1 Ressurser til FoU og innovasjon Norges samlede FoU innsats... 3

Transkript

1 Foreløpig versjon av Kapittel 1 Ressurser til FoU og innovasjon i Det norske forsknings og innovasjonssystemet statistikk og indikatorer 2010, per 20.august Kapitlet skal inngå i trykket rapport som vil foreligge i begynnelsen av oktober Ressurser til FoU og innovasjon Norges samlede FoU innsats Ressursinnsatsen i de FoU utførende sektorene Bevilgninger til FoU over statsbudsjettet FoU i instituttsektoren Ressursinnsatsen til FoU Finansiering av FoU Faglig innretning og tematiske prioriteringer FoU i helseforetakene FoU i næringslivet Ressursinnsats av FoU Finansiering av FoU FoU etter teknologi og tematiske områder Innovasjon i norsk næringsliv Innovative foretak Formål med innovasjon Innovasjonsaktivitet og kostnader Faktorer som hindrer innovasjon Organisatorisk og markedsmessig innovasjon Internasjonale sammenligninger av FoU innsats og innovasjon FoU utgifter Bransjevise sammenligninger av FoU Internasjonale sammenligninger av innovasjon

2 1 Ressurser til FoU og innovasjon Forskningspolitikken har etter hvert og i flere omganger fått flere vurderings- og handlingsparametre, og dermed indikatorer, enn de som angår FoU-ressurser. Blant annet har indikatorer for effektivitet og produktivitet og for sammenheng og samspill kommet til, slik det fremgår av andre kapitler i denne rapporten. Men ressursindikatorene har likevel beholdt sin sentrale rolle, ikke minst som grunnlag for sammenligninger mellom land. Særlig indikatoren for nasjoners samlede FoU-ressurser, målt som andel av brutto nasjonalprodukt (BNP), fikk med EUs såkalte Barcelona-mål fra 2001 om at Europas FoU-ressurser bør opp på 3 prosent av BNP innen 2010, en renessanse. I Norge har det imidlertid i den senere tid vært mye offentlig debatt omkring forskningspolitikken, og særlig spørsmålet om hvorvidt det er riktig å velge mål som er politisk iøynefallende og effektive, men samtidig også overforenklende og misvisende, har vært diskutert. Behovet for nye indikatorer gjør seg etter hvert gjeldende, både på det nasjonale plan og også internasjonalt. Her i Norge ble kanskje dette spesielt synlig gjennom diskusjonen man har hatt rundt universiteters og høgskolers handlingsrom. Behovet for nye indikatorer blir tatt opp og diskutert i en av fokusboksene i dette kapitlet. Uansett er betydningen av indikatorenes rolle som retningsgivende for forskningspolitikken stadfestet med innføring av flere nye styringsindikatorer i den siste forskningsmeldingen. Forskningspolitikk er etter hvert også blitt til forsknings- og innovasjonspolitikk, og i dag er det særlig innovasjon som står sentralt i internasjonal sammenheng. Innovasjon omfatter bedrifters egenutførte FoU, men også innkjøpt FoU, anskaffelser av maskiner og utstyr brukt i innovasjonsøyemed, utgifter til ekstern kunnskap, produktdesign og forarbeid, kompetansebygging og utgifter til testing og markedsintroduksjon av innovasjoner. Det bedrifter anvender av ressurser for slike formål, inngår i registrerte utgifter til innovasjon i den grad de bidrar, eller er ment å bidra, til å utvikle nye teknologiske produkter og prosesser. Oppslag i norske media den siste tiden peker stort sett på hvor dårlig Norge skårer på de internasjonalt viktigste innovasjonsindikatorene. Fagfolk peker på at disse indikatorene ikke gir et tilstrekkelig bilde av situasjonen i Norge. Dette blir påpekt i kapittel Imidlertid blir det, både nasjonalt og internasjonalt særlig i OECD og EU arbeidet med å utvikle nye indikatorer innenfor FoU og innovasjon som både er pålitelige, relevante og aktuelle. For eksempel har OECD arbeidet intenst med sin innovasjonsstrategi de siste årene. Denne nye strategien er innrettet mot politikkutforming, bedre forståelse og i særlig grad mot nye indikatorer. OECDs nye innovasjonsstrategi blir kommentert i en av fokusboksene. I tillegg kommer en fokusboks med en kommentar til evalueringen av det finske innovasjonssystemet. Videre i dette kapitlet presenteres resultater fra den nasjonale FoU-statistikken, herunder analyser av statsbudsjettet, samt resultater fra innovasjonsundersøkelsene. Kapittel 1.1 viser de totale FoU-ressursene i Norge med hensyn til ressursbruk i de utførende sektorer. 1 Universitets- og høgskolesektoren har totalundersøkelser i oddetallsår, mens det for de mellomliggende årene utarbeides totaltall. For 2008 foreligger derfor ikke detaljerte fordelinger av ressursinnsatsen til FoU for universitets- og høgskolesektoren, noe som også påvirker hvor detaljert beskrevet totaltbildet kan bli. I denne utgaven av rapporten er derfor kapittel 1.1 noe redusert i forhold til forrige års rapport, dessuten utgår en detaljert beskrivelse av universitets- og høgskolesektoren i årets rapport. De andre to sektorene blir imidlertid beskrevet på samme måte som tidligere, og kapittel 1.2 går nærmere inn på instituttsektoren, mens kapittel 1.4 analyserer FoU-virksomheten i næringslivets ulike bransjer. Hele kapittel 1.3 er viet FoU-innsatsen i helseforetakene, mens kapittel 1.5 beskriver de ressurser næringslivet bruker på innovasjon ut over egen FoU. I kapittel 1.6 sammenlignes Norges FoU- og 1 FoU-undersøkelsen for næringslivet gjennomføres fra 2001 årlig, før dette tidspunkt annethvert år. For instituttsektoren ble FoU-statistikk utarbeidet annethvert år fram til 2007, nå gjennomføres årlige totalundersøkelser. Universitets- og høgskolesektoren har totalundersøkelser i oddetallsår, mens det for de mellomliggende årene utarbeides totaltall, se vedlegget for nærmere beskrivelse av statistisk metode i de tre FoU-utførende sektorene. For 2008 foreligger derfor ikke detaljerte fordelinger av ressursinnsatsen til FoU for universitets- og høgskolesektoren, som for eksempel finansieringskilder, fagområder, forskningsart m.m., kun totaltall og fordeling på utgiftstype lønn, drift, maskiner/utstyr og bygg/anlegg. For mer detaljert omtale av næringslivets og instituttsektorens FoU-innsats vises det til egne kapitler. 2

