Mellom trygd og arbeid. Motivasjon og risiko i uføres betraktninger om å gå tilbake til arbeidslivet

Transkript

1 FoU rapport nr. 1/2005 Mellom trygd og arbeid. Motivasjon og risiko i uføres betraktninger om å gå tilbake til arbeidslivet Torunn S. Olsen, Gro Kvåle og Nina Jentoft

2 Tittel: Mellom trygd og arbeid. Motivasjon og risiko i uføres betraktninger om å gå tilbake til arbeid. Forfattere: Torunn Skåltveit Olsen, Gro Kvåle og Nina Jentoft FoU rapport nr. 1/2005 ISBN-nummer Utgiver Agderforskning Serviceboks 415, N-4604 Kristiansand Tlf E-post post@agderforskning.no Hjemmeside 2

3 Mellom trygd og arbeid. Motivasjon og risiko i uføres betraktninger om å gå tilbake til arbeidslivet 1 av Torunn S. Olsen, Gro Kvåle og Nina Jentoft Sammendrag På bakgrunn av personlige intervjuer med 50 uføre som forsøker å komme tilbake til arbeidslivet, belyser artikkelen de motivasjons-, risiko- og suksessfaktorene som dette innebærer sett fra brukernes perspektiv. Samtlige ser den passive uføre- og utenfortilværelsen som uønsket og knytter sterke sosiale og personlige verdier til det å delta i arbeidslivet. Økonomiske fordeler ved å delta i arbeidslivet vektlegges i liten grad. Derimot knyttes det personlig og økonomisk risiko til det å skulle gå over fra trygd til arbeidsinntekt. Blant annet anses ordningen med at man mister retten til uførepensjon etter tre år i arbeid, som en begrensing på om man våger å satse på arbeid framfor trygd som inntektskilde. Når det gjelder suksessfaktorer er det forhold som helse og personlige egenskaper som vektlegge sterkest for muligheten for å komme tilbake i arbeid. Forventningene til Aetats hjelp og bistand synes å ha vært høyere enn det som har blitt innfridd i en del tilfeller. Derimot oppfattes trygdeetatens innsats i forbindelse med reaktivisering som bedre enn forventet. Noen savner en tettere oppfølging og dialog også etter at de har kommet i arbeid. Innledning Ønsket om å stimulere til yrkesaktivitet blant uførepensjonister som har arbeidsevne, har stått på den politiske dagsorden i mer enn ti år. Myndighetenes strategi begrunnes for det første med at yrkesdeltakelse i seg selv har en egenverdi ved at den enkelte får brukt sine evner og ferdigheter på en meningsfull måte. For det andre antas det at arbeidsplassen er en sentral arena for dannelse av nettverk og integrasjon i et sosialt fellesskap. For det tredje antas det at uførepensjonisters yrkesdeltakelse vil bidra til den totale verdiskapning i samfunnet (Kann og Opdalshei 2001, Falkum 2004). Som ledd i denne prioriteringen har ulike tiltak blitt igangsatt nasjonalt, bl.a. Tilbake til arbeid satsingen. Arbeidet med å få uføre tilbake til arbeid startet i Man tok utgangspunkt i Trygdeetatens lister med uførepensjonister, som ble gått gjennom ut fra bestemte kriterier angående alder og diagnose. Man utelukket de over 50 år og de med lidelser som åpenbart ga sterk og varig nedsatt arbeidsevne. Dessuten ble ikke de som var blitt tilstått uførepensjon etter 2000 tatt med. Listene ble så sendt ut til den ytre trygdeetat 1 Dette er en delrapport fra evalueringen av trygdeetatens og Aetats arbeid med å få uføre tilbake i arbeid, utført av Agderforskning og Høgskolen i Agder for Arbeids- og sosialdepartementet. Evalueringen består av en kvantitativ, økonomisk analyse og en kvalitativ undersøkelse blant uføre som har forsøkt reaktivisering og ansatte i trygdeetaten og Aetat i fire fylker. Det har vært en referansegruppe tilknyttet evalueringsprosjektet, med representanter for følgende institusjoner: Sosialdepartementet, Arbeids- og administrasjonsdepartementet (fra midt i evalueringsperioden Arbeids- og sosialdepartementet), Arbeidsdirektoratet, Rikstrygdeverket, Sosial- og helsedirektoratet v/deltasenteret, Trygdeetaten og Aetat. Vi takker for et konstruktivt og inspirerende samarbeid. 3

