1 Ressurser til FoU og innovasjon

Transkript

1 1 Ressurser til FoU og innovasjon Marte Blystad Harald Fondevik Frank Foyn Hebe Gunnes Svein Olav Nås Kristine Langhoff Bo Sarpebakken Susanne Lehmann Sundnes Kaja Wendt Ole Wiig Lars Wilhelmsen

2

3 1 Ressurser til FoU og innovasjon 15 Forskningspolitikken har etter hvert og i flere omganger fått flere vurderings- og handlingsparametre, og dermed indikatorer, enn de som angår FoU-ressurser. Blant annet har indikatorer for effektivitet og produktivitet og for sammenheng og samspill kommet til, slik det fremgår av andre kapitler i denne rapporten. Men ressursindikatorene har likevel beholdt sin sentrale rolle, ikke minst som grunnlag for sammenligninger mellom land. Særlig indikatoren for nasjoners samlede FoU-ressurser, målt som andel av brutto nasjonalprodukt (BNP), fikk med EUs såkalte Barcelona-mål fra 21 om at Europas FoU-ressurser bør opp på 3 prosent av BNP innen 21, en renessanse. I Norge har det imidlertid i den senere tid vært mye offentlig debatt omkring forskningspolitikken, og særlig spørsmålet om hvorvidt det er riktig å velge mål som er politisk iøynefallende, men samtidig også overforenklende og misvisende. Behovet for nye indikatorer gjør seg etter hvert gjeldende, både på det nasjonale plan og også internasjonalt. Her i Norge ble kanskje dette spesielt synlig gjennom diskusjonen man har hatt rundt universiteters og høgskolers handlingsrom. Behovet for nye indikatorer blir tatt opp og diskutert i en av fokusboksene i dette kapitlet. Uansett er betydningen av indikatorenes rolle som retningsgivende for forskningspolitikken stadfestet med innføring av flere nye styringsindi katorer i den siste forskningsmeldingen. Forskningspolitikk er etter hvert også blitt til forsk nings- og innovasjonspolitikk, og i dag er det særlig innovasjon som står sentralt i internasjonal sammenheng. Innovasjon er utvikling og innføring av nye produkter og prosesser. I tillegg til FoU bruker foretakene ressurser på dette i form av anskaffelser av maskiner og utstyr, utgifter til ekstern kunnskap, produktdesign og forarbeid, kompetansebygging og utgifter til testing og markedsintroduksjon av innovasjoner. Oppslag i norske media den siste tiden peker stort sett på hvor dårlig Norge skårer på de internasjonalt viktigste innovasjonsindikatorene. Fagfolk peker på at disse indikatorene ikke gir et tilstrekkelig bilde av situasjonen i Norge. Dette blir påpekt i kapittel Imidlertid blir det, både nasjonalt og internasjonalt særlig i OECD og EU arbeidet med å utvikle nye indikatorer innenfor FoU og innovasjon som både er pålitelige, relevante og aktuelle. For eksempel har OECD arbeidet intenst med sin innovasjonsstrategi de siste årene. Denne nye strategien er innrettet mot politikkutforming, bedre forståelse og i særlig grad mot nye indikatorer. OECDs nye innovasjonsstrategi blir kommentert i en av fokusboksene. I tillegg kommer en fokusboks med en kommentar til evalueringen av det finske innovasjonssystemet. Videre i dette kapitlet presenteres resultater fra den nasjonale FoU-statistikken, herunder analyser av stats budsjettet, samt resultater fra innovasjonsundersøkelsene. Kapittel 1.1 viser de totale FoU-ressursene i Norge med hensyn til ressursbruk i de utførende sektorer. Universitets- og høgskolesektoren har totalundersøkelser i oddetallsår, mens det for de mellomliggende årene utarbeides totaltall. For 28 foreligger derfor ikke detaljerte fordelinger av ressursinnsatsen til FoU for universitets- og høgskolesektoren, noe som også påvirker hvor detaljert beskrevet totaltbildet kan bli. I denne utgaven av rapporten er derfor kapittel 1.1 noe redusert i forhold til forrige års rapport, dessuten utgår en detaljert beskrivelse av universitetsog høgskolesektoren i årets rapport. De andre to sektorene blir imidlertid beskrevet på samme måte som tidligere, og kapittel 1.2 går nærmere inn på instituttsektoren, mens kapittel 1.4 analyserer FoU-virksomheten i næringslivets ulike bransjer. Hele kapittel 1.3 er viet FoU-innsatsen i helseforetakene, mens kapittel 1.5 omhandler innovative foretak; hva er karakteristisk for de, hvilke ressurser bruker de på innovasjon, og hva hemmer innovasjon. I kapittel 1.6 sammenlignes Norges FoU- og innovasjonsressurser med andre lands, herunder bransjevise sammenligninger. 1.1 Norges samlede FoUinnsats Ressursinnsatsen i de FoUutførende sektorene Statistikken over forskning og utviklingsarbeid (FoU) viser at FoU-utgiftene i Norge beløp seg til 41,2 milliarder kroner i 28. Dette gir en realvekst på om lag 5 prosent fra 27. Veksten var noe lavere enn fra 26 til 27, hvor økningen var på vel 9 prosent i faste priser. Som tabell viser, var det instituttsektoren med 7 prosent realvekst som hadde størst økning i utgiftene til FoU fra 27 til 28, mens næringslivet lå lavest med 4 prosent vekst i perioden. FoU-utgiftenes andel av bruttonasjonalproduktet (BNP) gikk litt ned, fra 1,65 prosent i 27 til 1,62 prosent i 28. Næringslivet er den klart tyngste FoU-aktøren, med FoU-ressurser som i 28 utgjorde 46 prosent av Norges totale FoU-utgifter. På plassen etter følger universitets- og høgskolesektoren med 32 prosent av ut gift ene, mens FoU-innsatsen i instituttsektoren utgjorde 22 prosent av totalen. FoU-virksomheten ved helseforetakene inngår også i FoU-statistikken og fordeles i henhold til internasjonale retningslinjer for