3 innovasjonsressurser med andre lands, herunder bransjevise sammenligninger korrigert for næringsstruktur. 1.1 Norges samlede FoU-innsats Ressursinnsatsen i de FoU-utførende sektorene Statistikken over forskning og utviklingsarbeid (FoU) viser at FoU-utgiftene i Norge beløp seg til 41,2 milliarder kroner i Dette gir en realvekst på om lag 5 prosent fra Veksten var noe lavere enn fra 2006 til 2007, hvor økningen var på vel 9 prosent i faste priser. Som tabell viser, var det instituttsektoren med 7 prosent realvekst som hadde størst økning i utgiftene til FoU fra 2007 til 2008, mens næringslivet lå lavest med 4 prosent vekst i perioden. FoU-utgiftenes andel av bruttonasjonalproduktet (BNP) gikk litt ned, fra 1,65 prosent i 2007 til 1,62 prosent i Tabell Totale FoU-utgifter i Norge etter utførende sektor i 2007 og Andel av total FoU Realvekst Utførende sektor Mill. kr Prosent Næringslivet ,1 Instituttsektoren ,0 UoH-sektoren ,8 Totalt ,0 Prosentvis FoU-andel av BNP 1,65 1,62 1 Inkl. FoU-innsatsen ved helseforetak uten universitetsklinikkfunksjoner, totalt 280 mill. kr i Inkl. FoU-innsatsen ved helseforetak med universitetsklinikkfunksjoner, totalt mill. kr i Kilde: NIFU STEP, SSB/FoU-statistikk OECDs definisjon av forskning og utviklingsarbeid Forskning og utviklingsarbeid (FoU) er kreativ virksomhet som utføres systematisk for å oppnå økt kunnskap herunder kunnskap om mennesket, kultur og samfunn og omfatter også bruken av denne kunnskapen til å finne nye anvendelser. FoU kan deles inn i følgende tre aktiviteter: Grunnforskning er eksperimentell eller teoretisk virksomhet som primært utføres for å skaffe til veie ny kunnskap om det underliggende grunnlag for fenomener og observerbare fakta, uten sikte på spesiell anvendelse eller bruk. Anvendt forskning er også virksomhet av original karakter som utføres for å skaffe til veie ny kunnskap. Anvendt forskning er imidlertid primært rettet mot bestemte praktiske mål eller anvendelser. Utviklingsarbeid er systematisk virksomhet som anvender eksisterende kunnskap fra forskning og praktisk erfaring, og som er rettet mot: å fremstille nye eller vesentlig forbedrede materialer, produkter eller innretninger, eller å innføre nye eller vesentlig forbedrede prosesser, systemer og tjenester. Et hovedkriterium for å skille FoU fra annen beslektet virksomhet er at FoU må inneholde et element av nyskaping og reduksjon av vitenskapelig og/eller teknologisk usikkerhet. Mer utførlige drøftinger av hvilke aktiviteter de ulike begrepene inkluderer, finnes i «Frascati-manualen» (OECD, 2002), norsk oversettelse i utdrag (NIFU, 2004). Se også metodevedlegget i rapporten. Næringslivet er den klart tyngste FoU-aktøren, med FoU-ressurser som i 2008 utgjorde 46 prosent av Norges totale FoU-utgifter. På plassen etter følger universitets- og høgskolesektoren med 32 prosent av utgiftene, mens FoU-innsatsen i instituttsektoren utgjorde 22 prosent av totalen. FoU-virksomheten ved helseforetakene inngår også i FoU-statistikken og fordeles i henhold til internasjonale 3

