Rapport 1 Mars 2011 FRA BALI TIL CANCUN. Oppdateringer fra forhandlingene om en ny internasjonal klimaavtale

Transkript

1 Rapport 1 Mars 2011 FRA BALI TIL CANCUN Oppdateringer fra forhandlingene om en ny internasjonal klimaavtale

2 Rapporten består av en serie bakgrunnsnotater om forhandlingsmøtene under FNs klimakonvensjon, publisert i perioden Forfatter: Bård Lahn, rådgiver internasjonal klimapolitikk, Norges Naturvernforbund bard.lahn@naturvernforbundet.no Kapittelet «Halvveis i København» (side 87) er skrevet av Anders Haug Larsen. Kapittelet «Oppsummering av Cancún-avtalen» (side 133) er skrevet av Bård Lahn og Anders Haug Larsen. Norges Naturvernforbund Grensen 9B 0159 Oslo Telefon: E-post: naturvern@naturvern.no Fotografer: Forside: Tor Bjarne Christensen Øvrige: ENB/IISD Deler av arbeidet er gjennomført med støtte fra Norad. ISBN: ISSN Oslo, Norges Naturvernforbund, stiftet 1914

3 FRA BALI TIL CANCUN Av Bård Lahn Naturvernforbundet, mars 2011

4 INNHOLD Forord Om denne rapporten Om FNs klimaforhandlinger Hva skjer i Bangkok i april? Hva skjedde på klimamøtet i Bangkok? Hva skjer i Bonn i juni? Hva skjedde på klimamøtet i Bonn? Hva skjer i Accra i august? Oppsummering: Hva skjedde i Accra? Hva blir viktig på toppmøtet i Poznan? Status på toppmøtet i Poznan Hva skjedde på toppmøtet i Poznan? Hva skjer i Bonn i april? Hva skjedde i Bonn i april? Forslag til avtale åpner for store utslippskutt Hva skjer i Bonn i juni? Hva skjedde i Bonn i juni? Klimaforhandlinger på stadig høyere nivå Uformelle forhandlinger i Bonn Hva skjedde i Bonn i august? Fra Bali til Cancun

5 Hva skjer på Ban Ki-Moons klimamøte? Bangkok-møte avgjørende for COP Hva skjedde i Bangkok i august? Barcelona siste runde før København Hva skjedde i Barcelona? Halvveis i København Hva skjedde på COP 15? «Copenhagen Accord» - en detaljert analyse Avsnitt for avsnitt Fra København til Cancún Vanskelig start på nytt forhandlingsår Ny sjanse for ny klimaavtale? Hva skjedde i Bonn i juni? Lavere forventninger til Cancún-toppmøtet Hva skjedde på klima-forhandlingene i Bonn? Siste forhandlings-runde før Cancún Ingen enkle løsninger i Cancún Oppsummering av Cancún-avtalen Hvor står vi etter Cancún? Uttrykk og forkortelser Fra Bali til Cancun 5

6

7 FORORD Da forhandlingene om en ny internasjonal klimaavtale startet på Bali i desember 2007, var forventningene høye. Innen to år skulle vi få en avtale som kunne sikre kraftige utslippsreduksjoner, en rettferdig ansvarsfordeling og nødvendig støtte til tilpasning og teknologiutvikling. Den påfølgende forhandlingsprosessen under FNs klimakonvensjon skulle imidlertid vise at det ikke var så enkelt. FNs klimakonvensjon ble vedtatt i 1993, Kyoto-protokollen i 1997, og ti år senere ble altså forhandlingene om en ny og sterkere avtale satt i gang. Prosessen har for lengst begynt å leve sitt eget liv. For å kunne forstå de kommende forhandlingene, eller forsøke å påvirke dem, er det essensielt å ha kunnskap om den historien forhandlingene har vært igjennom: Hvilke tema som har vært diskutert, hvordan aktører og maktforhold har skiftet, og hva som har fungert bedre eller dårligere på tidligere forhandlingsmøter. Målet med denne rapporten er å bidra til en slik historieforståelse. I løpet av 2008 og 2009 ble det arrangert ni kortere og lengre forhandlingsmøter som skulle forberede en avtale slik at statsledere fra hele verden kunne signere den når de kom til klimatoppmøtet COP 15 i København i desember Det gikk ikke etter planen. København-toppmøtet endte i sammenbrudd, men FN-forhandlingene fortsatte, og ett år senere ble de såkalte Cancun-avtalene vedtatt på COP 16 i Mexico. Vedtakene som ble gjort i Cancun er fortsatt langt unna den sterke og rettferdige klimaavtalen verden trenger. Forhandlingene fortsetter nå fram mot neste toppmøte i Durban, Sør-Afrika, der det i desember 2011 på nytt kan arbeides for at en bindende klimaavtale kommer på plass. Naturvernforbundet så tidlig at forhandlingene om en ny klimaavtale kunne få stor innvirkning på norsk klimapolitikk. Helt siden Bali-toppmøtet i 2007 har organisasjonen fulgt forhandlingene svært tett, med deltakelse på alle større og mindre forhandlingsmøter. Hoveddelen av arbeidet er gjennomført som en del av et fellesprosjekt mellom Naturvernforbundet og Regnskogfondet, finansiert av Norad. En sentral del av Naturvernforbundets arbeid har vært å formidle kunnskap om de komplekse forhandlingene til norske beslutningstakere, organisasjoner og media. Dette har blant annet blitt gjort gjennom utarbeidelse av bakgrunnsnotater om de enkelte forhandlingsmøtene. For hvert møte siden forhandlingene startet etter Bali-toppmøtet i desember 2007, har det først blitt skrevet en forhåndsartikkel Fra Bali til Cancun 7

8 som beskriver situasjonen i forhandlingene og hvilke tema som trolig blir viktige på det førstkommende møtet. Deretter har det i etterkant blitt skrevet en oppsummering av hva som skjedde på møtet. Notatene har fortløpende blitt publisert på Naturvernforbundets nettsider om de internasjonale klimaforhandlingene. Etter tre år og utallige forhandlingsmøter utgjør Naturvernforbundets systematiske oppdateringer fra forhandlingene trolig den mest omfattende norskspråklige oversikten over utviklingen i FNs klimaforhandlinger fra Bali-toppmøtet i 2007 og fram til vedtakene i Cancun i Gjennom denne rapporten ønsker vi å samle og gjøre hele dette materialet tilgjengelig, for på den måten å bidra til den historiske kunnskapen om prosessen som er nødvendig for å forstå hvordan den kan påvirkes i framtiden. FN-forhandlingene etter 2007 har vist at å satse ensidig på at en internasjonal avtale skal skape den nødvendige handlingen på nasjonalt nivå, kan være en farlig strategi. Basert på denne rapportens beskrivelse av forhandlingsprosessen, kan man like gjerne trekke den motsatte konklusjonen: Økte nasjonale klimaambisjoner kan være en viktig drivkraft for økt internasjonalt samarbeid, og vil være avgjørende for å skape den tilliten som er nødvendig dersom rike og fattige land skal kunne samle seg om en sterk og rettferdig klimaavtale. Derfor vil Naturvernforbundet fortsette å presse på for større klimainnsats både på internasjonalt, nasjonalt og lokalt nivå. Når dette skrives er det usikkert hvor stor framgang man kan vente i forhandlingene fram til neste klimatoppmøte i Durban. Det som er sikkert er at løftene om utslippsreduksjoner og finansiering som så langt er lagt på bordet av de rike landene ligger milevis unna det de burde være hvis vi skal være sikre på å unngå farlige klimaendringer. Ambisjonene må økes kraftig hvis en ny klimaavtale skal kunne levere de utslippsreduksjonene verden trenger. 8 Fra Bali til Cancun

