Nominalfrasens struktur i norsk og polsk.

Transkript

1 Nominalfrasens struktur i norsk og polsk. En sammenligningsanalyse av strukturen og en korpusbasert analyse av mellomspråket til polakker med grunnlag i Norsk andrespråkskorpus (ASK). av Piotr Marczyński veiledet av prof. UAM dr hab. Grzegorz Skommer Katedra Skandynawistyki wydział Neofilologii Uniwersytet im. Adama Mickiewicza w Poznaniu Poznań 2009

2 OŚWIADCZENIE Ja, niżej podpisany Piotr Marczyński student Wydziału Neofilologii Uniwersytetu im. Adama Mickiewicza w Poznaniu o ś w i a d c z a m, że przedkładaną pracę magisterską pt. Nominalfrasens struktur i norsk og polsk. En sammenligningsanalyse av strukturen og en korpusbasert analyse av mellomspraket til polakker med grunnlag i Norsk andresprakskorpus (ASK). napisałem samodzielnie. Oznacza to, że przy pisaniu pracy, poza niezbędnymi konsultacjami, nie korzystałem z pomocy innych osób, a w szczególności nie zlecałem opracowania rozprawy lub jej istotnych części innym osobom, ani nie odpisywałem tej rozprawy lub jej istotnych części od innych osób. Jednocześnie przyjmuję do wiadomości, że gdyby powyższe oświadczenie okazało się nieprawdziwe, decyzja o wydaniu mi dyplomu zostanie cofnięta. Poznań

3 INNHOLD SIDE Sammendrag 5 Innledning 5 Del 1 1. Kort typologisk innledning 7 Rekkefølgevariasjoner 8 Tema-rema strukturen 9 2. Hva er en nominalfrase? 9 Kjerne 9 Adledd 10 Syntaktiske forhold mellom ledd i polsk og norsk nominalfrase Beskrivelse og sammenligning 14 Kjerne 16 Determinativer 18 Tallord 24 Adjektiv 26 Substantiv og s-genitiv 32 Partisipp 36 Preposisjonsuttrykk Oppsummering 45 Del 2 1. Grunnleggende begrep 48 Førstespråk og andrespråk 48 Andrespråk og fremmedspråk 48 Mellomspråk Norsk andrespråkskorpus Feilanalyse 51 tema-rema strukturen 52 den kanoniske rekkefølgen 52 3

4 nominalfrasen i mellomspråk. Noen hovedtrekk. 53 pronomener 53 preposisjoner 53 sammensatte ord Oppsummering 65 4

5 Sammendrag I denne magisteroppgaven vil jeg beskrive den strukturelle sida ved polske og norske nominalfraser. Jeg interesserer meg for den lineære strukturen, organiseringen av elementer innenfor diverse nominale fraser og semantiske konsekvenser av omforminger innenfor de ovennevnte. Mulige vansker og morsmålspåvirkning ved tilegnelse av nominalfraser hos polakker er av en største interesse i den andre delen i oppgaven. Det sistnevnte forskes ved bruk av Norsk andrespråkskorpus (ASK). Selve oppgaven utgjør et lite bidrag til ASKeladden prosjektet. ASKeladden foreslår en korpusbasert tilnærming for forskning av morsmålstransfer i norsk innlærerspråk. I denne oppgaven blir det ikke gjennomført noen statistiske analyser og resultatene er brukt bare som illustrasjoner og påvisning av mulige vansker ved tilegnelse av norsk nominalfrase hos polakker. Antall resultater for hver beskrevet feil og feiltype er likevel alltid gitt. Innledning Denne oppgaven er et forsøk på å sammenligne nominalfrasens struktur i norsk og polsk og framvise hvordan morsmålet kan påvirke andrespråkslæring i sammenheng med nominalfrasen. Sammenligningen skal spesielt ta for seg det syntaktiske og det semantiske nivået. Morsmålspåvirkning kan forskes ved å analysere mellomspråk hos polske innlærere av norsk med grunnlag i ASKkorpuset. Selve oppgaven er delt inn i to hoveddeler, en teoretisk, typologisk, beskrivende del (I) og en praktisk, analytisk del (II). I den første delen vil det utarbeides en typologisk oversikt over de viktigste likhetene og forskjellene mellom polsk og norsk og det vil gjøres en sammenligningsbeskrivelse med særlig henvisning til nominalfrasen. Kapittel 1 vil hovedsakelig inneholde en del generell informasjon om norsk og polsk syntaks, setningenes lineære struktur og om nominalfrasen i begge språk. Kapittel 2 forklarer grunnleggende begrep for nominalfrasen, dvs. kjerne og 5

6 adledd. I påfølgende kapittel gransker jeg de tidligere berørte emnene dvs. funksjon og struktur med henvisning til forskjellige adledd i polsk og norsk. Dessuten vil et hovedspørsmål stilles i dette kapittelet: Hvilken innflytelse kan nominalfrasestrukturen i morsmålet ha på andrespråkslæringen? Den andre delen består av fire kapitler. Det første kapittelet inneholder en teoretisk innledning og målet er å forklare begrep knyttet til andrespråksopplæring som morsmål, andrespråk, mellomspråk, feilanalyse, kontrastiv analyse og transfer. I kapittel 2 beskrives ASK korpuset og til dels forskningsmetoder. I det tredje kapittelet skal jeg illustrere sammenligningen gjennomført i den første delen med eksempler tatt fra ASK-korpuset (Norsk andrespråkskorpus) og slik skal hypotesen verifiseres. Som forskningsmaterial i den andre delen vil jeg benytte eksempler av Språkprøver og Bergenstester tilgjengelige i ASK-korpuset og feil begått i dem av utenlandske norskinnlærere. I kapittel 3 skal resultatene tolkes og konklusjoner trekkes. Begrunnelsen for emnevalget, bortsett fra mulige pedagogiske fordeler for polske innlærere, er til dels at det er gjort lite forskning på nominalfrasen i norske mellomspråk (men se Lie 1993) og til dels at det kan være interessant å se på nominalfrasen i et sammenlignende perspektiv i forhold til evt. sammenheng mellom kanonisk setningsstruktur og nominalfrasestruktur med henvisning til variasjoner innenfor polske og norske nominalfraser. 6

7 I 1. Kort typologisk innledning Genetisk sett stammer norsk og polsk fra helt forskjellige språkfamilier. Norsk regnes som ett av de germanske språkene, og mer nøyaktig ved siden av islandsk og færøysk som et vest-skandinavisk språk. Polsk plasseres i den lekhitiske grenen av de vestslaviske språkene. Det er åpenbart at delvis mangel på genetisk slektskap mellom de to språkene kan vise seg klart og tydelig i forskjell på syntaks og morfologi. Den typologiske oversikten vil danne en basis for å innlede en rekke spørsmål om en frase og videre om nominalfrasen. Morfologisk sett er det ikke helt entydig hvor norsk plasseres innenfor den klassiske humboldtske klassifikasjonen for agglutinerende, flekterende, isolerende og alternerende språk. Norsk har utviklet seg i agglutinerende retning fra et synlig flekterende språk, som norrønt utvilsomt var. Norsk har preg av både agglutinerende (for eksempel i form av svake verb) og flekterende (sterke verb) system men likevel forblir norsk et tydelig analytisk språk. Imidlertid er polsk et godt eksempel på et flekterende (bøynings-) språk som har beholdt det gammelslaviske kasussystemet med syv kasus for substantiver, pronomener, tallord og adjektiver, i to tall: entall og flertall. Som sagt er norsk og polsk henholdsvis mer analytiske og syntetiske språk dvs. på norsk uttrykkes ulike grammatiske forhold ved bruk av preposisjoner, hjelpeverb, partikler betydelig oftere enn på polsk hvor dominerende måte å markere de forholdene på er bøynings- og avledningsuffikser. Det er en selvfølge at det ikke finnes språk som er rent syntetisk eller rent analytisk. Vi kan heller snakke om et kontinuum og en relativ grad av analytisk eller syntetisk karakter. Innenfor min forskning kan vi differensiere mellom språk hvor den lineære organiseringen kan ha en syntaktisk betydning og språk hvor den lineære organiseringen har mer 7

