Oslo, Fiskeri- og kystdepartementet Kopi til Miljøverndepartementet

Transkript

1 Fiskeri- og kystdepartementet Kopi til Miljøverndepartementet Oslo, Naturvernforbundets innspill til sjømatmeldingen Norsk kystnatur er rik og unik, og de naturgitte forutsetningene legger til rette for en sjømatproduksjon som er helt spesiell i verdenssammenheng. Norge er da også en av verdens største sjømatnasjoner med eksport av sjømat som nest viktigste eksportvare. Naturvernforbundet mener at sjømatmeldingen kan bli en god og viktig anledning til å heve debatten om ren norsk sjømat. Det er viktig at både fiskefangsten og oppdrettsnæringen foregår innenfor økologiske rammer. Sjømatpolitikken må også sees i sammenheng med de næringene som påvirker den, slik som oljevirksomhet og skipsfart, og gruveindustri. Selv om hovedmålene for norsk matproduksjon, slik de er nedfelt i statsbudsjettet for 2012, er å sikre trygg mat, kvalitet, forbrukerhensyn og miljø, må Mattilsynet fortsatt advare befolkningen mot å spise ulike typer sjømat fra omtrent 30 norske fjorder og havner. Olje- og gassvirksomhet Sjømatmeldingen må peke på de klare konfliktene mellom petroleumsvirksomhet og sjømatproduksjon. Meldingen må gi fiskeinteressene forkjørsrett i de områdene der er eller kan oppstå konflikter. Petroleumsvirksomhet har mange negative effekter på sjømatproduksjonen, og sameksistens mellom olje og fisk er ikke mulig. Det er flere konfliktpunkter: Petroleumsnæringen forurenser havene, bruker store arealer og gir en risiko for store, skadelige ulykker. Naturvernforbundet mener at det må opprettes varig petroleumsfrie områder i viktige fiskeriområder som ikke er åpnet for oljevirksomhet: Lofoten, Vesterålen og Senja, Barentshavet, Møreblokkene og i Skagerrak. Dette bør også tas opp i meldingen. Areal Arealkonflikter vil etter alt å dømme skape store problemer for fiskefartøyer når nye områder åpnes for oljevirksomhet. Skyting av seismikk og etablering av sikkerhetssoner rundt petroleumsinnretningene begrenser området som fiskefartøyer kan operere innenfor. Eksempelvis beslaglegger en borerigg med sikkerhetssone og oppankringsbelte et område på ca. 7 km2 under operasjon. Det kan bli nødvendig å fiske kvotene til andre tider på året og utenom beste sesong. Fiskerinæringen, spesielt kystfiskeflåten, er i dag hardt presset. Konsekvensene av å bli stengt ute fra fiskefeltene i beste sesong kan, ifølge næringen selv, bli betydelig negative. Petroleumsrelatert virksomhet vil også kunne medføre økte kostnader for fiskerinæringen. Dette er kostnader knyttet til at de må forflytte seg til mer fjerntliggende fangstområder, noe som i enkelte tilfeller også vil redusere den totale fangsten. Det er ennå uklart i hvor stort Adresse: Miljøhuset Grensen 9 B, 0159 Oslo Telefon: Faks: E-post: naturvern@naturvernforbundet.no Internett: Bank: Org nr:

2 omfang forstyrrelser fra petroleumsaktiviteter vil påvirke fiskens bevegelsesmønster på kort og lengre sikt. Seismikk Det er knyttet store problemer til seismikkskyting, og konsekvensene skytingen får for fiskeog sjødyrbestander og fiskeriene. Dette ble spesielt synlig i forbindelse med innsamlingen av seismikk utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Formålet med seismikkaktivitet er å skaffe til veie kunnskap om petroleumsressurser med tanke på fremtidig utvinning. Slik aktivitet er derfor å anse som petroleumsvirksomhet, og kan etter vårt syn bare foregå i områder som er åpnet for oljevirksomhet. Både forskningsresultater og praksis gir grunn til skepsis til mulighetene for seismisk sameksistens med fiskerinæringen. Naturvernforbundet mener at forskning på effekter som følge av seismikkskyting må videreføres gjennom forvaltningsplanarbeidet. Forurensning og akutte utslipp Et betydelig oljeutslipp kan skade det internasjonale omdømmet til norsk fisk. Norsk fisk er i dag en merkevare som forbindes med renhet. Både fiskeri- og oppdrettsnæringen kan fort bli skadelidende utover det økonomiske tapet forbundet med redusert fangst og nedslakting av forurenset oppdrettsfisk som følge av et stort, ukontrollert utslipp. Erfaringer fra havariene til Exxon Valdez (1989) og Braer (1993) viser at fiskeprodukter fra forurensede områder kan bli uomsettelige i en lang periode etter ulykken. Det økonomiske tapet for oppdrettsnæringen som følge av tapte markedsandeler og nedslakting av oppdrettslaks viste seg for eksempel etter Braerhavariet å være større enn tapet som var knyttet til skader i forbindelse med oljeforurensningen (von Quillfeldt, C.H (red.) 2010:110). Selv uten tilleggsforurensning fra et akutt oljeutslipp er mengden uønsket forurensning fra petroleumsinstallasjoner bekymringsfullt høy, for eksempel hormonhermende stoffer og PAH. Petroleumsaktivitet kan i seg selv oppfattes som negativt i fiskerimarkedet, uavhengig av om det skjer et større oljeutslipp. Dette kan i praksis medføre både lavere priser og omsetning. Naturvernforbundet mener at det må innhentes ytterligere kunnskap om markedseffekten for fisk som følge av en oljeulykke i nord. Gruvevirksomhet Norge er på vei inn i en periode med åpning av nye gruveprosjekter, og prosjektene som planlegges langs kysten kan få negativ betydning for norsk sjømat, særlig dersom det tillates bruk av sjødeponi. Naturvernforbundet mener at det er viktig at den varslede mineralstrategien sees i sammenheng med sjømatmeldingen, og at begge dokumentene bidrar til målet om Norge som verdens fremste sjømatnasjon. Vi leverte våre innspill til mineralstrategien våren 2012, og krevde at den må ta høyde for at mineralressursene er ikkefornybare og at gruvedrift kan ha store miljøkonsekvenser. Strategien som lages må være kunnskapsbasert og ha høye miljøambisjoner. Havforskningsinstituttet, Fiskeridirektoratet, Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning og Mattilsynet skrev den 29. februar 2012 et felles innspill til mineralstrategien der de uttrykker stor skepsis til bruk av sjødeponi og kommer med mange viktige momenter som må undersøkes og debatteres. Kunnskap Oppstart av nye gruveprosjekter er et argument som viser hvorfor det er viktig med en bedre kartlegging av norsk natur og mer forskning på konsekvensene av menneskelige inngrep. I