4 som fikk i oppgave å prøve å komme i kontakt med disse menneskene som man anså at kanskje kunne være interessert i, eller la seg motivere til å prøve å gå tilbake til arbeidslivet. Lokal, personlig kunnskap om enkeltmennesker, samt sjekk av helsestatus supplerte listene fra Rikstrygdeverket. De man så kom fram til ble kontaktet på ulike måter og tilbudt forskjellig type hjelp til å forsøke å komme i arbeid eller arbeide mer enn de allerede gjorde. Denne satsingen krevde en innsats fra både Trygdeetaten og Aetat, så vel som et tett samarbeid mellom de to. Hvordan har man så lykkes med å reaktivisere uførepensjonistene? Hva er det som gjør det mulig for mennesker som har vært erklært arbeidsuføre å komme tilbake til arbeidslivet? Hva er det som gjør det vanskelig? Hva skal til for at det skal lykkes? I denne artikkelen ønsker vi å se denne satsingen fra brukernes synsvinkel, det vil si de uføre som har forsøkt å komme tilbake til arbeid. Vi vil se nærmere på hva som motiverer uførepensjonister til å komme tilbake i arbeid, hva som gjør det mulig for dem å arbeide mer nå, og hva de mener at skal til for å bli tilbakeført til arbeidslivet. Vi vil også belyse at selv om motivasjonen og mulighetene er tilstede anses ikke reaktivisering som risikofritt for uførepensjonistene. Metode og datagrunnlag Empirien som presenteres i denne artikkelen, er basert på stemmene til 50 uførepensjonister som har blitt intervjuet individuelt i løpet av Intervjuene stammer fra tre forskningsprosjekter gjennomført i regi av henholdsvis Agderforskning, Høgskolen i Agder og Trygdeetatens arbeidslivssenter i Vest-Agder 2. Alle prosjektene omhandler satsingen på å tilbakeføre uføre til arbeidslivet, men har noe ulike problemstillinger og tilnærminger. Det er imidlertid benyttet tilnærmet like intervjuguider i alle tre prosjekter. De er dermed sammenlignbare og det er mulig å slå sammen intervjumaterialet i forbindelse med analyse av problemstillingen i denne artikkelen. Så å si alle intervjuene har blitt gjennomført ansikt til ansikt. Møtene har funnet sted enten hjemme hos dem selv, i trygdeetatens lokaler eller på andre offentlige steder, som på kafé. Det finnes et par unntak der intervjuene av praktiske årsaker har blitt gjort over telefonen. 2 De tre prosjektene som datamaterialet er hentet fra er: Evaluering av trygdeetatens og Aetats arbeid med å få uføre tilbake i arbeid, finansiert av nåværende Sosial og arbeidsdepartementet, Fra trygd til arbeid: Uførepensjonisters erfaringer og behov, finansiert av Rikstrygdeverket, og Trygdeetatens og Aetats samordning i arbeidet med å skaffe arbeid til personer med redusert funksjonsevne, finansiert av Statskonsult. 4

5 Informantene kommer fra fire fylker, men med hoveddelen (32) fra et av disse 3. Trygdeetaten og Aetat har forestått utvelgelsen og førstegangkontakten med informantene. Utvalget består av uførepensjonister som anses som positive til å komme tilbake i arbeid av trygdeetaten eller Aetat, eller som allerede har blitt reaktivisert. Dette er med andre ord ikke en studie av uførepensjonister, men av en bestemt gruppe av uføre, nemlig noen av de som kan tenke seg å gå tilbake til arbeid, eller ønsker å jobbe mer enn de allerede gjør. Hva kjennetegner informantene? Av våre 50 informanter er det 26 menn og 24 kvinner. 29 av disse er under 50 år, og 7 er under 40. Den største gruppen (16) er imidlertid mellom 50 og 54 år. Når det gjelder utdanning har de fleste videregående eller fagutdanning (24), mens de resterende fordeler seg likt på grunnskole og inntil 3 års høyere utdanning. Informantene fordeler seg på et bredt spekter av yrker. Kun innenfor gruppene hjemmeværende, hjelpepleier, sjåfør/maskinfører, salg/service, kokk, mekaniker/prosessarbeider og selvstendig næringsdrivende (ulike virksomheter) finnes det flere informanter. For øvrig har informantene yrkesbakgrunn fra alt fra rideinstruktør til revisor, fra servitør til soneterapeut. Når det gjelder hoveddiagnose som lå til grunn for uførepensjonen, faller 27 i kategorien muskel og skjelettlidelser, 13 kan karakteriseres som psykiske lidelser og de resterende fordeler seg på hode/nakkeskader, allergi, løsemiddelskade, hjerteinfarkt og en med en medfødt fysisk funksjonshemming. Nesten halvparten (24, vi mangler informasjon om dette for 2 av informantene) ble uføretrygdet mens de var i 30-årene. 8 ble uføretrygdet før de fylte 30, og 16 etter at de ble 40. Den største gruppen (18) hadde vært uføretrygdet i 5-9 år, og den nest største i mellom 10 og 14 år (11). Dette er ikke en representativ studie, men med tanke på det som karakteriserer informantene når det gjelder kjønn, alder, utdanning, yrke, hoveddiagnose, når de ble uføretrygdet osv., så er det ingen grunn til å anta at dette er en gruppe som skiller seg vesentlig ut fra det totale antallet som har forsøkt å komme tilbake i arbeid. Når det er sagt, så vil vi minne om at det er 3 Fylkene i prosjektet Evaluering av trygdeetatens og Aetats arbeid med å få uføre tilbake i arbeid, er valgt ut fra at fylkene har stått fritt når det gjelder organisering, og således ulike med tanke på dette. I denne framstillingen vil imidlertid ikke organisering av etatenes arbeid og samarbeid være relevant. Dette blir tatt opp i en egen artikkel (Kvåle m.fl. 2005) 5

