Finansiell endring Publisering 3

FINANSIELL ENDRING: PUBLISERING 3 Spørsmål 1: Hva var årsakene til den norske bankkrisen i 1920-årene? You never know who's swimming naked until the tide goes out. Warren Buffet, Investor Innledning D en norske bankkrisen(heretter bankkrisen) som fant sted i 1920-årene, førte til omfattende tap og konkurser i det norske finansielle systemet. Krisen fikk alvorlige følger for samfunnsøkonomien, personer og bedrifter. De første bankene måtte stenge dørene i 1920 og krisen eskalerte deretter i perioden 1921-1924. Året 1923 regnes som det store kriseåret med store nedskrivninger på utlånsporteføljer og tilløp til bankpanikk. Totalt ble 131 banker tvunget til enten avvikling(likvidasjon), fusjonere eller rekonstruere sin drift. Totale tap kom på i overkant 1,5 milliarder kroner. En betydelig sum tiden tatt i betrakning. Den Norske kriser var relativt større i omfang enn mange andre land og avkastning på bankkapital var negativ hvert eneste år fra 1921-1928. Kredittekspansjonsfasen Perioden kjennetegnes av særlig stor økning i forretningsbanker kombinert med delvis bortfall av handelsrestriksjonene som ble satt under 1.verdenskrig. Resultatet ble en eksplosiv vekst i importen og det oppstod en kraftig økonomisk ekspansjon i årene som fulgte etter krigens slutt. Særlig betydning for bankkrisen var det at importveksten hovedsaklig ble finansiert av en sterk vekst i bankenes utlån, og at bedriftene fikk en gjeldsgrad langt over trendnivå. Konjunkturomslag I overgangen til 1920 ble den kraftige oppgangskonjunkturen snudd til nedgang, og man fikk et fall i det internasjonale prisnivået. Ettersom konkurranseutsatt sektor hadde operert med stor gjeldsgrad var bankene i en svært sårbar situasjon og opplevde voksende utlånstap på kort tid. Høsten 1920 var det økende deflasjon som kom inn ifra eksterne markeder og europa og påvirket Norge med sterkt økende deflasjon. Dette gjorde at bedriftenes inntekter sak og dermed også bedriftenes betjeningsevne for gjeld. Når bankene presenterte dårlige regnskapsresultater, styrtet innskyterne til for å ta ut pengene sine, og situasjonen ble enda

vanskeligere for bankene. Dette resulterte tilslutt i avviklinger, fusjoner og rekonstruksjoner innad i sektoren. Informasjonsasymmetri Det utviklet seg en generell oppfatning av at alle bankene var i alvorlige problemer. Bankenes innskytere var dermed ikke i besittelse av tilstrekkelig informasjon til å kunne foreta en objektiv bedømmelse av den reelle situasjonen i sin bank. Da oppsiden var svært liten ved å la pengene stå i banken, utløste dette et «innskyter-run» for å ta ut pengene som forsterket problemene til bankene. Banker som i utgangspunktet er solvente, trues nå av en generell storm for innskytersiden, som en følge av at innskyterne ikke er i stand til å skille mellom solvente og insolvente banker. Innskuddsstatistikken underbygger en slik synsvinkel. På den andre siden så var ikke kundene alene om å ha lite informasjon om den reelle utviklingen i bankene. Det største informasjonsproblemet i 1920-årenes bankkrise synes i midlertidig å ha vært sentralbankens vansker med å bedømme den reelle situasjonen i nødlidne banker. Utgangspunktet[fra sentralbankens side] må være at man søker å holde oppe de gode bankene, men lar de insolvente falle. Fra sentralbankens side var man derimot ikke i en slik situasjon at man fikk overblikk over de individuelle bankenes problemer, og det oppstod da et informasjonsasymmetriproblem. Videre bidro det til å forverre krisen at ikke alle bankene rapporterte sine tap direkte, men valgte å skyve dem forran seg. Tilsyn og reguleringer Tilsynet av banksektoren og lovreguleringene hadde ikke vært tilstrekkelige til å hindre oppløpet til krisen eller dempe den mens den pågikk. Som en konsekvens av dette ble det under bankkrisen iverksatt et arbeid for å utbedre tilsynet og reguleringene av bankvesnet. Resultatet var etableringen av et nytt institusjonelt rammeverk i form av et sentralisert offentlig tilsyn av forretningsbankene, samt et oppdatert lovverk på midten av 1929-tallet. Bank- og sparebankinspeksjonens overvåkning av bankenes soliditet utover i 1920-årene bidro til å redusere problemet med asymmetrisk informasjon som nevnt ovenfor. Det offentlige tilsynet med forretningsbankene bidro til realistiske tapavskrivninger og en langt mer nøktern kredittkultur i bankene. Tilløpene til finansiell krise kunne dermed begrenses, og bakkrisen i perioden 1931-32 fikk et langt mer beskjedent omfang, når man sammenligner med den forrige.

