Hanne Ørstavik 48 rue Defacqz

Transkript

1

2

3 Hanne Ørstavik 48 rue Defacqz

4 HVEM ER DET SOM SNAKKER? Jeg vet ikke. Jeg ser huset, noen av rommene. Fortauet, gaten utenfor. Figurene som kommer til syne. Det er alt. 48 rue Defacqz? Ja, det er huset. Det er oppført 1897, i Ixelles, en bydel i Brussel. Det er tegnet av en belgisk arkitekt, Paul Hankar. Han tegnet det for en maler, det har et atelier. Ja? Det er sånn det begynner, med huset. Men huset står jo der. Noe har allerede begynt. Figurene? Ja. Det er Paul og Rakel, de bor i huset. De er tvillinger. Paul er arkitekt, Rakel maler. Det er bare dem. De vokste opp like utenfor byen, i et hus med park rundt, og et vann. Hvor gamle er de? Kanskje førtitre. Faren deres eide steinbruddet der Paul arbeidet om somrene mens de vokste opp. Det skjedde en ulykke, da de var tyve, i steinbruddet, et ras. Moren deres døde i ulykken. Faren ble lam fra livet og ned. Han ble sittende i rullestol til han også døde, fem år senere. Det har begynt? Ja. Og nå?

5 Det kommer noen. Hvem kommer. En ung kvinne. Hun står utenfor huset. Hvordan er det, at hun kommer, at hun står der? Jeg vet ikke. Hun står utenfor huset, på den andre siden av gaten. Det er en ung kvinne, hun er kanskje tyve år. Hun ser på huset. Det er smalt, det står inntil de andre husene, ved siden av. Men det ligner ikke. I første etasje har det et bredt vindu, en trapp opp til døren, og to vinduer til, smalere. Men så er det to store runde vinduer i andre, med balkong hele veien foran. Det er de to vinduene som gjør det, det er de som holder henne her. Hvordan de er. At de er så store, og runde, at de åpner hele huset opp. Øverst er det en rekke med vinduer tett bortover hele fasaden. Nederst er det også vinduer, lave, mot kjelleren. Det er kanskje kjøkken der nede, boder, og vaskerom. Hun har kommet til huset. Hun har gått dit med bagen over skulderen. Hun kom tidlig om morgenen. Men det er mer, tenker hun. Det er hvordan jernet i rekkverket der oppe på balkongen snor seg. Som om det ikke er jern mer, men blader, bånd. Det er lydene fra gaten, rett ved henne. Det er ikke sol, det er ikke regn. Det er ikke noen orden på det, ingen balanse eller symmetri. Hun tenker det når hun ser på huset. Så tenker hun at det likevel er en orden. Den er bare annerledes. Det er som om det kommer fram, huset, mot henne, som en hånd som rekkes fram og at balansen ligger der, som

6 mulighet, i at hun møter det. Men det begynner også med en drøm. Ja? Jeg drømte at jeg skjøv opp en glassdør og kom inn i den andre skogen. Jeg gikk opp en skråning, rundt en sving. Der oppe var samlingsplassen. Når jeg tenker på drømmen, nå, kaller jeg det offerstedet. Det var et bord der, og flere andre, jeg husker ikke hvem, ingen jeg kjente. En ved siden av meg fortalte at hun hadde fått en utvekst på brystet, mellom puppene, ved hjertet, som en vorte, men at det var et lite barn. En ørliten unge, som en sommerfugl. Og at den var blitt brent bort, svidd av. Etterpå, såret. Jeg tenkte på hvor vondt det måtte ha gjort. Så kom lederen. Det var en mann, eller var det en kvinne. Han var lang. Men han hadde så store bryster. Det var dem jeg så på, brystene under genseren, ikke ansiktet. Han sto øverst ved bordet. Så begynte han å snakke, og plutselig kjente jeg noe på meg selv, nedpå brystet, mot huden. En svak bevegelse, midt på. Som om noe strøk meg der, en vinge. Så forsto jeg, barnet, nå var det vokst en ut på meg òg, som et foster, en byll. Og jeg hørte ikke hva han sa, men jeg visste at han snakket til meg. Nå var det min tur, nå var det det som hadde vokst seg ut eller satt seg fast og levde der, på kroppen min, som skulle brennes. Jeg våknet. Jeg var så redd. Jeg slo på lampen, lå med lyset på, lenge.

7 Hva var det som var så skremmende? Jeg vet ikke. Stedet. Jeg visste, da jeg åpnet døren, at jeg gikk inn i den andre skogen. Jeg hadde villet det, undersøke hva som ville skje. Jeg visste at det ville hende noe der som jeg ikke kunne forutse. Bildene i drømmen, som om de hele tiden nesten holdt på å falle. Som om det dirret i bildene, de var kornete, uklare. Som om de lå helt på grensen til det det var mulig å se. Døren i det venstre runde vinduet går opp, det kommer noen ut på balkongen. Det er Rakel, hun har langt mørkt hår, hun er kledd i slåbrok, eller morgenkåpe. Hun tenner en røyk. Hun lener seg bak mot veggen, lener albuen mot den venstre hånden, hun holder røyken tett ved munnen hele tiden, det virker som hun ser rett fram. Hun som står på den andre siden av gaten, ser på huset og kvinnen på balkongen, som røyker. Hvis jeg skulle sove der oppe. Hun tenker det, der hun står på fortauet og ser opp mot den øverste vindusraden, det er høyt opp dit, og over er det en bord under taket, en gulldekorert bord, og så bare himmel. Det kjennes så bratt. Som en kant. Som om hun kom til å ligge der rett ved stupet og så kunne hun når som helst falle ut. Å gå rundt der oppe i rommet, som å gå på en platting og der det stoppet var det et stup. En avgrunn. Dette var byen. Å gå rundt i en liten kasse, en boks. Hun tenker på skogen hun kom fra. Rommet hennes,

