Reguleringsplan for Engebøfjellet svar på oppfølgende spørsmål

Transkript

1 Klima- og miljødepartementet Postboks 8013 Dep 0030 Oslo Oslo, Deres ref.: [Deres ref.] Vår ref. (bes oppgitt ved svar): 2013/4983 Saksbehandler: Reguleringsplan for Engebøfjellet svar på oppfølgende spørsmål Vi viser til Miljødirektoratets brev «Tilleggsundersøkelser i Førdefjorden høring i innsigelsessak» datert 4. november 2014, til Nordic Minings kommentarer til dette brevet datert 12. november I brev fra Klima- og miljødepartementet 13. november 2014 blir vi bedt om å gi vår vurdering av de forholdene som framkommer i Nordic Minings brev 12. november I brev fra Klima- og miljødepartementet 17. november 2014 ber departementet også om svar på en del tilleggsspørsmål knyttet til Miljødirektoratets uttalelse. Nedenfor følger svar på spørsmålene fra departementet delt inn i hovedbolker knyttet til fjorden som helhet, deponiet og restitusjon, artene som kan påvirkes av deponeringen, mulighet for bevaringstiltak utenfor leveområdet og praksis i andre saker. Nordic Minings kommentarer er først og fremst knyttet til punktene om fjorden som helhet og enkeltartene og blir besvart under disse punktene. Nordic Minings kommentarer knyttet til Miljødirektoratets bruk av føre-var prinsippet og forvaltningspraksis i lignende saker er besvart i oppsummeringen til slutt. 1. Førdefjorden som helhet Departementet har stilt følgende spørsmål: Er det sannsynlig at naturmangfoldet i Førdefjorden har noen unike trekk i forhold til andre fjorder i regionen? Kan det sies noe mer om forekomsten av andre fjorder i regionen som sannsynlig vil kunne ha tilsvarende naturmangfold og økosystemfunksjoner? Er det kjent forekomst av blålange i andre fjorder med sammenlignbare dybdeforhold? Er det grunn til å tro at dybdeforholdene i Førdefjorden er unike? Norskekysten er et av områdene i verden med flest fjorder, og det finnes ca navngitte fjorder i landet. Generelt kan fjordene deles inn i to kategorier, fjorder med og fjorder uten terskler. De fleste fjordene på Vestlandet er terskelfjorder, noe som betyr at de kan ha unik artssammensetning fordi tersklene vil utgjøre en fysisk barriere som skiller fjordene fra områdene utenfor. Spesielt vil dette gi seg utslag i variasjoner i diversiteten av bunnorganismer mellom fjorder. Det kan også forekomme innad i en fjord, dersom fjorden består av flere grunne terskler. Norske fjorder er

2 generelt lite undersøkt med hensyn til biologisk mangfold. Et annet viktig aspekt er at marine arter og økosystem er skjult under havoverflata og er lite tilgjengelig. Arbeidet med å kartlegge er derfor vanskeligere og mer kostbart enn på land, hvor arter og økosystemer kan observeres direkte. Fjord- og kystområdene våre opplever økende press fra menneskelig aktivitet, som økt ferdsel og økt næringsvirksomhet. Fjord og kystområdene våre opplever økende press fra menneskelig aktivitet, som økt ferdsel og økt næringsvirksomhet. Det som kjennetegner mange av fjordene er at de har gjennomgått en vesentlig tilstandsendring som igjen medfører negative effekter på andre naturtyper, arter og økosystemer. En kjent årsak til at mange norske fjorder har en dårlig tilstand, er at havner og fjordområder gjennom lang tid har blitt tilført forurensning fra ulike virksomheter og aktiviteter. Miljøgifter er avsatt på sjøbunnen og utgjør sammen med dagens utslipp en betydelig belastning på organismer og økosystem. Fjordområdene utsettes videre for eutrofi fra bl.a. jordbruk, skogbruk, akvakultur og kloakkanlegg. Andre påvirkningsfaktorer fra land er tilførsler av ferskvann, partikler og næringssalter fra elver som bl.a. stammer fra jordbruk og kommunale renseanlegg. Klimaendringer forventes å øke disse tilførslene. Førdefjorden er den lengste fjorden i Sunnfjord, som totalt har 24 fjorder. Førdefjorden har flere terskler, hvor den grunneste er på ca. 50m. Ingen fjorder er like, men dypet i det planlagte deponiområdet vil finnes i mange andre fjorder langs norskekysten. Vi har ikke en detaljert oversikt over dypene i de ulike norske fjordene, og kan derfor ikke anslå hvor mange fjorder det dreier seg om. De samlede miljøforholdene på et spesifikt dyp er en kombinasjon av mange faktorer som strømstyrke og strømretning som igjen vil reflekteres i bunnsubstratet eller sedimentet. Terskeldybden eller dybdene hvis det er flere terskler vil avgjøre blant annet utskiftningsfrekvensene av bunnvannet og oksygenforholdene. Produksjonsforholdene i de øverste vannlagene varierer mye fra fjord til fjord og er avhengig av topografi hvirvler, ferskvannsavrenning og nedbørsforhold. Produksjonsforholdene har betydning for mengde og kvalitet på sedimenteringen av karbon til fjordbunnen og dette vil igjen være avgjørende for mattilgangen og produktiviteten i bunndyrsamfunnet. I tillegg kommer de vertikalvandrende planktonsamfunnene som også kan føre mat til bunndyr, blant annet direkte som byttedyr. Tilleggsundersøkelsene med videotransekter i Førdefjorden viste etter vår vurdering en normal fauna i normale mengder for et sunt og friskt fjordmiljø. Bløtbunnsundersøkelsene som NIVA henviser til i den opprinnelige konsekvensutredningen viser imidlertid at Førdefjorden har et høyt artstall og mange individer. Sammenlignet med andre fjorder på Vestlandet, Gloppen, Høyangsfjorden, Bjørnafjorden, Lurefjorden og Hardangerfjorden, ligger Førdefjorden spesielt høyt (NIVA O WP1-WP2, 24 pp.). Dette er en indikasjon på gode produksjonsforhold. Det er også registrert 930 bentiske arter i sektor 10, hvor Førdefjorden ligger i henhold til Brattegard, Holthe 1997 (DN-Utredning ). Informasjonen over viser at det ikke er lett å sammenligne ulike fjorder i Norge. På bakgrunn av dette er det vanskelig for oss å si noe eksakt om sannsynligheten for at Førdefjorden er unik, annet enn at studier viser at den har et høyt arts- og individtall sammenlignet med andre Vestlandske fjorder. Det aktuelle deponeringsområdet i fjorden er fra tidligere uberørt av inngrep i form av industriell aktivitet. Dypere deler av fjorder kan opptre/fungere som konservative miljø pga. bassengvannets treghet som reduserer effektene av korttids- (sesong til sesong/år til år) eller meteorologiske endringer. I dypområder kan det biologiske mangfoldet være svært forskjellig fra det en finner på grunnere områder eller mellom to dypområder avgrenset av terskler i samme fjord. To fjorder som ligger etter hverandre i en nord-sør-gradient, kan også ha svært forskjellig biologisk mangfold i dypene 2

