SF-app en: En app for ukentlig registrering av SF-mål, målt av den gravide selv.

Transkript

1 SF-app en: En app for ukentlig registrering av SF-mål, målt av den gravide selv. Backe B 1, Stoum H 2, Staven T 2, Denstad S 2, Ødelien SM 3 1 LKB, NTNU, Trondheim 2 Fødeavdelingen, KK, St Olavs Hospital, Trondheim 3 Technology Transfer, NTNU, Trondheim. Bakgrunn. Symfyse-fundus måling er en viktig del av svangerskapsomsorgen, til tross for at dette er en lite effektiv metode til å påvise vekstavvik. Usikkerheten øker når antall kontroller reduseres og målingene utføres av ulike personer. Bruken av en foreldet og ukorrekt normalkurve (Helsekort for gravide) øker usikkerheten. Det er dokumentert at gravide selv kan måle SF-mål, med samme resultater som når det gjøres av jordmødre. Kvinnens høyde og vekt påvirker SF målet. Den nye SF normalkurven 1) kan tilpasses høyde og vekt. Metode. I et samarbeid mellom St Olav og NTNU har vi utviklet en app for smarttelefoner. SF målet kan registreres ukentlig i app en fra uke 24. Når den gravides høyde og vekt er lagt inn vil kvinnens individuelt tilpassede normalkurve bli vist. Ved avvik kommer det en melding om at kvinnen bør vurdere å få kontrollert SF målet hos lege/jordmor. I app en er det også lagt inn en instruksjonsvideo om SF måling. For hver uke viser app en den gjennomsnittlige fostervekten, og gir påminnelse om å måle SF. Dessuten kan app en minne på Rh kontroll prøve samt glukosebelastning, der det er aktuelt. App en er gratis, utviklet for IOS og android, og lanseres i løpet av høsten Planen er at den gravide viser sine resultater når hun kommer til kontroll. App en gjør det mulig å sende kurven med registrerte målinger, som . App en vil bli demonstrert. Konklusjon. Vi tror at app en kan bli et nyttig hjelpemiddel i svangerskapsomsorgen, og at den åpner for store forskningsmuligheter Pay ASD, Frøen JF, Staff AC, Jacobsson B, Gjessing HK. A new population based reference curve for symphysis-fundus height. Acta Obstet Gynecol Scand 2013; 92: )

2 OKSITOCIN OG LANGSOM FREMGANG SOM RISIKO FAKTORER FOR UØNSKET FØDSELSUTKOMME: EN COHORT BESTÅENDE AV LAVRISIKO FØRSTEGANGSFØDENDE KVINNER Stine Bernitz, RN, RM, PhD a, Pål Øian, MD, PhD b,c, Rune Rolland, MD, PhD d, Leiv Sandvik MSc, PhD e, Ellen Blix, RN, RM, PhD f a Kvinneklinikken Sykehuset Østfold, Fredrikstad. b Kvinneklinikken Universitetssykehuset i Nord Norge, Tromsø. c Institutt for Klinisk Medisin, Universitetet i Tromsø. d Fødeavdelingen Vestre Viken, Drammen. e Avdeling for Biostatistikk og epidemiologi, Oslo Universitetssykehus, Oslo. f Klinisk Forskningsavdeling, Universitetssykehuset i Nord Norge, Tromsø. Innledning Stadig flere kvinner blir stimulert med oksitocin under fødsel på grunn av langsom fremgang. Det er ingen konsensus om definisjonen av langsom fremgang og det antas at antallet stimulerte er unødig høyt. Langsom fremgang og bruk av oksitocin representerer store obstetriske utfordringer i dag da langsom fremgang er den største årsak til akutte keisersnitt og bruk av oksitocin er assosiert med uønskede utkomme for nyfødte og operative forløsninger. Det er vanskelig å si om det er oksitocin i seg selv som er assosiert med uønskede utkomme eller om det er den bakenforliggende årsaken til bruk av oksitocin som utgjør den største risikoen. Mål Målet med denne analysen var å studere sammenhengen mellom langsom fremgang og uønsket fødselsutkomme og bruk av oksitocin og uønsket fødselsutkomme. Materiale og metode Studiepopulasjonen består av 747 lavrisiko førstegangsfødende som i utgangspunktet var inkludert i en randomisert kontrollert studie ved Sykehuset Østfold. Populasjonen ble delt i tre: 1) kvinner uten langsom fremgang som ikke ble stimulert med oksitocin, 2) kvinner uten langsom fremgang, men som allikevel ble stimulert med oksitocin og 3) kvinner med langsom fremgang som ble stimulert med oksitocin. De to første gruppene og de to siste gruppene ble målt opp mot hverandre når det gjaldt forløsningsmetode, overflytting av nyfødte til nyfødt intensiv avdeling, apgar score, episiotomi, sfinkter skade og post partum blødning. Resultater Av alle inkluderte ble 327 (43.8 %) stimulert med oksitocin og av disse var det 139 (42.5 %) som ikke fylte kriteriene for langsom fremgang når oksitocindrypp ble startet. Justerte analyser viste at kvinner som ikke hadde langsom fremgang hadde en økt risiko for operativ vaginal forløsning (OR 3.73, CI ) og episiotomi (OR 2.47, CI ) dersom de ble stimulert med oksitocin. Blant kvinnene som ikke hadde langsom fremgang hadde de som ble stimulert med oksitocin høyere pregravid BMI, større barn, lenger fødsler dersom de ble vaginalt forløst og hadde epidural oftere sammenlignet med de som ikke ble stimulert. Konklusjon Vi fant en assosiasjon mellom bruk av oksitocin og instrumentelle vaginale forløsninger og episiotomi hos lavrisiko førstegangsfødende uten langsom fremgang i fødsel. Funnene viser at det bør settes fokus på kriterier for langsom fremgang og retningslinjer for bruk av oksitocin for å forebygge unødig bruk.