Paripolitikken En reell årsak til krisen? (se side 123 og videre for dette) Flere sentrale norske historikere(i særlig grad Tore J. Hanisch og Berge Furre) bygger opp under at 1920-årenes bankkrise i Norge var forårsaket av pengepolitikken, og dette synes å ha slått gjennom i generell historiefremstilling. I 1920 hersket det en utstrakt internasjonal og nasjonal politisk enighet om at pengeverdien måtte føres tilbake til paritet før krigen og festes til gull. Høsten samme år besluttet styret i Norges bank å iverksette kontraktive pengepolitiske tiltak for å bringe pengeverdien tilbake til førkrigsparitet. Derimot gikk Norges Bank bort fra dette tiltaket og utsatte det på ubestemt tid da krisen var et faktum. Statistikken viser at den reelle pengemengden i Norge økte i perioden fra 1920 til 1922, og hadde en moderat nedgang i 1923. Som tidligere nevnt toppet bankkrisen seg i årsskifte 1923-1924, mens kronestyrkelsen ført tiltok i slutten av 1924. På bakgrunn av dette er det vanskelig å forklare deflasjonen som startet i 1920 årene med paripolitikken som bakteppe, ettersom den ikke startet før i 1924. Mer realistisk er det å se overgangen fra stigende til fallende priser i sammenheng med det internasjonale prisfallet i perioden. Konklusjon Det er hos enkelte historikere og miljøer en oppfatning om at det var paripolitikken som var den viktigste årsaken til den norske bankkrisen på 1920-tallet. Ovenfor begrunnes det hvorfor et slikt syn kan trekkes i tvil. I denne gjennomgangen av de bakenforliggende årsakene til bankkrisen i 1920 årene, legges det i lys av nyere forskning vekt på: Økende fremtidstro og risikoappetitt hos bedrifter og banker i årene før krisen. Manglende finansielle tilsyn og reguleringer Høy gjeldsgrad kombinert med brått konjunkturomslag Omfattende informasjonsasymmetri

SPØRSMÅL 2: Diskuter årsakene til den aktuelle amerikanske og internasjonale finanskrisen Innledning D e finansielle problemene som ledet til finanskrisen hadde sitt utspring i USA, og fikk globale ringvirkninger. Krisen er kjennetegnet ved at prisen på mange gjeldspapirer hadde blitt for høy, og at investorene hadde tatt seg for lite betalt for å ta risiko. Misforholdet mellom reelle og noterte verdier viste seg først i gjeldspapirer relatert til amerikanske boliglån, aller først de såkalte subprime lånene. Høsten 2008 brøt deler av det internasjonale finansmarkedet fullstendig sammen etter konkursen til Lehman brothers(15.september), og forretningsbankene kviet seg for å låne ut penger i interbankmarkedet. Risikopremien i markedet eskalerte og det samme gjorde renten på korte lån. Den påfølgende måneden ble den måneden med kraftigst fall på New York-børsen siden oktober 1987, etter at S&P 500- indeksen falt med 17 prosent. Samtidig steg arbeidsledigheten kraftig i det fleste land med integrerte økonomier, og det ble klart at krisen ville medføre realøkonomiske konsekvenser som igjen ville gi statene store utfordringer. Land i offisiell resesjon (to påfølgende trimestre) Land i resesjon, men uoffisielt (ett trimester) Land der den økonomisk aktiviteten faller med mere enn 1.0% Land der den økonomisk aktiviteten faller med mere enn 0.5% Land der den økonomisk aktiviteten faller med mere enn 0.1% Land med økende økonomisk aktivitet (Fra 2007 til 2008, etter anslag av Det internasjonale pengefondet (IMF) desember 2008) Ukjent