4 retningslinjer for FoU-statistikk (OECDs Frascati-manual) mellom universitets- og høgskolesektoren (helseforetak med universitetssykehusfunksjon) og instituttsektoren (helseforetak uten universitetssykehusfunksjon). Se nærmere omtale av helseforetakene i kapittel 1.3. Sett i et lengre tidsperspektiv går det tydelig fram at det har vært en forskyvning i FoUinnsatsen mellom de tre FoU-utførende sektorene, se figur Fra å være omtrent like store i 1970, målt i utgifter til FoU, var instituttsektoren i 2008 nærmere 30 år senere den klart minste i FoUsammenheng, mens næringslivet har økt sin innsats betydelig i forhold til de andre sektorene. Figur Totale FoU-utgifter i Norge i perioden etter utførende sektor. Faste 2000-priser. Kilde: SSB, NIFU STEP/FoU-statistikk Lønnsutgiftene til FoU veier tyngst I 2008 beløp lønnsutgiftene til FoU seg (inkl. sosiale kostnader) til 24,3 milliarder kroner og utgjorde nær 60 prosent av de totale FoU-utgiftene. Andre driftsutgifter til FoU stod for rundt en tredjedel av utgiftene, mens maskiner/vitenskapelig utstyr og bygg/anlegg hadde andeler på henholdsvis 5 og 3 prosent. Dette var omtrent samme relative fordeling som i Mens driftsutgifter til FoU lønn og andre driftsutgifter har en ganske jevn utvikling over tid, viser investeringene eller kapitalutgiftene til FoU maskiner/vitenskapelig utstyr og bygg/anlegg større variasjon fra år til år. Dette gjelder særlig investeringene til bygg og anlegg, hvor store byggeprosjekter kan slå kraftig ut for enkelte statistikkår. Ifølge retningslinjene for FoU-statistikk skal kapitalutgiftene til FoU registreres i det året investeringen foretas, mens avskrivninger ikke skal tas med. Figur viser hvordan FoU-utgiftene er fordelt på de ulike utgiftsartene for de tre FoU-utførende sektorene i Det er en klar forskjell i fordelingen av utgiftstypene mellom sektorene. I næringslivet utgjorde lønnsutgiftene til FoU nesten to tredjedeler av totale FoU-utgifter, i universitets- og høgskolesektoren stod denne utgiftsposten for litt over halvparten. Næringslivet hadde også de største investeringene i maskiner/vitenskapelig utstyr knyttet til FoU-virksomheten, både i absolutte tall og relativt sett. Figuren viser at FoU-andelen av investeringer i nye bygg og anlegg utgjorde en betydelig kostnad i universitets- og høgskolesektoren. Som nevnt over inngår FoU-innsatsen ved helseforetak med universitetssykehusfunksjon i denne sektoren og dermed også forskningens andel av nye sykehusbygg. 4

5 Figur Totale FoU-utgifter etter sektor og utgiftsart i Kilde: NIFU STEP, SSB/FoU-statistikk Det har i mange år vært et sterkt fokus på utstyrssituasjonen i norsk forskning. Fra de FoU-utførende miljøene har det kommet mange signaler om nedslitt og utdatert utstyr, noe som gjør det vanskelig å henge med i forskningsfronten. Den raske teknologiske utviklingen har bidratt til at utstyret blir stadig mer avansert og dermed kostnadskrevende å anskaffe. Dette gjelder naturlig nok spesielt innenfor det medisinske og teknisk/naturvitenskapelige fagområdet. Figur Totale FoU-utgifter etter utgiftsart. Faste 2000-priser. Kilde: NIFU STEP, SSB/FoU-statistikk Figur viser utviklingen i kostnadene til FoU fordelt på utgiftsart over de siste 15 årene for de tre sektorene samlet. Det er relativt stor variasjon i investeringene til maskiner/utstyr mellom 5

6 statistikkårene, men for perioden sett under ett ligger veksten i disse investeringene på omtrent samme nivå som lønnsutviklingen. At ressursene likevel oppleves som knappe skyldes antagelig at kostnadene til og behovet for slike investeringer ligger på et langt høyere nivå enn tidligere Bevilgninger til FoU over statsbudsjettet En betydelig andel av ressursene til forskning og utviklingsarbeid (FoU) er offentlig finansiert (44 prosent i 2007). Hovedkilden for offentlig finansiering er statsbudsjettet, som er en plan for bl.a. FoUinnsats kommende år. FoU-innholdet i vedtatt statsbudsjett for 2010 er beregnet til 22,4 milliarder kroner. Grunnlaget er NIFU STEPs analyse av FoU-bevilgninger over statsbudsjettet. Til forskjell fra FoU-statistikken som er basert på regnskapsdata og spørreundersøkelser gjennomført i ettertid, bygger statsbudsjettanalysen på finansieringskildens eksplisitte hensikt med bevilgningene og kunnskap om bl.a. institusjonenes FoU-innsats. Det innebærer ferskere opplysninger om den offentlige FoUinnsatsen enn de regnskapsbaserte FoU-undersøkelsene kan gi. Budsjettall er samtidig beheftet med den usikkerhet som ligger i mulige omdisponeringer i budsjettåret. Det gir risiko for avvik i forhold til faktisk aktivitet som måles i ettertid gjennom FoU-undersøkelsene; se faktaboks om forholdet mellom statsbudsjettanalysene og FoU-undersøkelsene. Det bør også nevnes at statsbudsjettanalysen er begrenset til kontantbevilgninger. Det innebærer for eksempel at skatteinsentivordningen Skattefunn ikke er med i statsbudsjettanalysen. Ordningen gir foretak rett til fradrag i likningen for utgifter til FoU-prosjekter etter nærmere retningslinjer i skatteloven med forskrifter og innebærer en indirekte, statlig støtte til næringsrettet forskning. Budsjettmessig fremkommer Skattefunnordningen som provenytap, dvs. bortfall av skatteinntekter, og ikke som kontante utgiftsbevilgninger. I tråd med internasjonale retningslinjer faller derfor Skattefunnordningen utenfor. 2 Forholdet mellom statsbudsjettanalysene og FoU-undersøkelsene Offentlig FoU-finansiering kan studeres fra to sider. FoU-undersøkelsene tar utgangspunkt i mottakerne av offentlige FoU-midler. De er regnskapsbaserte og gjennomføres etter at aktiviteten er utført (ex post). Statsbudsjettanalysen tar utgangspunkt i finansieringskilden. Den gir informasjon om de statlige FoU-bevilgningene for kommende år, dvs. før midlene er brukt og til og med før de er fordelt (ex ante). Grunnlaget er budsjettdokumenter og andre opplysninger. I statsbudsjettanalysene må man derfor forholde seg til informasjon om hensikten med bevilgningene, mens FoU-undersøkelsene beskriver den faktiske bruken av ressursene målt i ettertid. Statsbudsjettdataene er derfor beheftet med større usikkerhet enn FoU-undersøkelsene, men er til gjengjeld mer aktuelle. En annen viktig forskjell er at statsbudsjettallene inneholder anslåtte FoU-bevilgninger til utlandet. Den nasjonale FoU-statistikken viser kun FoU utført i Norge. Bare i de tilfellene midlene blir kanalisert tilbake til Norge, f.eks. gjennom EUs rammeprogrammer, vil midlene inngå i statistikken, men da som utenlandske og ikke-statlige midler. Lån fra f.eks. Innovasjon Norge skal i utgangspunktet betales tilbake. I statsbudsjettanalysen inngår tapsavsetninger som statlige utgifter til FoU. I FoUundersøkelsene betegnes disse som lån og klassifiseres som institusjonenes egne midler. Midler fra fylkeskommuner og kommuner inngår ikke i statsbudsjettanalysene. I FoUstatistikken inngår de under offentlige kilder. I statsbudsjettanalysene er avsetninger til offentlige fonds tatt med på lik linje med andre utgiftsposter. Disse kan imidlertid overføres til senere år. I FoU-statistikken registreres utbetaling fra fondene. Når det gjelder Fondet for forskning og nyskaping (Forskningsfondet), blir avkastningen tatt med som FoU-bevilgninger, mens avsetningene av fondskapital er holdt utenom. I henhold til internasjonale retningslinjer utarbeidet av OECD (Frascati-manualen), omfatter statsbudsjettanalysene bare kontantbevilgninger. Skatteinsentivordninger er følgelig ikke med i analysene. 2 For en nærmere redegjørelse for krav og kriterier, se f.eks. NIFU STEP Rapport 35/2008 Statsbudsjettet 2009, s. 10ff. 6

