Utdanningenes bruk av praksisfeltet Nye praksisarenaer Opplæring av praksisveiledere

Transkript

1 PRAKSISPROSJEKTET Utdanningenes bruk av praksisfeltet Nye praksisarenaer Opplæring av praksisveiledere Delrapport 2 om eksterne praksisstudier ved HELSEFAK Tromsø september 2011 Faglig rådgiver Arnfinn Andersen Førstekonsulent Laila Johansen 1

2 Innledning Praksisprosjektet er en samlebetegnelse på flere punkter i Strategiplanen for Det helsevitenskapelige fakultet Mål for utdanning. Følgende punkter i Strategiplanen inngår: Fakultetet skal tilby utdanningsløp som er rettet mot befolkningens og arbeidslivets fremtidige behov for kompetanse ved å videreutvikle bruk av praksis i utdanningene, og ta i bruk flere undervisningsarenaer for alle profesjonsstudenter i kommunehelsetjenesten, ved helseforetakene og ved andre helseinstitusjoner i landsdelen. Fakultetet skal styrke den pedagogiske og faglige kompetansen hos undervisere og veiledere ved å utvikle og tilby veilederopplæring i samarbeid med praksisfeltet. Fakultetet skal stimulere til god samhandlingskompentanse hos studentene ved å utvikle nye læringsarenaer via nettløsninger og i klinisk praksis der tverrfaglig utredning, pleie og behandling av reelle pasienter inngår. Fakultetet skal ha en effektiv organisasjon og gode styringsverktøy Strategiene er fulgt opp i årsplanene for 2010 og 2011 under følgende delmål: Styrke og kvalitetssikre opplæring av praksisveiledere o Utarbeide planer for opplæring av praksisveiledere på bakgrunn av hvordan opplæringen ivaretas i dag, og praksisfeltets behov og ønsker. Videreutvikle bruk av praksisfeltets plass i profesjonsutdanning og utvikle nye læringsarenaer o Utarbeide en samlet oversikt over utdanningenes bruk av praksisfeltet i dag og vurdere hvilke endringer som kan være aktuelle i lys av Samhandlingsreformen. Utdanne kandidater som kan bidra til utvikling av helsetjenesten og nærings- og forskningsvirksomhet i landsdelen. o Vurdere å gjennomføre en spørre- og/eller intervjuundersøkelse hos arbeidsgivere som mottar nyutdannede kandidater fra profesjonsstudiene for å kartlegge hvor godt kandidatenes kompetanse sammenfaller med samfunnets behov (Årsplan 2010) o Instituttene skal bidra til å fremskaffe beslutningsgrunnlag for utviklingsarbeidet med samhandlingspraksis og nye undervisningsarenaer innenfor helseprofesjonsutdanningene (Årsplan 2011) Fakultet skal ha en effektiv organisasjon og gode støtteverktøy o Gjennomgå avtaleverket til fakultetet med sikte på å revidere/reforhandle avtalene. Det som her er benevnt som Praksisprosjektet er også nært knyttet opp mot SAK samarbeidet (Samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon) og arbeidet med Samfunnskontrakt. SAK prosessene skal bidra til at den enkelte institusjon og sektoren som helhet når målet om økt kvalitet gjennom robuste fagmiljøer, tydeligere profilerte institusjoner og økt mangfold i universitets- og høgskolesektoren. SAK skal føre til at studenter, arbeidsliv og samfunnsliv får den kvalitet på kompetansen de har krav på, samtidig som vi opprettholder god kunnskapstilgang i hele landet (Fra internt dokumentet om utlysing av SAK midler 2010). 2

3 Regjeringen har øremerket midler til dette arbeidet og det er bevilget midler til en videreføring av SAK mellom UiT og høgskolene i Harstad og Finnmark. Fagområdene for SAK samarbeid er utpekt, og Helsefak er involvert i fire saksfelt; Sykepleierutdanning, Videreutdanning/Mastergrad innen helsefagene, Felles master i barnevern og Bachelor og master i idrettsfag. Ved tildeling av midler til SAK samarbeid innenfor sykepleierutdanning uttaler styringsgruppa (Rektorene og direktørene for de tre institusjonene); De omsøkte midler skal gå til samarbeidsmøter med kommunene i Troms og Finnmark for å kartlegge behovet for kompetanse og tilrettelegging av desentralisert/deltids sykepleierutdanning. Videre vil det være aktuelt å samarbeide om praksisplasser ved utplassering i helsetjenesten i landsdelen og styrket dialog med yrkesfeltet. Styringsgruppa vil løfte fram sykepleie som et av velferdsstatens yrker som det må satses på.. (Tildelingsbrev av SAK-midler datert ) Tildelingen av midler til utvikling av SAK innenfor barnevernsfeltet med RKBU som et sentralt fagmiljø innebærer at Helsefak og UiT blir nærmere knyttet opp mot samarbeid med barnevernfeltet. Dette betyr at vi må utvikle et samarbeid mot ett for fakultetet nytt yrkesfelt som inkludere både statlig og kommunale tjenester UiT er sammen med Universitetet i Nordland og høgskolene i Nord-Norge pilot for utvikling av konseptet samfunnskontrakt. Sammen er det utviklet et grunnlagsdokument som skisserer hva rammene for samfunnskontrakten kan være. Målsetningen er å skape en nordnorsk virkelighetsbeskrivelse som danner et felles strategisk grunnlag for samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon innen utdanning, forskning og utviklingsarbeid, og å etablere et hensiktsmessig samarbeid med landsdelens politiske myndigheter og arbeids- og næringsliv for å sikre samfunnsrelevansen til institusjonenes faglige portefølje. UiTs rolle i utviklingen av landsdelen ble diskutert på universitetets styreseminar 19. mai. Her ble det understreket at UiT har et særskilt ansvar som landsdelens eneste breddeuniversitetet, i å utvikle samarbeidet med de andre institusjonene, arbeids- og næringsliv og regionalpolitiske myndigheter landsdelen. Statsråd Tora Åsland var også til stede i april i år på Helsefak s konferanse Morgendagens helsearbeidere i nord. Her viste hun til departementets arbeid med en Stortingsmelding som legges frem til høsten. Hun ga uttrykk for at man i departementet legger merke til jobben som gjøres ved Helsefak. Vi er imponert, og inviterer til samarbeid om oppfølgingsprosjekter med fakultetet, uttalte statsråden til fakultetet (Jf nyhetsoppslag på Helsefaks hjemmeside den ). Hun mener det er naturlig å gi en slik invitasjon til Helsefak som er så langt fremme innen felt som samhandling, praksis, desentralisert- og tverrfaglig utdanning. Hvordan samarbeidet skal bli, ville hun komme tilbake til i løpet av høsten Praksisprosjektet er forankret hos prodekanene for undervisning og i undervisningsseksjonen. Det konkrete arbeidet er koordinert av faglig rådgiver Arnfinn Andersen i nært samarbeid med førstekonsulent Laila E. Johansen. 3