3 som følge av samme grunn. Disse tersklene hindrer til dels utskifting av vann og organismer med de omliggende områdene. Da det generelt er lite undersøkelser på biologisk mangfold i norske fjorder er det etter vår vurdering dessverre ikke mulig å si noe mer eksakt om hvorvidt andre fjorder i regionen har tilsvarende naturmangfold og økosystemfunksjoner som Førdefjorden. Det er kjente forekomster av blålange i andre fjorder med sammenlignbare dybdeforhold. Fiskeristatistikk fra Sør-Norge viser at blålange er bifangst i hovedsakelig reketrål fra hele Norskerenna, samt fra ulike garn og teineredskap i fjordene. Dette omfatter fjorder både av samme dyp eller dypere enn Førdefjorden, i hele området fra Boknafjorden til Trondheimsfjorden. Det er ikke kjent om dette er kun én bestand, eller om det finnes separate fjordbestander som skiller seg fra bestandene i havet. Se mer om blålange lenger ned i brevet, der arten omtales spesifikt. Nordic Mining har i sitt brev kommentert to aspekter rundt fjordens økosystem som de ønsker en utdypning av. Det første er at de ønsker dokumentasjon på vårt anslag om at et bortfall av bunnsediment innebærer en risiko for økosystemets funksjon. Det andre er hvordan Miljødirektoratet har kommet frem til slutningen om at 40 % av dyparealet i Førdefjorden vil dekkes av deponiet. Hvis man ser på økosystemet i en fjord, så har fjordbunnen mye av den samme funksjonen som skogbunnen i en skog på land, når det gjelder nedbryting av dødt materiale, og som leveområde for store mengder små virvelløse dyr, bakterier og virus. Et bortfall av store deler av fjordbunnen i et fjordbasseng vil ta bort en vesentlig del av næringsomsetningen og produksjonen i dette området, som er viktige både for kjemiske prosesser og for levende organismer i-, på og over sjøbunnen. Næring i form av døde planter og dyr som faller til bunnen vil ikke bli brutt ned og frigjort til vannmassene for å inngå i kretsløpet igjen, på samme måte som i en frisk velfungerende fjord (Kystøkologi Universitetsforlaget 1998, Trondhjemsfjorden Tapir forlag 2000). En studie gjort i Adriaterhavet i 2011 (B. Mikac et al 2011) viste at bortfall av børstemark som følge av anoksiske forhold førte til en stor endring i artssammensetningen. 20 år etter hendelsen er ennå ikke artsdiversiteten tilbake til der den var opprinnelig. Dette viser at bunnfaunaen er et sammensatt system, og at den bruker lang tid på å få tilbake sin funksjon ved ødeleggelse. En endret bunnfauna kan derfor endre økosystemets funksjon. Etter avsluttet drift (50 år) vil sjødeponiet ha en maksimumshøyde på ca. 150 meters dybde og dekke ca. 4,4 km², (Plan for deponering og beskrivelse av avgangssystem, 2014). Etter våre beregninger betyr dette at dypområdet under 250 m i det aktuelle fjordsegmentet av Førdefjorden (det sammenhengende dypbassenget i nordre del av Fjordid: iht. Norsk Fjordkatalog) er ca. 11,5km 2. Det betyr at ca. 38 % av bunnarealet under 250 m i dette bassenget vil få endret vanndyp og ødelagt bunnfauna som følge av tiltaket. Dette stemmer godt overens med det som kommer fram i NIVA notat O-28466/3, som sier at det totale deponiarealet vil utgjøre 40 % av fjordbunnsarealet under 300m. Nordic Mining viser til beregninger gjort av Asplan-Viak. Disse kjenner vi dessverre ikke til, og det er heller ikke oppgitt en referanse til den omtalte rapporten. Det som er viktig å merke seg i denne sammenhengen er at det er dypområdet i dette fjordsegmentet som er det vesentlige, ikke det totale areal med dyp under 300 m i Førdefjorden generelt. 3

4 2. Deponiet som funksjonsområde/restitusjon Departementet har stilt følgende spørsmål: Dybdeforhold, helning og sediment/substrattype på bunnen vil bli endret. Er det sannsynlig at funksjonene området har for de truede artene i dag kommer tilbake? En gjennomgang av erfaringer fra sjødeponi i Norge og andre land gjort av Klif i 2010 (Klif, TA 2715/2010) viser at deponiområder i sjø rekoloniseres i et tidsspenn mellom 5 og 10 år. Rekoloniseringen vil være avhengig av egenskapen til de deponerte massene, tilgang på næring og sedimentasjonsraten i det aktuelle området. Artssammensetningen etter deponering vil kunne avvike og variere fra opprinnelig arter før deponeringen startet. Med en driftsfase estimert til 50 år vil det bety at deponiområdet vil være uten sin økologiske funksjon opp mot 60 år. De topografiske endringene vil imidlertid være endelige, og vil etter all sannsynlighet føre til varige endringer i strømningsmønster og artssammensetning. Fiskens «valg» av leve-, oppvekst- og gyteområder er sannsynligvis gjort ut fra hvor det er størst overlevelse gjennom alle livsstadier. Dette gjelder både med hensyn til mattilgang og minimering av predasjon. Dette er spesielt viktig for gyte-, larve-, og oppvekstområdene, da fisken i disse stadiene er langt mindre mobil (spesielt for bunntilknyttet fisk). Heving av bunn til ca. 150 m dyp innebærer større svingninger i lys, temperatur og saltholdighet, fordi man da kommer nærmere overflaten hvor det er større variasjoner i disse fysiske parameterne. I tillegg vil strømningsmønsteret endres, noe som kan påvirke planktonforholdene og derved mattilgangen til fiskelarver og yngel. Bunnsubstratet er også helt annerledes enn et naturlig sediment. Det er ingen studier på fisk som kan dokumentere hva som har skjedd etter at tilsvarende deponier er avsluttet. Dette er en stor mangel. Men fiskere har hevdet at fisken forsvinner fra områdene under deponering, og at gyteområder legges brakk. I Repparfjorden er det nylig i et notat fra Akvaplan-NIVA datert bekreftet at fiskernes påstander om at torsken flyttet gyteområdet lengre ut i fjorden da det tidligere deponiet i Repparfjorden var i bruk er riktige. Snart 30 år etter endt deponering har ikke torsken vendt tilbake til det gamle gyteområdet innerst i Repparfjorden som er kjent fra gamle lokale fiskere. Valg av nye gyteområder kan være negativt for den langsiktige rekrutteringen i en lokal bestand, og det ble også funnet langt færre egg i Repparfjorden nå enn i Revsbotn, en nærliggende referansefjord som er upåvirket av tidligere utslipp. Når dyp og bunnforhold endres så vesentlig som det her er snakk om er det ikke tvil om at det mulige gytefeltet for blålange, som gyter egg rett over bunnen forsvinner. Det er også stor sannsynlighet for at oppvekstområdet til pigghå og annen bruskfisk, som er dypvannsarter forsvinner. Da dette er endringer som er varige er det med andre ord stor sannsynlighet for at funksjonsområdene til de truede artene ikke vil komme tilbake. Vanndypet er viktig for en rekke økologiske forhold, men det er, som forklart ovenfor en rekke andre forhold som avgjør hvordan miljøet er i en spesifikk fjord. Antall dybdemeter i Førdefjorden er ikke unikt, men de totale miljøforholdene kan være spesielle. Som vi har vist over er det dessverre vanskelig å si noe mer om hvor sannsynlig dette er. Den høye artsrikheten og mengden individer i sedimentene tyder imidlertid på gode forhold sammenlignet med mange andre fjorder. 4