3 tillegg må det gjøres et grundig faglig arbeid i konsekvensutredningene for konkrete prosjekter. Dette er avgjørende for å oppfylle naturmangfoldlovens krav i kapittel 2 og særlig 8 og 9 om kunnskapsgrunnlaget og føre var-prinsippet. Kravene til konsekvensutredningene må heves og det må settes av tilstrekkelige ressurser til å gjøre gode registreringer. Vi vil vise til brevet fra Fiskeridirektoratet, Havforskningsinstituttet, Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning og Mattilsynet til Fiskeri- og kystdepartementet som gir en rekke råd til hvordan konsekvensutredningene kan bli bedre. Tilrådningen frå Klima- og forurensningsdirektoratet og Direktoratet for naturforvaltning i Engebø-saken den viste med all tydelighet at standarden må heves. Gruveavfall og sjødeponi Gruveavfall representerer et av de store miljøproblemene med gruvedrift, og minimering av avfall må vektlegges sterkt. Gruver uten avfall bør bli en nasjonal målsetting også i Norge. Det må bli stilt strenge vilkår til god utnytting og alternativ bruk, som må starte samtidig med utvinningen. Gruveavgangen må deponeres på en måte slik at ressurser som finnes i den kan utnyttes i framtiden. Sjødeponi kan gjøre at ressursene blir tapt for alltid. Sjødeponi av masser fra gruvedrift er svært skadelig for naturen i havet, og både miljø-, matog fiskerimyndigheter har advart om konsekvensene. Alt liv på havbunnen under deponiet vil forsvinne, og kjemikalier og partikler i massene kan virvles opp og skade fisk og annet naturmangfold. Konsekvensutredninger for konkrete prosjekter, for eksempel Nussir i Finnmark, viser at sjødeponi har mange negative konsekvenser for det marine naturmangfoldet. Norge må forby sjødeponi for gruveavgang og gråberg og lage en plan for avvikling av dagens deponi. Å fylle fjordane med gruveavfall er ikke bærekraftig, og representerer en stor risiko for økologien i fjordene, havet utenfor, framtidig mattilgang og livsgrunnlaget langs kysten. Nesten alle land i verden har avsluttet bruk av sjødeponi, og etter at Boulby mine i England gjekk over til tilbakefylling i 2003, er det bare Norge som praktiserer sjødeponi i Europa. Kina, USA, Australia, Canada og Brasil er blant landene som direkte eller i praksis forbyr sjødeponi av gruveavfall. Det som er igjen etter god ressursutnytting og alternativ bruk, bør som hovedregel bli ført tilbake i gruva gjennom seksjonering av gruven. Internasjonalt er dette rangert som beste miljømessige teknologi. I Norge er hovedregelen at det ikke er tillatt med tilbakefylling. Det må bli endra til en plikt til å vurdere driftsform med tilbakefylling. Forurensning I 30 fjorder og havner langs norskekysten er det kostholdsråd: Det er restriksjoner på hva man kan spise av den lokale sjømaten. I tillegg dukker det stadig opp nye eller strengere kostholdsråd for arter eller områder som tidligere er for dårlig undersøkt. Eksempelvis er fiskelever, kveite og annen fet og gammel fisk i faresonen langs store deler av kysten og også i åpne havområder. Årsaken er en kombinasjon av lokale utslipp gjennom lang tid, kombinert med en bakgrunnsbelastning/langtransport av miljøgifter til åpent hav som fortsatt er for høy. Naturvernforbundet mener at det må være et mål i sjømatmeldingen at kostholdsrådene kan fjernes helt. For at dette skal være mulig må det skje en storstilt opprydding av kildene til de forurensende stoffene som fortsatt finnes langs kysten. Opprydning i grunn- og sedimentforurensning er avgjørende for å nå målet om et giftfritt miljø. Kartlegging og opprydding er kostbart, men midlene så langt har ikke stått i forhold til behovet.