7 Tiltakende vekst Regnet i løpende priser innebærer 2010-budsjettet en økning på nesten 1,7 milliarder kroner eller 8,1 prosent fra vedtatt statsbudsjett for Det gir en realvekst på 5,4 prosent. Til sammenligning var økningen fra 2008 til 2009 om lag 1,4 milliarder kroner eller 7,3 prosent som ga en realvekst på 2,6 prosent. I perioden fra siste FoU-undersøkelse som gjaldt året 2008, vokste dermed FoUbevilgningene med nær 3,1 milliarder kroner eller 15,9 prosent. I faste 2000-priser var veksten 8,1 prosent eller 1,2 milliarder kroner. I faste priser er beløpsøkningen fra 2009 til 2010 mer enn dobbelt så stor som fra 2008 til Figur viser at med unntak av 2003-budsjettet som innebar en realnedgang på om lag en halv prosent, har alle budsjettene i perioden gitt større eller mindre realvekst i FoU-bevilgningene. Veksten har vært tiltakende i de siste to budsjettene, etter en avtakende tendens siden midten av tiåret. Figur Anslåtte FoU-bevilgninger over vedtatt statsbudsjett i løpende priser og faste 2000-priser. Kilde: NIFU STEP/Statsbudsjettanalysen FoU-bevilgningene i norsk økonomi Utviklingen i FoU-bevilgningene som andel av bruttonasjonalproduktet (BNP) beskriver forholdet mellom den offentlige satsingen på FoU og samfunnets samlede verdiskapning. Indikatoren er dermed også følsom for konjunktursvingninger. En økning i FoU-bevilgningenes andel av BNP kan derfor f.eks. like gjerne indikere økonomiske nedgangstider som økt satsing på FoU. FoU-bevilgningene i det vedtatte budsjettet for 2010 utgjorde 0,89 prosent av BNP. Det er en marginal økning fra 2009 da andelen var 0,86 prosent, men andelen er betydelig høyere enn i 2008 da den var 0,76 prosent. Sett i et lengre tidsperspektiv nærmer FoU-bevilgningenes andel av BNP seg toppmålingene på første halvdel av 1990-tallet. 3 Her sammenlignes de vedtatte statsbudsjettene. Beregningene tar bl.a. ikke hensyn til FoU-bevilgninger gjennom tiltakspakken regjeringen la fram i januar 2009 i forbindelse med finanskrisen, med et anslått FoUinnhold på om lag 400 millioner kroner. 7