5 3. Forvaltningsmålet for artene Departementet har stilt følgende spørsmål: Kan direktoratet si noe mer kvalifisert om sannsynligheten for at man ikke når forvaltningsmålene når det gjelder de ulike artene og bestandene: Hvor stor sannsynlighet er det for at tiltaket medfører at den aktuelle arten eller bestanden ikke ivaretas på lang sikt, dvs. at arten eller bestanden vil dø ut? Er det grunn til å anta at bestandene har genetiske særtrekk? Kan målet for den aktuelle arten eller bestanden nås på en annen måte eller i et annet tempo enn man ville ha gjort hvis naturmangfold hadde vært det eneste hensynet å ta? Pigghå Pigghå er kategorisert som kritisk truet (CR) på den norske rødlista først og fremst på grunn av overbeskatning. Arter som er listet som kritisk truet er arter som er direkte truet og som har 50 % risiko for å dø ut fra 10 til 100 år fram i tid. Den er også listet som sårbar på IUCN sin rødliste. Pigghå har en verdensomspennende utbredelse, men de man finner i Nordøst-Atlanteren regnes som en egen bestand. Det er usikkerhet knyttet til hvilken betydning våre farvann har for bestanden i Nordøst-Atlanteren, men det er gjort studier som tyder på at den i stor grad føder ungene sine her. Når det gjelder spørsmål om genetiske særtrekk sitter ikke Miljødirektoratet på kunnskap om dette for denne arten. Pigghå samler seg ofte i store stimer, noe som gjør arten meget utsatt for overbeskatning. Et direkte fiske av pigghå er derfor ikke tillatt i henhold til Fiskeridirektoratets reguleringer om fiske pr , og bifangst er den vesentligste påvirkningsfaktoren på arten pr i dag. Norge har antatt andel av europeisk bestand av pigghå på %. Det er ikke mulig å si hvor stor betydning dette oppvekstområdet har for den nordatlantiske bestanden av arten eller for arten globalt. Siden årsaken til at arten er rødlistet først og fremst er overbeskatning er det viktigste tiltaket for arten stans av fiske (inklusive fritidsfiske), som er gjennomført av Fiskeridirektoratet. Siden artens reproduksjon er lav vil imidlertid det å ta vare på føde- og oppvekstplasser for arten være viktig for å snu bestandsutviklingen, både i Nordøst-Atlanteren og globalt. Tap av oppvekstområder kan medvirke til at det tar lengre tid før fiskeribegrensninger får den ønskede effekten på bestandsutviklingen. Det er ikke sannsynlig at arten, eller genetisk bestand utryddes på kort sikt dersom det etableres et deponi i Førdefjorden, men det kan være en ekstra negativ belastning for en art som er listet som kritisk truet. Da de negative konsekvensene for pigghå ligger i tap av habitat i det angitte deponiområdet anser ikke Miljødirektoratet det som mulig å foreslå avbøtende tiltak for denne påvirkningen. Nordic Mining sier i sitt brev at Havforskningsinstituttet i konsekvensutredningen konkluderer med at dypvannsområdene ikke er relevante for pigghå, og at de ikke kan se at det foreligger ny kunnskap som skulle tilsi andre konklusjoner enn det som fremkommer i konsekvensutredningen. Tilleggsundersøkelsene viser at arten sannsynligvis bruker dypområdet i Førdefjordensom oppvekstområde. Deponiområdet vil bli ødelagt som egnet oppvekstområde for bruskfisk. Blålange Blålange er kategorisert som sterkt truet pga. overbeskatning på den norske rødlista (EN). Arten er overbeskattet over hele Nordøst-Atlanteren, og på grunn av dette er fisket stoppet. For å sikre en 5

6 levedyktig bestand av arten både på arts og populasjonsnivå er det regnet som avgjørende å ivareta gyte- og oppvekstområder for den truede arten. Det er kjente forekomster av blålange i andre fjorder med sammenlignbare dybdeforhold. Når det gjelder gyteområder for blålange er slike ikke kjent i fjordene, men har heller ikke vært undersøkt. Egg av blålange er ikke beskrevet vitenskapelig, men det er larver av blålange. Disse ligner mye på larver av vanlig lange, og egg av blålange kan derfor ha likheter med egg av vanlig lange. Ettersom det kun ble observert blålanger, og ikke langer under ROV transektene, er det sannsynlig for at eggene som ble funnet utenfor Engebø i Førdefjorden er blålange. Som vi skriver i vårt brev 4. november 2014 vil imidlertid kun en DNA-undersøkelse av eggene kunne bekrefte eller avkrefte dette. På nasjonalt nivå vil ikke tiltaket føre til en direkte utrydding av arten da det er flere kjente gytefelt til havs. Hvis Førdefjorden er et gytefelt for blålange, som vi har vurdert som sannsynlig, er dette det første kjente gytefeltet for arten kystnært. Siden årsaken til at arten er rødlistet først og fremst er overbeskatning er det viktigste tiltaket for arten stans av fiske, som er gjennomført av Fiskeridirektoratet. Tap av gyteområder kan medvirke til at det tar lengre tid før fiskeribegrensninger får den ønskede effekten på bestandsutviklingen, men vil ikke i seg selv være årsak til at arten utryddes. En av grunnene til at vi vurderer at gytefeltet for blålange kan være viktig for arten/bestanden, er at vi ikke vet om de individene som oppholder seg kystnært er en egen bestand eller migrerer til havområdene. Et eventuelt bortfall av dette gyteområde kan ha alvorlige følger for en eventuell kystnær bestand av arten, da separate bestander av blålange ikke kan utelukkes. Det er velkjent at det forekommer genetiske forskjeller mellom fjordbestander, og mellom fjordbestander og bestander ute i havet for flere arter. Om blålangen er kresen på dybde/substrat/temperatur/saltholdighet ved gyting er ikke kjent. Men gyteområdene ute i havet er kjent for å ligge dypt hvor det vanligvis er svært stabile forhold med hensyn til disse parameterne. En lignende stabilitet vil også forekomme i dypvannet i fjordene. Et direkte fiske av blålange har opphørt, og bifangst er den vesentligste påvirkningsfaktoren på arten pr i dag. Det er derfor ikke mulig å sette inn andre bevaringstiltak enn de som allerede er igangsatt. Ål Bestanden av ål i Europa har avtatt sterkt siden Rekrutteringen av ålelarver (glassål) er redusert med mer enn 90 prosent. Ålen er ført opp i både norsk og internasjonal rødliste over truede arter. CITES har ført den opp på sin liste II over arter som har spesielle internasjonale handelsrestriksjoner, og den er nylig listet som sterkt utrydningstruet gjennom Bonn-konvensjonen. EU har pålagt alle medlemsland som har ål å lage forvaltningsplaner med det formål redusere menneskeskapt dødelighet hos ål. Norge følger EUs målsetning om å redusere menneskeskapt dødelighet for ål, og 2009 ble det innført generelt fiskeforbud både i sjø og vassdrag. Et begrenset fiske til forskningsformål ble tillatt. Ålen gyter i Sargassohavet og sprer seg deretter til ulike deler av Europa. Det finnes derfor ingen lokale bestander av denne arten, kun lokale forekomster. Ålen forvaltes derfor på artsnivå gjennom et samarbeid mellom europeiske land hvor Norge deltar. 6