3 Overflyttinger til sykehus ved planlagte hjemmefødsler i Norge i Ellen Blix, Klinisk forskningsavdeling, Universitetssykehuset Nord- Norge/Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Tromsø Anette Schaumburg Huitfeldt, Avdeling for medisinsk genetikk og Nasjonalt kompetansesenter for amming, Oslo Universitetssykehus Innledning Årlig er det omkring 100 kvinner som har planlagt hjemmefødsel i Norge. Disse kvinnene er selektert til hjemmefødsel av en jordmor, og det er vanligvis bare lavrisikokvinner som blir akseptert til hjemmefødsel. Lavrisikokvinner har svært liten risiko for alvorlige utkomme som perinatal død og andre alvorlige komplikasjoner. Dette utelukker ikke at kvinner som er vurdert til å være lavrisiko ved fødselens oppstart kan behøve inngrep eller annen medisinsk hjelp under eller etter fødselen. Formål Å beskrive andel overflyttinger, indikasjoner for overflyttinger og hasteoverflyttinger. Materiale og metode En kohort bestående av 2117 kvinner som var selektert til hjemmefødsel og som startet fødselen hjemme. Av disse var 459 (22 %) førstegangsfødende og 1658 (78 %) flergangsfødende. Til sammen 252 (12 %) av kvinnene ble overflyttet til sykehus i fødselsforløpet eller etter fødselen. Det er gjort beskrivende analyser av andel kvinner som blir overflyttet i fødselsforløpet, etter fødselen, samt indikasjoner for overflyttingene. Analysene er stratifisert for første- og flergangsfødsel. Det er også gjort rede for andel hasteoverflyttinger og indikasjoner for disse. Resultater Resultatene er ikke publisert ennå og presenteres derfor ikke i abstraktet. Følgende resultater vil bli presentert i foredraget: Andel overflyttinger i fødselsforløpet, indikasjoner for disse og hvilken behandling som ble gitt etter overflytting. Andel overflyttinger etter fødselen på maternell indikasjon, og hvilken behandling som ble gitt etter overflytting. Andel overflyttinger etter fødselen på neonatal indikasjon, og hvilken behandling som ble gitt etter overflytting. Andel hasteoverflyttinger, indikasjoner for disse, og hvilken behandling som ble gitt etter overflytting. Konklusjon Kvinner som planlegger hjemmefødsel bør informeres om sannsynligheten for overflytting.

4 Fødsel etter svangerskap med preeklampsi: sammenheng med allergisk sensibilisering og allergisk rhinokonjunktivitt i tidlige ungdomsår Kristine Kjer Byberg 1, Geir Egil Eide 2,3, Knut Øymar 1,4 1 Barneklinikken, Stavanger Universitetssjukehus 2 Kompetansesenter for klinisk forskning, Haukeland Universitetssykehus 3 Institutt for global helse og samfunnsmedisin, Universitetet i Bergen 4 Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Bergen Bakgrunn: Allergiske sykdommer kan ha sin opprinnelse tidlig i livet. Forhold i svangerskapet kan påvirke utviklingen av allergi hos barnet via immunologiske og epigenetiske faktorer. Studier har vist sammenhenger mellom uterus-relaterte sykdommer, maternelt stress, maternelt kosthold, maternell røyking og senere allergiske sykdommer hos barnet. Langtids oppfølging behøves for å studere sammenhengen mellom maternell preeklampsi og allergi hos barnet. Mål for studien: Studere sammenhengen mellom maternell preeklampsi, og senere allergisk sensibilisering, allergisk rhinokonjunktivitt, atopisk dermatitt, astma og lungefunksjon i tidlige ungdomsår. Materiale og metode: 617 ungdommer deltok i en 1:2 matchet og kontrollert historisk kohort studie; 230 født etter svangerskap med preeklampsi og 387 etter normotensive svangerskap. Spesifikk IgE i serum og lungefunksjon ble målt ved 12.8 års alder (gjennomsnitt) og spørreskjema med opplysninger om mor og barnet ble utfylt ved 10.8 års alder (jenter) og 11.8 års alder (gutter), og ved 12.8 års alder (begge kjønn). Assosiasjonen mellom fødsel etter preeklampsi og endepunktene allergisk sensibilisering, allergisk rhinokonjunktivitt, atopisk dermatitt, astma og lungefunksjon i tidlige ungdomsår ble analysert med flervariabel regresjonsanalyse, justert for mulige forvekslende faktorer. Resultater: Alvorlig maternell preeklampsi var assosiert med høygradig allergisk sensibilisering (sum av spesifikk IgE i serum 3.9 ku/l, dvs. 25 prosentilen for alle barn med allergisk sensibilisering): odds ratio (OR): 3.79; 95 % konfidensintervall (KI): (1.54, 9.32); p = 0.015, og med allergisk rhinokonjunktivitt hos barnet: OR: 2.22; 95 % KI (1.19, 4.14); p = Preeklampsi var ikke assosiert med atopisk dermatitt, astma eller endret lungefunksjon i tidlige ungdomsår. Konklusjon: Maternell preeklampsi var assosiert med allergisk sensibilisering og allergisk rhinokonjunktivitt hos barna i tidlige ungdomsår, men ikke med andre allergiske sykdommer. Funnene understreker betydningen av faktorer tidlig i livet for utvikling av allergi og allergiske sykdommer.

5 Kan tverrfaglig simuleringstrening forklare redusert behov for blodtransfusjoner etter fødsel? Signe Egenberg 1, Pål Øian 2, Edvin Bru 3, Torbjørn Eggebø 1 1 Fødeavdelingen, KK, Stavanger universitetssjukehus, 2 Universitetssykehuset Nord- Norge, 3 Universitetet i Stavanger Innledning Ved Stavanger Universitetssjukehus (SUS) har 8% av de fødende en estimert postpartumblødning >500ml og 3 >1000ml. Blødning er en av de tre viktigste årsakene til maternell sykelighet og dødelighet i både høy- og lavinntektsland og den faktoren som lettest kan forebygges. I 2010 introduserte SUS bruk av årlig, tverrfaglig simuleringstrening for alle jordmødre, leger og barnepleiere. Mål I en retrospektiv studie ønsket vi å sammenligne bruken av blodtransfusjoner i årene 2009 og 2011 og diskutere evt. sammenheng med simuleringstreningen i Materiale og metode Vår populasjon består av kvinner med gestasjonsalder 23 uker som fødte på SUS i 2009 og 2011 og som blødde med enn 1000 ml ved fødselen. Vi har brukt blodtransfusjon (+/-) som effektmål, og sammenlignet de to tidsperiodene. Vi har korrigert for maternelle karakteristika og karakteristika ved fødselen. Vi har også brukt laveste hemoglobin (hb) verdi og hb ved utskrivelse i vurderingene. Opplysninger er hentet fra fødejournalsystemet Imatis NATUS og fra Blodbankregisteret. Materialet er analysert ved bruk av kji-kvadrat-test, T-test, Mann-Whitney s U-test og logistisk regresjonsanalyse. P <0.05 er regnet som signifikant forskjell. Resultater Til sammen blødde 143 mødre i 2009 og 160 mødre i 2011 mer enn 1000 ml. Vi fant en signifikant redusert bruk av blodtransfusjoner fra 2009 til 2011 (p <0,01), Det ble utført 10 emboliseringer i 2009 vs 1 i 2011 (p <0,01). Varighet av aktiv fødsel var 55 min lenger i 2011 (p <0.05). Hb før fødsel og under fødsel var lavere i 2009 (p-verdi henholdsvis 0,03 og 0,045). Det var ingen signifikant forskjell i maternelle karakteristika som: mors alder, gestasjonsalder, paritet, BMI, tidligere postpartumblødning, tidligere keisersnitt, etnisitet og røyking. Det var heller ikke signifikant forskjell mht induksjonsrate (noe høyere i 2011, p= 0,06) eller oxytocinstimulering (p-=0,26). Vi fant ingen signifikante forskjeller for karakteristika under fødsel (operativ vaginal forløsning eller keisersnitt), sfinkterruptur, manuell uthenting av placenta, abruptio placenta, uterusatoni, bruk av epiduralanestesi, B-lynchsutur, hysterektomi, estimert blodtap, bruk av Venofer, Hb-verdi ved utskrivning. Det var ingen signifikante forskjeller ved karakteristika av de nyfødte. Konklusjon Tverrfaglig simuleringstrening har trolig redusert behovet for blodtransfusjoner i barseltida ved Stavanger universitetssjukehus.