6 den enkeltes unike erfaring og fortelling, samt fellestrekk og hovedtrekk i disse, som er det interessante og ikke hvordan dette fordeler seg i forhold til noen bakgrunnsvariabler. Om det å bli ufør Uføretrygden ses, med rette, som et av velferdsstatens store goder og viktige trygghetsfaktorer. Likevel trenger det ikke å være en ubetinget lykke å gå over fra å være arbeidstaker og lønnsmottaker til å bli trygdet. I samtlige tre prosjekter ble informantene bedt om å kort fortelle om hvorfor de ble tilstått uførepensjon og hvordan de opplevde det. Alle fortellingene er unike med tanke på hva som førte til at det ble søkt om uførepensjon. Enkelte fellestrekk er det likevel. De fleste har vært sykemeldt i ett år med påfølgende attføring. Selv om de færreste opplevde at det gikk for fort å motta uførepensjon, er det likevel en del som opplever at uførepensjonen ble pådyttet dem, enten av legen (enkelte ganger i samarbeid med arbeidsgiver), eller trygdekontoret eller av Aetat som ikke lenger ønsket å bruke mer tid på dem i attføringsapparatet. Flere beskriver at de følte at de kom i en tvangssituasjon, der uføretrygd var eneste utvei. Flere er bitre på systemet som de opplever sviktet dem ved å gi dem opp og ikke se deres muligheter for bare begrensninger. 4 Samtidig oppleves utrednings- og saksbehandlingprosessen i forbindelse med uførepensjoneringen av mange som lang og tung, med innslag av arroganse og mistenkeliggjøring fra myndighetenes side. Det oppleves med andre ord av en del, som at myndighetene og hjelpeapparatet på den ene siden ikke gjorde nok for å hjelpe dem til å bli værende i arbeid, og på den andre siden at berettigelsen av en uførepensjon samtidig ble trukket i tvil. Et gjennomgående trekk er at mange opplever det som et personlig nederlag å bli uføretrygdet. Selv om mange opplevde at det var riktig på det aktuelle tidspunktet å søke om uførepensjon, var det likevel vanskelig å akseptere det. Enkelte beskriver sorgreaksjoner som følge av tap av arbeid og anseelse. En rekke har utviklet psykisk uhelse etter uførepensjon ble tilstått som følge av tapet av arbeid. I dag er psykisk uhelse blitt et større problem for flere i forhold til å komme tilbake i arbeid enn opprinnelig sykdom/diagnose. Det er spesielt menn som opplever det vanskelig å snakke om sin psykiske uhelse og som skammer seg over den. 4 En parallell til denne beskrivelsen av myndighetenes håndtering av arbeidsmuligheter, kan vi finne hos Anvik og Olsen (2004) når det gjelder saksbehandleres oppfatning av funksjonshemmedes yrkes- og arbeidsmuligheter. Samtidig er det grunn til å tro at også Aetats og trygdeetatens saksbehandlere kommer i en tvangssituasjon i mange attførings- og uføresaker, der regelverk og prioriteringskonflikter mellom ulike grupper gjør at rehabiliteringen stanses. 6

7 Ikke alle har negative erfaringer med det å bli uføretrygdet. Et fåtall opplevde at de først kom ordentlig i gang med sin rehabilitering etter de ble tilstått uførepensjon. Først da fikk de roen over seg til å fokusere på helsa. Disse informantene opplevde attføringsprosessen som for arbeidsorientert og med få muligheter til å finne gode løsninger for å takle helserelaterte problemer. Motivasjonen for å komme tilbake i arbeid Mulige motivasjonsfaktorer for å ønske å være i arbeid ligger uttalt og implisitt i arbeidslinja i sosialpolitikken og i avtalen om et inkluderende arbeidsliv. Det vil si at selvrealisering og sosial inklusjon og integrering anses som menneskelige behov og kulturelle verdier som stikker dypt. Samtidig tas det gjerne også for gitt, i både folkelige og faglige diskurser, at de økonomiske fordelene ved lønnsarbeid og karriere er en avgjørende drivkraft for den enkeltes tilbøyelighet til å ønske å arbeide. Hvordan forholder dette seg blant mennesker som har gått ut av arbeidslivet på grunn av helseproblemer og nedsatt arbeidsevne? Omtrent samtlige av våre informanter gir uttrykk for at de alltid har ønsket å komme tilbake i jobb. De har ikke akseptert at de skal stå utenfor arbeidslivet resten av livet. Flere peker på at de er for unge til å være meldt ut av arbeidslivet for godt, andre opplever at de har en restarbeidsevne som de ønsker å utnytte. En og samme person gir ofte flere begrunnelser for hvorfor de ønsker å komme tilbake i arbeid. Følgende er et typisk svar: Det er viktig å komme seg ut og treffe mennesker. Jeg vil også bidra med noe - det er godt å føle at noen trenger deg. For meg er det viktig å kunne komme hjem etter jobb og ha noe å fortelle om rundt middagsbordet. Det er stort sett ikke-økonomiske motiv som nevnes først og som vektlegges når informantene skal utdype hvorfor de mener det er viktig å jobbe. Svært mange har lagt vekt på at arbeid gir sosial tilhørighet: Å komme ut og treffe andre mennesker, å ha kollegaer, å tilhøre samfunnet, som flere uttrykker det. Ut over dette var det en del som viste til at de i større grad kan realisere seg selv ved å arbeide: 7