4 Definisjoner, prioriteringer og avgrensninger Dette prosjektet setter søkelyset på ekstern praksis. Med ekstern praksis forstås her praksis i yrkesfeltet og utenfor utdanningsinstitusjonen. Ekstern praksis kjennetegnes av pasient eller brukerkontakt, og studentene får her veiledning av fagpersoner ansatt i yrkesfeltet. Flere av studieprogrammene er styrt av rammeplaner fastsatt av Kunnskapsdepartementet. Disse rammeplanene fastsetter også rammer for ekstern praksis, omfang og områder som skal være dekket. For noen studieprogram er bestemmelsene i rammeplan meget detaljert og styrende. For å få oversikt over ekstern praksis i studieprogrammene er det i løpet av høsten 2010 og våren 2011 gjennomført møter med samtlige studieprogram hvor eksterne praksisstudier inngår. I disse møtene er det innhentet informasjon om omfanget og organisering av ekstern praksis i de enkelte studieprogram. Det er bedt om tilbakemelding på utfordringer i tilknytning til gjennomføring av eksterne praksisstudier, og innspill til nye praksisarenaer og aktuelle samhandlingsarenaer for studenter i praksis. I de samme møtene er det innhentet opplysninger med hensyn til praksisveilederopplæring hvordan opplæringen ivaretas i dag og synspunkter på behov for endringer. Oppsummeringen/referatene fra møtene med de enkelte studieprogram er delt i to vedlegg. I vedlegg 1 er det en beskrivelse av ekstern praksis, hvordan slik praksis er organisert, hvordan veiledningen i praksisgjennomføres og beskrivelser av utfordringer knyttet til dette feltet. Her er det også tatt med tanker de enkelte studieprogram har om nye praksisarenaer og samhandlingsarenaer. I vedlegg 2 er det en oppsummering av hvilke ordninger som finnes for praksisveilederopplæring hvordan opplæringen ivaretas i dag og synspunkter på behov for endringer. Det gjennomføres eksterne praksisstudier i ulike deler av helsetjenesten og i ulike forvaltningssystem både i kommunehelsetjenesten, i fylkeskommunal tannhelsetjeneste, i spesialisthelsetjenesten, ved apotek, hos fastleger og privatpraktiserende leger og fysioterapeuter og i private helseinstitusjoner. Arbeidet med å få en samlet oversikt over utdanningenes bruk av praksisfeltet i dag er nært knyttet opp mot arbeidet med gjennomgang av avtaleporteføljen ved Helsefak. Dette arbeidet er også hjemlet i Strategiplan og Årsplan (se foran). For å gjennomgå gjeldende avtaler ved fakultetet, samt utarbeide forslag til nye avtaler, ble det først opprettet to arbeidsgrupper en for avtaler med Helseforetakene og en for avtaler med kommunehelsetjenesten. I FS-sak ble det vedtatt å slå sammen de to gruppene til en gruppe som skal ivareta helheten i programmet videre. Arnfinn Andersen er leder av gruppa og leder for utdanningsseksjonen har sekretærfunksjonen. I tilknytning til dette arbeidet er det innhentet informasjon om bruken av praksisplasser i ulike deler av helsetjenesten i hele landsdelen. Det er gjennomført møter med alle HF ene tilknyttet Helse Nord RHF og alle avtalene er signert. Når det gjelder kommunesektoren er det gjennomført møter med to av tre regioner i Finnmark (Avjovarre urfolksregion gjenstår), med tre av fire regioner i Troms. I Nordland er det gjennomført møter med Vesterålen regionråd. Møter med de resterende regionrådene vil måtte utsettes til etter kommunevalget og til de nye kommunestyrene er satt. Avtaler er så langt signert med Tromsø kommune og med kommunene i indre Troms. I lys av arbeidet om SAK og Samfunnskontrakt (se foran) ble Høgskolen i Finnmark invitert med i møtene med Helse Finnmark HF og med de to regionrådene en har møtt i fylket. I møtet med Vesterålen regionråd møtte også Universitetet i Nordland, Høgskolen i Narvik og Høgskolen i 4

5 Harstad. Regionrådene gir i disse møtene klart uttrykk for at de ønsker å møte utdanningsinstitusjonene innenfor dette fagfeltet ( Helse og sosial ) samlet, og gjerne også sammen med de berørte HF ene, og viser i denne sammenheng til utfordringene om kompetanse som vil følge med innføring av Samhandlingsreformen. På bakgrunn av disse tilbakemeldingene er det tatt initiativ til at utdanningsinstitusjonene kommer sammen og klargjør samarbeidet seg imellom før en går videre i dialogen med regionene. Til disse møtene med de enkelte HF ene og kommunene er det utarbeidet et konkret forslag til en samarbeidsavtale formulert etter samme mal. Som vedlegg til avtalen har en utarbeidet en konkret oversikt over behovet for praksisplasser og til rutinebeskrivelse for oppfølging av samarbeidet. Oversikten over praksisplasser i de enkelte HF ene og kommunene (ordnet regionvis) vil bli gjenstand for videre drøfting og kvalitetssikring kommende studieår. Denne kartleggingen av praksisplasser gir verdifull informasjon til arbeidet med å ta i bruk nye praksisarenaer og mulige samhandlingsarenaer. Selv om dette prosjektet setter søkelyset på eksterne praksisstudier er det viktig å understreke at flere av studieprogrammene også har et betydelig omfang av det som kan beskrives som intern praksis. Definisjonen av intern praksis er ikke entydig, og hva som defineres som intern praksis ved de ulike program varierer. Farmasistudiet, medisinstudiet og enkelte studieprogram ved IHO opererer ikke med begrepet intern praksis i sin studieplan. Skille mellom ekstern og intern praksis heller ikke helt enkel i flere av programmene. Flere program har pekt på at utfordringene ved intern praksis også bør utredes nærmere. I fakultetsstyremøte i orienteringssak FS 2/11 Praksisstudier og utgifter ved Det helsevitenskapelige fakultet (Ephorte 2011/428), fremkom det et ønske også fra fakultetsstyret om å få en orientering om utgifter til interne praksisstudier ved Helsefak. Dette faller utenfor mandatet for dette arbeidet, og er ikke fulgt opp videre. IKO (både tannlege- og tannpleiestudiet) har et betydelig omfang av praktisk undervisning både ved egen ferdighetsklinikk og ved tannklinikken som drives i regi av Troms fylkeskommune der det også inngår pasientbehandling. Også i profesjonsstudiet i psykologi har man en egen klinikk hvor noen av studentene får praksis med pasientkontakt. Flere studieprogram ved IMB (blant annet ved bioingeniørutdanningen) har et betydelig omfang intern praksis ved laboratorier. I Årsplanen for 2010 var det med et delmål om å vurdere å gjennomføre en spørre- og/eller intervjuundersøkelse hos arbeidsgivere som mottar nyutdannede kandidater fra profesjonsstudiene for å kartlegge hvor godt kandidatenes kompetanse sammenfaller med samfunnets behov. I de første planene var det planen å gjennomføre en slik undersøkelse, men dette er senere nedprioritert for å kunne konsentrere arbeidet om de andre delmålene. Dette er først og fremst begrunnet i kapasitetshensyn og betyr ikke at en slik undersøkelse er uviktig. Dette er et tiltak en evt får komme tilbake til. 5

6 Eksterne praksisstudier ved Helsefak Det er betydelig omfang av ekstern praksis ved studiene på Helsefak. Fordelt på 23 studieprogram er det hvert år studenter som gjennomfører ekstern praksis med et samlet omfang på mer enn studentuker hvert år. Omfanget av praksis varierer mye fra studieprogram til studieprogram - fra Jordmorutdanningen som har 50 % med ekstern praksis, til videreutdanninger med noen dager med hospiteringspraksis. Enkelte studieprogram har all sin praksis på UNN mens andre studieprogram har studenter i ekstern praksis spredt over hele landet. I forbindelse med gjennomgangen av avtaleverket og arbeidet med etablering av nye avtaler har vi kartlagt bruken av praksisplasser de siste årene ved samtlige program. En oversikt over praksisplasser følger som vedlegg 3. Oversikten er ordnet i tre deler, en oversikt over praksisplasser i Helseforetakene, en for kommunesektoren og en for private helseinstitusjoner. Praksisplasser hos fastleger og praksisplasser i fylkeskommunal tannhelsetjeneste er tatt med i oversikten over kommunesektoren for å få frem hvilke regioner vi har praksisplasser. Bruken av praksisplasser varierer litt fra år til annet, og oversikten gir derfor ikke et nøyaktig bilde over hvilke praksisplasser som benyttes. Den gir imidlertid et godt bilde på hvordan spredningen er mellom spesialist og kommunehelsetjenesten. Oversikten viser at Helsefak har eksterne praksisstudier i alle deler av helsetjenesten, både i kommunehelsetjenesten, i fylkeskommunal tannhelsetjeneste, i spesialisthelsetjenesten, ved apotek, hos fastleger og privatpraktiserende leger og fysioterapeuter og i private helseinstitusjoner. Mange av våre studietilbud er de eneste i landsdelen, og det er interessant å se at kommunehelsetjenesten brukes i så stort omfang og at alle regioner i landsdelen benyttes. Samtlige Helseforetak i Helse Nord RHF benyttes som praksisarenaer, og fylkestannhelsetjenesten i alle tre fylker er tatt i bruk i tannlege- og tannpleierstudiene. Sykepleierutdanningen benytter bare praksisplasser ved UNN HF og i kommunehelsetjenesten i de tre regionene nærmest Tromsø (Tromsø-regionen samt Midt-Troms- og Nord-Troms-regionen). Dette har sammenheng med at det er egne sykepleierutdanninger i Finnmark og ved Høgskolene i Harstad og Narvik. Det har vært en stilltiende avtale om teigdeling av praksisplasser mellom sykepleierutdanningene i Nord-Norge. Som en del av SAK-samarbeidet er det nå tatt initiativ til en gjennomgang av bruken av praksisplasser ved sykepleierutdanningene i Tromsø, Harstad og Finnmark. Informasjon om praksisprosjektet og arbeidet med gjennomgang av avtaleverket er også gitt til det nye styret ved RKBU. Her deltok også regiondirektøren for Barne- ungdoms og familieetaten region nord (Bufetat nord) Pål Christian Bergstrøm. Her ble det vist til samarbeidet som er innledet med Høgskolene i Harstad og Finnmark og det ble konkludert med at også det statlige barnevernet (Bufetat) og RKBU må inkluderes i det videre arbeid i prosjektet. Kartleggingen av bruk av praksisplasser viser en rimelig god fordeling av studenter på de enkelte HF ene i Helse Nord RHF, naturlig nok med flest plasser ved UNN HF. De største utfordringene 6

