i skjøtsel av kystlynghei er

Transkript

1 Skjøtsel av kystlynghei Tekst Maud Grøtta Kystlynghei representerer en viktig del av vår kulturhistorie, den er en viktig ressurs for produksjon av kjøtt og honning, som rekreasjonsområde og som levested for mange arter. I forgrunnen ser vi et område som er lite attraktivt for sauene, det er dominert av gammel og til dels død røsslyng og vi ser en begynnende gjengroing med einer, vier og bjørk. Midt i bildet er et stort området som ble brent for sju år siden. Dette er nå godt beiteland med gras, halvgras, urter og frisk røsslyng. Brannflatene kunne med fordel vært mindre og bedre fordelt i beiteområdet for å få sauene til å bruke mer av arealet. I bakgrunnen er det en skog av plantet sitkagran. Skogen sprer seg inn i beiteområdet med frø. Bildet er fra Radøy i Hordaland. Foto: Maud Grøtta. Kystlynghei er en kulturbetinget naturtype, det vil si at den er et resultat av menneskenes bruk av landskapet gjennom lang tid. Hovedelementene i skjøtsel av denne naturtypen er brenning og beiting. I Vest-Europa finner vi åpne lyngheier langs Atlanterhavskysten fra det nordlige Portugal til Lofoten. Irland og Storbritannia har også store lyngheiområder. For ca 5000 år siden begynte ryddingen av skogen på disse områdene for å lage beite for husdyr, og på grunn av det milde klimaet på kysten kunne dyrene finne mat ute hele året. Skogen ble hogget og resten av vegetasjonen brent bort. Dette ga gode beiter. Hovedelementene i skjøtsel av kystlynghei er akkurat det samme i dag: hogge vekk trær, brenne lyng og einer, og sette på beitedyr i passe antall. Tradisjonelt ble det også slått lyng med ljå for å ha til vinterfôr for dyr som sto i fjøs. Uten skjøtsel vil kystlynghei gro igjen med einer og skog. Dette er til forskjell fra lynghei i fjellet der det finnes lynghei fordi skogen ikke kan vokse der, dette kalles klimabetinget lynghei. Røsslyng Røsslyngen er en viktig plante på helårsbeiter. Røsslyngen er grønn om vinteren og har tilnærmet samme næringsverdi hele året. Gras og urter er svært næringsrike på våren og forsommeren, og når de vokser opp på ny etter å ha vært beitet på. Men utover høsten og særlig på vinteren har disse plantene svært lite næring å by på. Så lenge det finnes friskt gras og grønne urter vil beitedyrene foretrekke disse. Om vinteren når graset enten er vissent eller oppspist vil dyrene hente mye av næringen sin fra røsslyng. Det er derfor viktig at vinterbeitene har store arealer av ung og frisk røsslyng som har stor produksjon av nye skudd. Gamle røsslyngplanter er ikke så fristende mat, de produserer mye ved i stedet for blader og har lavt innhold av protein. Etter brenning vil røsslyngen komme opp igjen som rotskudd eller fra frø. Rotskudd, som bare er funnet sør for Stadt, vil gi godt beite etter få år. Hvis røsslyngen bare fornyer seg med frø vil det ta litt lengre tid før plantene har etablert seg godt og kommet over i en fase med stor produksjon. Gras-lyng-trær Den naturlige suksesjonen etter brenning er gras lyng trær. De første årene etter brenning vil vegetasjonen være dominert av gras og urter. Dette er godt sommerbeite. Lyng vokser sakte slik at plantene vil være svært små de første årene. Etter hvert vil lyngen overta mer og mer. Hvis arealet ikke blir beitet, eller beitetrykket er for svakt, vil det etter hvert vokse til med lauvskog. Mange steder er det plantet sitkagran som spirer villig og sprer seg fort. Dette er en av truslene mot kystlynghei i Norge Det må brennes stort nok Ei kystlynghei i god hevd vil ha felter 36