8 Figur Anslåtte FoU-bevilgninger over vedtatt statsbudsjett som andel av bruttonasjonalproduktet (BNP) og som andel av totale bevilgninger over statsbudsjettet. 1 Totalt statsbudsjett, eksklusive overføringer til Statens Petroleumsfond, Folketrygden og lånetransaksjoner. Kilde: NIFU STEP/Statsbudsjettanalysen FoU er et av flere gode formål i statsbudsjettet. Samlet utgjorde FoU-bevilgningene 3,75 prosent av statsbudsjettets samlede utgiftsramme i 2010, eksklusive overføringer til Statens Petroleumsfond, Folketrygden og lånetransaksjoner. Denne indikatoren viser dermed FoU-bevilgninger på om lag 2008-nivå, etter at andelen midlertidig sank til 3,63 prosent i Andelen er likevel fortsatt lavere enn i 2007 som representerer et historisk toppunkt for denne indikatoren; 3,86 prosent. Konsentrasjon av FoU-bevilgningene En betydelig andel av FoU-bevilgningene er konsentrert til et fåtall departementer. Største enkeltdepartement er Kunnskapsdepartementet som med 11,3 milliarder kroner stod for om lag halvparten av samlede FoU-bevilgninger over vedtatt statsbudsjett i Det er nesten fire ganger så mye som FoU-bevilgningene over Helse- og omsorgsdepartementets budsjett som, etter betydelig satsing på å initiere og synliggjøre forskning etter helsereformen på begynnelsen av tiåret, er nest tyngste FoUdepartement. FoU-bevilgningene i 2010 beløper seg til 2,9 milliarder kroner som er 12,8 prosent av totale FoU-bevilgninger. Nærings- og handelsdepartementet som er en sentral aktør i industrielt og teknologisk rettet FoU, er tredje størst med FoU-bevilgninger på 1,9 milliarder kroner eller 8,6 prosent av totalen. Deretter følger Forsvarsdepartementet med 940 millioner kroner eller 4,2 prosent. Til sammen stod disse fire departementene for om lag tre fjerdedeler av de samlede FoU-bevilgningene i Også over Fiskeri- og kystdepartementets, Olje- og energidepartementets og Utenriksdepartementets budsjettkapitler bevilges det mer enn tre kvart milliarder kroner til FoU i

9 Figur Anslåtte FoU-bevilgninger over vedtatt statsbudsjett , etter departement. Faste priser. Kilde: NIFU STEP/Statsbudsjettanalysen Figur viser utviklingen i FoU-bevilgningene i faste 2000-priser for de største FoUdepartementene i perioden fra og med siste FoU-statistiske undersøkelse, dvs Av en samlet vekst på 1,2 milliarder kroner kom halvparten over Kunnskapsdepartementets budsjett. Hovedforklaringer på veksten er, for det første, avkastningen av Forskningsfondet og de regionale fondene og, for det andre, økte FoU-bevilgninger rettet mot internasjonale mottakere, særlig kontingenten for norsk deltakelse i EUs rammeprogrammer for forskning. Nest størst vekst i perioden under ett finner vi for Olje- og energidepartementet med vel 170 millioner kroner. Det henger sammen med videre oppfølging av klimaforliket fra Vi ser også en betydelig vekst i Nærings- og handelsdepartementets FoU-bevilgninger. Etter tilnærmet reell nullvekst fra 2008 til 2009 øker departementets FoU-bevilgninger med nesten 150 millioner kroner fra 2009 til En hovedforklaring er økte bevilgninger til romforskning, men også her spiller klimaforliket inn. Dessuten vokser de generelle virkemidlene til støtte for næringslivets FoU. 4 Om lag tre fjerdedeler av den samlede veksten i FoU-bevilgningen fra 2008 til 2010 kommer over disse tre departementenes budsjetter. Mest til universiteter og høyskoler og Norges forskningsråd Kunnskapsdepartementets dominans henger bl.a. sammen med at det aller meste av bevilgningene til høyere læresteder, Norges forskningsråd og EUs rammeprogram for forskning tildeles over departementets budsjett. I 2010 gikk om lag 40 prosent av FoU-bevilgningene til universiteter og høyskoler. Disse midlene øremerkes i begrenset grad til FoU-formål, men er en del av lærestedenes basisbevilgninger som også dekker undervisning. Bevilgningene til andre forskningssteder, det vil i hovedsak si instituttsektoren, utgjorde om lag 10 prosent av totale FoU-bevilgninger. Til sammen ble dermed omtrent halvparten av de samlede FoU-bevilgningene kanalisert direkte til institusjoner der forskning er et av formålene. Nærmere 29 prosent av de samlede FoU-bevilgningene i 2010 går til Norges forskningsråd som videreformidler dem til institusjoner og forskere gjennom ulike tiltak og ordninger. Sentrale 4 Se nærmere omtale i NIFU STEP Rapport 41/2009 Statsbudsjettet Forskning og høyere utdanning i budsjettproposisjonen for