7 med hensyn til tilgang på praksisplasser i HF ene er ved Jordmor-, Radiograf- og Videreutdanningene ABIKO 1. UiT har fått tildelt flere studieplasser til Jordmorutdanningen (økt fra 20 til 25 i årlig opptak) For at det skal være mulig å ta opp 25 studenter årlig til dette studiet må vi ha flere plasser ved de to største sykehusene (Tromsø og Bodø). Dette er tatt opp i møtene om praksisplasser og vil bli fulgt opp i det videre arbeidet. Ved Radiografutdanningen er det utfordringer både mht praksis i kliniske sengeposter der radiografstudentene konkurrerer om plasser med sykepleierstudenter, men det er også utfordringer knyttet til praksis i stråleavdelinger som finnes bare i Bodø og Tromsø. Også dette er tatt opp i møter med de berørte HF ene og vil bli fulgt opp videre. Når det gjelder Videreutdanningene ABIKO er det kommet frem ønsker fra Helse Finnmark og sykehusene i Harstad og Narvik som del av UNN HF om en sterkere kobling mellom utdanningene og disse enhetene. Bakgrunnen for dette er utfordringer mht rekruttering av spesialsykepleiere. Bioingeniørutdanningen har all sin eksterne praksis ved UNN HF. I møter med de andre HF ene i landsdelen har det vært uttrykt bekymring for rekruttering av bioingeniører. I denne sammenheng blir det gitt uttrykk for ønske om praksisutplassering ved HF ene i håp om at dette kunne bidra til å styrke rekrutteringen både av studenter til studiet, men også utdannede bioingeniører til HF ene. Også ved Psykologistudiet er studentene utplassert i praksis i flere perioder. I de korte praksisperiodene er studentene i hovedsak i Tromsø. I 4. studieår har studentene klinikkpraksis to dager i uka. Halvparten av studentene får slik praksis på egen klinikk ved instituttet. Den andre halvparten får praksis ved UNN Tromsø. Det er inngått en egen avtale med UNN om denne klinikkpraksis som koster instituttet kr 3,8 mill i året. Det er et sterkt ønske fra instituttet om at denne avtalen blir tatt opp på nytt og vurdert i sammenheng med det nye avtaleverket og i tilknytning til økt studentopptak. I hovedpraksis i 5. studieår er studentene utplassert hos psykologspesialister i to måneder i ulike deler av tjenesten. Også her viser oversikten en god spredning av studentene i regionene. I forbindelse med omleggingen av studiet arbeides det med å kartlegge flere praksisplasser også ved de enkelte HF ene. Etter hvert som en får flere psykologspesialister i landsdelen vil flere studenter kunne gjennomføre praksis her. Ved Institutt for klinisk odontologi er det etablert samarbeidsavtaler med konkrete tannklinikker flere steder. Avtalene sikrer tilgang på praksisplasser for studenter både ved tannlege- og tannpleierutdanningen. Det er inngått avtaler med alle tre fylkekommunene i Nord-Norge samt med Nord- og Sør-Trøndelag, Hedmark- og Telemark fylkeskommuner. I Nord-Norge finnes det slike tannklinikker i alle tre regioner i Troms, en region i Finnmark (Vest-Finnmark) og i 4 av 7 regioner i Nordland (alle unntatt Vesterålen og Sør-Helgeland). Det er også konkrete planer om å få en avtale med en slik tannklinikk i Øst-Finnmark (Kirkenes) og i Bodø (Saltenregionen) fra Anestesi-, Barn-, Intensiv-, Kreft- og Operasjonssykepleie 7

8 Det har vist seg at flere studieprogram har møtt problemstillinger knyttet til det å få praksisplasser ved private helseinstitusjoner. Det bør derfor tas opp med Helse Nord RHF og med de enkelte HF ene at når det inngås avtaler med private aktører må også ansvaret for å delta i studentopplæring inngå som en del av slikt avtaleverk. Tilsvarende problemstilling bør også tas opp mht praksis for studenter hos fastleger og privatpraktiserende fysioterapeuter. Det tilrås at dette spørsmålet tas opp av Helsefak i arbeidet med avtaleverket. I Samhandlingsreformen (Stortingsmelding nr 47 ( ) heter det at utdanningsinstitusjonene som utdanner helsepersonell i for stor grad er rettet inn mot spesialisthelsetjenesten. Det understrekes at det må legges mer vekt på å utdanne helsepersonell som er tilpasset de framtidige kommunale oppgaver (s 36). Det var derfor en positiv overraskelse at våre studieprogram i så stor grad var knyttet til kommunehelsetjenesten. Både ved Ergoterapeut-, Fysioterapeut og Sykepleierutdanningen er mer enn halvparten av praksisstudiene lagt til kommunehelsetjenesten. Dette betyr ikke at vi skal slå oss til ro med de kursjusteringer Samhandlingsreformen påpeker, men vi må ha lov å påpeke at vi allerede er godt i gang, og at vi har et godt utgangspunkt for dette arbeidet. Når det gjelder fordelingen av studenter i kommunehelsetjenesten er vi til stede i alle regioner i landsdelen, mer i enkelte regioner og mindre i andre. Flest studenter har vi naturlig nok også her i vertskommunen Tromsø. Fordelingen i de andre regionene kan være noe tilfeldig, skyldes variasjoner over tid eller tettere bånd mellom fagfolk ved UiT og i yrkesfeltet. Det er likevel grunn til å se nærmere på tilstedeværelsen i de enkelte regioner ettersom vi vet at det er sammenheng mellom rekruttering av fagfolk og utplassering i praksis i løpet av studiene. Det bør gjøres en gjennomgang i de berørte programmene med siktemål en best mulig spredning i landsdelen. Som den mest sentrale og desidert største utdanningsaktør av helsepersonell i landsdelen har vi også et ansvar med å rekruttere helsepersonell med samisk språk og kulturbakgrunn og bidra til rekruttering av helsepersonell til helse- og omsorgstjenesten til den samiske befolkning. Bruk av praksisplasser i de samiske kjerneområdene kan styrke dette arbeidet, og oversikten i vedlegg 3 viser at tilstedeværelsen her forholdsvis lav. Alle berørte studieprogram bes derfor vurdere praksisplasser i Avjovarre urfolksregion (Porsanger, Karasjok og Kautokeino kommuner) Arbeidet med ekstern praksis er tildels svært ulikt organisert i instituttene både faglig og administrativt. Det kan være grunnlag for å se nærmere på dette, og vurdere mulige harmoniseringer både for å kunne få ideer, lære av hverandre, og for å kunne rasjonalisere og kvalitetssikre tjenestene. Skille mellom faglige og administrative utfordringer er flytende, men for oversiktens skyld har vi delt denne beskrivelsen i det følgende. 8