4 16 1 Ressurser til FoU og innovasjon Tabell Totale FoU-utgifter i Norge etter utførende sektor i 27 og Mill. kr Andel av total FoU Prosent Realvekst Næringslivet ,1 Instituttsektoren , UoH-sektoren ,8 Totalt , Prosentvis FoU-andel av BNP 1,65 1,62 1 Inkl. FoU-innsatsen ved helseforetak uten universitetssykehusfunksjoner, totalt 28 mill. kr i Inkl. FoU-innsatsen ved helseforetak med universitetssykehusfunksjoner, totalt 2 19 mill. kr i 28. Kilde: NIFU STEP, SSB/FoU-statistikk FoU-stati stikk (OECDs Frascati-manual) mellom universitets- og høgskolesektoren (helseforetak med universitetssykehusfunksjon) og instituttsektoren (helseforetak uten universitetssykehusfunksjon). Se nærmere omtale av helseforetakene i kapittel 1.3. Sett i et lengre tidsperspektiv går det tydelig fram at det har vært en forskyvning i FoU-innsatsen mellom de tre FoU-utførende sektorene, se figur Fra å være omtrent like store i 197, målt i utgifter til FoU, var instituttsektoren i 28 nærmere 3 år sen ere den klart minste i FoU-sammenheng, mens nær ingslivet har økt sin innsats betydelig i forhold til de andre sektorene. OECDs definisjon av forskning og utviklingsarbeid Forskning og utviklingsarbeid (FoU) er kreativ virksomhet som utføres systematisk for å oppnå økt kunnskap herunder kunnskap om menn esket, kultur og samfunn og omfatter også bruken av denne kunnskapen til å finne nye anvendelser. FoU kan deles inn i følgende tre aktiviteter: Grunnforskning er eksperimentell eller teoretisk virksomhet som primært utføres for å skaffe til veie ny kunnskap om det underliggende grunnlag for fenomener og observerbare fakta, uten sikte på spesiell anvendelse eller bruk. Anvendt forskning er også virksomhet av original karakter som utføres for å skaffe til veie ny kunnskap. Anvendt forskning er imidlertid primært rettet mot bestemte praktiske mål eller anvendelser. Utviklingsarbeid er systematisk virksomhet som anvender eksisterende kunnskap fra forsk ning og praktisk erfaring, og som er rettet mot: å fremstille nye eller vesentlig forbedrede materialer, produkter eller innretninger, eller å innføre nye eller vesentlig forbedrede pro sesser, systemer og tjenester. Et hovedkriterium for å skille FoU fra annen beslektet virksomhet er at FoU må inneholde et element av nyskaping og reduksjon av viten skapelig og/eller teknologisk usikkerhet. Mer utførlige drøftinger av hvilke aktiviteter de ulike begrepene inkluderer, finnes i Frascati-manualen (OECD, 22), norsk oversettelse i utdrag (NIFU, 24). Se også metodevedlegget i rapporten. Lønnsutgiftene til FoU veier tyngst I 28 beløp lønnsutgiftene til FoU seg (inkl. sosiale kostnader) til 24,3 milliarder kroner og utgjorde nær 6 prosent av de totale FoU-utgiftene. Andre driftsutgifter til FoU stod for rundt en tredjedel av utgiftene, mens maskiner/vitenskapelig utstyr og bygg/anlegg hadde andeler på henholdsvis 5 og 3 prosent. Dette var omtrent samme relative fordeling som i 27. Mens driftsutgifter til FoU lønn og andre driftsutgifter har en ganske jevn utvikling over tid, viser investeringene eller kapitalutgiftene til FoU maskin er/vitenskapelig utstyr og bygg/anlegg større variasjon fra år til år. Dette gjelder særlig investeringene til bygg og anlegg, hvor store byggeprosjekter kan slå kraftig ut for enkelte statistikkår. Ifølge retnings linjene for FoU-statistikk skal kapitalutgiftene til FoU registreres i det året investeringen foretas, mens avskrivninger ikke skal tas med. Figur viser hvordan FoU-utgiftene er fordelt på de ulike utgiftsartene for de tre FoU-utførende sektorene i 28. Det er en klar forskjell i fordelingen av utgiftstypene mellom sektorene. I næringslivet utgjorde lønnsutgiftene til FoU nesten to tredjedeler av totale FoU-utgifter, i UoH-sektoren stod denne utgiftsposten for litt over halvparten. Næringslivet hadde også de største in vesteringene i maskiner/vitenskapelig utstyr knyttet til FoU-virksomheten, både i absolutte tall og relativt sett. Figuren viser at FoU-andelen av investeringer i nye bygg og anlegg utgjorde en betydelig kostnad i universitets- og høgskolesektoren. Som nevnt over inngår FoU-innsatsen ved helseforetak med universitetssykehusfunksjon i denne sektoren og dermed også forskningens andel av nye sykehusbygg. Det har i mange år vært et sterkt fokus på utstyrssituasjonen i norsk forskning. Fra de FoU-utførende miljøene har det kommet mange signaler om nedslitt og utdatert utstyr, noe som gjør det vanskelig å henge

5 1 Ressurser til FoU og innovasjon 17 Figur Totale FoU-utgifter i Norge i perioden etter utførende sektor. Mill. kr, faste 2-priser. Mill. kr Næringslivet Figur Totale FoU-utgifter etter sektor og utgiftsart i 28. Mill. kr. Mill. kr Universitetsog høgskolesektoren Insituttsektoren Næringslivet Instituttsektoren UoHsektoren Kilde: SSB, NIFU STEP/FoU-statistikk med i forskningsfronten. Den raske teknologiske utviklingen har bidratt til at utstyret blir stadig mer avansert og dermed kostnadskrevende å anskaffe. Dette gjelder naturlig nok spesielt innenfor det medisinske og teknisk/naturvitenskapelige fagområdet. Figur viser utviklingen i kostnadene til FoU fordelt på utgiftsart over de siste 15 årene for de tre sektorene samlet. Det er relativt stor variasjon i investeringene til maskiner/utstyr mellom statistikkårene, men for perioden sett under ett ligger veksten i disse investeringene på omtrent samme nivå som lønnsutviklingen. At ressursene likevel oppleves som knappe skyldes antagelig at kostnadene til og behovet for slike investeringer ligger på et langt høyere nivå enn tidligere Bevilgninger til FoU over statsbudsjettet En betydelig andel av ressursene til forskning og utviklingsarbeid (FoU) er offentlig finansiert (44 prosent i 27). Hovedkilden for offentlig finansiering er statsbudsjettet, som er en plan for bl.a. FoU-innsats kommende år. FoU-innholdet i vedtatt statsbudsjett for 21 er beregnet til 22,4 milliarder kroner. Grunnlaget er NIFU STEPs analyse av FoU-bevilgninger Lønn Andre driftsutgifter Maskiner/vitenskapelig utstyr Bygg/anlegg Kilde: NIFU STEP, SSB/FoU-statistikk over statsbudsjettet. Til forskjell fra FoU-statistikken som er basert på regnskapsdata og spørreundersøkelser gjennomført i ettertid, bygger statsbudsjettanalysen på finansieringskildens eksplisitte hensikt med bevilgningene og kunnskap om bl.a. institusjonenes FoU-innsats. Det innebærer ferskere opplysninger om den offentlige FoU-innsatsen enn de regnskapsbaserte FoU-undersøkelsene kan gi. Budsjettall er samtidig beheftet med den usikkerhet som ligger i mulige omdisponeringer i budsjettåret. Det gir risiko for avvik i forhold til faktisk aktivitet som måles i ettertid gjennom FoU-undersøkelsene; se faktaboks om forholdet mellom statsbudsjettanalysene og FoU-under søkelsene. Det bør også nevnes at statsbudsjettanalysen er begrenset til kontantbevilgninger. Det innebærer for eksempel at skatteinsentivordningen Skattefunn ikke er med i statsbudsjettanalysen. Ordningen gir foretak rett til fradrag i likningen for utgifter til FoU-prosjekter etter nærmere retningslinjer i skatteloven med forskrifter og innebærer en indirekte, statlig støtte til nær ingsrettet forskning. Budsjettmessig fremkommer Skattefunnordningen som provenytap, dvs. bortfall av