9 OM DENNE RAPPORTEN Denne rapporten består av en samling notater som opprinnelig ble publisert frittstående i forbindelse med de enkelte forhandlingsmøtene de beskriver. Teksten i de enkelte notatene er ikke redigert i forhold til den tidligere publiserte versjonen. Dette medfører for det første at det vil forekomme en del gjentakelser, siden hvert notat er skrevet for å kunne leses uavhengig av de andre. For det andre betyr det at bruken av begreper og omtalen av enkelte problemstillinger vil endre seg i løpet av rapporten, siden kunnskapen om prosessen gradvis økte etter hvert som notatene ble skrevet. Det er derfor viktig å merke seg dato for opprinnelig publisering av teksten om hvert enkelt møte, og det kan være nyttigere å bruke rapporten som et oppslagsverk enn å lese den fra perm til perm. Målet med å publisere jevnlig informasjon om forhandlingsprosessen fra Bali til Cancun har vært å vise fram flere sider av, og ulike aktørers syn på, de viktigste temaene i forhandlingene. Der Naturvernforbundets egne meninger refereres, er dette forsøkt tydeliggjort. Men det er selvsagt ikke til å unngå at våre overordnede politiske mål farger analysen av forhandlingenes gang. Det oppfordres derfor til å supplere vår beskrivelse av prosessen med andre kilder, som Earth Negotiations Bulletin, Third World Networks oppdateringer, og Miljøverndepartementets offentlig tilgjengelige rapporter fra enkelte av forhandlingsmøtene. Dette vil også delvis kunne bøte på det faktum at notatene som er samlet i denne rapporten nesten fullstendig mangler kildehenvisninger. Siden informasjonen i stor grad er basert på muntlige kilder og egen deltakelse på møter har kildeføring vært lite hensiktsmessig. Notatene som inngår i denne rapporten er alle utarbeidet av undertegnede, med unntak av notatet på side 87 som er utarbeidet av min kollega Anders Haug Larsen, og notatet på side 133 som er utarbeidet av Larsen og meg i samarbeid. I tillegg til ham vil jeg også takke kolleger både i Naturvernforbundet og Regnskogfondet, internasjonale samarbeidspartnere i Friends of the Earth, Climate Action Network, Third World Network og mange andre, samt Norges forhandlingsteam fra Miljøverndepartementet og andre departementer, for å ha bidratt med verdifulle perspektiver og opplysninger underveis i forhandlingene. Eventuelle feil og unøyaktigheter er helt og holdent forfatterens ansvar. Oslo/Tromsø, 29. mars 2011 Bård Lahn Fra Bali til Cancun 9

10 OM FNS KLIMA- FORHANDLINGER FNs klimaforhandlinger er en kompleks prosess med en lang historie. Å lese om prosessen kan være både forvirrende og frustrerende. Men oftest gjemmer det seg en logikk bak uforståelige formaliteter, og en mening bak uleselige forkortelser. Dette kapittelet gir et raskt overblikk over hvordan forhandlingene under FNs klimakonvensjon fungerer, slik at det skal være lettere å følge rapportens beskrivelser av de enkelte forhandlingsmøtene. INNDELING AV FORHANDLINGENE Et toppmøte under FNs klimakonvensjon er egentlig flere forskjellige møter som skjer parallelt. Selve toppmøtet er i seg selv egentlig to møter: Det øverste organet i FNs klimakonvensjon (UNFCCC) kalles Conference of the Parties (COP). Samtidig møtes også det øverste organet i Kyotoprotokollen. COP utgjør derfor også en såkalt «Meeting of the Parties to the Kyoto Protocol» (forkortet COP/MOP eller CMP). COP og CMP avsluttes med en felles høynivådel, der ministere eller statsledere deltar. Her holder landene sine ferdigskrevne plenumsinnlegg, og man gjør formelle vedtak i alle saker som har vært oppe til behandling. Men før politikerne ankommer, møtes en rekke ulike organer for å forberede og framforhandle vedtakene som gjøres under høynivå-delen. FNs klimakonvensjon har to underliggende organer («subsidiary bodies») som møtes to ganger i året, en gang i juni og en gang i desember i forbindelse med COP. Subsidiary Body for Scientific and Technological Advice (SBSTA) har ansvar for å behandle og forberede saker av teknisk karakter, og anbefale vedtak for COP. Subsidiary Body for Implementation (SBI) har ansvar for saker som gjelder implementering av forpliktelsene i Klimakonvensjonen og Kyotoprotokollen. Begge disse gruppene består av forhandlere fra alle land som har underskrevet Klimakonvensjonen. At en sak behandles i en spesiell gruppe betyr derfor lite for selve forhandlingene, og er først og fremst en måte å organisere prosessen på. Etter COP 13 på Bali har også de to forhand- 10 Fra Bali til Cancun