9 Faglige utfordringer I møtene med studieprogrammene er det pekt på flere utfordringer som kan beskrives som faglige. Noen av utfordrningene er generelle og gjelder for flere studieprogram og omtales først. Deretter er det trukket frem noen utfordringer ved enkelte program. For en fullstendig beskrivelse av de utfordringer som er skissert i møter med programmene vises det til vedlegg 1. Flere program peker på ønske om at studentutplassering i HF ene og i kommunene kunne vært sett i sammenheng slik at studentene kunne få innblikk i samhandlingen mellom nivåene innenfor en og samme region. I forbindelse med arbeidet med å inngå nye avtaler med HF ene og kommunene er det foreslått etablering av et samarbeidsorgan mellom Helsefak og kommunene/regionene. I lys av hvordan arbeidet med SAK og Samfunnskontrakt har utviklet seg bør det vurderes å opprette fylkesvise samarbeidsorgan med representasjon fra alle regioner og fra alle aktører som utdanner personell til tjenestene. Dette vil kunne styrke dialogen med de ulike regionene og se utdanningstilbudene mer i sammenheng. I møtene med de enkelte studieprogram fremheves også betydningen av å styrke forbindelsen mellom skole og yrkesfelt. Ordningen med bruk av kombinerte stillinger slik vi kjenner fra medisinstudiet blir trukket frem som en ordning som burde tas i bruk ved flere studieprogram. Ordningen er viktig både mht å styrke praksisopplæringen, men også for å knytte yrkesfeltet tettere til studiet. I avtalene som nå inngås med foretakene og kommunene fremgår det at Helsefak vil legge til rette for å etablere kombinerte stillinger for fagutvikling der det synes hensiktsmessig, samt for å knytte sterkere forbindelser mellom utdanningsinstitusjon og praksisfelt. Det videre arbeid på dette feltet bør derfor følges opp med dekanatet i tilknytning til oppfølgingen av arbeidet med avtaleverket. Det er stor ulikhet mellom de enkelte studieprogram mht veiledning av studenter i ekstern praksis. Ved IHO har de fleste studieprogram en praksis ved at det utpekes en kontaktlærer for de enkelte studentene blant de vitenskapelig tilsatte ved programmet. Vedkommende kontaktlærer drar på minimum et besøk i hver lange praksisperiode. I tillegg har lærer kontakt med studentene via telefon eller fronter, og oppfølging av arbeidskrav tilknyttet praksis. Lærer og veileder holder også kontakt via telefon under praksisperiodene og har et møte ved praksisbesøket. Så langt det er mulig inviteres praksisveilederne inn til et formøte før praksis. Ved andre institutt blir studentene primært veiledet av praksisveileder lokalt gjerne kombinert med møter med veiledere i forkant og med telefonoppfølging fra instituttet med student og veileder jevnlig. Ved medisinstudiet er ansvaret for oppfølging tillagt koordinatorene (se egen omtale av ordningen) Om det er behov kontaktes faglærer i tiden studentene er ute i praksis. Stilles det tvil til godkjenning av praksis kommer saken opp til programstyret. For nærmere omtale av de enkelte program vises det til vedlegg 1. For enkelte av studieprogrammene er det særlige utfordringer som er omtalt i vedlegget. I det følgende trekkes frem utfordringer av mer overordnet karakter - som kan ha betydning for flere program eller som krever involvering fra overordnet nivå. Utfordringer som er tatt opp av enkelte studieprogram som ikke er kommentert nærmere her, forutsettes fulgt opp av det enkelte program eller institutt. 9

10 Fysioterapeututdanningen har utfordringer mht omlegging av honorering for praksisveiledning. Omleggingen har skapt frustrasjon og motstand i deres praksisfelt. Dette gjelder spesielt privatpraktiserende fysioterapeuter og noen private institusjoner. Disse uklarhetene bør følges opp og klargjøres i arbeidet med avtaleverket. Radiografutdanningen har utfordringer mht praksiskravet innenfor nukleærmedisin og angio og intervensjon. Studentene har også mangelfull trening mht handlingsberedskap i forhold til akuttsituasjoner. Sykepleierutdanningen har økt studentopptaket jevnt over flere år. Opptaket er nå 100 studenter ved fulltidsstudiet med studiestart hver høst. I tillegg tas det opp 60 studenter til desentralisert/deltidsstudium med studiestart i januar annet hvert år. Dette vil stille krav om å få praksisplasser utenfor Tromsø. Her er det særlige utfordringer med hensyn til kravet om praksis i psykisk helsearbeid spesielt innenfor hjemmetjenesten. I tillegg er det en utfordring å skaffe bolig i forbindelse med praksis i kommunehelsetjenesten utenfor Tromsø. Disse utfordringene må også følges opp i arbeidet med avtaleverket. Høgskolen i Harstad har også økt studentopptaket ved sykepleiestudiet og ønsker å bruke UNN/Tromsø som praksissted. En avklaring av bruken av praksisplasser mellom institusjonene følges opp i SAK-samarbeidet mellom UiT og Høgskolene i Harstad og Finnmark. Jordmorutdanningen er tildelt flere studieplasser (økt fra 20 til 25 i årlig opptak) For at det skal være mulig å ta opp 25 studenter årlig til dette studiet må de ha flere plasser ved de to største sykehusene (Tromsø og Bodø) Det er også en reell konkurranse mellom medisinerstudenter og jordmorstudenter om å få assistere ved fødsler. Det må være et mål å sikre at begge gruppene får tilstrekkelig antall fødsler. Dette er en utfordring som bør drøftes nærmere mellom de to berørte program og de to største sykehusene. Videreutdanningene ABIKO har store utfordringer knyttet til lærernes oppfølging av studentene i praksis. Slik dette nå er organisert medfører det en betydelig reisevirksomhet på en liten stab. En ordning med kombinerte stillinger ville kunne lette dette arbeidet og styrke relasjonene mellom studiet og praksisfeltet. Forslag om kombinerte stillinger ved Videreutdanningene ABIKO som også tar opp utfordringene med sterkere tilknytning til Helse Finnmark og sykehusene i Harstad og Narvik forventes fulgt opp av IHO. Rammeplan for Videreutdanningen i kreftsykepleie stiller krav om at minimum halve praksistiden skal gjennomføres ved avdelinger som gir strålebehandling. Dette setter klare begrensninger for valg av praksisfelt. Dette gir føringer på praksisstudier som ikke samsvarer med behovet for å styrke rekrutteringen av kreftsykepleiere til kommunehelsetjenesten. I forbindelse med opprettingen av flere studieretninger innenfor Mastergraden i helsefag er det behov for en gjennomgang av behovet for praksisplasser og rutiner i tilknytning til slik ekstern praksis. De ulike studieretningene har ulik praksis og ulike prosedyrer. Det bør være et mål å få disse harmonisert og ansvaret klargjort. I forbindelse med utplassering av medisinstudenter hos fastlegene er det et ønske at de også får hospitere/erfaring med arbeid i helsestasjon. Studentene kommer da inn i kommune-helsetjenesten litt fra sidelinja. Det er tatt opp fra Tromsø kommune at det er behov for å få på plass noen rutiner som klargjør hvordan slik praksis kan ivaretas på en best mulig måte. Dette arbeidet bør følges opp mht rutiner for samarbeid mellom Helsefak og Tromsø kommune. 10

11 Administrative og studieadministrative utfordringer Utfordringene ved praksisutplassering i eksterne praksisstudier er for flere av studieprogrammene i stor grad knyttet til det å få nok - og ha forutsigbarhet mht tilgang på praksisplasser. Selv om man har hatt avtaler med mange praksisfelt er det utfordringer knyttet til det å følge opp avtalen. Det er en klar tendens til at tilgang på praksisplasser mange steder er privatisert i betydningen av at det er opp til enkelte veiledere om de tar på seg oppgaven som praksisveileder. Et sentralt punkt i arbeidet med avtaleverket ved Helsefak er få på plass avtaler med alle berørte parter og få fastsatt antall praksisplasser for de enkelte studieprogram. Det er et betydelig omfang av praksissteder og avtaleparter. For å kunne følge opp dette avtaleverket på en god måte er det avgjørende å begrense antall parter og harmonisere avtaleverket mest mulig. Det er også avgjørende at ansvaret for oppfølging av avtalene tydeliggjøres med hensyn til ansvarliggjøring av de som har myndighet til å følge opp slike avtaler. Det er behov for å forankre avtaler på flere nivå mht praksisutplassering. Det er også behov for kontaktpersoner/-koordinatorer på de mest aktuelle/største praksisstedene. Antall praksisplasser må samlet være tilstrekkelig for at Helsefak skal kunne oppfylle aktivitetskravene fastsatt av Kunnskapsdepartementet. Disse aktivitetskravene skal også være formidlet til RHF ene gjennom deres styringsdokumenter fra Helse- og omsorgsdepartementet. For å kunne oppfylle kravene må det imidlertid tas høyde for et visst frafall. Dette er det en aksept for. Utfordringene her er imidlertid at aktivitetskravene må fordeles på de enkelte HF ene og her er det ikke innarbeidet gode rutiner som sikrer en slik fordeling. I tillegg er det utfordringer mht fordeling mellom HF ene og på de enkelte kommuner/regioner. Det må være et mål å ansvarliggjøre RHF et slik at man sikrer en fordeling på HF ene som gir et samlet tilstrekkelig antall plasser. Dette må følges opp i forbindelse med avtaleverket. Det har hersket usikkerhet mht hvem som formelt kan gjøre avtaler om praksisplasser ved desentralisert spesialisthelsetjeneste (eks Distriktsmedisinske sentra (DPS), Lokalmedisinske sentra (LMS), Område geriatrisk team (OGT) på Finnsnes og ved Sonjatun helsesenter osv). Dette må klargjøre i forbindelse med oppfølging av avtaleverket. Det er også viktig at undervisningsansvar uttrykkes eksplisitt i avtaler som inngås mellom Helse Nord eller de enkelte helseforetakene med ulike institusjoner (eks Kurbadet, Rehabiliteringssenter osv) Dette tas opp med fagdirektøren i Helse Nord RHF. I ny Lov om kommunal Helse- og omsorgstjenester heter det fortsatt at kommunene plikter å medvirke til undervisning og praktisk opplæring av helsepersonell, herunder også videre- og etterutdanning. Det ble fra mange utdanningsinstitusjoner påpekt at man med innføring av Samhandlingsreformen og en styrking av kommunehelsetjenesten i opplæring av studenter måtte få en styrking av kommunenes undervisningsansvar i retning av slik det er i spesialisthelsetjenesten (sørge for ansvar). Dette er ikke fulgt opp, og vil innebære utfordringer for utdanningsinstitusjonene mht styrking av kommunehelsetjenesten som praksisfelt. Fra flere studieprogram påpekes utfordringen med å få praksisplasser til utenlandske studenter på utvekslingsopphold. Her er utfordringene til dels å få plasser som noen ganger kommer i tillegg til og på andre tidspunkter enn de ordinære studentene. Det er også en utfordring å finne praksissteder der det er mulig å praktisere engelsk språk. Det er et ønske om å få slik utveksling i Tromsø eller umiddelbar nærhet slik at studentene også kan følge noe undervisning på campus. Dette er en utfordring som bør drøftes nærmere mellom studieprogram og praksisfeltet i Tromsø (UNN og Tromsø kommune). For å styrke mulighetene for studentutveksling er det ved medisinstudiet 11