2 med ung lyng og felter med gammel lyng i en mosaikk. Sauene vil finne felter med godt sommerbeite og felter med godt vinterbeite mange steder i det arealet de har til rådighet. De vil være i bevegelse over hele arealet for å finne mat. Sauene trekkes til nybrente arealer og spiser de små, næringsrike spirene som kommer opp fra asken. For at beitetrykket ikke skal bli for stort på de brente feltene må det samlede arealet av disse være stort nok, og det må være andre felter med gode beiteplanter som sauene trekkes til. For å få til dette har det vært tradisjon å fornye beitene med brenning f.eks. hvert 15. år, eller sagt på en annen måte: man brenner en femtendedel av arealet hvert år. Hvis røsslyngen etablerer seg sakte etter brenning, enten på grunn av spireforhold eller høyt beitetrykk, kan det være riktig å ha en lengre syklus på f eks år. Det er viktigere å vurdere utviklingsstadiet til lyngen og beitekvaliteten enn å tenke på alderen på lyngen når en skal velge ut område som skal brennes. Tradisjonen med å brenne lyng er ikke opprettholdt særlig mange steder i Norge, så for de fleste som skal til med dette er det snakk om ei restaurering av kystlyngheia. Hvis området skal brukes som vinterbeite fra starten av, er det viktig at det blir brent store arealer de første årene for å redusere beitetrykket på de brente arealene og for raskere å få til større områder med lyng i produktiv fase. Kanskje kan det være riktig å brenne halve arealet i løpet av noen få år i starten, og deretter brenne slik at man vil komme rundt hele arealet i løpet av år. Samtidig må antall dyr holdes ganske lavt for at de skal finne nok mat om vinteren. Antall dyr kan økes ettersom mengden av ny røsslyng øker. Ikke brenn for stort Hver brannflate bør ikke være større enn daa, og spesielt er det viktig ikke å brenne en hel holme eller ei hel øy på en gang. Det skal helst lages flere brannflater godt fordelt over arealet hvert år, slik lages en mosaikk av mindre flater med vegetasjon i ulik alder. Kystlyngheia huser ikke bare planter, men også insekter, dyr og fugler. Disse vil få svært endrede livsvilkår etter at lyngen er brent ned. Noen er raske nok til å flykte fra brannen og noen kan gjemme seg nede i jorda, men mange av dem vil rett og slett bli brent i hjel. Når brannflatene er små er det flere som kan rømme unna, og det tar ikke så lang tid å komme tilbake. En undersøkelse av løpebiller i kystlynghei viste at de store Røsslyngplantens livssyklus iht Charles Gimmingham: Pionerfasen (0-5 år). Frøplanter og rotskudd etter brenning har en pyramideformet fasong bestående av et langskudd og flere sideskudd. Planten har ikke forvedet stilk. Byggefasen (6-15 år). Planten har fått en avrundet form og nå er veksten på sitt sterkeste. Lyngen utvikler en så tett matte at lite lys slipper ned til bakken, og mindre vekster blir utkonkurrerte. Moden fase (15-25 år). Veksten avtar og skuddene blir kortere. Kraftig øking av vedproduksjonen fører til en tydelig forveding av stengler og grener. Fôrverdien av planten er mindre. Redusert fordampning fra bakken og et tett mosedekke utvikler seg. Degenerasjonsfasen ( år). Stenglene bøyer seg utover og de nederste grenene ligger langs bakken. De forvedete stenglene er blitt tykke som en tommeltott, og produksjonen av bladverk er sterkt redusert. Planten svekkes og blir mer sårbar for frost og insektsangrep. Tilslutt dør den. Røsslyng er den viktigste planten i kystlyngheia. Den gir mat til beitedyrene om vinteren, og den er hovedråstoff for den velsmakende lynghonningen. Dette bildet er fra Hebridene. Foto: Ane Harestad. 37

