Den lille urteguiden

Transkript

1 Den lille urteguiden

2 Omtalte urter Den lille urteguiden inneholder informasjon om følgende urter: Bjørk / Betula pendula Brennesle / Urticadioica Groblad / Plantago lanceolata Kjerringrokk / Equisetum arvense Lavendel / Lavandula officinalis Løvetann / Taraxacum officinalis Rosmarin / Rosmarinus officinalis Ryllik / Achillea millefolium Sitronmelisse / Melissa officinalis Timian / Thymus vulgaris Informasjonen i dette urteleksikonet er hentet fra følgende kilder: (Rolv Hjelmeland)

3 F 6 F 7 BJØRK Betula pendula Bjørk har i stor utstrekning blitt brukt i folkemedisinen i Skandinavia. Det finnes en rekke gode råd hvor man bruker ulike deler av bjørka, som blad, bark, veden, tjære eller aske. Te av lauvet drakk man mot gikt og hemoroider, og ved å spise det unge lauvet kunne man få nyrestein til å løsne. Mot gikt kunne man fylle sengen med friskt bjørkelauv. Te av bjørkeblader er et av de beste urin og svettedrivende midler vi har i urtemedisinen. Virkningen er langvarig og det er et viktig poeng at bjørk ikke har noen irriterende påvirkning på nyrene, slik tilfellet er med for eksempel einerbær. Den kraftige urindrivende virkningen kan bidra til å drive ut nyre og blærestein og bjørkete kan også ta knekken på skadelige bakterier i nyrene og urinveiene. Bitter, urindrivende, mildt avførende, svettedrivende, febersenkende, galledrivende, giftutskillende, antiseptisk, bakteriehemmende, virushemmende, betennelseshemmende, blodrensende, astringerende, sårhelende, blodstillende, styrkende, smertelindrende og kolesterolsenkende. Reumatiske lidelser, leddbetennelser (artritt), åreforkalkning, nyrebekkenbetennelse, urinveisinfeksjon, nyrestein, blærestein, regulerer kroppens PH verdi, urinsyregikt (podagra), fibromyalgi, væskeansamlinger i kroppen (nyrerelaterte ødemer), opphopning av slagg i bindevevet, smertefull menstruasjon, håravfall, flass, isjias, sår, feber, leversykdommer, uilke hudlidelser, sår, forkjølelsessår, verkefingre, verkebyller, eksem, psoriasis, vorter og sprukne lepper. Olje fra bjørketjære brukes utvortes i salve mot brannsår, psoriasis og eksem. Bladene inneholder steroide saponiner, garvestoffer, flavonglykosider (hyperosid og quercitrin), harpiks, bitterstoffer, C vitamin, mineralsalter (først og fremst kalium og kalsiumsalter) og eterisk olje med bl.a. metylsalisylat. Innholdet av sukkerstoffer i de unge friske bladene er heller ikke ubetydelig. Saponinene har sammen med den eteriske oljen en kraftig urindrivende virkning, samt en betennelseshemmende effekt. Flavonglykosidene virker urindrivende og C vitamin gir et surt urinmiljø. Bjørkebarken inneholder stearopten, som størkner ved 50 C og virker antiseptisk og antibakterielt. Bjørketjæren er rik på fenoler (bl.a. guajacol, kresol og pyrogallol). Det foreligger ingen rapporterte bivirkninger ved normal bruk, men langvarig anvendelse av store mengder bjørkeblad (eller bjørkebladsekstrakt) bør unngås, da saponinene kan irritere nyrene, og garvestoffene kan utgjøre en unødig belastning for bl.a. leveren. Bjørkeblad er kraftig vanndrivende, og når de brukes til te må man huske å drikke mye vann samtidig. Personer med ødemer (væskeopphopninger) som skyldes hjertesvakhet eller nyresvikt, bør ikke anvende terapier som går ut på gjennomspyling av urinveiene. Bjørkeallergikere må i det hele tatt være forsiktige med alle preparater som inneholder bjørk. Bjørk er i følge Urtelisten fra Statens legemiddelverk klassifisert som ikke legemiddel, og kan omsettes fritt. Det finnes per mars artikler som omhandler forskning på betula pendula publisert på

