Allmenndel opg 1 - Hermeneutikk som metode Hermeneutikk handler om forståelse og tolkning, og blir brukt som en metode innenfor humaniora og enkelte ganger innenfor samfunnsfagene. Det letteste når man skal beskrive hermeneutikk, er å vise til faget historie, så det er dette jeg kommer til å jobbe ut ifra. Hermeneutikk brukes når det er noe du ikke forstår, eller det er noe du vil tolke. Historiefaget handler om å beskrive hvordan ting egentlig var i de forskjellige epokene, altså korrekte fakta. Gjenstandsområdet til historie er kilder i form av verk, meningsfullt materiale, kunst osv. Når du skal tolke et meningsfullt verk, f.eks. en tekst, er det mange ting som spiller inn. Hvis teksten er gammel, må du sette deg inn i samtiden for å kunne forstå hva som menes med teksten. Dette kalles historisme, som er en viktig del av hermeneutikken. Poenget til historikeren er jo å finne ut hvordan det egentlig var, og her må han ta i bruk historismen. Du må også kunne endre din horisont/dine fordommer, og på bakgrunn av dette har forskerne en metode som de jobber etter, nemlig den hermeneutiske sirkel. Det finnes to forskjellige versjoner av denne: Den tradisjonelle sirkel, og Gadamers sirkel. Den tradisjonelle handler om verket selv, mens Gadamers handler om forskeren, og hans eller hennes utviklende forståelse gjennom prosessen. I dag blir det nok lagt mest vekt på den tradisjonelle sirkelen når en tolker, mens Gadamers poeng ligger i bakhodet, og er vel så viktig. Når du leser en tekst, leser du først hele teksten. Da har du et førsteinntrykk av hva den handler om, men du har kanskje et par punkter som er uklare. Da går du tilbake til disse delene, og leser dem på ny, i lys av hele teksten. Kanskje du forstår litt mer av hva delen nå handler om, men dette kan også igjen virke inn på din forståelse av hele teksten. Da må du lese hele teksten på nytt, med denne nye forståelsen. Og slik er det et frem-og-tilbake arbeid, eller altså en sirkel. Sirkelen begynner med helhet på toppen, går videre til del, ny helhet, ny del, og så er du på toppen igjen. Dette er en beskrivelse av den tradisjonelle sirkelen. Når du arbeider på denne måten, jobber du deg "innover" i teksten. Du endrer hele tiden din oppfatning av hva det handler om, etter hvert som du tolker delene og helheten. Til slutt vil du sitte igjen med et litt annet inntrykk enn det du begynte med. Når du går gjennom denne sirkelen, jobber du også med deg selv og dine begreper, din egen samtid og din forståelse. Det er dette Gadamer legger vekt på i sin sirkel. Han fokuserer på din egen utvikling under arbeidet. Men før jeg forklarer denne sirkelen, må jeg forklare et par begreper først. Horisont er et ord som blir mye brukt i hermeneutikk. Dette handler om din bakgrunnskunnskap, både faglig og fra oppvekst/erfaring. Et annet ord som kan bli brukt om dette er fordommer. Dette er ikke fordommer i "almen" forståelse (altså negativt), men helt enkelt oppfatninger som du har, og tar med deg inn i forskningen. Når du skal tolke en tekst, er det viktig å være klar over disse fordommene, og å være villig til å endre på dem om nødvendig. Det å være kritisk til sine egne fordommer, er svært viktig innenfor hermeneutikk. Når du leser en gammel tekst, så kan du ikke tolke den ut i fra "din egen hverdag". Du må sette deg inn i epoken som teksten ble skrevet i - altså tolke den ut fra sin samtid (historisme). Din horisont i dag, passer nok ikke helt inn med forfatterens horisont. Begrepene som blir brukt i teksten, kan bety noe annet enn det vi kjenner dem som i dag. Ting som skjedde den gang, ble kanskje oppfattet helt annerledes enn hvis det hadde skjedd i vår tid. Enkelte ting i teksten kan menes bokstavelig, mens andre ting kanskje er ment mer som en myte. Nettopp derfor må du være kritisk til din egen horisont, for å oppfatte alle disse "fellene" som det er lett å gå i. For å endre din horistont, må du altså sette deg inn i fakta fra samtiden, om f.eks. kultur, klima, andre hendelser osv. I tillegg endrer du din horisont etter hvert som du tolker teksten, fordi den også forteller deg noe om hvordan det egentlig var. Den prosessen du går gjennom når du endrer på din horisont, er den Gadamer legger vekt på. Dette er en viktig del av forskingen, og bruk av hermeneutikk som metode. Etter en lang prosess med å tolke på ny og på ny, samtidig som du endrer din egen horisont, har du kanskje nærmet deg en riktig forståelse av teksten. Når din og verkets horisont smelter sammen, har du oppnådd forståelse. Da har du brukt den hermeneutiske sirkel, og hermeneutikk som metode. Gadamer sa at "når du lærer deg å forstå, lærer du om deg selv. Du er også en del av historien".