11 lingsgruppene AWG-LCA og AWG-KP møttes. Dette er ikke faste organer under Klimakonvensjonen, men såkalte «Ad hoc Working Groups» som ble opprettet for å drive forhandlingene om en ny klimaavtale. Det var her de viktigste forhandlingene foregikk både under COP 15 i København, og under COP 16 i Cancun. AWG-KP forhandler om nye forpliktelser for landene som allerede har utslippsforpliktelser i Kyotoprotokollen, og refereres derfor ofte til som «Kyoto-sporet» i forhandlingene. AWG- LCA forhandler om bredere spørsmål knyttet til en ny klimaavtale, inkludert USAs forpliktelser, utviklingslandenes innsats, finansiering av klimatiltak i utviklingsland og tiltak for å redusere utslipp fra avskoging (REDD). Denne forhandlingsgruppa refereres ofte til som «Konvensjonssporet». FORHANDLINGENES GANG Forhandlingene begynner med at de ulike organene avholder et innledende plenumsmøte der dagsorden godkjennes. Deretter settes det ned såkalte kontaktgrupper for de enkelte temaene som hvert organ skal behandle, og det velges forhandlingsledere for hver slik kontaktgruppe. Alle kontaktgrupper er åpne for alle land, og møtene i kontaktgruppene er også åpne for observatører (men ikke media). Etter innledende forhandlinger i kontaktgruppene går man som regel videre inn i såkalte «informals», uformelle møter som bare er åpne for landenes offisielle delegater. Det er som regel her de hardeste forhandlingene foregår, med mindre de flyttes videre inn i enda mindre grupper. For eksempel kan forhandlingslederen arrangere mindre møter med enkelte utvalgte land for å finne løsninger på spesielt vanskelige spørsmål. Fokus i alle forhandlingsmøter er arbeidet med den teksten som skal vedtas under den formelle avslutningen av møtet. Når det har blitt enighet om en tekst i en mindre, uformell gruppe, vil teksten bli lagt fram for de større gruppene - først i et kontaktgruppemøte, deretter i et åpent plenumsmøte, før det til slutt vil vedtas formelt under det avsluttende plenumsmøtet til COP eller CMP. På dette stadiet er som regel alle konklusjoner trukket, og behandlingen er en ren formalitet. Alle vedtak skal fattes ved konsensus. Se også den alfabetiske oversikten over uttrykk og forkortelser i forhandlingene, bakerst i rapporten. Fra Bali til Cancun 11

12

13 2008 Fra Bali til Cancun 13

14

15 HVA SKJER I BANGKOK I APRIL? 31. mars - 4. april møtes klimadiplomater fra hele verden til det første forhandlingsmøtet i FN-regi etter klimatoppmøtet på Bali i desember. Bangkok-møtet markerer starten på de forhandlingene som ble satt i gang på Bali, og som skal sørge for at en ny klimaavtale kan komme på plass i København i Forhandlingene fram mot Københavntoppmøtet føres gjennom en rekke parallelle prosesser. De to viktigste er forhandlingene som drives i de to arbeidsgruppene som skal møtes i Bankgkok: Arbeidsgruppa som skal sette nye utslippsforpliktelser for de landene som allerede har forpliktelser i Kyoto-avtalen, og arbeidsgruppa for «langsiktig felles handling» som skal gjøre en bredere vurdering av blant annet forpliktelser for nye land. FORHANDLINGER I TO ARBEIDSGRUPPER Arbeidsgruppa for nye utslippsforpliktelser for Kyoto-landene («Ad-Hoc Working Group on Further Commitments for Annex I Parties under the Kyoto Protocol», forkortes AWG-KP) skal forhandle fram nye utslippsforpliktelser for de rike landene som allerede har forpliktelser i Kyoto-protokollen. Kyoto-avtalens første forpliktelsesperiode slutter i 2012, men selve Kyoto-avtalen går ikke ut. Målet med AWG-KP er å komme fram til nye tallfestede forpliktelser for den neste forpliktelsesperioden. Arbeidet i AWG-KP startet på Montrealtoppmøtet i 2005, og gruppa møtes for femte gang i Bangkok. Ettersom USA ikke har ratifisert Kyoto-protokollen, deltar de heller ikke i denne arbeidsgruppa. U-landene er med i diskusjonen, men denne gruppa skal ikke vurdere eventuelle utslippsforpliktelser for dem. Arbeidsgruppa for langsiktig felles handling («Ad-Hoc Working Group on Long-term Cooperative Action», forkortes AWG-LCA) er det direkte resultatet av klimatoppmøtet på Bali, og møtes for første gang i Bangkok. Denne gruppa skal forhandle om spørsmålene som er beskrevet i Bali Action Plan, og som handler om hvordan verdenssamfunnet kan øke sin samlede innsats mot klimaendringene. De viktigste spørsmålene som skal diskuteres i AWG-LCA er hva rike land (inkludert USA) skal gjøre for å redusere sine klimagassutslipp, hva Fra Bali til Cancun 15

16 utviklingsland skal gjøre for å redusere veksten i sine utslipp, og på hvilken måte rike land skal bidra med penger og teknologi til utslippskutt og klimatiltak i utviklingslandene. I tillegg skal gruppa komme fram til en felles visjon («shared vision») for det internasjonale klimaarbeidet. I praksis kan dette bety et langsiktig mål for hvor mye utslippene skal reduseres, for eksempel fram til 2050, eller et mål for maksimal temperaturstigning verdenssamfunnet bør tillate, slik Norge og EU har foreslått. Arbeidet i de to arbeidsgruppene vil naturlig nok kobles tett sammen. Enkelte rike land som Canada og Japan er ventet å være skeptiske til å ta på seg kraftige utslippsforpliktelser i AWG-KP hvis ikke samtidig utviklingslandene går med på mer konkrete forpliktelser i AWG-LCA. I tillegg går en rekke andre prosesser både i og utenfor FNs klimakonvensjon parallelt med disse to arbeidsgruppene, for eksempel med spørsmål som CO2-deponering (CCS) og tiltak mot avskoging i utviklingsland (REDD). Resultatet i København 2009 vil bygge på en helhet av alt dette arbeidet. VIKTIGE SPØRSMÅL I BANGKOK Den viktigste saken på dagsorden i Bangkok er utarbeidelsen av et arbeidsprogram for AWG- LCA. Ettersom dette er første gang denne arbeidsgruppa møtes, må man først bli enige om hva som skal diskuteres i løpet av de kommende to årene, samt når og hvordan det skal skje. Å vedta et arbeidsprogram er en viktig sak, ettersom det er her det avgjøres hvilke spørsmål som i det hele tatt skal diskuteres i de videre forhandlingene. I tillegg til arbeidet med tidsplanen, har lederen for AWG-LCA antydet at han vil legge opp til en innledende meningsutveksling om hva slags felles visjon man ønsker for klimaarbeidet. Det betyr at diskusjonen om hvor mye utslippene skal kuttes på lang sikt vil begynne allerede nå, og at de forskjellige landenes synspunkter på dette viktige spørsmålet vil bli klarlagt i løpet av møtet. Et viktig spørsmål i de videre forhandlingene, som også kan komme opp i Bangkok, er hva slags avtale man ser for seg å vedta på København-toppmøtet. I Bali Action Plan sies det bare at man skal komme fram til et «omforent resultat» («agreed outcome»). Om dette innebærer en helt ny avtale, en utvidelse av den eksisterende Kyoto-protokollen eller noe helt annet, er foreløpig ikke klarlagt. NORGES ROLLE Det er et stort behov for at rike land tidlig i forhandlingene sier klart ifra om hvor mye utslippene bør kuttes, både på kort og lang sikt. Her kan Norge spille en viktig rolle. Norge må bruke Bangkok-møtet til å gjenta målet om å stoppe oppvarmingen så langt under 2 C som mulig. For å nå et slikt mål må de globale utslippene være på vei ned innen 2015, og reduseres med opp mot 85 prosent innen Tidligere har ikke norske myndigheter sagt klart ifra hvor store kutt som er nødvendige for å nå målet om maks 2 C. Statsminister Jens Stoltenberg har snakket om 50 prosent kutt innen 2050, slik USA og Japan har tatt til orde for. Bangkok-møtet gir en mulighet til å rette opp dette, og kreve kraftigere globale kutt. Videre må Norge være helt klar på at det «omforente resultatet» fra København må bygge på hovedtrekkene i Kyoto-avtalen, med absolutte utslippsforpliktelser for alle rike land, og at rike land i tillegg må påta seg klare forpliktelser om å finansiere utslippskutt i utviklingsland. HVA SKJER ETTER BANGKOK? Den viktigste saken på møtet i Bangkok blir å lage en tidsplan for de videre forhandlingene. Men allerede nå er en del viktige stoppesteder fram mot København-toppmøtet i 2009 klarlagt. Det vil bli et nytt forhandlingsmøte i Bonn, Tyskland, i begynnelsen av juni. Her møtes de to arbeidsgruppene igjen, og forhandlingene vil kunne komme i gang for alvor. Deretter vil det sannsynligvis bli et nytt møte for arbeidsgruppene i august/september. Norge har tilbudt seg 16 Fra Bali til Cancun