8 funksjonelt betydning, hvor omforming av setningsrekkefølge resulterer i fremskyvning av logiske aksenter. I henhold til syntaktiske egenskaper er den kanoniske rekkefølgen for begge språk SVO * : Dziewczyna(jenta) pije (drikker) sok (saft). SVO Jenta drikker saft. Dziewczyna sok pije * SOV Jenta (nettopp) drikker saft. Sok pije dziewczyna. OVS Det er jenta som drikker saft. Sok dziewczyna pije. OSV Det er virkelig bare saft jenta drikker. Pije sok dziewczyna. VOS Jenta drikker virkelig saft. Pije dziewczyna sok. VSO Det er saft som nettopp drikkes av jenta Som påvist kan vi på polsk bruke både SVO-rekkefølgen og en rekke andre muligheter. Den tilsynelatende ubegrensede friheten til å konstruere ordrekkefølgen er determinert i polsk av det bestemte budskapet som man vil meddele. Polakker vil bruke en av de for å vektlegge noe og nyansere informasjonen. Vanligvis forekommer det sammen med den andre rematiseringsmiddelet intonasjon. Som vi kan observere beholder alle polske ledd formene sine ved bytte av plass og de formene bestemmer hvilken funksjon hvert ord har i setningen dvs. hva slags under- og overordningsforhold som finnes mellom ordene. Likevel kan vi betrakte begge språkene i følge Greenberg-tradisjonen venstrestyrte SVO-språk med tydelige rekkefølgevariasjoner (Berggreen og Tenfjord 1999:71 etter Greenberg 1974). Rekkefølgevariasjoner Greenberg (Greenberg 66) hevdet at jo høyere opp i hierarkiet en språklig *Derwojedowa (2000: 58) skriver at i det muntlige språket er konfigurasjonen uten subjekt (VO) mest utbredt. Det kan til dels skyldes morfologiske endelser til verbet som tyder på handlingsutøveren og til dels en bestemt sammenheng. *Noen av disse ytringene kan være vanskelig å tolke for polske morsmålsbrukere, dermed kan ikke alle norske oversettelser være helt passende i alle polske sammenhenger hvor både sammenheng og intonasjon bestemmer ytringens betydning i like stor grad som setningens lineære struktur (Topolinska 1984:384). For et lignende eksempel for russisk og engelsk se Odlin

9 enhet er, dess friere er enhetens elementer ordnet. Frihet til å forandre setningens lineære struktur er nokså stor i polsk men den strukturen er determinert i begge språk med regler for tema - rema strukturen. Tema-rema strukturen Som regel plasserer sender først i setningen den informasjonen som er allerede kjent (datum, topic, tema), etterpå den som er ny for mottaker (novum, comment, rema). Rema kan defineres på forskjellige måter til og med negativt som utematisk del av en setning (Huszcza 83: 97). Ordrekkefølge er en grunnleggende måte å omforme tema-rema strukturen. På den måte er ordrekkefølgen også eksponent av det referensielle og i dette tilfellet er den funksjonelt lik med artikler. Vanligvis initial posisjon tyder på bestemthet mens final posisjon på ubestemthet. I visse tilfeller kan intonasjon og trykk ha referensielle egenskaper. Trykket ligger da alltid på det som er ny i budskapet. Ved siden av å understreke logiske og syntaktiske forhold kan omformingen av den lineære strukturen fremheve det ekspressive ved utsagnet. Greenbergs hovedpoeng er at en leddrekkefølge på setningsnivå henger sammen med en på frasenivå. Hvis vi går videre og ser nærmere på mindre setningselementer, i dette tilfellet nærmere på selve nominalfrasen, må vi først og fremst bestemme hva frasen er og hva forskjellen mellom frasen og setningen er. 2. Hva er en nominalfrase? Kjerne En ganske utbredt definisjon av frase er den som er foreslått innenfor generativ grammatikk, nemlig at den er et abstrakt syntaktisk ledd som utgjør en del av setningsstrukturen. I samsvar med generativ grammatikk er hver setning bygget opp av en substantiv- og verbalfrase. Begge frasene kan enten bestå av enkelte ord eller de kan utbygges til mer kompliserte strukturer. Hovedordet i en 9

10 frase kalles for kjerne og dens ordklasse bestemmer frasetypen. Syntaktisk og semantisk sett kan kjernen fungere som erstatning for hele frasen i en setning f.eks.: Det stygge store trollet fra den mørke skogen liker å spise små jenter som deg. Her kan man erstatte substantivfrasen «Det stygge store trollet fra den mørke skogen» med bare «trollet» uten å miste setningens betydning. Denne måten å finne ut hvilke ord som hører til en frase kalles i litteraturen for substitusjon eller utskiftning. Fra det eksempelet kan vi se at dersom ett enkelt ord bygges ut til en gruppe ord som har samme funksjon som det enkelte ordet, kaller vi gruppen for en frase. Imidlertid kan begrepet frase brukes om selve kjernen uten adledd. Ordet «barna» alene i f.eks. «Barna leker» er også en frase. Ut i fra dette kan vi utlede en inndeling innen substantivfrasen for elementære substantivfraser og utbygde substantivfraser, samt vise strukturelle forskjeller i substantivfrasens oppbygning i begge språk. Den elementære substantivfrasen består i språk uten obligatoriske determinativer foran eller etter kjernen (f.eks. polsk) av ett substantiv dvs. den identifiseres med det konstituerende leddet. En substantivfrase i språk med obligatoriske determinativer (f.eks. norsk) regnes ofte som elementær bare hvis kjernen er et personlig pronomen eller et proprium, noe som bærer preg av generativismens påvirkning (se Julien 2005). Som sagt er kjernen hovedordet i frasen og bestemmer hvilke funksjoner den kan ha i setningen, men i noen tilfeller kan kjernen utelates slik at den blir underforstått (kjerneløshet). Adledd Ved siden av kjernen kan frasen bestå av adledd og utfyllinger og blir til en utbygd nominalfrase. Forskjellige typer adledd og utfyllinger som frasen kan inneholde, avhenger av hvilken ordklasse kjernen hører til. I motsetning til adledd er utfyllinger obligatoriske. Utfyllinger er «styrt» av kjernen. Typiske eksempler på utfyllinger er objekt og preposisjonsstyring. I 10