4 F 1 F 6 BRENNESLE Urtica dioica Er i historisk sammenheng blitt brukt som et styrkemiddel, da den både øker energien samt at den bedrer næringsomsetningen. Brenneslen er en urt med kraftige blodrensende egenskaper. Den driver gifter ut av kroppen gjennom å løse opp slaggproduktene fra stoffskiftet, og samtidig stimulerer den nyrene til å øke urinutskillelsen. Tradisjonelt har nesle vært brukt som styrkemiddel om våren for å øke energien og næringsomsetningen, og forberede kroppen på en travel tid etter en vinter med inaktivitet. I en utrensende vårkur er brennesle fin å bruke sammen med andre urter som bjørk og løvetann. Immunstyrkende, generelt styrkende, demper veksten av prostatakjertelen, stimulerer dannelsen av røde blodlegemer, øker blodgjennomstrømningen til huden, astringerende (sammentrekkende), blodstillende, sårhelende, smertestillende, betennelseshemmende, utrensende, avgiftende, urindrivende, fjerner vann i kroppen, renser nyrene, galledrivende, melkedrivende, blodsukkersenkende, blodrensende, antirevmatiske, antiallergisk, stimulerer hårveksten og beskytter mot skjørbuk. Brukes innvortes ved bl.a. utmattelse, mentaltretthet, ME, anemi (blodfattighet), godartet forstørrelse av prostatakjertelen (BPH), ødemer, diabetes, blærekatarr, nyrestein og nyregrus, revmatiske lidelser, urinsyregikt (podagra), mage og fordøyelsesplager, galle og leverproblemer, astma og luftveisplager, allergi, blodstansende effekt, uregelmessig menstruasjon, acne, atopisk eksem. Brukes utvortes bl.a. ved håravfall. Brennesle inneholder bl.a. aminer (acetylkolin, betain, kolin, lecithin, histamin, serotonin), flavonoider (isorhamnetin, kaempferol, quercetin), lignaner, opp til 20 % mineraler (bl.a. kalsium, kalium, jern og silisium), vitaminene A, B2, C og K1, organiske syrer, scopoletin (isolert fra blomstene), beta sitosterol og andre plantesteroler, polysakkarider, lektiner (inkl. agglutinin) og garvestoffer. Nesleblad er videre en rik kilde til silisium. Mesteparten av silisiumet forekommer i brennhårene, som inneholder aminer (histamin, serotonin, acetylkolin, 5 hydroksytryptamin), maursyre, smørsyre og eddik. Brennesle regnes som en svært trygg urt å bruke. Ved kliniske studier der man har benyttet brennesle i moderate doser er det rapportert svært få bivirkninger, både ved utvortes og innvortes bruk. Brennesle må ikke brukes som et urindrivende middel ved væskeansamlinger i kroppen som skyldes hjertefeil eller nyresykdommer. Menn bør ikke bruke brennesle til å behandle urinveisproblemer før de har blitt undersøkt av lege. Symptomer som ligner de man har ved godartet forstørrelse av prostata kan være forårsaket av prostatakreft, som krever skolemedisinsk behandling. Det er noen betenkeligheter knyttet til at nesle kan ha interaksjon med medisiner brukt ved diabetes, høyt blodtrykk eller betennelser, i tillegg til beroligende medisiner. Det er ikke rapportert om at problemer har oppstått, men hvis du bruker slike medisiner, bør du bruke brennesle med forsiktighet. Brennesle (Stornesle) er i følge Urtelisten fra Statens legemiddelverk klassifisert som ikke legemiddel, og kan omsettes fritt. Det finnes per mars artikler som omhandler forskning på urtica dioica publisert på