6 18 1 Ressurser til FoU og innovasjon Figur Totale FoU-utgifter etter utgiftsart. Mill. kr, faste 2-priser. Mill. kr Lønn Annen drift Maskiner/utstyr Bygg/anlegg Kilde: NIFU STEP, SSB/FoU-statistikk skatteinntekter, og ikke som kontante utgiftsbevilgninger. I tråd med internasjonale retningslinjer faller derfor Skattefunnordningen utenfor. 1 FoU-bevilgningene. Veksten har vært tiltakende i de siste to budsjettene, etter en avtakende tendens siden midten av tiåret. Tiltakende vekst Regnet i løpende priser innebærer 21-budsjettet en økning på nesten 1,7 milliarder kroner eller 8,1 prosent fra vedtatt statsbudsjett for Det gir en realvekst på 5,4 prosent. Til sammenligning var økningen fra 28 til 29 om lag 1,4 milliarder kroner eller 7,3 prosent som ga en realvekst på 2,6 prosent. I perioden fra siste FoU-undersøkelse som gjaldt året 28, vokste dermed FoU-bevilgningene med nær 3,1 milliarder kroner eller 15,9 prosent. I faste 2-priser var veksten 8,1 prosent eller 1,2 milliarder kroner. I faste priser er beløpsøkningen fra 29 til 21 mer enn dobbelt så stor som fra 28 til 29. Figur viser at med unntak av 23-budsjettet som innebar en realnedgang på om lag en halv prosent, har alle budsjettene i perioden gitt større eller mindre realvekst i 1 For en nærmere redegjørelse for krav og kriterier, se f.eks. NIFU STEP Rapport 35/28 Statsbudsjettet 29, s. 1ff. 2 Her sammenlignes de vedtatte statsbudsjettene. Beregningene tar bl.a. ikke hensyn til FoU-bevilgninger gjennom tiltakspakken regjeringen la fram i januar 29 i forbindelse med finanskrisen, med et anslått FoU-innhold på om lag 4 millioner kroner. FoU-bevilgningene i norsk økonomi Utviklingen i FoU-bevilgningene som andel av bruttonasjonalproduktet (BNP) beskriver forholdet mellom den offentlige satsingen på FoU og samfunnets samlede verdiskapning. Indikatoren er dermed også følsom for konjunktursvingninger. En økning i FoU-bevilgningenes andel av BNP kan derfor f.eks. like gjerne indikere økonomiske nedgangstider som økt satsing på FoU. FoU-bevilgningene i det vedtatte budsjettet for 21 utgjorde,89 prosent av BNP. Det er en marginal økning fra 29 da andelen var,86 prosent, men andelen er betydelig høyere enn i 28 da den var,76 prosent. Sett i et lengre tidsperspektiv nærmer FoU-bevilgningenes andel av BNP seg toppmålingene på første halvdel av 199-tallet. FoU er et av flere gode formål i statsbudsjettet. Samlet utgjorde FoU-bevilgningene 3,75 prosent av statsbudsjettets samlede utgiftsramme i 21, eksklusive overføringer til Statens Petroleumsfond, Folketrygden og lånetransaksjoner. Denne indikatoren viser dermed FoU-bevilgninger på om lag 28-nivå, etter at andelen midlertidig sank til 3,63 prosent i 29. Andelen er likevel fortsatt lavere enn i 27 som

7 1 Ressurser til FoU og innovasjon 19 Figur Anslåtte FoU-bevilgninger over vedtatt statsbudsjett 2-21 i løpende priser og faste 2-priser. Mill. kr Kilde: Statsbudsjettanalysen representerer et historisk toppunkt for denne indikatoren; 3,86 prosent. Konsentrasjon av FoU-bevilgningene En betydelig andel av FoU-bevilgningene er konsentrert til et fåtall departementer. Største enkeltdepartement er Kunnskapsdepartementet som med 11,3 milliarder kroner stod for om lag halvparten av samlede FoU-bevilgninger over vedtatt statsbudsjett i 21. Det er nesten fire ganger så mye som FoU-bevilgningene over Helse- og omsorgsdepartementets budsjett som, etter betydelig satsing på å initiere og synliggjøre forskning etter helsereformen på begynnelsen av tiåret, er nest tyngste FoU-departement. FoU-bevilgningene i 21 beløper seg til 2,9 milliarder kroner som er 12,8 prosent av totale FoU-bevilgninger. Nærings- og handelsdepartementet som er en sentral aktør i industrielt og teknologisk rettet FoU, er tredje størst med FoU-bevilgninger på 1,9 milliarder kroner eller 8,6 prosent av totalen. Deretter følger Forsvarsdepartementet med 94 millioner kroner eller 4,2 prosent. Til sammen stod disse fire departementene for om lag tre fjerdedeler av de samlede FoU-bevilgnin g- ene i 21. Også over Fiskeri- og kystdepartementets, Olje- og energidepartementets og Utenriksdeparte- 25 Løpende priser Faste 2-priser Forholdet mellom statsbudsjettanalysene og FoU-undersøkelsene Offentlig FoU-finansiering kan studeres fra to s ider. FoU-undersøkelsene tar utgangspunkt i mottakerne av offentlige FoU-midler. De er regn skapsbaserte og gjennomføres etter at aktiviteten er utført (ex post). Statsbudsjettanalysen tar utgangspunkt i finansieringskilden. Den gir informasjon om de statlige FoU-bevilgningene for kommende år, dvs. før midlene er brukt og til og med før de er fordelt (ex ante). Grunnlaget er budsjettdokumenter og andre opplysninger. I statsbudsjettanalysene må man derfor forholde seg til informasjon om hensikten med bevilgningene, mens FoU-undersøkelsene beskriver den faktiske bruken av ressursene målt i ettertid. Statsbudsjettdataene er derfor beheftet med større usikkerhet enn FoU-undersøkelsene, men er til gjengjeld mer aktuelle. En annen viktig forskjell er at statsbudsjettallene inneholder anslåtte FoU-bevilgninger til utlandet. Den nasjonale FoU-statistikken viser kun FoU utført i Norge. Bare i de tilfellene midlene blir kanalisert tilbake til Norge, f.eks. gjennom EUs rammeprogrammer, vil midlene inngå i stati stikken, men da som utenlandske og ikke-statlige midler. Lån fra f.eks. Innovasjon Norge skal i utgangspunktet betales tilbake. I statsbudsjettanalysen inngår tapsavsetninger som statlige utgifter til FoU. I FoU-undersøkelsene betegnes disse som lån og klassifiseres som institusjonenes egne midler. Midler fra fylkeskommuner og kommuner inngår ikke i statsbudsjettanalysene. I FoUstatistikken inngår de under offentlige kilder. I statsbudsjettanalysene er avsetninger til offentlige fonds tatt med på lik linje med andre utgiftsposter. Disse kan imidlertid overføres til senere år. I FoU-statistikken registreres utbetaling fra fondene. Når det gjelder Fondet for forskning og nyskaping (Forskningsfondet), blir avkastningen tatt med som FoU-bevilgninger, mens avsetningene av fondskapital er holdt utenom. I henhold til internasjonale retningslinjer ut arbeidet av OECD (Frascati-manualen), omfatter statsbudsjettanalysene bare kontantbevilgninger. Skatteinsentivordninger er følgelig ikke med i analysene.