6 TILGANG TIL FØDEINSTITUSJONER I NORGE- EI SYSTEMANALYSE Engjom H 1, Morken, NH 1,2, Norheim OF 1, 3, Klungsøyr K 1,4, 1 Institutt for global helse og samfunnsmedisin, Universitetet i Bergen, Bergen; 2 Kvinneklinikken, Haukeland Universitetssjukehus, Bergen; 3 Avdeling for forsking og utvikling, Haukeland Universitetssjukehus, Bergen; 4 Medisinsk fødselsregister, Nasjonalt folkehelseinstitutt, Bergen. Innleiing. Sentralisering av medisinsk krevande behandling kan betre utkome for pasienten. Strukturelle faktorar, er saman med tilgang og klinisk utkome viktige element for vurdering av kvalitet i fødselsomsorg. Norsk helsepolitikk legg stor vekt på desentraliserte tenester av god kvalitet, samstundes vart talet på fødeinstitusjonar redusert frå 95 til 51 frå 1979 til Vår hypotese er at kvinner i Norge fekk gode og likeverdige helsetenester i denne perioden. Mål. Å kartlegge tidstrender og geografiske skilnader i andelen kvinner som budde meir enn ein time frå fødeinstitusjon, risiko for ikkje.planlagt fødsel utanfor institusjon og maternell morbiditet. Materiale og metode. Basert på data frå Statistisk sentralbyrå og Medisinsk Fødselsregister utforma vi to tversnittsanalyser og tre kohort analyser. Bustadskoordinat for kvinner i fertil alder (15-49 år) (n= ) og (n= ) vart nytta til å berekne antal og andel kvinner som budde meir enn ein og to timar frå fødeinstitusjon. Fødslar frå MFR (n= ) vart delt inn i 5-års grupper og risiko for ikkje-planlagt fødsel utanfor institusjon vart samanlikna for første og siste periode. Fødslar i 2000 (n= 58632) og 2009 (n=61895) vart inkludert i analysen av maternell morbiditet (intensivbehandling, eklampsi, systemisk tromboemboli, sepsis, og postpartum blødning > 1,5 l eller blodtransfusjon). Krysstabellar og logistisk regresjon vart nytta til samanlikning av tidstrender og regionale skilnader og justert for alder, paritet, utdanning, partnerstatus og røyking. WHO sine indikatorar for akutt omsorg ved svangerskap og fødsel var sekundære endepunkt, indikatoranalysen vart gjort for 2000 og Resultat. Andelen kvinner som budde utanfor ein-times sona auke til alle institusjonar (relativ risiko 1,1, 95 % konfidensintervall (KI) 1,11-1,12), og til akuttinstitusjonar (relativ risiko 1.1, KI 1,09-1,11). Risiko for ikkje-planlagt fødsel utanfor institusjon vart dobla frå til (justert odds ratio 2,0, KI 1,87-2,20). Frå 2000 til 2009 auka risiko for maternell morbiditet (justert odds ratio 1,4, KI 1,2-1,5) Konklusjon.Tilgjengelighet til fødeinstitusjon vart redusert og fleire kvinner opplever utilstrekkeleg tilgang til helsetenester. Sentraliseringa har ikkje ført til forventa betring i utkome for mor.

7 Ultrasound and autopsy findings in fetuses with gastroschisis and omphalocele Tone Mæland Faugstad 1, Anne Brantberg 2, Harm-Gerd K. Blaas 2,4, Christina Vogt 2,3 1 Faculty of Medicine, Norwegian University of Science and Technology (NTNU), 2 Department of Laboratory Medicine, Children s and Women s Health, NTNU, 3 Department of Pathology and Medical genetics, St. Olavs Hospital, Trondheim University Hospital, 4 National Center for Fetal Medicine, Department of Obstetrics and Gynecology, St. Olavs Hospital, Trondheim University Hospital. Objective: This study compares prenatal ultrasound findings and autopsy findings in fetuses and infants with gastroschisis and omphalocele. Material and method: Criteria for inclusion in the study were autopsy of fetuses/infants with gastroschisis or omphalocele performed between January 1985 and December 2009, and a prenatal ultrasound examination performed at the National Center for Fetal Medicine (NCFM) at St. Olavs Hospital, Trondheim University Hospital. Results from the ultrasound and autopsy examinations were organized into five categories depending on the degree of agreement, and data from the three time periods ( , and ) were compared. Results: There were 11 fetuses with gastroschisis and 70 fetuses with omphalocele. There was one liveborn with gastroschisis and three liveborns with omphalocele. There was only one fetus with gastroschisis that was not detected at the prenatal ultrasound examination. In ten of the eleven cases there was full agreement between prenatal ultrasound and autopsy findings. Of the 11 cases with gastroschisis, eight were terminated, two died in utero, and one was liveborn but died immediately after birth. Of the 70 fetuses with omphalocele, 58 were terminated, nine died in utero and three were liveborn Two fetuses with omphalocele were not diagnosed at prenatal ultrasound examination. Four (15%) cases had major autopsy findings not detected prenatally. The main diagnosis (category 1 and 2) was correct in 64/70 (91%) cases, with the two last time periods having the main diagnosis correct in 96 % and 95 % compared to 85 % in the first time period. The percentage of cases with major and minor autopsy findings not detected by ultrasound was reduced from 48 % during the first time period to 21 % during the next two time periods. Full agreement occurred in 46/70 (66 %). Successful karyotyping was performed in 62/70 cases and abnormal karyotype was present in 43/62 (69 %). Trisomy 18 was most frequent with 37/43 (86%) cases. Conclusion: This study shows that the correlation of prenatal ultrasound diagnosis and post mortem examination is good and has improved over time. Comparing full agreement during the first time period with the two last time periods showed a statistically significant improvement (p = 0.05) for fetuses with omphalocele.