12 definert ett semester som internasjonalt semester. Her foregår undervisningen på engelsk og tilhørende praksis er da klarert mht språk. En tilsvarende ordning bør drøftes ved andre studieprogram. Ved medisinstudiet er det tilsatt en studiekonsulent på fakultetsnivå med ansvar for praksisutplassering Det er i tillegg faglige koordinatorer for å ivareta den faglige siden. På ISM er det en hovedkoordinator i 50 % stilling, pluss en koordinatorgruppe bestående av fire universitetslektorer/allmennleger i 20 % stilling som bistår hovedkoordinatoren. Disse organiserer innholdet av praksis i primærhelsetjenesten. IKM har en koordinatorgruppe som ivaretar det faglige aspektet ved sykehuspraksisen. Denne gruppen består av én hoved-koordinator, samt to medkoordinatorer, alle i bistillinger. Det er i tillegg ansatt 2-4 lokalkoordinatorer, alle i bistillinger, ved sykehusene i Helse Nord hvor studentene er utplassert. Lokalkoordinatorene blir lønnet av UiT, men lønnsutgiftene blir refundert av helseforetakene. Tre koordinatorer følger opp sykehuspraksisen og reiser ut hvert 2. år til sykehusene. I allmennpraksis følges studentene opp av fastlegen som er veileder. Fastlegen følges opp av fylkeskontakt for allmennpraksis. I medisinstudiet påpekes utfordringer med hensyn til en bedre beskrivelse av ansvars- og arbeidsdeling mellom aktørene som bidrar til studentenes praksis. Dette for at Helsefak skal kunne være trygg på at vår kvalitetssikring er innenfor UiTs norm. Dette må følges opp av programstyret i tilknytning til revisjonsarbeidet. Det er videre behov for å gjennomgå rutinene/prosedyrene og ansvarsdelingen innad på fakultetet mht utplassering av studenter i eksterne praksisstudier. Det kan også synes som om det kan gjøres en tydeligere arbeidsdeling mellom administrative oppgaver og faglige oppgaver. Det er stor ulikhet mellom instituttene hvordan dette arbeidet er organisert. IHO benytter i større grad enn de andre instituttene faglig tilsatte i dette arbeidet. Det bør kunne være et mål å avlaste faglig tilsatte administrative oppgaver samtidig som man opprettholder den faglige kontakten mellom universitetet og fagfolkene i praksisfeltet. Arbeidet med å tydeliggjøre arbeidsdelingen følges opp gjennom organisasjonsarbeidet (lean). Det er et mål å samordne forespørsler om praksisplasser for hele fakultetet. For å kunne harmonisere arbeidet er det også viktig at arbeidsoppgavene med å fordele praksisplassene på de enkelte studentene bør kunne være en studieadministrativ oppgave. Dette må følges opp av de enkelte program/institutt. I forbindelse med inngåelse av samarbeidsavtale med Tromsø kommune er det etablert en koordinator for å ivareta kontakten mellom partene. En tilsvarende ordning med koordinatorer (i deltidsstilling) bør vurderes ved de største praksisstedene (helseforetak og enkelte regioner). Dette følges opp av dekanatet. Det er videre behov for å se på andre rutiner overfor studentene for å få mer lik praksis Eks kan være søknader om særplass, trekning av plasser osv. 12

13 Økonomi Også når det gjelder økonomi ser vi til dels store ulikheter mellom programmene. Etter ønske fra fakultetsstyre ble det laget en egen orienteringssak til FS-møte 17. januar i år. Denne orienteringen er samlet i en egen delrapport som følger som vedlegg 4. Når det gjelder utbetaling av honorar for praksisveiledning er praksis svært ulik fra institutt til institutt og fra studieprogram til studieprogram. Det er ulikheter både mht hvordan honorar godtgjøres og hvilke satser som benyttes. For de tidligere høgskoleprogrammene innførte Kunnskapsdepartementet en omlegging av praksisfinansieringen for helse- og sosialfagstudenter ved høgskolene (jf brev fra Kunnskapsdepartementet datert ) Her presiserer departementet at omleggingen innebærer at midler som før ble utbetalt til praksisstedene nå skal benyttes til felles prosjekter/særskilte tiltak som har til hensikt å fremme samarbeidet mellom høgskolene og praksisstedene, både i spesialist og primærhelsetjenesten. Det heter videre at det er en grunnleggende forutsetning av midlene gis til samarbeidsprosjekter som beskrives nærmere. Når det gjelder bruk av midler til samarbeidsprosjekter mellom høgskolene og helseforetakene heter det at samarbeidsorganene skal vurdere og prioritere de ulike prosjektene. Det ble videre presisert at departementet forutsatte at høgskolene videreførte en ramme for slike midler på nivå med det som før ble utbetalt til praksisfeltet. Ved tidligere AFH ved Høgskolen i Tromsø var det på denne tiden en ramme på til sammen ca 1,7 1,8 mill kroner. Denne rammen er videreført og økt noe i lys av økt antall studenter. Midlene har siden 2006 vært disponert av samarbeidsråd mellom utdanningsinstitusjonen og praksisfeltet (først og fremst med UNN og Tromsø kommune). Samarbeidsrådene har fastsatt en fordeling av rammene mellom spesialist og kommunehelsetjenesten. Noe av midlene har vært avsatt til veilederutdanning av praksisveiledere. I tillegg er det utbetalt honorar til private institusjoner (i hovedsak ved fysioterapeututdanningen). Samlet har det vært satt av ca kr ,- til veilederutdanning og private praksisveiledere de to siste årene. Ved fordeling av midler har det vært lagt til grunn en ramme beregnet til kr 200,- pr student pr uke i ekstern praksis (unntatt kortere hospiterings- og obervasjonspraksis) for alle studentgrupper ved IHO med unntak av fysioterapeututdanningen. Bakgrunnen for dette var historiske tall fra sykepleierutdanningen opprinnelig fastsatt av departementet. Ved fysioterapeututdanningen har det siden etableringen av studiet i Tromsø vært utbetalt kr 900,- pr student pr uke. Ettersom det er satt av noen midler av denne rammen til veilederutdanning er det de siste årene ikke utbetalt midler til samarbeidstiltak som fullt ut tilsvarer de satsene som før ble utbetalt til praksisstedene. Samlet har det de siste årene ved IHO vært utbetalt til praksisveiledning og samarbeidsmidler om lag kr 1,5 mill. Samarbeidsmidlene har først og fremst vært benyttet til samarbeidsprosjekter mellom IHO og UNN og Tromsø kommune. Ergoterapeut- og Fysioterapeututdanningene har hatt noen prosjekter som retter seg mot større deler av praksisfeltet og Desentralisert sykepleierutdanning har hatt et prosjekt i Midt-Troms. Omleggingen av praksis fra utbetaling av honorar til samarbeidsmidler har skap noe uro i praksisfeltet, særlig i små kommuner og i noen av HF ene og ikke minst blant privatpraktiserende fysioterapeuter og i fylkeskommunal tannhelsetjeneste. Omleggingen har bidratt til at motivasjonen for å ta studenter særlig fra de sistnevnte grupper har sunket. Det bør ryddes opp i dette saksfeltet. Ved IMB følger Bioingeniørutdanningen samme opplegg som ved IHO. Det utbetales ikke honorar, men det er satt av midler til prosjekter som skal styrke praksisopplæringen med en ramme basert på om lag kr 200,- pr student pr uke. 13

