Tove Nilsen NEDE I HIMMELEN. Roman

Størrelse: px

Begynne med side:

Download "Tove Nilsen NEDE I HIMMELEN. Roman"

Sofie Guttormsen
8 år siden
Visninger:

1 Tove Nilsen NEDE I HIMMELEN Roman forlaget oktober 2010

2 Det var den sommeren som var så varm at det virket som om den aldri skulle ta slutt. Jeg var på vei inn da Goggen kom ut av heisen med håndkle over skuldrene, han skulle sykle til Ulsrudvann for å bade og spurte om jeg ville bli med. Det behøvde ikke vært noe spesielt med det, vi hadde flyttet inn i samme blokk da vi var fire, vi hadde gått i samme klasse år etter år. Vi hadde hengt sammen, ikke bare vi to, men en hel skokk, det bodde over hundre unger bare i vår blokk. Vi var vant til å farte hit og dit, det var ikke noe rart i at Goggen spurte om jeg ville bli med, han sa at han kunne vente mens jeg hentet sakene mine. Jeg skyndte meg inn i heisen, trykket på åttende, knyttet hendene for å få heisen til å gå fortere, løp bortover korridoren, låste meg inn, fabrikkerte en av de mange løgnene jeg var så god på, dro med meg badedrakt og håndkle, løp nedover trappene, løp så jeg fløy mens forventningen flakset, og der sto han og ventet på meg. Der sto han med det liksom-uanfektete uttrykket som gjorde så mye med meg, gjør det fremdeles, så jeg blir urolig femogførti år etter når jeg sitter og skriver i et forsøk på å holde oss fast og finne ut hva som egentlig skjedde med oss. Der sto han og var den jeg måtte lyve om for mor og far, den jeg ikke lenger fikk være sammen med. Han som 5

Det behøvde ikke vært noe spesielt med det, vi hadde flyttet inn i samme blokk da vi var fire, vi hadde gått i samme klasse år etter år.

3 lærerne hatet, han som hadde trukket kniv mot faren sin, han som hadde vært gjennom straffesak og uker i ungdomsfengsel på Bastøy, Norges eneste fangeøy, som det seinere skulle lages bøker og dokumentarfilmer om, rapporter som skulle få oss alle til å riste på hodet over brutaliteten i straffemetodene. Goggen hadde rømt fra Bastøy, blitt sendt tilbake, for så å bli sluppet fri, og hvordan gikk det an at alt dette hadde skjedd før vi var fylt seksten? Akkurat det skulle jeg ønske handlet om fortellingens feilregning i mitt voksne hode, men jeg går tilbake til album og dagbøker, jeg leter i arkiver og ser at jeg har rett. Sommeren 1967, som mange forbinder med seksdagerskrigen og opptakten til neste års studentopprør i Paris, forbinder jeg med en badetur til Ulsrudvann øst for Oslo. Før, når jeg har skrevet om oss, om Goggen og meg, har jeg byttet om på årstall av egoistiske hensyn, fordi jeg har villet beskytte meg mot å bli lest på en viss måte, eller fordi jeg ville ha med hendelser som passet i et annet år, hendelser jeg har hatt glede av å utbrodere, med Goggen som en detalj i begivenhetene, en statist i historien. Jeg har skaltet og valtet med tidsbiter etter mitt eget forgodtbefinnende, men sånt går ikke lenger nå. Det var juli Goggen sto der og ventet på meg, jeg satte meg på bagga, han begynte å tråkke. Metallet var vondt å sitte på, men det var fint likevel, jeg satt med beina rett ut og vind i håret. Først holdt jeg meg fast i brettet, så holdt jeg meg fast i ham, i nedoverbakkene lente jeg meg mot ham, jeg hadde tynn bluse og han hadde t-skjorte som hang løst over beltet, det kilte i hodet ved tanken på hva han kjente mot ryggen. 6

Goggen hadde rømt fra Bastøy, blitt sendt tilbake, for så å bli sluppet fri, og hvordan gikk det an at alt dette hadde skjedd før vi var fylt seksten?