8 Informasjon om toxoplasmose bør fortsatt inkluderes i svangerskapsomsorgen i Norge. -Resultat fra en immunitetsstudie av gravide. Findal G 1,2, Barlinn R 3, Vaino K 3, Nordbø SA 4, Samdal HH 5, Stray-Pedersen B 1,2, Dudman SG 3, Jenum PA 5 1 Universitetet i Oslo. 2 Kvinneklinikken, OUS-RH. 3 Nasjonalt folkehelseinstitutt. 4 Mikrobiologisk avdeling St.Olavs Hospital, Trondheim. 5 Mikrobiologisk avdeling, Vestre Viken HF Bakgrunn. En tredjedel av verdens befolkning er infisert av parasitten Toxoplasma gondii. Toxoplasma gondii er kun farlig for immunsvekkede og for fosteret ved maternell primærinfeksjon. Smittes den gravide kvinnen, kan parasitten overføres via placenta med risiko for spontanabort, hjerneskade og sansedefekter hos fosteret. Er kvinnen smittet før svangerskapet, vil de spesifikke IgG-antistoffene beskytte fosteret. Hyppigheten av toxoplasma antistoffer blant gravide i Norge ble undersøkt for 20 års siden. Ny oppdatering er derfor viktig. Mål. Vi ønsket å kartlegge prevalensen av Toxoplasma gondii antistoff IgG blant gravide i to ulike regioner i dagens Norge. Metode. Dette er en substudie til det Folkehelse initierte prosjektet «Immunitet i befolkningen i Norge» der det høsten 2010 ble samlet inn 2000 blodprøver fra gravide i Buskerud og Sør- Trøndelag. Prøvene ble tatt ved første svangerskapskontroll i primærhelsetjenesten og inkludert fortløpende ved laboratoriene til 1000 pr fylke. Prøvene ble anonymisert og er lagret i en biobank med informasjon om fylke, fødselsår og prøvetakningsdato. De ble analysert for toxoplasma IgG-antistoff med indirekte ELISA-teknikk. Verdier >8 IU/ml ble betraktet som positiv, dvs kvinnen har vært eller er smittet med parasitten. Kvinnene ble inndelt i aldersgruppene <20, 20-24, 25-29, 30-34, 35-39, 40 år. Resultater. Toxoplasma IgG antistoff ble funnet hos totalt 9,3 % (179 /1923); hos 10,4 % (97/931) fra Sør-Trøndelag og 8,3 % (82/992) fra Buskerud. Det var ingen signifikant forskjell i prevalensen mellom fylkene (p=0.236). Prevalensen hos kvinnene på 40 år eller eldre var signifikant høyere enn hos de lavere aldersgruppene (OR:2.63, 95 % KI: ; p=0,11). Det var ingen signifikant forskjell i aldersfordeling av de gravide mellom Sør-Trøndelag og Buskerud (29,4 vs. 29,6 år). Dagens prevalens er svært lik prevalensene funnet i 1974 (12,05 %) og 1993 (10,7 %). Konklusjon. Det er fortsatt viktig å fokusere på forebygging av toxoplasmosesmitte fra mor til barn gjennom rådgivning i svangerskapet. Det er relativt få kvinner i fertil alder i Norge som er immune mot Toxoplasma gondii. 9 av 10 kvinner er mottagelig for infeksjon.

9 Kvalitetssikring i vår fødeavdeling, - en kontinuerlig arbeidsprosess. Lillian Helgø, Elsa Lindtjørn, Torbjørn Moe Eggebø Fødeavdelingen, Kvinneklinikken, Stavanger universitetssjukehus (KK, SUS) Innledning Kvalitetssikring av all klinisk virksomhet i et sykehus er viktig. Kvalitetssikringsprosjekter vurderer ofte én faktor over en bestemt tidsperiode. SUS har hatt en systematisk registrering av data fra fødeavdelingen siden Fra mai 2008 har avdelingen brukt fødejournalen Imatis NATUS. Data fra NATUS hentes ut hver måned og brukes til oppdatering av rutiner. Dette gir mulighet for en kontinuerlig kvalitetssikring og målrettet kvalitetsarbeid. Tre viktige kvalitetsindikatorer i fødselsomsorgen er frekvens av keisersnitt, sphinkter ruptur og metabolsk acidose i umibilcalarterien. Mål Hensikten med denne presentasjonen er å vise hvordan avdelingen målrettet bruker kontinuerlig kvalitetssikring som metode. Materiale og metode Jordmor registrerer data i NATUS umiddelbart etter hver fødsel. Resultater hentes ut fra standard rapporter én gang i måneden og presenteres i kvalitetsutvalget. Ved endringer i resultatene vurderes behov for revisjon av rutiner og opplæring av personalet. Avdelingen klassifiserer de fødende i henhold til ten group classification system (TGCS) foreslått av Michael Robon. TGCS 1 representerer førstegangsfødende med enkelt svangerskap, hodeleie, gestasjonsalder 37 uker og spontan fødselsstart. Gruppe 2a er tilsvarende gruppe gravide med indusert fødsel. Resultater Vi presenterer resultater fra NATUS for årene vedrørende de tre variablene Sectio Robson gr 1 7,5% 7,1% 7,1% 8,5% 5,6 Sectio Robson gr 26,3% 21,5% 18,4% 20,7% 15,6% 2A Rifter grad 3 og 4 2,6% 1,6% 2,0% 2,3% 1,6% Metabolsk acidose 0,2% 0,4% 0,2% 0,3% 0,3% Oxytocinstimulering 22,0% 13,0% 14,6% 12,3% 12,8% Det er viktig å ikke gjøre unødvendige keisersnitt hos førstegangsfødende. Pga økning i TGCS 1 i 2012 har vi fokusert på dette og oppnådd reduksjon så langt i Et viktig tiltak er målrettet bruk av oxytocin stimulering. Tiltaket i gruppe 2A har vært å vente lenger på spontane rier etter amniotomi (tidsintervallet økt fra 1 time til 3 timer). I 2008 og 2009 hadde avdelingen hadde alle jordmødre og leger opplæring i perineal støtteteknikk, og avdelingen hadde gode tall i Resultatene ble dårligere i 2011 og 2012, og ny fokusering på problemstillingen ble nødvendig. Frekvensen av metabolsk ascidose har vært stabil i hele tidsperioden. Konklusjon: Kontinuerlig kvalitetssikring er helt sentralt for å ivareta optimal behandling av mor og barn.