3 Kontrollert brenning av lyng gir gode beiter og er dessuten viktig for å hindre ukontrollerte branner. Her brennes det mot vinden på Ognaheia i Rogaland. Foto: Ane Harestad og raske løpebillene var på plass kort tid etter brenning, mens andre arter var på plass først mange år etter brenning. Hvis man brenner ei hel øy på en gang kan det ta svært lang tid før alle arter er tilbake, om de finner veien dit i det hele tatt. Brenn passe hardt Det er en kunst å brenne passe hardt. Brenner det ikke hardt nok vil det stå igjen mer harde greiner av røsslyng og einer enn nødvendig, og det vil fortsatt være et tykt lag med strø som ikke er brent opp. Her vil vi ikke finne særlig mange spirer av ny vegetasjon etter brenninga. Brann stimulerer frøbanken i jorda til å spire. Her ser vi god spiring av gras, urter og røsslyng. Foto: Maud Grøtta Vi skal heller ikke brenne for hardt, da kan selve jorda og alle frøene som er i den brenne opp. Ideelle forhold er det når vegetasjonen vi vil brenne opp er tørr samtidig som jorda er frossen eller svært fuktig. Slike forhold finner vi om vinteren. Når vi brenner stor einer vil vi få harde «einerlik» med spisse greiner som står igjen og som må ryddes bort med sag eller øks. Det kan også være mulig å dra de opp 2-3 år etter brenning. For å få brent eineren mest mulig ned må den være tørr, derfor er det ikke lurt å brenne om høsten selv om forholdene ellers er gode. Det samme gjelder om våren når eineren allerede har begynt på en ny sesong. Om våren kan vi heller ikke brenne på grunn av fuglene som kommer og vil hekke i lyngheia. Forholdene kan endre seg mye på noen timer, f.eks fra våt vegetasjon om morgenen til tørt når sola har stått på ei stund. Eller fra ideelle forhold den ene dagen til altfor vått den neste etter regn 38

4 eller snøfall. En kan brenne både med vinden og mot vinden. Med vinden går brannen fort fram. Mot vinden har man gjerne bedre kontroll, men det krever at vegetasjonen er tørr nok til det. Brenn sikkert Den som skal begynne med brenning av lyng bør gjøre dette sammen med noen som har erfaring de første gangene. Det er mange ting som skal erfares. Man skal vurdere forholdene i jorda og vegetasjonen, vindstyrke, vindretning og landskapsformene. Hvis man ikke har sjø eller andre sikre avgrensningen som stopper brannen, skal man lage branngater. Dette gjør man ved å brenne mot vinden i små felt om gangen inntil man har fått ei sammenhengende og brei nok branngate. Ilden vil søke oppover og stoppe av seg selv når den når en kvass kant eller et stort vegetasjonsfritt felt. Likevel bør store skråninger brennes fra toppen og nedover. Blir brannen stor, slik vi ønsker det for å få den effektiv nok, vil den gi så mye varme at man ikke kommer inntil for å slukke. Det må brennes mot noe som gjør at ilden slokker av seg selv. Brannen skal planlegges godt og alle som er med må vite hva de skal gjøre. Sidene av brannfronten må passes godt så ikke brannen sprer seg i bredden. Godt utstyr er viktig, brannlaget må helst være utstyrt med brannsmekker av metall. Klær og sko må tåle varme og glør. Torvmose og ei bøtte med vann kan fungere godt til etterslokking. Ryggsprøyte med vann er kanskje enda bedre. Man skal avslutte brannen flere timer før det blir mørkt slik at man har god tid til etterslokking. I mørke vil man ikke se røyken som kommer opp der det fortsatt ulmer. Brannvesenet skal alltid varsles før lyngbrenning. materiale enn ei hei som har fått vokse vilt i lang tid. Riktig beitetrykk Både sau og storfe kan gjøre seg nytte av lyngheiene som vinterbeite, i begge tilfeller må det brukes hardføre raser som er tilpasset dette livet. I Norge er det mest rasen Gammelnorsk sau som brukes i kystlyngheiene. Hvor mange dyr det skal være per arealenhet er noe som må erfares på hvert sted. Mye bart berg og mye skog og einer gir mindre