PULSDEFICIT VED SUPRAKONDYLÆRE HUMERUSFRAKTURER HOS BARN

Transkript

1 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 159 PULSDEFICIT VED SUPRAKONDYLÆRE HUMERUSFRAKTURER HOS BARN Vera Halvorsen og Terje Ugland Ortopedisk senter, Ullevål universitetssykehus Introduksjon:Opptil tyve prosent av pasientene med sterkt disloserte suprakondylære humerusfrakturer har ikke puls i a. radialis når de ankommer sykehuset. Hvis puls fremdeles er fraværende etter reposisjon, gjør noen sentra umiddelbar eksplorasjon av a. brachilalis, mens andre er avventende hvis kapillærfylningen er god. I løpet av noen uker denne våren mottok vi seks pasienter med Gartland III-frakturer uten puls i a. radialis. Denne opphopningen av slike pasienter fikk oss til å gjennomgå litteratur og diskutere våre behandlingsrutiner. Med bakgrunn i eksemplene ønsker vi å bringe diskusjonen videre og komme med forslag til oppfølging og behandling. Kasuistikker Pasient 1: Jente 5 år, fall fra høyde. God kapillærfylning preoperativt. Ikke puls etter halvåpen reposisjon og pinning. Velperfundert hånd. Duplex-undersøkelse viste stenose i a. brachialis som ved intima-opprulling. Spontan reetablering av puls etter ca. to uker. Persiterende medianus-påvirkning, men i bedring. Pasient 2: Gutt 9 år, fall fra høyde. Gustillio gr. 1. God kapillærfylning preoperativt. Halvåpen reposisjon med skåning av n. ulnaris og krysspinning. Puls postoperativt. Utfall av alle tre nerver postoperativt. Eksplorasjon av n. radialis som ble funnet uten patologi. Etter to måneder gjenvunnet nervefunksjon bortsett fra persisterende nedsatt sensibilitet i medianus- innervert område. Pasient 3: Jente 7 år, fall på trampoline. God kapillærfylning preoperativt. Halvåpen reposisjon, krysspinning. Ingen nevrologisk deficit. Puls i a. radialis etter tre uker, men mindre kraftig enn på kontralaterale side. Pasient 4: Jente 7 år, fall fra hest. Åpen, sterkt forurenset fraktur. Kald hånd etter et par timer. Åpen reposisjon, pinnefiksasjon, reparasjon med venegraft avrevet a. brachilalis. Persisterende medianus-påvirkning. Pasient 5: Gutt 6 år, fall fra høyde. God kapillærfylning preoperativt. Halvåpen prosedyre, krysspinning. Ingen puls postoperativt, men fortsatt velperfundert hånd. Gjenvunnet puls etter tre uker. Persisterende medianus-påvirkning. Pasient 6: Gutt 8 år, fall fra sykkel. Gustillio gr. 1. God kapillærfylning preoperativt. Lukket reposisjon og krysspinning. Ingen puls postoperativt, men fortsatt god kapillærfylning. Ingen nevrologisk påvirkning. Kommer til ny kontroll i september. DiskusjonOvervåkningen av pasienter med pulsløs hånd må være meget nøye. Det er støtte i litteraturen for at det ikke er nødvendig med eksplorasjon av a. brachilais hvis hånden er varm, rosa og kapillærfylningen er god. Hvis tilstanden vedvarer etter at frakturen er reponert, kan man gjøre noninvasiv karundersøkelse (Duplex). Hvis det er objektive tegn til dårligere perfundert hånd, mer smerter eller økende nevrologisk deficit, anbefaler vi eksplorasjon av a. brachialis.

2 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 160 KASUISTIKK: BILATERAL FRAKTUR AV CAPITULUM RADII HUMERI. A.Trommer, Ø. Paulsrud, K.Strømsøe. Ortopedisk avdeling, Aker universitetssykehus HF, Oslo Vi presenterer en kasuistikk av en 19 år gammel jente som falt på utstrakte armer under innebandyspill januar Hun pådro seg frakturer i capitulum radii humeri bilateralt (AO 13 B3). Begge frakturer ble behandlet med åpen reposisjon og øvningsstabil osteosyntese. På høyre side valgte man skruefiksasjon av et relativt lite benfragment. På venstre side omfattet frakturen deler av laterale epicondyl og man gjennomførte osteosyntese med plate og skruer. Allerede etter noen dager hadde pasienten tilnærmet full pro- og supinasjon bilateral, men noe inskrenket fleksjon og ekstensjon. Oppfølgingskontroll etter 7 måneder viser god funskjon i begge albuer.

3 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 161 BRUDD I ØVRE HUMERUSENDE BEHANDLET MED LCP. Fjalestad T., Strømsøe K., Ortopedisk avdeling, Aker universitetsykehus HF Pasienter med proksimale humerusfrakturer behandles vanligvis ambulant. Av de som hospitaliseres er de fleste eldre, og mange har flerfragmentbrudd og osteoporose. 53 % av bruddene i vårt materiale er dislokert, og de ustabile, ikke impakterte ble vurdert for operativ behandling. Et forholdsvis enkelt to-fragments brudd kan hos eldre med dårlig benkvalitet utgjøre et osteofiksasjonsproblem, mens brudd med tre- eller flere fragmenter ofte representerer en utfordring både mhp. reposisjon og osteosyntese. Behandlingen av proksimale humerusbrudd har hos oss frem til 2001 vært enten konservativ eller operativ med pinning antegrad- eller retrograd ved komplekse brudd, mens AO vinkelplate ble anvendt ved to-fragmentsbrudd av dislokert type. Metode Introduksjonen av ny vinklestabil osteofiksasjonsplate av typen LCP (Locked Compression Plate) har fra 2002 endret vår operative strategi hos pasienter som utvelges til kirurgisk behandling. Man kan ved bruk av denne platen anvende en mindre deltopectoral tilgang enn ved konvensjonell AO- vinkelplate, og oppnå samme fordel med vinkelstabile låseskruer som fikserer caputfragmentet med bedre stabilitet enn ordinær skrueosteosyntese. Vi anvender rutinemessig samtidig cerclage ved avsprengt tuberculum majus og minusfragmenter. Materiale I tidsrommet mai 02 til juni 03 (13 måneder) ble 14 (18%) av 76 pasienter operert for brudd i proksimale humerus, hvorav 10 med LCP. Tre pasienter hadde dislokerte to-fragments brudd (AO gruppe A3) og syv pasienter hadde dislokerte flerfragment brudd (AO grupper B2 = 3, C2 = 2 eller C3 = 2). Resultater Preliminære resultater for 10 brudd fiksert med LCP i proksimale humerus med foreløpig oppfølging median 38 (13 65) uker presenteres. 9 av 10 frakturer har tilhelet. Den siste pasienten ble operert for B2 fraktur med relative kontraindikasjoner (alvorlig grad av adipositas, kronisk alkoholproblem og psykose) fordi frakturendene truet med å perforere huden. Hun falt mot den opererte skulderen 3 uker postoperativt, og pådro seg osteosyntesesvikt med fragmentering av caput humeri, samt collum femoris brudd. Konklusjon Preliminære resultater for osteosyntese med vinkelstabilt LCP implantat i proksimale humerus har for 9 av 10 pasienter vist gode resultater. Oppfølgingstiden er for kort til konklusiv evaluering både funksjonelt og radiologisk.

4 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 162 NERVUS INTEROSSEUS ANTERIOR SKADE ETTER SUPRAKONDYLÆRE HUMERUSFRAKTURER HOS BARN Torstein Husby Rikshospitalet, Ortopedisk Avdeling, Seksjon for Hånd- og Mikrokirurgi Nervus Interosseus Anterior (AIN) er en motorisk gren fra n. medianus. Skade på nerven verifiseres med isolerte utfall av m. flexor pollicis longus og m. flexor digitorum profundus II, men intet sensorisk utfall. Hos voksne er dette en sjelden paralyse ( N. interosseus anterior syndrom ), hos barn er tilstanden registrert etter suprakondylære humerusfrakturer. Kasus I: Ni år gammel jente som pådro seg en meget dislosert høyresidig suprakondylær humerusfraktur (fall på sparkesykkel). CT med kontrast viste ingen skade på a. brachialis og sirkulasjonen var i orden. Pasienten ble behandlet på lokalt sykehus med lukket reposisjon og krysspinning, tilfredsstillende stilling på kontrollbilder. Postoperativt ble det påvist manglende fleksjon i ytterleddene på tommel og pekefinger, kun lette parestesier i pekefinger. Ved kirurgisk eksplorasjon ble det påvist et kraftig kontusjonsmerke på n. medianus svarende til frakturstedet, men ingen diskontinuitet. Etter fire måneder var n. medianus fullt restituert. Kasus II: Ni år gammel jente som pådro seg en venstresidig dislosert suprakondylær humerusfraktur etter fall fra tre. Pasienten ble åpent reponert og krysspinnet ved lokalt sykehus, deretter høy gips. Etter en uke ble det påvist manglende bøyeevne over ytterleddene på tommel og pekefinger, samt lette parestesier i samme fingre. Ved kirurgisk eksplorasjon ble det funnet et hæmatom beliggende inn mot n. medianus og tegn på nervekontusjon, men ingen diskontinuitet. Full normalisering av nervefunksjon i.l.a. fire måneder. Kasus III: Tolv år gammel jente med suprakondylær humerusfraktur. Noen uker etter reposisjon og pinning oppdaget foreldre manglende fleksjon i ytterledd på tommel og pekefinger. Man valgte her observasjon som eneste behandling. Den motoriske medianusfunksjonen var fullt restituert i.l.a. fem måneder. Diskusjon: AIN utfall ser ut til å være den vanligste nerveskade etter suprakondylære humerusfrakturer hos barn (1). Tilstanden kan være hyppigere enn tidligere antatt og krever nøyaktig neurologisk undersøkelse av pasienten. Årsaken til dette relativt isolerte motoriske utfall fra AIN er omdiskutert. En mulig forklaring er traksjon på AIN i skadeøyeblikket idet nerven passerer under m. pronator teres. En annen forklaring er kontusjon av de posteriøre motoriske fibre av n. medianus på frakturnivå. Konklusjon: Utfall fra AIN etter suprakondylær humerusfraktur hos barn dreier seg oftest om en neuropraksi som spontant restitueres over 3-4 måneder. Prognosen er god. Kirurgisk eksplorasjon er vanligvis ikke indisert, med mindre spontan restitusjon ikke har funnet sted innen fire måneder. Referanser: 1. Dormans JP, Squillante R, Sharf H: Acute neurovascular complications with supracondylar humerus fractures in children. J Hand Surg (Am) Jan;20(1):1-4.

5 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 163 DYNAMISK VERSUS STATISK EKSTERN FIKSASJON AV HÅNDLEDDSBRUDD En prospektiv, randomisert, multisenter studie Leiv M. Hove, Per Helland, Vilh. Finsen, Kåre Revheim, Anders Mølster Ortopediske avd., Haukeland Universitetssykehus, St.Olav Hospital og Sentralsykehuset i Rogaland Innledning Som ledd i den kliniske utprøvingen av Hellands dynamiske fiksatør for håndleddsbrudd (Dynawrist), har vi gjennomført en prospektiv, randomisert studie hvor vi har sammenlignet denne fiksatøren med tradisjonell statisk fiksasjon av brudd i distale radius. Pasienter og metoder Vi inkluderte 70 pasienter under 70 år, 35 i hver gruppe, median alder: dynamisk fiksatør: 54 (18-70) år, statisk fiksatør 54 (23-70) år. Vi inkluderte pasienter med ustabile ekstra-artikluære brudd, frakturer med betydelig feilstilling og intra-artikulære brudd som lot seg reponere lukket. Bruddene ble klassifisert etter AO og fordelingen mellom de forskjellige frakturtypene var lik i de to gruppene. Vi registrerte en rekke røntgenologiske og kliniske (funksjonelle) variabler, herunder vinkel og lengdemål av radius før og etter reposisjon og ved follow-up etter 6 og 12 uker, 6 og 12 måneder. Bevegelighet, gripestyrke (Jamar dynamometer) og evt. smerter ble registrert ved alle kontrollene. Ett år etter behandlingen registrerte vi DASH (diasbility arm, shoulder, hand) score. Resultater Anatomiske (røntgenologiske) variabler (radial length, radial tilt og radial inclination) var alle bedre i den dynamiske gruppen enn i den statiske. Samlet bevegelighet i håndledd og underarm (median ROM) var ved fjerning av fiksatøren, for den statiske gruppen 70% av den dynamiske; etter 3 mndr var den 88%; etter 6 og 12 måneder 96%. Gripestyrke i den statiske gruppen sammenlignet med frisk hånd var etter 3, 6 og 12 måneder: 42%, 66% og 86%. I den dynamiske gruppen var de tilsvarende verdiene: 49%, 89% og 90%. Median DASH score etter ett år var 3 i begge gruppene. 15 pasienter hadde forbigående, overfladisk infeksjon rundt pinnene i den dynamiske gruppen mot 4 i den statiske. Konklusjon I denne studien var de anatomiske og funksjonelle resultatene noe bedre i gruppen som fikk den nye, dynamiske fiksatøren (Dynawrist) sammenlignet med tradisjonell statisk fiksasjon. Særlig gjaldt dette bevegelighet og kraft i første del av rehabiliteringsfasen. Disse pasientene hadde altså kortere rehabiliteringstid. Etter ett år var det ingen signifikant forskjell i funksjonelle variabler mellom de to gruppene.

6 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 164 OPPTIL 7 ÅRS OPPFØLGING AV PASIENTER >65 ÅR MED ACETABULARFRAKTURER HVA KJENNETEGNER GRUPPEN OG HVORLEDES GÅR DET MED DEM? Stein Øvre, Jan Erik Madsen, Olav Røise Ortopedisk Senter (OS), Ullevål Universitetsykehus Bakgrunn: Incidensen av acetabularfrakturer hos eldre er økende i vestlige verden. Den ble anslått å være 2/ i Sverige i 1992 for folk >60 år. Indikasjonen for operativ-/ikke operativ behandling er vanskeligere å stille enn for yngre pas. Det foreligger svært få rapporter om langtidsresultater på denne pasientgruppen. Hovedtrekkene i resultatene for gruppen >65 år presenteres. Materiale og metode: Acetabularbrudd behandlet ved OS siden mai 1993 har blitt registrert i en database og fulgt opp ihh. til protokoll. Kontrollene har vært etter 3, 6 og 12 mnd., og 2, 5, 7,5 og 10 år. Det gjøres kliniske undersøkelser og røntgen front bekken og skråprojeksjoner (iliaca- og obturator projeksjoner). Konservativt behandlede psykogeriatriske pasienter med udislokerte/mindre dislokerte brudd boende i institusjon, har blitt fulgt opp av institusjonens leger. Sykehjemspasienter med alder ca. >80 år og hvor kontroll ved OS innebærer en unødig belastning, har blitt fulgt opp av tilsynslegen. Resultat: Frem til våren 2003 er 214 pasienter med brudd og oppfølging >4 år inkludert. 35 pasienter, 16,4%, var >65 år. Aldersfordelingen viste 75 år i snitt med 75,4 i median og eldste registrerte var 92 år. 8 pasienter ble behandlet operativt (7 osyteosynteser og 1 primær protese). med snittalder på 74 år median 74,6 og eldste 79 år. Totalt 5 av de konservativt behandlede pasientene er døde henholdsvis 10 og 12 dg., 2 og 11 mnd., og 3 år etter skaden. 1 av de opererte er død 7 år etter skaden. Harris HipScore (HHS) er registrert på 27 pas og presenters fra siste ktr. av pas. Ikke registrert score på de 8 andre skyldes tidlig død for 3, protese ved initialoperasjonen for 1 og kombinasjonen alder/mental svikt for 4. For gruppen konservativt behandlet viste siste registrerte HHS snitt 84 poeng, median 90 og spredning Gruppen opererte viste snitt 78, median 82 og spredning HHS hos senere protesepas. er målt ved siste ktr. før utført artroplastikk. I operert gruppe fikk 3 pas. protese i forløpet etter 14 og 16 mnd, og etter 3 år. 1 alkoholiker i opr. (osteosyntese) gruppe fikk Girdlestone etter 2 år. 1 i konservativ gruppe fikk protese etter 18 mnd. Diskusjon: 8 av 35 pasienter ble operert. Alder ser ikke ut til å være et selvstendig kriterium for konservativ behandling da snitt og median for de opererte er tilsvarende som for gruppen totalt. Utfra dødelighet kan det se ut som acetabularfrakturpas. tilhører en annen gruppe enn pas. med lårhalsbrudd. 4 av 35 (11,5%) døde i løpet av 12 mnd. mens for lårhalsbruddpas. er tilsvarende tall 25-30%. Materialet er imidlertid lite. 3 av 8 pas. fikk protese i forløpet, mens 1 av 27 i konservativ gruppe. Noen konklusjon kan ikke trekkes av dette da indikasjonen for opr. hos noen pasienter, nettopp kan være å legge forholdene til rette for senere artroplastikk. HHS viste stor spredning i begge grupper med 55 og 44 poeng som laveste verdier i kons.- og opr. gruppe. Fjernes protesepas. viser laveste HHS i opr. gruppe 76 poeng. Konklusjon: 16,4% av pas. med acetabularfraktur er >65 år. Aldersfordelingen er ganske lik i både konservativt- og operativt behandlet gruppe. 12 mnd. dødelighet for gruppen totalt er 11,5% (4/35). HHS snitt er henholdsvis 84 og poeng i konservativt- og opr.behandlet gruppe. Referanser: 1) Helfet et al. Stabilization of acetabular fractures in elderly patients. JBJS Am ) Mears. Surgical treatment of acetabular fractures in elderly patients. JAMA ) Ragnarsson, Jacobsson. Epidemiology of pelvic fractures. Acta OS 1992.

7 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 165 GAMMANAGLEN: BEDRE ENN SITT RYKTE? EN RETROSPEKTIV STUDIE AV 500 GAMMANAGLER SIHF-LILLEHAMMER John Clarke-Jenssen 1, Christian Beisland 1,2, Eirik Aunan 1, Roar Rønning 1 1 Ortopedisk avdeling, SIHF-Lillehammer, 2 Kirurgisk avdeling, Haukeland Universitetssykehus, Bergen Bakgrunn: Gamma naglen brukes i behandlingen av trokantære frakturer, oftest på samme indikasjon som plate-glideskrue systemene. Tidligere studier har vist at metoden innebærer en økt risiko for fraktur omkring naglen. Etter dette er naglen blitt modifisert. I 1998 presenterte vi et treårs materiale for de modifiserte naglene benyttet ved SIHF- Lillehammer. Våre resultater den gang kunne tyde på at de nye naglene ikke var beheftet med like mange komplikasjoner som de tidligere versjonene. På bakgrunn av denne studien besluttet vi å fortsette med naglen. Materiale og metode: I perioden 1995 til 2003 er 500 gammanagler retrospektivt identifisert ved elektronisk søk i operasjonsprotokollen. Dette representerer alle gammanagler satt inn i perioden med indikasjon lateral collum fraktur, pertrokantær fraktur og subtrokantær fraktur. Røntgenbildene er revurdert for å subklassifisere frakturene etter Evans modifiserte system. Alle journaler er gjennomgått og postoperativt forløp og komplikasjoner registrert. Resultatene er sammenlignet med Cochrane databasen. (Parker MJ, Handoll HHG Gamma and other cephalocondylic intramedullary nails vs extramedullary implants for extracapsular hip fractures (cochrane review) In The Cochrane Library, Issue 3, 2003, Oxford: Update software) Resultat: Av 500 frakturer er 404 røntgen bilder revurdert og stabile trokantære frakturer utgjorde 180 (36%), ustabile trokantære frakturer 123 (25%), kominutte 22 (4,5 %), reverse oblique frakturer 9 (2%), subtrokantære 40 (8%) og laterale collum frakturer 30 (6%). 96 (18%) av frakturene ble ikke klassifisert, dessverre på grunn av makulering av røntgen bilder i forbindelse med innføring av elektronisk bildebehandling, PACS. 96% av frakturene ble bedømt tilfredsstillende fiksert postoperativ. 30 dagers mortalitet var 8%. Peroperativ fissur forekom hos tre pasienter (0,6%). Totalt er 32 pasienter (6,4%) reoperert hvorav 13 (2,6%) på grunn av cut-out av gammaskruen, åtte (1,6%) på grunn av fraktur rundt naglen etter nytt traume senere i forløpet. To av disse kom rundt naglespissen og seks høyere opp. To nagler ble sperret distalt i annen seanse. En pasient ble reoperert på grunn av pseudartrose, og fire på grunn av infeksjon krevende revisjon. Fire fikk fjernet implantatet etter tilhelet fraktur, men fortsatt smerter rundt naglen. Generelle komplikasjoner inkluderte urinveis infeksjon (10%), Pneumoni (3,4 %), sårinfeksjoner (3,4%), akutt myokard infarkt (2,6%), Lungeemboli (2,2%) og dyp vene trombose (0,8%). Konklusjon: Det har vært få generelle komplikasjoner ved bruk av gammanaglen. I observasjons perioden, frem til nå, er insidensen av postoperativ fraktur omkring naglen er lavere hos oss enn hva som refereres i Cochranebasen (1,6% vs 3,0%), men høyere enn hva som rapporteres for plate-glideskrue systemene (1,6% vs 0,17%).

8 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 166 BEHANDLING AV HOFTEFRAKTURER VED TRE SYKEHUS I NORGE. EN PROSPEKTIV STUDIE. K. Bjørgul 1, R. Buciuto 2, F. Rachor 3, A. Sorteberg 1, T. Bredland 2, E. Mohr 3. Sykehuset Østfold (1); St. Olavs Hospital (2), Haugesund Sjukehus (3). Abstrakt Vi har gjort en prospektiv undersøkelse av behandlingen av hoftefrakturer ved St. Olav Hospital i Trondheim, Haugesund Sjukehus og Sykehuset Østfold Fredrikstad. Formålet var dels å undersøke behandlingsforskjeller og resultater, dels å undersøke om det er mulig å drive et hoftefrakturregister. Materiale og metode. Det ble inkludert frakturer fra til Opplysninger om preoperativ funksjon og helsetilstand, samt frakturtype og operasjonsmetode ble registrert ved innleggelsen. Det ble avtalt kontroll fire måneder postoperativt for å registrere opplysninger om helse, funksjon og smerte. Alle reoperasjoner i studieperioden ble registrert på eget skjema. Resultater. Vi registrerte 877 frakturer på 858 pasienter, 361 i Fredrikstad, 203 i Haugesund og 313 i Trondheim. Vi har ikke avdekket store forskjeller hva gjelder premorbid funksjon eller helsetilstand. Det er en del forskjeller i klassifikasjon av frakturer særlig ved intrakapsulære. De største forskjellene ligger imidlertid i at man i Fredrikstad behandler en stor del av de intrakapsulære frakturene (120/216) med primær hemiprotese, mens man i Trondheim (21/196) og Haugesund (14/121) foretar osteosyntese på de fleste. Dessuten behandler man i Fredrikstad de trokantære frakturene med gammanagle, mens man benytter platenagle i Trondheim og Haugesund. Resultatene av behandlingen målt ved andel pasienter som bibeholder boform og gangfunksjon etter kirurgi, er omtrent lik ved de tre sykehusene. Antall reoperasjoner etter osteosyntese for trokantære frakturer er omtrent lik. Fredrikstad har flere reoperasjoner etter Olmednagling (12/100) enn Trondheim (13/178) og Haugesund (5/108). Konklusjon Prosjektet har vist at det neppe er mulig å drive et register uten betydelige ressurser. Vi har avdekket at resultatet av behandlingen for hoftefraktur ikke er særlig forskjellig målt ved endring i boform og gangfunksjon mens det er en del forskjeller i reoperasjonsfrekvens etter Olmednagling.

9 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 167 FYSISK FUNKSJONSEVNE OG REOPERASJONER VED BRUDD AV LÅRHALS OG PERTROCHANTÆRE BRUDD I OSLO E. K. Osnes, C. M. Lofthus, H. E. Meyer, I. Cappelen, J. A. Falch, I. S. Kristiansen, L. Nordsletten Mål: Studien beskriver forskjeller mellom pasientgruppene med collum brudd og pertrochantære brudd med hensyn til fysisk funksjonsevne før og etter bruddet, ulike operasjonsmetoder benyttet og forekomst av reoperasjoner. Mortalitet beskrives i forhold til bruddnivå og behandling. Metode: Pasienter eldre enn 50 år i Oslo med lårhalsbrudd eller pertrochantært brudd i perioden fra mai 1994 til og med april 1995 og fra mai 1996 til og med april 1997 ble inkludert. Pasientene fra den første perioden ble benyttet til beskrivelse av reoperasjoner og mortalitet etter hoftebrudd, mens pasientene fra den andre perioden som var i live ved utgangen av oktober 1997 (N=767) mottok et spørreskjema og de besvarte spørreskjemaene (N=593) inngikk i studien av fysisk funksjonsnivå, hoftesmerter og helsetilstand før og etter hoftebrudd. Resultater: 56% (N=1174) av bruddene var i lårhalsen. Pasienter med trochantært brudd var eldre (81,8 år) enn pasienter med lårhalsbrudd (80,4 år), og det var lavere andel menn (21,0% av pasienter med trochantære brudd, mot 22,6% av lårhalsbrudd). En større andel av pasientene med trochantært brudd bodde på sykehjem før bruddet (19,6% mot 11,0%). Blant de som ikke bodde på sykehjem før bruddet var det ikke signifikant forskjell mellom pasienter med brudd i lårhals og trochanterregionen i andel som flyttet til sykehjem. Det var ikke signifikante forskjeller for de to bruddtypene med hensyn til behov for gangstøtte, eller hjelp i hjemmet. Noe større andel av pasientene med lårhalsbrudd kunne gjøre i stand egen frokost før bruddet enn pasientene med trochantært brudd, mens det ikke ble funnet noen forksjell i andel som mistet evnen til å lage egne måltider etter bruddet. Det var ikke signifikante forskjeller i hoftesmerte eller liggetid i sykehus for de to gruppene pasienter. En større andel av bruddene lokalisert til lårhalsen enn av de trochantære bruddene i ble reoperert (26% mot 8%). Av pasienter som ikke hadde hjelp i hjemmet før hoftebruddet, var det større andel av pasientene som ble reoperert som mottok hjelp etter bruddet. Det ble det ikke funnet signifikante forskjeller i fysisk funksjonsnivå eller hoftesmerte mellom de som hadde gjennomgått reoperasjon og de som ikke hadde det. Det var ingen forskjell i mortaliteten etter to år mellom pasienter med trochantære brudd og pasienter med lårhalsbrudd når dette ble korrigert for alder og kjønn. Pasienter primært operert med hemiprostese og pasienter som gjennomgikk reoperasjon hadde lavere mortalitet enn øvrige pasienter. Konklusjon: Det sees tendenser i materialet til at pasienter med trochantære brudd var skrøpeligere enn pasientene med lårhalsbrudd forutfor bruddet, og til at en større andel av pasientene trochantære brudd blir mer avhengige av hjelp og støtte i daglig funksjon og bevegelse, men de fleste forskjellene er for små til å si noe sikrere om dette. Vi finner ingen forskjell i dødelighet mellom pasienter med pertrochantære brudd og lårhalsbrudd. Det er for lite materiale til å si noe sikkert om hvor stor betydning reoperasjoner har for pasientenes funksjonsnivå.

10 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 168 FAKTORER SOM VED LUKKET REPOSISJON OG OSTEOFIKSASJON AV INTRACAPSULÆRE LÅRHALSBRUDD INNVIRKER PÅ BEHOVET FOR SENERE REOPERASJON. K. Strømsøe, N. Lykke*, P. Lerud, Ortopedisk avdeling, Aker universitetssykehus, * Plastikk kirurgisk avdeling, Ullevål universitetssykehus, Oslo, Norge Innledning: Lukket reposisjon og osteosyntese ved både ikke dislokerte og dislokerte subcapitale lårhalsbrudd hos eldre har i mange år vært hovedtilbudet for behandling i Norge. Dette på tross av behovet for reoperasjon med sekundær artroplastikk hos et betydelig antall pasienter. I rammen av en randomisert prospektiv undersøkelse mellom to forskjellige osteofiksasjonsmetoder gjorde man observasjoner omkring faktorer som virket inn på behovet for senere reoperasjon. Material og metode: 278 pasienter med brudd i lårhalsen, 200 dislokerte og 78 udislokerte, ble randomisert til lukket reposisjon og fiksasjon med henholdsvis tre Ullevål skruer eller to LIH nagler. Reposisjonen ble gradert radiologisk i begge plan fra 1-6 hvor 6 var optimal i begge plan. Skruenes (naglenes) posisjon ble også gradert postoperativt i begge plan fra 1-3, hvor 3 var optimal plassering i begge plan. Penetrasjon av leddhodet under oppboring av skruehull/naglehull ble registrert som et spesielt punkt av operatør. 131 pasienter ble behandlet med Ullevål skruer mens 147 pasienter fikk LIH nagler. Pasientene ble fulgt i 2 år med behov for reoperasjon i form av sekundær artroplastikk, som hovedparameter. Resultater: Man fant signifikant korrelasjon mellom både reposisjon (p=0.0005) så vel som leie av implantatet (p=0.0001) når det gjaldt behovet for reoperasjon i begge behandlingsgruppene men ingen forskjell mellom gruppene. Behovet for sekundær artroplastikk i gruppen Ullevål skruer med optimal reposisjon og skrueleie var14 % mens i LIH gruppen bare 12 % hadde behov for sekundær artroplastikk (i alt 189 pasienter). Man fant en signifikant sammenheng mellom pasienter hvor en penetrasjon av leddhodet hadde funnet sted og behovet for sekundær artroplastikk i begge gruppene. Med penetrasjon av leddhodet (21 pasienter) var behovet for reoperasjon 46 % i motsetning til 19 % der hvor penetrasjon ikke hadde funnet sted (257 pasienter; p= 0,038) Diskusjon: Reposisjon og skrueleie/nagleleie er i tillegget til graden av osteoporose og dislokasjon tidligere vist som vesentlige risikofaktorer for et dårlig sluttresultat ved lukket reposisjon og osteosyntese av intracapsulaære lårhalsbrudd. At penetrasjon av leddhodet under oppboring for skruene/naglene skulle vise seg å være en signifikant risikofaktor for senere behov for reoperasjon er imidlertid en ny observasjon som må påpekes. Årsaken kan ha sammenheng med at man åpner for irrigasjon av skruene/naglene gjennom penetrasjonen med leddveske som gir beinresorpsjon og tidlig fiksasjonssvikt med forsinket/manglende tilheling som følge. Dette ville i så fall være en observasjon som man kjenner igjen fra brudd i skafoid i håndroten og også i talus, hvor ved manglende stabilitet, utviklingen av manglende tilheling også er beskrevet.

11 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 169 MAKSIMAL BELASTBARHET AV USTABILE PERTROCHANTÆRE FEMURFRAKTURER, PLASTKNOKLER OPERERT MED GAMMA-NAGLE VS DHS/TSP. A.Trommer, M.Talsæte, K.Undheim, H.Steen*, P.Ludvigsen*, K.Strømsøe. Ortopedisk avdeling, Aker universitetssykehus, Oslo *Senter for ortopedi, Rikshospitalet, Oslo Innledning: Behandlingen av ustabile pertrochantere femurfrakturer (PTF) er fremdeles omdiskutert. Man ønsket å undersøke maksimal belastbarhet av plastknokler med ustabile PTF fiksert med enten Gammanagle (Howmedica) eller dynamisk hofteskrue i kombinasjon med antirotasjonsskrue og trochanter-støtteplate (DHS/ARS/TSP Stratec Medical). Material og metode: 6 plastknokler med standardiserte ustabile PTF (AO 31 A2.1) ble fiksert. Trochanter minor fragmentet forble ureponert. Tre frakturer ble operert med mm Gammanagle (sperreskrue i proksimale hullet) og tre med 135 DHS og ARS, hvorav to med TSP og én uten. God stilling av implantatene ble bekreftet med røntgen i to plan. Plastknokkelimplantat- konstruktene ble distalt sementert i en holdesylinder i fysiologisk stilling og så utsatt for lineær økende deformasjon (0,1mm/s). Det ble registrert kraftutvikling langs knoklene samt bevegelser i mediale eller laterale bruddspalte med hjelp av ekstensometre. Resultater: Svikt av implantat- knokkel- konstruktene skjedde på samme måte som er kjent fra klinisk erfaring: Gjennomskjæring av collumskruen pga økende varusfeilstilling i 5 tilfeller samt løsning av én DHS fra femurskaftet. Det ble ikke observert brudd under plate eller nagle. Gammanagler viste raskest kraftstigning og sviktet ved 2600N (range N). DHS/ARS±TSP sviktet ved 2200N (range N). Det var ingen forskjell i bevegelsesutslag på medialsiden i begge gruppene. Derimot observerte man betydelig mindre bevegelse på lateralsiden i DHS-gruppen, spesielt dersom man benyttet TSP. For å registrere 1mm dislokasjon i laterale bruddspalte måtte konstruktet deformeres med 15,3mm (tilsvarende 2000N) i DHS/TSP-gruppen vs. 5mm (1400N) i Gammanaglegruppen. Konklusjon: Gammanaglen viste seg å være det stiveste implantatet. Dens potentielle fordel av en kortere vektarm kunne ikke forhindre varusvandring av det proksimale fragmentet med rask lukking av den mediale defekten. Eksperimentelt viste det seg ugunstig å plassere omdreiningsaksen intramedullært i og med dette førte til en rask åpning av laterale bruddspalte. DHS/TSP/ARS kunne like lite forhindre lukking av frakturspalten medialt dvs. varusfeilstillingen. Den mer lateral beliggende omdreiningsaksen (og muligens neutralisasjon av tensjonskreftene gjennom TSP?) førte til mindre sprik i laterale bruddspalte. Klinisk anses mindre (tensjons-) bevegelse i bruddområdet gunstig for raskere og tryggere bruddtilheling i mindre feilstilling. Begge implantater har vist å tåle klinisk relevant belastning. I vår forsøksrekke var svikt av Gammanaglene imidlertid noe mindre forutsigbart. Det er planlagt å gjennomføre sykliske belastningstester av ovennevnte implantatplastknokkel- konstruktene.