Deregulering av finansielle markeder I tiåret før krisen inntraff hadde det etablert seg en holdning, frontet av tidligere sentralbanksjef Alan Greenspan, om at det finansielle systemet i stor grad var selvregulerende og effisient i prisingen av risiko. I November 1999 signerte President Bill Clinton The Gramm-leach-Bliley Financial Services Modernization Act of 1999. Denne opphevet effektivt The glass Steagall Act of 1933. Dette har blitt kritisert fordi den reduserte skillet mellom kommersielle banker(som tradisjonelt hadde en konservativ kultur) og investeringsbanker(som hadde større vekt mot risiko) Dette økte på mange måter risikoen og la grunnlaget for ekspansjon inn i nye virksomhetsområder for mange banker. USA har samtidig ikke noe integrert tilsyn(tilsvarende det norske kredittilsynet) med seperate reguleringsinstanser som overvåker de ulike virksomhetsområdene til et finansforetak. Dette har sammenheng med det tidligere omtalte dual banking system som var rådende i USA Finansielle innovasjoner Forut for den finanskrisen ble det en oppblomstring av innovasjoner som knyttet seg til verdipapirisering(securitization) av pantelån. Produktene fikk tilnavn som mortgagebacked securities, Credit Default Swap og Subprime lån. Ved verdipapirisering selges låneporteføljer til et ikke-finansielt selskap(såkalt Special Purpose Vehicle), for deretter å igjen utstede obligasjonene i samarbeid med investeringsbankene, basert på kontantstrømmene til pantelånet. Verdien for bankene ligger i at de fjerner kredittrisikoen fra egen balanse og over på en tredjepart. Eksempel på dette er Collateral Debt Obligation(CDO s). Credit Default Swap er et finansielt instrument som i realiteten fungerer som en forsikring mot manglende betalingsevne fra en gitt motpart, og hensynet bak er risikostyring. Subprime er lån til individer med nedsatt betjeningsevne av lån, og som følgelig ikke kvalifiserer for såkalt prime lån. Den sterke veksten i finansielle innovasjoner fikk stor innpakning på finanssektoren generelt. Interessen for produktene og tiltroen til marked økte markant. Ikke minst oppstod det et stort marked ved at risikoen for boliglånene måtte videreselges til investorer.

Adaptive forventninger i boligmarkedet Adaptive forventninger i boligmarkedet(dvs antakelsen om at prisøkning vil vedvare) resulterte i en mer løssluppen kredittutstedelse til privatpersoner, der særlig subprime lån gjorde seg gjeldende. Flere av disse kundene ble også tilbudt svært fleksible nedbetalingsplaner, med anledning til avdrags og rentefrihet i perioder. Antakelsen fra bankenes side var at hvis låntaker misligholdt lånet kunne banken overta og selge boligen, og likevel gå med overskudd som en følge av stigende priser i markedet. fortsette. I USA videre slik at forpliktelsene(lånet) er knyttet til boligen og ikke til personen som opptar det i seg selv. Dette medfører at dersom innvesteringen i boligen blir negativ, kan man levere nøkkelen tilsynelatende uten å bli forfulgt med konkursrisiko. Med et slikt system har man i praksis en gratis kjøpt salgsopsjon, men en stor risiko for bankene ved generelt fall i boligprisene. Verdipapiriseringen rettet mot pantelån har sammenheng med den store tiltroen til boligmarkedet, som i mange tiår hadde gitt positiv vekst. Ved at flere grupper som tidligere ikke hadde hatt mulighet til å kjøpe sin egen bolig fikk mulighet til dette, førte til raskt eskalerende utvikling i boligprisene(se vedlagt graf).