14 Ved IFA utbetales et honorar på kr 600,- pr student pr uke basert på 2 timer veiledning pr uke a kr 300,-. Ved IKO utbetales et honorar på kr 1000,- pr student pr uke for tannpleiernes praksis i klinikk. For tannlegestudentene utbetales kr 200,- pr student for en dag observasjonspraksis i sykehjem og for utplassering to dager på tannlegekontor første studieår utbetales et honorar på kr 1250,- pr student. Ved utplassering av tannlegestudenter i hovedpraksis 4. og 5. studieår regulerer avtalene med fylkeskommunene hva som utbetales. Dette honoraret inkluderer både veiledning, kompensasjon for bruk av utstyr og husleie klinikk og utgjør ved fulle kull ca kr 5,8 mill kroner pr år. Ved IPS utbetales et honorar med kr 100 pr time pr student for en uke observasjonspraksis. Dette utgjør kr 3750,- pr student pr uke. I forbindelse med utplassering på sykehjem og andre enheter i Tromsø kommune har man frikjøpt en kontaktperson for å forberede brukerne og pårørende i forkant av praksis samt orientere studentene. I 4. studieår har studentene 2 dager klinikkpraksis i uka hele studieåret. Fom høsten 2012 vil det være 34 studenter pr kull. 2/3 av studentene (23 av 34) har sin klinikkpraksis ved UNN. IPS har betalt UNN kr 3,8 mill pr år for denne praksisen. I 5. studieår er studentene utplassert i praksis i 6 måneder 4 dager i uka. Det er forutsatt 1,5 time veiledning pr student pr uke og for denne praksisveiledningen utbetaler IPS kr ,28 pr student. Dette tilsvarer ca kr 900,- pr student pr uke. Ved medisinstudiet utbetales kr 200,- pr student for en dag observasjonspraksis i sykehjem på samme måte som for tannlegestudentene. For utplassering to dager på legekontor første studieår utbetales et honorar på kr 1250,-. Også dette på samme nivå som for tannlegestudentene. Ved medisinstudiet utbetales det normalt ikke honorar for veiledning av studenter i praksis i spesialisthelsetjenesten Dette forutsettes ivaretatt av praksisfeltet med henvisning til undervisningstilskuddet som tildeles helseforetakene. For praksis i primærhelsetjenesten (fastleger) i 5. studieår gis legekontor som har kontrakt en kompensasjon på kr ,- for hver student. Legekontor uten kontrakt honoreres med kr pr student. Legekontor som tilbyr eget legekontor for studenter får i tillegg en kompensasjon på kr ,- pr student for bruk av utstyr og kontor. De legekontorene som ikke kan tilby eget kontor honoreres med kr 2000,- pr student. Det er utarbeidet forslag til nye Retningslinjer for dekning av utgifter i forbindelse med praksis ved Det helsevitenskapelige fakultet. Dette er retningslinjer som gjelder utgifter som studentene har. Det arbeides med å få disse retningslinjene gjeldende fom kommende studieår. Det er et mål at disse skal gjelde for all studentutplassering. Slike utgifter er derfor ikke tatt med i denne oversikten. Det kan imidlertid være grunnlag for å se nærmere også på flere andre sider av resursbruken ved studentutplassering i ekstern praksis. Aktuelle områder å se nærmere på er: Resursbruken til administrative og studieadministrative oppgaver. Dette bør følges opp som eget delprosjekt. Resursbruken til veiledning av studentene i ekstern praksis fra ansatte ved fakultetet. Denne varierer fra ingen oppfølging og til flere besøk i en praksisperiode. Dette følges opp i forbindelse med undervisningsregnskapet. Utgifter til veilederopplæring/samlinger. Dette følges opp under omtalen av praksisveilederopplæringen. 14

15 Nye praksis og samhandlingsarenaer Tradisjonelt har spesialisthelsetjenesten stått sterkt i utdanningen av helsepersonell. Dette mener mange også er en av hovedgrunnene til at de fleste nyutdannede søker seg til spesialisthelsetjenesten etter endt utdanning. I Samhandlingsreformen påpekes at utdanningsinstitusjonene som utdanner helsepersonell i for stor grad er rettet inn mot spesialisthelsetjenesten. Det understrekes at det må legges mer vekt på å utdanne helsepersonell som er tilpasset de framtidige kommunale oppgaver. (s36). I årene framover vil mye av behandlingen som tidligere var forbeholdt spesialisthelsetjenesten finne sted i kommunehelsetjenesten og som desentralisert spesialisthelsetjeneste. I forbindelse med gjennomgangen av avtaleverket ved Helsefak er det en klar målsetting å styrke tilgangen på praksisplasser i alle deler av helsetjenesten og i hele landsdelen. Dette er viktig både for at studentene skal få kjennskap til alle deler av tjenesten, men også for å styrke rekrutteringen til hele tjenesten. Med alle deler av tjenesten menes både geografisk og faglig. Det er et mål å få avtaler med alle HF ene i landsdelen og med alle kommunene. Ettersom det er 88 kommuner i Nord-Norge har vi planlagt å få avtaler med kommunene gruppevis svarende til inndelingen i regionrådene. I vår kartlegging av praksisplasser viser det seg at flere av studieprogrammene har tatt i bruk kommunehelsetjenesten i betydelig omfang. Både ved Ergoterapeut-, Fysioterapeut og Sykepleierutdanningen er mer enn halvparten av praksisstudiene lagt til kommunehelsetjenesten. Det var derfor en positiv overraskelse at våre studieprogram i så stor grad var knyttet til kommunehelsetjenesten. Dette betyr ikke at man skal slå oss til ro med de kursjusteringer Samhandlingsreformen påpeker, men det må være ha lov å påpeke at Helsefak allerede er godt i gang, og at man har et godt utgangspunkt for dette arbeidet. Kartleggingen viser også at mange nye praksisarenaer er tatt i bruk i flere av studieprogrammene. Eksempler på dette er: Førsteårs medisin-, tannlege- og psykologistudenter har praksis i sykehjem. Desentraliserte spesialisthelsetjeneste funksjoner som distriktspsykiatriske enheter og lokalmedisinske sentra og røntgenlaboratorier er tatt i bruk ved flere program Det er etablert avtaler med tannklinikker i alle tre fylkekommunene i Nord-Norge Alle lokalsykehus i landsdelen tar imot studenter fra flere studieprogram Jordmorutdanningen har i lang tid vektlagt praksis ved lokalsykehus og ved fødestuer i landsdelen Distriktsmedisinske og distriktspsykiatriske enheter er allerede tatt i bruk ved flere studieprogram og vurderes som interessante praksisarenaer som bør kunne ta imot flere studenter. Kravet er at det er tilstrekkelig belegg og at studentene får faglig oppfølging. Videreutdanningen av akuttsykepleiere har tatt i bruk legevakter i distriktene som praksisarenaer I psykologistudiet (5. år) er studentene godt representert ute i distriktene. I planleggingen av 6. års-modellen vurderes praksis i lavterskeltilbud som helsestasjoner og PPT, samt å i større grad inkludere somatikk. 15