5 F 7 GROBLAD Plantago major Allerede i antikken omtales groblad av greske og romerske leger, som både benyttet og lovpriste urten. Siden groblad kan karakteriseres som en hersker over veikantene vokste urten nøyaktig der den trengtes mest. Groblad reduserer slimutsondringen i luftveiene, noe som er nyttig ved forkjølelse, katarr, bihulebetennelse, tette bronkier og allergiske tilstander som høyfeber og astma. Urten kan brukes ved mellomørebetennelse, tette øreganger og øreinfeksjoner. Groblad har også antiseptiske egenskaper, noe som gjør urten ekstra velegnet ved åndedrettsproblemer som sår hals, betente mandler og brystbetennelse. Innholdet av kiselsyre virker gunstig på beskadigede lunger. Sårhelende, astringerende, antiseptisk, blodrensende, blodstillende, urindrivende, slimløsende, slimhinnebeskyttende, giftnøytraliserende, rensende, avførende, krampeløsende ved astma og kolikk, hostedempende, katarrhemmende, febersenkende og øyehelbredende. Sår, kutt, skader, hudbetennelser, godartede svulster, hodeverk, eksem, kviser, helvetesild, magebesvær, urinveisinfeksjon, insektstikk, hoggormbitt, betente mandler, hemoroider, åreknuter, liktorner, hoste, astma, bronkitt, bihulebetennelse, høyfeber, hornhinnebetennelse, halsinfeksjon og øreinfeksjoner. Iridoider (bl.a. aukubin, som også forekommer hos øyentrøst artene), flavonoider (heriblant apigenin), garvestoffer, slim, kiselsyre og enzymer. Aukubin øker nyrenes utskilling av urinsyre, apigenin er betennelseshemmende. Groblad regnes som en svært trygg urt å benytte, både utvortes og innvortes. Som med alle avføringsmidler, må grobladfrø ikke brukes ved tarmslyng. Inntil forskning har vist at urten ikke på noen måte kan være skadelig, anbefales det at gravide og ammende unngår å bruke groblad. Groblad er i følge Urtelisten fra Statens legemiddelverk klassifisert som ikke legemiddel, og kan omsettes fritt. Det finnes per mars artikler som omhandler forskning på plantago major publisert på

6 F 7 KJERRINGROKK (Åkersnelle) Equisetum arvense Historisk sett beskrevet tilbake til romertiden som et antiseptisk og antibakterielt middel. Ansett for å ha god virkning på nyre og blære problemer grunnet dens høye innhold av kiesel/silicium. Immunstyrkende, antibakteriell, nærende, astringerende, mildt urindrivende, styrkende på urinveiene, øker elastisitet og motstandskraft i bindevev og hud, styrkende for negler og hår, bidrar til å fjerne hvite flekker fra neglene, regulerer fettstoffene i huden, styrker beinveksten, fremskynder koaguleringsprosessen og virker dermed blodstillende og sårhelende. Videre blodrensende, sopphemmende, betennelseshemmende, smertestillende, svettedrivende, fordøyelsesfremmende, galledrivende, øker opptaket av kalsium, slimhinnestyrkende, slimløsende, hostedempende og styrker kapillærårenes vegger. Urinveisinfeksjoner, blærekatarr, steiner i urinveiene, betennelse i prostatakjertelen, godartet forstørrelse av prostatakjertelen, urinsyregikt, blødninger (inkl. neseblødning), kutt, skrubbsår, saktehelende sår, verkesår, langsomt legende forstuinger og brudd, osteoporose, frostknuter, munnsår, blødende tannkjøtt, sår hals, lungelidelser, tuberkulose, blodig hoste, brystsykdommer som emfysem, dårlig fordøyelse, tramkatarr, gallestein, gulsott, sprø og skjøre negler, livløst og matt hår, slapphet, anemi, irritert hud, akner, fotvorter, melkeutslett, eksem, hemoroider, muskelsmerter, revmatisme, gikt, leddbetennelse, åreforkalkning, kronisk opphovnede bein, inkontinens, sengevæting hos barn, diaré, dysenteri, uregelmessig menstruasjon og utflod. Tørket sommerstengel av åkersnelle inneholder varierende mengder (3 16 %) delvis løselig kiselsyre, saponin (equisetonin), flavonoider (quercetin, isoquercitrin og equicetrin), steroler (inkl. kolesterol, isofucosterol og campestrol), garvestoffer (tanniner og