4 I 2010 ble det bevilget 157 millioner til opprydning av miljøgifter. I 2011 ble bevilgningen nesten halvert til 83,5 mill, i 2012 ble den redusert ytterligere ned til 65 millioner kroner og i budsjettet for 2013 står bevilgningene på stedet hvil. Kostnadene for opprydning i forurenset sjøbunn ble utredet av Klima- og forurensningsdirektoratet (daværende SFT) i Dersom ambisjonsnivået er å kunne oppheve kostholdsråd i alle fjorder med unntak av de innerste områdene (by- og havneområder) og å hindre ytterligere spredning av miljøgiftene, ble kostnadene den gang anslått til ca. 8 milliarder kroner. For å komme i mål med opprydding av forurenset grunn og sjøbunn slik at miljøgiftforurensingen derfra kan stoppes innen 2020, må arbeidet forseres kraftig. Naturvernforbundet foreslår at det settes av minst 500 mill. kroner årlig fra og med revidert statsbudsjett 2013 til dette arbeidet. I tillegg til økte bevilgninger over statsbudsjettet, foreslår Naturvernforbundet at det lages en plan som sikrer opprydding og stans i nye utslipp innen Norge har signert fire internasjonale avtaler som tilsier at innen 2020 skal kysten være ren for forurensning: - Den nye norske vannforskriften og EU sitt vanndirektiv sier at det skal iverksettes regionale handlingsplaner slik at alle vassdrag og kystområder har god økologisk tilstand innen Det såkalte generasjonsmålet i Nordsjøavtalen sier at innen 2020 skal alle utslipp av menneskeskapte miljøgifter være stoppet, og utslippene av tungmetaller skal ikke være høyere enn naturens eget bakgrunnsnivå. - I OSPAR-konvensjonen er Norge et av flere land som har forpliktet seg til å minst halvere utslippene av næringssalter til alle kystområder som er eller står i fare for å bli overgjødslet, slik at miljøtilstanden blir god. - Aichi-mål 8 under Konvensjonen om biologisk mangfold: Innen 2020 har forurensning, inkludert fra overflødige næringsstoffer blitt brakt til et nivå som ikke er ødeleggende for økosystemers funksjon og biologisk mangfold. Klif har dokumentert at de med dagens bevilgninger ikke har mulighet til å overvåke vanndirektivsoppfølgingen forskriftsmessig, ei heller opprettholde lange tidsserier i miljøgiftovervåkingen og samtidig drive tiltaksrelevant overvåking. Bevilgningene til forurensningsovervåkingen må trappes opp, spesielt for å sikre tilfredsstilende overvåking av miljøgifter i kystmiljø, mennesker og fauna samt forurensningsrelaterte skader på økosystem i havet. Dette er avgjørende for at vi på en best mulig måte skal kunne fatte beslutning om tiltak som skal iverksettes. Det trengs også økt overvåkingsfokus på miljøgifters cocktaileffekter og på samla belastning fra flere forurensningskilder (jf. naturmangfoldlovens krav om vurdering av samlet belastning). Oppdrett Norge er en av verdens største produsenter av oppdrettslaks. I tillegg gjøres det forsøk på oppdrett av flere andre arter. Oppdrettsnæringen påvirker naturen negativt på mange ulike måter. Hovedproblemene er spredning av sykdommer og krysning med vill fisk, forurensning av fjordene og press på fiskebestander andre steder i verden for å fore oppdrettsfisken. Fiskeoppdrett kan ikke erstatte den naturlige produksjonen av mat i havet. Oppdrett må ikke drive slik at den fører til forurensning av nærområdene, rømming av fisk og sykdomsspredning. I dag er belastningen fra oppdrett for stor, og næringen må reduseres. Oppdrettsnæringen har i praksis fritak fra krav om reduksjon i næringssaltforurensning som kommuner og industri følger. De får forurense mye mer og slippe sitt avfall i sjøen. I flere