10 virkemidler er forskningsprogrammer og vitenskapelig utstyr. Om lag 11 prosent av FoUbevilgningene går til utenlandske eller internasjonale mottakere. En hovedkomponent er EUs rammeprogrammer for forskning. Fordelingen av FoU-bevilgningene mellom disse hovedaktørene har vært relativt stabil siden siste halvdel av 1990-tallet. Går vi enda et tiår tilbake, avtegner det seg imidlertid en klar tendens til konsentrasjon av de statlige FoU-bevilgningene til universiteter og høyskoler, Norges forskningsråd og utenlandske og internasjonale mottakere. Denne omfordelingen har skjedd på bekostning av andre forskningssteder, i hovedsak direkte bevilgninger til instituttsektoren. Dette henger for det første sammen med ekspansjonen innenfor høyere utdanning. For det andre har det vært ført en instituttpolitikk med vekt på fristilling og konkurranseutsetting av forskningsinstitutter og endringer i instituttfinansieringssystemet. Bl.a. er stadig mer av de statlige midlene til instituttene blitt kanalisert gjennom Forskningsrådets virkemiddelapparat. For det tredje er Norge blitt stadig tyngre involvert i EU-forskningen. FOKUSBOKS 1 Behov for nye indikatorer? Indikatorer skal si noe om det som ikke er direkte observerbart; de skal gi en indikasjon på en tilstand eller en utvikling. Slik sett er indikatorene beslektet med begrepet symptomer som brukes i medisinen. Og på samme måte som man sjelden kan finne den egentlige sykdomsårsaken bare ved å konstatere at pasienten har feber, er det også slik at man sjelden kan beskrive tilstanden i forsknings- og innovasjonssystemet med bare en eller noen få indikatorer. Det er derfor viktig å videreutvikle indikatorene, og vi peker nedenfor på tre områder der det er behov for videreutvikling. Arbeid med indikatorer bygger på forutsetninger om bestemte måter å forstå verden på; en modell eller teori, og at denne forståelsen ikke nødvendigvis er den eneste riktige. Alternative modeller kan derfor gi opphav til alternative indikatorer, samtidig som samme indikator kan tolkes på flere måter avhenging av modellen den settes inn i. Bruk av indikatorer kan derfor alltid debatteres, og bruken av en indikator forutsetter en rimelig grad av enighet om at den er relevant for det man ønsker å se på. Indikatorer forutsetter også målbare størrelser. Det er derfor langt fra alt som kan beskrives gjennom indikatorer, og det er heller ikke slik at fordi om noe er målbart, så gir det et godt uttrykk for det bakenforliggende fenomenet. Det kan være mangelfulle data, data som bare delvis er relevante, eller data med for kort tidsperspektiv til å si noe interessant. Et eksempel på at vi ikke alltid har informasjon eller indikatorer som beskriver relevante deler av virkeligheten, fikk vi sist vinter under debatten rundt universiteters og høgskolers handlingsrom. Kort oppsummert dreide debatten seg om hvorvidt institusjonene hadde tilstrekkelig med ressurser til at de kunne ivareta det strategiske ansvaret som er gitt dem gjennom lovverket. Statsråden for forskning og høyere utdanning kunne på den ene siden hevde at de offentlige tildelingene til institusjonene hadde økt betydelig de siste årene. Dette kunne hun belegge både med tall basert på avsetningene til institusjonene i statsbudsjettet og den offentlige FoUstatistikken, og med lite rom for tvil viste begge disse at institusjonene hadde langt større økonomiske ressurser enn de hadde bare for noen få år siden. På den annen side kunne institusjonene legge fram tall, eller en annen indikator om man vil, som viste at selv om bevilgningene økte, så ble den delen av bevilgningene som institusjonene kunne benytte til egne strategiske prioriteringer, redusert. Dette skjedde fordi en stadig større andel av bevilgningene var øremerket til bestemte formål selv om de kom som basisbevilgninger til institusjonene. Ved hjelp av en annen måte å sammenstille tallmaterialet på kunne institusjonene føre en argumentasjon 10

11 som sa at selv om bevilgningene økte, så medvirket måten bevilgningene ble gitt på til at det strategiske handlingsrommet likevel ble redusert. Debatten om institusjonenes handlingsrom kan altså delvis sees på som en debatt om hvilke indikatorer som er mest relevante, om hvilke indikatorer man skal legge vekt på eller om hvilke indikatorer som er best egnet til å styrke den politiske argumentasjonen man fremmer. Det faktum at indikatorer kan belyse bare deler av virkeligheten eller ikke kan besvare alle politiske spørsmål er selvfølgelig ikke nytt, men det reiser spørsmålet om man til enhver tid har et utvalg av indikatorer som er tilstrekkelig bredt til at man får belyst situasjonen fra ulike sider. Det enkle svaret på spørsmålet er at det vil man neppe noen gang få, og grunnen til det er for det første at forskning og innovasjon er kompliserte aktiviteter som knytter an til så mange samfunnsmessige aktiviteter at det er tilnærmet umulig å få belyst dette fullstendig. For det andre utvikler politikken seg hele tiden slik at det alltid vil melde seg nye problemstillinger som eksisterende indikatorer ikke kan belyse. For det tredje krever nye indikatorer langsiktig utviklingsarbeid og datainnhenting, og det er umulig å ha indikatorer som dekker alle problemstillinger. Det mer kompliserte og utfordrende svaret er at man som indikatorprodusenter og -brukere hele tiden må forsøke å videreutvikle indikatorene slik at de beskriver de problemstillingene man er opptatt av. Det metodiske problemet som umiddelbart melder seg, er selvfølgelig at gode indikatorer krever gode definisjoner, etablerte systemer for datainnsamling og data over en viss tid for å være meningsfulle. Metodiske problemer er likevel ikke grunn god nok til å la være å videreutvikle indikatorene, og det pågår da også mange aktiviteter for å videreutvikle indikatorer. Utfordringen er å avgjøre hvilke områder som bør prioriteres. De siste årene har det vært fornyet interesse for å utvikle indikatorer både fra det akademiske fagfellesskapets side og fra politisk hold. Dette gjelder særlig i EU og OECD, men også i Norden og Norge. Innenfor EU har målsettingen om et felles europeisk forskningsområde (European Research Area) gitt støtet til et arbeid for å utvikle indikatorer som kan måle elementer i utviklingen og måloppnåelsen (se fokusboks i kapitel 3, European Research Area: Med indikatorer på vei mot en ny europeisk forskningspolitikk, samt faktaboks i samme kapittel med gjennomgang av ERA indikatorene). I forbindelse med utarbeidelse av en ny innovasjonsstrategi har OECD utviklet nye indikatorer og ny bruk av eksisterende indikatorer for bedre å forstå mangfoldet av aktører og prosesser (se fokusboks om OECDs innovasjonsstrateg senere i dette kapitelet). I Norden er det igangsatt et prosjekt for å finne mål på innovasjon i offentlig sektor (se fokusboks om Innovasjon i offentlig sektor i kapitel 4), en parallell til den eksisterende europeiske innovasjonsundersøkelsen for næringslivet. Til tross for disse initiativene er det fortsatt flere områder innenfor forsknings- og innovasjonssystemet som er dårlig dekket med indikatorer. Vi peker her på tre: 1) samarbeid og dynamikk i kunnskapsutvekslingen mellom enkeltforskere, institusjoner og land, 2) effekter av forskning og innovasjon for samfunnet, 3) de menneskelige ressursenes betydning. Dynamikken i kunnskapsutviklingen har man få indikatorer for. Med dynamikk tenker vi her blant annet på hvor og hvordan nye kunnskapsområder oppstår og spres, på hvordan samarbeidsmønstre arter seg og utvikles, hvordan institusjoner utvikles, for eksempel hvordan det institusjonelle landskapet innenfor høyere utdanning endrer seg, eller hvordan kostnader i forbindelse med forskning får bedrifter til å flytte aktivitetene til andre land. Dette er selvfølgelig et komplekst område der man med statistikk og indikatorer bare kan belyse deler av helheten. Det er 11