12 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 170 RANDOMISERT PROSPEKTIV STUDIE MED SAMMENLIGNING AV 2 OSTEOSYNTESEMETODER, LIH OG HIP PINS, VED CERVICALE FEMUR FRACTURER. Merete Akselsen *, Tor Vedeler * og Karl-Gøran Thorngren #. *Sykehuset Østfold Moss, ort. avd., # Lund Universitets Sykehuset,Ort.avd., Sverige. Introduksjon Vi har foretatt en randomisert prospektiv studie for å studere de faktorer som er viktige for å optimalisere behandlingen av cervicale femur fracturer ved å sammenligne 2 osteosyntese metoder, LIH og Hip pins. Prosjektet er en del av en multisenterstudie og et ledd i kvalitetssikringen ved sykehuset. Materiale og metode. Fra 1998 til 2000 ble totalt 200 pasienter med cervicale hoftefracturer inkludert i studien. De ble randomisert enten til operasjon med 2 LIH pinner (OrtoVita) eller 2 Hip pins (Smith and Nephew). Senere ble 23 pasienter ekskludert. 177 pasienter ble fulgt med kontroller etter 4 mnd, 1 år og 2 år postoperativt..chi-square test og Fischer`s exact test ble benyttet for statistiske analyser. Statistisk signifikans ble definert ved p < Resultater. Det var ingen signifikant forskjell mellom bakgrunnsparametre som alder, kjønn, bosted på skadetidspunkt, gangevne før bruddskaden og ved utskrivelse, skademekanisme, fractur type eller kvalifikasjoner hos kirurgene. Vellykkethetsgrad av operasjonene ble registrert av operatør. De forskjellige parametre vedr. reposisjon av fractur, skrue - / pinneplassering var ikke signifikant forskjellige i de 2 grupper. Gjennomsnittlig liggetid var 7,1 dag i LIH gruppen mot 6,1 dag i Hip pins gruppen. 38 % reiste direkte hjem etter oppholdet. Det var forskjell i de 2 gruppene ved at 45 % i LIH gruppen reiste direkte hjem mot 31 % i Hip pins gruppen. Mortaliteten i de 2 gruppene var lik. Mortaliteten ved 4 mnd., 1 år og 2 år var henholdsvis 7%, 17 % og 27 %. Man fant ingen signifikant forskjell mellom metodene i reoperasjonsfrekvens eller årsak til reoperasjon. 26 % ble reoperert. 80 % fikk innsatt hemiprotese,17 % totalprotese, 2 % Girdlestone. 15 % fikk kun fjernet osteosynthese materialet. 59 % hadde ikke behov for ytterligere behandling. Konklusjon. Vi har i vår studie funnet at reoperasjonsfrekvens og mortalitet er sammenlignbare med andre studier. Ved multippel regresjonsanalyse fant vi at de viktigste faktorer for en vellykket osteosyntese er pinne - / skrue plassering ( p = 0,04), fractur type ( p <0.06) og utskrivning til eget hjem postoperativt ( p = 0.044).

13 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 171 RETROGRAD MARGNAGLING: EN OPTIMAL METODE VED SUPRAKONDYLÆRE FEMURFRAKTURER? Robert Buciuto og Martinus Bråten, Ortopedisk avdeling, St. Olavs Hospital, Trondheim I perioden oktober februar 2002 ble 30 pasienter med 31 supra/intracondylære femurfrakturer AO type A og C behandlet med retrograd margnagle. Gjennomsnittsalder var 70 år (28-90). Observasjonstid var 1 år. 6 pasienter hadde implantat i proksimale femur, én pasient hadde kneprotese. Resultater. Operasjonstiden var 80 min. (50-110), og blødning 190 ml ( ). 30 av frakturene tilhelet innen 16 uker postoperativt. Én pasient pådro seg femurskaft- fraktur mellom naglen og en proksimal DHS etter nytt fall 4 uker senere og ble reoperert med plateosteosyntese. Forøvrig ingen postoperative komplikasjoner. Avsluttende evaluering var basert på Neer s Scoring System; 85% hadde Excellent/good og 15 % Fair resultat. Det vanligste seinproblemet var knesmerter forårsaket av distale sperreskruer. 5 pasienter fikk derfor skruene fjernet. Radiologisk analyse viste relativt stor frekvens (30%) av frakturer med varus/valgusfeilstilling mellom 5 og 9. Dette hadde liten klinisk betydning hos de fleste eldre pasienter. Hos to yngre, fysisk aktive pasienter ga imidlertid feilstillingen betydelige kneproblemer med påfølgende reoperasjon og korreksjon av feilstillingen. Konklusjon. Studien indikerer at retrograd margnagling av distale femurfrakturer er relativt atraumatisk med liten peroperativ blødning og mulighet for rask postoperativ rehabilitering. Våre erfaringer viser imidlertid at metoden innebærer en betydelig risiko for knenære varus/valgus-feilstillinger med kliniske konsekvenser spesielt hos yngre, aktive pasienter..

14 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 172 BLØTDELSPROBLEMER VED KIRURGISK BEHANDLING AV ANKELBRUDD EN PROSPEKTIV STUDIE AV 154 LUKKEDE ANKELBRUDD Per R. Høiness 1, Lars Engebretsen 1 og Knut Strømsøe 2 1 Ortopedisk Senter Ullevål Universitetssykehus, 2 Ortopedisk avdeling Aker Universitetssykehus Det er ikke tidligere utført studier av ankelbrudd med tanke på registrering av bløtdelskomplikasjoner og vurdering av eventuelle risikofaktorer. Materiale og metoder Vi utførte en prospektiv registrering av primære bløtdelsskader og perioperative bløtdelskomplikasjoner de første 3 månedene etter åpen reposisjon og intern fiksasjon av lukkede ankelbrudd. Åpne brudd og multitraumatiserte pasienter ble ekskludert. 154 fortløpende pasienter (90 kvinner) med en gjennomsnittsalder på 54,5 (SD 18,3) år ble registrert. Resultater Primære bløtdelsskader ble funnet hos 22 pasienter (14.2%). Fem pasienter (3,2%) med alvorlige perioperative bløtdelskomplikasjoner ble revidert. Lettgradige perioperative bløtdelskomplikasjoner som ble behandlet uten kirurgi ble funnet hos 29 pasienter (18.8%). Alkoholmisbrukere hadde signifikant høyere forekomst av perioperative bløtdelskomplikasjoner (p=0.043), likeledes pasienter som hadde vært utsatt for høy-energi skader (p=0.043) og etter primære bløtdelsskader (p=0.004). Andre potensielle risikofaktorer, som høy alder, kjønn, brudd-type, diabetes, arteriosklerose, hjertesykdom og hypothyroidisme, hadde ingen statistisk signifikant påvirkning på forekomsten av perioperative bløtdelskomplikasjoner.

15 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 173 LIVSTRUENDE BLØDNING ETTER DHS Utvoll, J, Walløe, A Ortopedisk senter, Ullevål universitetssykehus Innledning Pertrocantære fracturer er hyppig forekommende og fikseres vanligvis med implantater av typen DHS eller HCS. Ved innsetting av disse implantatene benyttes en lateral tilgang i proksimale femurende. Tilgangen gir god oversikt lateralt for femur men ingen oversikt medialt. Fiksasjonen av platen til femur foregår vanligvis med corticale skruer fra laterale cortex til mediale cortex. Borring og innsetting av disse skruene kan derfor skade de karstrukturer medialt. Materiale: Våren 2003 fikk vi ved traumeseksjonen ved Ortopedisk senter inn to pasienter som nylig hadde vært operert for pertrochantære fracturer i vår avdeling. Begge var blitt fiksert med implantat av typen 4-hulls DHS. Det var ingen uvanlige forhold pre-, per- eller postoperativt før det nå inntrufne. Begge pasienter fikk etter hvert en stor hevelse på medialsiden av låret som gav smerter og lokalt ubehag. Etter utredning av hevelsene gjorde man på første pasient incisjon og evakuering av hematomet. Det tilkom så komplikasjon i form av infeksjon og pasienten var gjennom en rekke inngrep uten at man på noe tidspunkt kunne finne noen stor pågående blødning. Etter 6 inngrep ble hun så funnet på post med store mengder friskt blod i sengen og det ble da besluttet å gjøre angio der man fant en arterieskade som ble coilet og blødningen stanset. I lys av dette ble neste pasient som ankom noen uker etter angiografert med en gang og man fant en tilsvarende skade som også ble coilet. Forløpet for begge pasienter etter coilingen var komplikasjonsfrie men med lengre restitusjonstid for pasienten som ble incidert. Diskusjon: Pasientenes karskader var i prinsipp identiske men behandlingsstrategien som ble valgt var forskjellige. Til tross for åpning og evakuering av hematomet var man ikke i stand til å lokalisere blødningskilden og den definitive behandlingen hos begge var angio med coiling av det skadde kar. Forskjellene med tanke på antall inngrep, liggedøgn, antibiotikabruk og generell ressursbruk var formidable. Ubehaget for pasientene selv var også svært forskjellige. Vi har ved vår avdeling svært gode erfaringer med angiografi og coiling ved pågående blødninger hos multitraumatiserte pasienter. I lys av disse to pasientene anbefaler vi også angiografi og eventuelt coiling ved mistenkte postoperative blødninger av denne typen.

16 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 174 VÆR OG FØREFORHOLD PÅVIRKER ANTALLET DISTALE RADIUSFRAKTURER Frihagen F, Nordsletten L, Engebretsen L, Melhuus K. Ortopedisk Senter, Ullevål universitetssykehus. Lofthus CM, Falch JA. Medisinsk avdeling, Aker universitetssykehus. Bakgrunn: Forekomsten av distale radiusfrakturer er høyest om vinteren i de nordiske land. De fleste skadene forårsakes av enkle fall. Vi ønsket se om det går an å identifisere spesielle værtyper eller føreforhold som gir spesielt høy bruddrisiko for voksne pasienter. Materiale og metode: Pasientregisteret ved Legevakten i Oslo for perioden juli 1998 til juni 1999 ble gjennomgått retrospektivt og det ble funnet 1148 distale radiusfrakturer hos pasienter over 20 år. Værdata ble innhentet fra Det norske meteorologiske institutt. Resultater: 684 av bruddene (60%) skjedde i de fem vintermånedene november til mars, det er et gjennomsnitt på 4,5 brudd/dag. Gjennomsnittet for året under ett er 3,1 brudd per dag, og for de syv sommermånedene 2,2. I perioden november til mars var det 31 dager med nedbør. Disse dagene var det 225 brudd, 7,2 brudd per dag i gjennomsnitt. De 120 dagene uten nedbør hadde til sammen 486 brudd, i gjennomsnitt 4,0 brudd per dag (p < 0,001). I perioden november til mars var det 50 dager hvor temperaturen var både over og under 0 grader på dagtid (nullføre), på disse dagene var det i gjennomsnitt 5,8 brudd, mens det de øvrige dagene var i snitt 4,2 brudd (p = 0,01). De 16 dagene med kombinasjon av nullføre og nedbør hadde 8,2 brudd i snitt per dag. Tabellen viser gjennomsnittlig antall brudd per dag fordelt på nedbør og nullføre. Det var åtte dager i løpet av de 12 månedene med mer enn ti brudd, alle i perioden november til mars. Toppdagen var 3. mars med 34 distale radiusfrakturer. I samme periode var det to dager hvor det ikke var noen radiusfrakturer, og 21 dager med én fraktur. Tabell. Gjennomsnittlig antall brudd per dag i perioden november til mars fordelt på dager med og uten nedbør og/eller nullføre. Nullføre Nedbør Nei Ja Nei 3,8 6,3 Ja 4,7 8,2 Konklusjon: Ved Legevakten i Oslo er det store forskjeller fra dag til dag på antallet radiusfrakturer. Vær- og føreforhold forklarer noe av disse forskjellene. Detaljerte undersøkelser er nødvendige for å kartlegge mer nøyaktig hvilke vær- og føreforhold som gir høyest risiko.

17 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 175 RISIKOFAKTORER FOR SKADER VED NORSKE ALPINSENTRA EN CASE- CONTROL UNDERSØKELSE 1,3 Steinar Sulheim, 2 Arne Ekeland & 1 Roald Bahr 1 Senter for idrettsskadeforskning, Norges idrettshøgskole, Oslo; 3 Ortopedisk avdeling, Ullevål Universitetssykehus, Oslo; 2 Martina Hansens Hospital, Bærum Alpint har lenge vært den dominerende disiplin ved norske alpinanlegg, men telemark og snowboard har i økende grad inntatt anleggene. De senere år har alle disse disipliner gjennomgått betydelig utvikling, først og fremst på utstyrsiden, men også rent teknisk, noe som vil kunne medføre endringer i skadepanoramaet. Hvorvidt den økningen man har observert i snowboardskader skyldes at grenen er mer risikofylt eller at det er mange nybegynnere i bakken, er ikke kjent. Det har ikke vært gjort større multisenterstudier i Norge på dette feltet de siste tiårene. Formålet med studien var derfor å sammenlikne skaderisikoen mellom alpint, snowboard og telemark, og samtidig korrigere for andre risikofaktorer som bl.a. alder, kjønn, nasjonalitet og ferdighetsnivå. Metode: Skader ble registrert fortløpende av skipatruljen vinteren 2002 ved ni større skianlegg, som til sammen dekker ca. 60 % av solgte heiskort i Norge. Totalt 3256 skadde utøvere ble behandlet og skipatruljen registrerte skadelokalisasjon og type. I tillegg ble alder, kjønn, nasjonalitet, ferdighetsnivå, utstyr, om utøveren hadde deltatt på skiskole og om han hadde leid eller eget utstyr. Som kontrollgruppe ble 3013 brukere fra de samme anleggene intervjuet i heiskøen til de respektive hovedheiser i bunnen av bakken med hensyn på de samme risikofaktorene. Utvelgelsen av disse var randomisert, og i et antall fra hvert anlegg som tilsvarer forventet antall skadede fra dette anlegget. Chi-kvadrattester og multivariat logistisk regresjon ble brukt for å teste sammenhengen mellom individuelle risikofaktorer og skaderisiko. Resultater: De vanligste skadetypene var kneskader (17,8 %), hodeskader (17,7 %), håndleddskader (13,9%) og skulderskader (11,6 %). I alpint var kneskadene vanligst (27,8 %), i telemark skulder og arm (25%) og i snowboard håndleddskader (26,3%). Skaderisikoen for snowboard var høyere enn for alpint (OR: 1,75 [1,53-2,04], korrigert for andre risikofaktorer), men den for telemark var signifikant lavere enn for alpint (OR: 0,74 [0,59-0,92]). Nybegynnere, barn og unge og ikke-nordiske utøvere hadde økt skaderisiko, mens der ikke var noen effekt av kjønn, utstyrsleie eller instruksjon (multivariat logistisk regresjon). Konklusjon: Snowboard er forbundet med høyere skaderisiko enn alpint, og telemark har lavest risiko for skade av de tre grenene.

18 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 176 EGENVURDERING AV FERDIGHET BLANT BRUKERE AV NORSKE ALPINSENTRA 1,3 Steinar Sulheim, 2 Arne Ekeland & 1 Roald Bahr 1 Senter for idrettsskadeforskning, Norges idrettshøgskole, Oslo; 3 Ortopedisk avdeling, Ullevål Universitetssykehus, Oslo; 2 Martina Hansens Hospital, Bærum Skiferdighet er antatt å være en sentral risikofaktor for skader i alpinbakken. I epidemiologiske skiskadestudier er ferdighetsklassifisering basert på egenvurdering, og internasjonalt benyttes en rekke forskjellige spørreskjema. Ingen av disse er imidlertid validert, og formålet med denne undersøkelsen var derfor å sammenlikne de mest brukte skalaene med observert ferdighet i skibakken. Metode: Undersøkelsen ble gjennomført ved syv forskjellige alpinsentre gjennom vintersesongen Et tilfeldig utvalg brukere ble bedt om å klassifisere ferdighet ved hjelp av fem forskjellige skalaer: Nivå (ekspert, god, middels god, nybegynner), mestring av løypetype (løssnø, svart, rød, blå/barnebakke), svingteknikk (skjærende/kortsving, parallell/kontinuerlig, stem/skrensesving, plog), erfaring (>5 sesonger, 3-5, 1-2, <1) og fallhyppighet (nesten aldri, av og til, hver skidag, hver tur). Deretter ble de testet i og utenfor løype og skiferdighet klassifisert i fire kategorier basert på observert ferdighet. Resultater: I alt 512 personer (243 kvinner og 269 menn) deltok i undersøkelsen 186 alpin, 164 snowboard, 116 telemark og 46 blades/big foot. Sammenhengen mellom observert ferdighet og egenvurdert ferdighet var gjennomgående lav, med kappaverdier på 0,34 for nivå, 0,33 for løypetype, 0,38 for svingteknikk, 0,16 for fallhyppighet og 0,26 for erfaring. For alpinister var kappaverdiene 0,28 for nivå, 0,38 for løypetype, 0,43 for svingteknikk, 0,06 for fallhyppighet og 0,19 for erfaring, mens de tilsvarende verdiene var 0,35 (nivå), 0,23 (løypetype), 0,33 (svingteknikk), 0,22 (fallhyppighet) og 0,31 (erfaring) for snowboardere og for telemarkkjørere 0,43 (nivå), 0,47 (løypetype), 0,46 (svingteknikk), 0,20 (fallhyppighet) og 0,36 (erfaring). Konklusjon: Utøvernes evne til egenvurdering av ferdighet ved hjelp av spørreskjema er begrenset, dog noe bedre for telemarkkjørere enn de andre gruppene. Klassifisering på grunnlag av svingteknikk synes å være den beste av metodene, mens fallhyppighet er uegnet.

19 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 177 BESKYTTER HJELM MOT HODESKADER I ALPINE GRENER? EN CASE- CONTROL UNDERSØKELSE 1,3 Steinar Sulheim, 2 Arne Ekeland & 1 Roald Bahr 1 Senter for idrettsskadeforskning, Norges idrettshøgskole, Oslo; 3 Ortopedisk avdeling, Ullevål Universitetssykehus, Oslo; 2 Martina Hansens Hospital, Bærum Hodeskader er blant de hyppigste skadetyper ved norske alpinsentra, med økende insidens gjennom de senere år. Nye trender, bl.a. med big jump og off-piste, medfører en større risiko for alvorlige hodeskader. Bruk av hjelm antas å beskytte mot hodeskader, men dette er omdiskutert, og har ikke vært tilfredsstillende dokumentert. Formålet med studien var derfor å undersøke effekten av hjelmbruk på hodeskader, og samtidig korrigere for andre risikofaktorer som bl.a. alder, kjønn, utstyr, nasjonalitet og ferdighetsnivå. Metode: Skader ble registrert fortløpende av skipatruljen vinteren 2002 ved ni større skianlegg, som til sammen dekker ca. 60 % av solgte heiskort i Norge. Totalt 3256 skadde utøvere ble behandlet og skipatruljen registrerte skadelokalisasjon og type. I tillegg ble alder, kjønn, nasjonalitet, ferdighetsnivå, hjelmbruk, utstyr, om utøveren hadde deltatt på skiskole og om han hadde leid eller eget utstyr. Som kontrollgruppe ble 3013 brukere fra de samme anleggene intervjuet i heiskøen til de respektive hovedheiser i bunnen av bakken med hensyn på de samme risikofaktorene. Utvelgelsen av disse var randomisert, og i et antall fra hvert anlegg som tilsvarer forventet antall skadede fra dette anlegget. Chi-kvadrattester og multivariat logistisk regresjon ble brukt for å teste sammenhengen mellom individuelle risikofaktorer (inkl. hjelmbruk) og skaderisiko. Resultater: Hodeskader utgjorde 17,7 % av alle skader (n=547) og fordelingen var nokså lik mellom ulike grener (snowboard: 17,5 %, alpint: 17,5 %, telemark 17,9 %). Risikoen for hodeskade var imidlertid høyere for snowboard enn for alpint (OR: 1,47 [1,15-1,83], korrigert for andre risikofaktorer), men den for telemark var signifikant lavere enn for alpint (OR: 0,56 [0,28-0,55]). Bruk av hjelm førte til 62 % reduksjon i risikoen for hodeskade (OR: 0,38 [0,28-0,52], korrigert for andre risikofaktorer). Barn og unge hadde en 3 ganger økt risiko for hodeskade, nybegynnere hadde en fordobling av skader i forhold til øvede utøvere, kvinner hadde 34 % lavere risiko for hodeskade enn menn. Konklusjon: Bruk av hjelm reduserer risikoen for hodeskade i alpine grener. Nybegynnere, unge utøvere og snowboardutøvere er spesielt utsatte for hodeskader.

20 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 178 PERIACETABULAR OSTEOTOMY FOR ACETABULAR DYSPLASIA VIA A DOUBLE INCISION L Nordsletten and JE Madsen Orthopaedic Centre, Ullevål University Hospital Peraicetabular osteotomy (PAO) with realignment of the acetabulum has shown good results with a survival of the native hip in over 80% after 11 years follow-up [4]. The early results of PAO has been reported from St Olavs Hospital [1] and Hagavik [2]. We report the initial results with a double incision approach in 15 patients [3]. Material and Methods 10 women and 5 men, mean age 30.1 years ( ) undervent PAO through a combined short iliac and midline incision. After osteotomy and realignment aceatbulum were fixed by two plates (n=8), later two screws (n=8). Preoperative Center Edge angle (Wiberg-α) and acetabular Index (β) was measured on digital radiographs in a CAD program. Results Operation time was mean 113 min (range ), and bleeding per operative was range No major perioperative complication occurred. 2 patients had reduced sensitivity of n cutaneus femoris lateralis. 2 patients had reduced function of n obturatorius with full recovery. Harris Hip Score improved from 76 (67-89) to 93 (81-100). The CE angle increased by mean 17.2 (range ) from 6.2 (range ) pre op to 23.4 (range ) post op (P=0.0001). The acetabular Index was reduced by 13.3 (range ) from 27.1 (range ) pre op to 13.9 (range ) post op (P=0.0001). Discussion Three centres have now reported their initial experience with the PAO in Norway, but the number of operations done are few compared to Denmark. With the good corrections obtained, few complications, and good early outcome more patients should be offered this operation which addresses the main mechanical problem with dysplastic hips. Ref 1. Benum, P. De vitenskapelige forhandlinger, Norsk Kirurgisk Forenings høstmøte, eds. Vasli, L., Krogh-Sørensen, K. 131 (2000). 2. Bøe, A., et al. De vitenskapelige forhandlinger, Norsk Kirurgisk Forenings høstmøte, eds. Vasli, L., Krogh-Sørensen, K. 170 (2001). 3. Pajarinen, J., et al. Acta Orthop Scand 74, (2003). 4. Siebenrock, K.A., et al. Clin Orthop 9-20 (1999).

21 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 179 ARTROSKOPI AV HOFTELEDD- 4 ÅRS ERFARINGER VED ULLEVÅL SYKEHUS Terje O. Ugland og Tom Clement Ludvigsen Introduksjon Prosedyren er et alternativ til åpen hoftekirurgi ved tilstander som frie legemer, labrumskader og bruskskader. Dessuten et supplement til hoftediagnostikken generelt. Erfaringen med denne type kirurgi er begrenset og publikasjonene få. Materiale og metode 40 pasienter med hoftepatologi av ulik art ble artroskopert i tidsrommet juni 1999 til mai Det ble utfør 41 skopier. Det var 22 kvinner og 18 menn. 4 av disse pasientene ble lost to follow-up. Gj.snittsalder på pasientgruppen var 32 år ( ). Pasientene ble operert i sideleie på strekkbord. Leddet ble distrahert. Det ble benyttet en fremre og en bakre portal. Det postoperativt regime bestod i avlastning på krykker i en uke etterfulgt av fri mobilisering.diagnose, skademekanisme og andre data ble hentet fra pasientens journal (n=41). Sommeren 2003 ble så pas. bedt om deltakelse i prosjektet i form av et spørreskjema. Alle pasientene samtykket ( n=36 ). Follow-up tid 21 mnd. (3-49) Resultater 7/41 uten sikker patologi, 7/41 med artrose, 15/41 med isolert labrumskade, 7/41 med kombinasjon av labrumskade og artrose, 3/41 med fritt legeme og 2/41 med bruskskade. Ingen komplikasjoner ble registrert. 28 /40 pasienter ( 70% ) benektet traume som utløsende årsak til hoftesmertene. 12/40 pasienter oppga adekvat traume. 5/36 pasienter (13%) oppga bedring. 7/36 pasienter oppga å være friske. 24/36 pasienter oppga ingen bedring hvorav den ene ble skopert i begge hofter. VAS score var i gj.snitt 4 (0-9). Harris Hip Score gj.snittlig 78 (10-100). I gruppen på 7 pasienter som oppga å være symptomfrie hadde 6 pasienter isolerte labrumskader og 1 pasient fritt legeme. I gruppen med i isolerte labrumskader ( n=13, 2 lost til follow-up) var 7 bedre eller klinikkfrie. 6 viste ingen bedring.34/36 pasienter ville retrospektivt gjenta inngrepet ettersom det gav en diagnostisk avklaring. Diskusjon Dette pasientmaterialet viste at ca 33% er bra/ helt bra etter inngrepet i hoften. 24/36 (67%) oppga ingen bedring. I gruppen med isolerte labrumskader hadde 7/13 pasienter god effekt av hofteskopi. Resultatene er dårligere enn forventet, spesielt i gruppen med isolerte labrumskader. Resultatene er basert på et lite pasientmateriale og ytterligere studier som kan belyse selektering av pasienter og pasientgrupper er påkrevet. Undersøkelsen understøtter vår strenge indikasjonsstilling for dette inngrepet, som forutsetter positiv klinikk og MR-arthrografi.

22 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 180 FREMRE KORSBÅNDSKIRURGI I NORGE ANNO Granan L-P, 2 Engebretsen L, Bahr R Senter for idrettsskadeforskning, Norges idrettshøgskole, Oslo 1 Forskerlinjen, Medisinske fakultet, Universitetet i Oslo, Oslo 2 Ortopedisk Senter, Ullevål universitetssykehus, Oslo Bakgrunn: Det finnes i dag ingen samlet oversikt over korsbåndskirurgi i Norge, og heller ingen nasjonale retningslinjer for behandling av fremre korsbåndsskader. Formålet med studien var å kartlegge omfang og behandlingsopplegg når det gjelder operativ behandling av fremre korsbåndsskader i Norge. Metode: Et spørreskjema ble sendt ut til alle offentlige og private sykehusenheter og klinikker i Norge med enten ortopedisk eller kirurgisk avdeling. Listen ble komplettert med sykehus som hadde innrapportert koder som impliserte arbeid med korsbånd til Norsk pasientregister. Skjemaet inneholdt spørsmål om operasjonsfrekvens, kirurgiske metoder og rehabilitering i forbindelse med fremre korsbåndskirurgi utført i Totalt ble 83 sykehus kontaktet og samtlige har, etter purring, besvart forespørselen. Av disse var det 51 sykehus som oppga at de i det gitte tidsrommet utførte denne typen kirurgi. Resultater: Til sammen ble 1886 korsbåndsoperasjoner utført i Dette tilsvarer en insidens på 42 operasjoner per innbyggere. Totalt behandlet 27 av sykehusene 20 eller flere fremre korsbåndsskader i fjor, mens 12 sykehus utførte 10 eller færre inngrep årlig. Ved de fleste (96 %) inngrepene ble det brukt patellarsene eller hamstring autograft. Kun fire sykehus utførte all korsbåndskirurgi poliklinisk. Dette resulterte i 3967 liggedøgn til en estimert kostnad av 10,6 millioner NOK. Tidspunktet for retur til full aktivitet varierte fra 2 til 12 måneder, og der var store variasjoner i rehabiliteringsopplegget mellom sykehus. Diskusjon: På grunnlag av tidligere studier, som har vist at om lag halvparten av pasienter med fremre korsbåndskader behandles ikke-operativt, kan det totale årlige antallet fremre korsbåndskader estimeres til ca Dette tilsvarer en årlig insidens i befolkningen på 88 per innbyggere, eller to til tre ganger flere enn tidligere antatt. Graftvalg har endret seg siden en kartlegging i 1985, og er i stor grad i samsvar med internasjonale retningslinjer. Det er imidlertid betydelig variasjon i behandlings- og rehabiliteringsopplegg forøvrig. Vi foreslår å etablere et nasjonalt korsbåndsregister som grunnlag for kvalitetssikring på feltet.

23 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 181 AUTOLOG CHONDROCYTIMPLANTASJON 5 ÅRS RESULTATER FRA ULLEVÅL UNIVERSITETSSYKEHUS Sverre Løken*, Tom Clement Ludvigsen*, Andreas Knopp#, Lars Engebretsen* * Ortopedisk Senter, Ullevål Universitetssykehus, # Martina Hansens Hospital Bakgrunn: De første resultatene fra autolog chondrocytimplantasjon ble første gang publisert i 1994 av Britberg og medarbeidere. Siden den gang er det gjort mer enn implantasjoner verden over. Til tross for dette er det mangelfull dokumentasjon når det gjelder sammenligning med andre metoder og med det naturlige forløp. Ved Ullevål Universitetssykehus ble de første pasientene operert med denne metoden i Formålet med denne studien er å vurdere 5 års resultatet i denne gruppen. Materiale og metode: 23 pasienter ble operert med bruskcelletransplantasjon fra desember 1997 fram til mai menn og 9 kvinner med gjennomsnittsalder 28 år (16-44år). En pasient ble operert for to lesjoner, de øvrige en lesjon. 18 lesjoner var lokalisert til mediale femurkondyl, fire til laterale femurkondyl, en i trochlea og en på patella. 10 pasienter ble operert i ve kne, 13 i høyre. Diagnosen var osteochondritis dissecans hos 14 pasienter, traumatisk bruskskade hos 9 pasienter. Gjennomsnittsstørrelse var 5 cm 2 (1,8cm 2-10,5cm 2 ). 19 av pasientene var tidligere operert fra 1 til 5 ganger (snitt 1,8 ganger). Pasientene er tidligere etterundersøkt etter 6, 12 og 24 måneder. Vi har nå gjennomført en ny etterundersøkelse etter gjennomsnittlig 5 år (50-69 måneder). Fire av pasientene er reoperert og utgår av materialet (en ble operert med mosaikkplastikk etter 23 måneder, to med mikrofraktur etter 13 og 22 måneder, og en pasient ble reoperert med uniprotese etter 43 måneder. 19 pasienter er fortsatt ikke reoperert (bortsett fra artroskopi) og inngår i materialet. Det er gjort modifisert Cincinnati score (smerte, hevelse, knesvikt) preoperativt og etter 6 og 12 måneder. Ved fem års etterundersøkelse er det i tillegg gjort Lysholm score, Tegner score, KOOS score, og pasientene har besvart ICRS skjema. Etter 24 måneder ble det gjort reartroskopi med biopsi (resultatene er tidligere presentert). Resultater: Gjennomsnittlig modifisert Cincinnati var preoperativt 17, etter 1 år 23 og etter 5 år 23. Endring fra preoperative verdier til verdier etter ett år og etter fem år var signifikante (p<0,05). 95% CI preop-1 år [0,5-12], 95% CI preop-5år : [1,9-11,0]. Det var ingen forskjell fra 1 til 5 år. Gjennomsnittlig Lysholm score etter 5 år var 87 (28-100). 10 pasienter hadde score 84 eller høyere (good/excellent). Gjennomsnittlig Tegner score var 4,5 (1-7). I følge ICRS skjema hadde 11 pasienter oppnådd et høyere funksjonsnivå, 6 var uendret og 2 hadde et dårligere funksjonsnivå enn preoperativt. Konklusjon: Det synes som de fleste pasientene i dette materialet har hatt nytte av bruskcelletransplantasjonen. Resultatene holder seg stabile fra ett til fem år. Til tross for at gjennomsnittlig Lysholm score er 87 (good), har vi en lavere andel av pasienter som scorer "good and excellent" enn det som er publisert av Peterson-gruppen. Tidligere studier med periosttransplantasjon viste gode resultater fram til to år, men svært dårlige resultater etter 5-7 år. Det kan på denne bakgrunn synes som brusktransplantasjon gir bedre resultater på lang sikt enn periosttransplantasjon alene, men randomiserte studier som sammenligner forskjellige metoder innen bruskkirugien er påkrevet.