17 å stå for finansieringen av dette møtet, og har invitert Ghana til å være vertskap. Desember 2008 blir det et nytt toppmøte i Poznan, Polen. Dette blir et viktig sjekkpunkt for å måle framgangen i forhandlingene, midtveis mellom Bali og København. Men møtet vil nødvendigvis preges av at USA fortsatt ledes av Bush-administrasjonen, til tross for at en ny president vil være valgt på dette tidspunktet. Demokratenes Barack Obama har allerede sagt at dersom han blir valgt, vil han sende sine folk til Poznan selv om han formelt sett ikke er innsatt som president ennå. I tillegg til forhandlingsmøtene i regi av FNs klimakonvensjon (UNFCCC), vil flere andre internasjonale toppmøter være viktige for forhandlingene fram mot København. Da Storbritannia hadde formannskapet i G8, satte de i gang en «dialog» om klima som i tillegg til G8-landene også inkluderer flere store utviklingsland. Denne dialogen fortsetter fram mot G8-toppmøtet i Japan i juli. Dessuten har USA tatt initiativ til «Major Economies Meeting» (MEM) der landene med størst utslipp møtes til diskusjoner. Initiativet har blitt sterkt kritisert for å være Bush-administrasjonens forsøk på å stjele showet fra FN, og USA har måttet understreke at denne prosessen bare skal «støtte opp om» de FN-ledede forhandlingene. Fra Bali til Cancun 17

18 HVA SKJEDDE PÅ KLIMAMØTET I BANGKOK? Det første møtet i de internasjonale klimaforhandlingene etter toppmøtet på Bali desember, ble avholdt i Bangkok fra 31. mars til 4. april. Etter harde forhandlinger ble det enighet om en tidsplan for de videre forhandlingene fram mot København-toppmøtet i desember Forhandlingene fram mot København er organisert i to ad-hoc arbeidsgrupper: Arbeidsgruppa for nye utslippsforpliktelser for Kyoto-landene ( Ad-Hoc Working Group on Further Commitments for Annex I Parties under the Kyoto Protocol, forkortes AWG-KP) skal forhandle fram nye utslippsforpliktelser for de rike landene som allerede har forpliktelser i Kyoto-protokollen. Arbeidsgruppa for langsiktig felles handling ( Ad-Hoc Working Group on Long-term Co-operative Action, forkortes AWG-LCA) er det direkte resultatet av Balitoppmøtet i desember Denne gruppa skal forhandle om hvordan verdenssamfunnet som helhet også landene som ikke har forpliktelser i Kyoto-protokollen kan øke sin klimainnsats. TIDSPLAN FOR VIDERE FORHANDLINGER Arbeidsgruppa AWG-LCA møttes for første gang i Bangkok, og den største spenningen før møtet knyttet seg til diskusjonene i denne gruppa. Det konkrete målet med møtet i Bangkok var å komme til enighet om en tidsplan for det videre arbeidet i denne arbeidsgruppa. Det ble uventet harde forhandlinger på dette området, og først etter midnatt natt til lørdag ble det enighet. De videre forhandlingene skal ifølge den nye tidsplanen organiseres med et møte i Bonn, Tyskland, i juni, og et møte i Accra, Ghana, i august, før det årlige partsmøtet som i år arrangeres i Poznan, Polen, i desember. Deretter vil det bli minst fire møter i løpet av neste år, fram til partsmøtet i København i desember Alle de fire byggesteinene i en ny avtale (utslippskutt, tilpasning, finansiering og teknologi) samt spørsmålet om et langsiktig mål ( shared vision ) for klimaarbeidet skal diskuteres på hvert av disse møtene. I tillegg skal det holdes workshops på spesielle temaer som varierer fra møte til møte (se tabell på siste side). 18 Fra Bali til Cancun

