 0,396 0,536 58-63 Informasjon og kommunikasjon 0,778 0,441 0,771 0,707 0,867 1,000 64-66 Finansiering og forsikring 0,750 0,336 0,548 0,400 : : 68-75 Teknisk tjenesteyting, eiendomsdrift 0,804 0,495 0,680 0,828 0,504 0,486 77-82 Forretningsmessig tjenesteyting 0,692 0,254 0,606 0,746 0,664 0,720 84 Off.adm., forsvar, sosialforsikring 0,670 0,595 0,877 0,873 0,812 0,768 85 Undervisning 0,542 0,555 0,663 0,761 0,538 0,808 86-88 Helse- og sosialtjenester 0,489 0,592 0,746 0,741 0,684 0,656 90-99 Personlig tjenesteyting 0,641 0,585 0,662 0,771 0,682 0,750 Kilde: SSB statistikkbanken tabell 03333, bearbeidet av AFK 31

5. Utviklingen i elevenes søkemønster til videregående opplæring Populære utdanningsprogram Akershus har hatt en sterk og jevn vekst i befolkningen de seneste tiårene. Ingen andre fylker har for eks. så stort flytteoverskudd som Akershus, og folketilveksten skaper grunnlag for økt etterspørsel etter varer og tjenester. Antall arbeidsplasser i Akershus øker også svært raskt, både i offentlig og privat sektor. Fylket har samlet sett en høy næringsattraktivitet, som følge av at næringer med lokale og regionale markeder har vokst raskere enn forventet. Næringslivet i Akershus er i tillegg sammensatt på en gunstig måte, slik at de strukturelle betingelsene er gode for videre vekst. 2 Elevene som begynner i videregående opplæring tar til seg dette. I Akershus er de tydeligste tendensene (se tabell 5.1) for utdanningsprogrammenes popularitetsutvikling 2006-2015 at: Over halvparten av alle søkere til Vg1 velger nå studiespesialisering. Søkningen til medier og kommunikasjon følger utviklingen i resten av landet. Elektrofag har økende oppslutning (særlig i Follo). I alle delregioner har design og håndverksfag, og bygg- og anleggsteknikk, hatt sviktende oppslutning - særlig i årene etter finanskrisen. Tabell 5.1: Utvikling i elevenes søkemønster 2006-2015. Søknad Vg1 per 1. mars, rangert etter popularitet 2015 (prosent av søkerne) 2006 2007 2008 2009 2010 2011 2012 2013 2014 2015 Studiespesialisering 40,4 40,7 42,1 42,6 42,6 46,3 47,7 49,1 50,7 50,7 Idrettsfag 8,9 8,8 9,3 8 8,7 8 7,5 8 8,9 9,4 Helse- og 7,3 7,1 6,5 7,6 8 7,2 7,6 7,4 7,7 8 oppvekstfag Elektrofag 5,6 6,5 6,8 6,2 6,5 5,4 6,4 7 7,1 7,4 Medier og 9,4 9,2 10,3 11,2 12,3 10,8 9,8 7,3 6,6 5 kommunikasjon Musikk, dans og 5,9 5,6 4,9 5 5,7 5,1 4,3 4,3 4 4,4 drama Teknikk og 5,1 4,4 4,1 4 3,6 3,7 3,7 3,8 3,5 3,6 industriell produksjon Service og 3,5 3,5 3,4 3,9 3,5 4 4 4,1 3,4 3,4 samferdsel Bygg- og 5,4 5,8 5,2 4 3,7 3,2 3,9 3,6 2,5 2,5 anleggsteknikk Design og 5,2 4,9 4,1 4 3,2 3 2,5 2,3 2,3 2,1 håndverksfag Restaurant- og 2 2 2,1 1,9 1,2 1,7 1,6 1,7 1,7 2,1 matfag Naturbruk 1,3 1,3 1,1 1,5 1,1 1,6 1,1 1,4 1,5 1,3 Kilde: Akershus fylkeskommune Det er mange måter å beskrive hvordan elevenes søkemønster til videregående opplæring har utviklet seg over tid. De videregående skolene i Akershus tilbyr i dag 12 2 K. Vareide og M.O. Nygaard (2014), Regional analyse Akershus. Telemarksforskning notat 56/2014. 33