24 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 182 HAMSTRINGSGRAFTETS TVERSSNITTSAREAL KORRELERER MED DONORS HØYDE OG VEKT. Aune, AK og Nordsletten, L. Volvat Medisinske Senter og Ortopedisk Senter, Ullevål Universitetssykehus. Det har vært reist spørsmål fra enkelte om hamstringsgraftets lengde og tverrsnitt er tilstrekkelig for fiksasjon og distribusjon av last som korsbåndserstatning samt variasjonen i forhold til donors størrelse. Hensikten med studien var å skaffe til veie parametre for å gi svar på dette. Materiale og metode: Ved 30 påfølgende ACL Rx med 4 bundt hamstringsgraft ble følgende registrert: Høyde, vekt, kjønn. Lengde på ferdig trimmet gracilis og semitendinosussene. Diameter og tverrsnittsareal på ferdig preparert graft. Korrelasjon mellom graftmål og donors høyde og vekt, ble beregnet med regresjonsanalyse. Resultat: Resultatet fremgår av tabellen. Alder Høyde Vekt Gracilis Semit Graft Areal diameter Mean ,0 25,13 7,67 mm cm kg cm cm 46,46mm 2 SD 11, ,53 2,51 0,67 7,61 Alle graft var mer enn tilstrekkelig lange for fiksasjon. Regresjonsanalyse viste høy korrelasjon mellom graftets tverrsnittsareal og høyde (p=0,0001) og vekt (p=0,0001). Lengden på hamstringssenene korrelerte i mindre grad med høyde og vekt. Diskusjon: Et graft av doblede semitendinosus- og gracilissener er alltid tilstrekkelig langt for tilfredsstillende fiksasjon. Det er sannsynlig at jo større pasienten er, jo mer last distribueres gjennom et ACL graft ved samme aktivitet. Stress gjennom graftet reduseres med økende tverrsnittsareal. Naturen er klok. Når det gjelder semitendinosus- og gracilissener, leverer den ferdige produkter tilpasset pasienten. Ved bruk av patellarsene som graft, må kirurgen selv velge kaliber på graftet etter behov. For å oppnå samme gjennomsnittsareal som i denne studien må man høste et mm bredt patellarsenegraft.

25 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 183 STRESSRØNTGEN FOR EVALUERING AV BAKRE TIBIATRANSLASJON EVALUERING AV ET NORMALMATERIALE Steinar Johansen, Tom C Ludvigsen, Rana Tariq*, Sølve Sesseng* Ortopedisk Senter, Ullevål Universitetssykehus Røntgenavdelingen, Ullevål Universitetssykehus* Det er stor grad av enighet om at det er ønskelig å fremskaffe objektive mål for bakre tibiatranslasjon i evalueringen av enkelte knelidelser blant annet ved PCL rupturer. Det finnes flere metoder for slike målinger. John Bartlett, Melbourne, Australia har foreslått en relativt enkel metode der en benytter stressrøntgen. Pasientene står på knærne med 90 graders knefleksjon og med kroppstyngden fordelt fra tuberositas tibiae til ankelen. Det tas sidebilder av begge knær, og ved hjelp av referansepunkter på tibia og femur kan bakre tibiatranslasjon måles. Metoden er ikke tidligere evaluert. Vi har ønsket å evaluere metoden på antatt knefriske pasienter ved å vurdere metodens nøyaktighet ved sammenlikning av høyre- og venstre side hos forsøkspersonene og reproduserbarhet ved hjelp av inter- og intraobservermålinger. Metoden vil bli beskrevet i detalj og resultatene presentert.

26 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 184 RESORPSJON AV BIOSKRUER VED FREMRE KORSBÅNDS REKONSTRUKSJONER BEDØMT MED MR. Drogset JO, Myhr G*, Jessen V, Grøntvedt T. Ort. avd. og MR-senteret*, St. Olavs Hospital HF, Universitetsklinikken i Trondheim. Innledning: Gullstandarden ved primære endoskopiske ACL- rekonstruksjoner med patellarsenegraft har vært fiksasjon med metallskruer. Ulempene med metallskruer har blant annet vært problemer med tunellvalg ved reoperasjoner. Ved bruk av bioresorberbare skruer, kan man omgå dette problemet. Ved hjelp av MR-undersøkelse ønsket vi å bedømme hvor stor del av skruene som var resorbert på to års kontrollen. Materiale og metode: I perioden juni 00 november 01 ble 21 pasienter operert med biologisk resorberbare PLLA-skruer fra Linvatec. Gjennomsnittlig alder på operasjonstidspunktet var 26 år (15-51 år). Ved hjelp av MR- undersøkelse (Sagittal SE PD/T2, Coronar SE T1 og coronar PD fatsat og skrå coronare SE PD langs femur- og tibiaskruene.) ble størrelsen av skruene i femur og tibia, den ossøse integrasjon av beinblokkene i femur og tibia og om det var osteolyse rundt skruene bedømt hos 9 pasienter etter 25,1 (24-27) mnd. av en erfaren MR-radiolog. Volumet av skruene ble matematisk utregnet etter formelen til en sylinder. Etter partiell resorpsjon av skruene ble gjennomsnittet av minste og største radius lagt til grunn for beregning av volumet. Resultater: Det var ingen skruebrekkasje ved innsetting av interferensskruene. Gjennomsnittlig skruevolum preoperativt var 1027 ( ) mm³ i femur og 1256 ( ) mm³ i tibia. Etter to år var volumet på femurskruene 326 ( ) mm³ og tibiaskruene 418 ( ) mm³. Gjennomsnittlig prosentvis volumreduksjon var 62 (26-77)% i femurskruene og 64 (53-77)% i tibiaskruene. Den ossøse integrasjonen av beinblokken i femur ble bedømt som god. De endelige resultatene av dette framlegges på møtet. To pasienter (22%) hadde osteolyse rundt skruene i femur, mens det rundt tibiaskruene var osteolyse hos en (12%) pasient. Hos en pasient mangler opplysninger om osteolyse rundt tibiaskruen. Feilkilder: I denne studien er volumet av en sylinder brukt i utregningen til tross for at skruene ikke er helt sylinderformet. Skruestørrelse oppgis fra leverandøren som diameter som inkluderer gjengene. I MR- undersøkelsen er kjernediameter målt. I tillegg er det ikke tatt hensyn til at skruene også resorberes gjennom hullet i skruen. Konklusjon: Omtrent halvparten av volumet av bioskruene er resorbert etter to år. Det er god ossøs integrasjon av beinblokkene og lite osteolyse rundt skruene.

27 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 185 EN PROSPEKTIV RANDOMISERT STUDIE MELLOM BIOSKRUER OG METALLSKRUER VED PRIMÆRE ENDOSKOPISKE ACL- REKONSTRUKSJONER. KLINISKE RESULTATER ETTER TO ÅR. Drogset JO, Jessen V, Grøntvedt T. Ort. avd. St. Olavs Hospital HF, Universitetsklinikken i Trondheim. Innledning: Gullstandarden ved primære endoskopiske ACL- rekonstruksjoner med patellarsenegraft har vært fiksasjon med metallskruer. Ulempene med metallskruer har blant annet vært problemer med tunellvalg ved reoperasjoner. Ved bruk av bioresorberbare skruer, kan man omgå dette problemet. Målet med denne studien er å sammenligne det kliniske resultatet ved bruk av disse to skruetypene. Materiale: I perioden juni 00 november 01 ble 41 pasienter (22 kvinner og 19 menn) prospektivt randomisert til bruk av enten metall interferensskruer (20 pasienter) eller biologisk resorberbare PLLA-skruer fra Linvatec (21 pasienter). Pasienter med tilleggsinstabiliteter, store bruskskader og større meniskskader ble ekskludert. Gjennomsnittlig alder på operasjonstidspunktet var 26 år (15-51 år). Det var preoperativt ingen statistisk signifikant forskjell på de to gruppene når det gjelder alder, kjønn, Tegnerscore før og etter skaden, subjektiv knefunksjon, Lysholmscore eller Lachmans test. Pasientene ble undersøkt etter to år. Her presenteres resultatene av 30 (15 i hver gruppe) pasienter. Resultater: Det var ingen skruebrekkasje ved innsetting av interferensskruene. Gjennomsnittlig Lysholmscore steg fra preoperativt 66 til 94 etter ett år til 96 etter 2 år i metallskruegruppen og 70 til 95 til 93 i bioskruegruppen. Gjennomsnittlig Lysholmscore var lavere i bioskruegruppen etter seks uker (p=0,04), senere var det ingen forskjell. Gjennomsnittlig Tegnerscore var i henholdsvis metall og bioskruegruppen før skaden 7,6 og 7,3, preoperativt 3,6 og 3,9, etter ett år 6,8 og 6,1 og 7,6 og 6,2 etter to år. Det var statistisk signifikant forskjell på Tegnerscore til fordel for metallskruegruppen etter to år (p=0,01). Det var statistisk signifikant forskjell på subjektiv knefunksjon til fordel for metallskruegruppen etter to år (p=0,03). Det var ingen forskjell på bevegeligheten etter to år. Etter et år hadde 3 pasienter (to i metall- og en i bioskruegruppen) >3mm sideforskjell på KT-1000 max.man. Det var ingen statistisk signifikant forskjell på KT-1000 max. man. etter to år. Lachmans test var positiv grad 1 hos fem pasienter i metallskrue gruppen og syv pasienter i bioskruegruppen. Testen var positiv grad to hos en pasient i bioskruegruppen og ingen pasienter metallskrue gruppen. Det var ingen statistisk signifikant forskjell på Lachmans test etter to år. Pivot shift var positiv grad I hos to pasienter i metallskrue gruppen og to pasienter i bioskruegruppen. Den var positiv grad II hos to pasienter i bioskruegruppen men ingen i metallskruegruppen. Det var ingen statistisk signifikant forskjell på Pivot shift etter to år. Det var ingen statistisk signifikant forskjell mellom de to skruegruppene mtp intraartikulær hevelse, angivelse av smerter eller patellofemorale plager etter to år. Konklusjon: Etter to år er det signifikant bedre Tegnerscore og subjektiv knefunksjon i metallskruegruppen. Ellers har vi ikke funnet forskjeller i kliniske resultater ved bruk av metall interferensskruer og biologisk resorberbare PLLA-skruer ved primære ACL-rekonstruksjoner.

28 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: ÅRS OPPFØLGING AV TRE KIRURGISKE PROSEDYRER FOR BEHANDLING AV AKUTTE RUPTURER I FREMRE KORSBÅND. Jon Olav Drogset,Lars Engebretsen, Ole Rasmus Robak #, Anders Mølster, Annja T. Visetϑ, og Torbjørn Grøntvedt. Ortopedisk avd. St. Olavs Hospital, Universitetssykehuset i Trondheim., Ortopedisk avd. Ullevål Universitetssykehus, # Ortopedisk avd., Aker Universitetssykehus, Haukeland Universitetssykehus og ϑ Røntgenavdelingen, St. Olavs Hospital, Universitetssykehuset i Trondheim. Innledning: I løpet av de siste tiår har stadig nye operasjonsmetoder for fremre korsbåndsskader blitt introdusert. Direkte sutur (Palmer) av akutte rupturer i fremre korsbånd har i studier vist økende instabilitet over tid hos mange av disse pasientene. For å forsterke suturen ble det i en periode brukt syntetisk forsterking (LAD) av suturen. Etter hvert fikk patellarsenegraft økende popularitet. Denne studien er en langtidsoppfølging av 150 pasienter som ble randomisert prospektivt til disse tre operasjonsmetodene. Materiale: 150 pasienter ble prospektivt randomisert til disse tre operasjonsmetodene fra mai 1986 til april Pasienter med tilleggsinstabiliteter (unntatt MCL) ble ekskludert. Alle pasientene ble operert innen 10 dager etter skaden. Vi presenterer Tegnerscore, Lysholmscore, resultatene etter klinisk undersøkelse med stabilitetstesting, KT-1000 og røntgenundersøkelse etter 16 år. Resultater: Foreløpig er 112 pasienter etterundersøkt 16 (15-17) år etter primæroperasjonen; 37 pasienter i Palmersutur gruppen, 36 i LAD gruppen og 39 i patellarsenegruppen. Det var etter 16 år ingen forskjell på subjektiv funksjon i gruppene. Gjennomsnittlig Lysholmscore var 85 i Palmergruppen, 83 i LAD-gruppen og 89 i patellarsenegruppen.. Gjennomsnittlig Lysholmscore hadde for gruppene samlet gått ned fra 91 til 86 siden 4-års kontrollen. Gjennomsnittlig Tegnerscore var 5,0 i Palmergruppen, 4,9 i LAD-gruppen og 5,5 i patellarsenegruppen. Gjennomsnittlig Tegnerscore hadde for gruppene samlet gått ned fra 5,2 til 5,0 siden 4-års kontrollen. 11 pasienter (22%) var rerekonstruert i Palmergruppen, fem (11%) i LAD-gruppen og en (2%) i patellarsenegruppen. Tilsammen ti pasienter var ACL-rekonstruert i kontralateralt kne i perioden; en i Palmergruppen, fire i LAD gruppen og fem i patellarsenegruppen. Det var ingen statistisk forskjell på bevegeligheten i de tre gruppene. Seks pasienter (16%) var Lachman 2+ eller mer i Palmergruppen, 15 (43%) i LAD-gruppen og fem (13%) i patellarsenegruppen. 14 pasienter (39%) var Pivot shift grad 1 eller mer i Palmergruppen, 19 (54%) i LAD-gruppen og 14 (36%) i patellarsenegruppen. 12 pasienter (35%) hadde KT10000 max. man. over eller lik 3mm forskjell fra frisk side i Palmergruppen, 13 (42%) i LAD-gruppen og ni (28%) i patellarsenegruppen. Fem pasienter (16%) hadde etter Ahlbäck`s klassifisering artrose på operert side i Palmergruppen, to (6%) i LAD-gruppen og tre (9%) i patellarsenegruppen. 31 (30%) av de undersøkte pasientene hadde peroperativt påviste meniskskader. Det var ingen statistisk korrelasjon mellom de peroperativt påviste meniskskader og de pasientene som utviklet artrose på røntgen. Konklusjon: Det er etter 16 år signifikant færre rerekonstruksjoner i patellarsenegruppen. Av de som ikke er rerekonstruert, er det signifikant færre som er Lachman 2+ eller mer i patellarsenegruppen. Det er ingen forskjell i artroseforekomst etter 16 år mellom gruppene.

29 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 187 THE EFFECT OF A PROXIMAL TIBIAL OSTEOTOMY ON POSTEROLATERAL KNEE INSTABILITY Lars Engebretsen MD, Robert F LaPrade MD, PhD, Fred A Wentorf MS, Brian Konowalchuk MD. Orthopaedic Center, Ullevaal University Hospital and Departemtn of Orthopaedic Surgery, University of Minnesota Introduction: Patients with varus instability of the knee often fail ligamentous reconstruction. It is recommended that an opening wedge osteotomy is performed prior to ligament reconstruction in these cases. Increased posterolateral corner knee stability has been observed clinically after performing high tibial opening wedge osteotomy. The goal of this study was to evaluate the effect of the osteotomy on knee stability in a cadaveric model. Materials and methods: A biomechanical analysis testing eight non-paired, cadaveric knees was performed in the intact state, after transection of the posterolateral corner, and after a 10 mm proximal tibial opening wedge osteotomy. Motion analysis was used to assess varus stability, and a buckle transducer was used to measure the force on the tibial collateral ligament during applied loads. Results: Intact knees averaged 13 mm of varus opening at 30 degrees of knee flexion, and 14 mm of varus opening at 90 degrees of knee flexion. After transection of the posterolateral corner, varus opening averaged 19 mm to varus stress at 30 degrees of knee flexion and 20 mm at 90 degrees of knee flexion. After performing high tibial opening wedge osteotomy, varus opening decreased to 16 mm at 30 degrees of knee flexion and 17mm at 90 degrees of knee flexion. At 30 degrees of knee flexion, the force measured across the MCL after transection of the posterolateral corner, compared to the intact state, increased from 0 N - 8 N to posterior drawer, 6 N -14 N to internal rotation, and 106 N N to external rotation. With the addition of a proximal tibial opening wedge osteotomy, force measured across the MCL increased from 8N - 93 N to posterior drawer, 0 N - 61 N to varus, 14 N - 99 N to internal rotation, and 116 to 137 N to external rotation. At 90 degrees of knee flexion, the average force seen across the MCL after transection of the posterolateral corner, compared to the intact state, increased from 4 N - 7 N with posterior drawer, and from 98 N N with external rotation applied load. With the addition of a proximal tibial opening wedge osteotomy, TCL force increased from 7 N N to posterior drawer, 0 N - 69 N to varus, 0 N - 72 N with internal rotation, and 130 N N with external rotation. Conclusion and discussion: Our results demonstrate that a 10 mm opening wedge high tibial osteotomy decreases varus motion on posterolateral corner deficient knees in a laboratory model. Concurrently, an increase in force is observed on the medial collateral ligament compared to the native state. The increased force observed on the MCL, especially with respect to varus and external rotation applied loads, may help explain the increased stability observed in posterolateral corner knee injuries after high tibial opening wedge osteotomy.

30 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 188 HIGH LENGTHENING INDEX BY USE OF SPATIAL FRAME Harald Steen & Leif Pål Kristiansen Rikshospitalet University Hospital, Orthopaedic Department, Oslo, Norway Introduction Taylor s Spatial Frame (Smith & Nephew) applied in elective reconstructive surgery with angular corrections and lengthening has been used in our Department since October In the current study we wanted to present the preliminary results of the 16 first patients operated by use of this external fixation method in our Institution. Methods After preoperative planning (initially using the 4.0 version and later the web-based soft ware) 4 women and 12 men with a median age of 34 (7-59) years had a one single segment operation; 12 on the tibia, 3 on the femur, and 1 on the humerus. Acute axial correction and arthrodiatasis was done in 1 patient, the others were operated by use of callotasis and simultaneous corrections in multiple planes. The patients were followed postoperatively by radiographs, frame load-share measurements and clinical examination at regular control intervals. Results Axial deviations and shortening were completely corrected in all patients. 3 patients needed bone grafting due to delayed union. At the last follow-up 10 patients had removed the external fixator due to sufficient healing radiographically and low load-share values (<10%). Consolidation and healing time showed great variation with a relatively high median lengthening index of 3.6 ( ) months/cm which was not significantly different from the median lengthening index of 2.2 ( ) months/cm of a comparable group of patients operated by the Ilizarov method and matched in gender, age and lengthening. Conclusions The Spatial Frame represents a unique possibility for exact correction of complex deformities. However, combined with a relatively short lengthening, healing index is high.

31 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 189 ARTRODIATASE - TIDLIG ERFARING VED BRUK AV ILIZAROV EKSTERN FIKSATØR VED ANKELARTROSE HOS 3 PASIENTER Leif Pål Kristiansen & Harald Steen Rikshospitalet Universitetklinikk, Ortopedisk avdeling Introduksjon: Symptomgivende posttraumatisk ankelartrose hos yngre pasienter har tradisjonelt vært behandlet med debridement, artrodese eller protese. Muligheten til å bevare leddbevegligheten og samtidig redusere smertene uten de komplikasjoner som tradisjonelle metoder gir, har vært etterlyst. Distraksjon over ledd har ved enkelte sentra vist å gi den ønskede effekt, og hensikten med denne retrospektive undersøkelsen var å kontrollere våre resultater hos 3 pasienter for å sammenligne med andre undersøkelser. Metode: Tre pasienter i alderen 24, 34 og 37 år ble behandlet med Ilizarov eksterne fiksatør og artrodiatase over ankeleddet. Grunnlidelsen var hos alle posttraumatisk artrose. Behandlingstiden var 2,5 13 mnd i ramme. Pasienten ble telefon intervjuet mnd etter ferdig distraksjon. Resultat: En pasient var ikke fornøyd med det kliniske resultatet og har senere fått utført en amputasjon grunnet smerter i ankelleddet og persisterende pseudartrose i diafysen samme legg. 2 pasienter ønsker foreløpig ingen videre behandling utover det som er utført. Radiologisk har det ikke funnet sted noen oppbygging av leddspalten slik som beskrevet av andre forfattere. Konklusjon: Artrodiatase i ankelleddet kan gi lindring av symptomer som følge av postraumatisk artrose og kan utsette annen behandling som artrodese/ankelprotese.

32 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 190 FLEXOR HALLUCIS LONGUS TRANSPOSISJON FOR KRONISK ACHILLESSENERUPTUR Jákup Midjord og Kjetil Hvaal, Ort. Avd., Ullevål Universitetssykehus Bakgrunn; Kronisk achillesseneruptur med stor ruptutdiastase kan behandles på flere måter. På Ullevål har vi siden 2001 innført en ny metode som består av transposisjon av fleksor hallucis longus. Metode og materiale; Hittil har vi operert 6 pasienter med metoden. Metoden består i å dele flexor hallucis longus umiddelbart bak sesamoidene, trekke den gjennom et borrehul i calacaneus og siden mot seg selv og evt. proksimale achillesstump slik at den erstatter achillesfunksjonen. En har dessuten gjord FHL mot FDL tenodese for å sikre stårtåens fleksjonskraft. Resultater; Alle pasientene ble fulgt opp etter 2 og 6 uker. Alle operasjonssår tilhelet uten komplikasjoner. Videre resultater presenteres.

33 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 191 TRYKKSÅR UNDER FOTEN BEHANDLET MED TOTALAVLASTENDE ANKEL- FOT ORTOSE Kjetil Hvaal 1 Hans Göthberg 2 Anita Skafjeld 3 Kari Ihlen 4 1 Fot og ankelseksjonen, Ortopedisk Senter 2 Ortopediteknikk AS 3 Diabetes poliklinikk, Medisinsk Divisjon 4 Ortopedisk poliklinikk, Ortopedisk Senter Fotkomplikasjoner er den vanligste årsaken til hospitalisering hos diabetikere og samtidig den mest alminnelige grunnen til amputasjons i fredstid. Avlastning av sårområdet er et viktig ledd i behandling av trykksår. Vi presenterer resultatene fra slik behandling av 23 pasienter, 14 menn og 9 kvinner i tidsrommet 1998 til Pasientenes alder var i median 55 år, range år. Det var 20 pasienter med diabetes med varighet 15 (0-30) år, hvorav 13 med type pasienter var insulintrengende. En hadde sequele av myelomeningocoele, 1 partiell tverrsnittslesjon etter ryggfraktur og 1 et hovedsaklig iskemisk trykksår. Det var 6 pasienter med Charcot-deformitet. Tid fra såret oppsto til ortosebehandlingen startet var 8 (1-750) uker. Pasientene ble immobilisert i formstøpt fot-ankel ortose i plastmaterialer. Denne ble formet slik at sårområdet i størst mulig grad ble trykkavlastet. 17 av disse tilhelet etter 12 (4-68) uker. Tre gjennomgikk leggamputasjon, 2 fikk utført partiell fotamputasjon. Spesialsko ble ordinert for 10 pasienter, 9 fikk sydde ortopediske sko etter endt ortosebehandling. Totalavlastende ankel-fot ortose er et nyttig hjelpemiddel ved behandling av trykksår, særlig hos diabetikere. Denne tverrfaglige Behandlingsmetoden krever høy grad av samarbeid fra pasienten, tilgang til kyndig ortopediingeniør, sykepleier og lege med interesse for biomekanikk.

34 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 192 EWING SARKOM I BEKKEN OG SACRUM. Gunnar Follerås, Sigmund Skjeldal Det Norske Radiumhospital Behandling av Ewing sarkom i sentrale skjelett har vært forbundet med dårligere prognose enn i ekstremitetene. Vi har gått gjennom pasienter behandlet i perioden Pasienter: Sacrum: 2 pasienter behandlet, 21 og 24 år, begge stadium Enneking IIB, begge fikk kjemoterapi etter SSG 9 protokollen, begge strålebehandlet over tumor med 60Gy. Bekken: 7 pasienter, 4 jenter og 3 gutter, alder ved diagnose: 2 pasienter. Kirurgisk margin: Alle klassifisert som marginale. Kirurgisk metodikk: 2 pas.: Intern hemipelvectomi, arthrodese mellom caput femoris og sacrum. Den ene utviklet en malign skoliose som ble operert, den andre fungerte bra til hun døde av generalisert sykdom. 2 Pas: Intern hemipelvectomi, transplantasjon av caput/collum til sacrum, som støtte for sadelprotese. 2 pas: Bakre bekkenreseksjon, allograft mellom acetabulartak og sacrum. 1 pas: fremre og midtre bekkenreseksjon, custom made bekken/acetabularprotese. Kirurgiske komplikasjoner: 1 sadelprotese lukserte og ble reoperert, senere ble den infisert. Custom-made protesen løsnet radiologisk, ingen smerter.1 pasient ble operert for malign skoliose. 1 pas med arthrodese mellom caput og sacrum fikk en smertefri pseudoarthrose. Onkologiske resultater: Observasjonstid 6 år: NED: 4 pas, DOD: 3 pasienter. Begge pasienter med tumor i sacrum var i live og friske etter 6 og 12 år. Diskusjon: Alle pas. skal ha kjemoterapi. Ewingsarkom i sacrum er vanskelig å operere radikalt og gir betydelig mutilering. Strålebehandling virket kurativt hos våre to pasienter. Holdningen blant tumorkirurger el likevel slik at kirurgi anbefales og anses som best. Hvilken rekonstruksjon som er best hefter det stor usikkerhet ved, og våre små tall tillater ingen sikker konklusjon. Konklusjon: Vår NED er i denne grup.pen 6 av 9 (66%). Dette er bra i internasjonal sammenheng.

35 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 193 REKONSTRUKSJON MED VASKULARISERTE FIBULAGRAFT VED PRIMÆRE BENTUMORES Sigmund Skjeldal, Gunnar Follerås, Astor Reigstad, Karl R Hetland, Magne Røkkum Kir avd DNR og Ort avd RH bensarkomer diagnostiseres årlig i Norge. Ca 30 av disse pasientene opereres ved DNR. Ekstremitetsbevarende kirurgi utføres hos i underkant av 90 %. De vanligste lokalisasjonene er distale femur, proximale tibia og proksimale humerus. Tumorproteser er mest brukt ved rekonstruksjon. Et alternativ til proteser og allograft er biologiske rekonstruksjoner, som hengeledd, artrodese, bentransport, rotasjonsplastikk eller bengraft. Pasienter og metode Pasientmaterialet omfatter 14 pasienter operert med vaskulariserte fibulagraft ved DNR/RH i løpet av de siste 10 årene. 11 pasienter hadde osteosarkom, 2 Ewing sarkom og 1 kondrosarkom. Alle pasientene er regelmessig fulgt ved ortopedisk poliklinikk med minimum observasjonstid 6 mndr. Det er utført 2 interkalære rekonstruksjoner i femur, 2 interkalære og 3 med artrodese i ankelledd ved tumores i tibia samt 4 interkalære, 2 med vaskularisert epifyse i graftet og 1 artrodese i humerus. Resultater En pasient er død av sykdommen, de resterende 13 har ikke tegn til aktiv kreft-sykdom. 2 pasienter hadde temporært fibularisutfall etter høsting av graftet. 2 pasienter trengte sårrevisjoner, en av disse fikk dyp infeksjon etter anastomosesvikt og bruker fortsatt antibiotikum (6 mndr observasjon). 2 pasienter fikk fraktur i graftet (tilhelet spontant) og 2 pasienter har epifysiolyse. En pasient er reoperert med bentransplantasjon pga manglende tilheling. 2 pasienter går fortsatt med krykker og avlastning, de andre har radiologisk tilhelning og god funksjon.

36 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 194 TO PASIENTER MED FOKAL FIBROCARTILAGINÆR DYSPLASI (FFCD) Helge Rønningen, St Olavs Hospital, Trondheim Jeg har sett 2 pasienter med denne svært sjeldne tilstanden, begge henvist p.g.a. ensidig genu varum. Den har et karakteristisk utseende av tibia vara på rtg. Pas #1: Gutt, 15 mnd, Pas #2: Jente, 17 mnd. Pas #1 var spontankorrigert etter 20 mnd (alder 35 mnd), og Pas #2 etter 43 mnd (alder 60 mnd). Litteraturen har 23 publikasjoner om FFCD i årene I alt 57 tilfeller er referert: Tibia (n = 46), femur (n = 8), ulna (n = 2), og humerus (n = 1). De aller fleste korrigerer seg spontant. Derfor er behandlingen i utgangspunktet avventende. Men mange pasienter med affeksjon av femur og noen med affeksjon av tibia er blitt operert, hovedsakelig med korrigerende osteotomi. Det har vært god grunn til operativ behandling av femur (malalignment av patella), mens den var mindre opplagt for tibia. Det kan synes som noen valgte å operere tibia fordi man ikke herdet å se på dette lenger, eller at man ikke kjente det naturlige forløp godt nok. De fleste ble bra etter operativ korreksjon på tibia. Men noen utviklet tibia valga etter operasjon.

37 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 195 COALITIO CALCANEO-NAVICULARE : EN KASUISTIKK Ingebjørg L. Strand, Houman Charani, Truls Jellestad, Karl Ivar Lorentzen, Arvid Småbrekke. Ortopedisk avdeling, Helse Finnmark HF, Hammerfest sykehus. ( E-post: [email protected] ) 13 år gammel gutt med 4-5 års plager med smerter i begge føtter, spesielt etter aktivitet. Etter hvert økende plager med nedsatt fysisk mestringsevne og halting. Første konsultasjon hos ortoped des. 99 hvor man konkluderte med pes planus og pas. fikk tilpasset skoinnlegg. Ingen bedring og ved ny kontroll i mars 01 konkluderte man med pes planus, anisomeli på 1 cm samt glutealtendinitt. Pas. fortsatte med spesialsåler. Ved kontroll i januar 02 hadde pas. store plager med smerter, halting og redusert funksjonsnivå i sin venstre fot. Ved klinisk u.s. fant man en anisomeli på 2 cm og sterkt redusert subthalar bevegelighet. Mistanke om coalitio. Rtg februar 02 bekreftet mistanken. Pas. fortsatte konservativ behandling med fotseng etter anbefaling fra flere større klinikker. Ved kontroll i februar 02 revurderte man behandlingen etter anbefaling fra Professor Romanus, og operativ behandling ble besluttet. Operasjon med reseksjon av benbro mellom os naviculare og os calcaneus uten interponat. Funksjonell etterbehandling med myk bandasje og full belastning fra første dag. Kontroll 2 mndr. postoperativt har pas ingen smerter, halter kun lett og er i full fysisk aktivitet. Klinisk er det en liten bevegelse i subthalarleddet og røntgenologisk ser man ingen benbro. Pas driver fortsatt med tøyeøvelser og vippebrett. Det kliniske resultatet er tilfredstillende. Etter søk i litteraturen og opplysninger fra andre norske sykehus, ser det ikke ut til å være noen god dokumentasjon eller konsensus i behandlingen av coalitio calcaneonaviculare. Forskjellige behandlingsformer blir benyttet med varierende resultat.

38 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 196 RESIDUAL CHALLENGES AFTER HEALING OF CONGENITAL PSEUDARTHROSIS IN THE TIBIA Leif Pål Kristiansen, Harald Steen, and Terje Terjesen Rikshospitalet University Hospital, Orthopaedic Department, Oslo, Norway The purpose of the current study was to evaluate the clinical results of the Ilizarov bone transport method in the treatment of congenital pseudarthrosis in the tibia. In seven patients operated on between 2.6 and 7.8 years, primary healing of the pseudarthrosis was achieved in all patients (after additional bone grafting in two patients). Within a followup period of 6 to 8 years, major complications occurred in all patients. Five refractures occurred, and in one patient the refracture did not heal. At the last followup, axial deformities and an abnormal malalignment test with lateral mechanical axis deviation of 10 mm or greater was found in all patients. Three patients had leg length inequality of 20 mm or more. It is concluded that the Ilizarov bone transport method is useful in achieving primary healing in congenital pseudarthrosis of the tibia, but residual challenges with secondary reconstructive surgery caused by refracture and postoperative deformities must be expected.

39 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 197 DOBBELTOSTEOTOMI FOR forfotsadduksjon ved klumpfot Torunn Janbu, Terje Terjesen Ortopedisk avdeling, Rikshospitalet, Oslo Pes equinovarus kan tross tidlig behandling resultere i en forfotsadduksjon som trenger behandling. Hensikten med denne studien er å evaluerere resultatene etter dobbeltosteotomi hos slike pasienter. Pasienter og metoder Materialet består av 25 pasienter (32 føtter) med pes equinovarus, 18 gutter og 7 jenter, operert i perioden september 1995 til desember Tre føtter var ikke operert tidligere, 15 føtter var operert én gang mens 14 var operert mer enn en gang tidligere. Alle hadde varierende grad av forfotsadduksjon og stort sett moderate plager som økt trettbarhet, vanskelig skotilpasning og smerter. Alder ved operasjon var 6,8 (3,4-11,6) år. Det ble gjort en lukket kileosteotomi i os cuboid (7-10 mm bred benkile med basis lateralt ble resesert). Denne kilen ble satt inn i en tversgående osteotomi (åpen kile) i mediale cuneiforme og både mediale og laterale søyle ble fiksert med Kirschnerpinner eller metallkramper. Samlet gipstid var 10,8 (7-14) uker. Følgende prosedyrer ble utført samtidig: 22 føtter plantar fasciomyotomi, 9 føtter medial løsning, 1 fot bakre løsning og 5 seneforlengelser. Røntgenbilder av begge føtter stående ble tatt preoperativt og ved kontroller. Vinkelen mellom talus og 1. metatars og mellom calcaneus og 4. metatars i frontalplan ble brukt som mål på forfotsadduksjon. Resultater Blant de 32 opererte føttene var det 1 alvorlig infeksjon som ble bra etter antibiotika, samt 4 overfladiske hudnekroser og 2 overfladiske sårinfeksjoner som ikke krevde spesiell behandling. 2 føtter hos samme pasient fikk noe større hudnekrose men ble bra etter konservativ behandling. Tre pasienter er blitt kontrollert på andre sykehus og inngår derfor ikke i etterkontrollene. Observasjonstiden til siste kliniske kontroll var for de resterende 22 barn (29 føtter) 3,5 (1,3-6,0) år. For reopererte er observasjonstid beregnet frem til reoperasjonsdato. Røntgenbilder ved siste kontroll viste en signifikant reduksjon i talo-metatars vinkelen fra 20,7 (4 53) preoperativt til 11,4 (-19 32) og reduksjon i calcaneometatars vinkelen fra 22,4 (-5 39) til 11,1 (-12-32). Det var en signifikant reduksjon i begge vinklene. Fem føtter er blitt reoperert etter 1,3 5,1 år. Disse hadde noe høyere adduksjonsvinkler postoperativt enn dem som ikke var reoperert men forskjellene var ikke signifikante. Konklusjon Dobbeltosteotomi for korreksjon av adduksjonsfeilstilling hos barn med vanskelige klumpføtter synes å gi tilfredsstillende resultater med få komplikasjoner.