8 Det er viktig for meg at jeg faktisk gjør noe for meg selv! At jeg gjør noe jeg kan mestre at jeg har en OK hverdag. Da får jeg også mer overskudd til dem hjemme. Jeg føler at mine kvaliteter ikke kommer fram ikke blir utløst - hvis jeg ikke kommer i arbeid. Andre igjen la vekt på at arbeid er terapi: Jeg ønsket en jobb for å prøve meg fram. Jeg har ikke noe å tape. Arbeid blir del av min terapi. Jeg får økt selvtillit jeg får anledning til å delta i det sosiale bli en del av samfunnet. Jeg sover bedre nå og sykdommen min er mindre framtredende når jeg er i arbeid. Ikke bare handler arbeid om å bli tilført noe det kan også handle om å komme vekk fra noe. Tilværelsen hjemme som uførepensjonist oppleves av mange som kjedelig og ensom. Flere viser til at deres sosiale nettverk har blitt mindre etter de ble uførepensjonister fordi de finner sosialt samvær med andre stadig mer vanskelig: Det er grenser på hvor mange ganger en kan dra ned til sentrum til slutt er det ikke gøy å gå på kafé lenger. Det er heller ikke gøy å besøke venner når du ikke har noe å bidra med. Hva har du gjort i det siste? får jeg spørsmål om. Når jeg ikke har noe å svare blir jeg veldig forlegen. Det har derfor blitt mindre og mindre kontakt med venner. Dette viser at det å være i arbeid kan ha betydning for sosial inkludering og integrering også utenfor arbeidsplassen. Det vil si at arbeidet som et vanlig og trygt samtaleemne understreker viktigheten og verdien av å delta på den arenaen også i andre sosiale sammenhenger. Å ønske å arbeide kan også ses på som en måte å tilstrebe seg normalitet på. Jeg vil også ha lunsjpause!, sa en av informantene, for å beskrive hvordan arbeid og deltakelse i arbeidslivets rutiner representerer det normale. Det kan også handle om å komme vekk fra en uønsket hjemmesituasjon: Det er greit å komme seg ut av huset siden mannen min er uførepensjonist og er hjemme hele tiden. Det er greit å ikke gå og tråkke oppe i hverandre hele dagen. 8

9 Flere av informantene var veldig klare på at det var viktig for dem å jobbe fordi det hadde med deres egenidentitet og selvbilde å gjøre. Flere menn opplevde at de ikke greide å leve opp til mannsrollen dersom de ikke var i arbeid og kunne forsørge familien. For dem var det særs viktig å være i arbeid, selv om de ikke kunne arbeide i full stilling og selv om det kostet dem svært mye helsemessig. Vi finner det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret også igjen blant en del kvinner. Flere av de kvinnelige informantene gir uttrykk for at de ønsker å bli reaktivisert nå fordi barna har blitt store og det ikke lenger er behov for deres tjeneste som hjemmearbeidende. Det er også verdt å merke seg at om lag 1 av 3 ikke omtaler seg selv som uførepensjonist. En del menn omtaler seg selv som arbeidsledig, mens en del av kvinnene omtaler seg selv som hjemmeværende. En av informantene opplyste selvironisk at vedkommende pleide å kalle seg statsstipendiat. Av det ovennevnte er det mye som tyder på at verdigrunnlaget til informantene samsvarer bra med arbeidslinjen i velferdspolitikken. Svært mange av informantene ønsker å være til nytte og bidra med noe, og mye tyder på at dette er verdier som er internalisert. Som svar på våre spørsmål angående hvorfor de ønsker å jobbe, kommer økonomiske hensyn stort sett nederst på lista, om økonomi i det hele tatt nevnes. De få som legger mest vekt på det økonomiske, er de yngste eller dem med svært kort fartstid i arbeidslivet. For dem er arbeid og lønnsinntekt et middel til å oppnå flere goder utenfor arbeidslivet, som reising, kjøp av bil, bolig, osv. Det kan også tenkes at unge motiveres mer av økonomiske hensyn fordi de har svak opptjening og taper mer på å bli værende ufør. Som vi straks kommer tilbake til, ser vi at økonomi likevel er en svært betydningsfull faktor i de uføres risikovurdering angående det å gå ut av uførestatusen og over i arbeidslivet og lønnstakerrollen. Relativt få melder at de har blitt motivert til å komme tilbake i jobb som følge av møtet med trygdeetat og/eller Aetat. Motivasjonen var til stede før møtet med etatene. Vi finner tilsvarende resultater i andre undersøkelser. I en survey blant personer som nylig hadde avsluttet yrkesrettet attføring i 2002, fant vi at 3 av 4 var svært motiverte til å komme tilbake i arbeid før møtet med Aetat (Olsen m.fl. 2003). Det samme finner vi i en brukerundersøkelse gjennomført sommeren 2003 blant uførepensjonister som har deltatt i Tilbake til arbeid prosjektet i Vest-Agder (Olsen 2004). Selv om møtet med etatene ikke er det som motiverer informantene, viser intervjuene at kontakten med trygdeetat og/eller Aetat ofte har vært en utløsende faktor for å komme i gang med reaktiviseringsprosessen. 9