7 Det er svært lite sannsynlig at deponiet i Førdefjorden vil ha skadelige effekter på ål både på grunn av dybden og deponiets art. Riktignok foretar ålen dypdykk under sin vandring mot Sargassohavet, men selv om den skulle komme i kontakt med deponiet vil det neppe representere en hindring. Deponiet anses heller ikke å forurense vannet i den grad at det er skadelig for ål, ref. undersøkelser om horisontal spredning av partikler. Man har imidlertid for liten kunnskap om ålens vandringer i Førdefjorden til å si om ålen kommer i kontakt med deponiet. En undersøkelse av denne vandringen vil ikke gi sikker kunnskap om dette på grunn av begrensninger i metodikken. Metoden vil derfor bare kunne gi en indikasjon på sannsynligheten for om ålen kommer i kontakt med deponiet. Kysttorsk Arten torsk blir i norske farvann delt inn i fire bestander (nordøst-arktisk torsk, kysttorsk nord for 62 N, Nordsjøtorsk og kysttorsk på Skagerrakkysten). Bestandssituasjonen for nordøst-arktisk torsk er svært god, mens den for de tre andre bestandene, og særlig kysttorsk, er svak. På grunn av genetiske forskjeller, ulike gyteområder og livshistorie forvaltes torsken som separate bestander. I praksis blir det i kvotesammenheng skilt mellom torsk nord og sør for 62 N, mens man beskytter kyst og fjordtorsk ved hjelp av andre tiltak. Hovedsiktemålet med disse tiltakene er å vri fiskepresset over fra områder og perioder med relativt mye kysttorsk til områder og perioder hvor nordøst-arktisk torsk dominerer i fangstene. Torsk er ikke rødlistet som art. Overbeskatning er antatt å være den største årsaken til bestandsnedgangen av kysttorsk, og det er ulike reguleringer som skal sørge for at det ikke blir fanget for mye kysttorsk i det vanlige torskefisket. Videre er det avgjørende å ivareta gyte- og beiteområder for arten for å sikre en levedyktig bestand i fremtiden, både på arts og populasjonsnivå. Havforskningsinstituttet antar at torsken i Førdefjorden er en egen genetisk torskestamme. Dette baserer seg på kunnskap om at kysttorsken er genetisk forskjellig fra fjord til fjord. Negative påvirkninger som fører til lavere tettheter av egg vil få store følger for den lokale torskebestanden. Kysttorsk er hovedsakelig en bunnfisk og vil også utsettes for påvirkning ved tapt næringsgrunnlag som følge av tildekket/død sjøbunn. Mekanismene torsken bruker for å finne tilbake til gyteområdene er ukjente, og det samme gjelder vandringsdyp hos kysttorsken. Som vi skriver i vårt brev 4. november 2014 vil ikke gyteområdene til kysttorsken bli direkte påvirket av den planlagte deponeringen og det er usikkert om et deponi i Førdefjorden vil påvirke kysttorskens vandring. På nasjonalt nivå vil ikke et deponi i Førdefjorden føre til en direkte utrydding av kysttorsk som bestand, men dersom gytefeltet blir forlatt som følge av unnvikelsesadferd vil den lokale bestanden som er genetisk forskjellig fra andre lokale bestander kunne bli vesentlig redusert. Sannsynligheten for at dette vil skje er vanskelig å anslå på grunn av manglende kunnskap som påpekt over. Da de negative konsekvensene for den aktuelle kysttorskpopulasjonen ligger i at vandringen til gyteområdene kan bli forstyrret, kan det teoretisk sett være et mulig avbøtende tiltak å ikke tillate sjødeponering i det tidsrommet som torsken vandrer inn og ut fra gytefeltene. Stans i deponering knyttet til fiskevandring har blant annet blitt brukt som vilkår i tillatelse til deponier for forurenset sjøbunn. I Engebøsaken er det imidlertid mye større mengder masser som skal deponeres. For gruvevirksomheten til Nordic Mining vil en stans i deponering selv i kortere perioder (noen dager) medføre stans i oppredning dersom det ikke etableres mellomlagre/alternative deponi på land. Et alternativ til sjødeponering for lengere perioder vil måtte legge beslag på landareal da det ikke vil være realistisk å mellomlagre massene i tanker eller andre tekniske installasjoner. Også selve gruvedriften vil måtte stanse etter relativ kort tid dersom bedriften ikke rår over lagerkapasitet for 7