11 lengre fraser som består av kjerne og adledd eller utfyllinger eller begge deler finnes det avhengighetsforhold (over- og underordningsforhold) mellom elementene. På basis av hvilken plass et underordnet ledd (bestemmende, Dsdeterminans) opptar i relasjon til et overordnet ledd (Det som bestemmes, Dtdeterminatum) kan vi klassifisere forskjellige språk i to hovedgrupper, nemlig: språk som foretrekker Ds - Dt rekkefølgen eller språk som foretrekker Dt - Ds rekkefølgen Norsk kan vi hovedsakelig sette inn i den første gruppen. Selvsagt finnes det en rekke unntak som vil jeg se nærmere i det følgende på. Til tross for at denne rekkefølgen synes å være fastere enn SVO-rekkefølgen, til og med i syntetiske språk, bør vi klassifisere polsk som en type i mellomposisjon. Denne mellomtypen består i at i visse tilfeller kan rekkefølgen varieres og omformes i betydelig grad. Friheten til å skifte plass på adledd har sine semantiske konsekvenser og er forårsaket av den syntetiske karakteren til det polske språket. Som sagt er adleddrekkefølgen innenfor den polske og norske substantivfrasen ikke identisk selv om de har felles kanonisk leddrekkefølge på frasenivå, med tendens til å plassere tyngre ledd mot høyre (Berggreen og Tenfjord 1999: 72 etter Hawkins 1980,1983 ) som er i samsvar med den greenbergske hypotese om variasjon mellom språkgrupper (Berggreen og Tenfjord 1999: 72 etter Greenberg 1974). Syntaktiske forhold mellom ledd i polsk og norsk nominalfrase Polske og norske nominalfraser kan vi i henhold til syntaktiske forhold som finnes mellom ledd dele inn i: 1) Sideordningsforhold (związek współrzędny): kochana i troskliwa kjærlig og omsorgsfull 2) Avhengighetsforhold (związek podrzędny): troskliwa matka ei omsorgsfull mor 11

12 Sideordningsforhold opptrer innenfor frasen hvor leddene er syntaktisk sett like dvs. substantiv + substantiv eller adjektiv + adjektiv og opptrer i frasen koblet med konjunksjoner eller separert med komma. Avhengighetsforhold betegner frasen hvor leddene ikke er syntaktisk like og under- og overordningsforhold kan observeres i form av morfologiske endelser. Avhengighetsforhold i polske nominalfraser kan videre deles inn i: 2a) Kongruens ( związek zgody) Kongruens består i at det underordnete tilpasser sine former (kasus, tall, kjønn) til hovedleddet: Pracowity mężczyzna, arbeidsom-nom.,ent., M. ;. mann-nom., Ent., M. En arbeidsom mann pracowici mężczyźni arbeidsom-nom., Flt., M.; mann Nom., Flt., Mask. arbeidsomme menn o pracowitych mężczyznach om arbeidsom-lok., Flt., M.; mann- Lok., Flt., Mask. Om arbeidsomme menn I alle disse eksemplene markerer morfologiske endelser den samme kasus, tall og kjønn både i adjektiv og substantiv. Kongruens kan identifiseres med avhengighetsforhold mellom gjenstand og dens egenskap dvs. det er et substantiv som utgjør hovedleddet mens det underordnete leddet kan opptre som: 12

13 adjektiv, determinativ eller tallord Powiedziałem to [tylko temu jedynemu mlodemu czlowiekowi]. Sier - 1 pers., fortid; det - Acc.,N; [bare - ubøy.; denne -Dat.,Ent., M.; eneste -Dat., Ent.,M.; ung Dat., Ent., M.; menneske Dat., Ent., M.] Jeg sa det til bare dette eneste unge mennesket. partisipp z wzniesionymi oczyma med hevede Inst., Flt., Neut.; øyne Inst., Flt., Neut. med hevede øyne Substantiv dla kataryniarza Hansa for/til-ubøy; lirekassespiller-gen., Ent., M.; Hans Gen., Ent., M. til lirekassespilleren Hans 2b) Styringsforhold eller reksjon (związek rządu) Det er et forhold som består i at hovedleddet (substantiv eller adverb) krever fra underleddet (alltid substantiv) å ta en bestemt kasus: dużo ludzi Mange ubøy.+acc.; menneske- Acc. Flt., M. mange mennesker idea braterstwa Ide - Nom., Ent., F. + Gen.; brorskap - Gen., Ent., N. Brorskapets ide I styringsforhold betegner underleddet alltid gjenstand i samhørighetsforhold alltid egenskap. 2c) Samhørighetsforhold (związek przynależności). 13

14 Samhørighetsforhold er et avhengighetsforhold mellom adverb og adjektiv hvor et av leddene kan bøyes og det andre (adverb) ikke kan bøyes: niezwykle piękny usedvanlig ubøy; vakker Nom.; Ent., M. usedvanlig vakker 3. Beskrivelse og sammenligning Greenberg hevdet at leddrekkefølgen på setningsnivå henger sammen med den på frasenivå (Berggreen og Tenfjord 1999: 71). Polsk og norsk er begge i følge Greenberg-tradisjonen venstrestyrte SVO-språk, men likevel med tydelige rekkefølgevariasjoner, som påvist, på et setnings- og, som skal påvises, på frasenivå. La oss se litt på nominalfrasens oppbygning i begge språk. Norsk og polsk nominalfrasesoppbygning kan vi klart og tydelig framstille ved hjelp av Vannebos skjema. Vannebos skjema (1972) er inndelt i 6 hovedfelt, derav 4 er videre inndelt: Bestemmer Beskriverfelt Kjernefelt Poss.felt Sekundærebeskr felt.felt s, K b, b, k po, a, a Tungtleddfelt Bestemmerfeltet er inndelt i 6 felt. Vannebo bygger her på Loman som fant en semantisk fellesevner for orda som hører til samme posisjonsklasse: PK-1: totalitet, PK-2: determinasjon, PK-3: possessivitet, PK-4: kvantitet, PK-5: seleksjon, PK-6: komparasjon. Det er umulig for to ord fra samme klasse å opptre samtidig i en frase (f.e. PK-2 inneholder artikler og påpekende pronomener). Det er mulig å oppfylle alle plassene men det skjer svært sjelden. Det er ikke ofte vi støter på setninger som «Begge disse hennes to første slike forsøk mislyktes» *. Beskriverfeltet deler Vannebo i sekundære ledd og kjerne. De kalles sekundære *I tre ledeartikler fra Dagbladet fant Vannebo at en gjennomsnittlig nominalfrase inneholdt 1,29 ord foran kjernen (Vannebo 1972:62). 14