Er hermeneutikk en metode? Det finnes flere meninger om hermeneutikk som metode. Enkelte mener til og med at Gadamer selv ikke så på det som en metode i det hele tatt, men heller som en hjelp til forskningen. Debatten om hermeneutikk som metode har eksistert lenge, og eksisterer fremdeles. Den trekker inn flere vitenskaper; ikke bare humaniora, men også naturvitenskapen og sammfunsfagene. Mye av debatten handler om metoden som naturvitenskapen og noen av samfunnsfagene bruker - nemlig HDM (Hypotetisk-deduktiv metode). Naturvitenskapene hadde en rask vekst og fremgang ved bruk av HDM, og gikk derfor foran som et forbilde for de andre vitenskapene. Fra 1800-tallet, gjennom positivismestriden og opp til i dag har det vært stor debatt om bruk av metode i de forsjellige fagene; om det finnes en eller flere metoder, hvem som skal bruke hva, osv. Samfunnsfagene spesielt er fremdeles i strid med om de skal bruke HDM eller hermeneutikk, hva som gir best resultat, eller om de to kan kombineres. Det som er sikkert i denne debatten, er at HDM er en god metode som gir gode resultater. For å sammenlikne hermeneutikk med HDM, må jeg først gjøre rede for hva HDM er. Kort fortalt bruker forskerne denne fremgangsmåten: 1. Stille opp en hypotese 2. Utlede empiriske konsekvenser 3. Teste de empiriske konsekvensene mot data. En hypotese er en påstand som sier mer enn det vi har belegg for, altså at vi påstår noe som vi enda ikke vet om er sant eller ikke. De empiriske konsekvensene utledes av hjelpehypoteser, som er teorier i faget, og som blir tatt for gitt. Når du har stilt opp disse to, samler du inn data i en eller annen form, før du tester disse dataene mot de empriske konsekvensene du har satt opp. Det er denne testingen som gjør HDM til en god metode, fordi den bruker logikk. Det finnes to forskjellige former for logikk som blir brukt i forskning: deduktiv (modus tollens) eller induktiv (bekrefte konsekvensen). Dette er en svært kort beskrivelse av HDM, men viser likevel hovedtrekkene i metoden. Det finnes både likheter og forskjeller mellom HDM og hermeneutikk. Mens HDM er en forklarende metode, er hermeneutikk en forstående metode. Måten en jobber på er også noe forskjellig: I hermeneutikk deltar en selv i forskningen, fordi det er du selv som tolker. I HDM er forskeren mer en tilskuer, hvis meninger ikke skal ha innvirkning på forskningen. Når man tolker f.eks. mennesker ved bruk av hermeneutikk, "møter" man mennesket og setter seg inn i dets situasjon. I HDM kan man også møte under innsamling av data, men ikke i samme forstand som i hermeneutikken. Horisonten i hermeneutikk kan sammenliknes med hjelpehypotesene som blir brukt under hypotetiskdeduktiv metode. Det er likevel en forskjell her også: Hermeneutikkens horisont er personlig, og en må kunne være kritisk til den. I HDM derimot er "horisonten" faglig, og en må kunne stole på den. Også når det kommer til forståelse, er det visse forskjeller: Forståelse i hermeneutikk er noe som skjer oss, mens i HDM er det noe vi forsker oss frem til. Likevel er det som sagt også likheter mellom hermeneutikk og HDM. Begge stiller opp en hypotese, de bruker kilder og samler inn data for å teste dem opp mot teorien sin. De bruker begge to hjelpehypoteser som vi så, selv om de blir definert forskjellig. Så hvordan skal vi komme frem til et svar her? Jeg setter opp de to vanligste oppfatningene av debatten (her ser jeg bort i fra meningen om at hermeneutikk ikke er en metode i det hele tatt). 1. Hermeneutikk er et "spesialtilfelle" av HDM. Det finnes bare en metode. 