gallussyre), eplesyre, akonitinsyre, og i tillegg til silisium mineralene kalsium, mangan, magnesium og svovel. Dessuten spor av alkaloider (palustrin, palustrinin, nikotin, dimetylsulfon m.fl.) I frisk tilstand inneholder planten enzymet thiaminase som spalter vitamin B1. Thiaminase ødelegges ved tørking og koking, og alkaloidene er relativt tungt løselige i vann. Kjerringrokk regnes som en trygg urt å bruke i form av avkok (urtete som lages ved å koke urten). Også gravide og ammende kan drikke kjerringrokkte. Langvarig bruk av kjerringrokk i store mengder kan imidlertid irritere nyrene. Ved ødemer som skyldes dårlig hjerte eller nyrefunksjon eller nyrestein som stenger for urinstrømmen, bør man unngå å innta store mengder kjerringrokkte (gjelder væskeinntak generelt). Barn, og personer med nyresykdommer, hjertesykdommer eller som har høyt blodtrykk, må drikke kjerringrokkte bare i begrensede mengder, og helst bare under legetilsyn. Kjerringrokk er i følge Urtelisten fra Statens legemiddelverk klassifisert som ikke legemiddel, og kan omsettes fritt. Det finnes per mars artikler som omhandler forskning på equisetum arvense publisert på

7 F 2 LAVENDEL Lavandula angustifolia Lavendel er kjent som en av de mest anvendelige av de eteriske oljene. Oljen har en avbalanserende og normaliserende virkning, og bringer helse og harmoni til både kropp og sinn. På psyken kan lavendelolje virke både oppkvikkende og beroligende, men oljen er frem for alt balanserende. Den kan dempe stressymptomer, nervøs uro, angst, depresjon og allmenn svekkelse, og styrker nervesystemet når man er trett og utslitt. Beroligende, avslappende, søvndyssende, krampeløsende, smertestillende, antidepressiv, nervestyrkende, blodtrykksenkende, menstruasjonsregulerende, stimulerende, fordøyelsesfremmende, magestyrkende, galledrivende, slimløsende, antiseptisk, bakteriehemmende, sopphemmende, stimulerer kretsløpet, urindrivende, utrensende, hudirriterende og insektdrepende (møllmiddel, loppemiddel). Nervøsitet, søvnløshet, stress, muskelspenninger, irritabilitet, depresjon, utmattethet, fordøyelsesplager, luft i magen, kolikk, kvalme, oppkast, smerter, hodepine, migrene, epilepsi, besvimelse, gikt, isjias, hoste, forkjølelse, influensa og astma, kviser, forbrenninger, insektstikk, hodelus, cellulitt, eksem, sår, hevelser, leddsmerter, muskelstivhet, revmatisme, tannpine og gjærsoppinfeksjoner. Ellers som munnvann ved dårlig ånde. Blomstene inneholder 0,5 1,0 % eterisk olje. Over 100 innholdsstoffer er identifisert i den eteriske oljen. Disse inkluderer alkoholer (borneol, geraniol, lavendulol, linalol), estere (geranylacetat, lavandulylacetat, linalylacetat), keton (cineol), seskviterpen (karyofyllen) og terpener (limonen, pinen). Innholdet av de ulike stoffene varierer alt etter opprinnelsen til plantene. Planter dyrket høyt over havet gir det høyeste innholdet av estere. Lavendel inneholder dessuten kumarin, kumarsyre, garvestoffer, flavonoider, triterpenoider, bitterstoffer, harpiks og andre stoffer. Urtete med lavendel, eller annen innvortes bruk av lavendel, medfører sjelden alvorlige bivirkninger. Folk med gallestein eller tette galleganger bør imidlertid ikke bruke lavendel da den stimulerer utskillelsen av galle som ikke kan frigjøres gjennom gallegangen. Den eteriske oljen bør brukes innvortes bare under kvalifisert veiledning. Lavendelolje virker lite irriterende på huden, men allergiske hudreaksjoner kan forekomme. Lavendelolje bør ikke brukes av gravide og ammende. Lavendeler i følge Urtelisten fra Statens legemiddelverk klassifisert som ikke legemiddel, og kan omsettes fritt. Det finnes per mars artikler som omhandler forskning på lavendula angustifolia publisert på