8 råmalmen som skal til oppredning. I praksis vil en stans i deponering etter kort tid bety stans for hele virksomheten. Mellomlager for avgang og råmalm vil bety arealbeslag som i dag ikke er med i planene for virksomheten og det vi også bety en ikke ubetydelig kostnad å etablere slike mellomlager. På bakgrunn av dette anser ikke Miljødirektoratet det som realistisk å foreslå stans i deponering som et avbøtende tiltak for å hindre mulig påvirkning på kysttorsk. 4. Bevaringstiltak utenfor leveområdet Departementet har stilt følgende spørsmål: Kan det iverksettes bevaringstiltak utenfor leveområdet? Av de fiskeartene som er omtalt, så er det kun ål og torsk man har kunnskap om startforing og kultivering av. Hvis man skulle sett på avbøtende tiltak, som eventuell genbank, så vil det være levende genbank i kombinasjon med nedfrysing av melke, som vil gi best bevaring av populasjonens genetikk over tid. Man skal imidlertid være klar over at ved permanent genbank vil det skje et stort tap av genetisk variasjon ved utvalg av individer til kultivering samt at genetikken endres relativt mye for hver generasjon i fangenskap. Denne genetiske variasjonen vil gå tapt. Vi anser derfor ikke genbank som et relevant bevaringstiltak i denne sammenhengen. 5. Praksis i andre saker Departementet har stilt følgende spørsmål: Kan dere redegjøre for saker hvor sammenliknbare vurderinger er gjort? Det er få saker som er direkte sammenlignbare med Engebø-saken. Vi har derfor valgt å trekke fram noen utvalgte saker og sakstyper som kan være relevante i denne sammenheng. De konkrete sakene som gjelder mineralvirksomhet og avgjørelser i utvalgte plansaker på land beskrives nærmere i vedlegg 1 og 2. Praksis fra gruvedeponering De sjødeponiene som i dag er i drift er vurdert ut fra det kunnskapsgrunnlaget som forelå da de i sin tid ble etablert. Fokus på de ulempene et sjødeponi fører med seg ble i særlig grad satt på dagsorden ved avvikling av sjødeponering fra gruvene ved Titania. Siden den gang (90-tallet) har det vært økende fokus på å stille vilkår for sjødeponering som så langt mulig kan redusere miljøulempene samt at det har vært gitt vilkår om overvåking. Gruvevirksomhet vil alltid medføre et behov for å deponere den delen av mineralene som følger med malmen og utgjør fra 95 til 98 prosent av det fjellet som brytes. Ingen gruver er like - de skiller seg i beliggenhet, type malm og ulike prosesser for oppredning. Hver gruve må således vurderes individuelt, men det de vil ha til felles er at de legger beslag på store areal og at de alle vil ha et behov for å deponere avgangsmasser fra gruvedriften og oppredningsprosessen. Noen kjente gruvesaker fra de senere årene er Sydvaranger gruve (deponi i Bøkfjorden) som ble gjenåpnet i 2008, etter 12 års stans, ny tillatelse til utvidelse av produksjonen i Rana Gruver og en økning av størrelsen (areal) på eksisterende deponi i Ranfjorden i Sydvaranger gruver fikk ny 8

9 tillatelse i 2008 uten at eventuelle rødlistede arter i fjorden var nærmere vurdert. I begge sakene er det registrert observasjoner av ål i nærliggende elver. Så vidt vi kan vurdere, danner ikke Rana og Sydvaranger-sakene noe grunnlag som kan hjelpe å belyse de siste spørsmålene i Engebø-saken. Plansakene i tilknytning til deponering i Ranfjorden og Bøkfjorden ligger langt tilbake i tid. For Sydvaranger ble det i forkant av tillatelsen i 2008 vurdert at det ikke var behov for ny reguleringsplan fordi det var en fortsettelse av tidligere virksomhet. Nussir-saken om søknad til tillatelse etter forurensningsloven er for tiden til behandling i Miljødirektoratet. Reguleringsplanen for Nussir ble avgjort i mars 2014 av Kommunal- og moderniseringsdepartementet. I forbindelse med plansaken ba Klima- og miljødepartementet Miljødirektoratet om en faglig vurdering av strømningsforholdene i Repparfjorden, av utlekkingsfare fra planlagt sjødeponi, og av om spørsmålet om marint mangfold var tilstrekkelig utredet. Vårt innspill var at det ikke var behov for ytterligere undersøkelser for å fatte vedtak i plansaken, men at det ville være behov for å vurdere ytterligere målinger i forbindelse med behandlingen av saken etter forurensningsloven. Det er observert ål i Repparfjorden, men ut over det er det ikke omtalt eller påpekt andre rødlistede vannlevende arter. Oter er også omtalt og er også å finne på artsdatabankens kart over fjorden. Videre er det en del fuglearter (måkefugler og annet fjærkre) som er listet på rødlista. Dette er forhold som vil bli omtalt når vi skal treffe avgjørelse i saken. Praksis fra arealplansaker på land Så langt det har latt seg gjøre innenfor den tiden vi har hatt til rådighet, har vi gått gjennom noen relevante innsigelsessaker etter plan- og bygningsloven og noen vann- og vindkraftsaker, som vi mener det kan være relevant å vise til (vedlegg 2). Oversikten viser at hensyn til truet natur (arter og naturtyper) har blitt tillagt avgjørende vekt i en flere vedtak og beslutninger i plan- og tillatelsesprosesser, både etter plan- og bygningsloven og etter andre lovverk. Det er vanskelig å gjøre direkte sammenligninger fra sak til sak, da det er snakk om ulike tiltak, ulik grad av påvirkning på naturverdiene, ulik mulighet for alternativ lokalisering/løsning, ulikt kunnskapsgrunnlag om naturverdiene som er berørt og ulike samfunnsmessige hensyn miljøkonsekvensene vurderes opp mot. De aller fleste av sakene har dreid seg om tiltak på land, og det er få eksempler på sammenlignbare saker når det gjelder marint naturmangfold. Føre-var-prinsippet i naturmangfoldloven 9 har i flere tilfeller blitt tillagt vekt der det er svakt kunnskap om artens bestandssituasjon eller tiltakets påvirkning på arten. Sjødeponier for forurenset sjøbunn De to mest brukte alternativene for deponering av mudrede sedimenter i Norge er strandkantdeponi og sjødeponi. Sjødeponi er et aktuelt valg når de lokale forholdene ligger til rette for det i form av egnet forsenkning i sjøbunnen, stabile bunnforhold, egnede strømforhold og begrensede effekter på biota. Sjødeponier er til nå brukt i Oslo havn (ca m 3 ), Stamsund havn (ca m 3 ), Havøysund, Honningsvåg samt i et stort antall små prosjekter. Ved farledsmudring i Borg havn, som kan bli Norges mest omfattende mudringsprosjekt, ønsker Kystverket å deponere i underkant av 3 mill. m 3 sjøbunn i to sjødeponier. De mest forurensede massene (tilstandsklasse IV og V) skal deponeres i godkjent deponi på land. Reguleringsplanen for de to deponiene er fortsatt ikke ferdig behandlet. Et sjødeponi for forurenset sjøbunn vurderes som stort når det skal motta over m 3. Miljødirektoratet har utarbeidet retningslinjer for sjødeponier for forurensede sedimenter (2624/2010). Her fremgår det at for at et område skal være egnet for sjødeponi er det blant annet viktig at området er egnet ut fra deponeringens innvirkning på biologisk mangfold, laksevandring og lignende, og at området ikke er omfattet av vernebestemmelser eller har spesielle biologiske 9

