18. januar 2005 Avdeling for mediefag Høgskulen i Volda Noe du ikke skulle sett ERLING SIVERTSEN I dette innlegget stiller jeg spørsmål ved om ikke kameramobilen, fotografiene folk tar med den og tipsene de sender til avisene, resulterer i fotografier vi ellers ikke ville fått sett og i oppslag vi ellers ikke ville fått lest. Mobilen er blitt et kamera. Det er ikke lenger en nyhet å ha en kameramobil parat. For 2004 ble året da kameramobilen fikk sitt gjennombrudd i Norge og ellers i verden. Det ble solgt langt flere kameramobiler enn digitale fotoapparater. Stadig flere er blitt kjent med kameramobilen, de har begynt å fotografere folk, steder og ting, og deler fotografiene med familie og venner ved å sende multimediameldinger (MMS). Med MMS er det også skapt et rom for å kunne sende grafikk, animasjon, audioklipp, videoklipp hver for seg eller sammen til andre fra mobiltelefonen. De fleste sender mms med et fotografi, fordi de kan sendes umiddelbart etter at de er fotografert. Det er unødvendig å laste det over til en pc, og sende det med epost. Terskelen er dermed senket lavere enn noen gang tidligere har vært for å formidle fotografier videre til andre enn de nærmeste. For en del har tatt et steg videre og er blitt det vi kan kalle for bildespeidere. De velger å tipse de største avisene med fotografier av hendelser med nyhetens interesse. Dette skjer selvsagt fordi de regelmessig det siste året er blitt oppfordret av avisene til nettopp å sende inn MMSfotografier. Tipsordningen er blitt fornyet med mulighetene for publikum til å sende MMS til avisene. MMS-fotografier med nyhetens interesse farger avisene, de blir i økende grad brukt av avisene. De kan ha en varierende kvalitet, men de duger når bare de kan vise hva som er skjedd. Dermed får vi avislesere se fotografier vi ellers ikke ville ha fått sett. Det skyldes at vi har kameramobilene med overalt, og de blir dermed med i situasjoner vi vanligvis ikke ville tatt fotoapparatet med. Sjansen for å bli fotograf ved et uhell øker betydelig. Fotografiene fra kameramobilene er ikke annerledes enn fotografiene fra digitalkameraet. De er begge fotografier. Det som gjør dem forskjellige er at 1
fotografier tatt med kameramobilen kan forlate den langt, lang raskere enn fotografier tatt med digitalkamera vanligvis gjør. Mens fotografiet tatt med en kameramobil kan være på veg til en mottaker i løpet av minutter, blir fotografiene tatt med digitalkamera gjerne liggende lenge på minnekortet før andre får se og oppleve dem. Koplingen mellom en mobiltelefon og et kamera demonstrerer på en forbilledlig måte hvordan to atskilte medier har møttes på en korsvei, og nå sammen beveger seg ut på nye og ukjente veier. Kameramobilen er noe mer enn summen av et kamera og en mobil. VG har gått i bresjen for bruk av MMS-fotografier leserne har tatt etter å ha oppfordret til dette gjennom en kampanje og ved jevnlig å minne leserne om hvor fotografiene fra hverdagens små og store hendelser skal sendes. Tipsere fra hele landet, tipsere i hverdagen og tipsere på ferie, har sendt fotografier igjen og igjen. Derfor ble det i høst trykt flere fotografier i VG vi normalt ikke skulle sett. Tre fotografier tatt med kameramobiler fra VG papirutgave understreker og framhever nettopp dette. Naturligvis kunne jeg plukket ut oppslag der MMS-fotografier blir brukt til dokumentere ulykker, og til å dokumentere ødeleggelsene etter storm og flom. Jeg kunne også valgt å plukke ut fotografier som kun er blitt presentert av VG Nett. Disse lar jeg ligge i denne omgang fordi det er blitt så mange av denne typen. Dessuten er dette fotografier av situasjoner vi er så kjent med fra før. Det er også 2
grunn til å framheve at MMS-fotografiene jeg skal trekke fram dokumenter og beviser noe. Det første MMS-fotografiet dukket opp førstesiden til VG 5. august 2004. Med dette ble et MMS-fotografi ble brukt for første gang på førstesiden i en norsk avis. Fotografiet var av arrestasjonen av mannen som gikk berserk med en kniv på en trikk i Oslo. Han drepte en og skadet mange passasjerer. Da pågripelsen skjedde fantes det ikke andre fotografer i nærheten, heller ingen fotojournalister var på stedet. Bare en vanlig mann med et observant blikk og en kameramobil parat, så hva som var i ferd med skje, og fotograferte. Så begynte han å tenke på hva han skulle gjøre med det unike fotografiet. Skulle