Sandø natur i endring Arne Fjellberg Februar 2015 Nordstranda på Sandø (Furustrand) slik den så ut i 1960 og i dag. Buskfuru (den røde linjen) ble plantet ca. 1920 for å hindre nordavinden i å blåse sand innover øya. I 1960 var det ennå store åpne sandfelt sør for linjen. Disse lune lommene, skjermet for nordavinden, må ha vært ideelle for varmeelskende sandmarksarter. I dag er det meste gjenvokst. Også tørrbakken nord for linjen ut mot stranda er invadert av buskfuru (rød sirkel). Rynkerose er også på fremmarsj (den røde sirkelen oppe til høyre). 1
Sandø natur i endring. En liten studie av hvordan buskfuru og rynkerose endrer sammensetningen av spretthalefaunaen (Collembola) på tørrmarker. Arne Fjellberg Innledning En av de største truslene mot det biologiske mangfoldet i kystlandskapet er endringer i bruksmønsteret. Tidligere dyrka mark legges brakk. Opphør av utmarksbeite med frittgående sau og større husdyr har ført til rask gjengroing av landskapet. Arter knyttet til åpne solvarme tørrmarker får dårlige vilkår når busker og småskog invaderer terrenget, skygger ut solvarmen og gir økt fuktighet og lavere temperatur i bakken. Mose og gressarter fortrenger lav og sandstarr, sandbier og graveveps finner ikke lenger åpne sandflater å leve på. Dette er i og for seg en helt naturlig prosess. Overlatt til seg selv vil Vestfoldkysten bli skogkledt helt ut til vannkanten, bare med åpent landskap på forblåste øyer og åsrygger og svaberg uten jordsmonn. De blomsterrike markene og de steinete tørrbakkene er i stor grad et kulturlandskap, betinget av prosesser som holder skogen unna. På Sandø er det satt i gang flere tiltak for å stanse fremrykkingen av skog og gjenskape det åpne landskapet. Husdyr er satt på beite, stiene ryddes, varme solbakker fristilles for trær som kaster skygge. På nordenden av øya (Furustrand) har man to problemarter å hanskes med: rynkerose og buskfuru. Rynkerosa er kommet inn ved naturlig spredning og har okkupert store deler av de mest artsrike tørrengene. Buskfuru er plantet inn opprinnelig for å stanse sanddrift fra stranda innover på øya. I dag spres den naturlig og fortrenger annen vegetasjon. Dette er synlige og godt dokumenterte endringer. Sammenligning av flyfoto fra 1960 og i dag viser godt hva som har skjedd (forside). Men hva skjer med livet nede i sandjorda? Hva er effekten når overflaten dekkes av tykke lag med barnåler og strøfall? Denne undersøkelsen ble iverksatt for å finne svar på dette. Spretthaler (Collembola) ble valgt ut som målgruppe siden de er artsrike, har stor individtetthet (ofte mer enn 100.000 individer pr. m 2 ) og er økologisk vel differensiert. Undersøkelsen er gjort på privat initiativ, drevet fram av ren nysgjerrighet! Metoder og materiale Fire vegetasjonstyper ble valgt ut for nærmere undersøkelse: 1) Åpen sandmark med spredt mosaikkpreget vegetasjon dominert av lavarter, sandstarr, kubjelle, gulmaure, etc., mye eksponert sand (Fig.2-3). 2) Tette matter av krekling som helt dekker sandoverflaten (Fig.2-3). 3) Tett kratt av rynkerose, 1-2 m høyt. Markoverflaten dekket av strø (Fig.4-5). 4) Kratt av buskfuru, 3-4 m høyt, plantet ca. 1920. Markoverflaten dekket av barnåler og mose (Fig.2-4). 2