beite. Gammel røsslyng gir mindre mat enn ung røsslyng. Erfaringer fra Lyngheisenteret på Lygra viser at 15 daa lynghei i god hevd pr vinterbeitende sau kan være passe hardt beitetrykk der. Dette er nettoareal der bart fjell o.a. er trukket fra. I en restaureringsfase må det være mer areal pr sau. Beitedyrenes hold om våren vil fortelle oss om de har fått nok mat eller om det har vært for mange dyr på beitet om vinteren. Slaktevekter vil fortelle oss om beitepresset om sommeren har vært lavt nok. Om sommeren kan man vurdere de grasdominerte arealene på samme måte som man gjør på andre grasbeiter, for selv om dyrene beiter på røsslyngen også om sommeren så hentes mesteparten av næringen fra grasarealene da. Erosjon i brannflater, på strandenger eller andre utsatte steder er Purpurlyng har omtrent hele sin utbredelse i kystlyngheiene og i Norge finnes den bare i de ytterste, mest vintermilde strøkene fra Jæren til Sunnmøre. Foto: Maud Grøtta. tydelige tegn på at det er for mange dyr. Hvis dyrene ikke har tatt lauvet på selje, vierarter og bjørk kan det tyde på at det er for få dyr på beitet, de holder da ikke lauvskogen unna. Forebyggende brannvern Lyngheia skal brennes for å gi godt beite, eller for å ta vare på kystlynghei som naturtype. En tredje grunn til å brenne lyng og einer er at dette er godt brannvern. Dette har kommet opp som et svært aktuelt tema det siste året med store, ukontrollerte lyngbranner flere steder på kysten. Ei lynghei i god hevd har mye mindre mengde brennbart Sauene trives godt i brannflatene. Her fra Småge i Møre og Romsdal. Foto: Maud Grøtta. 39

5 Man kan også studere unge planter av røsslyng og se om de er beitet på. Er disse sterkt beitet vil de være lave og sterkt forgreinede, de får et bonsaiaktig utseende. Røsslyngplantene tåler ikke å bli beitet for hardt, hvis mer enn ca halve årsproduksjonen beites bort vil plantene kunne dø av det og vinterbeitet blir ødelagt. Røsslyngplanter som ikke er beitet blir høye og slanke, de blir fort grove og får lav fôrverdi. Så hverken for lite eller for mye duger. Et område med mye grasareal og lite røsslyng vil kunne fø mange dyr om sommeren, men få dyr om vinteren. Et område med lite grasareal vil bli for magert til sommerbeite når sauene skal produsere melk og lammene skal legge på seg. I veieforsøk er det vist at voksne sauer legger på seg utover høsten når lyng utgjør en stor del av fôret. Tilleggsfôring Man bør ha noe fôr på lager i tilfelle det blir vanskelige forhold for dyrene, f.eks. store snømengder i mer enn noen dager. I moderat snødybde vil dyrene grave fram lyng de kan ete, men de bør ha ekstra tilsyn i slike perioder. Det er viktig å ikke uroe dyrene unødig, de skal spare på kreftene. Noen praktiserer tilleggsfôring hele vinteren, andre praktiserer dette en periode før lamming. Man skal tenke gjennom hvilke konsekvenser det får for området der det fôres. På fôringsplassen vil det bli mye tråkk og stor konsentrasjon av gjødsel som dyrene legger fra seg. Ved fôring hele vinteren gjennom mister man litt av poenget, nemlig å utnytte kystlyngheia og røsslyngen som vinterbeite. Fôring fører til at lyngen blir mindre beitet og blir tidligere forvedet og mister fôrverdien. Fôring før lamming kan være nødvendig hvis vinteren har vært ekstra hard, våren er ekstra sein eller om man finner ut at man har for mange dyr på vinterbeite. Når man får til en balansert drift med riktig antall dyr og god fordeling mellom vinterbeite og sommerbeite skal tilleggsfôring ikke være nødvendig. Ved fôring av dyrene i utmarka flytter man næringsstoffer fra innmark til utmark. Det tradisjonelle jordbruket var bygd på det motsatte