8 oppe, i det store huset, med et vindu med en bred karm, ut mot en hage, som var som en park. Og nedenfor parken, et tjern, og bakenfor tjernet, skogen. Men selv om rommet var oppe, så var det ikke bratt, der. Det var andre etasje, men det var ikke det. Hva var det det kom av, dette bratte. At det bratte var i byen, her. Hun visste ikke. Likevel hadde hun reist hit. Hun hadde reist fra rommet med vinduet ut mot parken, reist fra freden der. For det hadde vært fredelig, det hadde vært som en kokong, hun hadde kunnet ligge hele dagene på et teppe på gulvet med et teppe til over seg og lese i en bok, med vinduet åpent mot hagen, plenen, susingen fra vinden i bladene i trærne. Det hadde kunnet vare, fortsette. Det var vakkert, godt. Den lille vasen med den bleke rosen på det lille bordet ved vinduskarmen. De tynne, hvite gardinene. Hva leste du om? Jeg leste om huden. Om hvordan spedbarnet, det nyfødte barnet, du vet, man snakker om den orale fasen, men at for spedbarnet så er det orale totalt, det er hele kroppen, huden, som er munn. Hva gjorde det med deg, å lese det? Jeg begynte å ta på kroppen. Stryke huden, stryke meg over ansiktet, helt lett, og mykt. Hvordan var det å være kroppen, da? Jeg var ikke kroppen. Hvem var kroppen? Jeg vet ikke. Jeg gråt.

9 Hvem gråt? Rakel står lent mot veggen og merker ikke at kvinnen ser på henne. Det lange mørke håret ligger nedover foran på hver side av skuldrene, nedover brystene, i en sving, innover, nederst, en bøy. En bølge. Hun må være ferdig med å røyke, hun blåser ut, oppover, og skyver seg ut fra veggen, hun stumper røyken, det må være et askebeger som står på et bord innved veggen, stumper røyken der, som om hun begynner å tenke på noe annet mens hun gjør det, tenker kvinnen som ser henne, for Rakel blir stående og ordne med hånden der ved bordet, hun kan se hånden for seg, lang, hvit og smal, som om alt på kvinnen på balkongen er smalt, og hvitt, de fremmede fingrene, de jevne neglene, lyse ovaler ytterst på hver finger, hånden som stumper røyken, med små dytt. Han hadde sittet i hagen i rullestolen med et rutete pledd. Hun står på fortauet med bagen ved foten, ser opp på Rakel. Hver gang hun tenker på ham, ser hun ham sånn. På langt hold, så nær, alltid i den rullestolen, med et pledd. Med øynene igjen, som om han sover, gjorde han? Eller at han leste i en bok. Hun har ingen bilder i hodet av at han løfter blikket eller åpner øynene og ser på henne. Det var hun som så på ham. Og mens han satt der, med øynene igjen, hodet lent bakover, til siden, hvordan det kom bevegelser over ansiktet hans, pannen som trakk seg sammen, eller munnen, nesen, kinnene, som om han ble rasende eller at han gråt, og det skiftet, bølget fram og tilbake, veltet seg

10 ut og inn. Og hun visste at det var sånn med hennes eget ansikt også. Det var aldri likt. Det var huden, formen på munnen, nesen som sto litt opp, jo, det var det samme. Men det var ikke det ytre i ansiktet hun tenkte på, men det andre. Hva da, andre? Alt det andre, som hun ikke visste hva var. Hun kunne se på ansiktet sitt i speilet og tenke, uten å tenke over det, at ansiktet der inne virket helt forpint. Eller sammenklemt, eller buklete. Hun kunne se på ansiktet sitt og se hva hun tenkte at ansiktet uttrykte. Men hun kunne ikke kjenne følelsen innenfra. Rakel er ikke på balkongen mer. Hun må ha gått inn i huset. Kvinnen har sett på henne hele tiden, likevel har hun ikke lagt merke til det, at hun gikk. Hun ser på de to store runde vinduene midt på bygningen. Det er en dør i hvert av dem, en glassdør, som går helt ned til gulvet på balkongen, og rundt den øvre delen av døren er kransen av små ruter, som danner vindussirkelen. Hun ser at det runde kommer igjen i rekkverket på balkongen, i hvordan jernet er smidd. Det er en mykhet i det, som i de to linjene som går opp fra hvert av hjørnene på glassdørene, linjer som deler glassrutene av, men de er ikke rette og stramme, de er buet ut, som en som er glad og strekker armene i været, en som jubler og sier velkommen hit. Det var sandalene. Det var da hun hadde sett sandalene i vinduet den dagen hun var i den lille byen i nærheten av hjemme. Det var to par, et i svart, og et i gull. Det var