I tillegg ble det tatt en enkelt stor prøve (ca. 20x20 cm) under en tett einerbusk for å sjekke artssammensetningen. Fra hver av de fire vegetasjonstypene ble det tatt ut 6 jordprøver med overflate 100 cm 2, sirkulære, ned til ca. 5 cm dyp. Prøvene ble drevet ut i varmetrakter under 60W lyspærer til de var tørre (ca. 2 døgn). Spretthalene ble samlet opp i glass med 80% ethanol og artsbestemt under stereomikroskop. Kritiske arter ble lagt i mikroskopiske preparat (varmet i laktoglyserol) og artsbestemt med transmisjonsmikroskop, opp til 1.200X forstørrelse. Materialet omfatter mer enn 11.000 individer. Lokalisering av prøveflatene fremgår av Fig.1. Resultater Primærmaterialet er gjengitt i Tabell 1 og 2. Antall arter var lavest på tørr lavmark (11) og høyest under rynkerose (17). Individtetthet var høyest under buskfuru (122.300 pr. m 2 ), lavest under rynkerose (10.000) (Tabell 1). Tre rødlistearter ble funnet i undersøkelsen (Onychiurus volinensis VU, Mesaphorura pongei NT, Jesenikia filiformis NT). Diskusjon Spretthaler er normalt ikke jevnt fordelt i jordbunnen, men opptrer aggregert. For å få gode middelverdier bør en derfor ha lange prøveserier. Seks prøver fra hver vegetasjonstype kan være i minste laget, og de beregnete middelverdiene for individtetthet (Tabell 2) er derfor noe usikre. Men noen karakteristika er likevel åpenbare: Tettheten av spretthaler under buskfuru er betydelig høyere enn i andre vegetasjonstyper. Dette er naturlig siden akkumulering av et tykt strølag (nåler) og mosedekke gir livsrom og næring slik at mange arter kan bygge opp store populasjoner. De dominerende artene under furu er slike som foretrekker humusrike substrat og god fuktighet gjerne generalister med stor regional utbredelse (Ceratophysella granulata, Willemia anophthalma, Mesaphorura macrochaeta, Parisotoma notabilis, Sphaeridia pumilis). Sandspesialistene mangler (Xenylla mediterranea, Willemia intermedia, Jesenikia filiformis, Isotomodes bisetosus), eller er sterkt redusert (Micranurophorus musci). Norges vanligste spretthale, P. notabilis, utgjør alene mer enn 50% av individene under buskfuru. På de tørre lavmarkene er det nesten ikke noe strølag på overflaten og faunaen domineres av tørkeresistente arter (Xenylla mediterranea) og små former som er i stand til å gå dypt ned i sandsubstratet (Willemia intermedia, Mesaphorura macrochaeta, Micranurophorus musci, Jesenikia filiformis). Generalister som Micranurida pygmaea og Lepidocyrtus lignorum greier seg også bra på tørrmarkene, mens den vanlige arten P.notabilis er helt fraværende. Faunaen under rynkerose preges av generalister, og igjen er P. notabilis den vanligste arten med 34% av individene. Sandspesialister mangler (Xenylla mediterranea, Willemia intermedia, Jesenikia filiformis, Isotomodes bisetosus). Rødlistearten Onychiurus volinensis (VU) forekommer i alle prøvene fra rynkerose, med i alt 53 individer. Forøvrig ble det kun funnet ett individ på lavmark. Arten er bare kjent fra Telemark, Vestfold og Østfold og er knyttet til sanddyner og tørrbakker nær sjøen. Også på Jomfruland er den funnet under rynkerose. Kreklingtuene på sandmarkene har mer strø/humus enn de åpne lavmarkene, men har likevel beholdt en del av spesialistene fra lavmarkene (Willemia intermedia, Micranurophorus musci, Isotomodes bisetosus), mens andre mangler (Xenylla mediterranea, Jesenikia filiformis). Fra 3
"humusdelen" av det økologiske spekteret (arter som mangler på lavmarkene) kommer Parisotoma notabilis, Isotoma caerulea, Entomobrya nicoleti, Orchesella cincta. Små arter som går dypt i substratet er godt representert (Stenaphorura quadrispina og Mesaphorura-artene med 63% av individene). Småartene Stenaphorura quadrispina og Mesaphorura italica ble bare funnet under krekling. Den ene store jord/strø-prøven som ble tatt under en einerbusk er ikke analysert i detalj, men den inneholder 10 arter, blant annet noen enkelte Entomobrya nivalis som ikke ble påvist i de andre prøvene. Arten er en generalist, i likhet med de fleste av de andre påviste artene. Den eneste einerarten med klar sandtilknytning er