8 2 1 Ressurser til FoU og innovasjon Figur Anslåtte FoU-bevilgninger over vedtatt statsbudsjett 2 21 som andel av bruttonasjonalproduktet (BNP) og som andel av totale bevilgninger over statsbudsjettet. Prosent. Prosent 4,5 4, 3,5 3, 2,5 2, 1,5 1,,5, Andel av totalt statsbudsjett 1 24 Andel av BNP 1 Totalt statsbudsjett, eksklusive overføringer til Statens Petroleumsfond, Folketrygden og lånetransaksjoner. Kilde: Statsbudsjettanalysen mentets budsjettkapitler bevilges det mer enn tre kvart milliarder kroner til FoU i 21. Figur viser utviklingen i FoU-bevilgningene i faste 2-priser for de største FoU-departementene i perioden fra og med siste FoU-statistiske undersøkelse, dvs Av en samlet vekst på 1,2 milliarder kroner kom halvparten over Kunnskapsdepartementets budsjett. Hovedforklaringer på veksten er, for det første, avkastningen av Forskningsfondet og de regionale fondene og, for det andre, økte FoU-bevilgninger rettet mot internasjonale mottakere, særlig kontingenten for norsk deltakelse i EUs rammeprogrammer for forskning. Nest størst vekst i perioden under ett finner vi for Olje- og energidepartementet med vel 17 millioner kroner. Det henger sammen med videre oppfølging av klimaforliket fra 28. Vi ser også en betydelig vekst i Nærings- og handelsdepartementets FoU-bevilgninger. Etter tilnærmet reell nullvekst fra 28 til 29 øker departementets FoU-bevilgninger med nesten 15 millioner kroner fra 29 til 21. En hovedforklaring er økte bevilgninger til romforskning, men også her spiller klimaforliket inn. Dessuten vokser de generelle virkemidlene til støtte for næringslivets FoU. 3 Om lag tre fjerdedeler av den samlede vekst en i FoU-bevilgningen fra 28 til 21 kommer over disse tre departementenes budsjetter. Mest til universiteter og høyskoler og Norges forskningsråd Kunnskapsdepartementets dominans henger blant annet sammen med at det aller meste av bevilgningene til høyere læresteder, Norges forskningsråd og EUs rammeprogram for forskning tildeles over departementets budsjett. I 21 gikk om lag 4 prosent av FoU-bevilgningene til universiteter og høyskoler. Disse midlene øremerkes i begrenset grad til FoU-formål, men er en del av lærestedenes basisbevilgninger som også dekker undervisning. Bevilgningene til andre forsk ningssteder, det vil i hovedsak si instituttsektoren, utgjorde om lag 1 prosent av totale FoU-bevilgninger. Til sammen ble dermed omtrent halvparten av de samlede FoU-bevilgningene kanalisert direkte til institusjoner der forskning er et av formålene. Nærmere 29 prosent av de samlede FoU-bevilgningene i 21 går til Norges forskningsråd som videreformidler dem til institusjoner og forskere gjennom ulike tiltak og ordninger. Sentrale virkemidler er forsk ningsprogrammer og vitenskapelig utstyr. Om lag 11 prosent av FoU-bevilgningene går til utenlandske eller internasjonale mottakere. En hoved kom ponent er EUs rammeprogrammer for forskning. Fordelingen av FoU-bevilgningene mellom disse hovedaktørene har vært relativt stabil siden siste halvdel av 199-tallet. Går vi enda et tiår tilbake, avtegner det seg imidlertid en klar tendens til konsentrasjon av de statlige FoU-bevilgningene til universiteter og høyskoler, Norges forskningsråd og utenlandske og internasjonale mottakere. Denne omfordelingen har skjedd på bekostning av andre forskningssteder, i hovedsak direkte bevilgninger til instituttsektoren. Dette henger for det første sammen med ekspansjonen innenfor høyere utdanning. For det andre har det vært ført en instituttpolitikk med vekt på fristilling og konkurranseutsetting av forskningsinstitutter og endringer i instituttfinansieringssystemet. Bl.a. er stadig mer av de statlige midlene til instituttene blitt kanalisert gjennom Forskningsrådets virkemiddelapparat. For det tredje er Norge blitt stadig tyngre involvert i EUforskningen. 3 Se nærmere omtale i NIFU STEP Rapport 41/29 Statsbudsjettet 21. Forskning og høyere utdanning i budsjettproposisjonen for 21.