10 Fødselsmetode for kvinner som har vært utsatt for seksuell vold Lena Henriksen: PhD stipendiat/jordmor, Oslo universitetssykehus Berit Schei: Professor Medisinsk fakultet NTNU/Gynekolog St.Olavs Hospital Siri Vangen: Seniorforsker og leder ved Nasjonal kompetansetjeneste for kvinnehelse, Oslo universitetssykehus Mirjam Lukasse: Post doc NTNU/ Førsteamanuensis, fakultet for helsefag HiAO Innledning Vold mot kvinner er et folkehelseproblem og studier anslår at en av fem har vært utsatt for seksuell vold i løpet av livet. Kvinner som har vært utsatt for denne volden har en større risiko for å få helsemessige problemer, både i forbindelse med overgrepet og senere. Det er flere studier som har vist en sammenheng mellom seksuell vold og reproduktive helseproblemer. I forhold til fødselsmetode finnes det færre studier som igjen viser forskjellig resultat. Mål Hensikten med studien har vært å se på sammenhengen mellom seksuell vold og fødselsmetode. Materiale og metode Studien har brukt data fra Den norske mor og barn-undersøkelsen (MoBa). Dette er en populasjonsbasert kohortstudie fra Kvinner ble rekruttert når de var til rutineultralyd og de har svart på spørreskjema under graviditet og etter fødsel. I denne studien har spørreskjema 1 og 3 blitt brukt. Disse ble besvart rundt gestasjonsuke 17 og 30. Data fra MoBa har blitt koblet sammen med data fra medisinsk fødselsregister. Sammenhenger har blitt undersøkt ved hjelp av Pearsons X 2 test og logistisk regresjonsanalyse. Resultater Av kvinner som deltok i denne studien, hadde 18.5 % vært utsatt for seksuell vold i løpet av livet. Til sammen 10 % hadde en vaginal operativ fødsel, 4.9 % planlagt keisersnitt og 8.6 % hadde et akutt keisersnitt. Foreløpige resultater viser i hovedsak ingen sammenheng mellom seksuell vold og vaginale operative forløsninger. Det var en sammenheng mellom voldtekt og planlagt keisersnitt, med en høyere risiko for planlagt keisersnitt hos kvinner med tidligere voldtektserfaringer. Justert oddsratio var 1.43 (95 % CI ) for førstegangsfødende og 1.30 (95 % CI ) for flergangsfødende. Konklusjon Nesten en av fem kvinner som har deltatt i MoBa har opplevd seksuell vold. De som oppgir å ha blitt voldtatt en gang i løpet av livet har en høyere risiko for planlagt keisersnitt. Med en økende keisersnittfrekvens er dette funn det bør tas hensyn til.

11 Gjennom målrettet oppmuntring og opplæring er nesten alle mødre i stand til å gi egen melk til sine små for tidlig fødte barn Elisabeth Synnøve Husebye, Ingvil Austbø Kleven, Lene Kristin Kroken, Ingrid Kristin Torsvik, Øystein Ariansen Haaland, Trond Markestad Klinisk institutt 2, Det medisinsk-odontologiske fakultet, Universitetet i Bergen og Barneklinikken, Haukeland universitetssykehus Innledning: Det er internasjonal enighet om at mors egen melk er beste ernæring til prematurt fødte barn. Mål: Hensikten med studien var å evaluere effekten av målrettede program for å øke mødrenes motivasjon og evne til å gi tidlig og langvarig morsmelkernæring til sine prematurt fødte barn med fødselsvekt under 1500 g. Materiale og metoder: Retrospektiv studie av alle barn med fødselsvekt <1500 gram født i Hordaland i henholdsvis , 1996 og Opplysninger om type ernæring og helsefaktorer knyttet til mor og barn ble registret fra pasientjournalene ved bruk av samme registreringsskjema for alle tre tidsperiodene. I alle periodene ble mødrene oppfordret til å gi egen melk, men innsatsen fra personalet ble økt målrettet, bl.a. ved at ammehjulet ble introdusert mellom første og andre, og ammeveiledere mellom andre og tredje periode. Resultater: Studien omfattet 203 barn (67, 58 og 78 i hver periode). Andelen mødre som ga egen melk (full morsmelkernæring i parentes) for de tre ulike tidsperiodene var henholdsvis 55% (33%), 85% (60%) og 92% (60%) da full enteral ernæring var oppnådd ved gjennomsnittlig 8 dagers alder, 48% (11%), 76% (39%), 92% (60%) ved utreise, 15%, 42% og 62% ved 2-4 mnd. korrigert alder og 10%, 40% og 53% ved 6-8 mnd. korrigert alder (p<0,001 ved alle endepunkt). Multiple logistiske regresjonsanalyser viste at det å være alenemor eller røyker hadde negativ effekt, mens sykdom hos mor, svangerskapskomplikasjoner, mors utdanningsnivå eller om hun hadde barn fra tidligere, samt neonatal morbiditet, ikke hadde signifikant sammenheng med om hun ga morsmelk eller ikke. Konklusjon: Studien viser at tilnærmet alle mødre kan klare å gi sine prematurt fødte barn morsmelk dersom målrettet oppmuntring og opplæring gis, selv på en travel og tradisjonell nyfødt intensivavdeling.