40 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 198 ÅPEN REPOSISJON VED MEDFØDT HOFTELUKSASJON (DDH) Helge Rønningen, St Olavs Hospital, Trondheim 15 hofteledd hos 11 pasienter ble operert fra Nov 1995 til Mai 2002: a) Svikt i neo-natal screening (2 pas), b) Alvorlige neo natale komplikasjoner som har forsinket/redusert oppmerksomheten mot hofteleddene (4 pas), c) Dislokasjon under putebehandling, eller for tidlig seponering av putebehandling (3 pas), og d) Kjent, men intraktabel dislokasjon fra fødsel av syndromer (2 pas). Anterolateral tilgang med splitting av cristaapofysen ble brukt hos 10 pasienter og anteromedial tilgang, utvidet til anterolateral hos 1 pasient. Bilateral prosedyre ble utført hos 4 pasienter med operasjonstid 275 ± 53 min og unilateral hos 7 pasienter med operasjonstid 167 ± 17 min unilaterale (fra op.start til siste rtg etter anlagt hoftegips). Blødning 20 ± 10 ml per operert hofte (range 5 40 ml). Hoftegips 12 uker p.o. (6 16 uker). Resultat: OK hos 7 pasienter AVN Type III (Bucholz-Ogden) 1 pasient AVN Type I & Coxa magna 1 patient Femurfraktur og senere reluksasjon 1 pasient Residual dysplasi 1 pasient Ingen infeksjon Materialet er heterogent og for lite til at man kan trekke generelle konklusjoner: Bilateral inngrep tolereres godt og kan utføres uten noe problem Inngrepet er relativt krevende ved at man må identifisere en rekke anatomiske strukturer i en region man ikke så ofte utfører bløtdelsinngrep: Muskler, nerver, kar, leddkapsel, og skjelettdeler som har sterkt avvikende landemerker på grunn av dislokasjon. Man bør velge en robust tilgang som gir god nok oversikt til at reposisjonshinderet kan fjernes under synets ledelse, leddet reponeres og retineres med kapselplastikk. Anterolateral tilgang med splitting av cristaapofysen gir 270º tilgang til leddet.

41 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 199 HOFTEPROBLEMER VED MUKOPOLYSAKKARIDOSE Andreas Knaus, Terje Terjesen Ortopedisk avdeling, Rikshospitalet, Oslo Mucopolysakkaridose (MPS) er en gruppe sykdommer som skyldes medfødte defekter i katabolismen av glykosaminoglykaner, som er byggeklosser i bindevevet. Det er en svært sjelden tilstand med insidens cirka 1/ Disse pasientene har ofte problemer med hoftene og andre ortopediske problemer. Hensikten med undersøkelsen er å evaluere hofteproblemene hos opererte og ikke-opererte pasienter. Pasienter og metoder Fra 1997 har vi fulgt opp 6 pasienter (4 gutter og 2 jenter) med MPS med alder 9,5 (4-13) år. Fire pasienter har Hurler syndrom, 1 har Hunter og 1 har Morquio syndrom. Fire pasienter er operert i hoftene, 2 jenter med Hurler og 2 gutter (1 Morquio, 1 Hurler). Gutten med Hurler gikk med halting og hadde smerter i perioder. Røntgen viste dysplastisk og steil acetabulum med opprykket, asfærisk caput femoris. Den ene jenta med Hurler hadde lett halting men ingen smerter. Røntgenbildet viste steil og dysplastisk acetabulum. Den andre hadde sublukserte caput femoris bilateralt. Hun var bare 2 år ved operasjon. Gutten med Morquio hadde smerter i hoftene ved belastning og ble sittende mye i rullestol. Radiologisk var hoftene lett subluksert. Acetabulum var dysplastisk og hadde en bendefekt i kanten. Operasjonsalder var 8.7 (5-11) år og observasjonstiden var 2,2 (0,4-5,4) år. Hos 2 pasienter ble det gjort unilateral acetabulumosteotomi og femurosteotomi. En pasient ble operert med unilateral Dega acetabulumosteotomi og én fikk utført bilateral Salter osteotomi, og det er hos denne pasienten også gjort bilateral medial tibiaepifysiodese på grunn av uttalt valgusstilling. Pasientene hadde hoftegips i 2 måneder postoperativt og det var ingen komplikasjoner. Resultater Av de 4 hofteopererte har 3 pasienter ingen smerter fra underekstremitetene mens én har lette hoftesmerter. Alle har bra gangfunksjon uten støtte og bra bevegelighet. Alle hofter står i ledd og caputdekningen er bedret postoperativt. De 2 pasientene som ikke er hofteoperert har bra gangfunksjon uten støtte og ingen smerter. En av dem går med noe vagging og har økt lumbal lordose. Radiologisk er det dysplastiske, utvidede, steile acetabuli med subluksasjon hos pasienten med Hurler, mens bildene viser lett acetabulum dysplasi og hoftene i ledd hos han med Hunters Syndrom. Konklusjon På grunn av få pasienter og varierende sykdomsbilde er det vanskelig å trekke sikre konklusjoner. Pasientene bør vurderes individuelt. Vi hadde relativt gode resultater og ingen komplikasjoner hos de 4 pasientene som ble hofteoperert. Livskvaliteten kunne forbedres da smertene forsvant eller ble mindre etter operasjonen.

42 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 200 ADDUKTORTENOTOMI VED CEREBRAL PARESE Terje Terjesen, Gro Dale Lie, Åsne Ask Hyldmo, Andreas Knaus Ortopedisk avdeling, Rikshospitalet, Oslo Ved cerebral parese er det økt risiko for hofteluksasjon. Adduktortenotomi er et vanlig inngrep som gjøres både for å holde hoftene i ledd og av kliniske årsaker. Hensikten med denne undersøkelsen er å evaluere hvilken nytte pasientene har hatt av inngrepet. Pasienter og metoder Materialet består av 78 pasienter (32 jenter og 46 gutter) med alder 7,9 (1-17) år som fikk utført adduktortenotomi ved Sophies Minde i perioden pasienter hadde spastisk diplegi og 38 hadde kvadriplegi. Pasientene og deres pårørende besvarte et spørreskjema der nytten av inngrepet ble evaluert. De som ikke hadde gjennomgått ny hofteoperasjon ble innkalt til etterkontroll. På røntgenbildene preoperativt og ved senere kontroll ble migrasjonsprosenten (MP) målt. MP er prosentdelen av caput lateralt for acetabulum. Hos alle var det en eller flere kliniske indikasjoner for adduktortenotomi og hos de fleste var det også røntgenologisk operasjonsindikasjon (ved MP >20%). Dersom hoftene ikke var blitt verre etter operasjonen (MP redusert, eller økt <10%), ble resultatet betegnet som godt. Resultater Det var godt klinisk resultat (hensikten oppnådd i forhold til de kliniske indikasjoner) hos 51 pasienter (65%). Røntgenologisk var resultatet godt hos 39 av 53 pasienter (73%) med røntgenbilder både primært og ved senere kontroll. Resultatene var bedre ved preoperativ MP under 50% og bedre ved symmetrisk operasjon enn når det var ulik radikalitet på de to sider. Reoperasjon ble foretatt hos 27 pasienter. Årsaken var økende MP hos 14 pasienter og ulike kliniske årsaker hos 13. Hos 5 pasienter skiftet hoftedysplasien side, slik at den verste siden ble den beste, mens motsatt hofte forverret seg. Alle 5 var blitt operert bilateralt, men mere radikalt på den ene siden. Hoftene var i ledd preoperativt hos 29 pasienter og var fortsatt i ledd ved kontrollen hos 25, mens subluksasjon var inntrådt hos 4 pasienter. Av de 25 med subluksasjon preoperativt, hadde 12 pasienter fortsatt subluksasjon ved kontrollen, mens tilstanden hadde bedret seg slik at hoftene var i ledd hos 7 og forverret seg til luksasjon hos 6 pasienter. For å kunne sammenlikne effekten av operasjonen med naturlig forløp, ble den årlige forandringen i MP beregnet. Gjennomsnittlig økning av MP i verste hofte var 1.9% per år, som er betydelig mindre enn økningen hos pasienter som ikke er operert. Konklusjon Adduktortenotomi reduserte tendensen til lateralisering av hoftene. Operasjonen hadde en gunstig klinisk og røntgenologisk effekt hos cirka to tredjedeler av pasientene. Resultatene var dårligere ved betydelig subluksasjon og inngrepet bør derfor foretas før dette skjer.

43 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 201 BEHANDLING AV SUBSTANSRUPTURER I FREMRE KORSBÅND HOS BARN 12 ÅR ELLER YNGRE. Lars Engebretsen. Ortopedisk Senter, Ullevål Universitetsykehus Bakgrunn: Fremre korsbåndskader (midtsubstans-rupturer) hos barn under 13 år er sjeldne. Tilnærmingen har vært konservativ med aktivitetsmodifisering og eventuell kirurgi når barnet er utvokst. Studier fra Paul Aichroth i England og Peter Fowler i Canada tilsier en mer aktiv holdning med tidligere kirurgi. Aicroth fulgte 33 barn i 10 år. 23 pasienter ble behandlet konservativt og their clinical course was essentially disastrous. I Norge ble denne gruppen på 80-tallet operert med Palmer suturer uten gode resultater (Engebretsen 1988). Senere er barna behandlet konservativt, med brace, men først og fremst med aktivitetsmodifisering. Denne studien følger 23 barn med substansruptur i fremre korsbånd for å evaluere hvor mange som kan klassifiseres som coper og hvor mange som blir klassifisert som noncoper pga > 2 episoder med giveway siste 6 mndr, lav Lysholm og Tegner score. Pasienter og metode: 23 barn 12 år eller yngre er fulgt i 1-5 år. Korsbåndskaden er verifisert klinisk der alle har minst 2+ Lachman uten endepunkt og 3 + pivot shift. samt med MR. Barna har fått tilpasset en brace og foreldre samt barnet selv har fått informasjon om å redusere aktivitetsnivået dersom kneet får hevelse eller barnet føler stor grad av kneinstabilitet. Barna blir fulgt med VAS-score, Lysholm, Tegner, Cincinatti og IKDC scoringssystemer. I tillegg Lachman, pivot shift samt en generell kneundersøkelse. Resultater: Av de 23 barna er 6 jenter. 18 skadet seg i idrett- oftest organisert De resterende 5 under lek. 3 er blitt skopert i oppfølgingsperioden på grunn av meniskpatologi. Samtlige hadde en meget tydelig Lachman og 3 + pivot shift i hele oppfølgingsperioden. 8 av 23 ble klassifisert som non-copers og ble operert med hamstrings rekonstruksjon når de var minst 12 år. IKDC viste at alle var i gruppe C (abnormal) på grunn av stor objektiv instabilitet, alle hadde Lysholm <80 og Tegner <5. Konklusjon: De aller fleste barna hadde måttet redusere sitt aktivitetsnivå betydelig til tross for bruk av brace. De fleste prøvde seg på vridningsidretter, men fant at dette ble for vanskelig. En tredjedel ble operert på grunn av stor instabilitet med subjektive plager selv etter aktivitetsmodifisering. Basert på nyere litteratur, våre resultater med et konservativt opplegg og resultater etter kirurgi hos pasienter > 12 år har vi endret vår behandlingsprotokoll for denne gruppen: Alle kontrolleres årlig. Non-copers opereres fra 12-årsalderen.

44 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 202 HAR ALDER BETYDNING FOR UTVIKLINGEN AV CALVÉ-LEGG- PERTHES SYKDOM? Ola Wiig, Terje Terjesen 1 og Svein Svenningsen 2 Ortopedisk Senter Ullevål Universitetsykehus, 1 Ortopedisk avd. Rikshospitalet, 2 Ortopedisk avd. Sørlandet Sykehus Arendal Innledning 1/ startet man en landsomfattende 5-årsstudie om epidemiologi og behandling av pasienter med Calvé-Legg-Perthes sykdom (CLP) i regi av Norsk Barneortopedisk Forening. Hittil er det registrert 402 pasienter. Pasientene er fulgt med kliniske og røntgenologiske kontroller etter 1, 3 og 5 år, og det er differensiert mellom 3 ulike behandlingsformer (fysioterapi, osteotomi og ortose), alt etter alder, grad av caputnekrose og caputdekning. Vi har undersøkt hvilken betydning pasientens alder ved diagnosetidspunkt har for kliniske og røntgenologiske forhold etter 3 år hos pasienter som er behandlet med fysioterapi. Pasienter og metoder Det er registrert 280 pasienter ved 3 års kontroll og 166 av disse ble behandlet med fysioterapi. Vi undersøkte hvilken betydning pasientens alder ved diagnosetidspunkt hadde på smerter, halting, caputdekning, CE (centre-edge)-vinkel og ATD (artikulotrokantær distanse). Aldersskillet mellom gruppene ble satt til 6 år, men for å vurdere om en annen aldersgrense er mer klinisk relevant, undersøkte vi også de samme variablene med skille 5 år og 7 år. De kategoriske variablene (smerter og halting) ble analysert med chi-kvadrattest og de kontinuerlige (caputdekning, CEvinkel og ATD) med t-test. Resultater Det var ingen signifikant forskjell i Catterall fordeling mellom aldersgruppene. Ved 3- årskontrollen var halting signifikant hyppigere (p = 0.004) hos pasienter over 6 år. Det var ingen signifikant forskjell i smerter. Pasienter over 6 år hadde signifikant lavere caputdekning enn dem under 6 år (p= 0.025) Gjennomsnittlig caputdekning i de to gruppene var 75% (SD= 9.0) og 80% (SD=10.0). Caputdekningen for frisk hofte var 96% under 6 år og 95% over 6 år og forskjellen var ikke signifikant. Det var ingen signifikant forskjell i CE-vinkel eller ATD mellom aldersgruppene. Det var ingen forskjeller i resultatene dersom aldersgrensen ble satt til 7 år i stedet for 6 år. Hvis derimot skillet var 5 år, hadde de yngste pasientene mindre halting, men det var ingen signifikante forskjeller i caputdekning eller de andre variablene. Konklusjon Pasienter under 6 år ved sykdomsdebut hadde signifikant bedre caputdekning og haltet i mindre grad enn dem over 6 år. Dette kan bety at pasienter under 6 år har bedre prognose og videre kontroller vil vise om dette er riktig.

45 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 203 INSTRUMENTELL FIKSASJON VED DEGENERATIV RYGGSYKDOM 1,5-3,5 ÅRS MATERIALE HOS 60 PASIENTER OPERERT PÅ ORTOPEDISK SENTER ULLEVÅL UNIVERSITETS SYKEHUS C.Hellum, E.Aksnes,O. Grundnes MATERIALE OG METODE Operasjons metode ved fusjon i nedre lumbal columna ved degenerativ ryggsykdom er omdiskutert. Det har i den senere tid kommet frem studier som tyder på at ikke instrumell fiksasjon gir bedre resultater enn instrumentell fiksasjon. I 2000 og 2001 ble det operert 60 pasienter med instrumentell fiksasjon i lumbal columna på legevakten. Unntaksvis ble enkelte pasienter operert i form av ikke instrumentell fiksasjon. Etter journal gjennomgang ble det sendt ut spørreskjema vedrørende smerte, grad av fornøydhet og om yrkesstatus. 23 pasienter ble operert med PLIF i 2 nivåer.10 pasienter operert med PLIF i 1 nivå.12 pasienter instrumentelt fiksert i 1 nivå.8 pasienter fiksert instrumentelt i 2 nivå.7 pasienter ble fiksert i flere nivåer.1/3 av pasientene var tidligere operert. RESULTATER: Vi har fått inn 2/3 av spørreskjemaene. Resterende pasienter vil bli kontaktet. Våre resultater vil bli fremlagt på høstmøtet 2003.

46 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 204 PREDIKTORER FOR EFFEKT AV AVSTIVNINGSOPERASJON VED KRONISKE RYGGSMERTER. Brox JI, Sørensen R, Friis A, Keller A*, Holm I, Reikerås O. Ortopedisk avdeling, Rikshospitalet, * Avdeling for Fysikalsk Medisin og Rehabilitering, Ullevål Universitetssykehus. Bakgrunn På tross av en kontinuerlig søken etter nye kirurgiske teknikker og implantater, gjennomgår en rekke pasienter operasjon for kroniske ryggsmerter uten effekt. I en ny svensk studie var uttalt skivedegenerasjon, kort preoperativ sykefraværsperiode og en ikke-neurotisk personlighet prediktorer for suksess. Metode 124 pasienter i alderen år med korsryggsmerter > 1 år og skivedegenerasjon i nivå L4-5 og/eller L5-S1 ved skjelettrøntgen ble randomisert til avstivning med transpedikulærskruer eller kognitiv intervensjon/trening i to studier. I den ene studien var pasientene tidligere prolapsoperert. Etter et år fant vi ingen forskjell i behandlingseffekt i de to studiene. Vi har derfor slått sammen de to studiene og sett på prediktorer for 1-års effekt av operasjon og ikke-operasjon. I samsvar med andre studier på denne populasjonen definerte vi suksess som utmerket, godt eller brukbart resultat vurdert av pasienten. Vi evaluerte demografiske, psykologiske, kliniske, fysiske og radiologiske prediktorer ved hjelp av univariate analyser og logistisk regresjon. Resultater Dårlig arbeidsevne vurdert ved spørreskjema, ute av arbeid > 1 år, uttalte degenerative forandringer på røntgen, gangdistanse < 400m i hastighet 6.0 km/time på tredemølle og uorganiske tegn ved klinisk undersøkelse var de beste prediktorene i den univariate analysen. I den multivariate analysen var selvvurdert arbeidsevne (p <0.0001) og gangdistanse de beste prediktorene (p=0.001) og klassifiserte utfallet etter 1 år riktig for 80% av de som hadde suksess og 60% av de som ikke hadde suksess. Konklusjon Den univariate analysen viste samme tendens som resultatene i den svenske undersøkelsen. I den multivariate analysen var pasientens funksjonsevne vurdert ved hjelp av spørreskjema og tredemølle beste prediktor for utfallet etter 1 år uavhengig av behandlingsmetode.

47 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 205 KLINISKE RESULTATER ETTER OPERATIV BEHANDLING FOR SPINAL STENOSE MED OG UTEN DEGENERATIV SPONDYLOLISTESE Nikolaos Ikonomou, Lars B. Skogland Ortopedisk avdeling, Martina Hansens Hospital 44 pasienter ble etterundersøkt ved gjennomgang av journal og ved hjelp av tilsendt spørre- og VAS-skjema. Pasientene ble behandlet i tidsrommet med avlastende inngrep for spinalstenose (Gruppe 1, 26 pasienter), eller posterolateral fiksasjon og avlastende inngrep ved degenerativ spondylolistese og stenose i samme nivå, eventuelt i flere nivåer. (Gruppe 2, 18 pasienter). Alle fiksasjonene ble gjort uinstrumentert. Resultater 19 av 26 pasienter i gruppe 1 (73%) og 14 av 18 i gruppe 2 (78%) oppga bedring av smertene/paraestesiene i underekstremitetene. 17 av 26 pasienter i gruppe 1, og 13 av 18 i gruppe 2 opplevde bedring av ryggsmerter postoperativt. Flertallet av pasientene i begge grupper har oppnådd en bedring av sin livskvalitet og utrykte tilfredshet med operasjonsresultatet. Konklusjon Resultatene i undersøkelsen bør betraktes som en klinisk produktkontroll. Materialet er lite, med gir oss likevel en indikasjon på at dekompresjoner ved spinal stenose i hvert fall på kort sikt (observasjonstid på ca. to år) gir tilfredsstillende resultat og omtrent på linje med resultatene av prolapskirurgi. Hvorvidt det er nødvendig å gjøre fiksasjon ved degenerativ spondylolistese gir denne undersøkelsen intet svar på.

48 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 206 RESULTATER VED OPERATIV BEHANDLING AV THORACOLUMBALE FRACTURER Uleberg L, Willberg O, Grundnes O. Ortopedisk Senter, Ullevål Universitetssykehus Brudd i ryggsøylen forekommer hyppigst i thoracolumbalovergangen mellom Th10 og L3. Ca % av pasientene vil ha nevrologisk skade. Ved Ullevål Universitetssykehus behandles ryggskader uten nevrogiske utfallssymptom på ortopedisk avdeling, mens de med utfall håndteres av nevrokirurgene. Resultatene i denne presentasjonen baseres på en gjennomgang av pasienter innlagt ortopedisk avdeling i perioden som er operativt behandlet for brudd i thoracolumbal columna (Th10 L3). Metode Retrospektiv gjennomgang av journalene for pasienter som hadde vært innlagt med brudd i columna og dette ble sammenkoblet med operasjonsprotokollene. Pasienter som oppfylte våre inklusjonskriterier fikk tilsendt et spørreskjema hvor man forsøkte å kartlegge nevrologisk status, arbeidsstatus, funksjonsnivå og smerter som følge av fraktur og behandling. I tillegg ble pre- og postoperative røntgenbilder evaluert. Resultat Totalt ble 49 pasienter identifisert til å oppfylle våre inklusjonskriterier. Hos 37 av disse hadde vi tilstrekkelige demografiske data. 86,4% av pasientene var under 60 år, om lag 35% hadde fractur i Th12 og 40% i L1. Fall var skadeårsak hos 21 av pasientene. 32 av pasientene (65%) responderte på spørreskjema etter purring. 14 pasienter (43%) hadde hatt kliniske tegn til nevrologisk skade før og/eller etter ulykken. For hele gruppen fant vi at over halvparten av pasientene hadde samme yrke som før skaden, mens det hos de som hadde tungt fysisk arbeid bare var 39% i denne kategorien, mens tilsvarende for de med lettere arbeid var 62%. Knapt 10% var uføretrygdet pga ryggskaden. 40% av pasientene anga at de før skaden trente regelmessig, mens dette var falt til 19% etter skaden. Over 70% av pasientene anga at de hadde en paositiv effekt av å få fjernet osteosyntesematerialet. Ved oppfølgingstidspunktet anga 35% ingen smerter, 40% hadde smerter av og til, 19% hadde moderate smerter og resterende 6% sterke smerter. Konklusjon Bruddskader i thoracolumbalcolumna som behandles operativt resulterer ofte i plager som får følge for arbeidsstatus. På sikt er resultatene gode og relativt få pasienter sliter med alvorlige senfølger etter denne typen skader.

49 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 207 KIRURGI VED THORACOLUMBALE COLUMNA METASTASER ET 4 ÅRS MATERIALE FRA SENTRALSYKEHUSET I ROGALAND Torgeir Vestad og Trygve Søvik Ortopedisk avdeling, Sentralsykehuset i Rogaland BAKGRUNN Metastaser til thoracolumbal columna gir ofte medullakompresjon. Ved symptomer på økende nevrologiske utfall, oftest økende gangvansker, eller cauda equina syndrom, vil rask kirurgisk behandling være indisert. Laminectomi har ofte vært alternativet. Til dels skuffende resultater ved denne form for kirurgi har gjort at vi de senere år stadig oftere har supplert laminectomi med bakre instrumentell fiksering. Hvordan tåler metastasepasienter slik kirurgi? Gir tillegg av bakre fiksering bedre resultater? Er samtidig rekonstruksjon av ryggsøylens fremre kolonne nødvendig? MATERIALE OG METODE Vi har retrospektivt gått gjennom journalene til metastasepasienter som er blitt operert med indikasjonen økende nevrologiske utfall i perioden desember 1998 til juli De aller fleste pasientene var ved gjennomgang av journal død av sin sykdom. RESULTATER 37 pasienter er blitt operert til sammen 40 ganger. Vanligste diagnose var mamma og prostata cancer.(60 %) Vanligste metastaselokalisasjon var thoracalcolumna. 18 pasienter ble operert med laminectomi alene, 20 pasienter med laminectomi kombinert med Olerud PSF. 1 pasient ble operert med laminectomi og Harrington stag. 1 pasient ble operert i 2 ulike nivå samtidigt. 2 pasienter ble reoperert med Olerud PSF etter først å ha blitt kun laminectomert. 3 av pasientene som kun ble laminectomert opplevde rask forverring av paresene postoperativt (2 komplett paralyse). Ingen av de fikserte pasientene fikk tilsvarende forverring. Sårinfeksjon var hyppigere hos de fikserte (3vs1). Vi fant ingen andre alvorlige operative komplikasjoner hos pasienter operert med bakre fiksasjon. KONKLUSJON Laminectomi kombinert med bakre fiksasjon er mer ressurskrevende kirurgi enn laminectomi alene. Imidlertid gir dette bedre resultat mht. bevaring av nevrologisk funksjon, og sannsynligvis også på smerteplager vurdert ut fra postoperativt analgetikabehov. Frekvensen av alvorlige operative og postoperative komplikasjoner har ikke økt. Laminectomi kombinert med bakre instrumentell fiksering er nå vår standard behandling av operasjonstrengende pasienter med metastaser til nedre del av columna. Vi har ikke sett sekundære problemer i form av osteosyntesesvikt, og ser ikke behov for tillegg av fremre fiksering.

50 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 208 METASTASER TIL KOLUMNA MED AFFEKSJON AV MEDULLA SPINALIS - BAKRE AVLASTNING OG FIKSASJON Helge Rønningen og Otto Schnell Husby, Ortopedisk avdeling, St Olavs Hospital, Trondheim Sykehusets onkologer, nevrokirurger, ortopeder, radiologer og fys med & rehab har utarbeidet et Handlingsprogram for medullakompresjon ved metastatisk kreftsykdom. Hensikten er å sikre hurtig og rasjonell medisinsk utredning og behandling av disse pasientene slik at de kan bevare god livskvalitet så lenge som mulig. Pasientene kanaliseres så raskt som mulig til kreftavdelingen som foretar utredningen. Hos noen pasienter utføres kirurgisk avlastning av spinalkanalen (laminektomi + evt tumorreduskjon) og som regel mekanisk stabilisering av ryggen med metallimplantater (lengdestag festet til rygghvirvlene med pedikkelskruer eller kroker). I årene opererte vi 47 pasienter, 30 menn (alder 69.7 år) og 17 kvinner (alder 55.3 år) med bakre tilgang. Gruppene fordelte seg slik m.h.p. diagnoser: Ca prostatae 18, ca renis 7, ca pulm 4, ca mammae 4, myelomatose 2, mens resten (12 pas) hadde lymfom, plasmacytom, ca vesicae, ca parotis, non Hodgkin, nevrofibromatose, ca coli, Wilm s tumor, og ukjent morfologi. Elleve pasienter (26%) ble operert med laminektomi alene, 36 (74%) med laminektomi og stabilisering. Gjenommsnittlig 1.7 nivåer (1-5) ble laminektomert. Hos dem som ble stabilisert ble gjennomsnittlig 5 nivåer ( 3-9) inkludert. I samme periode ble et lite antall pasienter med monosegmentell sykdom operert med fremre prosedyre. Resultater og diskusjon: Operasjonstid 142 ± 65 min, blødning 1203 ± 931 ml. Kun 21 av 47 pasienter opplevde bedring av funksjon/smerter etter operasjon. Ti pasienter hadde komplikasjoner relatert til inngrepet: Økte pareser (3), paralyse (1), sårinfeksjon (5), mekanisk svikt i forankring av implantat (1), 3 hadde andre komplikasjoner: Pneumoni (1), Inf cordis (1), og cerebralt insult (1). Per januar 2002 var 37 pasienter døde: 15 innen 60 dager p.o., 7 mellom 60 og 120 dager, 9 mellom 120 dager og 1 år, og 6 over 1 år p.o. Av dem som levde > 120 dager etter operasjon hadde 9 pasienter ca prostatae, 2 ca mamme, 2 ca renis 1 myelomatose og 1 ukjent tumortype. Virksomheten er relativt krevende: Det gikk i median 3.5 dager mellom meduallaaffeksjon og MRI, og 10.5 dager mellom MRI og operasjon. Femten av 43 pasienter man har data for ble operert på kveld/natt/lørdag/søndag med prosedyrer hvor det kreves at operatøren har en god del erfaring med ryggkirurgi. Om mulig bør man unngå å operere pasienter med kort forventet levetid. Når disse opereres kan de få en ekstra belastning ved å leve sine siste dager blant ledninger og monitorer i en intensivavdeling.

51 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 209 ANALYSE AV MULIGE PROGNOSTISKE FAKTORER FOR UTVIKLING AV PROGRESSIV IDIOPATISK SKOLIOSE. K. A. Tønseth 1, L. Haukeland 1, D. J. Wever 2 1 Plastikkirurgisk avd., Rikshospitalet, 2 Ortopedisk avd., universitetsykehuset i Groningen, Nederland. Innledning Idiopatisk skoliose kjennetegnes av en kompleks tredimensjonal deformitet av ryggsøylen med lateral krumning og aksiell rotasjon. I løpet av puberteten er risikoen for progresjon av deformiteten størst. Målsetningen med studien var å evaluerte prognostisk faktorer i forhold til utvikling av progresjon av skoliosen. Material og metode I denne studien ble det foretatt analyse av røntgenbilder av ryggsøylen på forskjellige tidsstadier hos pasienter behandlet med korsett for idiopatisk skoliose. Etter selektering fant man 31 pasienter med oppfølgingstid på minimalt to og et halvt år. På hvert av røntgenbildene ble det satt referansepunkter slik at man kunne beregne Cobbs vinkel, lateral forskyvning av apeksvirvel, kiledeformitet, aksiell rotasjon og den spinale likevekten (lateral forskyvning av Th1 i.f.t. L4). Avhengig av forløpet på Cobbs vinkel ble pasientene delt inn i to grupper. Gruppe A (n=24), kjennetegnet av initial korreksjon med påfølgende tilbakegang, og gruppe B (n=7), hvor pasientene til tross for behandling utviklet progresjon (>10º/år). Potensielle faktorer for utvikling av progressiv skoliose målt på siste røntgenbilde før behandlingsstart ble sammenlignet mellom gruppe A med gruppe B. Statistisk analyse ble utført med uavhengig t- test og Mc Nemar (SPSS 11). Resultater Behandlingsstart med korsett for gruppe A og gruppe B var henholdsvis 13,0 og 13,1 år. Det var ingen statistisk signifikant forskjell mellom de to gruppene i forhold til skoliosens form og kjønnfordeling. Cobbs vinkel var 29,5º på ved behandlingsstart hos gruppe A. Dette var gjennomsnittelig 4,5º mer enn sammenlignet med gruppe B. Lateral forskyvning, aksiell rotasjon og kiledeformitet viste en gjennomsnittlig differanse mellom gruppe A og B på henholdsvis, 3,2 mm, 2,9º og 0,4º hvor gruppe A hadde en høyere verdi på alle parametere. Forskjellene var imidlertid ikke signifikante. Den laterale forskyvningen av Th1 i forhold til L4 viste en signifikant (p < 0,05) høyere verdi hos gruppe A i forhold til gruppe B på henholdsvis 9,7 mm og 5,9 mm. Konklusjon Cobbs vinkel, lateral forskyvning av apexvirvel, aksiell rotasjon og kiledeformitet viser en tendens til å være gjennomsnittelig lavere hos pasienter med progressiv skoliose når behandlingen med korsett starter. Forskyvningen av Th1 i forhold til L4 er signifikant forskjellig mellom den ikke-progressive og progressive gruppen hvor sistnevnte er mer i likevekt.

52 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 210 REGISTRERING AV NYHENVISTE PASIENTER MED IDIOPATISK SKOLIOSE FRA TIL Rolf Riise, Roger Sørensen, Jens Ivar Brox, Torstein Bräuer Ortopedisk avdeling, Rikshospitalet RH har behandlingsansvar for skoliosebehandlingen av pasienter fra helseregion Sør, Øst og Nord-Norge. Ortopedisk avdeling ved Rikshospitalet (tidligere Sophies Minde) har lang tradisjon for behandling av både idiopatiske og nevromuskulære skoliose. Vi har fra startet med registrering av nyhenviste skolioser fra de respektive helseregionene Sør, Øst og Nord-Norge. Pasientene som blir henvist er allerede vurdert enten av fastlege eller annet sykehus. Vår registrering vil derfor ikke være et reelt mål for antall nyoppdagede skoliose i ovennevnte regioner eller størrelse på kurve ved første gangs kontakt med helsevesenet. Den er mer et mål for hvor mange pasienter som har en så vidt stor kurve (>25 grader målt med Cobbs metode)at behandling er aktuelt. Det ble registrert 32 nyhenviste pasienter hos oss. 26/30 (87 %) var jenter, noe som er i samsvar med større internasjonale epidemiologiske studier. 3 av pasientene ble søkt direkte til kirurgi (58-71) grader målt med Cobbs metode), 5 pasienter ble korsettert, mens de resterende 18 ble observert. Vi klassifiserer idiopatiske skolioser etter King-Moe inndeling, der 10 pasienter er i gruppe 1 og 2, 4 i gruppe 3, 1 pasient ble klassifisert som KM 4 og 2 i gruppe 5. Det blir også registrert smerte og ubehag i ryggen i en skala fra 0 til 5 der 0 er symptomfri og 5 er smerte/ubehag konstant til stede. 18 pasienter hadde aldri eller svært sjeldent smerter, mens 6 av og til og 3 pasienter ofte. Dette er et skjema som fra og med ble tatt i bruk. Etter et år vil vi evaluere nytten. Vi håper å kunne fortsette registreringen, og på denne måten få en bedre oversikt over behandling, symptomer og utvikling,.