9 1 Ressurser til FoU og innovasjon 21 Figur Anslåtte FoU-bevilgninger over vedtatt statsbudsjett 28 21, etter departement. Mill. kroner. Faste 2-priser. Mill. kr Kunnskapsdepartementet Helse- og omsorgsdepartementet Nærings- og handelsdepartementet Forsvarsdepartementet Fiskeri- og kystdepartementet Utenriksdepartementet Olje- og energidepartementet Miljøverndepartementet Landbruksog matdepartementet Andre departement mv Kilde: Statsbudsjettanalysen Behov for nye indikatorer? FOKUSBOKS NR. 1 Indikatorer skal si noe om det som ikke er direkte observerbart; de skal gi en indikasjon på en tilstand eller en utvikling. Slik sett er indikatorene beslektet med begrepet symptomer som brukes i medisinen. Og på samme måte som man sjelden kan finne den egentlige sykdomsårsaken bare ved å konstatere at pasienten har feber, er det også slik at man sjelden kan beskrive tilstanden i forsknings- og innovasjonssystemet med bare en eller noen få indikatorer. Det er derfor viktig å videreutvikle indikatorene, og vi peker nedenfor på tre områder der det er behov for videreutvikling. Arbeid med indikatorer bygger på forutsetninger om bestemte måter å forstå verden på; en modell eller teori, og at denne forståelsen ikke nødvendigvis er den eneste riktige. Alternative modeller kan derfor gi opphav til alternative indikatorer, samtidig som samme indikator kan tolkes på flere måter avhenging av modellen den settes inn i. Bruk av indikatorer kan derfor alltid debatteres, og bruken av en indikator forutsetter en rimelig grad av enighet om at den er relevant for det man ønsker å se på. Indikatorer forutsetter også målbare størrelser. Det er derfor langt fra alt som kan beskrives gjennom indikatorer, og det er heller ikke slik at fordi om noe er målbart, så gir det et godt uttrykk for det bakenforliggende fenomenet. Det kan være mangelfulle data, data som bare delvis er relevante, eller data med for kort tidsperspektiv til å si noe interessant. Et eksempel på at vi ikke alltid har informasjon eller indikatorer som beskriver relevante deler av virkeligheten, fikk vi sist vinter under debatten rundt universiteters og høgskolers handlingsrom. Kort oppsummert dreide debatten seg om hvorvidt institusjonene hadde tilstrekkelig med ressurser til at de kunne ivareta det strategiske ansvaret som er gitt dem gjennom lovverket. Statsråden for forskning og høyere utdanning kunne på den ene siden hevde at de offentlige tildelingene til institusjonene hadde økt betydelig de siste årene. Dette kunne hun belegge både med tall basert på avsetningene til institusjonene i statsbudsjettet og den offentlige FoU-statistikken, og med lite rom for tvil viste begge disse at institusjonene hadde langt større økonomiske ressurser enn de hadde bare for noen få år siden. På den annen side kunne institusjonene legge fram tall, eller en annen indikator om man vil, som viste at selv om bevilgningene økte, så ble den delen av bevilgningene som institusjonene kunne benytte til egne strategiske prioriteringer, redusert. Dette skjedde fordi en stadig større andel av bevilgningene var øremerket til bestemte formål selv om de kom som basisbevilg ninger til institusjonene. Ved hjelp av en annen måte å sammenstille tallmaterialet på kunne institusjonene føre en argumentasjon som sa at selv om bevilgningene økte, så medvirket måten bevilgningene ble gitt på til at det strategiske handlingsrommet likevel ble redusert.

10 22 1 Ressurser til FoU og innovasjon Debatten om institusjonenes handlingsrom kan altså delvis sees på som en debatt om hvilke indikatorer som er mest relevante, om hvilke indikatorer man skal legge vekt på eller om hvilke indikatorer som er best egnet til å styrke den politiske argumentasjonen man fremmer. Det faktum at indikatorer kan belyse bare deler av virkeligheten eller ikke kan besvare alle politiske spørsmål er selvfølgelig ikke nytt, men det reiser spørsmålet om man til enhver tid har et utvalg av indikatorer som er tilstrekkelig bredt til at man får belyst situasjonen fra ulike sider. Det enkle svaret på spørsmålet er at det vil man neppe noen gang få, og grunnen til det er for det første at forskning og innovasjon er kompliserte aktiviteter som knytter an til så mange samfunnsmessige aktiviteter at det er tilnærmet umulig å få belyst dette fullstendig. For det andre utvikler politikken seg hele tiden slik at det alltid vil melde seg nye problemstillinger som eksisterende indikatorer ikke kan belyse. For det tredje krever nye indikatorer langsiktig utviklingsarbeid og datainnhenting, og det er umulig å ha indikatorer som dekker alle problemstillinger. Det mer kompliserte og utfordrende svaret er at man som indikatorprodusenter og -brukere hele tiden må forsøke å videreutvikle indikatorene slik at de beskriver de problemstillingene man er opptatt av. Det metodiske problemet som umiddelbart melder seg, er selvfølgelig at gode indikatorer krever gode definisjoner, etablerte systemer for datainnsamling og data over en viss tid for å være meningsfulle. Metodiske problemer er likevel ikke grunn god nok til å la være å videreutvikle indikatorene, og det pågår da også mange aktiviteter for å videreutvikle indika torer. Utfordringen er å avgjøre hvilke områder som bør prioriteres. De siste årene har det vært fornyet interesse for å utvikle indikatorer både fra det akademiske fagfellesskapets side og fra politisk hold. Dette gjelder særlig i EU og OECD, men også i Norden og Norge. Innenfor EU har målsettingen om et felles europeisk forskningsområde (European Research Area) gitt støtet til et arbeid for å utvikle indikatorer som kan måle elementer i utviklingen og måloppnåelsen (se fokusboks i kapittel 3, European Research Area: Med indikatorer på vei mot en ny europeisk forskningspolitikk, samt faktaboks i samme kapittel med gjennomgang av ERA indikatorene). I forbindelse med utarbeidelse av en ny innovasjonsstrategi har OECD utviklet nye indikatorer og ny bruk av eksisterende indikatorer for bedre å forstå mangfoldet av aktører og prosesser (se fokusboks om OECDs innovasjonsstrategi tidligere i dette kapitelet). I Norden er det igangsatt et prosjekt for å finne mål på innovasjon i offentlig sektor (se fokusboks om Innovasjon i offentlig sektor i kapittel 4), en parallell til den eksisterende europeiske innovasjons undersøkelsen for næringslivet. Til tross for disse initiativene er det fortsatt flere områder innenfor forsknings- og innovasjonssystemet som er dårlig dekket med indikatorer. Vi peker her på tre: samarbeid og dynamikk i kunnskapsutvekslingen mellom enkeltforskere, institusjoner og land, effekter av forskning og innovasjon for samfunnet, de menneskelige ressursenes betydning. Dynamikken i kunnskapsutviklingen har man få indikatorer for. Med dynamikk tenker vi her blant annet på hvor og hvordan nye kunnskapsområder oppstår og spres, på hvordan samarbeidsmønstre arter seg og utvikles, hvordan institusjoner utvikles, for eksempel hvordan det institusjonelle landskapet innenfor høyere utdanning endrer seg, eller hvordan kostnader i forbindelse med forskning får bedrifter til å flytte aktivitetene til andre land. Dette er selvfølgelig et komplekst område der man med statistikk og indikatorer bare kan belyse deler av helheten. Det er likevel et område der nye teknikker er under utvikling, blant annet basert på bibliometri. Man kan visualisere spred ningen av nye søkeord i tidsskriftartikler, og på den måten kartlegge både den geografiske spredningen av forskningsfeltet og den relative størrelsen til forskningsfeltet. Videre kan man se på hvor i verden geografisk og institusjonelt tyngden i nanoteknologisk forskning ligger, eller hvor mange artikler som omhandler nanoteknologi i forhold til det totale antallet. Tilsvarende teknikker kan anvendes på institusjonsnivå for å visualisere publiseringsprofilen til institusjonene, det vil si hvordan publiseringen til de ansatte sprer seg på fagområder, disipliner og tidsskrifter, og for å få fram samarbeidsrelasjoner uttrykt ved samforfatterskap. For å få fatt i dynamikken må man nok likevel ha et bredere sett av indikatorer, som for eksempel sammenholder publiseringsprofilen med data for institusjonenes økonomi og kompetanse. Det er derfor behov for en standardisering og integrering av ulike datasett som gjør det mulig å følge mange sider av forsknings- og utdanningsinstitusjonenes aktiviteter i sammenheng. I Norge er vi kommet et godt stykke på vei, for eks empel vil opprettelsen av Norsk vitenskapsindeks representere et betydelig skritt framover, men hvis sammenligninger skal være nyttige, må man ha mulighet for internasjonale sammenligninger. Eller mer spesifikt, man må ha mulighet til å sammenligne med hverandre institusjoner som har tilnærmet lik fagprofil, inntektsgrunnlag, forholdstall mellom studenter og ansatte etc. Indikatorer for effekter av forskning og innovasjon, samt forholdet mellom politikken på disse områdene og effekten, er et annet felt som har behov for videreutvikling. På dette området kan det forventes en videreutvikling, blant annet har Fagerbergutvalget som del av sitt mandat å vurdere om «det er godt samsvar mellom ressursinnsats og resultater, og om systemet og virkemidlene er godt utformet og effektive». Utvalget skal også foreslå «gode overordnede resultatmål og indikatorer for offentlig finansiering av forskning, herunder hensiktsmessige mellomliggende indikatorer for årlig rapportering». Siden effekter ofte er langsiktige og delvis uforutsigbare er dette et område med betydelige metodiske utfordringer. Det er likevel mulig for eksempel å koble indikatorer for økonomisk avkastning i næringslivet per sektor eller geografisk region med andelen høyt utdannet arbeidskraft i samme sektor eller region, eller også se på samarbeid mellom næringsliv og FoU-miljøer i de samme sektorer og regioner. Slike koblinger kan også gjøres på foretaksnivå. Problemet er imidlertid å isolere effekten av FoU fra andre forhold som spiller inn, siden FoU bare er en av mange faktorer som samvirker i den økonomiske utviklingen. Vekst rater i høyteknologiske og forskningsintensive sektorer kan også si noe om effekter, særlig hvis det ses i sammenheng med kvalitativ informasjon om bruk av FoU og innovasjonsstrategier i de samme sektorene. Vanskeligere kan det være å påvise effekter av forskningssatsinger på mer generelle samfunnsområder eller effekter av mer generelle politiske tiltak, men i arbeidet med ERAindikatorer er det for eksempel foreslått å se på andelen publikasjoner og patenter av betydning for miljørelatert teknologi. Hvis man relaterer slike indikatorer på nasjonalt og institusjonelt nivå til ressurstilgang innenfor det samme forskningsfeltet, kan man få noen indikasjoner på effekten av satsinger. Indikatorer for menneskelige ressurser har det i en periode ikke vært så stor oppmerksomhet rundt, men med en utvikling i retning av et mer kunnskapsbasert samfunn, større ungdomskull og høyere studietilbøyelighet blant ungdom bør dette feltet videreutvikles. Hvis det er slik at kunnskap blir viktigere for utviklingen av både offentlig og privat sektor, vil også den mennes-