han sende det til VG eller Dagbladet? Bildespeideren opptrådte strategisk og sjekket om hva VG og Dagbladet var villig til å betale for fotografiet han var alene om. Det ble VG som ville betale den anonyme fotografen mest for MMS-fotografiet, og som kunne bruke det på førstesiden gjentatte dager både på førstesiden og på nyhetsplass i avisen. Forklaringen er enkel: Det var det beste fotografiet journalistisk og fotografisk! Det neste MMS-fotografiet er fra en tipser som observerte en kvinnelig bussjåfør som tastet SMS mens hun kjørte bussen i Bergen. I rute mellom Bergen og Os, og med 15-20 passasjerer i bussen, skrev bussjåføren SMS-meldinger på mobiltelefonen og leste svarene hun fikk tilbake, skrev VG (11.11.2004) i ingressen. Dette er et fotografi som ikke ville blitt tatt om ikke passasjeren som observerte situasjonen hadde med en kameramobil, han knipset et fotografi, og kunne sende det til VGs tipstelefon 2200. Fotografiet har en teknisk 3
kvalitet som gjør det relativt enkelt å se at dette er blitt fotografert med nettopp en kameramobil. Det er grovt og utflytende i fargen. For å sikre seg at leserne får med seg beviset er den tastende hånden framhevet med en rød sirkel. På den annen side har det en uomstridt journalistisk kvalitet. Hvis det hadde eksistert et tilgjengelig, bedre fotografi av den SMS-tastende bussjåføren, ville dette naturligvis blitt brukt for å underbygge saken. Men det var det ikke. Det tredje og siste oppslaget viser to MMS-fotografier som avslører en tvilsom behandling av fisk i bakgården av en kjent restaurant i Oslo. Nærmere bestemt handler det om hvordan en stor tunfisk ble skåret opp blant søppelkasser i bakgården. Tunfisken skulle så serveres til gjestene i restauranten minutter seinere. Dette ble observert og fotografert av Anders Hovdan. VG skrev i ingressen: Se nøye på bildene. Mellom søppelkassene ligger en nesten oppskåret 130 kg tunfisk. Eier: luksusrestauranten Alex Sushi (VG 19.12.2004). For å sikre seg at leserne får med seg beviset, er mannen som skjærer fisken sirklet inn med en rød sirkel. VGs journalist kunne foreligge fotografiet og beviset for Mattilsynet: - Jeg trodde nesten ikke det var sant. Det er hårreisende og totalt uakseptabelt, sa Ståle Sundseth, seniorinspektør ved Mattilsynets distriktskontor for Oslo til VG. Oppslaget forteller også at innehaveren ikke hadde annet valg enn å legge seg langflat, og sporenreks destruerte den store fisken. 4
Alle disse tre eksemplene er kjennetegnet av at fotografiene blir eksklusive for VG, fordi de ikke er sendt andre aviser eller nyhetsmedier. Slik er det ikke alltid. Mange bildespeidere er ivrige og sender sine MMS-fotografier til flere aviser samtidig. Men da faller den journalistiske verdien, og da faller den økonomiske verdien. Dette fordi det blir mindre journalistisk interessant, og det blir som regel ikke den samme størrelsen på oppslaget hvis det i det hele tatt blir publisert. Historien om mms-fotografi i nyhetene er også blitt en del av historien om VG. For VG har ressurser i brei forstand. Den er innovativ, handlingsorientert og er nyhetsorientert i de mange ledd som til sammen utgjør en avis. VG satset tidlig på å bygge ut og vitalisere tipsordningen med sms og mms, og har lykkes med det før andre aviser har kommet etter. Dette fører til flere nyheter, og har ført at vi får se fotografier vi ikke skulle sett. VG satser i motsetning til andre aviser på å bruke lesernes fotografier i nyhetssaker. I store saker i kombinasjon med fotojournalistenes bilder, i mindre saker blir de brukt alene. MMS-fotografiene har en kvalitet VG kan leve med både i papir-og i nettutgaven, de kjører dem opp i størrelse så lenge de viser hva som har skjedd. Andre aviser har på langt nær samme tilgang på denne typen fotografier. De har også satt foten ned, og bruker i liten grad slike fotografier i papirutgaven, men noe mer i nettutgaven fordi de vurderer dem som for dårlige for dette. Er det VG eller de andre avisenes valg som har framtiden foran seg? Det er nå blitt slik at ingen kan føle seg sikker på at de ikke blir observert av en bildespeider, enten de befinner seg i det private eller det offentlige rom, enten de ukjente eller kjendis, eller om de kongelige eller av folket. Situasjonen med bildespeidere overalt med kameramobil må vi lære oss å leve med. Både med kameramobilens god og dårlige sider. 5