5 fjordområder har dette medvirket sterkt til nedslamming, endring av bunnfauna, dårligere kvalitet på villfisk, og oksygenforhold. Oppdrettsanleggene har også utslipp av kjemikalier som skader sjøområdene rundt. Naturvernforbundet mener at følgende tiltak må gjennomføres: Økning i midlene til gyrobekjempelse. Støtt fortsatt høye bevilgninger til kalking. Gjøre fiskeoppdrett mindre avhengig av importert fôr gjennom å innføre en grense på hvor mye fiskeolje oppdrettsnæringen får bruke årlig Overvåke jevnlig og offentliggjøre miljøtilstanden på sjøbunn under oppdrettsanlegg Gi ut en årlig rapport om hva norsk oppdrettsfisk spiser, både i Norge og norskeide anlegg i utlandet Opprette en kommisjon som skal undersøke konsekvensene av torskeoppdrett om dette skal tillates videre Innføre forbud mot oppdrett nær lokale gyteområder av samme art Økning i midlene til uttesting av ny teknologi, deriblant lukkede oppdrettsanlegg i sjø. Bedre individkontroll av oppdrettslaks for å redusere svinn og rømming: individmerking av all oppdrettslaks på lik linje med andre husdyr. Innføring av miljøavgift for å sikre nok ressurser til miljøovervåking av villfisk og tiltak for å rette opp skadene ved rømming og lakselus. Kapasitetsbegrensningene for oppdrettsindustrien Fiskeri- og kystdepartementet har nylig avsluttet en vurdering av kapasitetsbegrensningene i oppdrettsindustrien. Naturvernforbundet mener at en avgjørelse om fortsatt 0-vekst må fattes. Det finnes ingen vitenskapelig funderte argumenter for å tillate noen kapasitetsøkning for lakseindustrien nå. Den 6. mars 2012 leverte Riksrevisjonen en meget kritisk rapport til Stortinget om forvaltningen av norsk havbruksnæring. I oppsummeringen av rapporten heter det: Riksrevisjonen er av den oppfatning at de miljømessige utfordringene av havbruksnæringen er blitt så vidt omfattende at næringen ikke kan sies å ha hatt en tilstrekkelig miljøtilpasset vekst, slik Stortinget har forutsatt. Miljøutfordringene i næringen er etter riksrevisjonens vurdering av et omfang som vil kreve vesentlige endringer i havbruksforvaltningen og måten havbruksnæringen blir regulert på. Riksrevisjonen reiser derfor spørsmål om sentrale virkemidler som produksjonstak, enkelttillatelser og tilsyn har en innretning som i tilstrekkelig grad ivaretar de overordnede miljømålene om en bærekraftig vekst i havbruksnæringen. De miljømessige utfordringene Riksrevisjonen peker på, er de allment aksepterte utfordringene knyttet til spredning av parasitten lakselus fra oppdrettsfisk til ville bestander av laks og sjøørret, samt rømming av oppdrettsfisk. Infeksjoner med lakselus kan føre til at unger av laks og sjøørret svekkes eller dør under utvandringen til havet, mens rømmingsproblemet, enkelt forklart, innebærer at villaksen i elvene står i fare for å bli en krysning av villaks og tamlaks Figur 1. gjennomsnittlig antall lakselus per oppdrettslaks, ukentlig i årene , hentet fra

6 antall rømte oppdrettslaks Figur 2 viser offisielle rømmingstall de siste årene. Det er store svingninger fra år til år, og enkelthendelser som kan skyldes både ugunstige værforhold og menneskelig svikt kan ha mye å si for de endelige rømmingstallene hvert år. Vi tror det derfor det er riktig å ha et langtidsperspektiv på rømmingsproblemet og konkluderer at rømmingstallene synes å ha stabilisert seg på noen hundretusen individer hvert år Figur 2. Rømmingsstatistikk fra Fiskeridirektoratet, som viser antall rømte oppdrettslaks hvert år fra årstall De miljømessige konsekvensene av luse- og rømmingsproblemet anses som så alvorlige at Havforskningsinstituttet i 2012 har fastslått at det er moderat til stor sannsynlighet for at oppdrettsnæringen bryter med Regjeringens bærekraftsmål, langs hele kysten fra Rogaland til Finnmark. Fiskeri- og kystminister Lisbeth Berg-Hansen har i flere år erkjent de alvorlige miljøutfordringene oppdrettsnæringen representerer, og har tydelig kommunisert