11 1 Ressurser til FoU og innovasjon 23 kelige faktor i form av utdanning og yrkeserfaring bli viktig ere, og ikke minst evnen til å tilegne seg ny kunnskap gjennom livsløpet. Hvis man skal ha som ambisjon å kunne si noe om kompetanseflyten i samfunnet og behovet for ny kompetanse, trengs det også gode indikatorer for tilgang til kompetanse, kompetanseflyt (mobilitet) og behov for ny kompetanse (erstatningsbehov og nye kompetanseområder). En utfordring er å finne indikatorer som uttrykker helheten i forholdet mellom utdanning og arbeidsliv; som fanger opp produksjonen av kandidater fra utdanningsinstitusjonene og utdanningenes relevans for arbeidslivet, hvordan de ferdig utdannede beveger seg i arbeidslivet frem til behovet for erstatning melder seg. Dette må i tillegg sees i lys av endrete behov for kompetanse i ulike sektorer i næringsliv og det offentlige, samt mobilitet inn og ut av landet. Det er innlysende at dette er kompliserte forhold der indikatorproduksjon ofte må støtte seg på en kombinasjon av registerdata og surveys. En vesentlig del av utfordringene både med nye og eksisterende indikatorer dreier seg om å gå fra makronivå til mer mikro - orienterte studier, det vil si at man endrer fokus fra nasjonale aggregater til for eksempel å se på individers mobilitet, institusjoners produktivitet eller kompetansen i sektorer i nær ingslivet. Dette er viktig fordi det gir bedre kunnskap om det nivået der forskning og innovasjon skjer og ikke bare om det samlede nivået som kan tilsløre store ulikheter. Indikatorer på mer detaljert nivå er også viktige fordi de gjør det lettere å iverksette tiltak der utviklingen ikke er som ønsket. Hvis man for eksempel ser at man trenger flere rekrutter til et fagområde samtidig som studenttilstrømningen er dårlig, vil det være mulig å sette inn spesifikke tiltak for å avhjelpe dette. Mer detaljerte indikatorer gjør det også lettere å sammenligne like størrelser. Indikatorer på makronivå som for eksempel FoU-utgifter som andel av BNP kan være interessante fordi de gir et bilde av den totale FoU-satsingen i et land. Men de gir få retningslinjer for satsing på bestemte sektorer eller for hvordan institusjoner innenfor høyere utdanning fungerer. Skal man ha et handlings orientert kunnskapsgrunnlag, er det viktig å utvikle og benytte eksisterende indikatorer på et langt mer detaljert nivå og å ut vikle nye indikatorer. Stig Slipersæter stig@nifustep.no 1.2 FoU i instituttsektoren Instituttsektoren er sammensatt av forskningsenheter med stor spennvidde målt etter de fleste parametre. En fellesnevner er at de utfører FoU på et ikke-kommersielt grunnlag, og at de organisatorisk ikke sorterer direkte under et lærested. Sektoren omfatter institutter med FoU som kjerneaktivitet, virksomheter med andre hovedformål enn FoU, men der FoU-aktiviteten likevel kan være av et betydelig omfang, og enheter der FoU-omfanget bare utgjør en mindre del av samlet virksomhet. Sektoren betjener forvaltning, nærings liv og andre kundegrupper i inn- og utland. En bredt sammensatt kundeportefølje medfører stor varia sjon i instituttenes faglige innretning. Kapitlet viser instituttsektorens heterogenitet hva gjelder finansieringsstruktur, FoU-omfang, størrelse og forskningens faglige og tematiske innretning Ressursinnsatsen til FoU Ressursinnsatsen til FoU i instituttsektoren utgjorde 9,3 milliarder kroner i 28, noe som var nesten 1 milliard kroner mer enn i 27. Det gir en nominell vekst på 11,5 prosent, mens korrigert for lønns- og pris stigning var realveksten vel 7 prosent. Vi må helt tilbake til første halvdel av 198-tallet for å finne en høyere realvekst i instituttsektoren, se figur Av de samlede FoU-utgifter i Norge i 28 ble vel 22 prosent anvendt i instituttsektoren. Forskningsinstituttene utgjorde 8 prosent Vel fire femdeler av forskningen i instituttsektoren fant i 28 sted ved institutter som sorterte under de daværende retningslinjer for statlig finansiering av forsk ningsinstitutter. Dette er institusjoner som har forskning som primæroppgave. Ved utgangen av 28 besto gruppen av i alt 54 institutter. 4 Den resterende delen av FoU-utgiftene gjaldt nærmere 7 institusjoner, der FoU som regel utgjorde en mindre del av virksomheten. Et stort antall museer, som hver for seg hadde marginal FoUaktivitet, er ikke med i tallet på institusjoner. 5 Figur viser FoU-utgiftene i 28 fordelt på instituttgrupper. Teknisk-industrielle institutter utgjorde den største gruppen, med 3,9 milliarder kroner eller to femdeler av sektorens samlede utgifter i 28. I denne instituttgruppen inngår blant annet SINTEF, som er et av Nord-Europas største forskningsinstitutter og den desidert største enheten i instituttsektoren. Blant andre store teknisk-industrielle institutter finner 4 1. januar 29 ble det innført en ny, resultatbasert ordning for statlig basisfinansiering av forskningsinstitutter. Ordningen omfatter institutter som får basisbevilgning kanalisert gjennom Norges forskningsråd. Ordningen omfattet i institutter, dvs. at noen institutter som er med i dette kapitlets tallmateriale for forskningsinstitutter per 28, står utenfor ordningen fra 29. Det gjelder blant annet Havforskningsinstituttet, Forsvarets forskningsinstitutt og Nasjonalt institutt for sjømat- og ernæringsforskning, som får basisbevilgning direkte fra departement. 5 For en oversikt over institusjonene i instituttsektoren, se Instituttkatalogen som finnes på NIFU STEPs hjemmesider;