10 kvaliteter (f.eks. gyte- og oppvekstområde, sjeldne arter). Forundersøkelsene for etablering av sjødeponi skal derfor inkludere innhold av miljøgifter i dyr på bunnen, artsmangfold/ sjeldne arter og eventuelle forekomster av gyte- og oppvekstområder i og nær deponiet samt potensialet for at deponeringsarbeidet skal innvirke på laksevandring eller sjøørret. Ved valg av sjødeponiområder i Borg havn, der mudreområdene grenser opp mot flere viktige verneområder og mot Hvaler marine naturpark, er det for et større antall potensielle deponiområder gjennomført svært grundige undersøkelser og vurderinger av risiko for alle disse parameterne, aller grundigst for områdene som gjensto i siste vurderingsrunde. Det er dessuten vanlig at det stilles krav om at mudring/ deponering av sjøbunn må innstille i de periodene av året når potensialet for å innvirke på spesielle biologiske kvaliteter, for eksempel laksevandring, sjøørret og sjøfugl, er størst. Sjødeponiet i Førdefjorden vil imidlertid være vesentlig større i areal enn de sjødeponiene vi har for forurenset sjøbunn i Norge. Den store forskjellen i totale mengder masser som deponeres gjenspeiles også i tiden sjødeponier for forurenset sjøbunn er åpne før de tildekkes med rene masser og rekolonisering av organismer starter. Deponiet i Oslo havn var for eksempel i bruk i ca. 3 år før det ble tildekket. Nærmere om naturmangfoldloven 5 Målet i naturmangfoldloven 5 er at «artene og deres genetiske mangfold ivaretas på lang sikt og at artene forkommer i levedyktige bestander i sine naturlige utbredelsesområder. Så langt det er nødvendig for å nå dette målet ivaretas også artenes økologiske funksjonsområder og de øvrige økologiske betingelsene som de er avhengige av.» Bestemmelsen er et forvaltningsmål og innebærer ingen plikter for private, men har betydning for forvaltningens skjønnsutøvelse. Når forvaltningen skal treffe en beslutning som kan virke inn på om forvaltningsmålet for arter nås, må det tas hensyn til om forvaltningsmålet nås. Det fremgår av forvaltningsmålet at artene skal ivaretas på lang sikt. I dette ligger det ikke at maksimal utbredelse eller bestandsstørrelse er et mål, men det skal søkes å beholde eller oppnå god tilstand for arten, jf. Ot. prp. nr. 52 ( ) s Det må som et minimum unngås at arten kommer i risikosonen for å bli utryddet. Det naturlige utbredelsesområdet for en art i tilknytning til 5 samsvarer med lovens virkeområde i 2. Det er derfor et mål at arter skal forekomme i levedyktige bestander innenfor Norges økonomiske sone (200 nautiske mil fra grunnlinjen, dog ikke ut over midtlinjen i forhold til andre stater). Arter skal forekomme i levedyktige bestander. Hva som skal til for at en bestand kan regnes som levedyktig, vil bero blant annet på tetthet og utbredelse av arten, og kan stille seg forskjellig for forskjellige arter. Kunnskapsgrunnlaget for vurderingen kan være begrenset, noe som tilsier at førevar-prinsippet i 9 legges til grunn. Forvaltningsmålet kan ikke forstås så strengt at det legger opp til levedyktige bestander overalt innenfor det naturlige utbredelsesområdet. Hvor truet arten(e) er og hvilket utbredelsesområde de har utover det aktuelle området vil derfor måtte være en sentral del av vurderingen. Arters økologiske funksjonsområder er også omfattet av forvaltningsmålet. Med økologiske funksjonsområder menes både det området der en art oppholder seg gjennom de fleste faser av livet, men også områder der en art oppholder seg en kort periode på grunn av områdenes særskilte funksjon for artenes livssyklus, jf. ot. prp. nr. 52 ( ) s Miljødirektoratet har begrenset erfaring med omtale av 5 i naturmangfoldloven fra andre plansaker på det marine området. Våre skjønnsmessige vurderinger av konsekvensene av 10

11 usikkerhetene knyttet til de omtalte artene var basert på at kunnskapsmangelen er stor. Etter vår vurdering er det likevel grunn til å tro at det er liten sannsynlighet for at forvaltningsmålet i 5 ikke nås. Miljødirektoratets samlede marinfaglige vurdering er basert på all tilgjengelig kunnskap om marint naturmangfold. Artene vi har trukket frem i vårt brev 4. november 2014 er kategorisert som truet i den norske rødlista for arter, bortsett fra kysttorsk som ikke er regnet som en egen art. Norsk rødliste for arter er i hovedsak en prognose for arters risiko for å dø ut fra Norge. De vurderingene som ligger til grunn for å kunne gi denne typen prognoser er basert på vitenskapelige kriterier utviklet i regi av Den internasjonale naturvernorganisasjonen (IUCN). Rødlista er altså forankret i en internasjonal metodikk for vurdering av risiko for å dø ut, og metodikken har bred aksept i forskningsmiljøer både nasjonalt og internasjonalt. Oppsummering Det er ikke lett å sammenligne ulike fjorder i Norge. De fleste fjordene på Vestlandet er terskelfjorder, som på grunn av den fysiske barrieren terskelen utgjør kan ha unike artssammensetninger. På den andre siden er det ca fjorder totalt i Norge, og dybdeforholdene i Førdefjorden er ikke unike. På bakgrunn av dette er det vanskelig for oss å si noe eksakt om sannsynligheten for at Førdefjorden er unik, annet enn at studier viser at den har et høyt arts- og individtall sammenlignet med andre Vestlandske fjorder. Det er heller ikke grunn til å anta at Førdefjorden er unik mht. pigghå og blålange (Bjelland, KU 2008). Med en driftsfase estimert til 50 år og en restitusjonsfase på opp mot 10 år vil deponiområdet i Førdefjorden være uten sin økologiske funksjon i nærmere 60 år. De topografiske endringene vil være endelige, og vil mest sannsynlig føre til varige endringer i strømningsmønster og artssammensetning. Ved eventuell etablering av et deponi vil bunnforhold endres så vesentlig at det mulige gytefeltet for blålange, som gyter egg rett over bunnen, forsvinner. Det er også stor sannsynlighet for at oppvekstområdet til pigghå og annen bruskfisk, som er dypvannsarter forsvinner der et eventuelt deponi etableres. Da dette er endringer som er varige er det med andre ord stor sannsynlighet for at de funksjonsområdene som fins i deponiområdet i Førdefjorden ikke vil komme tilbake for de truede artene. Dette er arter som finnes langs hele kysten og det er stor usikkerhet knyttet til hvilken betydning deponiområdet kan ha som gyte/føde og oppvekstområde for de norske bestandene som helhet. For begge artene er overbeskatning årsak til at de er rødlistet, og stans i fiske er det viktigste tiltaket for å snu bestandsutviklingen. Tap av gyte- og oppvekstområder kan imidlertid medvirke til at det tar lengre tid før fiskeribegrensninger får den ønskede effekten, og vil være en ekstra belastning for en art som er truet. Basert på den videre saksgang i innsigelsessaker og rundskrivet om innsigelser i plansaker etter planog bygningsloven (H2-14) oppfatter vi det slik at vår rolle i plansaker primært er å vurdere de miljøfaglige hensynene som vi har blitt bedt om å uttale oss om. I følge tildelingsbrevet fra KLD av 1.juli 2013 i forbindelse med opprettelse av Miljødirektoratet står det om vår rolle i plansaker at «Miljødirektoratets rolle er å arbeide for at relevante miljøhensyn ivaretas på en hensiktsmessig måte i planlegging etter plan og bygningsloven». Videre heter det: «Direktoratet skal også i sine vurderinger tilstrebe å veie de samlede miljøinteressene opp mot andre samfunnshensyn». Etter forurensningsloven har vi en helt annen rolle. Ved behandling av søknad om tillatelse til forurensende aktivitet etter forurensningslovens 11 har vi som avgjørende myndighet et selvstendig ansvar for å avveie "de forurensningsmessige ulemper ved tiltaket sammenholdt med de 11