2. Hermeneutikk er en egen metode som blir brukt innenfor humaniora og enkelte samfunnsfag, mens HDM blir brukt i naturvitenskapen og i samfunnsfagene. De er altså to forskjellige metoder. Jeg har allerede vist en del forskjeller mellom de to metodene. Men det trenger likevel ikke å bety at det er en ferdig sak. Jeg vil gjerne vise til noen argumenter som tilhengere av nr. 2 ovenfor kommer med, og å svare på disse. "HDM krever empirisme, og dette er ikke mulig i hermeneutikk". - Selv om empirisme er en stor del av naturvitenskapens bruk av HDM, er ikke dette et fastsatt krav. I hermeneutikk kan man oppnå selvrefleksjon og intuisjon, og dette er en like viktig del som empirisme.
"HDM består bare av hvis-så-setninger". - Det er riktig at i testingen av data, bruker en "hvis-så-setninger" for å kunne bruke de logiske formene. Men dette er heller ikke et krav i den forstand. Det kan vises til et eksempel fra astrologien (som jo er en naturvitenskap): "Neptun er en planet". Og det er heller ikke noe problem å bruke "hvisså-setninger" i hermeneutikken: "Hvis DaVinci malte Maria Magdalena inn i bildet av Nattverden, så finnes det en hemmelig orden". (Dette ville forøvrig blitt et eksempel på modus tollens, fordi data vil avkrefte påstanden) "HDM består kun av eksperimentell forskning". - Dette stemmer ikke, og kan tilbakevises med astrologi, som ikke er eksperimentell. "Det er ikke mulig å bekrefte en hypotese i hermeneutikk". - Det å få bekreftet at noe skjedde for f.eks. 1000 år siden, er selvsagt svært vanskelig. Men det er mulig å styrke eller svekke hypotesen sin. Og det er akkurat dette HDM gjør også. De kan heller aldri bekrefte eller avkrefte, fordi det enten blir logisk ugyldig, eller fordi det kan være noe feil med hjelpehypotesene. "Mens hermeneutikk er forstående, er HDM forklarende". - Dette argumentet har jeg nevnt tidligere, og det stemmer jo. Men det behøver likevel ikke å være et "problem". Hermeneutikk utleder også konsevenser hypotetisk-deduktivt, og jobber ganske likt som HDM. Mot denne påstanden vil jeg svare som tilhengerne av oppfatning nr.1: Hermeneutikk er et "spesialtilfelle" av HDM: Den forstår i stedet for å forklare, og er HDMs måte å tolke meningsfullt materiale på. I tillegg til disse påstandende, har jeg allerede trukket frem likheter mellom hermeneutikk og HDM. Jeg kan oppsummere det slik: Horisont er et annen begrep for hjelpehypoteser. De blir brukt litt forskjellig, men de går ut på det samme. Hermeneutikk bruker også hypotetisk-deduktiv metode under forskningen, ved å sette opp en hypotese, og å teste den. Forskeren vil jo frem til noe ved å studere f.eks. en tekst, og da har han allerede satt opp en hypotese, selv om den kanskje ikke alltid er like klar som ved HDM. Begge to bruker data på samme måte. Mens forskere i HDM er klar over at data er teori- og utstyrsavhengige, er kildekritikk en del av historikerens metode. De er altså begge kritiske til data, men stoler på dem så lenge det er grunn til det. Disse argumentene, sammen med "diskusjonene" ovenfor, konkluderer med at hermeneutikk og HDM er samme metode, anvendt i forskjellige vitenskaper. Som jeg har nevnt er det en del forskjeller mellom dem, men det er derfor jeg vil kalle hermeneutikk for et "spesialtilfelle" av HDM. Arbeidsmetoden er i hovedsak den samme, og meningen bak dem er lik: Vi vil komme frem til sannheten, og vi vil forstå verden, enten ved å styrke eller å svekke sin hypotese. Vitenskapsdel opg 4 - De logiske empiristene og Popper De logiske empiristene var en gruppe mennesker som ønsket å vise veien til den beste vitenskapelige metoden, og oppsto på slutten av 1920-tallet. De hadde stor innvirkning frem til 1950-60. Selv om de ikke var særlig