12 24 1 Ressurser til FoU og innovasjon Figur Gjennomsnittlig årlig realendring i FoUutgifter i perioden Figur Totale FoU-utgifter i instituttsektoren i 28 etter gruppe av institutter. Prosent Teknisk-industrielle institutter 42 % Miljø- og utviklingsinstitutter 8 % Samfunnsvitenskapelige institutter 8 % Regionale forskningsinstitutter 3 % Øvrige institusjoner 19 % Primærnæringsinstitutter 2 % -4 Kilde: NIFU STEP/FoU-statistikk -6 Kilde: NIFU STEP/FoU-statistikk vi Forsvarets forskningsinstitutt og Institutt for energiteknikk. Den nest største instituttgruppen var primærnæringsinstituttene, som sto for 2 prosent av sektorens samlede ressurser til FoU. Havforskningsinstituttet, Nofima og Bioforsk var de største enhetene i denne instituttgruppen. De øvrige gruppene av forskningsinstitutter sto for mindre andeler av sektorens FoU-ressurser i 28. Samfunnsvitenskapelige institutter og miljø- og ut viklingsinstitutter var omtrent like store, med i overkant av 7 millioner kroner som utgjorde 8 prosent, mens regionale forskningsinstitutter med noe under 3 millioner kroner sto for 3 prosent. FoU for nesten 1,8 milliarder kroner, eller en femdel av sektorens FoU-innsats, ble utført ved institusjoner som ikke var underlagt retningslinjene for statlig finansiering. Kategorien inkluderer blant annet flere statlige etater med andre primæroppgaver enn FoU, helseforetak uten universitetssykehusfunksjoner og museer. Selv om kategorien består av mange institusjoner med liten FoU-aktivitet, omfatter den også flere store forskningsmiljøer som er betydelige på sine respektive områder. Noen eksempler på dette er Nasjonalt folkehelseinstitutt, Norsk Polarinstitutt og forskningsavdelingen i Statistisk Sentralbyrå. Få store miljøer mange små Instituttsektoren besto i 28 av vel 12 enheter, eksklusive museer, der FoU-innsatsen varierte mye, se figur En stor del av FoU-aktiviteten var likevel konsentrert til de største forskningsinstituttene. FoUutgiftene ved de fem største instituttene 6 utgjorde nesten to femdeler av sektorens samlede FoU-innsats i 28. Ved 21 institutter var ressursinnsatsen til FoU på mer enn 1 millioner kroner. Disse miljøene utgjorde 17 prosent av antall enheter i instituttsektoren, men sto for hele 7 prosent av sektorens FoU i 28. Anvendt forskning dominerer FoU-virksomheten i instituttsektoren har anvendt karakter. I 28 klassifiserte instituttene 64 prosent av driftsutgiftene til FoU som anvendt forskning, mens 23 og 13 prosent ble kategorisert som henholdsvis utviklingsarbeid og grunnforskning. Andelen som gikk til anvendt forskning, var ganske lik i alle instituttgruppene. Ved teknisk-industrielle institutter var grunn forskningsandelen noe lavere og andelen til utviklingsarbeid noe høyere enn i de øvrige gruppene. Ved samfunnsvitenskapelige institutter var det omvendt. Her utgjorde grunnforskning en større andel og utviklingsarbeid en mindre andel enn gjennomsnittet for instituttsektoren. 6 SINTEF (Stiftelsen), Havforskningsinstituttet, Forsvarets forskningsinstitutt, Institutt for energiteknikk og Nofima.