12 fordeler og ulemper tiltaket forøvrig vil medføre". I slike saker har vi totalansvaret for å frambringe kunnskap om og å gjøre avveininger av både de negative miljømessige virkningene og andre samfunnsmessige konsekvenser. Gruvedrift med deponering av avgangsmasser, enten på land eller i sjø, medfører alltid store arealinngrep med negative konsekvenser for miljøet. Også i denne saken vil deponiet ha negative konsekvenser for miljøet. Tiltaket vil også ha positive samfunnsmessige konsekvenser, jf. Klifs brev av der vi omtaler nytteeffektene av den planlagte gruveaktiviteten i form av verdiskapning og sysselsetting. En vesentlig del av den samlede avveiingen av fordeler og ulemper er at vi i saker etter forurensingsloven inkluderer effekten av de vilkårene vi stiller (jf. lovens 16) for å begrense miljøbelastningen. Vi har i vårt brev datert 4. november 2014 ikke gjort en slik fullstendig avveiing, og funnet det riktig å kun uttale oss basert på rent miljøfaglige hensyn. I dette brevet her har vi svart på departementets spørsmål om miljømessig effekt av tiltaket som vi håper bidrar til å belyse saken ytterligere. Overordnet planmyndighet innhenter uttalelser fra alle berørte sektormyndigheter slik at saken er godt og bredt opplyst. Planmyndigheten kan derfor gjøre en totalvurdering og veie alle de ulike hensyn i saken mot hverandre. Reguleringen av arealet til sjødeponi er politisk behandlet på kommunalt nivå og avveiningen mellom ulike hensyn i saken hører nå hjemme i den endelige politiske behandlingen av innsigelsessaken. Hilsen Miljødirektoratet Dette dokumentet er elektronisk godkjent og har derfor ingen signatur Ellen Hambro direktør Signe Nåmdal avdelingsdirektør Kopi til Nordic Mining Naustdal kommune Askvoll kommune Fylkesmannen i Sogn og Fjordane 12

13 Vedlegg 1: Eksempler på undersøkelser og vurderinger av naturmangfold i andre gruvesaker Sydvaranger Gruve Sydvaranger gruve gjenåpnet i 2008, etter 12 års stans. I perioden 1975 til nedleggelsen i 1997 ble det deponert ca. 56 millioner tonn avgang i Bøkfjorden. 23. april 2008 ble det gitt ny tillatelse, uten at eventuelle rødlistede arter i fjorden er nærmere vurdert. I senere oppdateringer av tillatelsen er i hovedsak effekten av kjemikaliebruk (endring av benyttede type/mengde flokkuleringskjemikalier) vurdert, og det er ikke gått dypere inn i vurderinger av naturmangfold, bare i hvilken grad kjemikaliene kan påvirke fauna og flora. Ingen av høringsinstansene fra 2007/2008 pekte i retning av sårbare eller truede arter eller naturtyper. Rødlistede arter var ikke i fokus under behandlingen av denne saken. Det er imidlertid registrert ål også i Pasvikvassdraget. Ny tillatelse for Rana Gruber i 2012 Det ble søkt om utvidelse av produksjonen og en økning av størrelsen (areal) på eksisterende deponi i Ranfjorden. Rana Gruber har deponert avgangsmasser i fjorden siden 60-tallet, og deponiet antas å dekke minimum 4 % av bunnen (over 2 km 2 ) av Ranfjorden. Utslippet av finfraksjonen ligger på ca. 45 meters dyp. Fjorden er en nasjonal laksefjord, men har vært preget av mye utslipp fra industri og vannkraftutbygging. Fjorden er på det dypeste 530 meter. Vurderinger gjort i forbindelse med vannforvaltningsplaner etter vannforskriften beskriver fiskebestandene i fjorden til å være i vekst og bedring. Saken er ikke direkte sammenlignbar med Engebø da dette gjelder en mindre utvidelse av et eksisterende deponi, og behovet for kunnskap om biologisk mangfold og påvirkning på økosystem har vært tilsvarende mindre. Det største potensielle miljøproblemet ble vurdert til å være nedslamming av gruntvannsområder, samt redusert primærproduksjon i de øvre vannmassene og mulige skader på fisk og andre dyr som befinner seg der. Utfordringen var primært knyttet til å unngå spredning av finpartikler i de øvre vannlag. Gjennom å stille vilkår om at de øvre vannlagene skal sikres mot tilførsel av avgangens finpartikulære materiale mente vi at vannforekomstenes økologiske tilstand ikke ville forringes. Det ble konkludert med at effektene på naturmangfoldet i fjorden blir så begrenset at de kan aksepteres. Nytt utslippsarrangement som tar hensyn til dette er etablert Så vidt vi kan vurdere, danner ikke Rana og Sydvaranger-sakene noe grunnlag som kan hjelpe med å belyse de siste spørsmålene i Engebø-saken. Plansakene i tilknytning til deponering i Ranfjorden og Bøkfjorden ligger langt tilbake i tid. For Sydvaranger ble det i forkant av tillatelsen i 2008 vurdert at det ikke var behov for ny reguleringsplan fordi det var en fortsettelse av tidligere virksomhet. Det er observert ål i Ranelva. Nussir Søknad om tillatelse etter forurensningsloven er for tiden til behandling i Miljødirektoratet. Reguleringsplanen for Nussir ble avgjort i mars 2014 av Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Saken var oversendt fra Kvalsund kommune til departementet fordi Sametinget og Områdestyret for reindrift i Vest-Finnmark hadde fremmet innsigelse til reguleringsplanen. De mener at gruvevirksomheten kommer i konflikt med reindriften i området. Denne innsigelsen ble ikke tatt til følge av departementet. 13