Source:BBC News: Can the US economy be revived? Mellom 1997 og 2006 økte prisen på et typisk amerikansk hjem med 124 prosent. I tiåret fram til 2001 økte den nasjonale median prisen på et typisk amerikansk hjem fra 2,9 til 3,1 ganger median husholdningsinntekt. Denne ratioen økte til 4,0 i 2004 og 4,6 i 2006 1. Boblen i husprisene resulterte i at den stor del av huseierne refinansierte hjemmenes deres til lavere renter, eller finansierte konsumet sitt med at ta ut lån på prisøkningen i markedet. Makroøkonomiske påvirkningsfaktorer To hovedpilarer gjør seg gjeldende i denne sammenheng; utviklingen i det amerikanske rentenivået og utviklingen i formuemarkedet. Etter dotcom boblen på slutten av år 2000 begynte stadig mer kapital å allokeres inn mot boligmarkedet. Allerede dette året var den årlige prisveksten kommet opp i 10 %, og den akslererte i de kommende årene. En av grunnene til dette var den kraftige kredittekspansjonen disse årene, som en følge av en ekspansiv pengepolitikk som til tider gav negative realrenter. Fra 2000 til 2003 senket Federal Reserve renten fra 6,5 % til 1 %. Tidligere Sentralbanksjef Alan Greenspan har derimot benektet dette(flere medier deriblant Wall Street Journal mars 2009), og uttalt seg kritisk til at fastsettelsen av døgnlånsrenten kan ha vært så avgjørende for utviklingen i de lange rentene i markedet som flere hevdet. Han pekte på at presset mot de lange rentene ble forårsaket av at det hersket et overskuddstilbud av sparing i markedet, hovedsakelig tilført fra utenlandske aktører. Informasjonsasymmetri

Ettersom finansmarkedene var så integrerte og de store amerikanske bankene hadde globale avtaler og samarbeidspartnere, oppstod mangel på oversikt over hvilke aktører som måtte ta tapene når de var et faktum. Denne asymmetriske informasjonen førte til ugunstige valg og moralsk hasard problemer. Det oppstod altså en usikkerhet om hvilke av aktørene i finansmarkedet som kunne betjene nye lån og på samme tid, om eksisterende lån ville bli misligholdt. Denne mistilliten mellom aktørene i finansmarkedet(særlig internbankmarkdet) førte til at kredittmarkedene tørket inn, og dette fikk store samfunnsmessige konsekvenser. Dette var særlig gjeldene etter Lehman Brothers konkursen. Myndighetene var som en følge av denne mistilliten tvunget til å iverksette tiltak for å få kredittmarkedene på fote igjen. Hvorfor fikk krisen et internasjonalt omfang? Et syn som har vært hevdet er at finansielle kriser sprer seg mellom land som følge av en rekke internasjonale forbindelser(international linkages). Markedene drives altså av psykologien til outsiders og insiders, og såkalte bandwagon effects. Forklaringen kan gjøre seg gjeldende for aksjemarkedet, men for boligmarkedet er den mindre aktuell. De vanskelighetene som det amerikanske boligmarkedet påførte bankene kan derimot ha ført til frykt også for andre lands bankers soliditet og solvens. To momenter gjør seg gjeldende i kjølvannet av en slik forklaring: Økt integrasjon av finansmarkedene og produkter som fulgte av den finansielle innovasjonen. Globaliseringen medfører at finansielle transaksjoner får en internasjonal dimensjon ved informasjonsteknologi og ved at bankene er knyttet opp mot hverandre, for eksempel gjennom internbankmarkedet. Konklusjon: Den internasjonale finanskrisen fikk globale ringvirkninger som ennå påvirker samfunnet og økonomien vi er avhengige av. Særlig har de finansielle hjelpepakkene som tvingte seg frem medført at flere stater har kommet i enorme gjeldsproblemer. Særlig alvorlig er situasjonen i Hellas og Storbritannia, men også andre land som USA, Tyskland, Japan osv har økt debt-to- GDP-ratioen i stor grad. Innledningsvis ble det vektlagt at kriser starter i oppgangskonjunkturen i forkant, og denne krisen bekrefter dette. Særlig aktuelt er kombinasjonen av eksogene makroøkonomiske påvirkningsfaktorer og liberaliseringen av finanssektoren. Et åpent punkt er derimot om det var den feilaktige pengepolitikken til Fed eller den internasjonale veksten som var årsaken til de lave rentene som hjalp til å blåse opp krisen.