prinsippet, nemlig å hente næringsstoffer i utmarka for å gjødsle innmarka og få gode avlinger der av både fôr- og matvekster. Fôring i utmarka gir en gjødseleffekt slik at området som dyrene går i vil bli dominert av gras og kanskje også nitrofile arter som vi gjerne oppfatter som ugras. Fôring må gjøres på en slik måte at alle dyrene får tak i mat, og slik at de får nok mat. Når dyrene blir fôret slutter de kanskje å søke gjennom beitet etter mat fordi de holder seg i ro der maten er. Der det ligger til rette for det kan det være en god strategi å flytte sauene over til innmark i lammingsperioden både for at de skal ha god tilgang på næringsrikt beite og for lettere å holde tilsyn med de. Ved å legge ut saltstein kan man styre sauene og få de til å vandre bedre gjennom heile beiteområdet. Fjerne uønskede arter Skjøtsel av kystlynghei innebærer også å ta bort uønskede planter. Dette kan være svartelistede arter, altså fremmede arter som er en trussel for biologisk mangfold ved at de sprer seg og fortrenger stedegen vegetasjon. Eksempel på dette er sitkagran, buskfuru og rynkerose. Det kan også være stedegne arter som opptrer som ugras og ødelegger kvaliteten på beitet. Eksempler er einstape, vegtistel og einer. Truet naturtype Kystlynghei er en av de mest truede naturtyper vi har. Lyngheiene hadde sin største utbredelse på 1800-tallet. I Norge regner man med at 90% av kystlyngheiene er borte. Naturtypen er i fortsatt tilbakegang pga gjengroing, tilplanting, nedbygging og oppdyrking. Noen steder er lyngheia truet av luftforurensing, nedfall av nitrogen gir gjødselvirkning slik at lyngen forsvinner og blir erstattet av gras. Lyngheiene er et økosystem med et mangfold av dyr og planter. Mange insekter er avhengig av at lyngheiene holdes i hevd. Insektene og det åpne lyngheilandskapet tiltrekker seg svært mange fuglearter, noen av disse er truede arter slik som åkerrikse, sanglerke og hubro, eller nær truede som stær, vipe, svartstrupe og bergirisk. I naturbeitemark som finnes i mosaikk med kystlynghei, finnes det mange sjeldne og truede arter av beitemarksopp. Kystlynghei er det viktigste habitatet for flere plantearter med vestlig utbredelse, eksempler er purpurlyng og klokkesøte. For å stimulere til at det lille vi har igjen av kystlynghei skal bli tatt vare på, er det bevilget penger både til utarbeiding av skjøtselsplaner og til skjøtsel. Det er noe forskjellig fra fylke til fylke hvordan tilskuddene fordeles. I tillegg til det vanlige produksjonstilskuddet for husdyr kan det være mulig å få tilskudd til rydding av skog og kratt, inngjerding og brenning. Lyngheisenteret på Lygra i Hordaland fungerer som et nasjonalt kompetansesenter for kystlynghei. Dette er et sted der skjøtsel blir prøvd ut i praksis og hvor folk kan henvende seg med spørsmål. En kulturbetinget naturtype kan bare tas vare på gjennom tradisjonell bruk. Takk til Ane Harestad, NLR Rogaland og Mons Kvamme, Universitetet i Bergen, for gjennomlesing og kommentarer. Kilder: Peter Emil Kaland og Mons Kvamme Kystlyngheiene i Norge kunnskapsstatus og beskrivelse av 23 referanseområder. Universitetet i Bergen og Lyngheisenteret. Miljødirektoratet rapport M sider. Ane Harestad, Annlaug Fludal og Birgitt Harstad (2014). Beitetrykk i kystlynghei. NLR Dalane, NLR Rogaland, Haugaland landbruksrådgjeving. Rapport 35 sider Norderhaug, A., Austad, I., Hauge, L., Kvamme, M. (1999). Skjøtselsboka for kulturlandskap og gamle norske kulturmarker. Landbruksforlaget. Oslo. Kan lastes gratis ned fra nettet: Publikasjoner/Publikasjoner-fra- DirNatAnnet/Skjotselsboka/ Buer, H. (2011). Villsauboka. Selja forlag. 192s. Diverse foredrag og egne observasjoner 40