15 fordi de står til beskriverkjernen, ikke til kjernen for hele nominalfarsen. Vannebo drøfter om det bør være egne felt for objekt, situativ og grad på grunn av beskrivere som: «en meg den gang svært nærstående venn». Men han konkluderer med et felles felt for disse leddene. Kjernefeltet inneholder felt for bestemmer, beskriver og kjerne, altså en hel substantivisk frase. En grunn for slik inndeling er fraser av typer PK-6 eller beskriverutfylling foran artikkel + adjektiv + kjerne: «Så vakkert et lite barn». Etter kjernen kommer et possesivfelt. Eiendomspronomen kan plasseres i dette possessivefeltet eller i PK-3, mens s- genitiv er bundet til PK-3. Preposisjonsuttrykk for eiendom og tilhørighet har plass i possesivfeltet etter kjernen: «Gården til Knut». Vannebo plasserer også tilhørighetsutrykket i «en venn av meg» i possesivfeltet, selv om det skiller seg syntaktisk fra tilomskrivingenene ved å kreve ubestemt kjerne. Etter possessivfeltet følger feltet for sekundære beskriverledd. Vannebo drøfter de ulike typene som hører til i feltet: preposisjonsobjekter, adverbialer og artsledd. Tungtleddfeltet er først og fremst plassen til relativsetninger. Vannebo er inne på at flerleddsadjektivaler eventuelt kan plasseres her. «Vi spiste nytrukken fisk, herlig og sprøstekt». Apposisjoner kan også høre til i tungtleddsfeltet. På grunn av forskjellige måter å fremstille nominalfrasens oppbygning i norsk og polsk la oss lage to skjematiske framstillinger av polsk og norsk nominalfrasestruktur ordnet etter vanlig, kanonisk ordklasserekkefølge: polsk nominalfrase: Dem. Tall. Poss. Adj. Subst. (kjerne) Adj./Subst. Subst.(Gen.) Prep.Uttrykk Relativset. * norsk nominalfrase: Dem. Tall. Poss. Adj. Subst. (kjerne) Poss. Prep. Uttrykk Relativset. *I skjemaene for den polske og norske nominalfrasen utelater jeg mulige omforminger som resulterer i rematisering eller emfase. Likevel beskriver jeg de mulighetene i hvert adleddunderkapittel. 15

16 Hawkins (1980, 1983) og Croft (1990) har introdusert begrepet tyngde som en viktig faktor for posisjonell variasjon. Visse typer adledd er tyngre enn andre i den forstand at de har en tendens til å omfatte et større antall enheter (fonemer, stavelser eller ord). De foreslo dermed å rangere adledd etter tyngde: Rel < Gen < Adj < {dem, num} (Berggreen og Tenfjord 1999) som stemmer overens med skjemaene ovenfor. Nå oppstår minst to spørsmål som skal styre min forskning videre: Hvordan kan man forklare variasjoner i dette tilfellet og vil variasjonen i polsk gjenspeile seg i polske innlæreres bruk av disse strukturene i norske nominalfraser? Beskrivelsen skal gjennomgås i følge skjemaene med utgangspunkt i kjernebeskrivelse. Hvert adleddunderkapittel er oppbygget på den måten at først det som nominalfrasen i begge språk har til felles beskrives og etterpå særegne strukturelle trekk ved polsk og norsk. Eksemplene som illustrerer omtalte emner skriver jeg nesten alltid på norsk og polsk. Av og til når det er behov for å illustrere grundigere de emnene som omtales, beskriver jeg polske setninger ganske nøyaktig, særlig med å tilføre informasjon om bestemte bøyningskategorier som kasus, tall, kjønn og aspekt. Noen ganger utgjør norske fraser og setninger utgagnspunktet for analysen og andre ganger de polske. Hvis adleddsrekkefølgen i den polske frasen stemmer overens med den norske eller virker uvesentlig i et vist tilfelle utelater jeg informasjonen om ordets fleksjon og syntaktiske forhold. a) Kjernen En kjerne innen substantivfrasen i både norsk og polsk utgjøres av enten substantiv eller substantiviserte adjektiver, tallord, pronomener eller partisipper. Eksempler: 1. majestatyczny, olśniewający budynek Majestetisk Nom., Ent., M. ; prangende Nom., Ent., M.; bygning Nom., Ent., M. en majestetisk, prangende bygning 2. 16

17 dwie nędzne knajpy To Nom., F.; tarvelige Nom., Flt., F.; kneipe Nom., Flt., F. to tarvelige kneiper 3. Dwoje chorych na zaraźliwe zapalenie opon mózgowych. To- Nom. ; syke Gen. Flt., M.; på ubøy; smittsom Nom., Ent., N.; betennelse Nom., Ent., N.; hinne Gen., Flt., F.; hjernelig Gen., Flt., F. To syke med smittsom hjernehinnebetennelse. 4. Dwoje z bólami klatki piersiowej. To Nom.; med ubøy+inst.; smerte Inst., Flt., M.; kasse Gen., Ent., F.; brystersk Gen., Ent., F. To med brystsmerter. 5. (Ci) uciekający mieli szczescie. De Nom., Flt., M.; flyktende Nom., Flt., M.; har Pret., Flt., 3. person + Acc.; lykke Acc., Ent., N. (De) flyktende var heldige 6. Ten ma rację, kto jest sam. Den Nom., Ent., M., har Pres.,Ent., 3. person, + Acc.; rett Acc., Ent., F.; hvem Nom.; er Pres.; Ent., 3. person; alene Nom., Ent., M. Den har rett som står alene. (Ibsen) I eksemplene 3, 4 og 5 har vi med kjerneløshet å gjøre dvs. den substantiviske kjernen er semantisk underforstått, men på grunn av dens fravær på det overfladiske nivået av fraser, overtar henholdsvis adjektivet, tallordet og partisippet dens syntaktiske egenskaper og roller. I eksempel 2 kan det mest tydelig observeres en kongruens mellom det adjektiviske adleddet og substantivet som i norsk begrenser seg til tall og genus, 17

18 mens i polsk omfatter den tall, genus og kasus. b) Determinativer Determinativer er ord som sier noe om referensielle forhold i språket. De har ofte som funksjon å stå til et (adjektiv+) substantiv, og de bestemmer eller spesifiserer da substantivets referanse. Det er demonstrativer, possessiver og kvantorer som faller under fellesbetegnelsen determinativer. demonstrativer Demonstrativer viser til eller peker på en bestemt person eller ting som kan iakttas eller som er omtalt i teksten. De gir derfor som regel substantivfraser med unik referanse. De samsvarer med substantivet de står til. Selv om demonstrativer, som i begge språk utgjør en viktig referanseskapende rolle, opptrer i norsk og polsk kanonisk foran kjernen, har norsk i betydelig høyre grad grammatikalisert dette trekket som henger sammen med høyere brukshyppighet av determinativer i norsk. Som regel kan determinativer brukes sammen med substantiver som foranstilt adledd: ten duży dom Den Nom., Ent., M.; stor Nom., Ent., M.; hus Nom., Ent., M. det store huset eller i stedet for substantiv som kjerne: Którą chcesz czapkę? Tę białą - Hvilke Acc., Ent., F.; vil Pres., Ent., 2. person; lue Acc., Ent., F. - Det. - Acc., Ent., F.; hvit Acc., Ent., F. Hvilken lue vil du ha? Den hvite. 18