populære i sin samtid (å bli kalt logisk empirist var som å bli kalt for kommunist i enkelte studentsamfunn), har de hatt stor innvirkning på forskningen. Popper var enig i mye av det de logiske empiristene kom med, men hadde også mange innvendinger. Denne debatten skal jeg nå gjøre rede for. LE (de logiske empiristene) var stor tilhenger av HDM, med særlig vekt på empiri og logikk. De ønsket å samle alle vitenskapene, slik at de brukte samme metode og samme logikk. Dette var et slags "opprydningsarbeid", for å luke ut pseudo-vitenskaper. Dette skapte noen problemer for bl.a. humaniora, som slet med å bruke "rendyrket" HDM som metode. LE satte opp en rekke krav for at en teori skulle få kalle seg en vitenskap. Du skulle bruke HDM, med kognitiv mening og elementærsetninger i hypotesene, og logisk form i testing av data. I tillegg så de på fysikken som "vitenskapens mor", og mente at alle vitenskaper kom fra fysikken. Eks: Psykologi kom fra biologi, og biologi kom fra fysikken. Dette førte til en form for reduksjonisme, hvor alt leder tilbake til en bestemt vitenskap, og mange av de andre vitenskapene ble luket ut.
Det var viktig for LE å ha vitenskapelige fremskritt. Det er hovedsaklig dette debatten mellom Popper og LE går ut på; hvordan kan vi best mulig sikre oss vitenskapelig utvikling? Både LE og Popper var tilhengere av HDM. I HDM er logisk testing av data svært viktig. Den består i dag av to logiske former: "Modus Tollens" og "Bekrefte Konsekvensen". Modus Tollens ser slik ut: P1: Hvis H, så Ek P2: Ikke Ek K: Ikke H Dette er en deduktiv metode, som går fra premisser til konklusjon. Den vil falsifisere hypotesen din, og er noen ganger logisk gyldig. "Bekrefte Konsekvensen" ser slik ut: P1: Hvis H, så Ek P2: Ek K: H Dette er en induktiv metode, som går fra sanseerfaring, og vil styrke hypotesen din. Den er ikke logisk gyldig. Som vi ser, vil du få en styrket hypotese med en ulogisk argumentasjon ved bruk av "Bekrefte Konsekvensen". Du vil få en svekket hypotese med en logisk argumentasjon ved bruk av "Modus Tollens". Mens LE var tilhenger av begge deler, mente Popper at Modus Tollens var den eneste gyldige måten. Som tidligere nevnt handler dette mye om vitenskapelige fremskritt. LE mente at hvis du bare falsifiserer hypoteser, så vil du aldri komme frem til hva som egentlig er riktig. Så selv om Bekrefte Konsekvensen er logisk ugyldig, stoler de på den så lenge alle data stemmer overens. Dette har noe bakgrunn med hvilken sannhetsteori de tilhørte, nemlig korrespondanseteorien: Noe regnes for å være sant så lenge det stemmer overens med virkeligheten. Popper derimot støttet seg på Humes induksjonsproblem: Uansett hvor mange ganger du får bekreftet en hypotese, kan du aldri være sikker på at den er sann. Derfor var han en tilhenger av falsifikasjon, og altså Modus Tollens. Hans teori var at så lenge en konsekvens viser seg å ikke stemme overens med hypotesen, så skal hypotesen forkastes. Hvis da en hypotese ikke vil la seg falsifisere, er denne "herdet" og har vist seg motsandsdyktig. Da er det smart å satse på denne hypotesen, fordi den er mye mer sikker nå når den har "bestått testen". Likevel er det bare slik hypotesen oppfører seg i dag, og det er dermed ikke gitt at den kommer til å oppføre seg slik i fremtiden. Det er også et par andre grunner til at Popper var tilhenger av denne teorien. Enkelte ganger er det vanskelig for en forsker å forkaste en hypotese som viser seg å ikke være sann. Da brukes ofte adhoc-hypoteser. Disse er forskjellige fra hjelpehypoteser, fordi de innføres for å redde hypotesen. Dette er en svært dårlig måte å drive forskning på, og dette