12 likevel et område der nye teknikker er under utvikling, blant annet basert på bibliometri. Man kan visualisere spredningen av nye søkeord i tidsskriftartikler, og på den måten kartlegge både den geografiske spredningen av forskningsfeltet og den relative størrelsen til forskningsfeltet. Videre kan man se på hvor i verden geografisk og institusjonelt tyngden i nanoteknologisk forskning ligger, eller hvor mange artikler som omhandler nanoteknologi i forhold til det totale antallet. Tilsvarende teknikker kan anvendes på institusjonsnivå for å visualisere publiseringsprofilen til institusjonene, det vil si hvordan publiseringen til de ansatte sprer seg på fagområder, disipliner og tidsskrifter, og for å få fram samarbeidsrelasjoner uttrykt ved samforfatterskap. For å få fatt i dynamikken må man nok likevel ha et bredere sett av indikatorer, som for eksempel sammenholder publiseringsprofilen med data for institusjonenes økonomi og kompetanse. Det er derfor behov for en standardisering og integrering av ulike datasett som gjør det mulig å følge mange sider av forsknings- og utdanningsinstitusjonenes aktiviteter i sammenheng. I Norge er vi kommet et godt stykke på vei, for eksempel vil opprettelsen av Norsk vitenskapsindeks representere et betydelig skritt framover, men hvis sammenligninger skal være nyttige, må man ha mulighet for internasjonale sammenligninger. Eller mer spesifikt, man må ha mulighet til å sammenligne med hverandre institusjoner som har tilnærmet lik fagprofil, inntektsgrunnlag, forholdstall mellom studenter og ansatte etc. Indikatorer for effekter av forskning og innovasjon, samt forholdet mellom politikken på disse områdene og effekten, er et annet felt som har behov for videreutvikling. På dette området kan det forventes en videreutvikling, blant annet har Fagerbergutvalget som del av sitt mandat å vurdere om det er godt samsvar mellom ressursinnsats og resultater, og om systemet og virkemidlene er godt utformet og effektive. Utvalget skal også foreslå gode overordnede resultatmål og indikatorer for offentlig finansiering av forskning, herunder hensiktsmessige mellomliggende indikatorer for årlig rapportering. Siden effekter ofte er langsiktige og delvis uforutsigbare er dette et område med betydelige metodiske utfordringer. Det er likevel mulig for eksempel å koble indikatorer for økonomisk avkastning i næringslivet per sektor eller geografisk region med andelen høyt utdannet arbeidskraft i samme sektor eller region, eller også se på samarbeid mellom næringsliv og FoU-miljøer i de samme sektorer og regioner. Slike koblinger kan også gjøres på foretaksnivå. Problemet er imidlertid å isolere effekten av FoU fra andre forhold som spiller inn, siden FoU bare er en av mange faktorer som samvirker i den økonomiske utviklingen. Vekstrater i høyteknologiske og forskningsintensive sektorer kan også si noe om effekter, særlig hvis det ses i sammenheng med kvalitativ informasjon om bruk av FoU og innovasjonsstrategier i de samme sektorene. Vanskeligere kan det være å påvise effekter av forskningssatsinger på mer generelle samfunnsområder eller effekter av mer generelle politiske tiltak, men i arbeidet med ERA-indikatorer er det for eksempel foreslått å se på andelen publikasjoner og patenter av betydning for miljørelatert teknologi. Hvis man relaterer slike indikatorer på nasjonalt og institusjonelt nivå til ressurstilgang innenfor det samme forskningsfeltet, kan man få noen indikasjoner på effekten av satsinger. Indikatorer for menneskelige ressurser har det i en periode ikke vært så stor oppmerksomhet rundt, men med en utvikling i retning av et mer kunnskapsbasert samfunn, større ungdomskull og høyere studietilbøyelighet blant ungdom bør dette feltet videreutvikles. Hvis det er slik at kunnskap blir viktigere for utviklingen av både offentlig og privat sektor, vil også den menneskelige faktor i form av utdanning og yrkeserfaring bli viktigere, og ikke minst evnen til å 12