4 I hver oppoverbakke tilbød jeg å gå av, men han sa nei, selv om han måtte stå og tråkke. Nakkesenene hans spente seg, han påsto at det ikke var tungt, ikke i det hele tatt, det var så lett som bare det, pusten gikk, svetten silte. Han tråkket oss gjennom skauen, det luktet varm bark, på de skyggefulle stedene vokste skogstjerner mellom trestammene, de blomstene som er så unnselige, men som kan lyse opp i hukommelsen. Han tok snarveier over stier hvor vi kjente hver stein, hver rotvelt, hver grop som fikk sykkelen til å skrense. Den siste nedoverbakken suste vi utfor, jeg klamret meg fast, mens Goggen lo og ropte slapp av, vi kælver ikke. Vi la fra oss sykkelen og gikk til det berget vi regnet som vårt. Goggen vrengte av seg, han hadde badebuksa under, den blå med hvit snor. Han var brunere enn alle andre, selv om han påsto at han aldri gadd å sole seg. Jeg skiftet mens han sto med ryggen til. Han ventet til jeg var klar, så stupte han, forsvant under, skøyt opp igjen og ristet hodet så lyset glitret i dråpeskyen. Jeg turte ikke å stupe og gikk dit hvor jeg kunne vasse. Noen steder var bunnen fin, med sand, andre steder var den gjørmete, gjørma tøyt opp mellom tærne, jeg gikk forsiktig for ikke å tråkke på glasskår. Vannet rakk meg til lårene, hoftene, magen, kuldegyset ga gåsehud, det var deilig, jeg lot meg gli uti. Ferskvannet var så annerledes enn saltvann, silkeglatt, men med insekter, loppelignende saker som skvatt hit og dit og vannløpere som løp lik trådhester på overflaten. Bunnen var mørk med flasker og planker som hadde ligget så lenge at de hadde blitt lodne, det vokste vannliljer med tjukke stengler som kunne sno seg rundt beina hvis vi kom borti og det var alltid noen som sa at 7

Han tråkket oss gjennom skauen, det luktet varm bark, på de skyggefulle stedene vokste skogstjerner mellom trestammene, de blomstene som er så unnselige, men som kan lyse opp i hukommelsen.

5 de hadde fått blodigler på seg, eller hadde sett hoggorm bukte seg mellom liljene. Vi svømte tvers over vannet og tilbake igjen. Det var langt for meg, men kort for Goggen. Han ventet ved den flate hella som var fin å stå på, han ga meg en hånd og trakk meg opp. Han var så ung, uten preg av dødelighet, det var jo jeg også, derfor kunne jeg ikke tenke det den gangen, men nå. Jeg kunne ikke se hvor vakker han var, selv om jeg så at han var fin der han sto og trakk meg opp. Dråpene rant fra håret, nedover ryggen, nedover baksiden av lårene, nedover leggene. Vi fikk visne furunåler og skogsmaur under føttene, berget var hardt, vi delte håndkleet hans, ikke til å tørke oss, men til å ligge på. Goggen la seg over meg og lo av protestene mine, skikkeligheten min, han hadde lov til å le, han kjente meg bedre enn noen, vi hadde ligget sånn så mange ganger før, han visste at jeg ville, men alltid var redd for at vi skulle bli oppdaget. Goggen presset skulderen sin mot skulderen min, kneet sitt mellom lårene mine, han la en hånd under nakken min, det rant fra håret hans ned på halsen min, han kysset meg med kalde lepper som nettopp hadde vært under vann. Jeg kysset tilbake, kysset så lenge at det kjentes som om vi sank, eller steg, til noe ingen andre kunne blande seg i, noe som bare var vårt og jeg hadde ikke tanke for at vi noen gang skulle komme bort fra hverandre.

Han var så ung, uten preg av dødelighet, det var jo jeg også, derfor kunne jeg ikke tenke det den gangen, men nå.

Like dokumenter

Benedicte Meyer Kroneberg. Hvis noen ser meg nå

Benedicte Meyer Kroneberg. Hvis noen ser meg nå Benedicte Meyer Kroneberg Hvis noen ser meg nå I Etter treningen står de og grer håret og speiler seg i hvert sitt speil, grer med høyre hånd begge to, i takt som de pleier. Det er en lek. Hvis noen kommer