ville Popper utrydde. Han kalte dette for et illegitimt forsøk på å redde hypotesen. Det er likevel et problem med denne teorien. Når en utleder empiriske konsekvenser, så bruker man hjelpehypoteser. Da kan det være at det er noe feil med hjelpehypotesen, i stedet for hypotesen i seg selv. Det betyr altså at en kan ha rett når det gjelder hypotesen, og at denne derfor ikke bør forkastes. Hvis en da falsifiserer en hypotese med en gang du finner noe feil, så kan du kaste bort en god teori. Eller for å si det på en annen måte: Det blir som å rive ned et helt hus, fordi det er lekkasje i et vannrør. Derfor var også LE uenige med Popper, fordi dette setter en stor stopper for vitenskapelige fremskritt. Det er derfor vi sier at vi aldri kan bekrefte eller avkrefte en hypotese, den vil heller bli styrket eller svekket. Popper selv var klar over denne problemstillingen. Hvis en var så heldig og fant en feil ved hjelpehypotesene, ville han kalle det et legitimt forsøk på å redde hypotesen. Likevel ville han ikke godta Bekrefte Konsekvensen. En annen teori Popper hadde for vitenskapelige fremskritt, var såkalte avgjørende eksperimenter. Det går ut på å stille to teorier opp mot hverandre, som handler om det samme, men som har forskjellige konklusjoner. Hvis disse to teoriene finnes, betyr det at en av dem er feil. Da kan en se på konsekvensene, og finne ut hvilken som stemmer. Dette vil da være den "foreløpige vinneren". Likevel kan den ikke anses som helt korrekt, fordi den mest sannsynlig vil bli erstattet av en ny teori senere. Her er en viss likhet mellom Popper og LE: Vitenskapene vil aldri komme frem til en sannhet, fordi den vil fortsette å utvikle seg hele tiden. Likevel legger LE vekt på at de hypotesene som er bekreftet, bør kunne stoles på.
Popper var også uenig når det gjelder reduksjonismen til LE. Han var klar over at det fantes en del pseudo-vitenskaper, men mente at kravet om kognitiv mening og elementærsetninger var for stort. Filosofien kunne komme med svært interessante spørsmål som ikke burde forkastes, selv om det ikke oppfylte disse kravene. Vi har sett at det var en del uenighet mellom Popper og LE. Likevel hadde de mange av de samme oppfatningene; som at vitenskapelige fremskritt var viktig; å legge stor vekt på empiri var viktig; og at logikken bak HDM gjorde den til den beste metoden. Fungerer Poppers teori i praksis? Vi har sett på både fordeler og ulemper med falsifiseringsteorien, men jeg vil gjerne oppsummere dem raskt: - Ved å falsifisere en teori, vil den som "overlever" være særlig styrket - Det er en god innstilling å ha for å slippe ad-hoc hypoteser - Avgjørende eksperimenter er en god måte å stille to teorier opp mot hverandre på - Du vil ikke komme frem til hva som faktisk er riktig, bare ved å falsifisere hypoteser - Det er et problem å falsifisere en hypotese, fordi det kan være noe feil ved hjelpehypotesene. På bakgrunn av disse argumentene vil jeg gjøre rede for om Poppers teori gir et realistisk bilde av dagens forskning. Jeg kan med en gang si at dagens forskere ikke vil henge seg 100% på Poppers teori. I dag godtas også Bekrefte Konsekvensen, fordi den regnes som sann så lenge alle data stemmer overens, og hypotesen blir bekreftet gang etter gang. Likevel er det et par ting ved Bekrefte Konsekvensen som Popper har rett i. Når en forsker skal sette opp en hypotese og teste den, skal han være objektiv. Likevel er det lett å "bli glad i" hypotesen sin, og derfor slutter en gjerne å lete så lenge man har fått den bekreftet. Da kan du gå glipp av data som faktisk ikke stemmer overens med hypotesen, og den er da feilaktig godtatt. Derfor er