12 INTRAPARTUM MONITORING WITH CTG AND ST ANALYSIS IN BREECH PRESENTATION Kessler J 1, Moster D 2, Albrechtsen S 1 1 Dep. of Obstetrics and Gynecology, Haukeland University Hospital, Bergen; 2 Dep. of Pediatrics, Haukeland University Hospital, Bergen. Background. Although commonly considered as an indication for electronic fetal monitoring breech presentation was an exclusion criteria in four of five randomised trials on cardiotocography (CTG) and ST analysis (STAN). Aim. To evaluate the maternal and neonatal outcome of pregnancies with breech presentation and attempted vaginal delivery, monitored with STAN. Methods. Prospective observational study on singleton pregnancies with gestational age above 35+6 weeks, breech presentation, selected for vaginal delivery. Study period: Setting: University hospital. CTG with ST analysis was the recommended method for intrapartum monitoring in case of ruptured membranes. All deliveries were performed by or under supervision of a senior consultant. Common clinical guidelines for STAN monitoring were used. An experienced neonatologist graded symptoms of neonatal encephalopathy. Cord metabolic acidosis was defined as ph<7.05 and base deficit (ecf) > 12 mmol/l. The outcome was compared with STAN monitored high-risk deliveries in vertex presentation. Results. Breech presentation occurred in 750/23219 (3.2%) deliveries and 625 (83%) of those were selected for vaginal delivery. Intrapartum monitoring by STAN was performed in 433 (69%), the remaining 188 (31%) had conventional CTG. A total of 336/433 (78%) STAN monitored fetuses had a vaginal delivery. Fetuses in breech presentation had a higher frequency of biphasic ST (9.9% vs. 7%, p=0.03) and a lower frequency of baseline T/QRS rise (38.8% vs. 47%, p=0.001) compared to those in vertex presentation. Intervention due to preterminal CTG occurred more often in breech than in vertex presentation (12.5% vs. 3.9%, p=0.0003). The perinatal mortality was 1/438 (0.23%, 95%CI ) in breech deliveries, compared to 7/5569 (0.13%, 95%CI ). Cord metabolic acidosis was found in 2/347 (0.6%, 95%CI ) breech deliveries compared to 35/4778 vertex deliveries (0.7%, 95%CI ). Moderate or severe neonatal encephalopathy was diagnosed in 3/433 (0.7, 95%CI ) neonates after breech delivery, compared to 21/5577 (0.4, 95%CI ) after vertex delivery. Conclusion. STAN can be used for the surveillance of breech presentation selected for vaginal delivery. The neonatal outcome was not different from the high-risk population in vertex presentation. Differences in the ECG pattern during labor dependent on fetal presentation deserve further investigation.

13 Prediksjon av fødselsforløpet med ultralyd Elsa Lindtjørn og Torbjørn Moe Eggebø Fødeavdelingen, Kvinneklinikken, Stavanger universitetssjukehus Innledning Tidligere studier fra Stavanger har vist at ultralyd er en lovende metode til å vurdere fødselsforløp. Studiene har blitt kritisert fordi det bare var én lege som gjorde alle ultralydundersøkelsene. Det ble derfor nødvendig å gjøre en to-senter studie med mange undersøkere. Mål Hensikten med dene studien var å undersøke om avstanden fra fosterhodet til perineum (avstandsmetoden) målt med ultralyd kunne predikere fødselsforløpet hos førstegangsfødende med langsom framgang i første stadium. Vi ville også sammenligne avstandsmetoden med vinkelmetoden (vinkelen mellom symfysen og tangenten til fosterhodet). Materiale og metode Vi utførte en prospektiv observasjonsstudie ved Stavanger universitetssjukehus og Addenbrooke s Hospital i Cambridge fra januar 2012 til april Førstegangsfødende til termin med foster i hodeleie kunne inkluderes i studien. Effektmål var vaginal fødsel vs. keisersnitt og gjenværende tid i fødselen. Til sammen 11 undersøkere gjorde ultralydmålinger. Til statistiske beregninger brukte vi receiver operating characteristics (ROC) curves, krysstabeller, logistisk regresjon og Kapplan Meier kurver. Resultater Av150 kvinnen som ble inkludert i studien ble 39 (26%) forløst med keisersnitt. Arealet under ROC kurven predikerte vaginal fødsel med 81% (95% CI,73-89%) ved bruk av avstandsmetoden og 72% (95%CI, 63-82%) ved bruk av vinkelmetoden. Avstanden var 40mm hos 84/150 (56%), og 77(92%; 95% CI,84-96%) av disse kvinnene fødte vaginalt. Hos 66 (44%) kvinner var avstanden >40mm og 34 (52%; 95%CI 45-93%) av disse fødte vaginalt. Ved bruk av vinkelmetoden var denne 110 hos 84/145 (58% ), og 74 (88%; 95% CI,79-93%) av disse kvinnene fødte vaginalt. Vinkelen var <110 hos 61 (42%) og 35 av 61 (57%; 95%CI, 45-69%) fødte vaginalt. Multivariabel logistisk regresjonsanalyse viste at avstand 40mm (OR 4.92; 95% CI ), vinkel 110 (OR 3.11; 95% CI ), bakhodet innstilt framover eller på tvers (OR 3.36; 95% CI ) og spontan fødsel start (OR 4.44; 95% CI ) predikerte vaginal fødsel. Begge ultralyd metodene kunne også predikere gjenværende tid til fødselen. Konklusjon: Avstandsmetoden gir viktig informasjon om sannsynligheten for vaginal fødsel og gjenværende tid til fødsel hos førstegangsfødende med langsom framgang i første stadium. Avstandsmetoden var ikke signifikant bedre enn vinkelmetoden.