16 Omleggingen i helsetjenesten med innføring av Samhandlingsreformen medfører også endringer i spesialisthelsetjenesten. Stadig mer av sykehusets behandling av pasientene foregår i dag i enheter med dagbehandling. Sengepostene reduseres i antall og omfang. Dette er en utfordring for arbeidet med å skaffe sykepleierstudentene praksis i avdelinger med døgnkontinuerlig pleie som oppfyller Rammeplanens krav. Sykepleierutdanningen har sammen med UNN gjennomført et prosjekt om hvordan utnytte dagbehandlingsenhetene som læringsarena. Jordmorutdanningen benytter alle sykehus i landsdelen med fødeavdelinger. Det legges også opp til praksis ved fødestuer og i kommunehelsetjenesten. I kommunene er utfordringen at det er få hele jordmordstillinger. Flere kommuner (særlig bykommuner) har inngått avtaler med spesialisthelsetjenesten om ivaretakelse av kommunens ansvar. Det er derfor ikke et entydig skille mellom kommune- og spesialisthelsetjenesten innenfor det jordmorfaglige virksomhetsområde. Ved Bioingeniørutdanningen vurderes praksisutplassering i lokalsykehus og større helsesentra Det understrekes ved studieprogrammet at det ville være bra for landsdelen om studentene hadde blitt utplassert en uke på et lokalt sykehus, eller på større helsesenter, der studentene får gjøre andre type oppgaver. En slik utplassering kan være i løpet av 1. eller 2. året. Eksempler på aktuelle lokalsykehus; Kirkenes, Hammerfest, Gravdal, Stokmarknes, Bodø, og Harstad og Narvik. Kommunehelsetjenester med større laboratorier er blant annet Finnsnes, Alta, Karasjok. Utdanningen har som oftest studenter fra forskjellige steder i landsdelen, og slik praksis kunne tilrettelegges ut fra studentenes hjemsted, og slik også kunne styrke rekrutteringen av bioingeniører etter endt utdanning. Arbeidet med dette følges opp av utdanningen i samarbeid med Helsefak. I arbeidet med revisjon av medisinerstudiet vurderes praksis på Distrikts- lokalmedisinske sentra og ambulansetjenester. En ser også på muligheten med ulike undervisningsarenaer som studentpoliklinikker, observasjonspost o.a. intermediæravdelinger, akademisk legekontor, hjemmebasert omsorgstjeneste og studentdrevet avdeling på sykehjem. Tromsø kommune har søkt om å få prøve ut et prosjekt med Undervisningslegekontor i samarbeid med Helsefak. Dette arbeidet må følges opp av programstyret. I sentrale politiske dokument understrekes betydningen av at yrkesgruppene i helsetjenesten i løpet av studietiden utvikler kompetanse med hensyn til samhandling. Samhandling innebærer en helhetstenkning i forhold til pasientens behov og samfunnets utnyttelse av helseressursene. Rett behandling på rett sted til rett tid er siktemålet med Samhandlingsreformen. Fakultetet ønsker å utnytte den muligheten som ligger til rette ved at man har alle helsefagutdanningene samlet i ett fakultet. Det er et uttalt mål å stimulere til god samhandlingskompetanse hos studentene, ved blant annet å se på muligheten for at studenter kan møtes i tverrfaglig samarbeid når de er ute i praksis. (Tverrfaglig samarbeid læres best i relevante og praksisnære situasjoner). Etter initiativ fra IPS er det startet et arbeid med å utvikle et nytt emne som er ment å erstatte examen facultatum (ex fac) som IPS har gjennomført ved HSL-fak. IPS mener det er nødvendig at studentene i større grad enn i dag forberedes på studentrollen, og at innholdet i ex. fac er for generelt og for lite knyttet opp mot utfordringene som ligger til det å bli helseprofesjonsutøver. De ønsker derfor å utvikle et kurs/emne som i alle fall er studieforberedende, kanskje også profesjonsforberedende. Ved IHO er det flere utdanninger som deltar i Felleskurset ; bioingeniør-, ergoterapeut-, fysioterapeut- og radiografutdanningen. Felleskurset har tidligere inkludert også sykepleier-, tannpleier-, farmasi- og medisin studiet, og har en lang historie. De første 10 studiepoengene i 1. semester omfatter emner som vitenskapsteori og forskningsmetode, kommunikasjon og etikk, stats- og kommunalkunnskap og organisering av helsetjenesten. 16

17 I forbindelse med revisjon av medisinerutdanningen er det utarbeidet planer for et introduksjonskurs og gjennomgående tema i studiet: Pasienten, legen, helsevesenet og samfunnet. Aktuelle tema her er: Organisering av helsetjenesten, vitenskapelig metodevurdering, kritisk refleksjon og vurdering av kunnskapskilder, etikk og kommunikasjon osv. Noe av hensikten er at studentene tidlig skal få vite noe om hva slags virkelighet de skal ut i, som ledd i profesjonsforberedelse og motivasjon til studiet. På denne bakgrunn ble det nedsatt et utvalg som nå har utarbeidet emnebeskrivelse for et 10 studiepoengs emne HEL-FEL. Læringsutbyttebeskrivelsene er knyttet til studie- og profesjonsforberedende mål, og bygger videre på og integrerer målsetninger i Felleskurset, Pasienten, legen, helsevesenet og samfunnet og IPS studieforberedende kurs. Læringsutbyttebeskrivelsene er videre knyttet til helsefaglig kompetanse, som relateres til temaer alle helsefagutdanninger har felles, og overførbar kompetanse, som relateres til informasjonskompetanse og akademiske ferdigheter. Undervisnings- og arbeidsformer skal fremme studentaktivitet og gjøre utstrakt bruk av IKT slik at emnet kan innpasses i de ulike studieprogrammene på en fleksibel måte. Emnet skal gjennomføres høsten 2011 som en pilot for utvalgte profesjonsstudier. Fra 2012 skal det kunne tilbys samtlige profesjonsstudenter på Helsefak. Innføringen av HEL-FEL er også en del av arbeidet med å styrke utviklingen av samhandlingskompetanse. Tverrfaglig samarbeid kan også finne sted i simulerte læringssituasjoner der studenter fra ulike profesjonsutdanninger jobber sammen ved for eksempel ferdighetstrening, i en studentpoliklinikk, diskusjoner over en case etc. UNN og Helsefak ønsker blant annet å etablere et felles ferdighetssenter for trening på praktiske kliniske prosedyrer og på komplekse behandlingssituasjoner, der studenter fra ulike profesjoner kan samarbeide. I tilknytning til konferansen Morgendagens helsearbeidere i nord inviterte Statsråden til samarbeid om oppfølgingsprosjekter med fakultetet. (Jf nyhetsoppslag på Helsefaks hjemmeside den ). Hun begrunnet dette med at Helsefak er så langt fremme innen felt som samhandling, praksis, desentralisert- og tverrfaglig utdanning. Hvordan samarbeidet skal bli, ville hun komme tilbake til i løpet av høsten Det er skapt forventninger til oss og det er derfor nødvendig at vi gjør noen valg mht det videre arbeid med utvikling av nye praksisarenaer. I lys av arbeidet med Samhandlingsreformen har Stortinget bevilget midler til en tilskudds-ordning til utvikling av lokalmedisinske sentra og kommunesamarbeid. Tilskuddet forvaltes av Helsedirektoratet. Hensikten med tilskuddsmidlene er å: Stimulere til utvikling av tilbud som bidrar til mer forebygging og tidlig intervensjon Bidra til bedre pasientforløp og bedre samarbeid mellom kommuner og spesialisthelsetjeneste Bidra til bedre ressursutnyttelse av samlet innsats i helsetjeneste St.meld. nr. 47 ( ) "Samhandlingsreformen - Rett behandling - på rett sted til rett tid" omtaler ulike former for "lokalmedisinske sentra" som skal bidra til å sikre behandling, observasjon, etterbehandling og rehabilitering før, istedenfor og etter sykehus. 17