14 I tillegg til denne innsigelsen sendte også Fiskeridirektoratet en innsigelse til Kvalsund kommune under behandlingen av plansaken. Innsigelsen ble sendt lenge etter at fristen for å komme med innsigelser hadde utløpt. Innspillene fra Fiskeridirektoratet er de samme som de sendte i høringsprosessen etter forurensningsloven, og er også de samme faglige innspillene som Havforskningsinstituttet fremmet i sin høringsuttalelse. De faglige innspillene de kom med blir nå tatt med i vår behandling etter forurensningsloven. Fiskeridirektoratets faglige innspill går i hovedsak ut på at konsekvensutredningen for tiltaket er mangelfull, særlig med hensyn til gyte- og oppvekstområder. Det er observert ål i Repparfjorden, men ut over det er det ikke omtalt eller påpekt andre rødlistede vannlevende arter. Oter er også omtalt og finnes også på artsdatabankens kart over fjorden. Enkelte rødlistede fuglearter er også observert i fjorden. Dette er forhold som vil bli omtalt når vi skal treffe avgjørelse i saken. 14

15 Vedlegg 2: Eksempler på plansaker der naturmangfold som har fått avgjørende betydning for utfallet av en sak Vi vil presisere at oversikten ikke er en uttømmende liste, og at det ikke har vært tid til å gå gjennom detaljerte opplysninger om hver enkelt sak. Tiltak E6, kryssing av verna vassdrag (Gaula). Vannkraftverk 117 GWh Vindkraftverk Sleneset, 75 turbiner/675 GWh Naturmangfold vektlagt Nasjonalt laksevassdrag viktig gyteområde Trua og sårbare arter, stort potensial for rødlistearter Namsblank (relikt laks), nasjonal og internasjonal betydning Hubro (EN) Kunnskapsgrunnlaget Direkte og indirekte arealbeslag vil kunne medføre tap av verdier. Usikkerhet knyttet til virkningene. Usikkert hvordan hubro påvirkes av vindkraftverk NML Avgjørelse Begrunnelse 10 Innsigelse tatt til følge, NVE innstiller overfor OED at det ikke gis tillatelse, 2014 OED avslår klage fra utbygger, og gir ikke konsesjon, 2014 Den samlede belastningen som naturmiljøet i og langs Gaula er utsatt for, tilsier etter departementets mening at ytterligere inngrep bare kan tillates dersom det gir en klar samfunnsnytte. Etter dette mener departementet at et kryss på E6 ved Lundamo ikke gir en slik samfunnsmessig nytte at det kan veie opp for de negative konsekvensene for naturverdiene i og langs Gaula. NVE sier i sin innstilling til OED at fisk og namsblank er av avgjørende betydning for konsesjonsspørsmålet og legger til grunn at namsblanken er av «nasjonal og internasjonal betydning, og det er usikkert hvordan virkningene av Trongfoss kraftverk vil få for den truede bestanden.» NVE mener at nml 9 bør vektlegges i vurderingen av konsesjonsspørsmålet. «Departementet viser til naturmangfoldloven 5, der det heter at artene skal forvaltes slik at de forekommer i levedyktige bestander i sine naturlige utbredelsesområder. I mangel av sikker kunnskap om hvordan hubroen vil bli påvirket av vindkraft i dette området, finner departementet at det i vurderingen etter energiloven av konsesjonsspørsmålet må legges vekt på å hindre mulig vesentlig skade på denne bestanden, jf. føre-var-prinsippet i naturmangfoldlovens 9».

16 Vindkraftverk Finnmark, 43 turbiner/391 GWh Fritidsboliger m småbåthavn, Flekkefjord Boliger, Tvedestrand Industriområde, Vefsn Fylkesvei 714, Frøya Snøugle (EN) Slåttemark (utvalgt naturtype/en), alm-lindeskog (svært viktig), beiteskog (viktig/nt), hule eiker (utvalgt) Klippeblåvinge (EN) Nordlandsglattkrans (EN) På grunn av artens dynamikk og biologi er det vanskelig å ha fullgod oversikt over bestanden. Effekter på snøugle av vindkraftverk ikke dokumentert usikkert mht. virkninger. Nedbygging eller omdisponering av slåttemark. Tiltaket vil få svært negativ innvirkning nasjonalt viktig naturmangfold. Kunnskapsgrunnla get tilstrekkelig. Begrenset kunnskapsgrunnla g, ikke bekreftede funn av arten i selve planområdet. Åtte kjente lokaliteter for arten det kan finnes flere dersom nødvendig kartlegging gjennomføres NVE avslår søknaden, 2014 Departementet støtter innsigelsen, 2010 Departementet støtter innsigelsen, 2009 Departementet støtter innsigelsen, 2012 Hubro (EN) Vegen besluttes omlagt, 2010 «Selv om virkninger av vindkraft for snøugle ikke er direkte dokumentert, ser NVE det slik at de potensielt store virkningene for snøugle ikke er i tråd med forvaltningsmålet i naturmangfoldloven 5. Føre-var-prinsippet, jf. nml. 9 må derfor også på dette punktet tillegges betydelig vekt når det skal tas standpunkt til denne utbyggingen.» Departementet viser til at hensynet til forekomster av utvalgte naturtyper skal tillegges stor vekt i avveiningen mellom ulike samfunnsinteresser i en sak, jf. nml. 53 Departementet legger vekt på funn av den «fredede og sterkt truede sommerfuglarten klippeblåvinge i tilknytning til planområdet, og at området har elementer som kan være avgjørende for klippeblåvingens krav til økologisk funksjonsområde.» «selv om det ikke er gjort bekreftede funn av klippeblåvingen i selve planområdet, kan det ikke bygges ut før ytterligere kunnskap er innhentet om arten.» Departementet mener det er uheldig at et industriområde som er avsatt i kommuneplanen ikke kan nyttes til dette, men senere kunnskap om arten gjør at Miljøverndepartementet tar innsigelsene til følge. 240 mill. kr brukes på å omlegge veien slik at et hubropar ikke blir berørt.

17 Hyttegrend, Herjangsfjellet Næringspark, Sørum Naturmangfoldverdi er knyttet til vassdrag (fugl) Ravinelandskap inkl. gråorheggeskog verdi B. Ikke kartlagt naturtyper eller arter av betydning i selve planområdet. Utilstrekkelig kunnskap om ravinelandskap, mulig leveområde for sjeldne arter Departementet støtter innsigelsen Departementet støtter innsigelsen, 2009 Selv om det ikke er kartlagt konkrete forekomster innenfor planområdet, er den samlede belastningen av tiltaket på økosystemet og naturmangfoldverdiene i tilliggende områder og nedslagsfeltet mangelfullt belyst. Dette innebærer at føre var - prinsippet i naturmangfoldloven bør tillegges betydelig vekt i denne saken. Departementet viser til prinsippet i naturmangfoldloven 10 om økosystemtilnærming og samlet belastning. Ravinelandskapet på Romerike er generelt utsatt for press, noe som tilsier at det bør utvises forsiktighet med å åpne for ytterligere gjenfylling og utbygging. Departementet vurderer den samlede belastningen på ravinelandskapet på Romerike som så stor at det må tillegges stor vekt ved avgjørelsen av denne innsigelsessaken. Det verdifulle området tas ut av reguleringsplanen.