10 Helsa og arbeidsevnen Bakgrunnen for uførepensjonering er en varig og betydelig svekkelse av arbeidsevnen som følge av helseproblemer. Derfor er selvsagt helsetilstanden avgjørende for mulighetene for å kunne gå tilbake til arbeidslivet eller arbeide mer. Opplevelsen av egen helse og arbeidsevne behøver likevel ikke å sammenfalle med hvordan man ses på av omgivelsene og vurderes i arbeidslivet. Flere av informantene sier at de har aldri vært så friske, eller at helsa er det ingenting i veien med, eller at det i hvert fall ikke er noe galt med hodet. Det store flertallet opplever en bedring i den opprinnelige sykdommen i dag i forhold til da de ble tilstått uførepensjon. Dette tilskrives ny medisinering, behandling eller helbredelse, alternativt at de har lært å leve med sykdommen og helsebegrensingene på en bedre måte. Som nevnt er det noen kvinner som opplever at endringer i livssituasjonen gjør det aktuelt å begynne å tenke på å gå tilbake til arbeid. Mindre belastninger i hjemmet ettersom barna blir voksne kan også ha en gunstig effekt på opplevelsen av helsetilstanden til disse kvinnene. At de har det bedre i dag fører også til at mange opplever at de har en restarbeidsevne. Mange ønsker å bidra med sin arbeidskraft, samtidig som de har lært sine egne begrensninger å kjenne. Full jobb anses som vanskelig for mange, men de kan godt tenke seg en deltidsjobb. Flere sier at de har lært å lytte til kroppen sin og derfor tilbakeviser råd fra leger om å ikke arbeide eller arbeide så mye. Følgende utsagn kommer fra en kvinne som i dag er i full jobb: Den viktigste erfaringen jeg har gjort er å lytte til meg selv ikke til legen. Det er viktig å kunne stole på seg selv. Det er godt å være i jobb. Et fellestrekk blant de reaktiviserte er at de opplever bedre livskvalitet av å jobbe. De viser først og fremst til at humøret har blitt bedre ikke bare hos seg selv men også blant de nærmeste. Svært mange sier at formen varierer over tid, gjerne fra dag til dag og i løpet av dagen. For mange er det derfor viktig å finne arbeidsgivere/jobber som kan tåle at de styrer arbeidstiden selv eller at det er en viss fleksibilitet i virksomheten. Enkelte har gått tilbake i ordinære jobber med ordinær arbeidstid uten noen form for tilrettelegging, men mange har behov for tilrettelegging for å kunne fungere i arbeidslivet. Å kunne tilpasse arbeidstiden i forhold til arbeidsevnen er viktig for mange i denne gruppa. Tilpassede oppgaver (ofte i form av nytt 10

11 yrke) har også vært viktig for en del av informantene og da har stort sett Aetat bidratt med støtte til omskolering. Risikovurderinger i forbindelse med å gå fra trygd til arbeid Som vi har sett så blir arbeid og tilknytningen til arbeidslivet i sosial forstand vurdert som et ubetinget gode i vår kultur, og av så vel myndighetene som av våre informanter. Imidlertid viser det seg at å gå fra trygd og tilbake til arbeid ikke er uten personlig og økonomisk risiko. Blant våre informanter var om lag 2 av % uføre ved førstegangstilståelse, mens om lag 1 av 3 var 50 % uføre. En rekke av informantene har fått justert uføregraden opp og ned flere ganger i ettertid. I dag er 3 av 4 i jobb eller i hospitering/arbeidstrening og flertallet har økt sitt aktivitetsnivå relativt til da de først fikk tilstått uførepensjon. Om lag 1 av 5 har gått fra 100 % uførepensjon til 100 % yrkesaktivitet, med pensjonsrettighetene frosset. I tillegg har omlag 1 av 3 fått nedgradert sin uføregrad, mens om lag like mange har ikke endret uføregraden men jobber likevel noe innenfor 1G. I spørsmålet om hvor mye og hvor lenge de skal jobbe, er det flere elementer som inngår i informantenes vurderinger enn opplevd helse, arbeidsevne og arbeidstilbud. Selv om unntakene finnes, uttrykker det store flertallet at inntektssikringen uførepensjonen gir skaper trygghet til å prøve seg i arbeidslivet. Bortfall av dette sikkerhetsnettet som uførepensjonen representerer mener de vil skape usikkerhet og vil medføre at de må revurdere arbeidsaktiviteten: Akkurat nå fungerer alt bra, men jeg vet aldri når helsa svikter igjen. Jeg ønsker ikke å stå i ledighetskøen med dårlig helse. Jeg vurderer å gå tilbake til pensjonen min når de 3 årene er omme. Men det er ikke bare i forhold til 3-års frys -regelen informantene gjør risikovurderinger. Svært mange av dem som ikke har uførepensjonen på frys, er opptatt av hvor mye de kan jobbe i forhold til 1G. Flere har opplevd å få tilbakebetalingskrav fra trygdeetaten, eventuelt nedgradert pensjon og trekk i tilleggsytelser, som følge av overskridelser av 1G. Ofte beskrives dette som uhell: Jeg var ikke klar over at feriepengeutbetalingen ble lagt til. Flere har opplevd at de har brent seg og har derfor valgt å legge seg godt under 1G slik at risikoen for å komme over 1G blir mindre. I flere tilfeller av nedgradering av pensjonen er det mer snakk om en utilsiktet virkning av for høy inntekt, enn en planlagt nedtrapping av uføretilværelsen. 11