19 Som vist opptrer demonstrativer alene mest frekvent i ytringer med anaforisk karakter (slik som i eksempel 2) eller andre med referanse sterkt bestemt av ikketekstuelle omstendigheter. En annen variasjon i den lineære frasestrukturen gjør seg synlig i polsk når det gjelder anafor. Determinativer kan i polsk stå etter kjernen i anaforiske sammenhenger: Oni widzieli piekny dom. Dom ten stał przy morzu. De så fin hus. Hus den sto ved hav. De har sett et fint hus. Huset sto ved havet. Kun i skjønnlitterære tekster kan dette forekomme uten anaforisk referanse. På norsk kan demonstrativer også opptre etter substantivet i skjønnlitterære tekster men alltid ledsaget av et adjektiv (se om adjektivet: «natta den svarte»). Påpekende pronomener som opptrer foran substantiver i utsagn med en sterk referanse og henvisning til virkeligheten har en ren ekspressiv funksjon f.eks.: Tak mnie ten mój brat złości! *Sånn meg den min bror ergrer. Bror min, han gjør meg så sint, han! Ach, to błoto! *Akk det mudder Akk, dette mudderet! I disse tilfellene er bruken av de påpekende pronomenene overflødig. Utsagnene er forsterket og har et ekspressivt anstrøk. Utenfor det muntlige språket er påpekende pronomen ganske utbredt i folkediktning hvor den var nært knyttet til det rytmiske i diktet. Når det gjelder strukturelle omforminger kan ordene «sånn» og «slik» stå foran den ubestemte artikkelen f.eks.: «Sånn en fillebil!». 19

20 - possessiver Possessiver er determinativer som angir eiendom og tilhørighet og de kan både i norsk og polsk stå foran kjernen eller følge etter den med ulike strukturelle og semantiske konsekvenser. I begge språkene kongruerer possessiver med det overordnete substantivet: każde swoje jabłko Hver Acc., Ent., N.; sin - Acc., Ent., N.; eple Acc., Ent., N. Hvert sitt eple o moich opowieściach Om ubøy + Loc.; min Loc., Flt., F., fortelling Loc., Flt., F. om mine fortellinger I polsk kan plassbytte forekomme fra det foranstilte til det etterstilte possessivet ved anaforiske ytringer, emfase eller i skjønnlitterære tekster: (Ja) Mieszkam w duzym domu. Dom mój ma trzy piętra. (jeg) bor i stor hus. Hus min har tre etasjer Jeg bor i et stort hus. Mitt hus/huset mitt har tre etasjer. Litwo! Ojczyzno moja(...) (Mickiewicz) Litauen! Fedreland mi(...) Litauen! Fedrelandet mitt/ Mitt fedreland (...) I norsk er også av og til pragmatiske grunner avgjørende for posisjonen til possessiv. Muligheten til å plassere possessiver både foran og etter kjernen danner mulighet for emfatisk kontrast (Hagen 1999: 383). Det som bestemmer om valget mellom å sette possessiven bak eller foran substantivet er stilistiske forskjeller. Foranstilte possessiver er mer formelle og høytidelige enn etterstilte og dermed støter vi oftere på foranstilte possessiver i skrevne kilder og på etterstilte i de 20

21 fleste varianter av norsk talemål. Ombytting av possessivens plass resulterer i en vesentlig strukturell forandring. Substantiv med etterstilt possessiv kommer alltid i bestemt form. Et unntak gjelder for enkle slektskapsord (Hagen 1999: 382). - kvantorer Kvantorer står som regel foran substantivet og bestemmer det kvantitative ved kjernen: 1. Każdy człowiek pragnie znaleźć szczęście. Hver menneske ønsker finne lykke. Hvert menneske ønsker å finne lykken. I polsk kan kvantorer opptre i apposisjon ved rematisering og i skjønnlitterært språk: Człowiek, każdy, pragnie znaleźć szczęście. Det er virkelig hvert menneske som ønsker å finne lykken. Drzewa, liście, ptaki wszystkie. (Grechuta) Trærne, løvet, (app.)alle fuglene. I likhet med andre ovennevnte determinativer kan kvantorer brukes som kjerneekvivalenter: Wszyscy życzą sobie szczęśliwego życia. Alle ønsker seg et lykkelig liv. Det kan hende at ord fra andre ordklasser fungerer som kvantorer. Det gjelder noen få adjektiver som hel, halv, forskjellig, ulik, atskillige, enkelte, diverse, utallige, visse, ytterligere f.eks.: a) hele dette vinduet całe to okno 21

22 a') dette hele vinduet to całe okno I eksempel a) fungerer hele som kvantor med totalitetsbetydning mens i eksmepel a') som adjektiv med beskrivende betydning. I norsk kan ordet nok fungere som en kvantor og det kan også stå etter kjernen. Som en fjerde type, ved siden av demonstrativer, kvantorer og possesiver kan vi regne ordene egen og selv, som fungerer som forsterkende ord (NRG:227). - egen Historisk sett er ordet egen perfektum partisipp til verbet eie. Egen står alltid direkte etter possessivet og viser anaforisk tilbake til det. Semantisk fungerer det som en forsterker av den possessive betydningen: Hun kjørte sin egen bil. (Ona) jechała swoim własnym samochodem. Pron.- Nom., Ent., F.; kjøre Pret., Ent., F.; sin Inst., Ent., M.; egen Inst. Ent., M.; bil Inst., Ent., M. Likevel kan det hende at egen opptrer alene uten foranstilt possessiv: Han fikk henne til å tvile på egne muligheter. Spowodował, że zaczęła wątpić we własne możliwości. Utelatelse av possessivet er mulig på norsk bare for substantivfraser med generisk referanse og verb som angir noe personen eier, kommer til å eie eller tilkommer personen på en naturlig måte, og de er: ha, få, fortjene, drive, kjøre, starte (med). Jamfør: Eget oppmøte er ofte en fordel. Jeg har fått egen båt. *Jeg traff egen mann i byen. 22

23 - selv Ordet «selv» står til et substantiv eller et pronomen og har emfatisk eller framhevende betydning. Den svake formen selve (eller selveste i superlativ) blir brukt når ordet er foranstilt. Det står som regel umiddelbart før et substantiv som har bestemt form, forutsatt at det kan bøyes: Bor du i selve byen? Mieszkasz w samym mieście? Bor i selve by Selve saken er ikke så interessant Sama sprawa nie jest tak interesująca. Selve sak ikke er så interessant. Selveste dronningen kom på besøk. Sama królowa przybyła w odwiedziny Selv dronning komme i besøk. «Selve» betyr her omtrent den (det) egentlige. «Selve» kan ha fokuserende betydning i konstruksjoner med determinativ som kjerne og infinitivskonstruksjon som adledd: Selve det å få opprettet en sone var en nødvendighet. Samo ustanowienie strefy było koniecznością. I motsetning til «selve» og «selveste» brukes den sterke formen «selv» i forskjellige posisjoner med anaforisk referanse til et forutgående substantiv eller pronomen: Faren selv bor i Stockholm Ojciec sam mieszka w Sztokholmie. 23