14 Bruk av badekar for smertelindring og risikoen for overføring til en obstetrisk enhet under fødsel hos lav risiko førstegangsfødende, sekundære analyser fra den Engelske prospektive Birthplace studien Mirjam Lukasse 1,2, Rachel Rowe 3, John Townend 3, Marian Knight 3, Jennifer Hollowell 3 1 Institutt for samfunnsmedisin, NTNU, Trondheim. 2 Institutt for helse, ernæring og ledelse, Høgskolen i Oslo og Akershus. 3 National Perinatal Epidemiology Unit, University of Oxford, UK. Innledningen Bruk av badekar under fødselen er en viktig ikke-farmakologisk metode for smertelindring, spesielt ved jordmorstyrte enheter eller planlagte hjemmefødsler. Oftest brukes det et stort badekar der kvinnen kan senke hele kroppen ned i vannet og har bevegelsesfrihet. Mål Studien undersøker sammenhengen mellom bruk av badekar for smertelindring og overføring under fødsel og andre maternelle utfall. Materiale og metode Denne prospektive kohort studien inkluderte lav risiko førstegangsfødende i perioden , i England. Av disse planla å føde hjemme, i en frittstående jordmorstyrt enhet og i en sykehusbasert jordmorstyrt enhet. Kvinner ble inkludert av jordmor når fødselsomsorgen ble startet og informasjon ble notert i et eget skjema under hele omsorgsperioden. Resultater Bruk av badekar var vanlig, 50% ved planlagt hjemmefødsler, 54% i frittstående jordmorstyrte enheter og 38% i sykehusbaserte jordmorstyrte enheter. Bruk av badekar var assosiert med en lavere risiko for overflytting under fødsel for planlagte hjemmefødsler (justert Relativ Risiko 0.89; 95% CI ), for fødsler planlagt i en frittstående jordmorstyrte enheter (justert RR 0.59; 95% CI ) og i sykehusbaserte jordmorstyrte enheter (justert RR 0.78; 95% CI ). Bruk av badekar ved fødsler planlagt i en sykehusbasert jordmorstyrt enhet var assosiert med en lavere risiko for keisersnitt etter fødselsstart (RR 0.61; 95% CI ) og en økt sjanse for en vaginal fødsel uten sfinkterruptur og uten blodtransfusjon (RR 1.09; 95% CI ). Denne positive sammenhengen mellom bruk av badekar og maternell utfall ble ikke observert for fødsler planlagt hjemme eller i frittstående jordmorstyrte enheter. Konklusjon Bruk av badekar for smertelindring var assosiert med en signifikant reduksjon i risiko for overføring under fødsel. Bruk av badekar var assosiert med færre intervensjonen under fødselen. Den positive effekten varierte og planlagte hjemmefødsler hadde minst positiv effekt av bruk av badekar mens fødsler planlagt ved sykehusbaserte jordmorstyrte enheter hadde den beste effekten.

15 Pulsoksymetriscreening av nyfødte i Norge Alf Meberg, Barnesenteret, Sykehuset i Vestfold HF, 3103 Tønsberg Bakgrunn: Screening av nyfødte med pulsoksymetri (POX) gir mulighet for å oppdage kritiske hjertefeil på et tidlig tidspunkt. Helsedirektoratet anbefalter slik screening i nasjonale retningslinjer for barselomsorgen. Materiale og metode: Spørreundersøkelse til alle landets fødeenheter og barneavdelinger om rutiner for POX-screening, samt rutiner for prenatal hjertediagnostikk og klinisk undersøkelse av nyfødte. Resultater: Samtlige 48 fødeenheter svarte på spørreundersøkelsen. POX-screening var etablert hos 43/48 (90%), og 4 av de resterende 5 enheter vil i nær fremtid etablere screeningen. Målingene gjøres oftest av barnepleier og/eller jordmor (37/43; 86%). Alle unntatt én enhet screener første levedøgn (98%). Sensor legges oftest på foten (31;72%) eller på både høyre arm og fot (7; 16%). Oksygenmetning (SpO 2 ) < 95% brukes som cut-off av alle. Ved 25 fødeenheter (58%) kontrolleres resultatet med ny måling hvis SpO 2 < 95% før tiltak iverksettes. Ekkocardiografi kan gjøres lokalt ved 23/48 av landets fødeinstitusjoner (48%) men krever transport av barnet hos 25 (52%). Ved 19/48 (40%) enheter tilbys 24 timers øyeblikkelig hjelp ekkocardiografi. Ekkocardiografi gjøres av barnecardiolog ved 23 fødesteder (48%), av pediater eller neonatolog hos 22 (46%) og indremedisiner på tre steder (6%). Prenatal hjertescreening (ultralyd) med 4-kammerbilde gjøres 45 steder (94%), snitt av de store arteriene hos 37 (77%) og tre-karsnitt 33 steder (69%). Klinisk rutineundersøkelse av nyfødte gjøres bare én gang ved 43 fødesteder (90%), oftest av barnelege (spesialist) og/eller lege under spesialisering (36; 75%). Konklusjoner: Universell POX-screening av nyfødte er etablert ved nesten alle landets fødeinstitusjoner. Noe ulik praksis viser behov for nasjonale retningslinjer. De fleste fødeinstitusjoner gjør målrettet prenatal hjertediagnostikk.

16 Svangerskapsdiabetes hva ser vi i placenta? Gitta Turowski, Line Sletner, Kjersti Mørkrid, Kåre Birkeland, Anne Karen Jenum, Borghild Roald. Avdeling for patologi, OUS og Universitetet i Oslo (Instituttene for helse og samfunn samt klinisk medisin) INNLEDNING: Hvis et foster/barn ikke vokser som det skal eller dør i mors liv, kan det være uttrykk for placentasvikt. En god patologisk anatomisk (makroskopisk og mikroskopisk) undersøkelse av placenta er viktig for å kunne forklare årsakssammenhenger, avdekke gjentagelsesrisiko i neste svangerskap samt indikere om barn eller mor trenger spesiell oppfølging. Årsaker til placentasvikten skyldes oftest dårlig blodsirkulasjon i placenta, forårsaket av forandringer i mors blodkar, men kan også skyldes andre forhold som infeksjon, forandringer i barnets blodkar eller forstyrrelser i utviklingen og modning av placenta. Det er kjent at modningen i placenta er forstyrret ved gestasjonsdiabetes, uten at årsakssammenhenger er kjent. MATERIALE OG METODE: STORK-Groruddalen er en befolkningsbasert multisenterstudie av gravide som gikk til svangerskapskontroll i perioden mai 2008-mai 2010 i Oslo-bydelene Stovner, Grorud og Bjerke. Forskningsmålene er å gjøre svangerskapsomsorgen bedre, samt skaffe ny kunnskap om svangerskapsdiabetes. 823 gravide kvinner fra 65 land, 59 % med innvandrerbakgrunn, ble tett fulgt i svangerskapet. Etter fødselen er barna og kvinnene fulgt videre og placenta ble samlet for videre undersøkelser. I en pågående pilotundersøkelse undersøkes placenta fra 80 kvinnene: 20 overvektige, 20 normalvektige, begge grupper uten svangerskapsdiabetes og 40 med svangerskapsdiabetes. Placenta er undersøkt makroskopisk og mikroskopisk etter gjeldende kriterier (Placenta 33 (2012), ) med spesielt fokus på modning. I tillegg gjøres det immunhistokjemiske undersøkelser med hensyn til proteinuttrykket i placenta knyttet til sukkermetabolisme og overvekt. FORELØPIGE RESULTATER: Svangerskapsdiabetes (GDM) ble påvist hos 13 % av de gravide Groruddalskvinnene (15 % hos kvinner med minoritetsbakgrunn og 11 % hos kvinner med vest-europeisk bakgrunn). Til sammenligning anga Medisinsk fødselsregister i 2011 på landsbasis GDM hos 2 % (Oslo 2,2 %). Foreløpige resultater av morfologiundersøkelsene vil bli presentert. Gitta Turowski Overlege og stipendiat Kompetansesenter for Barn- og Svangerskapsrelatert Patologi Avdeling for patologi, OUS-Ullevål