19 LANGSIKTIG MÅL FOR UTSLIPPSKUTT Arbeidsgruppa begynte også diskusjonen om et felles, langsiktig mål for det internasjonale klimaarbeidet. Diskusjonen gikk ikke på konkrete mål i form av utslippsreduksjoner på lang sikt, men på hva et slikt langsiktig mål skal innebære. Flere land mente at Klimakonvensjonens overordnede mål om å hindre farlig menneskelig innvirkning på klimasystemet er godt nok, mens blant andre EU og alliansen av små øystater (AOSIS) mente at målet i konvensjonen er for lite konkret. Enkelte utviklingsland, for eksempel Bangladesh, tok til orde for kraftige utslippsreduksjoner, og at utslippstoppen må nås så raskt som mulig. Australia mente at den felles visjonen ikke burde være juridisk bindende, men heller et langsiktig mål å strekke seg etter. UTSLIPPSREDUKSJONER I den innledende diskusjonen om utslippsreduksjoner, la utviklingslandene sterkt vekt på at mens rike land må redusere sine utslipp, må utviklingslandene først og fremst redusere utslippsveksten. En rekke land, både rike og fattige, tok til orde for å arbeide videre med kriterier for differensiering mellom land. Japan brukte møtet til å promotere sitt forslag om sektorvise utslippsmål. Dette forslaget ble møtt av skepsis og kritikk fra utviklingslandene, som frykter at dette kan undergrave ideen om bindende nasjonale utslippsmål for rike land. Det ble likevel bestemt at ulike former for sektortilnærminger skal vurderes videre, og at det skal holdes en workshop om dette i Accra i august. U-landsgruppen G77/Kina rettet også sterk kritikk mot den rike delen av verden for ikke å etterleve allerede inngåtte forpliktelser. Utviklingslandene viste til at til tross for løftene i Kyoto-avtalen, vokser fortsatt utslippene i de fleste rike land. Ikke overraskende ble USA utsatt for spesielt hard kritikk. India mente at nye forpliktelser for alle rike land, inkludert USA, er helt nødvendig for at utviklingslandene skal kunne øke sin innsats. FINANSIERING OG TILPASNING Et sentralt tema på møtet ble Verdensbankens to planlagte klimafond, som først ble presentert under et klimamøte som G8 arrangerte i Japan i midten av mars. De to fondene er ment å støtte blant annet klimavennlig teknologi, tilpasningstiltak og skogtiltak i utviklingsland alt sammen tiltak som også skal diskuteres i FNs klimaforhandlinger. Mange utviklingsland rettet derfor kritikk mot Verdensbankens initiativ, og uttrykte bekymring for at de nye fondene vil legge føringer på FN-forhandlingene eller konkurrere om midler med eventuelle nye FN-fond. Filippinene, som snakket på vegne av G77/Kina, uttalte at den gode nyheten er at det finnes penger, men den dårlige nyheten er at disse pengene er i hendene på institusjoner som ikke nødvendigvis bidrar til Klimakonvensjonens mål. Også miljøorganisasjonene tilstede i Bangkok uttrykte sterk bekymring for Verdensbankens klimafond. Verdensbanken styres av de rike giverlandene, i motsetning til FNs klimakonvensjon, der alle land deltar på lik linje. Å gi Verdensbanken en framtredende rolle i klimaarbeidet kan derfor bidra til økt mistillit mellom rike og fattige land i forhandlingsprosessen. Utviklingslandene var ellers opptatt av at tilpasningstiltak og reduksjonstiltak må likebehandles i de videre forhandlingene. Flere utviklingsland, blant andre Bangladesh og Ghana, tok til orde for en egen protokoll om tilpasning. NYE UTSLIPPSMÅL FOR RIKE LAND I tillegg til diskusjonene i AWG-LCA, fortsatte AWG-KP sine diskusjoner om nye utslippsmål for landene som allerede har forpliktelser i Kyoto-avtalen. Dette var det første møtet i AWG-KP etter at Norges tidligere sjefsforhandler Harald Dovland ble valgt til leder av gruppa. Møtet ble brukt på en workshop om virkemidler rike land kan bruke for å nå sine utslippsmål. Diskusjonen om virkemidler ble ikke avsluttet på dette møtet, men det ble bestemt at man i det videre arbeidet skal vurdere blant annet hvordan de fleksible mekanismene (kvotehan- Fra Bali til Cancun 19

20 del, CDM og JI) kan forbedres, og hvordan CO2- opptak og -utslipp som følge av arealbruk og skog (LULUCF) skal håndteres. Det ble dessuten eksplisitt fastslått at utslipp fra luftfart og sjøfart er et av temaene som skal diskuteres videre, noe Norge var blant de ivrigste pådriverne for. OPPSUMMERING Bangkok-møtet var bare en første forsiktig start på forhandlingene fram mot Københavntoppmøtet i Men møtet gir likevel noen viktige signaler om prosessen videre. For det første er det tydelig at mistilliten mellom rike og fattige land fortsatt er kraftig, og at dette kan bli et alvorlig problem for de videre forhandlingene. Norge bør derfor bruke alle muligheter til å bygge bro mellom rike og fattige lands interesser i forhandlingene. For det andre viser Bangkok at mye av nøkkelen til større deltakelse fra utviklingslandene ligger i økt innsats fra den rike delen av verden; særlig USA, men også de andre rike landene. Den økte innsatsen må omfatte både reduserte utslipp på hjemmebane, og kraftigere bidrag til utslippsreduksjoner og tilpasning i fattige land. Norges regnskog-initiativ kan være et viktig bidrag til det siste, mens rekordhøye nasjonale klimagassutslipp ved inngangen til 2008 bidrar i motsatt retning. 20 Fra Bali til Cancun

21 HVA SKJER I BONN I JUNI? juni møtes forhandlere fra hele verden i Bonn, Tyskland, for å fortsette forhandlingene om en ny internasjonal klimaavtale. I en rekke parallelle møter skal klimadiplomatene forsøke å komme nærmere enighet om viktige spørsmål som kvotehandel, utslippsreduksjoner i utviklingsland og tilpasning til klimaendringer. Målet er å bli enige om en avtale i København i Forhandlingene fram mot Københavntoppmøtet i desember 2009 føres gjennom flere parallelle prosesser. I Bonn møtes de to arbeidsgruppene som forhandler om en framtidig klimaavtale (AWG-KP og AWG-LCA). I tillegg møtes de to undergruppene til FNs klimakonvensjon som behandler saker av mer teknisk karakter (SBSTA og SBI). FORHANDLINGER I TO ARBEIDSGRUPPER Arbeidsgruppa for nye utslippsforpliktelser for Kyoto-landene («Ad-Hoc Working Group on Further Commitments for Annex I Parties under the Kyoto Protocol», forkortes AWG- KP eller bare AWG) skal forhandle fram nye utslippsforpliktelser for de rike landene som allerede har forpliktelser i Kyoto-protokollen. Kyoto-avtalens første forpliktelsesperiode slutter i 2012, men selve Kyoto-avtalen går ikke ut. Målet med AWG-KP er å komme fram til nye tallfestede forpliktelser for den neste forpliktelsesperioden. Ettersom USA ikke har ratifisert Kyoto-protokollen, deltar de ikke i denne arbeidsgruppa. U-landene er med i diskusjonen, men denne gruppa skal ikke vurdere eventuelle utslippsforpliktelser for dem. Arbeidsgruppa for langsiktig felles handling («Ad-Hoc Working Group on Long-term Cooperative Action», forkortes AWG-LCA eller bare LCA) er det direkte resultatet av klimatoppmøtet på Bali, og har bare møttes en gang tidligere. Denne gruppa skal forhandle om spørsmålene som er beskrevet i Bali Action Plan, og som handler om hvordan verdenssamfunnet kan øke sin samlede innsats mot klimaendringene. Her deltar alle land. VIKTIGE SPØRSMÅL I BONN Møtet i Bonn blir sammen med det påfølgende møtet i Accra, Ghana, i august viktig for å sørge for at forhandlingene har kommet et stykke på vei før det store toppmøtet i Poznan, Polen, i Fra Bali til Cancun 21