24 Faren bor selv i Stockholm Ojciec mieszka sam w Sztokholmie. Faren bor i Stockholm selv. Ojciec mieszka w Sztokholmie sam. Selv faren bor i Stockholm (mens barna bor i Uppsala.) Sam ojciec mieszka w Sztokholmie (,podczas gdy dzieci mieszkają w Uppsali.) Substantivet som «selv» står til har normalt bestemt form. Unntak er proprier og enkelte slektskapsord. c) Tallord Tallord (grunntall og ordenstall) som ordklasse viser veldig tydelige likheter med adjektiver både morfologisk og syntaktisk sett. I nyere norske grammatikker fins ikke ordklassen tallord. Grunntall er kvantorer (undergruppe av determinativer). Ordenstall er adjektiv. Likevel har vi i polsk fremdeles ordklassen tallord. Den utgjør et adjektivisk kvantitativt attributt innenfor den polske nominalfrasen, og svarer på spørsmål som «hvor mye», «hvor mange» og andre som bestemmer et målbart trekk. La oss analysere følgende eksempler: 1. Dwa ptaki usiadły na gałęzi To -Nom., Flt., M.; fugl Nom., Flt., M.; satt; på ubøy + Inst.; grein Inst. Ent., F. To fugler satt på en grein. 2. a) Ptaki dwa usiadły na gałęz a') Ptaki,dwa, usiadły na gałęzi. Fugl Nom., Flt., M.; to Nom., Flt., M., satt; på ubøy + Inst.; grein Inst. Ent., F. Fugler ([app.] to) satt på en grein 3. 24

25 Jan Paweł II (Jan Paweł drugi) Johannes Paul II (Johannes Paul den andre) Eksempel 1 presenterer den kanoniske plasseringen av tallord med grunntallet «to» i en foranstilt posisjon. Som vi kan se er den kanoniske plasseringen likedan både for norsk og polsk. Både i norsk og polsk kongruerer de to leddene. La oss da se litt på spesielle polske trekk ved plassering av tallord. Eksemplene 2a og 2a' ligner 2 og 3 fra underkapittelet om kvantorer. Det første (2a) har noe poetisk over seg på grunn av omplasseringen. I det andre eksempelet blir grunntallet «dwa» rematisert slik som kvantoren «każdy» i eksempel 3. I likhet med 4a' kan eksempel 2a' omdannes til en setning med en relativkonstruksjon i stedet for tallordet «dwa»: 2a''. Ptaki, których było dwa (eller dwoje * ), usiadły na gałęzi. *Fugler, som var to, satt på en grein. eller ved bruk av preposisjonsuttrykket «w liczbie + grunntall i nominativ» - «i antall av». 2b. Ptaki, w liczbie dwa, usiadły na gałęzi. *Fugler satt, i antall av to, på en grein. Setningen 2b er et typisk eksempel på preposisjonsuttrykk innenfor nominalfrasen. Det blir beskrevet litt senere i kapittelet om preposisjonsuttrykk som adledd. Eksempel 3 er analogisk til eksemplene om navn på konger og deres titler som nærmere beskrivelse finnes i underkapitlet om adjektiver. *I setningen 2a'' i tillegg til et vanlig grunntall kan det også brukes en spesiell type grunntall «dwoje» som kalles for det kollektive tallet på polsk. Det kollektive tallet bruker man ved substantiver som betegner vesener av ulike kjøn, unge mennesker og dyr, og pluralia tantum. 25

26 d) Adjektiv Adjektiv er forholdsvis det mest frekvente adleddet og i regelen opptar det plassen foran kjernen i begge språk. Denne regelen fungerer i norsk som ufravikelig (kanskje med noen få unntak som jeg vil skrive i det følgende). Når det gjelder den polske nominalfrasen finnes det en rekke tilfeller der adjektiv opptrer enten etter Ds-Dt regelen eller i apposisjon, hver gang med forskjellige semantiske resultater. La oss se litt på en sammenlignende oversikt (Topolińska 1984: ): 1. Duże, dzikie zwierzę stor Nom.,Ent., N.;vill Nom.,Ent.,N.;dyr Nom., Ent., N. et stort, vilt dyr 2. pan młody * mann Nom.,Ent.,M.; ung Nom.,Ent.,M.; en brudgom ciało niebieskie kropp/legeme Nom.,Ent.,N.; blå Nom.,Sg.,N. et himmellegeme 3. szkoła teatralna skole - Nom., Ent., F.; teatralsk Nom., Ent., F. en teaterskole teatr szkolny * Teater Nom, Ent., M.; skolsk Nom., Ent.,M. et skoleteater *NB. På norsk er det ortografisk umulig å fremvise et apposisjonert attribut f.eks. «teatralna» i «szkoła teatralna» på grunn av at på norsk uttrykkes det ved bruk av det sammensatte ordet «teaterskole». Ombyttingen forårsaker en vesentlig forandring av betydningen, Jf.: teaterskole szkoła(subst.) teatralna(adj.) skoleteater teatr(subst.) szkolny(adj.) 26

27 4. dom boży *hus gudsk gudshus 5. a) Człowiek młody mało wie o życiu. Menneske ung lite vet om liv Et ungt menneske vet lite om livet. a') Człowiek,młody, mało wie o życiu. Menneske, ung, lite vet om liv Et menneske som er ungt vet lite om livet b) Wskazali na kapitana. Mężczyzna, wysoki, przystojny, o poważnym wyrazie twarzy usiadł przy wolnym stoliku. Pekte på kaptein. Mann, høy, vakker, med alvorlig uttrykk ansikt satte ved ledig bord De pekte på en kaptein. Den ([app.]høye, vakre) mannen og med et alvorlig ansiktsuttrykk slo seg ned ved et ledig bord. Ut ifra det første eksempelet kan vi konstatere uten å gruble altfor mye over dette at polsk og norsk riktignok har en felles regel for den kanoniske rekkefølgen. Det første eksempelet presenterer adjektiver brukt som adjektiviske kvalitative attributter. Et adjektivisk kvalitativt attributt står vanligvis foran kjernen og svarer på spørsmål: hvilke, hvilken, hvilket? Hvis det kvalitative attributtet er beskrevet med et objekt eller et adverbial står det både i norsk og polsk, etter kjernen f.eks.: ludzie chorzy na grypę mennesker syke av influensa De to ovennevnte eksemplene kan betraktes som forenklete nominalfraser med relativsetninger dvs. med tyngre adjektiver som er brukt predikativt : 27

28 ludzie, którzy są chorzy na grypę mennesker som er syke av influensa På norsk finnes det også en vanligere måte å uttrykke det ved bruk av sammensatt ord «influensasyke». De kan ikke tolkes som forenklede nominalfraser med relativsetninger men heller som vanlige adjektiviske attributter. Som vi skal se litt senere i denne oppgaven er sammensatte ord akkurat det problematiske feltet som polske norskinnlærere strever mye med. Nå er vi kommet til det punktet hvor det er en definitiv slutt på likheter på adjektiver innenfor polske og norske substantivfraser. La oss da se litt nærmere på resten av de ovennevnte eksemplene. I eksempel 2 har vi nominalfrasen «pan młody», som bokstavelig, og med opprettholdelse av adjektivets apposisjon, kan oversettes til «man ung», og den andre «ciało niebieskie» som «kropp blå». Men likevel er riktig oversettelse av de to «en brudgom» og «et himmellegeme». Det tyder på at i dette tilfellet forårsaker de apposisjonerte adjektivene «młody» og «niebieskie» en vesentlig forandring av frasens betydning. I motsetning til «młody pan» og «niebieskie ciało» som henholdsvis betyr en ung mann og en blå kropp er «pan młody» og «ciało niebieskie» faste, leksikalske enheter, og deres komponenter betraktes som uatskillelige dvs. en norsk frase som en gammel skallet brudgom ville se ut på polsk «stary, łysy pan młody» med «stary» og «łysy» som vanlige adjektiviske attributter som i regelen står foran kjernen og med det etterstilte «młody» som er den semantisk nødvendige delen av frasens kjerne, som videre kalles for «przydawka wyodrebniająca atskillende attributt» i polsk faglitteratur og svarer på spørsmål «hva slags?». Dette attributtet framhever ut fra sin definisjon et karakteristisk gjenstandstrekk som utmerker gjenstanden fra andre som ligner. Forskjellige atskillende attributter innenfor en nominalfrase kan ha ulike semantiske og syntaktiske forbindelsesevner. En tettere semantisk forbindelse forårsaker en tettere syntaktisk forbindelse som i det ovennevnte eksempelet om brudgommen og himmellegemet. La oss nå se på nominalfraser som består av 28