det viktig at forskningen drives på en god måte, hvor en er objektiv, kritisk til sin egen hypotese, prøver å falsifisere den, og er villig til å forkaste den hvis den ikke støttes av data. Hvis du klarer dette, har du egentlig bestått første "test" i Poppers teori: Hypotesen har overlevd falsifikasjoner, og den er derfor styrket. Men det er også viktig å få bekreftelse på at hypotesen er riktig, og dette får en kun gjennom Bekrefte Konsekvensen. Derfor er Poppers teori ikke helt korrekt i fht. hvordan det fungerer i dag. Av dette kan vi også trekke inn ad-hoc hypoteser. Hvis du går inn med den rette innstillingen, altså med en "Popper-innstilling", vil du ikke bli fristet til å føre inn ad-hoc hypoteser til forskningen din. Du må altså være villig til å forkaste hypotesen hvis det viser seg nødvendig, i stedet for å "klenge seg til den". Her er Poppers holdning til falsifikasjon viktig. God forskning som nevnt ovenfor vil også unngå ad-hoc hypoteser. Avgjørende eksperimenter er en fin måte å teste teorier skikkelig ut på. Den krever at forskningen blir gjort ordentlig, og viser til feil og mangler hos de enkelte teoriene, men også hva som er bra med dem. Popper vil ta med de gode konsekvensene fra "taperen", inn i den nye teorien, og derfor beholde de positive sidene ved begge teorier. Da vil den jo bli særlig styrket! Men også her er det et problem, som likner på de vi har sett på tidligere. Vi kan ta lysbølge-teori som et eksempel. Her var det to teorier som ekstisterte side om side, hvor den ene "vant" til slutt. Likevel, idag opererer vi med begge de to teoriene, fordi det viste seg å være noe riktig med "taperen" likevel. Falsifisering av "taperen" er altså ikke alltid like smart - det kan være mye riktig ved teorien, og den bør derfor få en sjans til å overleve. Men Poppers poeng kommer likevel klart frem her: Hvis det eksisterer to teorier, er det mest sannsynlig klart at den ene er feil. Hvis vi skal la begge overleve, vil nok den ene inneholde ad-hoc hypoteser. Poenget med forskning er jo å komme frem til sannheten, og med adhoc hypoteser vil det bli mer forvirring enn avklaring. Det å falsifisere hypoteser med en gang noe er feil, er som sagt ikke lurt. Det kan være noe feil med hjelpehypotesene som brukes. Her vil jeg gjerne trekke inn Kuhn, som la stor vekt på paradigmeskifte. Kort forklart vil en vitenskaps hjelpehypoteser bli "oppdatert" etter en stund, hvor det blir plass til nye forskere og nye teorier. Dette reduserer sjansen noe for feil i hjelpehypotesene,
og vil derfor styrke Poppers falsifikasjonsteori. Likevel kan det fremdeles være feil i hjelpehypotesene, og man bør være forsiktig med å forkaste en hypotese med en gang data ikke stemmer overens. Samtidig må man passe på å ikke innføre ad-hoc hypoteser, fordi man ikke vil forkaste teorien sin. I bunn og grunn handler det om god forskning, med riktig innstilling. Popper viste oss den riktige innstillingen, med å være kritisk til sin egen hypotese, og ikke være avhengig av at den blir bekreftet. De logiske empiristene viste oss at det er greit å stole på sin egen hypotese, hvis den har blitt bekreftet gang etter gang. Vi har altså lært at vi ikke skal gi oss med en gang vi får et svar, enten den blir falsifisert eller bekreftet. I tillegg vet vi at en hypotese aldri kan bli bekreftet eller avkreftet, men heller styrket eller svekket, takket være diskusjonen som har foregått. Jeg vil gjerne konkludere med at vi har fått det beste fra begge sider. Verken Poppers teori eller LEs teori blir rendyrket den dag i dag, men de har fått frem noen viktige poeng som vi har tar med oss videre inn i forskningen.