12 Selv om det store flertallet oppgir ikke-økonomiske motiv for å jobbe, tyder det ovennevnte på at regelverket betyr noe for relativt mange i spørsmålet om hvor mye og hvor lenge de skal jobbe, og at relativt mange foretar kalkulerte tilpasninger. Ut fra en analyse av Rikstrygdeverkets registerdata konkluderte Kann og Opdalshei (2001) med at dagens uførepensjonister i liten grad tilpasser seg strategisk til regelverket. Uførepensjonistenes lave aktivitetsnivå i arbeidslivet tilskrives primært manglende helsemessige forutsetninger og jobbtilbud, samt muligens manglende kunnskap om de økonomiske ordningene. Mens Kann og Opdalsheis analyse er basert på samtlige uførepensjonister med 100 % uførepensjon, er vår analyse basert på et avgrenset utvalg av uførepensjonister som er positive til å jobbe. Selv om ulike utvalg kan forklare forskjellen i funn, er det likevel interessant å merke seg at selv dem som er svært motiverte til å jobbe forbinder det å jobbe med økonomisk risiko. Det vil si at vårt materiale ikke støtter opp om Kann og Opdalshei sine funn, men tvert imot tyder på at den enkelte gjø grundige vurderinger og overveielser som fører til en strategisk tilpassing til systemet. Fra intervjuene vi har gjennomført er det tre typer risiko som kommer til uttrykk og som inngår i informantenes vurdering av hvor mye og hvor lenge de skal jobbe. For den enkelte inngår ofte mer enn en av faktorene i risikovurderingen. Den første risikofaktoren er deres egen helse. Selv om helsa er stabil eller god i dag, kan den svikte på nytt i framtiden. Samtlige har erfart hva det vil si å ha sviktende helse og denne erfaringen har de med seg i vurderingen av hvor mye og hvor lenge. Den andre risikofaktoren er det psykiske eller følelsesmessige: Vil jeg mestre situasjonen, eller vil det bli et nytt nederlag?, spør mange seg. Mange gir uttrykk for at de ikke vil orke å gjennomgå en ny søknadsprosess om uførepensjon fordi det vil få fram alle følelsene av nederlag og mislykkethet på nytt. De vil heller ikke orke å stå i køen av arbeidsledige og oppleve at den ene arbeidsgiveren etter den andre vender dem tommelen ned. De psykiske belastningene av dette vil oppleves som for store. En del føler at de har vært heldige med det arbeidet og den arbeidsgiveren de har, men er usikre på virksomhetens framtid. De anser sjansene for å finne nytt, tilsvarende arbeid som små, dersom arbeidsplassen de har blir utsatt for nedleggelse eller nedskjæringer. Den siste risikofaktoren som inngår i vurderingene er den økonomiske. Inntektsgrunnlaget som uførepensjonen representerer er for mange et viktig sikkerhetsnett. Man vet hva man har men ikke hva man får. Den økonomiske risikovurderingen kan knyttes til den helserelaterte risikofaktoren vi nevnte over, men også til hvilke konsekvenser økt inntjening vil få for 12

13 uførepensjonen. Mange er veldig klare på at de ikke ønsker å stå igjen med en lavere nettoinntekt enn den de har i dag. Informantene kjente til fribeløpet opp til 1G og 3-års frysregelen, men mange hadde likevel ubesvarte spørsmål om økonomiske konsekvenser av ulike handlinger. En del har vært i kontakt med trygdeetaten og/eller Aetat uten at informasjonsbehovet har blitt godt nok dekket opp. Det er kun i forhold til de økonomiske spørsmålene relativt mange opplever at de har bltt kasteballer mellom trygdeetaten og Aetat. Flere uttrykker stor grad av frustrasjon over at etatene ikke kjenner til hverandres regelverk og at det skal være så vanskelig å få svar på, for dem, relativt enkle spørsmål. Mange av informantene etterlyser et enklere regelverk med hensyn til de økonomiske sidene ved å jobbe som uførepensjonist. De opplever regelverket som komplekst og vanskelig tilgjengelig. Man er i stor grad prisgitt etatene for å få innsikt i hva økt arbeidsinnsats vil innebære rent økonomisk og ofte får man ikke fullgode svar. Mange stiller seg også uforstående til hvorfor uførepensjonen bare kan fryses i tre år, og mener at det må være mer hensiktsmessig at den ikke tidsavgrenses. Når man nærmer seg 3-års grensa er det mange som bruker mye energi på vurderinger og bekymringer om man skal stå i jobb eller gå tilbake til pensjonen. Endringer i regelverket på dette området kan således innebære at man i større grad retter energien inn mot arbeidet, arbeidsplassen og det å bli værende i lønnet arbeid. Suksessfaktorer sett fra brukernes ståsted I intervjuene ble de reaktiviserte uførepensjonistene bedt om å angi hva som er den viktigste grunnen til at de arbeider nå, mens arbeidssøkerne ble bedt om å angi hva som er den viktigste grunnen til at de ikke er i arbeid i dag. Blant de reaktiviserte var det flere forhold som ble nevnt, men omtrent samtlige viste først og fremst til sin egen motivasjon og stå-på-vilje. Informantene beskriver seg selv som rimelig robuste, har en god porsjon stahet, har fighter-spirit, er en person som aldri gir opp. Det er disse personlige egenskapene som beskrives som det aller viktigste for at de har kommet i arbeid igjen, etterfulgt av at de har greid å finne jobber som er tilpasset deres helsesituasjon, oppgavemessig eller arbeidstidsmessig. Felles for dem som ikke er reaktivisert ennå, er at de ikke har gitt opp. Målet er fortsatt å komme tilbake i arbeid i større eller mindre grad. 13