29 kjerne og atskillende attributtet men mangler den overførte betydningen som eksempel 2 utvilsomt har. Eksempel 3, som sagt, avbilder en nokså lignende situasjon som eksempel 2. Her har vi også adjektiver (atskillende attributter) i apposisjon men forandring av adjektivenes plass ikke har slike drastiske konsekvenser som i eksempel 2. Dvs. frasen mister ikke sin egentlige betydning. I frasen «szkoła teatralna» er Ds-Dt rekkefølgen mulig men likevel foretrekkes Dt-Ds rekkefølgen. Det høres litt unaturlig når man sier på polsk: «Ona studiuje w teatralnej szkole» «Hun studerer på en (app.)teaterskole» Likevel kan jeg forestille meg noen enkelte situasjoner når jeg ville bruke akkurat det ovennevnte i stedet for det vanligere «szkoła teatralna» f.e. i en samtale når en spør: Jaka to była szkoła? (Hva slags skole var det?) og den andre svarer: Teatralna szkoła ( [app.]teaterskole) og markerer det med en spesiell intonasjon som vanligvis er ledsaget av en rematisering innenfor den lineære strukturen. Man kan selvsagt bruke Ds-Dt rekkefølgen med sterkere trykk på adjektivet, men her er det verdt å nevne at også det andre alternativet som er sterkt pragmatisk betinget fungerer. Reglene til det moderne polske språket tillater oss å ha bare ett slikt (atskillende) attributt etter kjernen. Dersom vi har to atskillende attributter må vi plassere ett av dem foran kjernen f.eks.: współczesna poezja polska eller polska poezja współczesna moderne poesi polsk polsk poesi moderne den moderne polske poesi Fremskyvningen av det atskillende attributtet forekommer også i nærvær av genitivisk attributt f.eks.: szkoła wyższa men Wyższa Szkoła Biznesu skole høyere høyere skole handels høyskole handelshøyskole 29

30 Den korte eksempellista (1-4) ovenfor viser en gradvis forsterkning av den semantiske og syntaktiske sammenhengen mellom elementene. Med andre ord viser disse frasene ulike nivåer av semantisk transparens (Berggreen og Tenfjord 1999:199). Fra de eksemplene kan vi konstatere at tettere semantisk forhold mellom ledd resulterer i tettere syntaktisk forhold mellom dem. Det fjerde eksempelet presenterer et possessivt adjektivisk attributt som i fleste tilfeller har sin ekvivalent i sammensatte ord med bindende «s» eller vanlig s-genitiv. De tre siste (5a, 5a', 5b) eksemplene avbilder situasjoner der vanlige adjektiviske attributter opptrer etter kjernen og forårsaker henholdsvis stilisering (poetisering, arkaisering), rematisering av adjektivet separert med to kommaer (som kommer til uttrykk også i intonasjon) og understreking av den anaforiske karakteren til hele nominalfrasen. Mens de to første eksemplene (5a, 5a') er relativt lett å skjønne, vil jeg vie det siste litt mer oppmerksomhet. Den første setningen «Wskazali na kapitana.» virker som en innførende setning slik at «en kaptein» dukker opp i den andre setningen som «den mannen».«mannen» i denne setningen er så å si informativt tom og viser tilbake til «en kaptein». Apposisjonen understreker den anaforiske karakteren til nominalfrasen, og dessuten blir attributtene rematisert. Det eneste tilfellet hvor norsk og polsk er identiske når det gjelder attributivt adjektivplassering etter den substantiviske kjernen er navn på konger. F.eks. «Olaf II Święty» som man på polsk uttaler: «Olaf drugi (tall.) święty (adj.)» er nesten identisk på norsk: «Olav den hellige». Som vi kan se i det polske eksemplet er det ikke bare substantiver som plasseres etter kjernen men i dette tilfellet også tallord. Som sagt kan adjektiver forsterkes ved å bryte deres alminnelige, vanlige rekkefølge f.eks.: Wojsko Polskie og polskie wojsko 30

31 hær polsk den polske hæren og den polske hæren I litterære tekster er det enda mer mulig å bruke forskjellige typer inversjon: Siłą jakąś magiczną (Orzeszkowa) kraft Inst., Ent., F.; noen Inst., Ent., F.; magisk Inst., Ent., F. Med noen magisk styrke Det å avgrense substantivet fra attributtet høres litt gammeldags og unaturlig innviklet ut. Hvis forfatteren legger vekt på det rytmiske i utsagnet kan han til og med spre, oppdele, blande fraser rett i mot en av reglene for rekkefølge formering (Derwojedowa 2000: 17) som sier at fraser bør ikke spre og blandes: Mnogie po rynku ruszały się tłumy. *Mange på torget beveget seg folkemengder. Folkemengder myldret på torget. I enkelte norske substantivfraser med ubestemt artikkel kan vi ha en annen rekkefølge enn hovedmønstret med bestemmer + beskriver + kjerne. Det gjelder fraser som innledes med «så, for, hvor» hvor adjektivet står på en uvanlig posisjon dvs. foran artikkel: Så stort et hus Hvor dyktig ei jente For stor en skam. I de eksemplene kommer beskriverleddet foran bestemmerleddet, og de innledende ordene «så, for» og «hvor» fungerer som adledd innenfor beskriverleddet. Disse konstruksjonene er særlig vanlige i utrop. e) s-genitiv og substantiv 31

32 Et substantiv kan opptre både i den norske og den polske nominalfrasen som foran- og etterstilte adledd. I dette kapittelet vil jeg undersøke begge tilfellene uten å beskrive substantivet som det foran- og etterstilte adleddet separat. Grunnen til det er at norske foranstilte substantiver har sine semantiske polske ekvivalenter uttrykt med etterstilte substantiver. Det mest frekvente tilfellet i norsk hvor substantivet står foran kjernen er s- genitiv i form av substantiv+s + substantiv (kjerne): kongens rådgiver doradca króla rådgiver kongens/konges fars hus dom ojca hus fars/farens skolenes behov potrzeby szkół behov skolens I alle tilfellene tilsvarer den norske s-genitiven som består av et foranstilt substantiv med genitiv markør det polske genitiviske attributtet - etterstilt substantiv i genitiv. Mellom kjernen og adleddet finnes det «związek rządu» som betyr at det beskrivende leddet forblir i genitivsformen uavhengig av endring av kasus til kjernen f.eks.: Fars (ojca) hus (dom) Nom. dom ojca Gen. domu ojca Dat. domowi ojca Acc. dom ojca Inst. domem ojca Loc. domu ojca Voc. domie ojca! Inntil det punktet virker det som om det er helt umulig for polske norskinnlærere å 32