17 Hjerte- og karsykdommer - en viktig årsak til maternelle dødsfall i Norge; resultater fra en audit studie, Liv Ellingsen, overlege, Nasjonal kompetansetjeneste for kvinnehelse Avdeling for kvinne- og barnehelse, Oslo universitetssykehus HF Siri Vangen, PhD, seniorforsker, Nasjonal kompetansetjeneste for kvinnehelse Avdeling for kvinne- og barnehelse, Oslo universitetssykehus HF Den nasjonale auditgruppe for mødredødsfall * Innledning På tross av bedret svangerskapsomsorg og fødselshjelp, dør kvinner fortsatt i forbindelse med graviditet. Selv i utviklede land med gode helseregistre er mødredødsfall underrapportert. I 2010 etablerte interesserte gynekologer Den nasjonale auditgruppe for maternelle dødsfall i samarbeid med Norsk gynekologisk forening. Gruppen er en del av et nordisk samarbeid. Mål Hensikten med studien var å identifisere nøyaktig antall direkte, indirekte og koinsidente mødredødsfall, og klassifisere dødsfallene etter felles nordiske kriterier. Vi var spesielt interessert i indirekte mødredødsfall som ikke er beskrevet i Norge tidligere. Materiale og metode Vi samlet informasjon om mødredødsfall i Norge i perioden Mødredødsfall er definert som dødsfall hos en gravid kvinne eller inntil 42 dager etter svangerskapets avslutning, uavhengig av svangerskapets varighet og lokalisering, av alle årsaker relatert til svangerskapet (direkte mødredødsfall) eller forverret av svangerskapet eller svangerskapets håndtering (indirekte mødredødsfall) men ikke av ulykker eller tilfeldige årsaker (koinsidente mødredødsfall). Ratioen for mødredødsfall (MMR) beregnes som antall dødsfall per levende fødte barn. Direkte og indirekte dødsfall ble identifisert ved hjelp av registerkobling mellom Medisinsk fødselsregister og Dødsårsaksregisteret og informasjon fra fødeavdelinger. Auditgruppen for maternelle dødsfall identifiserte dødsårsaken og forbedringspotensialet for hvert kasus. Dødsfallene ble klassifisert etter felles nordiske kriterier. Dødsfall forårsaket av hjerte- og karsykdommer ble i tillegg gransket av kardiolog, anestesiolog og gynekolog med spesialkompetanse i hjertesykdom under graviditet. Resultater Vi identifiserte 68 dødsfall, 45 direkte obstetriske og 23 indirekte, MMR=7.3 per levende fødte. Hjerte- og karsykdommer var den viktigste indirekte dødsårsaken (n=10), etterfulgt av og psykiatrisk sykdom (n=5). Fem hadde sykdommer i sentralnervesystemet. Av de 10 hjertesyke hadde 5 aortainsuffisiens / aortadilatasjon. Dødsfall forårsaket av hjerte- og karsykdommer vil bli gjennomgått spesielt med tanke på håndtering av tilsvarende sjeldne, men viktige kliniske situasjoner. I den direkte gruppen dominerte preeklampsi/eklampsi (N=14), etterfulgt av tromboembolier (n=8) og fostervannsemboli (n=8). Konklusjon: Hjerte- og karsykdommer var den viktigste indirekte dødsårsaken etterfulgt av psykiatrisk sykdom. Tettere samarbeid på tvers av medisinske spesialiteter synes viktig for å forebygge maternelle dødsfall. * Alice Beathe Andersgaard, Mette Estensen, Anne Flem Jacobsen, Eldrid Langesæter, Anne- Sofie Letting, Bjørg Lorentzen, Astrid Rygh, Svein Magne Skulstad, Christian Tappert, Pål Øian.

18 COARCTATIO AORTAE (COA) DIAGNOSTISERT MED B-FLOW OG STIC von Brandis P 1, Heien C 1, Eggebøe T 1 1 Fødepoliklinikken, Stavanger universitetssjukehus Malformasjoner relatert til aortabuen er den typen alvorlige hjertefeil som hyppigst overses prenatalt. Barn med CoA kan bli kritisk syke kort tid etter fødselen, og det er viktig å finne metoder for å bedre prenatal oppdagelse av disse avvikene. Kasus 1. Ved rutine ultralyd i sv.sk.uke 19 reagerte man på et ubalansert 4-kammer snitt. Fargedoppler undersøkelse ga misstanke om forsnevring i aortabuen. Ved bruk av B-flow og STIC observerte vi at flowsignalet persisterte lengre i siste del av aortabuen sammenlignet med ductus arteriosus og aorta descendens. Det ble utført keisersnitt i sv.sk.uke 31 pga. seteleie og premature rier. Neonatal ekko-cor kunne ikke bekrefte misstanken om CoA. Imidlertid fant man i 4. levedøgn et høyere BT i armene sammenlignet med beina. Etter en uke utviklet barnet hjertesvikt og ble overført til Rikshospitalet. Man diagnostiserte der CoA ved CT undersøkelse, og barnet ble vellykket operert. Kasus 2. Et ubalansert 4-kammer snitt ble påvist i 2. trimester. Ved hjelp av B-flow og STIC så man en forsnevring av aortabuen. Også i dette tilfellet så man persisterende flowsignal i den siste delen av aortabuen. Neonatal ekko kor kunne ikke bekrefte diagnosen CoA. Imidlertid utviklet barnet hjertesvikt 2 uker senere og man kunne da tydelig påvise CoA. Barnet ble vellykket operert. Diskusjon. Disse to kasustikkene illustrerer at diagnosen CoA kan være vanskelig å stille, selv i nyfødtperioden. Moderne 3D teknikker kan være til hjelp for å stille diagnosen prenatalt. Vi foreslår å bruke persisterende B-flowsignal i aortabuen som ultralydmarkør for diagnosen CoA.