8 F 6 LØVETANN Taraxacum officinale En svært allsidig medisinplante med dype forankringer i Europeisk folkemedisin. Urten ble ofte anvendt i sammenheng med rensing av kroppen og er kjent for å være vanndrivende uten at den tapper kroppen for mineraler. Viktig kilde til lecitin som er en hovedbestanddel i cellemembranen. Lecitin er en viktig del av cellens beskyttelsesmekanisme. Kanskje mest av alt er urten kjent som et avgiftende preparat og et av de beste midlene for å skille ut natrium. Løvetannen inneholder samtidig rikelig med kalium. Urindrivende, avførende, galledrivende, leverstyrkende, avgiftende, bitterstyrkemiddel, appetittstimulerende, fordøyelsesstimulerende, motvirker tarmgass, nærende, styrkende, slimløsende, antirevmatisk, blodtrykkssenkende, febersenkende og sopphemmende. Løvetann kan bidra til å løse opp slaggstoffer i bindevevet i kroppen. Leversykdommer, gulsott, hepatitt, gallestein, nyrestein, væskeansamlinger, lungeødem, hovne bein, dårlig appetitt, svak fordøyelse, tarmgass, magekatarr, forstoppelse, overvekt, revmatisme, gikt, leddgikt, åreforkalkning, høyt blodtrykk, høyt kolesterol, anemi, diabetes, hudsykdommer som eksem, psoriasis, akner, byller, vorter, soppinfeksjoner og skader. Roten inneholder bitre glykosider, taraxacin, taraxcerin, eterisk olje, garvestoffer, triterpener, steroler, inulin, sukkerstoffer, pektin, kolin, fenolsyrer, asparagin, vitaminer og kalium. Bladene inneholder lutein, violaxanthin og andre karotenoider, terpenoider, bitterstoffer, kolin, vitamin A, B, C og D (innholdet av vitamin A er høyere enn i gulrøtter), kalsium, kalium og jern. Løvetann blir betraktet som en svært trygg urt å bruke, også i store mengder. Ingen giftvirkning er blitt rapportert, verken ved utvortes eller innvortes bruk. Å bruke løvetann skulle derfor ikke medføre noen stor risiko for bivirkninger. Løvetann anses som trygg å innta også under graviditet og amming, og urten er heller ikke kontraindikert for barn. Melkesaften til frisk løvetann kan fremkalle kontakteksem, og pollen fra løvetann kan muligens gi allergiske reaksjoner hos personer som reagerer allergisk på planter i kurvplantefamilien (som f.eks. burot). Bitre urter som løvetann kan fremkalle syreoverskudd hos enkelte personer. Løvetann er kontraindikert hvis gallegangen er blokkert. Ved tilfeller av gallestein bør bruk av løvetannblad og løvetannrot bare skje under legetilsyn. På grunn av urtens høye innhold av kalium, bør løvetann brukes med forsiktighet av pasienter som tar medisiner kjent som ACE hemmere, og pasienter som har nyreproblemer eller diabetes. Dette skyldes at løvetann kan påvirke opptak og utskillelse av kalium hos slike pasienter, noe som bør overvåkes nøye med laboratorieprøver. Løvetann er i følge Urtelisten fra Statens legemiddelverk klassifisert som ikke legemiddel, og kan omsettes fritt. Det finnes per mars artikler som omhandler forskning på taraxum officinale publisert på