33 ta feil når det gjelder to ord koblet sammen med «związek rządu». Problemene begynner å oppstå når man oppdager at det som i polsk uttrykkes ved bruk av kun en konstruksjon på norsk kan uttrykkes på forskjellige måter f.eks.: historia sztuki (*historie kunsts) pora posiłku (*tid måls) plan miasta (*plan byens) gest współczucia (*gest medfølelses) włosy dziecka (*hår barns) dach domu (*tak husets) sztuka życia (*kunst livets) kunsthistorie måltid byplan, plan over byen en gest av medfølelse, medfølelsesgest barns hår, håret til barn taket på hus,taket av et hus kunsten å leve Eksemplene viser hvordan ekvivalenter til det polske genitiviske attributtet uttrykkes i det norske språket. Som vi kan se i noen av eksemplene har vi av og til mer enn én uttrykksmåte, to i «włosy dziecka» og «plan miasta» og til og med tre like gyldige konstruksjoner i «dach domu». Eksemplet «kunsten å leve» virker å være ganske interessant på grunn av at det avviker fra de tidligere eksemplene. På norsk er det ingen genitivsforhold markert mens på polsk har det uttrykket form av et vanlig styringsforhold. Likevel kan vi tolke det norske uttrykket som «kunsten av å leve». La oss se litt på noen polske fraser som er særegne varianter av genitiviske attributter. Disse kalles for sammensatte genitiviske attributter og blir beskrevet av adjektivisk kvalitativt attributt f.eks.: sztuka wyżeszgo rzędu *kunst høyre rekkes kunst av høy kvalitet tort domowej roboty *kake hjemmelig arbeids hjemmelaget kake Den første polske frasen blir uttrykt av preposisjonsuttrykk som ligner de ovennevnte eksempler mens det andre blir uttrykt av et sammensatt ord som også er nokså vanlig f.eks: 33

34 pisarz światowej sławy *forfatter verdensk berømmelses en verdensberømt forfatter człowiek dobrego serca *mann god hjertes en godhjertet mann Som påvist ovenfor kan det polske genitiviske attributtet uttrykkes på norsk på mange forskjellige måter, nemlig ved bruk av: 1. s-genitiv Veldig ofte er den norske s-genitiven ekvivalent til genitivisk possessivt attribut i polsk f.eks.: głos matki mors stemme książka nuczyciela lærerens bok dzieła Ibsena Ibsens verker. Likevel kan det hende at det polske genitiviske possessive attributtet har sin ekvivalent i norske sammensatte ord eller preposisjons uttrykk som i eksemplene om «håret til barn» og «taket på hus». Det finnes også en gruppe s-genitiv fraser i norsk * hvor s-genitiv vanligvis ikke tilsvarer polske genitiviske attributter (NRG: 245) : en pliktens mann, en totimers reise, en helvetes krangel osv. Disse frasene har sine semantiske ekvivalenter i polsk i form av nominalfraser bygget av et foranstilt adjektiv (kvalitativt attributt) og substantiv: obowiązkowy człowiek, dwugodzinna podróż, piekielna kłótnia (Plank 2002: 516). 2. sammensatt ord Norske sammensatte ord tilsvarer ofte polske genitiviske kvalitative attributter f.eks.: *I norsk skilles det mellom fraser med bestemmende betydning som fungerer som kvantorer (en times arbeid) og fraser med s-genitiv som opptrer som beskrivere og har en karakteriserende betydning (en handlingens mann). 34

35 fabryka lokomotyw lokomotivfabrikk salon sztuki kunstsalong dzień przyjazdu ankomstdag Likevel kan det hende at det polske genitiviske kvalitative attributtet har sin ekvivalent i norsk i form av preposisjonsuttrykk som i eksemplene «plan over byen» og «en gest av medfølelse» 3. preposisjonsuttrykk eller infinitivkonstruksjon Som sagt er preposisjonsuttrykk også kasusmarkører og kan uttrykke kasus med forskjellige preposisjoner. Når det gjelder genitiv er de mest vanlige: til, på, av, hos. La oss konsentrere oss nå om substantiver innenfor nominalfrasen sett fra et polsk perspektiv. Et substantivisk attributt er et substantiv som vanligvis opptrer etter kjernen og kongruerer med den i tall og kasus. Kongruens av genus er ikke påkrevd. artysta malarz *artist maler kunstmaler inżynier elektronik *ingeniør elektroniker elektronikkingeniør prezent niespodzianka góry Tatry *presang overraskelse *fjellene Tatra overraskelsespresang, overraskelsesgave Tatrafjellene kobieta potwór *kvinne monster monster av en kvinne (monsterkvinne) człowiek olbrzym *mann kjempe kjempe av en mann (jf. kjempemann) For alle disse eksemplene er det umulig å formulere dem på samme måte i norsk og polsk til tross for at begge elementer står i nominativ. Noen av frasene kan uttrykkes med sammensatte ord, noen med omvendt rekkefølge og andre, som er 35

36 preget av mer overført betydning med faste preposisjonsuttrykk. Fraser som de to siste eksemplene er veldig interessante tilfeller i norsk hvor det første substantivet har dobbelt funksjon. Det er samtidig substantivfrasens kjerne og beskriver til det andre substantivet. På polsk er det første substantivet beskrevet av det som følger etter. Nå og da står det substantiviske attributtet foran kjernen, tilsynelatende helt imot regelen, og det gjelder titler som understreker navn på den som eier en tittel f.eks.: profesor Bergersen hrabia Chrisopher de Paus professor Bergersen greve Christopher de Paus Den apposisjonert stillingen av substantiver er analogisk til de tidligere nevnte eksemeplene med tallord og adjektiver. f) Partisipp I dette underkapitlet vil jeg særlig fokusere på norske presens og perfektum partisipper og deres polske ekvivalenter dvs. adjektiviske presens partisipper og preteritum aktive og passive partisipper. Jeg vil ikke ta i betraktning andre polske partisipper dvs. adverbiale partisipper for at de uttrykkes på norsk annerledes, ved bruk av hele fraser eller preposisjonsuttrykk. Både i den polske og norske faglitteraturen kan man ofte støte på beskrivingen av partisipper som adjektiver (Topolińska 1984, Lie 1994). Historisk sett observeres både i norsk og polsk en tendens hvor en del partisipper mister sitt avledningsverb og i dag kjennes de ikke igjen som partisipper men som adjektiver. Dessuten kan det ofte skje at verb har forandret sine betydninger f.eks.: rester av historisk adjektivisk aktivt presens partisipp i polsk: znajomy (kjent), rzekomy (angivelig, påstått), ruchomy (bevegelig), świadomy (bevisst). perfektum partisipp som ikke (lenger) har noe parallelt verb, eller verbet er mer uvanlig: innfødt, innfløkt, innviklet, oppglødd, oppjaget, opprømt, utgjort, utpreget, utringet, utspjåket, gjennombarket, tilknappet, påtatt, påseilt. 36