22 desember. Poznan-møtet vil markere at man er halvveis fra Bali til København i forhandlingsprosessen, og det er svært viktig å sørge for at man har kommet nærmere enighet på noen viktige spørsmål på dette møtet. Et tema som AWG-LCA skal behandle i Bonn er hvordan man kan sikre finansiering av fattige lands tiltak for å tilpasse seg klimaendringene («adaptation»). Så langt har den rike delen av verden ikke på langt nær bidratt med nok midler til dette. Diskusjonen om størrelsen på framtidige utslippskutt og hvordan de skal fordeles vil ikke være den viktigste i AWG-LCA i Bonn. Mange mener disse spørsmålene i stor grad bør utsettes til etter at USA har fått en ny president neste år. Noen spørsmål knyttet til dette temaet kan likevel komme til å dukke opp i forhandlingene: På Bali ble det satt et klart skille mellom framtidige forpliktelser for rike land og utviklingsland. USA prøver å gjøre dette skillet mer diffust, og sette sine egne forpliktelser i samme kategori som utviklingslandene. De fleste andre land motsetter seg dette, og krever at USAs innsats må være like stor som innsatsen til andre rike land («comparability of efforts»). Japan har gjentatte ganger tatt til orde for å sette reduksjonsmål for sektorer i stedet for eller i tillegg til reduksjonsmål for hvert enkelt land («sectoral approach»). Dette kan undergrave Kyoto-avtalens klare reduksjonsmål for rike land, og har derfor møtt mye motstand. Forslaget vil likevel sannsynligvis bli gjentatt i Bonn. I AWG-KP vil en viktig del av diskusjonen i Bonn dreie seg om framtidig bruk av de fleksible mekanismene kvotehandel, felles gjennomføring (JI) og den «grønne utviklingsmekanismen» (CDM). I dag kan disse mekanismene brukes som et supplement til at rike land kutter sine egne utslipp. Et spørsmål som kan komme opp i Bonn er hva som menes med «supplement», altså hvor stor del av et lands utslippsforpliktelser som skal kunne oppfylles gjennom kvotekjøp. Det kan også bli fremmet forslag til endringer i CDM-mekanismen, som i dag ikke gir gode nok garantier for at de globale utslippene faktisk reduseres. Et tema som kan komme opp i flere ulike fora under Bonn-møtet er om utslipp fra internasjonal luftfart og skipstrafikk skal inkluderes i en framtidig avtale. Dette vil sannsynligvis både bli diskutert i AWG-KP og i AWG-LCA. NORGES ROLLE Norge vil sannsynligvis bruke møtet i Bonn til å gjenta flere av sine tidligere forslag. Blant annet har Norge tidligere foreslått at en del av utslippsrettighetene i en ny klimaavtale bør auksjoneres, og at inntektene fra auksjonen kan brukes på tilpasningstiltak. Videre har Norge lenge vært en pådriver for å inkludere utslipp fra internasjonal luft- og sjøfart i en framtidig avtale. Norges Naturvernforbund er glad for at Norge har gjort dette til en kampsak, og oppfordrer de norske forhandlerne til fortsatt innsats på dette punktet. Norge kan også spille en viktig rolle når det gjelder å si klart ifra om hvor mye utslippene bør kuttes, både på kort og lang sikt. Selv om dette ikke vil være et hovedtema i Bonn, bør Norge gjenta målet om å stoppe oppvarmingen så langt under 2 C som mulig. G8-landene prøver for tiden å bli enige om et felles mål om å halvere de globale utslippene innen Dette er altfor svakt til å stoppe temperaturstigningen under 2 C. Norge må si klart ifra om at det trengs langt kraftigere utslippskutt enn G8-landene legger opp til. Norges Naturvernforbund ber dessuten de norske forhandlerne om å være krystallklare på at en framtidig avtale må basere seg på absolutte, tallfestede utslippsforpliktelser for rike land. Japans forslag om sektorvise utslippsmål kan aldri erstatte nasjonale reduksjonsforpliktelser. Videre må en framtidig avtale sikre at rike land finansierer kraftige utslippsreduksjoner i utviklingslandene, og at denne finansieringen kommer som et tillegg til utslippsreduksjoner i de rike landene. 22 Fra Bali til Cancun

23 HVA SKJER ETTER BONN? Tidsplanen for de videre forhandlingene i 2008 er allerede på plass. Etter møtet i Bonn vil de to arbeidsgruppene AWG-KP og AWG- LCA møtes igjen i Accra, Ghana, august. Dette møtet vil finansieres av norske myndigheter. Desember 2008 blir det et nytt toppmøte i Poznan, Polen. Dette blir et viktig sjekkpunkt for å måle framgangen i forhandlingene, midtveis mellom Bali og København. Men møtet vil nødvendigvis preges av at USA fortsatt ledes av Bush-administrasjonen, til tross for at en ny president vil være valgt på dette tidspunktet. Demokratenes Barack Obama har allerede sagt at dersom han blir valgt, vil han sende sine folk til Poznan selv om han formelt sett ikke er innsatt som president ennå. I tillegg til forhandlingsmøtene i regi av FNs klimakonvensjon (UNFCCC), vil flere andre internasjonale toppmøter være viktige for forhandlingene fram mot København. G8-landene fortsetter sin «klima-dialog» fram til G8- toppmøtet i Japan i juli. Her kan det altså bli lansert et mål om halvering av de globale utslippene innen Fra Bali til Cancun 23

24 HVA SKJEDDE PÅ KLIMAMØTET I BONN? De to første ukene i juni møttes forhandlere fra mer enn 170 land i Bonn, Tyskland, for å fortsette forhandlingene om en ny internasjonal klimaavtale. De to ukene har gjort diskusjonen om en framtidig klimaavtale mer konkret på enkelte områder. Men det er likevel langt igjen til forslagene i forhandlingene matcher de enorme klimautfordringene verden står overfor. Mange land advarte mot at forhandlingene går for sakte framover. Fram mot København-toppmøtet i 2009, der man etter planen skal få enighet om en ny avtale, er forhandlingene organisert i to arbeidsgrupper: Arbeidsgruppa for nye utslippsforpliktelser for Kyoto-landene (forkortes AWG-KP) skal forhandle fram nye utslippsforpliktelser for de rike landene som allerede har forpliktelser i Kyotoprotokollen. Arbeidsgruppa for langsiktig felles handling (forkortes AWG-LCA) skal forhandle om hvordan verdenssamfunnet som helhet også landene som ikke har forpliktelser i Kyotoprotokollen kan øke sin klimainnsats. Begge disse arbeidsgruppene møttes i Bonn. I tillegg møttes de faste komiteene SBSTA og SBI, som diskuterer tekniske og vitenskapelige spørsmål knyttet til Klimakonvensjonen og Kyotoavtalen. Forhandlingene i Bonn strakk seg altså fra store og overordnede spørsmål til tekniske og praktiske detaljer. LITE NYTT OM UTSLIPPSREDUKSJONER Diskusjonen om hvor mye utslippene skal reduseres, både i rike og fattige land, kom ikke mye videre i Bonn. Stadig flere land virker åpne for å diskutere langsiktige mål om utslippsreduksjoner fram til for eksempel Forpliktelser på kortere sikt er det imidlertid vanskeligere å snakke om. Under toppmøtet på Bali ble det antydet at de rike landene som helhet bør redusere sine samlede utslipp med prosent innen Men ikke engang EU, som var en av pådriverne for dette på Bali, har så langt vært villig til å ta på seg en forpliktelse innenfor dette intervallet. Et tema som ble diskutert ved flere anledninger i Bonn var hvordan utslipp fra internasjonal luftfart og sjøfart kan inkluderes i en ny klimaavtale. Norge la fram to konkrete forslag til hvor- 24 Fra Bali til Cancun