14 Kun et fåtall av de som har kommet tilbake i arbeid, har fått tilrettelagt arbeidet ved bruk av hjelpemidler. Mange viser også til at lønnstilskudd har vært en viktig inngangsbillett til arbeidslivet. Flertallet av informantene som er reaktivisert har nyttiggjort seg av lønnstilskuddet 5. Regelen om at rettighetene til uførepensjonen fryses i tre år etter at man har kommet i arbeid, har også hatt betydning. Det har bidratt til å skape trygghet rundt det å prøve, men som nevnt over, skaper det nå usikkerhet for dem som nærmer seg utløpet av 3- årsperioden. Det er relativt delte syn på hvilken betydning støtte fra etatene har hatt, dersom vi ser bort fra betydningen av lønnstilskuddet. Mens enkelte skryter uhemmet av hvor god støtte de har fått fra trygdeetaten og/eller Aetat, er det andre som har opplevd det stikk motsatte og opplever at de har lykkes med å bli reaktivisert på tross av etatene. Det som er klart er at møtet med etatene har ofte satt sterke følelser i gang, fra jeg kan ikke få takket dem nok til de prøver å psyke meg ut. Blant dem som ikke er reaktivisert ennå er det egen helse som oftest oppgis som forklaring på hvorfor de ikke har lykkes med å komme i arbeid. Det vises til at helsa er enten for ustabil eller for svak, men så snart helsa bedrer seg vil de prøve på nytt. Utover egen helse blir arbeidsgivers holdninger ofte nevnt som et hinder for å komme i arbeid. Flere viser til at arbeidsgivernes holdninger til uføre ikke er gunstig. Når man kombinerer dette med høy alder blir sjansene på jobb enda mindre. Denne erfaringen og forestillingen om arbeidsgiveres holdninger, finner vi igjen i arbeidsgivernes egne utsagn. I en studie av arbeidsgiveres og tillitsvalgtes holdninger til oppfyllelse av delmål 2 i avtalen om et inkluderende arbeidsliv, kommer det fram at selv om arbeidsgivere på det retoriske planet er opptatt av sitt samfunnsansvar i denne forbindelse, har de vaskeligheter med å etterleve dette i praksis (Olsen og Vangstad 2004). Det er også flere som opplever at det er vanskelig å finne egnede deltidsjobber. Arbeidsgivere foretrekker ofte heltidsansatte, noe de vet de ikke vil mestre. Det er også en del som opplever at Aetat ikke har gjort nok for å hjelpe dem. Flere opplever at saksbehandlerne i Aetat ikke er interessert i å hjelpe uførepensjonister tilbake til arbeid, når det er så mange andre grupper som trenger deres bistand. 5 Dette funnet står i motsetning til de nasjonale tallene, som viser at flere andre tiltak forekommer oftere enn lønnstilskuddet (Jentoft m.fl. 2004). En mulig forklaring på dette avviket kan være at det er Aetat og trygdeetaten som har valgt ut informanter for våre intervjuundersøkelser, og at det dermed har blitt en skjevhet i forhold til akkurat dette virkemidlet. 14

15 Det er grunn til å knytte noen ord til Aetats rolle. Blant både de reaktiviserte og dem som fortsatt ikke er i arbeid er det store forventninger til hva Aetat skal levere av tjenester. Det er spesielt store forventninger om at Aetat skal finne arbeidsgivere for dem. Selv dem som har oppfylt aktørrollen til punkt og prikke med bl.a. å skaffe arbeidsgiver selv, opplever at de måtte gjøre jobben for Aetat: At det egentlig var Aetat som skulle ha sørget for å finne dem en arbeidsgiver. Saksbehandlingen hos trygdeetaten oppleves mer på det jevne, samtidig som at mange uttrykker at de har vært positivt overrasket over mottakelsen og behandlingen fra trygdeetaten i forbindelse med reaktivisering, i kontrast til hvordan de opplevde det i forbindelse med søknad og saksbehandling for å få uførepensjon. Spennvidden i brukertilfredsheten med Aetat, er derimot svært stor: Fra svært godt fornøyd til svært misfornøyd, samtidig som det synes som at man jevnt over er mindre fornøyd med Aetat enn trygdeetaten. Dette tolker vi i lys av hvilke forestillinger om, og forventninger man har, til de to etatene. Det vil si at i forbindelse med bl.a. Tilbake til arbeid, har trygdeetaten tatt i bruk nye og andre måter å arbeide på, enn den tradisjonelle, distanserte og skriftlige saksbehandlingen som folk kjenner fra før, mens Aetat oppleves å ikke stille opp med bistand på den måten man forventer. Det er også stor spennvidde i forhold til hva informantene har gjort for å komme tilbake i arbeid og hvilke behov de har hatt. Det er grunn til å spørre om aktørmodellen er like egnet som arbeidsmetodikk overfor alle grupper eller om man må i større grad differensiere bistandstilbudet. Mye bra, men fortsatt rom for forbedring! Svært mange av informantene har uoppfordret skrytt av at myndighetene ønsker å gjøre noe for å gi uførepensjonister en ny sjanse i arbeidslivet. De synes det er en helt riktig satsing og opplever det som veldig positivt selv om det også er litt skummelt. Riktignok er det en del systemforhold som skaper frustrasjon. Hvorfor frysregelen skal avgrenses til tre år, er allerede nevnt. Et annet forhold som skaper misnøye er hvordan mange arbeidsgivere i offentlig sektor benytter seg av lønnstilskuddsordningen uten å tilby fast stilling. Flere opplever at det er behov for deres arbeidskraft, at arbeidsgiverne er fornøyd med hvordan de utfører arbeidet, at de er tatt vel i mot av kollegaer, og at de ønsker å fortsette i jobben, men at det ikke er mulig når lønnstilskuddet opphører pga nedskjæringer i offentlig sektor eller ansettelsesstopp. Denne gruppen opplever at deres inngangsbillett til arbeidslivet har blitt oppbrukt av arbeidsgivere i offentlig sektor og flere gir uttrykk for at de føler seg 15