9 F 4 F 6 ROSMARIN Rosmarinus officinalis En av våre aller fremste urter. Historisk er rosmarin omtalt helt tilbake til de greske guders tid, og greske studenter tygde rosmarin allerede i mytologiens tid for bedre hukommelsen. Mest kjent for sine styrkende egenskaper på allmenntilstand og nervesystemet. Inneholder ca ett dusin ulike antioksidanter og er en av de mest antioksidantrike urter vi har. Ikke minst er urtens egenskap på hukommelse og demensrelatertere tilstander, dens evne til å forhindre nedbrytning av acetylkolin er muligens dens fremste egenskap. Oppkvikkende, stimulerende, nervestyrkende, antidepressiv, galledrivende, leverstyrkende, fordøyelsesfremmende, magestyrkende, krampeløsende på mage og tarm, luftdrivende, urindrivende, svettedrivende, smertestillende, sirkulasjonsfremmende, menstruasjonsøkende, blodtrykksøkende, antiseptisk, rensende, bakteriedrepende, soppdrepende, forfriskende, astringerende, sårlegende, hudirriterende, fremmer arrdannelse, betennelseshemmende, hjertestyrkende, hårstyrkende, antirevmatisk og antioksidant. Dårlig hukommelse, dårlig konsentrasjonsevne, forvirring, depresjon, apati, nervøs utmattelse, tretthet, ubesluttsomhet og utbrenthet, Alzheimers sykdom, fordøyelsesbesvær (særlig når de er knyttet til angst), forstoppelse, diaré, oppblåsthet, kolikk, tykktarmsbetennelse, leverproblemer, hepatitt, gulsott, gallesteinsproblemer, reumatiske lidelser, artritt, isjias, podagra, muskelspenninger, muskelsmerter, leddsmerter, forstuvinger, aldrende hud, fet hud, akne, flass, fett hår, åreknuter, dårlig blodomløp, besvimelser, ødemer, cellulitt, hodepine, migrene, sparsommelige menstruasjonsblødninger, menstruasjonssmerter, lavt blodtrykk, høyt kolesterolinnhold, grå stær, hoste, forkjølelse, bronkitt, bihulebetennelse, astma, stress,. Bladene inneholder 1 2,5 % eterisk olje med kamfer, linalol, karyofyllen, pinen, kamfen, borneol, borneolacetat, cineol, dipeptidet rosmarinsyre og karnosinsyre (spaltes i rosmarisin og pikrosalvin). Dessuten flavonoider (luteolin, apigenin, diosmetin m.fl.), garvestoffer og saponiner. Rosmarinblad bør ikke anvendes behandlingsmessig under graviditet, men det regnes for trygt også for gravide å bruke rosmarin i matlagingen. Ettersom rosmarin øker blodsirkulasjonen, bør kvinner med allerede rikelig menstruasjonsblødning bruke urten med forsiktighet. Når rosmarin brukes i foreskrevne mengder er det en trygg urt å bruke. Ved inntak av store mengder rosmarin, kan urinen farges noe rød, men dette er ikke noe sykdomstegn hvis det da ikke er blod i urinen. Ved stor overdosering av den rene eteriske oljen kan det ved innvortes bruk forekomme nyreskader, krampeanfall og kraftig irritasjon eller betennelse i slimhinnene i magetarmkanalen. På samme måte som med mentol og kamfer, frarådes det å bruke rosmarin sammen med homeopatiske midler. Den eteriske oljen bør heller ikke oppbevares i nærheten av homeopatiske midler, da disse kan bli forstyrret av den sterke duften. Rosmarin er i følge Urtelisten fra Statens legemiddelverk klassifisert som ikke legemiddel, og kan omsettes fritt. Det finnes per mars artikler som omhandler forskning på rosmarinus officinalis publisert på

10 F 1 F 6 RYLLIK Achillea millefolium Historisk var denne urten hovedingrediens i romernes medisinske feltutrustning, samt meget omtalt både i kinesisk og egyptisk medisinsk historie. Har vært kjent som et effektivt sårhelende, middel og ble ellers mye brukt i forbindelse med allergier da urten har antihistaminsk virkning. Ble ansett for å være utmerket mot kvinneplager, fordøylse, sårheling, allergier og til å styrke blodsirkulasjonen Krampeløsende, astringerende (sammentrekkende), sårhelende, blodstillende, blodrensende, slimløsende, svettedrivende, febersenkende, åpner de perifere blodårene, blodtrykksenkende, blodproppforebyggende, mildt urindrivende, antiseptisk på urinveiene, menstruasjonsregulerende, betennelseshemmende, antihistamin, nervestyrkende og bittertonikum som virker appetittvekkende og