Micranurophorus musci, de øvrige sandspesialistene mangler. Tallmessig var det stor overvekt av den vanlige Parisotoma notabilis. Konklusjon Faunaen under buskfuru, rynkerose og einer avviker betydelig fra det vi finner under krekling og på åpne lavmarker. Sandspesialister forsvinner eller får betydelig redusert populasjonstetthet. Strøsjiktet og jordlaget overtas av generalister, fremfor alt av den vanlige Parisotoma notabilis. De typiske sandmarksartene går til en viss grad inn i kreklingtuene, som på den annen side også mottar arter med høy dominans under buskfuru og rynkerose. Krekling inntar slik sett en mellomstilling med arter fra begge ender av det økologiske spekteret. Skjøtselsaspekter Den naturtypen som mest er i faresonen på Sandø er de åpne sandmarkene der busk- og krattvegetasjon er under ekspansjon. En rekke tørrmarksspesialister, både blant flora og fauna, er knyttet til disse markene og står i fare for å forsvinne eller få betydelig reduserte forekomster. Det er allerede iverksatt tiltak for å redusere bestandene av rynkerose og buskfuru på nordstranda (SNO). Enkelte av de mest ekspansive einerbuskene bør også ryddes vekk. Det kan og være grunn til å ta fatt på noen av de største kreklingtuene i sandområdet NØ på stranda der den rødlista strandmaurløven (Myrmeleon bore EN) har sitt kjerneområde (Fig. 2). Om ikke annet for å se hvor fort arten kan etablere seg på nylig blottet sandmark. Et slikt tiltak vil også være gunstig for sandspesialistene blant spretthalene, og også for sandlevende bier og veps. Fjerning av rynkerose vil neppe gå ut over forekomsten av den rødlista spretthalen Onychiurus volinensis på Sandø. Selv om den var tallrik i den ene undersøkte rynkerosebestanden er den ikke strengt bundet til rynkerose. Funn fra andre norske lokaliteter viser at den går i ulike strandnære biotoper helt fra skogkanten til aktive sanddyner ut mot havet. I denne undersøkelsen ble den også påvist på lavmark. Takk For hjelp med transport til/fra Sandø vil jeg takke Statens Naturoppsyn (SNO) v. Egil Soglo samt Skjærgårdstjenesten, Mågerø. Sidsel Christoffersen takkes for bistand under feltarbeidet og kaffeservering og oppmuntring under artsbestemmelse av 11.000 spretthaler i seine kveldstimer. 4
5
Figur 2. Kreklingtuer på åpen lavmark med buskfuru i bakgrunnen. Kjerneområde for den rødlistede strandmaurløven (Myrmeleon bore EN) som er under press fra ekspanderende kreklingtuer. 6 Figur 3. Krekling og einer brer seg utover tørr lavmark, fortrenger annen vegetasjon og endrer jordfaunaen.
Figur 4. Markoverflaten under buskfuru (venstre) og rynkerose (høyre) er dekket av nålestrø og visne blader. Skogmarimjelle og sandstarr holder stand, men annen vegetasjon er fortrengt. Spretthalefaunaen domineres av generalister mens eksklusive tørrmarksarter er forsvunnent. Figur 5. Sidsel Christoffersen foran rynkerosekrattet der prøvene ble tatt. Til høyre Arne Fjellberg under prøvetaking på den tørre lavmarka. 7
Figur 6. Spretthalene Parisotoma notabilis (naturlig størrelse 1.0 mm) til venstre, og Orchesella cincta (3.0 mm), Entomobrya nivalis (2.0 mm) og Entomobrya nicoleti (1.5 mm). Den første er Norges vanligste spretthale. Alle artene foretrekker jordtyper med god fuktighet og høyt humusinnhold slik som under buskfuru. Ingen av disse ble funnet på den tørre lavmarka. Figur 7. Spretthalene Xenylla mediterranea (0.6 mm), Mesaphorura macrochaeta (0.7 mm) og Micranurophorus musci (0.3 mm) (venstre mot høyre). Den første er en eksklusiv tørrmarksart og ble bare funnet på lavmarka. De to andre er vanlige på alle slags tørre sandmarker og forekom også under buskfuru. 8
Tabell 1. 9
Tabell 2. 10