16 misbrukt. Det er spesielt informantene som jobber i offentlig sektor med lønnstilskudd som opplever at staten gir og staten tar, og at de har blitt sittende fast i svingdøra. Et annet gjennomgående trekk blant dem som er reaktivisert er at de savner oppfølging etter de har kommet i arbeid, gjerne i form av trekantsamtaler. Selv om man har kommet i arbeid er det mange spørsmål som dukker opp underveis, spørsmål som arbeidsgiver/nærmeste overordnet ofte ikke kan svare på. En del spørsmål berører hva arbeidsgiver kan/skal tilby, mens andre spørsmål går på skjæringsfeltet mellom trygd/lønn og hvor langt det offentlige ansvar går i forhold til reaktiviseringen. Enkelte peker på at manglende kunnskaper hos arbeidsgiver gjør tilretteleggingen på arbeidsplassen vanskelig, noe som med enkle grep kunne ha blitt løst gjennom en trekantsamtale 6 : Arbeidsgiver kjenner ikke til alle ordningene og er usikker. Samtidig er arbeidsgiver svært opptatt av å ikke skape ny presedens eller særbehandle meg. Det gjør individuell tilrettelegging vanskelig. Økt bruk av trekantsamtaler kan trolig bidra til raskere løsninger, men kan også trolig bidra til å lette frustrasjonen og usikkerheten som en del opplever og således bidra til at overgangen fra trygd til arbeid blir mer smidig og mindre bekymringsfull. Selv om man ikke har problemer er det likevel mange som sier at det hadde vært fint om saksbehandler ringte av og til, i det minste for å høre hvordan det går: Er det ingen som vil vite hvordan det går med meg? Er det ingen som vil vite hva pengene brukes til? Også fra de som fremdeles ikke hadde kommet i arbeid, etterlyses det en enda tettere og vedvarende veiledning når det gjelder å tilpasse seg arbeidslivet igjen. Avslutning Fortellingene til de 50 uføre som forsøker å komme tilbake i arbeid er svært sammensatte og viser kompleksiteten i å være i en situasjon mellom arbeid og trygd. Det er mange faktorer som spiller sammen når det gjelder ønsket om og muligheten for å komme tilbake til arbeid. Blant annet er et interessant funn som går igjen i en stor del av fortellingene, at selv om økonomiske motiver spiller en svak rolle når det gjelder ønsket om å komme tilbake i arbeid, 6 Begrepet trekantsamtale er en metafor for et møte og en dialog mellom brukeren, representanter for ulike deler av hjelpeapparatet og andre relevante aktører i forhold til vedkommendes situasjon. 16

17 så er den økonomiske tryggheten som ligger i trygdesystemet svært viktig for å ta brodden av andre usikkerhetsmomenter knyttet til forhold ved egen helse, mestringsevne og ved arbeidsmarkedet. Med andre ord synes ikke økonomiske ordninger som lønnsinntekt, gunstig beregning av uføregrad, 3-års frysregelen osv., å være viktige incitamenter for ønsket om å begynne å jobbe igjen, men noe som representerer økonomisk og personlig risiko for den uføre. Forhold knyttet til motivasjon og risikobetraktninger er vanskelig å kategorisere og å sortere. Vi vil derfor hevde at mye av det vi har fanget opp gjennom intervjuene, ville vært svært vanskelig å fange opp gjennom forhåndsdefinerte svarkategorier i en survey. Selv om vi ikke kan hevde at våre intervjudata er representative i statistisk forstand, mener vi likevel at materialet viser at svært mange opplevelser, erfaringer og oppfatninger er like blant dem vi har intervjuet på tross av ulike ståsteder og situasjoner de befinner seg i. Kompleksiteten i overgangsfasen mellom trygd og arbeid, ville være vanskelig å fange opp gjennom registerdataundersøkelser eller surveys. Dette er også et felt der det ikke finnes mye forskning og undersøkelser fra før. Derfor er det viktig å gå intensivt og kvalitativt til verks for å forstå hvordan man eventuelt skulle utforme en mer representativ undersøkelse. Imidlertid ville det være interessant å supplere materialet med intervjuer med mennesker som ikke valgte å respondere på eventuelle invitasjoner fra trygdeetaten om å forsøke å komme tilbake til arbeid, eller som ga opp i en svært tidlig fase av reaktiviseringen. Dette ville kunne gitt enda bedre forståelse av motivasjons- og risikofaktorer og hva som eventuelt kunne ha bidratt til å styrke motivasjonen og redusere opplevelsen av risiko. Litteratur Anvik, C. H. og T. Olsen (2004): Ethvert arbeidsdyktig menneske i Arbeid, velferd og samfunn. Trygdeetaten Falkum, E. (2004): Det velferdsindustrielle kompleks i Arbeid, velferd og samfunn Trygdeetaten Jentoft, N, K. Andresen og A. Vangstad (2004): Evaluering av Aetats og trygdeetatens arbeid med å få uføre tilbake i arbeid. Kvantitativ analyse. Agderforskning: prosjektrapport nr. 34/2004 Kann, I.C. og O.A. Opdalshei (2001): Uførepensjonisters yrkesdeltakelse. Søkelys på arbeidsmarkedet 18(2) Kvåle, G., T.S. Olsen og N. Jentoft (2005): Styring og organisering av Tilbake til arbeid Agderforskning: FoU rapport nr 3/

18 Olsen, T.S. (2004): Tilbake til arbeid. En brukerundersøkelse i Vest-Agder. Notat. Høgskolen i Agder Olsen, T.S., M.T. Jensen og A. Vangstad (2003) Veien til arbeid. Aktørmodellen som kilde til motivasjon og jobbeffekt? Kristiansand: Agderforskning: FoU-rapport nr. 8/2003. Olsen, T. og A. Vangstad (2004) Inkluderende Arbeidsliv - for hvem? Del 1: Sysselsetting av arbeidstakere med redusert funksjonsevne sett fra et utvalg av virksomheter. Kristiansand: Trygdeetatens Arbeidslivssenter i Vest-Agder 18