SPØRSMÅL 3: Sammenlign årsakene til den norske bankkrisen 1987-92 med krisene i spørsmål. 1 og 2. Er det noen felles trekk? Innledning: Finansnæringen gjennomgikk en omfattende krise på slutten av 1980-og begynnelsen av 1990-tallet(heretter Bankkrise II). I 1987 oversteg de årlige gjennomsnittstapene for første gang 1 prosent av utlånene(se graf). Dette utviklet seg til en systemkrise i 1991-1992 da staten måtte gripe aktivt inn for å redde bankene. Fra 1987 til slutten av krisen i 1993 påløp det 76 mrd i bokførte tap hos banknæringen, og forretningsbankene stod for den største andelen med 53 mrd i tap. Krisen var så omfattende at fem av de seks største bankene i Norge tvunget til å søke støtte hos Statens banksikringsfond og hos egne sikringsfond. I denne analysen vil det settes fokus på hvilke ulikheter og likheter den krisen har sammenlignet med finanskrisen og den norske bankkrisen i 1920 årene(heretter Bankkrise I). Deregulering av kredittmarkedene: Dereguleringen av finansmarkedene i begynnelsen av 80- tallet førte til bedret lånetilgang for husholdninger ved at man senket bindingstiden og skattesatser. Samtidig ble det åpnet for større eierandel fra utenlandske investorer(knutsen og Ecklund 2000:259-260). Særlig opphevelsen av kravet om tilleggsreserver i 1984 må tillegges betydning. For personmarkedet stimulerte aksjesparing med skattefradrag(ams) til store investeringer fra denne gruppen, ettersom man kunne trekke av 40% av sparebeløpet på skatten. De tre krisene har det tilfelles at reguleringen av bankvesenet i forkant av krisene hadde blitt tonet ned. I alle de tre tilfellenes bidro dette til kraftig kredittvekst. Lav og til tider negativ realrente bidro både i forkant av bankkrisen II og finanskrisen til at etterspørselen etter lån og investeringsalternativer økte brått. Bankkrise II skiller seg dermed ut ved at en stor andel av låneveksten var etterspørsel fra privatpersoner. En annen viktig forskjell å merke seg er at krisen på 20-tallet ikke var støttet av et like stort institusjonelt sikkerhetsnett for banker og samfunn, som tilfelle var under finanskrisen og bankkrise II. Konjunktursvingninger og kredittekspansjon: Dereguleringen på kredittmarkedet falt sammen med høykonjunkturen på midten av 1980-tallet, og bankenes utlån i perioden med ca 20 prosent i året. Totalt økte de disponerte utlånene fra totalt 157 milliarder kroner i 1983 til 415 milliarder i 1987(se vedlagt tabell fra SSB). De tre krisene har tilfelles at bankenes utlånspolitikk i denne perioden gav rot til utviklingen av en boble, som styrket systemrisikoen og finansiell sårbarhet.

Penge og finanspolitiske tiltak: Til forskjell fra de to andre krisene ble det i 1986 strammet inn på penge -og kredittpolitikken. Belåningsgraden var likevel svært høy, og fall i oljeprisen, inflasjonspress og renteøkninger førte til at høykonjunkturen i første del av 1980-tallet ble etterfulgt av lavkonjunktur i årene 1987-1990. Lavkonjunkturen i Norge falt sammen med en generell internasjonal konjunkturnedgang, noe som var med på å forsterke problemene i finansnæringen. Dette er svært sammenfallende med hva som var tilfellet under finanskrisen og Bankkrise I. I alle tre tilfellene tiltok kredittveksten og den daværende oppgangskonjunktur ble snudd til nedgang. Ekspansive utlånsstrategier og adaptive forventninger i markedet: De tre finansielle krisene har tilfelles det i forkant ble øvet press mot myndighetenes reguleringer og ble bedrevet en overekspansiv utlånsvirksomhet. Samtidig hadde det i forkant av alle de tre krisene oppstått betydelig vekst innen eiendom og aksjemarkedet. Troen på at dette skulle vedvare, kombinert med tilgangen på lån og kreditt, medførte finansiell sårbarhet for flere enn de involverte aktørene i disse markedene.