at vekst forutsetter en løsning på miljøproblemene. Lakseindustrien har allikevel hatt en betydelig vekst i denne perioden. Dels ved at oppdretterne har blitt dyktigere til å utnytte MTBbestemmelsene, og dels ved at en 5 % økning i MTB-grensene ble innvilget i Troms og Finnmark i For øyeblikket viser en 15 % omsetningsvekst for fiskefôr at det ligger an til en betydelig produksjonsvekst også i år. De tre mest tungtveiende argumentene for å utsette en kapasitetsøkning er: 1. Riksrevisjonens oppfatning at havbruksnæringen allerede har vokst i strid med Stortingets forutsetning om miljøtilpasset vekst 2. Offentlig, oppdatert oversikt over luse- og rømmingsproblemene viser at situasjonen ikke er bedret siden Fiskeri- og kystministerens eget løfte om ikke å tillate vekst før problemene er vesentlig bedret Helt avgjørende for problemforståelsen knyttet til lakselus og rømming er selvfølgelig tilstanden til Norges mer enn 400 bestander av vill atlantisk laks. Siden vurderingen av oppdrettsnæringens negative miljøeffekter henger nøye sammen med tilstanden til våre villaksbestander, har vi forståelse for at ny kunnskap om villaksens utfordringer og tilstand har betydning for risikovurderingen. Viktig i så måte er forskningsbasert kunnskap publisert gjennom internasjonalt anerkjente forskningsjournaler. I den nylig publiserte artikkelen Three Decades of Farmed Escapees in the Wild: A Spatio-Temporal Analysis of Atlantic Salmon Population Genetic Structure throughout Norway (Glover et al PLoS ONE), blir det for første gang dokumentert varige genetiske endringer i en rekke norske villaksbestander som følge av innkryssing av rømt oppdrettslaks. Fra før er det en stor mengde vitenskapelig litteratur som omhandler utveksling av sykdomsfremkallende organismer mellom oppdrettsfisk og villfisk, og hvordan dette har negativ effekt på de ville

7 bestandene. Oversiktsartikken Disease interactions and pathogen exchange between wild and farmed fish populations with special reference to Norway (L-H. Johansen m.fl., 2011 Aquaculture 315, ), fra 2011 er blant den vitenskapelige litteraturen som beskriver dette. Fysiske arealinngrep som påvirker fiskeriene Fysiske inngrep i kystområder og vassdrag, for eksempel masseutfyllingsprosjekter og bygging av kraftdammer og liknende ferdselshindre for fisk utgjør for enkelte kommersielle arter store trusler mot opprettholdelse av bærekraftige bestander. Tre av de mest aktuelle eksemplene er ål, sjøørret og kysttorsk. Ålefisket er nå stoppet på grunn av kritisk bestandssituasjon, men dette betyr ikke nødvendigvis at den menneskeskapte dødeligheten på bestanden er nede på forsvarlig nivå. Nye forskningsresultater fra NIVA og Direktoratet for naturforvaltning viser at store mengder voksen og gyteklar ål dør i vannkraftturbiner og anlegg når de vandrer ned vassdragene på høsten. Skal ålebestanden kunne ta seg opp kreves det tiltak også i andre sektorer enn fiskeriene. Kysttorsken er i en kritisk situasjon i deler av Sør-Norge. Genetiske analyser viser at hver fjord har sin egen bestand som derfor også må sikres gode gyte- og oppvekstområder lokalt. Ødeleggelse av sentrale oppvekstområder som grunne bukter med ålegress kombinert med dødt bunnvann i gyteområder på grunn av lang tids overgjødsling, svekker rekrutteringspotensialet til lokale bestander. Også her må det til tiltak innenfor andre sektorer enn fiskeriene for å sikre gjenoppbygging til bærekraftige bestander. For sjøørret utgjør lukking av bekker og utfylling av oppvekstområder også negative belastninger, og det trengs mer aktive bevaringstiltak på lokalt nivå for å endre denne utviklingen. Vi utdyper gjerne våre synspunkter og svarer på spørsmål Med vennlig hilsen Lars Haltbrekken Leder Naturvernforbundet