53 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 211 SKOLIOSE VED CISS-SYNDROM PT Nilsen Ortopedisk avdeling, Haukeland Universitetssykehus, Bergen CISS- syndrom, Cold Induced Sweating Syndrome, er beskrevet på 4 pasienter, 2 israelske søstre i 1978, og 2 brødre fra Bergen i I den siste artikkelen fra Bergen er også det genetiske locus for syndromet påvist, og det kliniske bildet mer utførlig beskrevet. Det karakteristiske klinisk er: Profus svetting i kjølige omgivelser, områder med hyposensibilitet, fingerdeformitet og defekt muskulatur i svelg og ansikt (utryggsløse, ikke smil, uttalte ernæringsproblemer som spebarn). Intelligensen er normal. Det var imidlertid særlig uttalt ryggdeformitet hos brødrene i Bergen, som førte til ortoped, og senere til grundig genetisk gransking. Siden er enda en pasient påvist med dette syndromet på Vestlandet, slik at det nå er kjent 5 personer med CISS. Den siste gutten får korrigert sin skoliose i september 03. Han er snart 13 år. De to andre ble operert henholdsvis i oktober 94 og november 95, henholdsvis 14 og 19 år gamle. De to israelske søstrene hadde mindre skolioser, og er ikke operativt korrigert. Det som kjennetegner disse skoliosene, er relativt rigide kurver, en kyfosekomponent i hovedkurven, og en tendens til øket skjevhet over og under det fikserte området også etter vekststans. Våre 3 pasienter blir lagt fram som kasuistikker.

54 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 212 INFEKSJONSREGISTRERING VED SiV, ORTOPEDISK AVDELING TØNSBERG. Annette Wikerøy, assistentlege ortopedisk avdeling SiV Tønsberg, Tor Bjørang, klinikksjef, klinikk ortopedi SiV, Antia Schumacher, overlege Dr.med. mikrobiologisk avdeling SiV Tønsberg. Hygienesykepleierene Tove Christoffersen og Marianne Haug Pedersen, SiV Tønsberg Vi har registrert sykehusinfeksjoner på alle pasienter som er blitt operert på ortopedisk avdeling i Tønsberg og Horten siden høsten Registreringen pågår fortsatt og vi anser den som en viktig del av kvalitetssikringen i vår avdeling. I vårt første foredrag legger vi frem metoden. Epikriseskrivende lege fyller ut side 1 av registreringsskjemaet ved utskrivelsen. Her registreres pasientens personalia, innleggelses-, operasjons- og utskrivelsesdato, operasjons- og diagnosekoder, evt antibiotikaprofylakse, samt renhetsgrad for det foretatte inngrep. Dernest registreres sykehusinfeksjoner og evt andre komplikasjoner til inngrepet. Fire uker senere fyller pasienten selv, sykepleier, pårørende eller lege ut side 2 som returneres sykehuset. Her registreres infeksjoner som er oppstått etter utskrivelsen. De pasientene som ikke sender skjema (ca.50%), blir oppringt av en av våre to hygienesykepleiere. På denne måten har vi oppnådd en svarprosent på gjennomsnittlig 96 %. Skjemaene blir lest optisk direkte inn i SPSS, tallene gjennomgåes månedsvis for å luke ut infeksjoner som ikke er sykehusrelatert og bakteriefunn med resistensforhold sjekkes. Resultatene blir sendt ut til alle legene ved ortopedisk avdeling månedlig og gjennomgått jevnlig. Vi mener at vår metode er et bra redskap for å holde øye med sykehusinfeksjoner og evt endring i bakterienes resistensmønster. Metoden bidrar til at man raskt kan oppfatte foruroligende forhold og sette i gang infeksjonsforebyggende tiltak.

55 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 213 RESULTATENE FRA INFEKSJONSREGISTRERINGEN VED ORTOPEDISK AVDELING SIV TØNSBERG. Annette K.B. Wikerøy, ass.lege ort. avd SiV Tønsberg, Tor Bjørang, klinikksjef, klinikk ortopedi SiV, Anita Schuhmacher, overlege Dr.med. mikrobiologisk avd. SiV Tønsberg Hygienesykepleierene Tove Christoffersen og Marianne Haug Pedersen. Vi har registrert sykehusinfeksjoner hos innlagte pasienter på ortopdediske avdeling i Tønsberg fra 1999 til og med Dette inkluderer også dagkirurgiske pasienter operert i Horten. Vi legger fram resultatene på årets kirurgiske høstmøte: Antall registrerte Antall opererte Pasienter med sykehusinfeksjon 160(6,3%) 157(6,4%) 184(6,9%) 191(7,1%) Registrert før/etter utskrivelse 64/ 97 88/ / / 83 Postoperative sårinfeksjoner. totalt 108(4,3%) 83(3,4%) 105(3,9%) 103(3,8%) Dype postoperative sårinfeksjoner 22(0,9%) 17(0,7%) 35(1,3%) 26(1%) Urinveisinfeksjoner 30(1,2%) 36(1,5%) 56(2,1%) 67(2,5%) Pneumonier 17(0,7%) 37(1,5%) 26(1,0%) 21(0,8%) Sepsis 4(0,2%) 2(0,1%) 2(0,1%) 2(0,1%) I tillegg til disse resultatene har vi plukket de operasjonskodene som har høyest andel infeksjoner samt noen operative inngrep som vi er interessert i å holde et øye med som for eksempel proteser i hofter og knær. Vi har relativ lav insidens av dype og overfladiske sårinfeksjoner på protesene våre, men insidensen av urinveisinfeksjoner generelt er økende. Vi lurer på om dette skyldes økt registrering av diagnoser fra legenes side de siste årene pga DRG systemet. Av de primære totalprotesene i knær og hofter er insidensen av UVI henholdsvis 4,2% og 5,2%. Vi har sett nærmere på tallene for hemiproteser i hofte, brudd i femur, ankelbrudd, canalis carpi operasjoner, acromeon reseksjoner, fjerning av osteosyntesemateriale i ankel og fot, leggamputasjoner, Dupuytrens operasjon og hudtransplantasjoner. Alle disse inngrepene har relativ høy insidens av overfladiske sårinfeksjoner etter utreise, bortsett fra hemiprotesene og brudd i femur. Det er relativt lave tall for dype infeksjoner både før og etter utreise, sett bort fra leggamputasjonene 5(6,7%). Leggamputasjonene gir også høy insidens av pneumoni 4(5,4%), UVI 11(14,8%) og sepsis 2(2,7%). Registreringen viser at vi har stabile infeksjonstall over tid. Det ser ut til at mange infeksjoner kommer etter utskrivelsen. Av den grunn bør man rutinemessig kontrollere inngrepene med økt insidens av infeksjoner etter utskrivelsen.

56 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 214 PYOGENE ARTRITTER I AKER UNIVERSITETSSYKEHUS 1999 TIL 2002 Paulsrud Ø., Strømsøe K., Ortopedisk avdeling, Aker universitetsykehus HF Et hovent, smertefullt ledd hos en pasient med feber og infeksjonstegn trenger en rask og sikker diagnose for å av- eller bekrefte pyogen etiologi. De terapeutiske tiltak må iverksettes straks fordi en bakteriell infeksjon i et ledd er en alvorlig tilstand med høy morbiditet samt mortalitet hos svake individer. Aker Universitetsykehus drenerer en urban voksen befolkning i en sektor av Oslo på innbyggere. I 1999 begynte vi å registrere systematisk, prospektivt alle diagnoser, prosedyrer og komplikasjoner i et eget register i ortopedisk avdeling. Fra denne database framgår det at vi har behandlet 23 pasienter med den aktuelle diagnose fordelt på 12 knær, 5 ankler, 2 håndledd, 1 hofte, 1 albue og 2 ledd ikke registrert. Fra 7 ledd ble det dyrket staphylococcus aureus, fra 4 betahemolytiske streptococcer,og fra et ledd strptococcus pneumoniae. Hos 14 av leddene var agens ikke registrert i databasen. 17 pasienter hadde en eller flere tilleggsdiagnoser som indikerte et svekket immunsystem generelt eller i ledd. Våre diagnostiske tester besto foruten grundig klinisk undersøkelse av blodprøver for mikrobiologi og klinisk kjemisk undersøkelse, leddaspirat for mikroskopi (Gramfarging, celletelling,krystaller), kjemi(glukose), mikrobiologi, inspeksjon og volum. Røntgen av leddet med komplette tilstøtende knokler. Behandlingsprotokollen inkluderer rask dekompresjon og drenasje, kontinuerlig gjennomskyll ( 5 døgn ), antibiotika i 3 faser (etter prøvetaking, Gramfarging og resistensmønster) og CPM (continuous passive motion) av det aktuelle ledd i tillegg til NSAID. Rasjonale for registering samt protokoll for rask diagnostikk og behandling vil bli drøftet..

57 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 215 KORROSJONSRESISTENS HOS TRE TYPER CORTICALISSKRUER Paul Johan Høl 1, Nils Roar Gjerdet 1,3, Anders Mølster 1,2 og Odd Johan Lundberg 3 1 Ortopediske biomaterialer, Innovest AS / Helse Bergen, 2 Ortopedisk klinikk, Helse Bergen, avd. Haukeland universitetssykehus, 3 Fagområdet odontologiske biomaterialer, Universitetet i Bergen. Innledning: Skruer laget av rustfritt stål har hittil dominert innen ortopedisk kirurgi. Stratec og Smith+Nephew (S+N) er store produsenter av slike skruer. Tidligere har vi testet mekaniske egenskaper. I denne studien ble korrosjonsresistensen hos skruene undersøkt in vitro. I tillegg til de to rustfrie skruetypene ble også titanskruer fra Stratec undersøkt. Rustfritt stål (jern, krom, nikkel, molybden) og titan er korrosjonsresistent ved elektrokjemisk passivering, dvs. at materialene er dekket av et isolerende oksidsjikt som nydannes ved skader (repassiveres) Overflaten er imidlertid utsatt for lokalisert gropkorrosjon ("pitting"), noe som kan gi stor frigivelse av metallioner. Hensikten var å undersøke hvor utsatt de ortopediske skruene er for initiering av korrosjon, undersøkt med en elektrokjemisk polarisasjonstest. Materiale og metode: Skruene var alle corticalisskruer med dimensjon mm. 10 rustfrie skruer fra Stratec ble sammenlignet med 10 rustfrie skruer fra S+N. To titanskruer fra Stratec ble også testet. Skruene ble testet ved syklisk potensiodynamisk polarisasjon i en kloridholdig elektrolytt (Hanks solution, egnet for å studere "pitting"). Før måling ble skruene renset og avfettet. Testløsningen (37 C, ph 7.2) ble gjennomboblet med nitrogen for å fjerne oksygen. Testskruen ble introdusert i cellen og hvilepotensialet målt etter 1 time i forhold til en referanseelektrode (Ag/AgCl). Potensialet ble deretter hevet med en hastighet på 0,2 mv/s inntil strømmen økte raskt ("breakdown"-potensialet). Når strømmen nådde 1 ma ble potensialet reversert med samme hastighet tilbake til det passiverte området. Resultater: Stratec-skruene hadde lavere "breakdown"-potensiale enn S+N-skruene (654 mv vs. 757 mv, p=0.023). Stratec oppnådde også 1 ma strøm ved lavere potensiale enn SNskruen, men dette var ikke statistisk signifikant. Etter at potensialet blir reversert ved 1 ma fortsatte strømmen å stige en stund, og hos S+N-skruene økte strømmen mest før den begynte å avta igjen (p=0.003). Dette påvirker også vekttapet til skruene, som var høyere hos S+N-skruen (p=0.003). Titanskruene var så godt beskyttet at "breakdown" eller "pitting" ikke ble observert, selv ved potensialer opp mot 3 volt. Diskusjon og konklusjon: Basert på in vitro elektrokjemisk korrosjonstesting fremstår Smith+Nephew-skruene av rustfritt stål å være bedre beskyttet mot "pitting" enn Stratecskruene. Når "pitting" først oppsto, ble derimot Stratec-skruene raskere repassivert. Titanskruene var imidlertid overlegne i forhold til skruene av rustfritt stål. Testbetingelsene tar ikke hensyn til andre forhold som reduserer korrosjonsresistensen, f.eks. gnisning ("fretting") eller effekter av spaltedannelse. Korrosjonsresistensen for alle skruetypene vurderes å være høy i klinisk sammenheng, siden "pitting" oppstår ved høyere potensialer enn de som er aktuelle i kroppen.

58 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 216 FOTOKJEMISK INTERNALISERING (PCI) AV MAKROMOLEKYLER I SYNOVIAL SARKOM CELLER A.Dietze 1,2, K.Berg 2 1 Revmakirurgisk avd. Betanien Hospital, N-3722 Skien, 2 Avd. For Biofysikk, DNR Fotodynamisk behandling (PDT) er en relativt ny behandlingsform hvor pasienten tilføres et stoff som sammen med lys kan drepe celler. PDT er i Norge godkjent for behandling av basalcellecarcinom, solar keratose og aldersrelatert makuladegenerasjon. En rekke store molekyler som for eksempel DNA (gener) og proteiner har et stort potensiale i medisinsk behandlingsøyemål, men har begrenset virkning fordi de ikke trenger inn i de cellene som skal nås. Fotokjemisk internalisering (PCI) er en ny behandlingsmetode som er under utvikling ved Radiumhospitalet. Denne metoden benytter enkelte av de forbindelsene som kan benyttes i PDT sammen med lys til å øke inntrengningen og dermed den terapeutiske virkningen av proteiner, DNA (genterapi) og enkelte andre forbindelser. Material og metode Vi undersøkte effekten av PCI in vitro på 1. gen transfer med et poly-l-lysin- EGFP (enhanced green fluorescence protein) kompleks 2. transduksjon av celler med et adeno-virus (AdHVMV-lacZ) 3. internalisering av et ribosom inaktiverende protein toksin (Gelonin) Eksperimentene ble utført på 2 synovial sarkom celle linjer (SW 982 og CME-1). Disulfonert meso-tetrafenylporfin (TPPS 2a ) ble brukt som fotosensibiliserende substans i forsøkene. Resultater Den fotokjemisk induserte transfeksjonen av reportergenet EGFP i CME-1 cellene økte fra 0% uten lys til 40% etter 60 s belysning. SW 982 viste ingen økt ekspresjon. Andelen av viral transduserte celler kunne dobles med PCI i begge cellelinjene. Ømfintligheten for lys økte med 4 ganger når den fotokjemiske behandlingen av begge cellelinjene ble kombinert med Gelonin. Konklusjon Våre eksperimenter viser at PCI induserer endocytisk frigjøring av terapeutiske substanser i en aktiv form i celler som representerer humane sarkomer. Muligheten til å lokalisere behandlingen til et begrenset område med lite eller ingen generaliserte bivirkninger kan utnyttes i mulig terapeutisk setting. Teknikken kan tenkes brukt som intra- eller/og postoperativ tilleggsbehandling etter kirurgisk tumorfjernelse.

59 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 217 PASIENTSKADER SETT FRA NPE Anders Walløe og Mette W. Thomsen, NPE Pasientskadeerstatningen (NPE) var en midlertidig ordning fra 1988 og er nå regulert av den nye loven fra januar Fra ordningen startet og til er det meldt saker til NPE. De første årene var medholdsandelen 40%, mens det de siste tre årene er det gitt medhold i 32% av klagene. Dette skyldes trolig at det er flere bagatellmessige klager. Av de som får avslag er det 45% som påklager vedtaket til Pasientskadenemda og i 13% av sakene blir avslaget omgjort. Noen saker (1%) går videre til domstolene. Erstatningsutbetalingen for 2001 er foreløpig 219 mill. kroner. Administrasjonskostnadene pr. sak er kroner. Det er 60 ansatte hvorav 9 er rådgivende leger i deltidsstillinger. Driftsbudsjettet er på 42 mill. kroner. I 2001 ble det meldt pasientskader til NPE. Ortopedi har den klart største andel av sakene meldt fra somatiske sykehus. I 2001 utgjorde de 42% av sakene. Deretter følger onkologi med 11% og fødselshjelp og kvinnesykdommer med 9%. Ortopedi representerer 17% av diagnosene for de utskrevne pasientene fra somatiske sykehus, men mange behandles naturligvis poliklinisk. Likevel må vi merke oss tallet og innse at vi kanskje gir pasientene for store forventninger om et godt resultat. Det har tidligere vært noe mangelfull registrering av diagnose- og behandlingskoder. Fra er det legene ved NPE som kontrollerer diagnose- (ICD-10) og behandlingskodene (NOMESKO) på ortopedisakene. Dette bør kunne gi et bedre grunnlag for å relatere skader til diagnoser og prosedyrer og gjennom dette kunne bidra til å forebygge feil og skader. Metode Forfatterne har gått igjennom ortopediske skadesaker (ortopedi og skjelettskader) avgjort fra og med 1995 til og med Vi ønsket å se på fordelingen mellom avslag og medhold ved avdelinger/seksjoner som hadde over 50 registrerte skadesaker i dette tidsrommet. Alle såkalte Boneloc saker er fjernet. Totalt ble det i tidsrommet meldt 3082 saker som er avsluttet. Av disse representerer 2369 saker de avdelinger/seksjoner som har over 50 saker i perioden. Det er gitt medhold i 33% av sakene. Dette er tilsvarende medholdsandel som innenfor andre felter av det kirurgiske fagområdet. Resultat Medholdsandelen varierer mellom 45% og 12%. Avdelinger med hovedsakelig elektiv drift har ikke en lavere medholdsandel enn avdelinger med mange akutte innleggelser. Det er ikke systematisk sammenheng mellom avdelingens størrelse og medholdsandelen. Diskusjon Antall skadesaker relaterer til antall behandlede pasienter på sykehusene. Vi har ikke korrigert for forskjeller når det gjelder andel av dagpasienter og polikliniske pasienter. De er ikke grunnlag for å hevde at forskjellene i medholdsandel skal påvirkes av eventuelle forskjeller i informasjonen om klageordningen. En rimelig forklaring på forskjellene kan være forskjeller i avdelingenes fokus på informasjon, diagnostikk, behandling og opplæring. Større kunnskap om skadesakene vil kunne bedre vår ortopediske praksis.

60 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 218 KOSTNADER VED KIRURGISK BEHANDLING AV LUKKEDE ANKELFRAKTURER Per R. Høiness 1, Lars Engebretsen 1 og Knut Strømsøe 2 1 Ortopedisk Senter Ullevål Universitetssykehus, 2 Ortopedisk avdeling Aker Universitetssykehus Det foreligger lite dokumentasjon på kostnadene ved åpen reposisjon og intern fiksasjon av lukkede ankelfrakturer. Vi utførte derfor en studie for å beregne de totale kostnadene ved slike skader gjennom en såkalt bottom up kostnadsberegning det første året etter operasjonen. Metoder Alle 224 pasienter som ble innlagt ved Ullevål Universitetssykehus i to perioder på 12 måneder i 1995 og 1998 ble vurdert for inklusjon. 191 pasienter, hvorav 118 kvinner, behandlet med åpen reposisjon og intern fiksasjon, ble fulgt i 3 måneder etter operasjonen med tanke på komplikasjoner. Multitraumatiserte pasienter (n=10), pasienter med åpne brudd (n=10) og pasienter med observasjonstid under 3 måneder (n=13) ble ekskludert. Kostnadene ved kirurgi, liggetid, rehabilitering, oppfølging og sykemelding ble regnet ut. Resultater Gjennomsnittskostnaden for denne behandlingen det første året etter operasjonen ble beregnet til norske kroner. Kostnadene steg imidlertid signifikant til norske kroner ved behandling av pasienter som fikk alvorlige bløtdelskomplikasjoner (infeksjoner og nekroser) som krevde revisjon. Kostnadene var ikke signifikant forskjellig når man sammenlignet aldersgrupper, kjønn og brudd-typer. Forskjellen i de totale behandlingskostnadene var klart signifikant ved sammenligning av pasientene med ingen, lette og alvorlige bløtdelskomplikasjoner (p<0,001, Kruskal Wallis test). Konklusjoner Resultatene indikerer at tradisjonell behandling med åpen reposisjon og intern fiksasjon av ankelbrudd er kostbar. Ettersom alvorlige komplikasjoner øker kostnadene betydelig, bør man tilstrebe til det ytterste å unngå slike komplikasjoner.

61 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 219 NØD LÆRER NØGEN KVINDE AT SPINDE. INNVIRKNINGEN AV BEDRET LOGISTIKK PÅ EN ORTOPEDISK SENGEPOST PÅ LIGGETID OG BRUK AV AVDELINGENS RESSURSER OVER EN TRE ÅRS PERIODE. K. Strømsøe, S. Bratlie og M. Nord, Ortopedisk avdeling, Aker universitetssykehus Innledning: Statlig overtagelse av den institusjonaliserte del av den somatiske helsetjeneste hadde som hovedmål å sikre kvaliteten på helsetilbudet, utjevne forskjeller mellom regioner og få bedre kontroll med utgiftene. Dette, kombinert med en delfinansiering av sykehusene gjennom aktiviteten som utøves, har gitt nye utfordringer. Det foreligger et skjæringspunkt mellom økt inntekt gjennom økt aktivitet og generering av nye utgifter ved økt bemanning. Økt oppmerksomhet på aktivitetsnivået ved ortopedisk avdeling på Aker universitetssykehus gjennom logistiske betraktninger av pasientflyten når det gjelder den største pasientgruppen, pasienter med brudd i proksimale femur, har over en tre års periode gitt betydelig effekt på liggetid, bruk av senger og derigjennom reduksjon av utgiftene. Disse erfaringene presenteres med bakgrunn i tall fra avdelingens eget pasientregister. Metode: Alle pasientene, er i løpet av de siste 3 årene ble vurdert, utifra anamnese og funn ved innleggelse, med henblikk på potensial for rehabilitering. Planene for rehabiliteringen av pasienter med brudd i proksimale femur skjer allerede første postoperative dag. Avdelingen har en egen koordinator for de forkjellige alternativene avdelingen disponerer. Pasientens rehabiliteringspotensial blir raskt fastlagt gjennom et nært samarbeid med pasientansvarlig lege og sykepleier. Kontakt med det videre behandlingsapparat etableres gjennom koordinator. Revurdering av beslutningene skjer under observasjon av pasienten i avdelingen og gjennom nær kontakt med samarbeidspartnerne slik at planene raskt kan endres dersom de ikke viser seg realistiske. Ved å fortløpende dokumentere liggetid for denne pasientgruppen på avdelingen, i henhold til de vurderinger man gjør, har man vært i stand til å korrigere for feilvurderinger og oppnå en høy treffsikkerhet i pasientvurderingen Resultater: I perioden til behandlet man 441 pasienter for brudd i proksimale femur. Gjennomsnittlig liggetid var 9.0 døgn og bruk av liggedøgn for pasientgruppen 4031 av totalt liggedøgn. Tallene for 2001 var: 481 pasienter med gjennomsnittlig liggetid 8.3 døgn og et forbruk av liggedøgn for denne gruppen på 4006 av totalt døgn. For 2002 var tallene: 479 pasienter med gjennomsnittlig liggetid på 8.2 døgn. Liggedøgn for gruppen var 3665 mot totalt for alle pasienter døgn. Den første halvdelen av 2003 (frem til 1.7.0): 202 pasienter (på årsbasis ca.404) med gjennomsnittlig liggetid 6.5 døgn og liggedøgn for gruppen 1311 (på årsbasis ca 2622 av ca døgn). Konklusjon: Liggetiden for pasienter med brudd i proksimale femur i 2000 er redusert fra å være 9.0 døgn til i dag å være 6.5 døgn. I den samme perioden er liggetiden for alle pasientene innlagt på avdelingen redusert bare fra 7.5 døgn til 6.4 døgn. Antall pasienter operert ved avdelingen i den rapporterte perioden har vært ganske konstant. Dette det gjelder både øyeblikkelig hjelp og elektive inngrep. Den pasientgruppen som krever størst bruk av ressurser ved en ortopedisk avdeling uten et stor tungt traumatologisk pasientmateriale, er geriatriske pasienter med brudd i proksimale femur. Gjennom samarbeid med de forskjellige etterbehandlingsalternativene, inklusive bydelene, har man vært i stand til å redusere antall akuttsenger ved ortopedisk avdeling fra 46 til 23 (50 %) i perioden. Dette har gitt en innsparing på mellom 4 og 5 millioner kroner i perioden. Aktivitetsnivået, med fare for aktivitetsrelatert inntektssvikt, er ikke redusert som følge av det reduserte sengetallet. I enkelte perioder har man dog vært nødt til å akseptere et overbelegg på avdelingen med ortopediske pasienter på andre sengeposter. Dette antallet har ikke tiltatt i perioden. Avdelingens forpliktelser som utdanningsinstitusjon er ivaretatt og vektlegging av logistikken omkring pasientflyten har gjort den til en utfordrende arbeidsplass med et godt tverrfaglig miljø.

62 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 220 KOMPLIKASJONER SOM KREVER REOPERASJON UNDER AKTUELLE SYKEHUSOPPHOLD. BRUK AV HENDELSESREGISTER I KVALITETSKONTROLLEN VED EN ORTOPEDISK AVDELING. L.Efskind, K. Strømsøe, Ortopedisk avdeling, Aker universitetssykehus HF, Oslo Innledning: En kvalitetsparameter for pasientbehandlingen ved en avdeling kan være antallet komplikasjoner som krever reoperasjon under det aktuelle sykehusoppholdet. Ved ortopedisk avdeling på Aker universitetssykehus har man siden 1999 registrert alle pasienter behandlet stasjonært i et hendelsesregister. En komplikasjon som påkrever reoperasjon er blitt spesielt anført som en hendelse. Med denne presentasjonen ønsker vi å presentere pasientmaterialet, som under det aktuelle sykehusopphold hadde en komplikasjon som gjorde en reoperasjon (eller flere) nødvendig. Metode: Pasienter innlagt ved ortopedisk avdeling ble fra 1999 fortløpende registrert med et eget Hendelsesregister. Registret ble ajourført under hele oppholdet og komplikasjoner som gjorde en reoperasjon nødvendig ble notert som et eget punkt. Man har hentet pasientmaterialet som presenteres her ut av dette registret og gjennomgått journalene for å definere hvilke typer komplikasjoner man hadde i perioden. Resultater: I perioden behandlet man pasienter stasjonært med i alt inngrep. Det ble registrert i alt 29 pasienter som under det aktuelle sykehusoppholdet hadde behov for en (eller flere) reoperasjoner. Den største gruppen var pasienter med brudd i proksimale femur, fortrinnvis mediale lårhalsbrudd med tidlig fiksasjonssvikt. To andre store grupper var luksasjoner etter totalproteser i hofteleddet og infeksjoner-hematomer i operasjonsområdet mens også rene operativ tekniske feil som fiksert dren etc. var representert. Diskusjon: Fortløpende registrering av pasienter under det stasjonære oppholdet gir en god kontroll for kvaliteten på det man gjør og kan danne et hensiktsmessig grunnlag for regelmessig gjennomgang i form av en komplikasjonsrapport. Registreringen gir da muligheten for relativ hurtig å avdekke komplikasjoner som skyldes rutinesvikt eller systemfeil. Rapporten kan også gi grunnlag for rutineendringer eller justeringer.

63 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 221 KIRURGENE OG SYKEHUSREFORMEN Nils Helsingen, Oslo Sykehusreformen ble politisk vedtatt som en organisasjons- og strukturreform men samtidig som en Innholdsreform. Omorganisering er gjennomført: Statlig overtakelse av eierskapet med delegering av driftsansvaret til de fem regionale helseforetak som ansvarer for sine respektive sykehus. Det er slik skapt et mektig administrativt apparat som med profesjonelle styrer tydeligvis har tolket de politiske signaler som aksept for full bedriftsøkonomisk styring, hvor også legene blir funksjonærer. Men denne komplekse virksomhet kan ikke underlegges en slik endimensjonal strategi! Alternativ må søkes i Innholdsreformen, som dessverre er blitt forsinket Og det forbauser at hverken politikere eller den medisinske profesjon forlengst har definert det nye innhold, men i mer enn 10 år har vi diskutert en kommende kvalitetsrevolusjon, og det foreligger politisk vedtak om Kontinuerlig kvalitetsutvikling som gjeldende strategi for våre sykehus fra l995: Total kvalitetsledelse - Stadig bedre pasientbeslutninger /FOU, moderne kvalitetsmetoder, risikostyring - Bedre gjennomføring av disse beskutninger / Logistikk - Løpende dokumentasjon/it for proaktiv styring- Effektivisering - Kostnadseffektivisering skal sikres via kvalitetsutvikling! (Effektivitet = produktivitet X kvalitet, med kvalitet som viktig produktivitetsfaktor og kostnadsreduksjon ved riktig behandling til rett tid). Det er naturligvis ingen uenighet om denne kvalitetsstrategi, så hvorfor har ikke både politikere og leger enkelt satt likhetstegn til Innholdsreformen? Problemet er at kvalitetsstrategien hittil ikke har kunnet gjennomføres i våre sykehus! Og forklaringen? Det er nok i seg selv et stort prosjekt, men det viktigste hinder her er utvilsomt den helsepolitiske konflikt som har preget sykehusene helt siden overgangen fra profesjonsledelse til rent administrativ styring (ca 1970). Ingen har senere kunnet ta helhetlig ansvar. Sykehusene styres samtidig både ovenfra og nedenfra, og dette har da ført til motsetninger og konflikter både internt og externt. Og når det gjaldt kvalitetsstrategien, mente politikerne tydeligvis at denne skulle kunne gjennomføres rent administrativt, mens legene så dette som ennå et forsøk på politisk-administrativ kontroll. Det har senere vært påfallende stille om hele kvalitetsstrategien! Løsningen må ligge i ansvarliggjøring gjennom myndiggjøring, for å bruke Sykehusreformens honnørord. Man må ta konsekvensen av at spesialavdelingene er de funksjonelle enheter som må fristilles under profesjonsledelse for at man der skal kunne ta helhetlig ansvar for virksomhet og økonomi. Kvalitetsstrategien vil da kunne gjennomføres, tilpasset den enkelte avdelings problemer og behov. Og i denne interne konsernstruktur vil avdelingsledelse få mening, og reell sykehusledelse vil igjen bli mulig. Slik kan Sykehusreformen fullføres! Men er analysen og diagnosen korrekt? Hva mener kollegene? Og er man eventuelt villige til å ta det helhetlige ansvaret?

64 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 222 HELSETJENESTEFORBRUK ETTER HOFTEBRUDD CM Lofthus *, EK Osnes, I Cappelen, IS Kristiansen, HE Meyer, L Nordsletten, JA Falch * * Medisinsk avdeling, Aker universitetssykehus og HIPOS-gruppen, Oslo. Formål Studere helsetjenesteforbruk etter gjennomgått hoftebrudd. Materiale og metode Ved hjelp av elektroniske diagnoseregistre fra de to største sykehusene i Oslo ble pasienter 50 år med ICD-9 diagnosen 820.X (brudd øvre femurende) innlagt i perioden identifisert. Journaler for alle identifiserte pasienter ble gjennomgått og de med verifisert diagnose ble inkludert (n=1002, 79% av alle pasienter med hoftebrudd i Oslo). Sykehusoppholdets lengde ble registrert. I november 1997 ble et spørreskjema omhandlende helsetjenesteforbruk sendt til pasientene som fortsatt var i live (n=767, 77% av pasientene). Etter purring returnerte 627 pasienter spørreskjemaet (82%). Eksklusjon av pasienter som hadde angitt at de ikke ville delta resulterte i 593 pasienter inkludert for videre studier (77%). McNemar test ble anvendt. Resultater I den studerte populasjonen var 780 pasienter kvinner (78%) og 222 menn. Median alder var 83 år (range ) og 79 år (range ) for henholdsvis kvinner og menn. Gjennomsnittlig liggetid på sykehus var 13,8 dager (median 11 dager, range 0-103). Blant de pasientene som besvarte spørreskjemaet var 470 kvinner (79%) og 123 menn. Median alder var 81 år (range ) og 77 år (range 51-99) for henholdsvis kvinner og menn. Sekstiåtte prosent av pasientene fikk opptrening i rekonvalesenthjem eller lignende etter hoftebruddet med en gjennomsnittlig lengde på 5,6 uker. Videre mottok 56 % av pasientene fysioterapi etter utskrivelse fra sykehus og 32 % hadde oppsøkt sin vanlige lege de siste 3 måneder på grunn av plager etter hoftebruddet (hvorav 69% hadde to eller flere besøk). Andelen av pasienter som bodde på sykehjem økte fra 15% før den aktuelle frakturen til 30% etter frakturen (p<0,001). Blant pasientene som bodde hjemme både før og etter frakturen var 45% avhengig av hjelp fra enten familie eller hjemmesykepleie før frakturen sammenlignet med 74% etter den aktuelle frakturen (p<0,001). Konklusjon Å gjennomgå et hoftebrudd har substansielle konsekvenser for bruken av helsetjenester.