fordøyelsesfremmende. Fordøyelsesproblemer, tarmgass, magekatarr, magesår, magekramper, irritert tarm syndrom, galle og leverplager, diaré, dysenteri, nervøs dyspepsi, appetittløshet, hetetokter, menstruasjonsproblemer, klimakterieplager, blærekatarr, irritert blære, inkontinens, høyt blodtrykk, angina pectoris (hjertekrampe), betennelser, åreknuter, hemoroider, indre og ytre blødninger, neseblod, feber, forkjølelse, influensa, hoste, sår hals, allergier, tannverk, tannkjøttbetennelser, revmatiske plager, artritt, eksem, kviser, rynker, solbrenthet og kløende insektstikk. Ryllik inneholder 3 4 % garvestoffer, 0,3 1,4 % eteriske oljer (sammensatt av azulen, linalool, borneol, camphor, betacaryophyllen, 1,8 cineol, isoaartemisia keton og spor av tujon); seskviterpenlaktoner sammensatt av guaianolider, hovedsakelig achillin (et proazulen), achillin, leucodin og germacranolider (dihydroparthenolid, achillifolin, millefin); flavonoider (apigenin, luteolin, isorhamnetin, rutin); aminosyrer (alanin, histidin, leucin, lysin); fettsyrer (linolensyre, palmitinsyre, oleinsyre); fenolsyrer (kaffeinsyre, salicylsyre); vitaminer (askorbinsyre, folinsyre); alkaloider og baser (achicein, achillein, betain, kolin); alkaner (tricosan); polyacetylener; saponiner; steroler (beta sitosterol); sukker (dekstrose, glukose, mannitol, sukrose); og kumariner. Planter som vokser på sur jord har mer av det aktive innholdsstoffet azulen enn planter som vokser på kalkrik jord. Ryllik må unngås av de som er allergiske mot denne planten eller andre arter i kurvplantefamilien. Halvpartene av de personene som reagerer allergisk på planter i kurvplantefamilien, vil være allergiske for ryllik. Ryllik bør brukes med forsiktighet av personer som lider av epilepsi. Urten er ikke kjent for å kunne påvirke fosteret negativt hvis den anvendes under graviditet, men blir ofte frarådet brukt av gravide, da den har ry for å kunne være abortfremkallende og påvirke menstruasjonssyklusen. Ryllik kan anvendes under amming, men overdreven bruk bør unngås. Store doser bør også unngås hvis man går på antikoagulerende medisiner eller medisiner mot for høyt eller lavt blodtrykk. Utvortes bør ikke ryllik brukes over lang tid om gangen, dette på grunn av faren for allergiske reaksjoner og at det kan gjøre huden sensitiv for sollys. Ryllik er i følge Urtelisten fra Statens legemiddelverk klassifisert som ikke legemiddel, og kan omsettes fritt. Det finnes per mars artikler som omhandler forskning på achillea millefolium publisert på

11 F 1 F 2 SITRONMELISSE Melissa officinalis Sitronmelisse er en gammel legeplante som Karl den Store lot plante i enhver klosterhage fordi den hadde god legende virkning på de forskjelligste sykdommer. Sitronmelisse har alltid vært brukt for å styrke humøret. Tatt regelmessig mente man at den fremmet et langt liv. Dessuten er den tradisjonelt blitt brukt til å hele sår, lindre hjertebank, roe hjertet og behandle tannverk. Sitronmelisse er i våre dager mest kjent som et avslappende og styrkende middel ved angst, mild depresjon, rastløshet, irritabilitet og søvnløshet. Den minsker følelsen av nervøsitet og panikk, ogvilofteberoligeet galopperende hjerte. Avslappende, beroligende, krampeløsende, hudrensende, bløtgjørende på huden, sårhelende, svettedrivende, appetittstimulerende, fordøyelsesfremmende, galledrivende, skjoldbruskkjertelhemmende, virushemmende, bakteriehemmende og sopphemmende. Nervøsitet, uro, utmattelse, lettere depresjoner, lettere amgst, søvnproblemer, nervøs hjertebank, dårlig fordøyelse, mye