13 1 Ressurser til FoU og innovasjon 25 Figur FoU-utgifter i instituttsektoren i 28 etter størrelsesgruppe i FoU-utgifter. Antall institutter per størrelsesintervall. Figur Driftsutgifter til FoU i instituttsektoren i perioden etter forskningsart. Faste 2-priser. Antall institutter Mill. kr Mill. kr Utviklingsarbeid Anvendt forskning 5 5 Grunnforskning Inntil 1 mill mill mill. 5-1 mill mill. Mer enn 25 mill Kilde: NIFU STEP/FoU-statistikk Antall institutter FoU-utgifter 28 Kilde: NIFU STEP/FoU-statistikk Over tid har FoU-virksomheten i instituttsektoren vist en vridning fra utviklingsarbeid og over mot anvendt forskning. Inntil midten av 199-tallet utgjorde utviklingsarbeid mer enn en tredel av FoU-aktiviteten, se figur Andelen grunnforskning økte noe fra et beskjedent nivå fram til begynnelsen av 2-tallet, men har siden holdt seg ganske stabil. Figur FoU-utgifter i instituttsektoren i perioden etter offentlig rettede og næringsrettede institutter. Faste 2-priser. Mill. kr Mest forskning ved offentlig rettede institutter Instituttsektoren betjener både offentlig og privat sektor. Institutter som i første rekke har til formål å betjene næringslivets behov, blir i henhold til OECDs retningslinjer 7 klassifisert i foretakssektoren (Business Enterprise Sector) ved internasjonal rapportering av FoU-statistikk, mens offentlige institusjoner og of Næringsrettede institutter Offentlig rettede institutter 7 The Measurement of Scientific and Technological Activities, FRASCATI Manual 22: Proposed Standard Practice for Surveys on Research and Experimental Development, Paris Kilde: NIFU STEP/FoU-statistikk

14 26 1 Ressurser til FoU og innovasjon Figur FoU-utgifter i instituttsektoren i 28 etter gruppe av institutter og finansieringskilde. Mill. kr 4 Figur FoU-utgifter i instituttsektoren etter finansieringskilde. Faste 2-priser. Mill. kr Primær Tekniskindustrielle Miljø og utvikling Samfunn Regionale Andre institusjoner Andre kilder Utlandet Næringslivet Andre offentlige kilder Andre kilder Utlandet Næringslivet Andre offentlige kilder Norges forskningsråd Norges forskningsråd Kilde: NIFU STEP/ FoU-statistikk Kilde: NIFU STEP/FoU-statistikk Finansiering av FoU Vekst i alle finansieringskilder fentlig rettede institutter henføres til offentlig sektor (Government Sector). Utgifter til FoU ved institutter i offentlig sektor utgjorde i 28 vel 6 milliarder kroner eller nesten to tredeler av samlet ressursinnsats i instituttsektoren. Institutter i foretakssektoren (næringsrettede institutter) hadde FoU-utgifter på nærmere 3,3 milliarder kroner. Fra 27 til 28 økte foretakssektoren vesentlig mer enn offentlig sektor som følge av opp rettelsen av Nofima, der deler av det fusjonerte instituttet tidligere sorterte under offentlig sektor. Det er likevel særlig teknisk-industrielle institutter som hører til foretakssektoren. I et lengre tidsperspektiv har offentlig rettede institutter i økende grad stått for FoU-virksomheten i instituttsektoren. På midten av 198-tallet hadde offentlig rettede og næringsrettede institutter omtrent like mye FoU, se figur Instituttsektoren betjener offentlig og privat sektor i inn- og utland. Innenlandske offentlige kilder er den viktigste bidragsyteren, og slike kilder finansierte 5,8 milliarder kroner eller 63 prosent av FoU-utgiftene i 28. Norges forskningsråd sto alene for 23 prosent av finansieringen. Norsk næringsliv finansierte 22 prosent, mens utenlandske kilder og øvrige nasjonale kilder sto for henholdsvis 1 og 4 prosent av finansieringen. Av en samlet finansiering fra utlandet på litt under 1 milliard kroner var 38 prosent finansiert av næringsliv, mens 27 prosent ble kanalisert gjennom EUs forskningsprogrammer. Finansieringen varierte en del mellom de ulike grupper av institutter, som vist i figur Ved de teknisk-industrielle instituttene ble mer enn halv parten av FoU-virksomheten i 28 finansiert av nær ingslivet og utenlandske kilder, mens 43 prosent var offentlig finansiert. Blant forskningsinstituttene var det primærnæringsinstituttene som hadde høyest andel of-

15 1 Ressurser til FoU og innovasjon 27 Figur Driftsutgifter til FoU i instituttsektoren i 28 etter fagområder og tematiske prioriteringer. Nye materialer Bioteknologi Velferd Mat Informasjonsteknologi Hav Helse Energi og miljø Teknologi Matematikk og naturvitenskap Landbruks-, fiskerifag og vet.medisin Samfunnsvitenskap Medisin Humaniora Mill. kr Kilde: NIFU STEP/FoU-statistikk fentlig finansiering. Ved disse miljøene ble fire femdeler av forskningen finansiert av offentlige kilder. Figur viser finansieringen av FoU-utgiftene i instituttsektoren i faste priser fra Offentlig finansiering har siden midten av 198-tallet utgjort over 6 prosent av sektorens samlede finansiering. Den hadde sin topp i 1989 med 67 prosent, og etter nedgang og utflating på 199-tallet økte offentlige kilders finansieringsandel utover 2-tallet. Fra 27 til 28 viste den igjen en liten nedgang, om lag 2 prosentpoeng, mens finansiering fra næringslivet på den annen side økte med vel 1 prosentpoeng til 22 prosent. Andelen finansiert av privat sektor ligger likevel betydelig lavere enn på første halvdel av 198-tallet, da næringslivet finansierte nesten en tredel av instituttsektorens FoU-utgifter. Andelen falt til om lag en firedel mot slutten av tiåret, og lå siden ganske stabilt fram til 2-tallet, før den i 23 falt til under 22 prosent. Etter 23 har næringslivets andel vært ganske stabil, men den økte altså noe fra 27 til 28. Det er finansiering fra utlandet som har økt mest i et lengre tidsperspektiv. Utlandet sto for under 5 prosent av finansieringen frem til tidlig på 199-tallet. Mot slutten av tiåret ble andelen doblet i løpet av få år, og den har siden holdt seg rundt dette nivået. Det er spesielt teknisk-industrielle institutter som har betydelig finansiering fra utlandet. I underkant av 6 millioner kroner, eller 15 prosent av FoU-ressursene ved disse instituttene, ble finansiert av utenlandske kilder i Faglig innretning og tematiske prioriteringer Teknologi dominerte Teknologi var det dominerende fagområdet i instituttsektoren, se figur Over 3 milliarder kroner ble anvendt innenfor teknologi, eller mer enn en tredel av sektorens samlede FoU-innsats. Av de øvrige fagområdene var samfunnsvitenskap, matematikk og naturvitenskap og landbruks- og fiskerifag og veterinærmedisin omtrent like store med prosent av sektorens FoU-ressurser i 28. Medisin og humaniora var de minste fagområdene med henholdsvis 1 og 2 prosent. Mye FoU rettet mot energi og miljø Figur viser også FoU-ressursene i 28 fordelt på tematiske prioriteringer og teknologiområder. Av de tematiske prioriteringene hadde instituttsektoren