65 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 223 DIREKTE INNTAK AV PASIENTER TIL DAGKIRURGI Ø. Hagen, Martina Hansens Hospital Første halvår 2003 utgjorde dagkirurgi 54% av antall operasjoner ved MHH, og kvalitetssikring av logistikken rundt dette feltet er vesentlig. En tidligere studie (Heir et al, 2000) har vist at direkte inntak til dagkirurgi i 1999 basert på opplysninger fra primærlege er hensiktsmessig, og at resultatene stimulerte til ytterligere økning i det direkte inntak. Denne utviklingen har funnet sted frem til i dag, og våren 2003 ble 54,0 % av pasientene tatt inn på søknad fra primærlege uten forutgående poliklinisk vurdering. Materiale og metode: Tilsvarende beregninger som for 1999 er nå gjort for våren Samtlige pasienter satt opp til dagkirurgi i 6 måneders perioden jan til juli 03 ble registrert med henvisende instans og status med hensyn til strykning og strykningsårsak. Resultater: 1999 Første halvår 2003 Antall planlagt til operasjon Andel tatt inn direkte 35,5 % 54,0 % Antall operert Antall strøket totalt 109 (7,3%) 136 (12,1%) Strøket blant ikke vurderte 10,8 % 12,5 % Strøket blant vurderte 5,3 % 11,6 % Strøket pga manglende indikasjon eller manglende utredning 59 (3,9%) 72 (6,4%) Blant ikke vurderte 7,3 % 6,6 % Blant vurderte 2,1 % 6,2 % Konklusjon/diskusjon: Antall operasjoner har økt siden Ingen strykninger har kapasitetsmessige årsaker. Total strykningsprosent har økt. Antallet strykninger av pga manglende indikasjon eller manglende utredning har også økt siden 1999, og hele økningen finnes blant den gruppen som på forhånd er vurdert av ortoped. Primærlegenes indikasjoner for operasjon synes å ha stabilisert seg, mens ortopedene i større grad enn før er uenig i egen eller annen ortopeds operasjonsindikasjon. Økningen i antall strykninger kan tolkes dithen at det til tross for bedret kapasitet, ikke gjøres flere inngrep som burde vært unngått. Resultatene av denne studien anses bekrefte at det er hensiktsmessig med direkte inntak til dagkirurgi.

66 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 224 BEDRE RUTINER FOR HÅNDVASK Eilif Dahl, Kirurgisk avdeling, Rikshospitalet, Oslo Selvom 'alle' vet at håndvask er viktig for å hindre smitte, slurves det mye på norske sykehus. I forbindelse med siste års Norovirus-utbrudd til sjøs, har cruiseindustrien innført rigorøse preventive tiltak. Blant annet må alle vaske hendene med virucid væske før hver ombordstigning, og det kreves at hele mannskapet vasker hendene før og etter hvert måltid. For å få mannskapet til å overholde påbud som er tids- og arbeidskrevende, og som kan oppfattes som overdrevne, var det nødvendig å lage enkle systemer som kunne understøtte de nye rutinene. Et eksempel: Ved å strekke en simple snor fra kantinedøren forbi vaskene ble mannskapet hindret i å gå direkte til matkøen og befant seg i stedet rett foran vaskene. Denne vesle omveien virker som en effektiv påminnelse og gjør det nesten enklere å vaske hendene enn å la være. Denne og andre praktiske erfaringer som ble gjort til sjøs for å endre håndvaskrutinene kan enkelt overføres til landbaserte helseinstitusjoner. Hovedprinsippet for å få til endringer er her, som overalt ellers, å lage systemer som gjør det lettere å gjøre ting riktig enn galt.

67 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 225 INDIVIDUELT TILPASSEDE FEMURSTAMMER VED OSTEOPETROSE. UTVIKLING AV ET GUIDINGSYSTEM FOR PREPARERING AV EN KAVITET I FEMUR. Pål Benum og Arild Aamodt, Kompetansesenteret for ortopediske implantater, Ortopedisk avdeling, Universitetssykehuset i Trondheim, Jan Eine, Scandinavian Customized Prosthesis asa, Trondheim. Bakgrunn. Innsettelse av femurstammer ved totalproteseoperasjoner ved hofteleddsartrose hos pasienter med osteopetrose er svært vanskelig. Obliterasjon av margkanalen i femur og en ekstrem hårdhet i benvevet forhindrer en vel kontrollert oppboring av en kavitet med tradisjonelle teknikker og fraktur av femur er en hyppig komplikasjon. Vi fant derfor behov for utvikling av en teknikk som kunne sikre en trygg innsetting av en femurkomponent hos en slik pasient. Materiale og metoder. En 32 år gammel kvinne med benign autosomal dominant osteopetrose var sterkt invalidisert på grunn dobbeltsidig hofteartrose. Vanlig røntgenundersøkelse (figur 1) og CT viste en ekstrem tetthet i såvel det kortikale som det spongiøse benvevet i begge femur. Margkanalen i femur var nesten fullstendig obliterert. Det var åpenbart at en oppboring og opprasping av en kavitet på frihånd ville medføre en betydelig risiko for penetrasjon og fraktur av femur. På basis av CT-informasjon utviklet vi en individuelt tilpasset usementert femurkomponent, og et guidingsystem for reseksjon av collum femoris og preparering av en egnet intramedullær kavitet. Klemmer som passet eksakt til sirkumferensen av proksimale femur i to definerte nivåer ble laget ved CNC-maskinering for å sikre en korrekt posisjon av guidingsystemet, som besto av et stag påmonert en blokk med kanaler for bor av forskjellig dimensjon og lengde. Dette styrte oppboringen av en kavitet for protesen i trokanterregionen og subtrokantært (figur 2). En individuelt tilpasset rasp fullførte prepareringen av denne kaviteten. De to hoftene ble operert med 6 måneders mellomrom. Resultater. Metoden muliggjorde innsetting av en protese med eksakt tilpasning i begge lårben. Det oppsto ingen problemer under operasjonene. Knapt ett år etter den første operasjonen, og 6 måneder etter den siste, var pasienten smertefri og hadde en utmerket funksjon i begge hofter. Røntgenundersøkelse viste god tilpasning av protesene til de preparerte kavitetene og ingen tegn til løsning (figur 3). Konklusjon. Den presenterte metoden muliggjør en sikker innsetting av en femurkomponent med adekvat form og størrelse i en femur med en obliterert intramedullær kavitet ved osteopetrose.. Figur 1 Figur 2 Figur 3

68 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 226 NINETY-EIGHT PERCENT SURVIVAL AFTER 20 YEARS FOR THE LORD FEMORAL PROSTHESES P Grant*, Gunnar Follerås**, L Nordsletten* *Orthopaedic Centre,Ullevål University Hospital, Oslo **The Norwegian Radium Hospital, Oslo. Background: The Lord Prostheses was earlier used rather extensively and a prospective study was started in 1981 at Ullevål University Hospital. We now present the result of this study with a follow up of years (mean 17.5). Methods: One hundred and two patients (116 hips) age years (mean 62) were included, there were 89 Total Hip Replacements in women and 27 in men. The Lord femoral prosthesis with a 32 mm head was used in all patients together with the Lord threaded cup. The protocol included radiographic analysis, recording of complications as well as clinical evaluation. The patients have been followed after 1-4, 5-9 and now after years. Results: At latest follow up one patient (1 hip) refused to participate, 42 patients (45 hips) had died with their femoral component in place. One femoral component was revised due to mechanical loosening and one due to a stem fracture. One stem was radiographically defined as loose although without symptoms after 20 years. Kaplan-Meier survivorship analysis, with the end point defined as revision of the femoral component due to mechanical or radiographic loosening gave a cumulative survival of 98.1% after 20 years for the stem. Seventeen acetabular components were revised due to mechanical loosening and 5 were defined as radiographically loose giving a survival of 77% after 17.5 years with 22 hips at risk. Conclusions: A survival of 98 percent for revision due to mechanical loosening of the Lord femoral component after years must be regarded as an excellent result. One drawback with this prosthesis appears to be the difficulties associated with removal, and another one is the proximal bone loss. Regarding the threaded cup the result is rather poor, and patients often have loose implants with very little symptoms. We recommend that patients with these implants are followed more closely so that revision can be performed before large destruction of the acetabulum has occurred.

69 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 227 FORSKJELLER I DESIGN OG OVERLEVELSE AV HA DEKKET ACETABULARKOPP Olav Reikerås Rikshospitalet, Ortopedisk avdeling Innledning Hydroxylapatitt (HA) dekket hofteprotese har i Norge stort sett vært dekket av Landos systemet. Stammen har hittil gitt svært gode resultater, men på koppsiden har resultatene vært mer varierende. Hensikten med denne presentasjonen er å belyse forskjeller i mekanisk løsning mellom press fit kopp og skrukopp dekket med HA. Materiale I årene 1988 til 1993 satte vi inn 195 press fit kopper og 128 skru kopper med HA. Klinisk og røntgenologisk kontroll er gjort hos alle etter 8-12 år, og oppfølgende kontroll via hofteregisteret er gjort etter ytterligere 2 år. Dette innebærer at vi har en oppfølgende kontroll på overlevelse gjennom år. Det er så gjort overlevelsesanalyse og logistisk regresjon av data. Resultater Overlevelsesanlyse viser at press fit koppen har en cumulativ overlevelse etter 12 år på 0,76 (0,69-0,83) mens skrukoppen har en overlevelse etter 14 år på 0,90 (0,82-0,98). Mekanisk løsning var signifikant assosiert med plastslitasje. Plastslitasje var signifikant assosiert med større hode, men det var ingen forskjeller mellom hode av metall og keramikk. Konklusjon Denne studien viser at HA dekket skrukopp med tilsvarende gjenger har en bedre forankring på sikt når HA løses opp enn en ren press fit kopp som da står uten sekundærfeste.

70 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 228 DIFFERENCES IN INTERNAL AND EXTERNAL CORTICAL STRAIN WITH A PROSTHESIS IN THE FEMUR Olav Reikerås, Gudrun Trøite Aarnes, Harald Steen, Per Ludvigsen, Geir Sagvolden $ Institute of Clinical Medicine, University of Oslo, Rikshospitalet $ National Defence Research Institute, N-2007 Kjeller, Norway Introduction The main aim of this study was to investigate changes of internal and external cortical strain in the proximal femur after insertion of a stem prosthesis. Methods The external cortical strain of the intact femur was measured with strain gauges before and after implantation of a prosthesis. By use of optical fibres embedded longitudinally in the endosteal cortex, deformations at the implant internal cortex inter phase also could be measured. Results The main deformation during loading of the intact femur occurred as compression of the external medial cortex; both at the proximal and distal level. The direction of the principal strain on the medial and lateral aspects was close to the longitudinal axis of the bone. After resection of the femoral neck and insertion of a prosthesis the changes in strain values were greatest medially at the proximal level, where the deformation in compression was reduced to the half. Otherwise, there were rather small changes in principal strain. There were great differences in vertical strain values and patterns in all positions from the external to the internal cortex of the proximal femur. The transcortical differences in strain were from compression to distraction and vice versa in some of the positions with a correlation coefficient of Conclusion It is concluded that the external cortical deformation when loading a stem prosthesis does not correspond to the strain at the internal cortex.

71 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 229 METALL MOT METALL VERSUS METALL MOT PLAST I HOFTEPROTESE K Rokstad, TS Raugstad og O Reikerås Haraldsplass sykehus, Sentralsykehuset i Rogaland og Universitetet i Oslo Innledning Et problem ved total hofteprotese er artikulasjonsflaten. Plastslitasje fører til granulomatøs osteolyse og mekanisk svikt. For å komme dette problemet til livs er det innført nye artikulasjonsflater. Vi har undersøkt artikulasjonen metall mot metall versus metall mot plast. Metode Studien er lagt opp som en prospektiv randomisert undersøkelse. I utgangspunktet var mange sykehus interessert i å delta i studien, men bare Haraldsplass sykehus i Bergen og Sentralsykehuset i Rogaland fulgte opp. Det ble brukt ustøpt kopp med plast eller metallinnlegg og støpt stamme med metallhode. Fra starten i januar 1999 og til nå er 218 proteseoperasjoner inkludert. Av disse er 133 hofter (130 pasienter) fulgt opp i 2 år med klinisk undersøkelse, Harris score og røntgenkontroll. Resultater Alle pasientene hadde en stabil hofte bedømt ved Trendelenburg. I 4 tilfeller var det anisomeli på mer enn 1 cm. Harris hip score var 100 i 50 tilfeller, i 35 tilfeller, i 14 tilfeller og under 90 i 34 tilfeller. De fleste med Harris hip score under 90 hadde andre muskelskjelettplager. I 113 tilfeller var resultatet meget godt ved subjektiv vurdering, det var godt i 15 tilfeller, pasientene var fornøyde i 2 tilfeller, lite fornøyde i 3 tilfeller og misfornøyd i 1 tilfelle. Det var ingen forskjeller mellom de to gruppene. Ved den røntgenologiske vurderingen var det ingen tegn til mekanisk svikt i noen av gruppene, og det var heller ingen tegn til oppklaring eller osteolyse rundt noen av komponentene. Det var heller ingen målbare tegn på plastslitasje etter 2 år. Konklusjon Denne studien viser at det kliniske og røntgenologiske resultatet etter 2 år er helt likt ved artikulasjon av metall mot metall versus metall mot plast. Metall mot metall er en ny artikulasjonsflate i Norge, og korttidsresultatene er altså de samme som ved mer konvensjonelle proteser. Resultatene på sikt gjenstår å se.

72 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 230 ERFARINGER MED REEF REKONSTRUKSJONS-HOFTEPROTESE. 2-6 ÅRS OPFØLGING Tore Heier, Diakonhjemmets sykehus; Tore Kristiansen, Sykehuset Innlandet, Elverum; Olav Reikerås, Rikshospitalet Innledning: REEF rekonstruksjonsprotese er en modulær langstammet hofteprotese med mulighet for distal sperring. Vi har brukt denne protesen i situasjoner med periprostetiske frakturer, alvorlig beintap eller kombinasjoner av disse. Det presenteres et materiale med 2 6 års oppfølging. Materiale og metode: Totalt 18 pasienter ble operert mellom desember 1996 og februar pasienter er døde. De øvrige 16 er fulgt opp klinisk og radiologisk. Følgende parametre er målt: Kliniske parametre: Radiologiske parametre: Subjektivt resultat (skala 1-5) - Stammeposisjon Harris hip score - Subsidence Charnley score (1-6) - Oppklaringslinjer ROM - Benhypertrofi Smerte - Benatrofi Funksjon - Ossifikasjon Lårsmerter (skala 1-6) Resultater: Klinisk: Subj res: 4 (1-5) HHS: 71,9 (35-88) Charnley score ROM 4 (1-6) Smerte 5.3 (3-6) Funksjon 3.5 (1-6) Lårsmerter 5,4 (3-6) Radiologisk: Stammeposisjon. alle i nøytral stilling Subsidence: 2 mm hos en pas,, ellers ingen Oppklaringslinjer: Ingen Benhypertrofi: Registrert hos 2 pasienter Benatrofi. Registrert hos 3 pasienter Komplikasjoner: 4 pas uten komplikasjoner. 2 fikk dyp infeksjon, 2 proteser lukserte. 2 pasienter krevde mobilisering av kneledd. 1 pasient fikk cerebralt insult 1 uke postoperativt. 1 pas. døde etter 1 mnd, sannsynligvis pga lungeemboli. Konklusjon: Vi har gode erfaringer med REEF rekonstruksjonsprotese. Resultatene gjenspeiler en skrøpelig pasientgruppe med relativt høy komplikasjonsfrekvens.

73 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 231 USEMENTERTE PRIMÆRE FEMURSTAMMER I NORGE Geir Hallan*, Leiv I. Havelin*, Ove Furnes* *Nasjonalt register for leddproteser, Ortopedisk klinikk, Haukeland Universitetssykehus Diskusjonen om valg av protese ved hofteprotesekirurgi er fortsatt levende. Der er fortsatt nærmere 30 forskjellige femurstammer, og av disse er 10 usementerte i bruk i Norge. Dette gjenspeiler uenighet om hva som er den beste stamme. Vi har sett på resultater med de vanligst brukte usementerte stammer i Norge. Materiale og metode: Basert på data i Nasjonalt register for leddproteser har vi sett på resultatene ved usementerte femurkomponenter i Norge i perioden og sammenliknet med resultatene for sementert Charnley-stamme. Bare proteser brukt i flere enn 100 hofter ble inkludert og etter disse kriterier ble det i perioden innrapportert 7856 femurstammer fordelt på 15 protesetyper. Protesene ble sammenliknet innbyrdes og med Charnley-protesen ved hjelp av Kaplan-Meier overlevelsesanalyse med revisjon der hele protesen eller bare femurstammen er fjernet eller skiftet som endepunkt. Cox regresjonsanalyse ble brukt for å justere for ulikheter i alder, diagnose, kjønn, tidligere operasjoner og antibiotikaprofylakse. Det ble gjort egne analyser for pasienter <60 år, for femurstammer med oppfølging bare siden 1995 og for årsak til revisjon for Corail (hydroxylapatitt belagt) og Charnley stammer. Resultater: Vi fant gode langtidsresultater for Corail stammer (n=3590), som står for nærmere halvdelen av de inkluderte stammer. 10 års overlevelse for Corailstammer hos pasienter under 60 år var 97,5% mot Charnley 90,2 % (p<o,oo1). Årsak til revisjon av Corailstammen var hyppigst smerter og luksasjon, i mindre grad aseptisk løsning som var den dominerende årsak til revisjon hos Charnley stammer. En rekke andre stammer har langtidsresultater sammenliknbare med sementert Charnley. Femora, usementert Biofit, Parhofer og Harris Galante har alle dårligere resultater og er ikke lenger i bruk. Blant usementerte stammer med 5 års oppfølging, har mange gode resultater (Custom SCP, Filler, Karey, ABG og Omnifit). For pasienter med alder under 60 år er der ingen forskjell mellom protesene sammenliknet med hele materialet. Foreløpig er det ingen gode langtidsresultater (10år) for kopp og stamme samlet for usementerte proteser. Dette skyldes i stor grad kopprevisjoner årsaket av aseptisk koppløsning og slitasje-/osteolyserelaterte problemer. Diskusjon: Corail stammer har svært gode langtidsresultater, flere nyere stammer har lovende korttidsresultater (5 år). Utfordringen i framtiden er å utvikle en god løsning på acetabularsiden.

74 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 232 SEMENTERTE HOFTEPROTESER: BRUK OG RESULTATER B Espehaug, LI Havelin, O Furnes, LB Engesæter Nasjonalt Register for Leddproteser, Helse-Bergen HF, Ortopedisk klinikk, Haukeland Universitetssykehus Introduksjon: Basert på registerdata har vi undersøkt levetid for sementerte protesetyper, flere uten kjente kliniske resultat fra tidligere. Vi ønsket spesielt å studere levetid for proteser som er i vanlig bruk i dag. Materiale og metode: Alle Palacos og Simplex sementerte primærproteser hvor protesen var brukt i minst 250 operasjoner i ble inkludert i studien (48203 operasjoner, 22 protesetyper). Kaplan-Meier levetidskurver ble etablert for protesetypene, mens Cox regresjon ble benyttet for å finne risk ratio verdier (RR) justert for forskjeller i kjønn, alder, diagnose, sement og bruk av systemisk antibiotika. Separate analyser ble utført for protesetyper gruppert etter median oppfølgingstid ( 5 år, > 5 år). Median oppfølgingstid ble beregnet etter reverse Kaplan-Meier metode. Signifikansnivå ble definert lik 5%. Resultat: De 5 mest brukte protesetypene var benyttet i 81% av operasjonene. Ujustert revisjonsandel for disse protesene var ved 4 og 12 år lik henholdsvis 2.6 og 8.3% for Charnley, 2.2 og 6.7% for Exeter, 1.8 og 6.2% for Titan, 0.8 og 5.8% for Spectron/ITH (acetabulum/femur), og 1.4% ved 4 år for Reflection/Spectron. Av 12 proteser med median oppfølgingstid lengre enn 5 år var 4 proteser i bruk i Sammenlignet med Charnley protesen (n=23571, median oppfølgingstid lik 5.5 år), varierte justert risk ratio fra 0.2 (95% KI: ) for Spectron/Titan (n=401) til 1.6 for Spectron/SP (95% KI: , n=431) og Titan/Fjord (95% KI: , n=343). Blant 10 protesetyper med median oppfølgingstid 5 år eller kortere, var 9 proteser i bruk i Sammenlignet med Reflection/Spectron (n=2212, median oppfølgingstid lik 1.6 år) hadde ingen proteser statistisk signifikant lavere revisjonsrate, mens protesene Elite (RR=2.2, 95% KI: , n=371), Elite/Titan (RR=2.3, 95% KI: , n=420) og Charnley/Elite (RR=2.7, 95% KI: , n=348) hadde høyere revisjonsrate. Konklusjon: Vi fant forskjeller i levetid blant sementerte protesetyper, men flere av protesene i vanlig bruk i dag hadde kort oppfølgingstid.

75 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 233 KINEMAX KNEPROTESE - ET REVISJONSMATERIALE Ole Rasmus Robak, Ortopedisk avdeling, Aker universitetssykehus HF 153 Kinemax kneproteser er satt inn ved Aker sykehus i tidsrommet 1991 til Hittil har vi reoperert 12 pasienter med utskifting av en eller flere komponenter. Indikasjoner, teknikk og korttidsresultater presenteres. Materiale Det er gjort 14 reoperasjoner, 2 knær er revidert 2 ganger. Tid fra primæroperasjon til revisjon er median 71 måneder, men med variasjon fra 13 til 124 måneder. Indikasjon for reoperasjon var aseptisk løsning i 10 knær. En pasient ble reoperert 2 ganger pga rotasjonsfeil mellom femur og tibiakomponent og subluksasjon, første gang med skifte av plastkomponenten, andre gang med revisjon av hele protesen. En pasient fikk revidert protesen pga aseptisk løsning, men måtte senere reopereres med bytte av plastkomponent pga instabilitet og luksasjonstendens. En pasient fikk skiftet tibia plastkomponenten etter fractur av en 8mm komponent, og innsatt 10mm. Metode Kinemax revisjonsprotese og instrumentarium med de nødvendige stammeforlengere og metallinnlegg er brukt. 9 knær med aseptisk løsning ble operert med bakre stabilisering etter revisjon av hele protesen, i ett tilfelle ble kun tibiakomponenten skiftet. I 2 tilfelle er det gjort benpakking i tibia, og i 2 tilfelle osteotomi av tuberositas tibiae uten at det har hatt betydning for mobiliseringen. Vi har benyttet samme per-og postoperative regime som ved primæroperasjonen, dvs. infeksjonsprofylakse med Keflin, sement til alle komponenter, CPM 0-60 o anlagt operasjonsdagen, fri trening og full belastning fra dag 1. Resultater En pasient fikk forbigående femoralisparese etter en blodtomhetstid på 142 minutter, og utviklet i forløpet 2 måneder senere en dyp venetrombose. Vi har ikke hatt postoperative infeksjoner, hudnekroser eller andre registrerte komplikasjoner. Operasjonstiden var i gjennomsnitt 40 minutter lengre enn ved primæroperasjonen. Liggetiden var 2 døgn kortere enn ved primæroperasjonen. Smerter, stabilitet, akser, bevegelighet og funksjonsnivå etter 3 og 12 måneder avviker ikke fra korttidsresultatene etter primæroperasjonen. Konklusjon Revisjonsartroplastikk i kneet med sementerte komponenter kan gi gode korttidsresultater, fullt på høyde med primære proteser. På tross av et omfattende inngrep er det postoperative forløp ikke mer komplisert enn etter primæroperasjonen.

76 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 234 RESULTATER VED SEMI-CONSTRAINED KNELEDDSPROTESE Dirk Clemens, Inger Holm, Olav Reikerås, Paul Lereim, ortopedisk avdeling Rikshospitalet Protesekirurgi i kne kan by på tekniske utfordringer. I 1992 ble protesen Dual Articular tatt i bruk ved Sophies Minde. Hensikten med denne undersøkelsen har vært å evaluere resultatene etter innsetting av semiconstrained protese i kneleddet i perioden Pasienter og metode Materialet består av 34 pasienter med en semiconstrained protese. Det var 27 kvinner og 7 menn i alderen 25 til 82 år (gjennomsnitt 57 år). Årsakene til bruk av semiconstrained protese var løsning av kneprotese, instabilitet, bentap, malalignment, infeksjon, tidligere artrodese eller en kombinasjon av disse. Ingen pasient ble operert med bilateral protese. I alle tilfellene ble Dual Articular protese brukt. Observasjonstiden var i gjennomsnitt 52 måneder. Fem av pasientene var døde, åtte pasienter evnet ikke å komme til undersøkelsen og 21 pasienter møtte til poliklinisk kontroll. Vi undersøkte pasientene med røntgen og målte det kliniske resultatet ved hjelp av Knee Society Clinical Rating System. Vi bedømte knefunksjonen ved hjelp av Womac score. Livskvaliteten ble målt med EuroQuol. I tillegg registrerte vi styrke med Cybexmålinger. Resultater Alle protesene ble radiologisk bedømt til å være faste. 45 % av pasientene var lite smerteplaget men 10 % hadde også betydelige smerteplager. Knee Society Clinical Rating score varierte fra 0 til 87 ( gjennomsnitt 52,6) Funksjonsscore (Womac) varierte fra 32 til 100 med en gjennomsnittsverdi på 65 Diskusjon Våre pasienter hadde varierende alder og varierende lidelse forut for operasjonen og representerte således en lite homogen gruppe.. Vårt materialet viser at semi-constrained protese i kneleddet gir teknisk forutsigbare resultater mens resultatene for smerte og funksjon er mer variable. Dette må pasientene informeres om før operasjonen.

77 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 235 ERFARINGER MED OXFORD UNIKONDYLÆRE KNEPROTESER VED DIAKONHJEMMET SYKEHUS T. Nordby, T. Heier, G. Berge og B. O. Thoresen Ved Diakonhjemmet sykehus har man benyttet Oxford unikondylære kneproteser siden 1999 hos pasienter med medial kneleddsartrose. 125 pasienter er operert i perioden mars 1999 juli pasienter er operert bilateralt. Materiale og metode: Av disse 125 pasientene ble de første 62 etterundersøkt med median observasjonstid 29,6 mnd (15,5 46,1). Gjennomsnittsalder var 70 år. I forbindelse med etterundersøkelsen fylte alle ut et spørreskjema med 24 spørsmål og 5 alternativer (WOMAC Knee score). I tillegg ble det brukt analoge visuelle skalaer hvor man avmerket svikt (redusert styrke og følelse av instabilitet) i kneet samt tilfredshet etter operasjonen. Videre så man på bevegelsesutslag og det ble tatt røntgenbilder. Resultat: 2 (3,1%) pasienter var misfornøyd med operasjonen. Fleksjon og ekstensjon ble målt til henholdsvis 123 (95 150) og 176 ( ) median grader. Ni pasienter hadde lett valgus instabilitet og 7 pasienter lett varus instabilitet. Ingen viste tegn til proteseløsning. Tre (4,7%) pasienter antydet moderat svikt i kneet. Konklusjon: Dette er foreløpige korttids erfaringer som vil bli fulgt opp. Vi opplever god erfaring med bruk av unikondylære proteser. De aller fleste pasientene bekreftet økt livskvalitet og var mer enn godt fornøyd med operasjonen.

78 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 236 SAMMENLIGNING AV TIDLIG SVIKT VED 1425 PRIMÆRE UNIKONDYLÆRE KNEPROTESER OG 2818 PRIMÆRE SEMENTERTE TRIKOMPARTMENTALE KNEPROTESER. Ove Furnes*, Birgitte Espehaug*, Stein Atle Lie**, Stein Emil Vollset**, Lars Birger Engesæter*, Leif Ivar Havelin* *Nasjonalt Register for Leddproteser (NRL), Ortopedisk klinikk, Haukeland Universitetssykehus **Seksjon for Medisinsk Statistikk, Universitetet i Bergen Det har vært en økt interesse for unikondylære kneproteser de siste årene, vi har derfor undersøkt resultatene av denne typen knekirurgi. Materiale og Metode: Proteseoverlevelse for hver type unikondylær kneprotese ved 3 og 8 år ble beregnet med Kaplan-Meier metoden. De unikondylære kneprotesene ble sammenlignet med sementerte trikompartmentale kneproteser som er brukt i Norge. Cox multippel regresjon ble benyttet for å studere forskjeller mellom de ulike protesene og for å justere for ulikheter i materialene. Resultat: Unikondylære kneproteser utgjorde 10% av alle primære kneproteser i hele studieperioden, og viste en økning fra 1999 til De rapporterte protesene var MOD III (n=200), Genesis Uni (n=259), Duracon Uni (n=47) og Oxford II (n=45) alle med 8 års oppfølging. Oxford III (n=680) og Miller Galante Uni (n=161) hadde 3 års oppfølging. Alle protesene var sementerte. Oxford protesene hadde bevegelig menisk, og Duracon Uni og Miller Galante Uni protesene hadde polyethylene tibiakomponenter. 8 års overlevelse for alle unikondylære kneproteser var 85,2% (95% KI: 81,5-88,9) og for sementerte trikompartmentale kneproteser 93,0% (95% KI: 91,5-94,5), (p<0,001). Etter 8 år var det ikke noen statistisk signifikant forskjell mellom MOD III og Genesis Uni, men Duracon Uni hadde statistisk signifikant flere revisjoner. Etter 3 års oppfølging hadde Miller Galante Uni 82,8% overlevelse (95% KI: 75,6-90,0) sammenlignet med 93,8% for Oxford Uni (95% KI: 91,0-96,6) (p<0,002). Årsaken til revisjonene for Miller Galante Uni var hovedsakelig aseptisk løsning av tibiakomponenten. Sammenlignet med sementerte trikompartmentale proteser hadde de unikondylære kneprotesene etter 8 års oppfølging 4,8 ganger høyere risiko ((95% KI: 2,5-9,2) (p<0,001)) for revisjon p.g.a. smerte og 2,8 ganger høyere ((95% KI:1,2-6,4) (p=0,02)) risiko for revisjon p.g.a. aseptisk løsning av tibiakomponenten. Unikondylære kneproteser hadde mindre risiko for infeksjon (RR 0,3 (95% KI: 0,07-0,95), (p=0,04)). Både for unikondylære og trikompartmentale kneproteser var det doblet risiko for revisjon ved alder under 60 år i forhold til alder mellom 60 og 70 år. Konklusjon: Resultatene for de sementerte unikondylære kneprotesene er dårligere enn for de sementerte trikompartmentale kneprotesene, hovedsakelig p.g.a mer revisjoner for smerte alene og aseptisk løsning av tibiakomponenten. Resultatene for Duracon Uni og Miller Galante Uni var dårligere enn for de andre unikondylære kneprotesene.

79 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 237 HAMSTRINGSSENEPLASTIKK FOR PATELLARSENEDEFEKT ETTER KNEPROTESEOPERASJON EN KASUISTIKK Daniel Bastian, Kristjan Valdimarsson, Elin Nesse Ortopedisk avdeling, Nordlandssykehuset, 8092 Bodø Patellarsenerupturer er en sjelden men alvorlig komplikasjon til kneproteseoperasjoner og kan være vanskelige å behandle. Hyppigheten angis mellom 0,17% og 1,4%. I litteraturen finnes store variasjoner av operative behandlingsmuligheter, bl.a. bruk av semitendinosus- eller gracilissene, quadriceps-seneplastikk, fritt graft eller direkt suturering. Målet med denne kasuistikken er å rapportere vår behandlingsteknikk og gi en oversikt over litteraturen. Pasienter/metoder/resultater: Fra 2000 til juni 2003 opererte vi 150 sementerte totalproteser. 150 pasienter ble operert med sementert totalprotese for gonartrose i perioden januar 2000 til juni Det ble funnet 1 patellarruptur postoperativt i forbindelse med et fall. Pasienten ble operert 12 uker etter primæroperasjonen. Man fant da en stor defekt tilsvarende patellarsenen. Det ble brukt en åpen graft-høster for å preparere graciles-sene og semitendinosus-sene. Det distale senefestet ble bibeholdt. Begge senene ble brukt for å rekonstruere patellarsenen. I tillegg ble det brukt en cerclage fra quadricepssene til tuberositas tibiae. Postoperativt ble pasienten behandlet med tutor i 6 uker. Diskusjon: Patellarseneruptur synes å være et alvorlig problem etter kneproteseoperasjon. Fortsatt finnes ingen store studier som kan vise hvilken teknikk som egner seg best. Etter vår mening er vår operasjonsteknikk en alternativ måte å behandle slike defekter.