25 dan skipsfartens utslipp kan inkluderes. Kort fortalt går de ut på at det legges en forpliktelse på skipseiere over hele verden til enten å kjøpe utslippskvoter for sine utslipp, eller å betale en avgift inn til et fond. Forslagene har blitt møtt med en viss skepsis fra utviklingslandene, som er redde for at de medfører skjulte reduksjonsforpliktelser for dem. Norge bør arbeide videre med å finne gode kompensasjonsordinger for fattige land som vil få økte kostnader av forslaget. Et annet spørsmål som førte til mye debatt i Bonn var Japans forslag om å sette sektorvise mål for utslippsreduksjoner. Forslaget har blitt sterkt kritisert både av utviklingsland og miljøorganisasjoner for å undergrave Kyoto-avtalens prinsipp om bindende utslippsforpliktelser for alle rike land. Kritikken har tvunget Japan til å slå fast at eventuelle sektormål ikke skal erstatte bindende nasjonale reduksjons-forpliktelser, men det er fortsatt svært uklart hva deres sektorforslag innebærer i praksis. Dette vil bli nærmere diskutert på det kommende møtet i AWG- KP og AWG-LCA i Accra, Ghana, i august, der det holdes en egen workshop om temaet. Forslaget om å etablere en ny mekanisme for å redusere avskoging i utviklingsland (forkortet REDD) har også blitt et viktig tema i de internasjonale klimaforhandlingene. I Bonn diskuterte man en del tekniske spørsmål knyttet til REDD, som for eksempel hvordan utslippsreduksjonene skal beregnes. De politiske problemstillingene, for eksempel hvordan tiltak for redusert avskoging skal finansieres, vil bli tema på det kommende møtet i Accra. KONKRET OM FINANSIERING Diskusjonene i AWG-LCA om finansiering av utslippsreduksjoner og klimatilpasning i utviklingsland var blant de mest konkrete og nyskapende i Bonn. I løpet av den første uka av forhandlingene ble det lagt en rekke konkrete forslag på bordet. Blant annet har Mexico foreslått å opprette et multilateralt klimafond under FNs klimakonvensjon, med en forpliktelse for rike land til å betale inn til dette fondet. Norge gjentok sitt forslag fra Bali om å auksjonere noen av utslippsrettighetene i en ny klimaavtale, og å bruke inntektene fra auksjonen til tilpasningstiltak i utviklingsland. Kina foreslo en forpliktelse for alle rike land til å bruke en fast prosent av BNP på utslippsreduksjoner i utviklingsland. Spørsmålet om rike lands finansiering av utslippsreduksjoner i utviklingslandene kommer til å bli blant de viktigste og vanskeligste i en ny klimaavtale. Norge lovte i Bonn å konkretisere sitt forslag ytterligere, og å legge fram et formelt skriftlig forslag før neste møte i AWG-LCA i august. Naturvernforbundet oppfordrer regjeringen til å utvide forslaget til ikke bare å finansiere tilpasningstiltak, men også tiltak for å kutte klimagassutslippene i utviklingsland, for eksempel gjennom redusert avskoging. MANGE FORSLAG TIL UTVANNING AV FRAMTIDIG AVTALE Etter gode diskusjoner og en rekke konkrete forslag fra både utviklingsland og noen rike land i løpet av den første uka, ble forhandlingenes andre uke i større grad dominert av enkelte rike lands arbeid for å vanne ut sine egne utslippsforpliktelser. Særlig la Canada, Japan og Australia fram flere forslag som vil gjøre det lettere for dem å nå sine framtidige forpliktelser: Det har blitt lagt fram en lang liste med forslag til oppmykning i regelverket for den grønne utviklingsmekanismen, CDM. Blant annet vil enkelte land at kjernekraft og flere typer skog- og arealbrukstiltak skal kunne gi muligheten til å selge CDM-kvoter. Canada har foreslått større fratrekk i utslippsregnskapet for naturlig CO2-opptak i skog og jord. Japan og flere andre land ønsker å bytte ut 1990 som basisår i Kyoto-protokollen med et år som ligger nærmere i dag. Det vil gjøre at utslippskuttene i en framtidig avtale ser større ut enn de egentlig er. Fra Bali til Cancun 25

26 LITEN FRAMDRIFT Det er ikke oppmuntrende å se hvordan gamle forslag til svekkelser av Kyoto-avtalen nå dukker opp på nytt, samtidig som diskusjonen om nye og mer ambisiøse forpliktelser står nærmest stille. De to siste dagene i Bonn uttrykte flere land bekymring for den dårlige framdriften i forhandlingene, og ba om at innsatsen måtte økes fram til neste forhandlingsmøte i august. Talsmannen for Alliansen av små øystater (AOSIS) advarte mot at muligheten for å unngå uopprettelig skade på klimasystemet kan forspilles dersom ikke tiden brukes godt. De to arbeidsgruppene AWG-LCA og AWG-KP møtes igjen i Accra, Ghana, i slutten av august. Deretter er neste stopp Poznan, Polen, der det holdes et toppmøte i desember. Dette toppmøtet vil markere at man er midtveis i forhandlingene som ble satt i gang på Bali og som skal avsluttes i København. Mange observatører regner derfor med at man vil se et temposkifte i forhandlingene fra og med Poznan-toppmøtet. For klimaets skyld får man håpe at det vil slå til. En av grunnene for den manglende framdriften er at verden venter på presidentvalget i USA. I Bonn var USAs forhandlere lite synlige, og deres uttalelser ble tillagt liten vekt, ettersom alle forhandlere i Bonn er svært klar over at dagens administrasjon i USA ikke har noen påvirkning på det endelige resultatet i København. 26 Fra Bali til Cancun