ulike utdanningsprogram. Ser vi på hvor stor andel de tre mest valgte utdanningsprogrammene utgjorde blant søkerne til Vg1 hver vår, ser vi at det er store delregionale forskjeller. Ved søknaden til Vg1 våren 2015 sto de tre mest populære utdanningsprogrammene for 77 prosent av førsteønskene i Asker/Bærum (mot 68 prosent i 2006), men bare for 63 prosent av førsteønskene på Romerike (mot 49 prosent i 2006). I figurene 5.1 a-d er utdanningsprogrammene rangert ovenfra og nedover ut fra popularitet i 2015. Figur 5.1 a-d: Elevenes søkemønster i fylket og delregionene 2006-2015 AKERSHUS Asker/Bærum Follo Romerike Kilde: Akershus fylkeskommune Elevene velger færre utdanningsprogrammer over tid Det finnes mer avanserte måter å beskrive endringene i elevenes søkemønster på enn bare ved å kikke på de tre mest populære utdanningsvalgene. Hirschman- Herfindahlindeksen (HHI) er hentet fra bedriftsøkonomi, og er utformet som en konsentrasjonsindeks som måler konsentrasjonen i et gitt marked ved å summere de kvadrerte markedsandelene for hver produsent. Fordelen ved denne indeksen er at den tar med alle produsentene og deres markedsandeler. Dersom en gitt produsent har hele markedet blir indeksen = 10000. Overført til Vg1-tilfellet blir hvert utdanningsprogram en produsent og markedet er da hvordan søknaden til Vg1 fordeler seg relativt på de ulike utdanningsprogrammene som tilbys i videregående skole. Noen regneeksempler: 34

Den laveste indeksverdien oppnås når alle 12 utdanningsprogram har like stor søkning. Da vil hvert utdanningsprogram få 8,33 prosent av alle søkere, og konsentrasjonsindeksen for de tolv utdanningsprogrammene = 12 * (8,33) 2 = 70. Hvis et utdanningsprogram får halvparten av alle søkerne, og de øvrige 11 utdanningsprogrammene får like mange av de øvrige søkerne, blir konsentrasjonsindeksen for utdanningsprogrammene = 50 2 + 11* (4,54) 2 = 2 717. Og som sagt hvis alle søker samme utdanningsprogram blir konsentrasjonsindeksen for det ene utdanningsprogrammet = 100 2 = 10 000. Med en slik regnemåte framgår det at elevene i Asker og Bærum velger bort svært mange utdanningsprogram, mens elevene på Romerike fordeler seg mye jevnere blant de utdanningsprogrammene som tilbys i Vg1. I alle delregioner er den underliggende tendensen allikevel klar: flere og flere elever konsentrerer seg om stadig færre utdanningsprogram. Konsentrasjonsindeksen for Akershus som helhet har vært jevnt stigende fra 2006 til 2014 (figur 5.2). Figur 5.2: Konsentrasjonsindeksen av søknader til ulike utdanningsprogram (Vg1) i Akershus og delregionene per 1. mars 2006 2015 4500 4000 3500 3000 2500 2000 1500 HHI Asker&Bærum HHI Follo HHI AKERSHUS HHI Romerike 1000 500 0 2006 2007 2008 2009 2010 2011 2012 2013 2014 2015 Kilde: Akershus fylkeskommune I Asker og Bærum ser konsentrasjonen om noen få utdanningsvalg foreløpig ut til å ha toppet seg i 2013. Det er verdt å merke seg at forskjellen mellom delregionene, målt ved hjelp av HHIindeksen, blir stadig mindre. Utdanningsvalgene som gjøres på Romerike blir mer og mer lik de som allerede gjøres i Follo og i Asker/Bærum. De siste ti årene var denne forskjellen mellom delregionene minst i 2010 like etter finanskrisa. I årene etter 2010 har vi sett relativt sterk vekst i tilstrømmingen til generell studiespesialisering. Vi tar dette som en indikasjon på at elevene som begynner videregående opplæring raskt fanger opp hvilke næringer som går godt, og hvilke bransjer som sliter særlig når endringene i etterspørsel etter arbeidskraft kommer tydelig fram også lokalt. Når 35