80 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 238 EVALUERINGSVERKTØY I KNEPROTESEKIRURGIEN Eirik Aunan Ortopedisk avdeling, Sykehuset Innlandet HF, Lillehammer. Evalueringsverktøy kan bidra til å sikre pasientene behandling av høy kvalitet og gi grunnlag for prioriteringer i helsevesenet. Det finnes et stort antall ulike evalueringsverktøy til bruk i kneprotesekirurgi, men deres verdi i kvalitetsfremmende arbeid og i prioriteringsspørsmål er ulike og til dels ukjent. Denne enkle undersøkelsen basert på litteraturstudier tar sikte på å selektere de mest brukbare verktøyene, og å sortere dem etter bruksformål. Evalueringssystemer for kneprotesekirurgi kan baseres på selv-rapportering (spørreskjema som fylles ut av pasienten selv) eller observatøravhengige målemetoder. Generiske evalueringssystemer gir et mål for pasientens generelle helse og livskvalitet. Organeller inngrepsspesifikke verktøy bedømmer kneprotesefunksjonen isolert. Effekten av et kirurgisk inngrep kan måles som differensen mellom pré- og postoperativt funksjonsnivå. Evalueringsverktøyenes validitet, reliabilitet, interne konsistens og responsivitet er avgjørende for resultatmålingenes troverdighet. Verktøyenes compliance og ressursforbruk er varierende og setter begrensninger for bruken. I følge litteraturen er de mest brukte og best validerte systemene for evaluering av kneprotesekirurgi HSS (The Hospital for Special Surgery Knee Rating Score), KSS (Knee Society Clinical Rating System), WOMAC (Western Ontario and Macmaster Osteoathritis index score), Oxford Knee Score og SF-36 (Medical Outcomes Study Short Form). De enkelte skåringssystemenes verdi avhenger av om formålet ved deres anvendelse er kvalitetsutvikling, kvalitetskontroll eller ressursprioritering. Verktøy/Formål Selv-rapportering Generisk (SF-36) Selv-rapportering Spesifikk (WOMAC/Oxford Knee Score) Observatøravhengig. Spesifikk (HSS/KSS) Kvaliteetsutvikling Intern kvalitetskontroll Ekstern kvalitetskontroll Ressursprioritering

81 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 239 KONTINUERLIG RESULTATEVALUERING AV PASIENTER MED TOTAL KNEPROTESE Eirik Aunan, Tor Finn Denstad, Lars Sandberg og Knut Skoglund Ortopedisk avdeling, Sykehuset Innlandet, Lillehammer De fleste kneproteser innsatt på norske sykehus blir registrert i nasjonalt register for leddproteser. Dette gir oss god kontroll over implantatenes levetid. Oppfølging av proteseknærnes funksjon, operasjonens smertelindrende effekt, pasientenes aktivitetsnivå og tilfredshet, samt registrering av ikke proteserevisjonskrevende komplikasjoner er ikke systematisert på samme måte. For å skaffe oss et mer helhetlig bilde av resultatene etter våre kneproteseoperasjoner har vi innført et system for prospektiv kontinuerlig resultatevaluering av kneprotesepasientene. Ved å delta i en international multisenterstudie kunne vi spare lokale ressurser og sikre oss direkte sammenlikning med resultatene fra en stor international database. Metode: Fra mars 1999 blir alle pasienter mellom 20 og 80 år operert med primær total kneprose registrert med KSS (Knee Society Clinical Rating System) préoperativt og etter 1, 3 og 5 år. Alle røntgenbilder digitaliseres og analyseres Resultater: 105 pasienter er registrert préoperativt, 67 pasienter er kontrollert etter 1 år og 42 pasienter etter 3 år. Préoperativt 1 år 3 år Gj. sn. Total KSS skår (0-100) Funksjonsskår (0-100) Smerteskår (0-50) ROM skår (0-25) A-P stabilitet (0-10) 9 9 9,5 M-L stabilitet (0-15) Gangdistanse (0-50) Trappegang (0-50) % av pasientene var fornøyd med resultatet etter 1 år og 95 % etter 3 år. Komplikasjoner: En intraoperativ komplikasjon (tibiasprekk). To pasienter fikk overfladisk infeksjon postoperativt, vellykket behandlet med sårrevisjon og antibiotika. En pasient er operert med artroskopisk adheranseløsning og mobilisering med liten effekt. En patellafraktur 4 år etter proteseoperasjon, vellykket behandlet konservativt. En dyp infeksjon to år etter pimæroperasjon revidert i flere seanser sommeren-03. En patellarevisjon p.g.a. overstuffing. Konklusjon: Våre resultater harmonerer med resultatene i den internasjonale databasen, men vi har færre tilfeller av patellofemoral smerte og våre pasienter hadde et lavere forbruk av analgetika ved ett- og treårs kontrollen. Prospektiv kontinuerlig resultatevaluering gir oss verdifull informasjon om egne resultater og derved et bedre grunnlag for realistisk préoperativ pasientinformasjon.

82 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 240 STRESS FRACTURE OF THE PELVIS AFTER TOTAL HIP ARTHROPLASTY Report of four cases. F Snorrason*, O J Fretheim**, L Nordsletten*, A Walløe* Orthopaedic Centre, Ullevål University Hospital*. Department of Orthopaedics, Kongsvinger Hospital**. There are several reports in the litterature concerning stress fractures of the pelvis. Predisposing factors are thought to be rheumatoid arthritis, steroids, osteoporosis, anorexia and obesity. The condition is also described in women atheletes and recruits. A few cases are reported in patients after operations with hip and knee prostheses. The occurrence of pain in the groin and upper thigh several years after implantation of total hip arthroplasty inevitably leeds to the suspicion of prosthetic loosening or infection. A rare differential diagnosis is stress fractures of the pubic rami. Four women, three with osteoarthritis and one with rheumatoid arthritis, developed stress fractures of the pubic rami 2-5 years following total hip arthroplasty. One patient had bilateral prostheses and developed stress fractures on both sides. All presented with pain in the groin and upper thigh on weight bearing without trauma. Prosthetic loosening, infection and malignant disease was suspected but diagnosis was eventually made using conventional x-rays and scintigraphy. References: Pavlov H et al, : Stress fractures of the pubic ramus. A report of twelve cases. JBJS (Am) 1982 Sep;64(7); Schapira D et al,: Insufficiency fractures of the pubic ramus. Semin Arthritis Rheum 1996 Jun;25(6): Launder WJ, Hungerford DS: Stress fracture of the pubis after total hip arthroplasty. Clin Orthop 1981 Sep;(159):183-5.

83 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 241 BENSEMENT: ER GJELDENDE SPESIFIKASJONER FOR PREKLINISK MEKANISK TESTING RELEVANTE? EN SAMMENLIGNING AV ULIKE TESTBETINGELSER Markus Nottrott 1, Anders Mølster 1,2, Irene Moldestad 2, Nils Roar Gjerdet 2,3 1 Ortopedisk klinikk, Haukeland Universitetssykehus, 5021 Bergen; 2 Prosjektet ortopediske biomaterialer og 3 Odontologiske biomaterialer, Universitetet i Bergen, 5009 Bergen Innledning: Bensementer er plastbaserte materialer beregnet på innfesting av leddproteser. De er belastningsbærende og den mekaniske ytelsen er derfor av stor interesse. Tradisjonelt består produktene av metakrylatbaserte polymerer (PMMA) som stivner in situ. Introduksjon av nye typer sementer har i ett tilfelle resultert i et høyt antall kliniske havarier. Gjeldende spesifikasjoner for bensementer (ISO 5833, 1992) beskriver kun et utvalg enkle tester som bygger på korttidsforsøk. Det er et spørsmål om testene er tilstrekkelig relevante for den kliniske situasjonen der sementene inngår i protese/sement/ben-komplekset. Det er et mål å finne variabler som er prediktorer for klinisk ytelse av bensementer. Metodikk: Sementen (Palacos R cum Gentamicin ) ble oppbevart ved 5 C og blandet i henhold til bruksanvisning ved 23 C. Prøvestykker ble fremstilt i henhold til ISO 5833 og i gruppe A oppbevart i henhold til ISO 5833 / ASTM F451 ved 23 C i luft. Et annet sett prøvestykker ble oppbevart i vann ved 37 C (Gruppe B). Første kompresjonstest ble utført etter 24 timer. Gruppe A ble testet ved 23 C i luft (ISO), Gruppe B i vann ved 37 C. Det ble beregnet trykkstyrke (ultimate compressive strength UCS) og stivhet (elastisitetsmodul E). Ytterligere kompresjonstester ble utført etter 1 og 6 månader. 10 prøvestykker ble testet for hver gruppe og tidspunkt. Resultater: Tabellen viser gjennomsnitt ± standardavvik for trykkstyrke (UCS) og elastisitetsmodul (E) ved de aktuelle tidspunkter og grupper. UCS [MPa] E [GPa] 24 timer 1 mnd 6 mnd 24 timer 1 mnd 6 mnd Gruppe A 99,8±0,5 113,4±1,6 121,9±1,8 3,0±0,03 3,3±0,04 3,5±0,04 Gruppe B 86,4±0,5 84,5±0,6 84,3±0,2 2,7±0,01 2,5±0,02 2,5±0,02 På alle tidspunkter var det signifikante forskjeller (p<0,001) mellom guppe A og B. UCS i gruppe A var etter 24 timer 13,4% høyere enn i gruppe B og økte til 25,5% etter 1 mnd og 30,8% etter 6 mnd. E var i gruppe A etter 24 timer 10% høyere en i gruppe B og økte med 24,2% etter 1 mnd og 28,6% etter 6 mnd. Diskusjon og konklusjon: Man fant en stor forskjell i styrkeutvikling mellom de to testmetodene. Man kunne vise at testing etter gjeldende spesifikasjoner alltid resulterte i høyere testresultater enn testing under fysiologiske betingelser. Styrkeøkning i gruppe A kan forklares med fortsatt polymerisasjon og cross-linking. I gruppe B antar vi at vannopptaket fører til en mykgjørings- (plastisizer) effekt som motvirker polymerisationseffekten og fører til en nedgang i styrke og elastisitet. Etter ca 1 mnd i vann ved 37 C har sementen nådd en stabil tilstand mens det er en fortsatt økning i styrke og E-modul i sementen som er lagret tørt. Studien viser at testbetingelsene har sterk innflytelse på de mekaniske egenskapene hos PMMA. Sementene er dynamiske materialer som endrer sine egenskaper over minst 6 mnd. En enkel mekanisk test som er beskrevet i dagens kravspesifikasjoner kan være irrelevant for preklinisk testing. Langtidstesting i vann ved 37 C skulle ha vært gjenomført på forskjellige tidspunkter.

84 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 242 NOT SUBSIDENCE, BUT CEMENT DAMAGE ACCUMULATION PREDICTS STEM FIXATION ENDURANCE IN THA. R. Huiskes, J. Stolk, N. Verdonschot* Dept. Biomedical Engr, Eindhoven Univ. of Technology & Dept. Orthopaedics, UMC Maastricht. *Orthopaedic Research Lab, Univ. Nijmegen, The Netherlands. The most common failure modes for cemented THA initiate in the cement or at its interfaces with bone or implant, according to the accumulating-damage failure scenario [1]. Failure tends to be preceded by stem migrations. We hypothesized that migration rates can be explained by stemcement sliding and cement damage accumulation. To test this, we used Finite Element Analysis (FEA) to predict stem/cement loosening, cement damage accumulation and subsidence around 4 stems for which the long-term revision data are known from the Swedish Hip Register. In the frame of an EU-sponsored multinational program, a consortium of several centers developed methods for pre-clinical testing methods for cemented THA. This included evaluation of musculoskeletal tasks, and their frequencies [2]. Using instrumented hip prostheses, the hip joint loads were measured [3] and the muscle forces estimated [4]. A procedure was developed to measure strains in cement and at bone surfaces [5]. Two FEA models were validated relative to the experimental strains [6]. Based on laboratory experiments, creep and micro-damage accumulations in acrylic cements were accounted for in the FEA models [7]. For FEA subsidence validation a dynamic experimental testing rig was used [8]. To test the hypothesis, the FEA simulation model was applied to predict subsidence, creep and cement-damage accumulation over a period of 20 million loading cycles for THA with 4 stem types, for which marked differences in revision rates had been reported in the Swedish Hip Register [9]. The ranking of the 4 stems, relative to revision rates, could be predicted only by cementdamage accumulation data, not by subsidence. Stem subsidence can be an indicator of loosening, but it depends on stem design. This controversial effect could be explained by stress attenuation due to cement creep, prominent for some of the prostheses tested. References 1. Huiskes R (1993), Acta Orthop Scand, 64(6), Morlock M, et al.(2001) J Biomechanics 34: Bergmann G, et al. (2001) J Biomechanics 34: Heller M, et al. (2001) J Biomechanics 34: Cristofolini L & Viceconti M (2000) J Strain Analysis 35: Stolk J, et al. (2002) J Biomechanics 35: Murphy BP & Prendergast PJ (1999) J Mater Science 10: Maher SA, et al. (2001) Clin Biomechanics 16: Malchau H, et al. (1993) Acta Orthop Scand 64:

85 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 243 FIBULAGRAFT VED ACETABULARREVISJON Astor Reigstad, Karl R. Hetland, Magne Røkkum Rikshospitalet, Ortopedisk avdeling, Seksjon for hånd- og mikrokirurgi Store defekter sentralt i acetabulum hos pasienter som har gjennomgått flere revisjoner med bruk av alt bein både fra fremre og bakre crista, utgjør et betydelig problem hvis en vil forsøke å få feste for nok en acetabularprotese. Vi har brukt vaskularisert fibula til rekonstruksjon av større beindefekter i mandibulum, humerus, radius, håndknokler og tibia med tilfredsstillende resultater. Donorstedsmorbiditeten etter fjerning av opptil 25 cm fibula har vært ubetydelig. På denne bakgrunn fant vi grunn til å forsøke fibula som transplantat ved større defekter i acetabulum der annet autologt bein ikke er tilgjengelig. Fibula gir bedre mekanisk stabilitet enn bein fra crista som i alt vesentlig er spongiøst. Vi har brukt fibula ved acetabularrevisjon hos to pasienter. Pasient 1 er en 62 år gammel mann som fikk utført 5. gangsrevisjon med vaskularisert fibula koplet til a. circumflexa profunda. Det ble lagt en osteotomi på midten av graftet slik at det kunne legges dobbelt i en defekt på 10 cm. Det ble brukt en Zweymüller-kopp. Protesen lukserte flere ganger og koppen løsnet. Ved revisjon 7 måneder etterpå var graftet innhelet. Det ble satt inn en spesiallaget 66 Igloo-kopp som synes å ha helet inn 1,5 år etter revisjonen. Hoften er smertefri og pasienten går lange turer uten krykker. Pasient 2 er en 81 år gammel kvinne som fikk utført 3. gangsrevisjon med avaskulær fibula. Det ble brukt 2 lengder på 8 cm som dekket den sentrale defekten. Det ble brukt en spesiallaget 69 Igloo-kopp. Røntgenologisk er graftet inkorporert og protesen innhelet 1,5 år etter operasjonen. Hoften er smertefri. Diskusjon: Både vaskulær og avaskulær fibula kan være et alternativt beintransplantat når annet autologt bein ikke er tilgjengelig. Det er overraskende at avaskulær fibula synes å bli inkorporert på samme måte som vaskulær fibula. Fibula gir en bedre primær stabilitet enn spongiøst bein og kan slik være gunstig ved større defekter.

86 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 244 SEMENTERINGSTRYKK OG SEMENTMANTELTYKKELSE Otto Schnell Husby, Kristin Haugan, Jomar Klaksvik, NKSOI Fraser Cleave, CMW Proximal sementmanteltykkelse > 2mm har vist å gi økt overlevelse av femurkomponenter (Embrazadeh -96). Vi har tidligere kartlagt forholdene mellom sementtrykk, blandingstid og temperatur. Hensikten med denne studien har vært å undersøke hvorvidt protesestørrelse påvirker sementeringstrykket og sementmanteltykkelsen. En sementpistol som gjenskaper in vivo kraftoverføringen i klinikken til in vitro i laboratoriet er benyttet. Design. Forut for innsetting av C-stem (DePuy) femurkomponent ble 6 par humane kadaver femora røntgen us, raspepreparert og plugget distalt (PE plugg 2 cm distalt for planlagt protesespiss). Tre trykkprober ble påmontert alle femora: I proximalt lateralt: 55 mm distalt for trochanter topp, II proximalt medialt: 15 mm distalt for calcar kant, III distalt anterior: 10 mm proximalt for PE plugg. Smartset GHV (CMW) sement ble benyttet i alle forsøk. Til proximal forsegling av femur kaviteten ble femoral pressurizer (CMW) brukt. For simultan registrering av maksimalt og gjennomsnittlig femurtrykk ble det laget et spesielt dataprogram. Femora ble snittet og sementmanteltykkelse målt; a) proximalt i femur ved protesens skulder, b) distalt ved protesens spiss. Manteltykkelsen er beregnet ut fra 28 normaler fra protesens overflate til ytre begrensning av sementen. Protesestørrelse og rasp er bestemt ut fra preop templating. Begge femora er raspet med samme raspestørrelse; høyre har fått nummerlik protesestørrelse, i venstre femur er protesestørrelsen økt med 1. Resultat Pressure [KPa] right left 12 Cement thickness [mm] average left average right Posterior Lateral Anterior Medial 0 medial lateral anterior Sementmanteltykkelse prox. Gjenomsnittlig sementtrykk Konlusjon. Kraftoverføring på sementpistol in vivo gjenskapes in vitro. Relasjonen mellom nummerlik rasp og protese gir sementmanteltykkelse > 2 mm proximalt og distalt. Økt protesestørrelse gir økt sementeringstrykk, men øker muligheten noe for sementmanteldefekt. Høyviskøs bensement gir høyt sementeringstrykk og god benpenetrasjon.

87 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 245 DIFFERENCES IN STABILITY BETWEEN THE SCANDINAVIAN CUSTOMIZED PROSTHESIS (SCP) AND THE CEMENTED ELITE PLUS FEMORAL STEM A randomized prospective study with radiostereometric 2 year follow up L Nordsletten, F Snorrason, P Grant, A Aamodt 2, Orthopaedic Centre, Ullevål University Hospital and 2 Orthopaedic Clinic, St Olavs Hospital Trondheim, Norway New prosthesis designs should be compared to a standard implant in randomized studies evaluated by radiostereometric analysis (RSA). The Unique customized prosthesis (UCP) is a newly developed concept for fitting uncemented prosthesis to the exact internal shape of the proximal femur [1]. We evaluated the new UCP design with the null hypothesis that this implant would be no more stable than a standard cemented implant. Material and Methods 38 patients, mean age 51.6 years (31-65) were randomized to a SCP HA coated femoral stem or an Elite Plus (DePuy) cemented stem. All patients were implanted with a Duraloc (DePuy) uncemented cup except one patient with a protrusio who was primary impaction grafted with a cemented cup. Most patients received a Zirconium head, and all heads were 28 mm. The femoral stems were fitted with 3 tantalum balls and 4-10 tantalum balls were implanted in the femur during operation. RSA pictures were taken postoperatively, after 6, 12 and 24 months. Results The Elite Plus stem rotated more into retroversion after 6, 12 and 24 months (0.64 vs 0.11 after 6 month, 0.64 vs 0.25 after 12 months,1.06 vs 0.11, P=0.01). Subsidence after 2 year was 0.18 for Elite Plus and 0.13 for SCP, (not significant). In the other directions there were no significant differences in rotations or translations, but the variability was higher in the Elite Plus group. Discussion The customized SCP stem were more stable in retrorotation than the cemented Elite Plus stem. Compared to other results with the Elite Plus rotations and migrations were small in this study [2]. The excellent stability of the SCP stem is promising for long term stem fixation. Ref 1. Aamodt, A., et al. J Bone Joint Surg Br 81, (1999). 2. Alfaro-Adrian, J., et al. J Bone Joint Surg Br 81, (1999).

88 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 246 OPERASJONSTID OG ÅRSAKER TIL REVISJON AV PRIMÆRE HOFTELEDDSPROTESER VED LOKALSYKEHUS Arvid Småbrekke*, Birgitte Espehaug**, Leif Havelin**, Ove Furnes** *Ortopedisk avdeling, Helse Finnmark HF, Hammerfest sykehus ** Nasjonalt Register for Leddproteser, Ortopedisk klinikk, Helse Bergen HF, Haukeland universitetssykehus Operasjonstiden definert som hud til hud tid (knivtid) kan tenkes å ha betydning for overlevelse av hofteproteser i tillegg til at det har organisatorisk og økonomisk betydning. Materiale og Metode: Studien baserer seg på primære hofteproteser meldt til Leddproteseregisteret fra 47 lokalsykehus i perioden Ved operasjoner var begge komponenter sementert og ved 2855 operasjoner begge komponenter usementert. Hybride proteser og proteser med ukurant operasjonstid (<10 min., >500 min., ukjent) ble ikke inkludert i dette materialet. Operasjonstid ble delt inn i kategorier: mindre eller lik 50 min, min, min, min, min, min og mer enn 150 min, og det er gjort Kaplan- Meier overlevelsesanalyser for hver operasjonstidskategori. Vi har så beregnet justert og ujustert relativ overlevelsesrate (Cox regresjonsanalyser) for hver operasjontidskategori med min som referansekategori. I tillegg er det gjort risikoestimater med spesifikke revisjonsårsaker som endepunkt. Resultat: Det var relativt store variasjoner i gjennomsnittlig operasjonstid mellom de ulike lokalsykehusene (fra 68 til 130 min). Økende operasjonsvolum fra mindre enn 10 proteser/sykehus/år til mer enn 200 proteser/sykehus/år forkortet gjennomsnittlig operasjonstid med 25 minutter ved sementerte og 35 minutter ved usementerte hofteproteser. Det er høyest risiko for revisjon for de operasjonene som varer lengst, både for sementerte og usementerte proteser. For sementerte proteser og med min som referansekategori, er det omtrent dobbel risiko for revisjon for operasjoner som varer over 150 min. Sementerte proteser med operasjonstid over 150 minutter er assosiert med øket risiko for revisjon på grunn av infeksjon. Sementerte proteser og operasjonstid over 91 minutter er assosiert med øket risiko for revisjon på grunn av aseptisk løsning. Konklusjon: Vi fant en mulig gevinst ved kortere operasjonstid for sementerte proteser. Dette kan oppnås ved standardisering og øket årlig operasjonsvolum pr. operasjonsteam.

89 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 247 ANTIBIOTIKAPROFYLAKSE VED TOTALPROTESE I HOFTELEDDET LB Engesæter*, SA Lie**, B Espehaug*, O Furnes*, SE Vollset** & LI Havelin* *Ortopedisk avdeling, Haukeland Universitetssykehus **Seksjon for epidemiologi og medisinsk Statistikk, Universitetet i Bergen Ved hofteprotese-operasjoner (THA) kan antibiotikaprofylakse gis i beinsement og / eller systemisk. Hvis systemisk, hvor lenge skal det gis? Disse problemstillingene ble studert ved hjelp av data i Nasjonalt Register for Leddproteser (NRL). Materiale og Metode: For å ha sammenlignbare grupper ble bare de operasjonene inkludert i studien hvor diagnosen var primær coxartrose og hvor Palacos eller Simplexsement med de fire mest vanlig brukte protesene var benyttet. Hvis systemisk antibiotika ble brukt, ble bare de operasjoner med cephalosporin og penicillin valgt. Proteseoverlevelse og relativ risk for revisjon ble beregnet ved hjelp av Kaplan-Meier og Cox- metodikk. Resultat: Av THA, ble 696 THA (3,1%) revidert; 440 (2,0%) for aseptisk løsning og 102 (0,5%) for dyp infeksjon. Best resultat ble funnet når antibiotikaprofylakse ble gitt både i sement og systemisk ( THA). Sammenlignet med dette kombinerte regimet, hadde pasienter som bare fikk antibiotika systemisk (5 960 THA) 1,4 ganger høyere revisjons risk med alle årsaker for revisjon som endepunkt i analysene (p=0,001), 1,3 høyere med aseptisk løsning som endepunkt (p=0,02) og 1,8 ganger høyere med infeksjon som endepunkt (p=0,01). For det kombinerte antibiotika regimet var resultatene best hvis systemisk antibiotikaprofylakse ble gitt 4 ganger operasjonsdagen (2 194 THA) sammenlignet med en gang (1 424 THA) (p<0.001), to ganger (2 680 THA) (p<0,001), eller 3 ganger (5 522 THA) (p=0,02). Sammenlignet med de som fikk 4 doser operasjonsdagen, hadde de som fikk 1, 2 eller 3 doser 1,8-3,5 ganger høyere revisjonsrisk med alle årsaker til revisjon som endepunkt i analysene, 1,5-3,1 ganger høyere med aseptisk løsning som endepunkt og 2,7-6,8 ganger høyere med infeksjon som endepunkt. Sammenlignet med systemisk profylakse 4 ganger operasjonsdagen, ble ingen ytterligere forbedring funnet om profylaksen ble gitt i 2 dager (1 928 THA) eller i 3 dager (717 THA). I en undergruppe av data med bare Charnley-proteser, ble tilsvarende resultater funnet. Konklusjon: Denne observasjonsstudie viser at for primær totalprotese i hofteledd ble best resultat oppnådd med antibiotikaprofylakse gitt i sement og systemisk 4 ganger operasjonsdagen.

90 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 248 FORSKJELLER I TIDLIG POSTOPERATIV DØDELIGHET ETTER INNSETTING AV HOFTE- OG KNE- PROTESE. Stein Atle Lie*, Lars Birger Engesæter**, Leif Ivar Havelin**, Ove Furnes** *Seksjon for Epidemiologi og Medisinsk Statistikk, Universitetet i Bergen **Nasjonalt Register for Leddproteser (NRL), Ortopedisk klinikk, Helse Bergen HF, Haukeland Universitetssykehus Både innsetting av total hofteprotese og kneprotese er relativt store operasjoner med en øket risiko for venøse tromboser og forhøyet tidlig postoperativ dødelighet. Vi har tidligere vist at etter innsetting av en total hofteprotese er det forhøyet dødelighet i cirka de første 20 dagene etter en operasjon, mens dødeligheten er helt normalisert etter cirka 70 dager. Vi ønsket nå å studere den økede tidlige postoperative dødeligheten etter innsetting av hofteprotese og av kneprotese, hvor lenge dødeligheten var øket og om det var forskjeller i varighet av den økede dødeligheten etter innsetting av hofteprotese og av kneprotese. Materiale og Metode: Vi studerte alle pasienter med innsatt hofteprotese eller kneprotese mellom 50 og 75 år, rapportert til NRL. Dette utgjorde pasienter med total hofteprotese satt inn i perioden sept til feb og pasienter med kneprotese satt inn i perioden jan til feb For å studere langtidsoverlevelsen ble ordinær Kaplan-Meier metode benyttet. Tidlig postoperativ dødelighet ble analysert ved glattede intensitetskurver. Til å sammenligne tidlig postoperativ dødelighet etter innsetting av hofteproteser og kneproteser ble en ikkeparametrisk proportional hazards modell benyttet. Resultater: Langtidsoverlevelsen (inntil 8 år) var lik etter innsetting av hofteprotese og kneprotese. Det var en øket dødelighet i den tidlige postoperative fasen etter innsetting av både hoftprotese og kneprotese. Denne økede dødeligheten var høy, og nokså lik, for både hofte og kne i cirka de første 20 dagene (0.26 % og 0.16 % hhv.). Etter innsetting av hofteproteser var dødeligheten nesten normalisert etter 25 dager og helt normalisert etter 70 dager. Konklusjon: Det er en forhøyet tidlig postoperativ dødelighet etter innsetting av en leddprotese i underekstremitetene. Denne forhøyde dødeligheten vedvarte inntil cirka 25 dager etter operasjonen for både hofte og kneproteser. Etter innsetting av hofteproteser var dødeligheten svakt forhøyet til cirka 70 dager.

91 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 249 INFEKSJONER OG DISLOKASJONER ETTER INNSETTING AV PRIMÆR HEMIPROTESE FOR MEDIALE LÅRHALSBRUDD VED SABHF Wender Figved, ass lege og Ole-Jacob Norum, konst. overlege, Ortopedisk avdeling, Sykehuset Asker og Bærum HF SABHF er lokalsykehus for Asker og Bærum kommuner med ca innbyggere. En gjennomgang av operasjonsprotokollene for femårsperioden viste 660 primæroperasjoner for mediale lårhalsbrudd. Av disse ble 317 pasienter (48%) behandlet med primær hemiprotese og 343 pasienter (52%) behandlet med to kanylerte skruer med eller uten lukket reposisjon. Hovedregelen har vært å behandle pasienter over 70 år med dislokert medialt lårhalsbrudd med primær hemiprotese. Vi har retrospektivt registrert dislokasjoner og infeksjoner etter innsetting av primære hemiproteser. Undersøkelsen er basert på en gjennomgang av alle 660 pasientjournalene. Studien er en del av avdelingens kontinuerlige kvalitetssikringsarbeid. Av totalt 317 primære hemiproteser fant vi 11 pasienter (3,5%) med totalt 15 dislokasjoner. Det ble utført fem lukkede og syv åpne reposisjoner. Fire pasienter ble utskrevet med protesen i ledd, to av disse hadde fortsatt protesen i ledd ved kontroll, de to andre døde før oppfølgende kontroll. Tre pasienter ble utskrevet med protesen ute av ledd, to ble konvertert til Girdlestone, en ble konvertert til totalprotese og en døde kort tid etter innleggelse. Blant de samme 317 pasientene fant vi syv pasienter (2,2%) med dyp infeksjon hvorav fem av infeksjonene var akutte (under fire uker etter primæroperasjon). Seks pasienter gjennomgikk revisjon med innleggelse av gentamycinkuler og matter. Alle syv ble behandlet med antibiotika etter resistensbestemmelse. Fire pasienter beholdt protesen, to ble konvertert til Girldestone hvorav en senere ble reartikulert med totalprotese. En pasient døde under behandling. Komplikasjoner til innsetting av primær hemiprotese ved mediale lårhalsbrudd hos oss er relativt få, men svært alvorlige. Komplikasjonene medfører store konsekvenser for de pasientene det rammer. Komplikasjonstallene ligger innefor det som er registrert i større studier og vi vil fortsette med innsetting av primære hemiproteser etter de retningslinjer vi har hatt i perioden

92 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 250 REAL TIME PCR AND INFECTION AFTER TOTAL HIP REPLACEMENTS, A SEARCH FOR STAPHYLOCOCCUS AUREUS. IS IT POSSIBLE TO AVOID FALSE POSITIVE RESULTS? M Kraugerud, M Holberg-Petersen, L Andersen, AT Mengshol, L Nordsletten Department of Microbiology and Orthopaedic Centre, Ullevål University Hospital Diagnosis of infection after total hip replacement is known to be difficult with many false negative results with todays diagnostic methods [1]. Molecular biology and PCR has been thought to be the new diagnostic tool to discover infections, but there are several problems with this technology [2,3]. The main problem is the large number of false positive results due to the combination of bacterial DNA in reagents, water etc. and this highly sensitive method [4]. Objective: We wanted to find a reliable and secure method to use PCR-techniques for analyzing synovial fluid from suspected infected hip joints. In a series of experiments with our material, we tested the samples for S. aureus. This bacterium is easy to culture and diagnose with the existing methods, and thus has few false negative and false positive results. We wanted to test this bacterium with the new PCR-techniques to see if we got more positive results than with culturing. Material and methods: 140 patiens are included in this ongoing study. Synovial fluid (SF)was collected during revision after failed hip replacement in the period At least 6 samples were cultured from each patient. Several methods for extracting DNA were tested. SF is a difficult material to work with, and demands a good isolation method to make sure that the important bacteria DNA is not destroyed or washed out. We ended up using the QIAamp DNA Mini Kit. Real-time PCR technology were used to analyse the samples. Several primers and probes and optimal conditions of these have been tested during the last year, and experiments to find the optimal conditions, primers and probes continues. In this particular testing of interest we used spesific primers and a spesific probe for S.aureus to see how many of the samples which were infected with this particular bacterium, and compared the PCR results with positve cultures for S. aureus to see if the two methods gave the same results. Results We found 3 postive samples out of 140 infected with S.aureus when testet with RT-PCR. The records from culturing showed only the same 3 samples positive with S.aureus. Conclusion It is possible to use the PCR-techniques for accurate and reliable testing of suspected infected joints. Spesific primers and probes are one way of avoiding false positive results. This limits the diagnosis to the spesific bacteria one looks for, and will thus not for example detect rare bacterial infections. References: 1. Virolainen, P., et al., The reliability of diagnosis of infection during revision arthroplasties. Scand J Surg, (2): p Mariani, B.D. and R.S. Tuan, Advances in the diagnosis of infection in prosthetic joint implants. Mol Med Today, (5): p Corless, C.E., et al., Contamination and sensitivity issues with a real-time universal 16S rrna PCR. J Clin Microbiol, (5): p Yang, S., et al., Quantitative multiprobe PCR assay for simultaneous detection and identification to species level of bacterial pathogens. J Clin Microbiol, (9): p

93 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 251 MULTIDIREKSJONELL INSTABILITET (MDI) I SKULDER. BEHANDLINGSRUTINER I NORGE. Tom Clement Ludvigsen, Ortopedisk senter, Ullevål Universitetssykehus Behandlingen av multidireksjonell instabilitet i skulderen adskiller seg fra tradisjonell recidiverende fremre eller bakre luksasjon og er omstridt. En rekke forskjellige metoder er introdusert. Vanligvis har en i alle fall initialt behandlet disse pasientene konservativt med treningsprogrammer og aktivitetstilpasning. Kun de pasientene som ikke har hatt effekt av dette er tilbudt operasjon. For å anslå omfanget av denne pasientgruppen og behandlingsrutiner i Norge nå, ble det høsten 2002 sendt et spørreskjema til norske ortopediske avdelinger/seksjoner. Resultater : 33 av 38 (87%) utsendte skjemaer ble returnert etter to runder med purring. I henhold til angivelse av nedslagspopulasjon var 5,5 mill av landets 4,5 mill innbyggere redegjort for, og de som ikke svarte ser neppe mange av denne typen pasienter. Kun en avdeling ser slike pasienter per år og 27 (82%) ser mindre enn av disse 27 har ikke tilbud om operativ behandling. 19 gjør alltid undersøkelse i narkose og artroskopi for å stille diagnosen. 9 gjør alltid MR. 24 avdelinger tilbyr operasjon, men kun 2 gjør så mye som 10 slike operasjoner per år, 22 gjør mindre enn 5. Totalt opereres ca 60 pasienter per år (10-15/mill innb/år). 21 gjør åpen kapselskift prosedyrer, 2 kombinerer åpen og artroskopisk kapselskift og 1 gjør kapselskrumpning (RF-varme). 15 avdelinger (63%)er tilfreds med sine resultater, 3 er misfornøyd (kapselskift), 2 vet ikke og 13 besvarte ikke spørsmålet. Diskusjon : Undersøkelsen viser at få pasienter opereres for multidireksjonell instabilitet i skulder. Det har vært akseptert at det ikke er realistisk å forvente like gode resultater ved denne type kirurgi som ved posttraumtiske residiverende luksasjoner, og dette gjenspeiles også i resultatene. Nye teknikker med artroskopisk kapselplikering og 3. generasjon RF-behandling ser meget lovende ut i kongress referater og er i overensstemmelse med egne erfaringer. Da de aller fleste avdelinger i Norge gjør svært få inngrep av denne typen, kan det være berettiget å diskutere større grad av sentralisering. Ved Ullevål sykehus er vi delaktig i en nordisk randomisert multisenterstudie og tar gjerne imot pasienter for inklusjon.