27 HVA SKJER I ACCRA I AUGUST? august fortsetter forhandlingene om et nytt internasjonalt avtaleverk for å kutte verdens klimagassutslipp. Forhandlere fra hele verden møtes i Accra, Ghana, for å legge grunnlaget for det kommende klimatoppmøtet i Polen i desember. På dagsorden står blant annet hvordan redusert avskoging og såkalte sektormål kan brukes i den framtidige klimakampen. Da forhandlingsmøtet i Bonn ble avsluttet før sommeren, var det med en sterk oppfordring fra flere land om å få fortgang i prosessen. Hvis man skal klare å komme fram til en ny avtale på København-toppmøtet i 2009, bør man allerede på årets toppmøte i desember i Poznan, Polen, ha fått på plass de første detaljene. Men så langt har forhandlingene fokusert på formaliteter, og framdriften har vært liten. På forhandlingsmøtet i Bonn ble landene bedt om å begynne å legge fram konkrete forslag, og å foreslå tekst som det kan forhandles om. Flere land har fulgt denne oppfordringen, og det er derfor håp om at de kommende forhandlingene i Accra kan bli mer konkrete enn på tidligere møter. Accra-møtet er også det første FN-møtet etter at G8 i sommer ble enige om at verdens samlede utslipp minst må halveres innen Det er likevel lite trolig at denne beslutningen vil ha særlig innvirkning på FN-forhandlingene, ettersom G8-vedtaket er lite konkret og ikke sier noe om reduksjonsmål på kortere sikt. I prinsippet ligger alle forhandlingstema på bordet under hvert eneste møte. Diskusjonene vil dermed kunne fortsette både om framtidige utslippsforpliktelser for rike land, om nye former for forpliktelser for utviklingslandene, om økt innsats for tilpasning til klimaendringene, og om teknologioverføring og finansiering av klimatiltak. Men to tema er plukket ut for spesiell gjennomgang i en såkalt «in-session workshop» under Accra-møtet: Forslaget om en egen mekanisme for å redusere utslipp fra avskoging i utviklingsland, og forslaget om en såkalt sektortilnærming med sektorvise målsetninger på internasjonalt nivå. SEKTOR-TILNÆRMING Det var opprinnelig Japan som tok til orde for å sette sektorvise mål for utslippsreduksjoner (en såkalt «sectoral approach» eller sektortilnærming). Forslaget har blitt sterkt kritisert både av utviklingsland og miljøorganisasjoner Fra Bali til Cancun 27

28 for å undergrave Kyoto-avtalens prinsipp om bindende utslippsforpliktelser for alle rike land. Kritikken har tvunget Japan til å slå fast at eventuelle sektormål ikke skal erstatte bindende nasjonale reduksjons-forpliktelser i de rike landene, men det er fortsatt svært uklart hva deres sektorforslag innebærer i praksis. Ulike land legger blant annet ulikt innhold i begrepet «sektor». Japans ide, som støttes av USA og delvis også Norge, er rettet inn mot industrielle sektorer (sementindustri, metallindustri, energiproduksjon osv). For slike sektorer kan det for eksempel settes globale utslippsmål, egne energieffektivitetsmål, eller andre typer målsetninger og forpliktelser. Det vanskelige med slike sektormål er hvordan man skal differensiere dem mellom fattige og rike land, og hvordan man hindrer at de undergraver eller erstatter de rike landenes nasjonale forpliktelser. Men man kan også tenke seg andre typer sektorer enn industrielle. Å få internasjonal skipstrafikk og luftfart inn i en ny klimaavtale er for eksempel svært viktig. Dette er en avgrenset sektor som per i dag ikke er dekket av de nasjonale reduksjonsforpliktelsene. Et eget utslippsmål for luft- og sjøfart vil altså også være et sektormål, men det vil være langt mindre problematisk enn andre typer sektormål. Et mål for reduserte utslipp fra avskoging i utviklingsland vil også være et slags sektor-mål, men dette diskuteres som et eget punkt i forhandlingene. REDUSERTE UTSLIPP FRA AVSKOGING Det er bred enighet om at en framtidig klimaavtale må inneholde en mekanisme for å redusere utslippene fra avskoging i utviklingsland («Reduced Emissions from Deforestation in Developing countries», forkortes REDD). Nærmere 20 prosent av verdens samlede klimagassutslipp kommer fra avskoging, og i store regnskogland som Brasil og Indonesia utgjør avskoging opp mot 75 prosent av landets utslipp. Det er imidlertid harde forhandlinger om hvordan en såkalt REDD-mekanisme skal utformes: Hvem skal betale, hvordan definerer man avskoging, og hvordan måle effekten av tiltakene? Dette er bare noen av de uavklarte spørsmålene. Den kanskje viktigste diskusjonen i Accra vil være knyttet til finansiering av tiltak for å redusere avskogingen. Enkelte regnskogland har foreslått å gjøre REDD til en del av kvotemarkedet, slik at et utviklingsland som reduserer avskogingen kan selge karbonkreditter til rike land. Andre land, som Brasil, er sterkt imot dette, fordi det vil føre til at de rike landene til gjengjeld kan øke sine utslipp. Brasil ønsker at rike land betaler inn til et fond som støtter REDDtiltak, og har allerede satt opp et slikt fond for å ta imot frivillige bidrag til arbeidet med å stoppe avskogingen i Amazonas. Norge har så langt ikke tatt stilling til hvordan REDD-tiltak skal finansieres, og ønsker foreløpig å holde alle muligheter åpne. Et stort problem i forhandlingene om REDD, er at de menneskene som i størst grad vil bli rammet av nye internasjonale avtaler om skogbevaring, nesten ikke er involvert i prosessen. Urfolk og lokalsamfunn som lever i og av de tropiske skogene deltar i svært liten grad på forhandlingsmøtene, og blir ofte heller ikke spurt til råds av sine nasjonale myndigheter. Hvis denne skjevheten skal kunne rettes opp før det kommende toppmøtet i Poznan, må saken tas opp til diskusjon i Accra. NORSKE FORSLAG I FORHANDLINGENE Norske myndigheter har sendt inn to konkrete forslag i forkant av Accra-møtet. For det første har de kommet med en konkretisering av et tidligere presentert forslag om å auksjonere deler av utslippstillatelsene i en framtidig klimaavtale, for å skaffe penger til ulike klimatiltak. For det andre har Norge foreslått en konkret framgangsmåte for å sette en utslippsforpliktelse for internasjonal skipsfart. Forslaget om å auksjonere en andel av framtidige utslippstillatelser er tidligere lagt fram under forhandlingsmøtene på Bali og i Bonn. Ideen 28 Fra Bali til Cancun