18 Noe av det som skal kjennetegne et godt lokalmedisinsk senter er at: det tilbyr helhetlige og integrerte tjenester før, istedenfor og etter spesialisthelsetjenester basert på sammenhengende pasientforløp (prosesser som tar utgangspunkt i den enkelte person sitt helhetlige behov, og hvor tjenestene gis i en planlagt og uavbrutt kjede) det legger stor vekt på egenmestring og tidlig intervenering gjennom sekundær- /tertiærforebyggende tjenester. Dette inkluderer rehabilitering samt lærings- og mestringstjenester det legger vekt på tverrfaglig tilnærming målgruppene kan inkludere blant annet rehabiliteringstjenester, tjenester til barn og unge, tjenester til personer med kroniske lidelser, tjenester til personer med kognitiv svikt Betegnelsen lokalmedisinske sentra synes å ta mer og mer over for betegnelsen distriktsmedisinske sentra (DMS). Det er etablert en nettside hvor man kan følge med på utviklingen av ulike DMS i landet. I følge St. meld nr 16 ( ) Nasjonal helse og omsorgsplan var det i 2010 etablert 12 slike lokalmedisinske sentra i landet. Det er nå bevilget midler til utvikling av ytterligere sju slike sentra. I Nord-Norge er det etablert slike sentra i Alta (Altamodellen), i Midt-Troms og i Nord- Troms. I tillegg finnes det flere Distrikts psykiatriske sentra (DPS) som er en forlengelse av helseforetakenes sin virksomhet, altså en desentralisert spesialisthelsetjeneste. I Helse Nord sitt område er det hele 14 slike DPS er. Tre knyttet til Helse Finnmark. (DPS Vest Finnmark, DPS Øst- Finnmark og Samisk nasjonalt kompetansesenter). Fem slike DPS er er tilknyttet UNN HF. (Tromsø og omegn, Nord-Troms, Midt-Troms, Sør-Troms og Ofoten). Tre tilknyttet Nordlandssykehuset HF(Salten, Lofoten og Vesterålen). Tre er tilknyttet Helgelandssykehuset HF (Mo i Rana, Mosjøen og Ytre Helgeland) Andre eksempler på nyetableringer som følge av Samhandlingsreformen er etableringen av intermediæravdelinger 2 og/eller avdelinger for lindrende behandling, sykestuer, legevakt med mer. I Nord-Norge er det slike enheter under etablering blant annet knyttet til legevaktene på Finnsnes og Setermoen. Flere andre regioner i landsdelen er i gang med tilsvarende planarbeid. Også andre former for samarbeidsløsninger mellom spesialisthelsetjenesten og kommune-helsetjenesten utredes flere steder. Det er viktig at vi blir kjent med de konkrete planene som finnes i landsdelen, og at vi blir en samarbeidspartner med hensyn til å ta i bruk slike nye arenaer i utplassering av studenter i praksis og for å utdanne helsepersonell som skal inn i slike nye områder. Omleggingen av helsetjenesten og etableringen av slike nye enheter vil skape behov for ny kompetanse for mange utøvere. En slik kartlegging av nye praksisarenaer som nå er under planlegging/etablering blir en sentral del av oppfølgingsarbeidet med avtaleverket. Av hensyn til nærheten er det viktig at Helsefak kobles nært på det arbeidet som skjer i Tromsø kommune og i UNN-området. Det foreslås at dette følges opp i de nye samarbeidsorganene som nå er etablert. Konkrete forslag som bør trekkes inn i denne diskusjonen er studentpoliklinikker, observasjonsposter, intermediæravdelinger, undervisningslegekontor og studentdrevne enheter i sykehjem og hjemmetjeneste. Det er også viktig at vi følger 2 Intermediæravdelinger er en fellesbetegnelse på enheter mellom primær og spesialisthelsetjenesten. Dette er gjerne et samarbeidstiltak mellom flere kommuner og spesialisthelsetjenesten og omfatter tjenester til pasienter før og etter eller istedenfor sykehusinnleggelse. 18

19 utviklingen i resten av Helse Nord sitt område. Flere konkrete forslag er lansert i møtene mellom Helsefak og de enkelte HF ene. Eksempel på dette er samarbeid om praksisutplassering mellom Finnmark (Hammerfest sykehus) og helsesenteret i Alta. I Nord-Norge har vi dessuten i mange år hatt sykestueplasser tilknyttet mange sykehjem. Disse fyller en viktig funksjon for å gi pasienter et spesialisttilbud nært der de bor. Historisk sett ble sykestueplassene etablert fordi det var lang avstand til nærmeste sykehus. En videreutvikling av sykestuene vil også kunne være en viktig brikke i utviklingen av et samlet helsetilbud i Nord- Norge. Helse Nord RHF ønsker å videreføre ordningen som et spleiselag mellom direktorat, helseforetak og kommune. I Finnmark er det 16 sykestuekommuner. De fleste kommunene har 1-2 sykestueplasser, mens kommunene Nordkapp og Kautokeino har tre plasser og Karasjok har fire plasser. Alta er den største sykestuekommunen med 9 sykestueplasser. (Tall fra Årsrapport fra Sykestueprosjektet i Finnmark 2010). I Troms er det noen sykestueplasser ved Sonjatun helsesenter i Nordreisa, ved Skjervøy sykehjem og ved Lenvik helsesenter på Finnsnes. I tillegg er det en samarbeidsavtale mellom UNN og Forsvaret om noen sykestueplasser ved Troms militære sykehus på Setermoen. I Nordland er det en sykestueplass i kommunene Steigen, Saltdal og Meløy. I møtene med de enkelte studieprogram peker flere av programmene på mulige læringsarenaer og arenaer for samhandling mellom studenter fra ulike program. Mulighetene for slike tverrfaglige møtepunkter i praksis er ulik for de enkelte studieprogram. Farmasistudenter har for eksempel hele praksisperioden på apotek der ingen andre studenter fra fakultetet har praksis. Sykepleierstudenter har på den andre siden flere aktuelle praksisarenaer der de kan møte andre studentgrupper. I møtene med de enkelte studieprogram peker flere på det forhold at ikke sammenfall i tid for utplassering vanskeliggjør trening i samarbeid. Samtidig utplassering i praksis kolliderer med ønske om å unngå opphopning av studenter på de samme stedene og ønske om å disponere arealene ved UiT mest mulig rasjonelt. Det må være et mål at alle program beskriver læringsutbytte mht samhandling med andre faggrupper. Det kan være ulike arenaer som kan brukes til å realisere disse målene. En utfordring vil det være å synkronisere praksisperiodene så det gir mulighet for slik samhandling. En annen og mer omfattende utfordring vil være å klargjøre hvem som skal dra prosessen om å finne frem til slike tverrfaglige møtepunkter på tvers av programmene. Mange av forslagene fra studieprogrammene er fulgt opp i det som her er skissert i dette avsnittet, men flere av forslagene er av en slik art at de best bør følges opp av programmene selv innad på instituttet eller mellom noen institutt. Alle forslagene fra møtene med de enkelte program er samlet i vedlegg 5. De enkelte studieprogram/institutt oppfordres til å gå videre med dette arbeidet. 19

20 Opplæring av praksisveiledere I møtene med de enkelte studieprogrammene kartla vi også program for opplæring av praksisveiledere. I vedlegg 2 er det en oppsummering av hvilke ordninger som finnes for praksisveilederopplæring med synspunkter på ønsker om endringer. Utdanning av praksisveiledere varierer i omfang fra studieprogram til studieprogram. Enkelte studieprogram har ingen opplæringstilbud til sine praksisveiledere mens andre studieprogram har flere samlinger med praksisveilederne i løpet av et år. Ved IHO er det utviklet et eget studieprogram på 10 studiepoeng. Dette er utviklet i samarbeid med høgskolene i landsdelen og Helse Nord gjennom Høgskolesamarbeidet og baserer seg på en nasjonal rammeplan utarbeidet av Kunnskapsdepartementet i Samme studietilbud tilbys ved alle institusjonene i landsdelen. Tilbudet ved IHO har vært organisert som et deltidsstudium med to samlinger på henholdsvis 3 og 2 dager. Mellom samlingene skal studentene arbeide med bevisstgjøring av egen veiledningskompetanse. Studieplan for dette studietilbudet er vedlagt denne rapporten som vedlegg 6. Søkningen til dette praksisveilederstudiet har variert noe, og mange har takket nei til studiet eller ikke møtt. I perioden har studenter fullført dette studiet hvert år, og høsten 2010 ble det vedtatt ikke å igangsette tilbudet pga liten søkning. Tilbakemeldinger fra praksisfeltet peker på at studiet er for omfattende og at det er vanskelig å få permisjon fra arbeid for å delta på studiet. De fleste studieprogrammene ved IHO gir også uttrykk for at de ønsker et forenklet opplæringsprogram på 2-3 dager. Ved de andre instituttene tilbys ulike ordninger. Ved IFA arrangeres årlige samlinger for praksisveiledere og studenter på to dager. Tema er veiledningspedagogikk og praksisforberedelser. I tillegg legges det vekt på at studenter og praksisveiledere skal møtes før praksisstudiene starter. Ved IKO inviteres nye veiledere til to kortukesamlinger i Tromsø i forkant av praksisperioden. Dette følges opp med en årlig tredagers samling for alle involverte veiledere. Målet med disse samlingene er å gjøre veilederne kjent med hverandre og med den vitenskapelige staben ved IKO, presentere studieplanen og undervisningsopplegget i Tromsø og diskutere sentrale pedagogiske og psykososiale elementer knyttet til veilederfunksjonen. Dette følges opp gjennom nettbasert kontakt med klinikkene hver uke. For nærmere beskrivelse av opplegget ved IKO vises det til artikkel i Den norske tannlegeforenings tidende 2010; 120 nr 10. Denne artikkelen er følger som vedlegg 7. Her heter det bl.a; Samlinger for informasjon og utdanning av de eksterne veilederne er en viktig forutsetning for å sikre kvaliteten på virksomheten. Dette gjelder både for en felles forståelse av læringsmål, harmonisering av behandlingsrutiner og utvikling av en følelse av fellesskap mellom IKO og nettverket av eksterne klinikker Ved IPS har man ikke hatt ressurser til å kunne tilby veilederopplæring, men de ønsker å kunne gjøre det. 20