94 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 252 RETROSPEKTIV UNDERSØKELSE AV PASIENTER OPERERT FOR SUBACROMIALT IMPINGEMENT-SYNDROM( SAIS ). Stein Morten Sletten, Ellina Iordanova, OMNIA Sykehuset, Oslo I løpet av 17 måneder( )ble totalt 259 pasienter skulderartroskopert med klinisk diagnose SAIS. 151 pasienter ble inkludert i studien, og fikk tilsendt spørreskjema. Formålet var å se effekten av inngrepet; målt i bedring av funksjon og reduksjon av smerte, registrering av pre- og post-operativ sykmeldingstid og undersøkelse av pasient-tilfredshet. Inklusjonskriterier: SAIS hvor konservativ behandling har vært forsøkt minst 6 mndr. Alder: år Ekskluderte( 108 pas. ): Alder: 38. Tidligere acromionreseksjon: 7. Cervikal radikulær smerte:8. Nevrogene smerter:1. Myalgi: 4. Ukjent: 6. Annen diagnose oppdaget peroperativt som ikke ble operert(14): Full-tykkelse-ruptur rotatorcuff: 6, SLAP: 6, Instabilitet: 2. Annen prosedyre i tillegg til acromionreseksjon( 28 ): Claviculareseksjon: 8, Labrumfiksasjon: 9, Rotatorcuff-repair: 8, Biceps-tenotomi/-dese: 2, Artrolyse: 1, Labrumreseksjon: 1. Frozen shoulder postoperativt: 1 Resultater: 81(53,6%) svarte på spørreskjemaet. 55(68%) kvinner og 26(32%) menn. Alder år, gj.snitt 48 år. Oppfølgings-tid: Gj.snittlig 19( 6-28 ) mndr. Varighet av SAIS preoperativt: Gj.snittlig 33(2-60) mndr. Sykmelding preoperativt: Gj.snittlig 4,7( 0-12) mndr. 3 uføre annen lidelse. VAS-smerte ble redusert fra gj.snittlig 74(0-100)mm til 21(0-90)mm. Modifisert ASES(American Shoulder and Elbow Surgeon s Index; kun selv-evaluering) bedret fra gj.snittlig 11(0-30)poeng til 26(9-30)poeng. Sykmelding postoperativt: 7 på attføring/rehabilitering, og 7 uføre p.g.a. annen lidelse. Resterende sykmeldt gj.snittlig 2,9(0,5-11) mndr. Pasient-tilfredshet( ja/nei ): 91% ville gjort det samme inngrepet om igjen. 98% var fornøyd med informasjon gitt ved forundersøkelse. 99% var fornøyd med informasjon på operasjonsdagen. 93% var fornøyd med informasjonen ved etterkontroll. Konklusjon: -Pasienten med subacromialt impingement har ofte tilleggs-lidelser i skulder og nakke. -God effekt på smerter og funksjon av endoskopisk acromionreseksjon ved subacromialt impingement uten tilleggs-lidelse. -Pasientene fornøyd, til tross for lang rehabilitering postoperativt.

95 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 253 DIAGNOSTIKK OG BEHANDLING AV SUPRAGLENOIDALE CYSTER. C P Schrøder, Ø Skare, E Gjengedal og G Uppheim. Lovisenberg Diakonale Sykehus (LDS). Supraglenoidale cyster antas å skyldes skader i labrum med ventilmekanisme der leddvæske trenger ut i omliggende vev. Størrelsen varierer fra ca 1cm i diameter til store multilokulære cyster. Dersom cysten komprimerer n.suprascapularis gir dette smerte, redusert utadrotasjonskraft og eventuelt atrofi av infraspinatus. Cystene er i litteraturen angitt å være sjeldne. Med økende bruk av MR i skulderdiagnostikken rapporteres de imidlertid i økende grad. Anbefalte behandlingsalternativer varierer fra konservativ, ultralydveiledet nålaspirasjon, kun labrumfiksasjon, artoskopisk debridement med/uten labrumfiksasjon til åpen cysteekstirpasjon med/uten artroskopisk labrumfiksasjon. Materiale og metode: Fra ble 1028 skulderartoskopier utført ved LDS. Det ble påvist og behandlet 120 øvre labrumskader. Av disse hadde 13 pasienter cyste påvist ved MR. Disse ble behandlet med debridement og labrumfiksasjon uten tømming av cysten. Det var 9 menn og 4 kvinner, medianalder 42 år (23-57). Median oppfølgingstid 12 mnd (6-25). 7 av 13 pasienter var preoperativt sykmeldt. Mediantid m/symptomer preoperativt 5 år (1,5 13). Halvparten av pasientene hadde positiv O`Brien test. Alle hadde smerter baktil i skulderen som ble forverret ved innadrotasjon, og mange hadde nattsmerter. Ved testing av kraft hadde de fleste smertefull og redusert utadrotasjon og abduksjon. Det var kun to pasienter som hadde klinisk/radiologisk atrofi av infraspinatus.10 pasienter hadde bakre, øvre skade av labrum, mens 3 hadde helt løst biceps-labrumkompleks. En pasient hadde tidligere fått utført 2 artroskopiske acromionreseksjoner uten effekt, og en pasient hadde fortsatt plager etter å ha gjennomgått skopisk tømming av cysten uten labrumfiksasjon. Resultat: Alle pasientene kom tilbake i arbeid. Gjennomsnittlig sykmeldingstid postoperativt var 2,5mnd (1,5-5). 3 pasienter hadde tendinosesymptomer i rehabiliteringsperioden. Pasientene var tilbake i normalfunksjon etter ca. et halvt år. Begge pasientene med infraspinatusatrofi fikk tilbake normal styrke og muskelfylde. 7 av 13 pasienter har vært til MR-kontroll; 5 av disse viste ingen cyste. To hadde klar reduksjon men fortsatt noe cystevev. Begge var kvitt sine plager og meget fornøyde. En pasient utviklet postoperativ kapsulitt og er fortsatt under behandling. Gjennomsnittlig Rowe-score steg fra 60 preoperativt til 94 postoperativt. 9 pasienter var meget fornøyde med behandlingen, 3 pasienter var godt fornøyd og pasienten som fikk kapsulitt er gradert som mislykket. Konklusjon: 92.3% av pasientene var fornøyde med behandling og resultat. MR-kontroll viser at de fleste av cystene vil forsvinne etter fiksasjon av labrumskaden. Vi kan altså trygt anbefale denne metoden ved behandling av supraglenoidale cyster.

96 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 254 OPERASJON FOR TRIGGER FINGER Vilh. Finsen og Solfrid Hagen. Ortopedisk avdeling, St. Olavs Hospital, 7006 Trondheim Bakgrunn: I kontrast til det store antallet publikasjoner omkring steroidinjeksjon og perkutan spaltning for trigger finger, finnes det bare to publikasjoner på engelsk som rapporterer resultatene av åpen spaltning. Den ene (1) fant et stort antall residiv og komplikasjoner mens den andre (2) rapporterte gode resultater og få komplikasjoner. Inntil nylig var åpen spaltning vår standard metode for behandlingskrevende triggerfinger. Vi ønsket å vurdere resultatene ettersom vi fortsatt opererer dem som ikke blir symptomfrie ved steroidinjeksjon. Pasienter og metoder: 80 pasienter operert fortløpende i 1991 til 1994 fikk tilsendt et spørreskjema. To var døde, 3 husket ikke at et de var operert og 3 svarte ikke. Materialet består av de resterende 72 pasientene med 84 fingre operert i perioden. Median alder ved operasjon var 59 (16-89) år. De var operert 8,5 (7-11) år før etterundersøkelsen. Tomel og langfinger var hyppigst operert. De som fortsatt hadde symptomer ble innkalt til kontroll. Resultater: Det hadde vært en overfladisk infeksjon og to forbigående nevropraxier. Tre fingre hadde trengt hjelp av fysioterapeut for å gjenvinne full bevegelighet. En finger ble reoperert etter 6 uker p.g.a. fortsatte symptomer og en annen p.g.a. et stramt arr. 68 fingre var helt uten symptomer, 11 gav lette symptomer, mens to fingre var plagsomme, men bedre enn før operasjon. En viste seg å ha et lett residiv, og den andre artrose i CMC1. Kun én pasient, med to opererte fingre, angav at fingrene var like ille som før operasjonene. Hun døde før hun kunne vurderes klinisk. Denne og to andre pasienter angav nedsatt sensibilitet i de opererte fingerene, men møtte ikke til etterkontroll. Konklusjon: Det er få komplikasjoner og gode resultater ved åpen spaltning for trigger finger. Pasienter kan anbefales kirurgi om de ikke blir symptomfrie etter én eller to steroidinjeksjoner. 1. Thorpe AP. Results of surgery for trigger finger. J Hand Surg 1988; 13-B: Turowski GA, Zdankiewicz PD, Thomson JG. The results of surgical treatment of trigger finger. J Hand Surg 1997; 22A:

97 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 255 PREVALENSEN AV DUPUYTRENS KONTRAKTUR I BOSNIA OG HERZEGOVINA. En epidemiologisk studie. Vilh. Finsen og Dragan Zerajic. Institutt for nevromedisin. NTNU, 7006 Trondheim. Bakgrunn: Det er en betydelig genetisk komponent i aetiologien av Dupuytrens kontraktur. Tilstanden er vanlig i Nord-Europa, angis å være sjeldnere i Syd-Europa, og praktisk talt ukjent i Afrika og Asia. Det er imidlertid svært få studier fra Syd-Europa, kun et generelt inntrykk av få pasienter. Vi ønsket å etterprøve dette. Metoder: Vi undersøkte hendene til 1207 tilfeldig valgte kvinner og menn over 50 års alder i Bosnia og Herzegovina. Resultater: Prevalensen av Dupuytrens sykdom var, som forventet, sterkt aldersavhengig. Den var 17% blant menn som var år og over 60% hos de elste mennene. Prevalensen var lavere blant kvinner. Den generelle prevalensen blant menn over 50 år var 31% og blant kvinner over 50 år 16%. Det store flertall hadde kun palmare forandringer og ingen kontraktur av fingrene. Prevalensen var signifikant lavere blant bosniske muslimer enn blant bosniske croater og serbere. Forekomsten var signifikant forhøyet blant dem med diabetes mellitus, som viste seg å være meget vanlig i Bosnia og Herzegovina. Vi fant ingen sammenheng mellom prevalensen av Dupuytrens sykdom og røking, alkoholforbruk eller om vedkommende bor i en by eller på landet. Konklusjoner: Dupuytrens sykdom er langt vanligere enn antatt i Bosnia og Herzegovina. Dette beror muligens blant annet på den høye forekomsten av diabetes mellitus.

98 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 256 RESULTAT ETTER RESEKSJONSARTROPLASTIKK FOR ARTROSE I CMC- 1 LEDD Ø. Hagen, Martina Hansens Hospital På høstmøtet i 2001 ble en norsk oversettelse av evalueringsskjemaet Dysfunction of arm, shoulder and hand (DASH) presentert av V. Finsen i Trondheim. Skjemaet fylles ut av pasientene selv og gir en funksjonsscore mellom 0 og 100, hvor 0 er beste verdi. Alle som kommer til dagkirurgisk operasjon i overekstremiteten ved MHH er fra bedt om å fylle ut skjemaet. Resultatene i henhold til denne funksjonsvurdering presenteres som ledd i vår kvalitetskontroll. Materiale og metode: Operasjonsindikasjon var langvarige, uakseptable håndrotsmerter, samt røntgenologisk artrose uten kontraindikasjon mot aktuelle metode. Konservativ behandling hadde ikke nødvendigvis vært forsøkt. En modifisert reseksjonsartroplastikk a m Weilby har fra 1994 vært hovedmetode ved operasjon. Alle pasienter operert første halvår -02 har fylt ut DASH skjema preoperativt og deretter samme skjema minimum ett år postoperativt, i forbindelse med rutinemessig 1 års kontroll. Operasjonsmetoden var reseksjon av os trapezium og profylaktisk spalting av 1 dorsale senekulisse. Abductor pollicis longus ble deretter trukket ned i caviteten og fiksert med en 3-4 cm lang flik av flexor carpi radialis. Femten pasienter ble operert, alle har utfylt skjema og møtt til 1 års kontroll. Resultater: Pre op gj.snitt Post op gj.snitt 37 (23-76) 25 (3-70) Konklusjoner/diskusjon: Pasientene angir at de får en noe bedret overekstremitetsfunksjon ett år etter operasjon med den aktuelle metoden. Resultatene passer med det kliniske inntrykk, som er en viss, men ikke radikal, bedring etter 1 år. Holdingen ved MHH vil være at man inntil videre fortsetter med denne metode som førstevalg ved artrose i CMC 1 ledd. Evaluering etter DASH score vil kunne gjøre det lettere å sammenligne resultater ved ulike operasjonsmetoder.

99 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 257 REKONSTRUKSJON AV DISTALE RADIO-ULNAR LEDDS LIGAMENTER MED BRUK AV FRITT SENETRANSPLANTAT Jan-Ragnar Haugstvedt, Astor Reigstad og Kjell Bye Seksjon for hånd- og mikrokirurgi, Ortopedisk avd., Rikshospitalet Luksasjon av det distale radioulnar ledd (DRUJ) skjer i kombinasjon med fraktur (Essex- Lopresti- eller Galeazzi-fraktur) eller ved en isolert bløtdelsskade. Manglende kjennskap til skademekansimen fører ofte til ufullstendig diagnostikk. Skadene blir ikke erkjent ved skadetidspunktet, og adekvat behandling blir ikke iverksatt. Noen pasienter vil derfor på et senere tidspunkt søke lege på grunn av instabilitet, smerter og innskrenket rotasjon i hånd og underarm. Senfølger etter luksasjon og instabilitet i DRUJ er vanskelig å behandle. Ulike metoder har vært forsøkt, så som reseksjon av distale ulnaende, interposisjonsarthroplastikk, artrodese mellom distale ulna og radius, eller ulnaprotese. Vi har i løpet av de siste årene gjort rekonstruksjon av de distale radio-ulnar ledds ligamenter ved hjelp av et fritt senetransplantat. Via en dorsal og en volar tilgang borres en kanal gjennom det distale ulnare hjørnet av radius. Et senetransplantat (fra palmaris longus eller plantaris) føres gjennom borekanalen. Begge seneender føres deretter til fovea på distale ulna, hvor fra man lager en ny borekanal skrått gjennom ulna. Seneendene føres gjennom denne kanalen, og strammes opp og festes ved å svinge begge seneendene rundt ulna. Håndleddet immobiliseres i nøytral stilling ved hjelp av en tverrpinne gjennom ulna og radius, samt høy gips. Seks pasienter er operert med denne metoden de siste årene. Pasientene opplever at leddet kjennes mer stabilt etter operasjonen, og de kan rotere hånden uten luksasjonstendens i DRUJ. Rekonstruksjon av distale radio-ulnar ledds ligamenter bør overveies hos pasienter med følgetilstand etter luksasjon i DRUJ. Leddet blir stabilisert, og man har ikke ødelagt muligheter for evt andre senere prosedyrer.

100 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 258 OPERATIV BEHANDLING AV KRONISK COMPARTMENT SYNDROM I UNDERARMER HOS AKTIVE MOTORSYKKELKJØRERE Grundnes O, Tyrdal S. Ortopedisk Senter, Ullevål Universitetssykehus Kronisk compartment syndrom i underarmer er en relativt hyppig forekommende tilstand hos aktive motorsykkelkjørere. Hyppigst sees det hos utøvere av roadracing og motocross. Symptombildet består av vissenhet, smerte, krampe, tyngdefornemmelse og funksjonstap i underarmen og eller hånden. Typisk opptrer symptomene etter minutters kjøring. Syndromet er også beskrevet hos andre idrettsutøvere hvor utøveren utsetter armene for langvarig statisk belastning. Selv om kronisk compartment syndrom er kjent fra litteraturen, er de patofysiologiske mekanismer omdiskutert. Det samme gjelder for de operative behandlingsmetoder. Mest beskrevet er en spalting av fascien til ekstensor- og fleksor- muskulaturen. Materiale: Vi har de siste tre årene behandlet 9 aktive motorsykkelkjørere alle på topp nasjonalt og internasjonalt nivå. Hos 3 utøvere ble det preoperativt gjort intracompartmentelt trykkregistrering til fleksormuskulaturen under belastning. Øvelsene ble utført inntil symptomene medførte at pasienten måtte stoppe. Vi fant ingen økning i trykket intracompartmentelt til tross for at pasienten hadde symptomer som forbindes med kronisk compartment syndrom i underarmene, og at armene klinisk fikk en betydelig økning i konsistensen. Den operative behandlingen hos de 3 første pasientene besto i nevrolyse av nervus radialis og medianus proksimalt på underarmen, spalting av fasciene til ekstensor- og fleksormuskulaturen ned til tendinøs del av muskelgruppene, samt spalting av Lacertus fibrosus med eksplorasjon av arteria radialis. Hos de resterende 6 utøverne ble det kun utført faciotomi. Hos 3 ble dette gjort bilateralt. Dette er et mindre inngrep som kan utføres midt i sesongen og hvor utøveren kan være raskt tilbake på jobb eller i funksjon med sin idrett. Resultat: Samtlige pasienter har oppgitt en betydelig symptombedring, 8 av de 9 beskriver seg selv som symptomfri. Alle utøverne har etter operasjonen vært tilbake som aktive topp idrettsutøvere innen 6 8 uker på samme nivå som de drev før behandlingen, den siste utøver hadde allerede før behandlingen bestemt seg for et hvileår og har ennå ikke gjenopptatt motorsykkelkjøringen. Det har vært 3 sårrupturer relatert til nye traumer før sårtilheling hadde funnet sted. En pasient hadde symptomer på overfladisk infeksjon som løste seg med lokalbehandling. Operasjonsmetoden vil bli nærmere gjennomgått ved persentasjonen. Konklusjon: De foreløpige resultatene ved operativ behandling av kronisk compartment syndrom i underarmer hos aktive idrettsutøvere synes oppløftende. Hos utøvere som er mye plaget og som ikke responderer på konservative tiltak bør operasjon forsøkes.

101 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 259 KORRIGERENDE OSTEOTOMI ETTER BRUDD I DISTALE RADIUS Yngvar Krukhaug og Leiv M. Hove Ortopedisk avdeling, Universitetsklinikken Haukeland Sykehus, Bergen Innledning: Brudd i distale radius som tilheler med feilstilling, kan forårsake nedsatt funksjon og smerter. Operativ korreksjon av vinkelfeil og lengde kan ofte gi bedring av symptomene. Vi har etterkontrollert 60 av våre pasienter. Pasienter og metoder: 60 fortløpende pasienter, 27 menn og 33 kvinner, median alder 40 (6-87) ble fulgt prospektivt. Femti pasienter ble operert med forlengelses-osteotomi på radius med bentransplantat (lengde 5-20 mm) fra hoftekammen. To pas. fikk samtidig gjort forkortning av ulna. Åtte pasienter som kun hadde moderat vinkelfeilstilling, fikk bare gjort forkortnings-osteotomi på ulna. Fire pasienter, med instabilitet av triangulærligamentene (TFCC) etter osteotomien, fikk også gjort refiksasjon av ligamentene. Median tid mellom skade og korrigerende kirurgi var 11 (1 162) måneder. Resultater: Fem pasienter måtte reopereres med nytt bentransplantat pga. manglende tilheling og resorpsjon av graftet. Én pas. fikk fraktur av platen, og to måtte få gjort artrodese av håndleddet pga vedvarende smerter etter osteotomien. For de øvrige pasientene tilhelet osteotomien i god posisjon. Median preoperativ radial tilt ble korrigert fra 25 grader dorsal vinkel (spredning: 35 grader volar til 70 grader dorsal), til postoperativt 2 grader volar vinkel (20 grader volar til 15 grader dorsal). Ulna pluss ble redusert fra 6 (2 til 23) mm preoperativt til 0 (0 til 5) mm postoperativt. Radial inklinasjonsvinkel ble korrigert fra 18 (1-22) grader til 23 (14 til 28) grader). Postoperativ beveglighet (median ROM) var 87% av frisk side. Preoperative smerter ble redusert hos 57 pasienter (95%). Alle pasientene som fikk refiksasjon av triangulærligamentene (TFCC), fikk klinisk stabile distale radio ulnare ledd (DRUJ). Konklusjon: Korrigerende osteotomi er en trygg operasjon som, hos flertallet av pasientene, fører til bedret bevegelighet og reduserte smerter, hvis man får korrigert anatomien både når det gjelder forkortning og vinkelfeil.

102 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 260 GREPSREKONSTRUKSJON ETTER AMPUTASJON AV ALLE FINGRE PÅ EN HÅND VED TÅFLYTTING FRA BEGGE FØTTER Magne Røkkum, Jan-Ragnar Haugstvedt, Karl R. Hetland og Astor Reigstad Seksjon for hånd- og mikrokirurgi, Ortopedisk avdeling, Rikshospitalet En 16 år gammel gutt fikk amputert alle fingrene på høyre hånd i en forhøster. Amputasjonen gikk gjennom første grunnfalang like distalt for grunnleddet og gjennom de fire ulnare metacarper. Det ble ikke funnet indikasjon for replantasjon av noen amputatdeler. De gjenværende knokler fikk hud- og bløtdelsdekning ved hjelp av en romslig stilket lyskelapp. Det var god aktiv bevegelighet i første og femte rotledd. Etter tilhelingen fremkom ønske om grepsrekonstruksjon. Gutten var en habil fotballspiller, og i utgangspunktet var han skeptisk til tåflytting. Han ville i hvert fall ikke tillate at man benyttet deler av stortærne, og han ville ikke flytte mer enn en tå fra hver fot. Etter grundige diskusjoner ble vi enige med ham om å flytte opp andre tå fra begge føtter. Han ble operert om lag ett år etter skaden. Operasjonen ble gjennomført ved tåuttak fra begge føtter samtidig som høyre hånd ble preparert for mottak. En tå ble fiksert til tommelens grunnfalangrest og en til femte metacarprest. Sener, nerver og blodårer ble suturert. Sirkulasjonen holdt seg tilfredsstillende, og bløtdeler og ben tilhelet uten komplikasjoner. Et halvt år etter operasjonen hadde han tatt hånden aktivt i bruk både bevisst og ubevisst, og han kunne lett løfte og håndtere gjenstander. Grepet mellom fingertuppene kunne lukkes helt og åpnes ca. 10 cm. Han hadde tilfredsstillende sensibilitet i fingertuppene. Grepsstyrken var god og fortsatt i bedring. Han hadde ingen plager fra føttene, og spilte fortsatt fotball på høyt nivå uten problemer. Grepsrekonstruksjon med tåflytting kan gi meget gode resultater og bør være en del av rekonstruksjonstilbudet ved følgetilstander etter multiple fingeramputasjoner.

103 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 261 EN RETROSPEKTIV STUDIE AV 87 FORTLØPENDE TÅFORFLYTNINGER FOR POSTTRAUMATISK REKONSTRUKSJON AV HÅNDEN Kvernmo, H.D.* og Tsai, T.M.** * Seksjon for hånd- og mikrokirurgi, Ortopedisk avdeling, Rikshospitalet, Oslo ** Christine M. Kleinert Instituttet for hånd- og mikrokirurgi, Louisville, Kentucky, USA. Tå-til-hånd forflytninger har blitt en pålitelig klinisk metode for rekonstruksjon av hånden, både for en partiell og komplett amputasjon av en eller flere fingre. Resultatene har bedret seg fra metoden ble introdusert i 1965 (1). Resultatene av 87 fortløpende tåforflytninger for posttraumatisk rekonstruksjon av hånden ved Christine M. Kleinert Instituttet for hånd- og mikrokirurgi fra perioden 1981 til 2001 ble evaluert retrospektivt, og sammenlignet med resultater fra perioden publisert i 1983 (2). Studien inkluderte 66 pasienter, hvorav 58 menn og 8 kvinner, med en median alder på 26 (2-58) år. Den gjennomsnittlige oppfølgingstiden var 29 (4-228) måneder. Én digital stråle ble rekonstruert hos 51 pasienter, to stråler hos 9 pasienter og tre stråler hos 6 pasienter. Reoperasjon av mikrovaskulære anastomoser grunnet kompromittert sirkulasjon ble gjort etter 8 av de 73 prosedyrene (10.8%). To reoperasjoner endte med svikt, slik at den endelige overlevelse ble 85 av 87 tåforflytninger. Femti prosent av pasientene med oppfølging mindre enn to år hadde en statisk to-punkts diskriminering på < 10 mm, mens samme prosentandel for de med oppfølging mer enn to år var 68.7%. Median fleksjon for hvert av leddene var 30 grader, med en spredning fra noen få grader til 90 graders fleksjon. Sekundær kirurgi (tenolyser, osteotomier, artrodeser, webspace-korreksjoner) ble utført etter 37 av de 73 prosedyrene. Den største forbedringen sammenlignet med perioden 1974 til 1980 var prosentandelen med kompromittert sirkulasjon, hvilket var 34.2% i studien fra 1983 og 10.8% i denne studien, med en endelig overlevelse på henholdsvis 90.7% og 97.7%. 1) Buncke H.J., Buncke C.M., og Schultz W. Immediate Nicoldoni procedure in rhesus monkey or hallux-to-hand transplantation utilizing micro-miniature anastomoses. Br J Plast Surg 1966; 19: ) Lister G.D., Kalisman M., og Tsai T.M. Reconstruction of the hand with free microvascular toe-to-hand transfers. Plast Reconstr Surg 1983; 71(3): 372.

104 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 262 PROTESER I HÅND OG HÅNDLEDD Rapport fra Nasjonalt Register for Leddproteser Leiv M. Hove, Stein A. Lie, Ove Furnes Ortopedisk avdeling, Haukeland Universitetssykehus og Seksjon for medisinsk statistikk, Universitetet i Bergen. Innledning: I 1994 ble proteser i hånd og håndledd inkludert i Leddprotese-registerets registreringer. Vi presenterer resultatene etter 9 års rapportering. Pasienter og metoder: Henimot 2500 proteser har i løpet av disse årene blitt brukt i håndens forskjellige ledd og i håndleddet: MCP-ledd: 1841primære MCP-ledds proteser har blitt brukt på 546 pasienter, 82 menn (15%) og 464 kvinner (85%). Median alder 61 år (SD 12.6). Diagnoser: revmatoid arthritt (RA) 96%, artrose 2%, intra-artikulær fraktur 0.2%, etter infeksjon 0.1%. Fire forskjellige proteser har vært brukt: Swanson Silastic HP 100 ble benyttet i 1198 ledd, Avanta Silflex MCP ble benyttet i 509 ledd, NeuFlex MCP i 121 ledd og MCS protese ble benyttet i 6 ledd. CMC-I ledd: 233 primære CMC-I ledd proteser er satt in. Swanson Silastic Trapesium ble benyttet i 159 ledd og Swanson Titanium Basal i 66 ledd. Diagnosene var: artrose 155 pasienter (67%), RA 69 pasienter (30%), ligament instabilitet 5 pasienter (2%) og fraktur 2 pasienter (1%). PIP-ledd: 25 proteser er satt inn. Håndledd: 76 Biax håndleddsproteser har blitt bruk de siste 5 år. Diagnoser: RA 72 pasienter, artrose 2 pasienter Mb Bechterew 2 pasienter. Proteseoverlevelsen er testet med Kaplan-Meier overlevelsesanalyse. Resultater: MCP-ledd: Av de 1198 primære protesene har 68 blitt revidert og 7 av disse har hatt ytterligere en revisjon. Fraktur av protesen var revisjonsgrunn i 28 ledd, luksasjon av protesen i 20 ledd, instabilitet eller ulnar drift i 17 ledd, smerter 11 ledd, infeksjon 2 ledd og fraktur av knokkel hos 1 pasient. Det var ingen statistisk signifikant forskjell mellom de to hyppigst brukte protesene: Kaplan-Meier ved 9 år var 93,4 % for Swanson og 92,9 % Avanta. CMC-I ledd: 14 pasienter har fått utført primære revisjoner pga løsning, instabilitet eller luksasjon. 7 pas. hadde i tillegg smerter. Vi fant ingen statistisk signifikant forskjell mellom de to protesene. Kaplan-Meier ved 9 år var 93,3 % for Swanson Silastic Trapezium og 91,3 % for Swanson Titanium Basal. Håndledd: 4 pas. har fått utført revisjon pga instabilitet, 3 pga. av løsning av distal komponent, 1 pga av løsning av proksimale komponent, 2 pas. pga. av smerter og 2 pga luksasjon. Kaplan- Meier overlevelse etter 5 år var 88,8%. Konklusjon: Proteser i fingerledd og håndrot viser akseptabel overlevelse etter 9 år. Det er ingen forskjell mellom de vanligste protesetypene. Den eneste håndleddsprotesen som er i bruk, har relativt mange revisjoner etter 5 års rapportering og bør følges nøye med klinisk oppfølging.

105 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 263 MÜNCHAUSEN SYNDROM AKTUELL DIAGNOSE (OGSÅ) I ORTOPEDIEN? Lars-Eldar Myrseth, Rikshospitalet, ortopedisk avd., seksj. for hånd-og mikrokirurgi Münchausens syndrom er en tilstand som kjennetegnes av oppdiktede symptomer eller plager, ofte presentert med dramatikk og med stor kunnskap om de somatiske tilstander som forsøkes illudert. Symptomene er ofte ledsaget av selvpåførte fenomener/skader som skal understøtte historien. De presenteres for stadig nye behandlere, tilsynelatende som genuine, akutte eller aktuelle problemstillinger og er gjerne fulgt av tilsynelatende uutholdelige smerter. Disse pasientene finner man i alle kliniske spesialiteter. Det finnes også et syndrom kalt Münchausen ved stedfortreder, oftest er dette foreldre som presenterer lignende dramatiske historier, men der barnet er pasient. En pasient som illustrerer at man også kan møte problemstillingen i ortopedien presenteres. Det dreier seg om en 34 år gammel mann der sykehistorien starter med en bagatellmessig klemskade av en finger. Via mer enn 10 sykehusavdelinger og et ukjent antall primærleger og med et forløp der pasienten stadig presenterer mer og mer dramatiske symptomer sitter han tre år etter igjen med den aktuelle ekstremitet amputert midt på underarmen. Ved kritisk gjennomgang av papirer fra de aktuelle sykehusene finner man ved ett enkelt tilfelle en moderat forhøyet CRP, ellers har pasienten gjennomgått all denne behandling uten at det har vært gjort harde kliniske funn som samsvarer med symptomene.

106 20-24 oktober 2003 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 264 BRACHYMETACARPIA Kjell Bye og Jan-Ragnar Haugstvedt Seksjon for hånd- og mikrokirurgi, Ortopedisk avd., Rikshospitalet Brachymetacarpia er en medfødt vekshemming i en eller flere metacarper i en eller begge hender. Tilstanden klassifiseres under Brachydactyli eller korte fingre i Medfødte forandringer i overekstremiteten. Brachydactyli representerer 5,2% av alle medfødte forandringer i overekstremiteten. Lite er skrevet om behandlingen av denne tilstanden. Brachymetacarpi gir normalt ingen funksjonelle besvær, men hender som kan være kosmetisk skjemmende spesielt for jenter i puberteten idet en eller flere fingerstråler er påfallende korte. Fra 1995 til i dag har vi forlenget 9 slike korte metacarper hos 3 pasienter alle piker. Ved alle forlengelser ble det benyttet Mini Orthofix eksternt apparat, de siste 4 uten ledd på forlengelsesstaget. Alder var 15,9 år (11 17) Forlengelsen var på 49,8% (35 63) Index, dvs. tiden for å forlenge og forbene 1 cm forlengelse, var 2,96 mndr(1,3 4,1) Hos 1 pasient oppsto pinne infeksjon som hadde behov for antibiotika behandling Hos 1 pasient oppsto krumning i forlengelses området noe som ble korrigert ved osteotomi og plate på 2 metacarper. Hos 1 pasient ble det utført ekstensor tenolyse i 3 fingerstråler pga. tenodese effekt i forlengelsesområdet. Alle 3 pasienter var svært godt fornøyd med behandlingsresultatet