Tom Kristensen DYPET Thriller
2010, 2011 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2011 ISBN 978-82-03-19970-7 Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene
Moskva, januar 2010 Dmitrij stanset og så opp på den høye bygningen. Den minnet ham om en gigantisk skitten isblokk. Glassruter var knust og forsøkt tettet igjen med papp og planker, og store biter av murpuss var falt av mellom de gjenrimete etasjene. Striesekkene hang tungt i begge hendene hans, fulle av koks, og det smertet i overarmene. Han fortsatte videre. Frostrøyken sto ut av munnen, nesten som en geysir, hver gang han slapp pusten. Han hatet tanken på å gå opp alle etasjene, helt til sjuende der hans mor bodde. Men han måtte. Hun ville komme til å fryse i hjel dersom han uteble. Låsen på døren i inngangspartiet var gått i stykker for mange år siden. Han skjøv albuen under dørhåndtaket og dro den opp. To fylliker lå innerst i gangen, halvveis under trappen. Med alle lag av klær så de ut som om de var polstrede. De sov tungt. Den nærmeste knuget ei flaske med blankt innhold inntil brystet. Dmitrij startet vandringen oppover trappene. Tunge steg. Langsomt. Håndflatene var svarte av sot. På hver trappeavsats stanset han og trakk pusten, før han dro med seg sekkene videre. Endelig framme tok han nøkkelen ut av frakkelomma
og låste opp. Varmen slo imot ham som en vegg da han åpnet døren. Han bar én og én sekk inn i rommet og plasserte dem ved siden av den nesten tomme sekken ved ovnen. Moren hans lå i sengen, under flere tykke ulltepper. En tung forkjølelse hadde herjet med henne de siste dagene. Hun reiste seg opp, smilte bredt og strakte en hånd mot ham. «Dmitrij,» hostet hun, «hva skulle jeg vel gjort uten deg?» Han gikk bort til henne og satte seg på sengekanten. «Pass så jeg ikke kommer nær deg med disse,» sa han og viste fram håndflatene. Så tørket han vekk svette fra pannen med underarmen, reiste seg og gikk bort til kjøkkenkroken og vasket hendene i det iskalde vannet. Heldigvis hadde ikke vannrørene frosset ennå, men det kunne komme til å skje hvilken dag som helst. Etterpå gikk han bort og satte seg på sengekanten igjen. Han og moren hadde bodd sammen i denne leiligheten helt fram til i fjor. Da fikk han sin egen ettroms et par kilometer derfra, langs hovedveien inn mot Moskva. Det var der de bodde nå; han selv, Anna og Matryona, deres datter på ett år. Årene før han flyttet til denne leiligheten sammen med moren, hadde han bare glimtvis erindringer av; den sølete gjørma som de få barna i leiren lekte i om sommeren, vaktene som noen ganger ga dem små drops og tyggegummi og den store ovnen som de nesten måtte sitte oppå for å klare å holde varmen. «Du må komme deg av sted på jobb,» sa moren og strøk ham over ryggen. Hun snufset og hentet fram et lommetørkle som lå under ullteppene. «Jeg klarer meg fint nå.» Han så på henne. De mørke brune øynene, håret som på tross av alt det grå fremdeles var tykt og blankt, de
dype markerte strekene rundt øynene og på overleppen. «Jeg så brevet, avslaget,» sa han. Øynene hennes utvidet seg et øyeblikk. «Du har søkt om å få tilbake passet.» Hun åpnet munnen som for å si noe, men lukket den igjen. «Du har søkt tidligere også, men da sa jeg ikke noe.» Hun la hånden oppå hans. «Du må gjøre noe for meg, Dmitrij.» «Hva skal du med passet? Reise?» Han smilte som om det var en utenkelig tanke. «Jeg skylder noe, men jeg aner ikke hvordan jeg skal klare å få gitt det tilbake. Du må hjelpe meg. Kan du det?» Han smilte vantro. «Hva er det du skylder?» «Det er for din pappa,» sa hun lavt. Han så forbauset på henne. «Er det nå du skal fortelle meg det? Er dette tidspunktet?» Han følte et rastløst sinne komme over seg og sto opp, tok et par lange steg bort til kaminen, åpnet den og begynte å fylle på koks med spaden. «Kom hit, Dmitrij. Du vet jeg ikke kan snakke her.» Han ristet på hodet mens han fortsatte å spa inn koks. Da han var ferdig, slo han ovnsdøren igjen og børstet hendene mot hverandre. Så snudde han seg mot henne. Det ulmet i ham, som glødende kullbiter langt inne i kroppen et sted. «Jeg må gå nå,» sa han. «Jeg må gjøre det før jeg dør,» sa hun. «Og jeg må ha din hjelp.» «Jeg kommer innom deg i løpet av lørdagen for å se om du fremdeles har nok koks,» sa han. «Ja, gjør det.» Hun hostet og la seg under teppene igjen.
Han smalt døren i lås da han gikk.
DEL 1 Dødehavet
1 Nordsjøen, februar 1981 Tord lå i køya og kjente at det verket i underkroppen. Når han lå slik som nå, uvirksom og våken, følte han de tannpineliknende, pulserende smertene i hoftene og kneet sterkere. Skjelvingen i venstrehånda ble også verre. De siste 48 timene hadde stormen rast i den sørlige delen av Nordsjøen. Vinterstormen fikk havet til å gå hvitt. Bølger opp mot tjue meter kastet seg med full tyngde mot oljeplattformene, og vindkastene var helt oppe i nitti knop. Den flytende boreriggen de befant seg på, Canton Driller, lå værfast. Brønnen riggmannskapet hadde drillet viste seg å være tørr, men de rakk ikke å klargjøre og kople seg fra før stormen plutselig omfavnet den store riggen med voldsomme bølger og isende vind. Før de kunne løsne ankerne og gå videre med fire knops fart til neste boreoppdrag, måtte dykkerne ned på 81 meters dyp og kutte wirene som var festet mellom riggen og brønnhodet. Tord måtte holde seg fast i kantene på køya. På dekk hørtes lyden av skramlende metall i tillegg til de hylende, piskende og iskalde stormkastene. Vinden fløytet klagende, nesten vemodig. Og den siste halvtimen hadde