tarmgass, tarmkramper, kolikk, diaré, hodepine, migrene, svangerskapskvalme, smertefull menstruasjon, hoste, forkjølelse, forkjølelsessår (herpes simplex), sår, insektstikk og feber. Friske og tørkede skudd og blader inneholder en eterisk olje (0,01 0,25%) med vitral, vitronellol, citral, citronellal, m.fl. som gir sitronduften. Videre triterpensyrer (ursol, oleanolsyre), ravsyre, kaffesyre, garvestoff og et bitterstoff. Ingen bivirkninger, kontraindikasjoner eller interaksjoner med medisiner er kjent eller forventet. Urten regnes som trygg å bruke under graviditet og amming. Sitronmelisse er i følge Urtelisten fra Statens legemiddelverk klassifisert som ikke legemiddel, og kan omsettes fritt. Det finnes per mars artikler som omhandler forskning på melissa officinalis publisert på

12 F 1 F 4 F 7 TIMIAN (Hagetimian) Thymus vulgaris Timian er en av de eldste krydderurtene vi kjenner til. Den er omtalt allerede av de gamle sumererne 5000 år f.kr.. Timianens antiseptiske og konserverende egenskaper var godt kjent også av de gamle egypterne, og urten ble brukt i balsameringsvæsker. Timian er motets plante, og de gamle grekerne bar den på brystet og tok bad med den før de gikk i krigen. Timiankvaster ble også båret av dommere og adelige som ønsket å beskytte seg mot sykdom og vonde lukter. I folkemedisinen har timian vært brukt mot bl.a. menstruasjonssmerter, diaré, hoste og hodepine. Timian er slimløsende og virker krampeløsende på den glatte muskulaturen i bronkiene og tynntarmen. Den øker avsondringen av slim og stimulerer aktiviteten til flimmerhårene i bronkiene. Immunstyrkende, antiseptisk, bakteriehemmende, virushemmende, betennelseshemmende, slimløsende, sopphemmende, krampeløsende, hostedempende, styrkende, muskelavslappende, appetittstimulerende, fordøyelsesfremmende, febersenkende, svettedrivende, urindrivende og sårhelende. Hoste, kronisk bronkitt, bronkialastma, kikhoste, sår hals, halsinfeksjoner, lungebetennelse, forkjølelse, influensa, bihulebetennelse, fordøyelsesplager, dårlig appetitt, magetarmkatarr, diaré, tarmgass, magekramper, innvollsorm, infeksjoner i tannkjøtt og munnhule, revmatisme, gikt, muskelsmerter, stivhet, forstuinger, sportskader, leddbetennelser, artritt, isjias, ringorm, fotsopp, trøske, kjønnssykdommer, urinveisinfeksjoner, hudinfeksjoner, væskeansamlinger, dårlig blodomløp, tretthet, depresjon, dårlig konsentrasjonsevne, dårlig hukommelse, søvnløshet, kutt, sår og svakt immunforsvar. Hagetimian har et stort innhold av eterisk olje (hovedbestanddeler er alkoholene borneol og linalol, fenolene karvakrol og tymol, seskviterpenet karyofyllen, og terpenene cymen og terpinen), dessuten garvestoffer (opp til 7 %), bitterstoffer, polysakkarider, kaffesyre og flavonoidet luteolin. Generelt sett er timian fri for bivirkninger, og det er ikke angitt noen kontraindikasjoner eller interaksjoner med medisiner. Timian kan derfor brukes som krydder og i medisinske urteteer uten risiko. Den rene eteriske oljen av timian er imidlertid giftig selv i små mengder. Den kan irritere både huden og slimhinnene, og bør kun brukes innvortes under profesjonell veiledning. Også utvortes bør oljen bare brukes under veiledning av en kvalifisert aromaterapeut. Oljen må ikke brukes av gravide kvinner, personer som har dårlig hjerte eller høyt blodtrykk. Tymol kan ved overdosering føre til overproduksjon i skjoldkjertelen. Timian er i følge Urtelisten fra Statens legemiddelverk klassifisert som ikke legemiddel, og kan omsettes fritt. Det finnes per mars artikler som omhandler forskning på thymus vulgaris publisert på