13 tilegne seg ny kunnskap gjennom livsløpet. Hvis man skal ha som ambisjon å kunne si noe om kompetanseflyten i samfunnet og behovet for ny kompetanse, trengs det også gode indikatorer for tilgang til kompetanse, kompetanseflyt (mobilitet) og behov for ny kompetanse (erstatningsbehov og nye kompetanseområder). En utfordring er å finne indikatorer som uttrykker helheten i forholdet mellom utdanning og arbeidsliv; som fanger opp produksjonen av kandidater fra utdanningsinstitusjonene og utdanningenes relevans for arbeidslivet, hvordan de ferdig utdannede beveger seg i arbeidslivet frem til behovet for erstatning melder seg. Dette må i tillegg sees i lys av endrete behov for kompetanse i ulike sektorer i næringsliv og det offentlige, samt mobilitet inn og ut av landet. Det er innlysende at dette er kompliserte forhold der indikatorproduksjon ofte må støtte seg på en kombinasjon av registerdata og surveys. En vesentlig del av utfordringene både med nye og eksisterende indikatorer dreier seg om å gå fra makronivå til mer mikroorienterte studier, det vil si at man endrer fokus fra nasjonale aggregater til for eksempel å se på individers mobilitet, institusjoners produktivitet eller kompetansen i sektorer i næringslivet. Dette er viktig fordi det gir bedre kunnskap om det nivået der forskning og innovasjon skjer og ikke bare om det samlede nivået som kan tilsløre store ulikheter. Indikatorer på mer detaljert nivå er også viktige fordi de gjør det lettere å iverksette tiltak der utviklingen ikke er som ønsket. Hvis man for eksempel ser at man trenger flere rekrutter til et fagområde samtidig som studenttilstrømningen er dårlig, vil det være mulig å sette inn spesifikke tiltak for å avhjelpe dette. Mer detaljerte indikatorer gjør det også lettere å sammenligne like størrelser. Indikatorer på makronivå som for eksempel FoU-utgifter som andel av BNP kan være interessante fordi de gir et bilde av den totale FoU-satsingen i et land. Men de gir få retningslinjer for satsing på bestemte sektorer eller for hvordan institusjoner innenfor høyere utdanning fungerer. Skal man ha et handlingsorientert kunnskapsgrunnlag, er det viktig å utvikle og benytte eksisterende indikatorer på et langt mer detaljert nivå og å utvikle nye indikatorer. Stig Slipersæter stig@nifustep.no 1.2 FoU i instituttsektoren Instituttsektoren er sammensatt av forskningsenheter med stor spennvidde målt etter de fleste parametre. En fellesnevner er at de utfører FoU på et ikke-kommersielt grunnlag, og at de organisatorisk ikke sorterer direkte under et lærested. Sektoren omfatter institutter med FoU som kjerneaktivitet, virksomheter med andre hovedformål enn FoU, men der FoU-aktiviteten likevel kan være av et betydelig omfang, og enheter der FoU-omfanget bare utgjør en mindre del av samlet virksomhet. Sektoren betjener forvaltning, næringsliv og andre kundegrupper i inn- og utland. En bredt sammensatt kundeportefølje medfører stor variasjon i instituttenes faglige innretning. Kapitlet viser instituttsektorens heterogenitet hva gjelder finansieringsstruktur, FoU-omfang, størrelse og forskningens faglige og tematiske innretning Ressursinnsatsen til FoU Ressursinnsatsen til FoU i instituttsektoren utgjorde 9,3 milliarder kroner i 2008, noe som var nesten 1 milliard kroner mer enn i Det gir en nominell vekst på 11,5 prosent, mens korrigert for lønns- og prisstigning var realveksten vel 7 prosent. Vi må helt tilbake til første halvdel av 13

14 1980-tallet for å finne en høyere realvekst i instituttsektoren, se figur Av de samlede FoUutgifter i Norge i 2008 ble vel 22 prosent anvendt i instituttsektoren. Figur Gjennomsnittlig årlig realendring i FoU-utgifter i perioden Kilde: NIFU STEP/FoU-statistikk Forskningsinstituttene utgjorde 80 prosent Vel fire femdeler av forskningen i instituttsektoren fant i 2008 sted ved institutter som sorterte under de daværende retningslinjer for statlig finansiering av forskningsinstitutter. Dette er institusjoner som har forskning som primæroppgave. Ved utgangen av 2008 besto gruppen av i alt 54 institutter. 5 Den resterende delen av FoU-utgiftene gjaldt nærmere 70 institusjoner, der FoU som regel utgjorde en mindre del av virksomheten. Et stort antall museer, som hver for seg hadde marginal FoU-aktivitet, er ikke med i tallet på institusjoner. 6 Figur viser FoU-utgiftene i 2008 fordelt på instituttgrupper. Teknisk-industrielle institutter utgjorde den største gruppen, med 3,9 milliarder kroner eller to femdeler av sektorens samlede utgifter i I denne instituttgruppen inngår blant annet SINTEF, som er et av Nord- Europas største forskningsinstitutter og den desidert største enheten i instituttsektoren. Blant andre store teknisk-industrielle institutter finner vi Forsvarets forskningsinstitutt og Institutt for energiteknikk. Den nest største instituttgruppen var primærnæringsinstituttene, som sto for 20 prosent av sektorens samlede ressurser til FoU. Havforskningsinstituttet, Nofima og Bioforsk var de største enhetene i denne instituttgruppen. De øvrige gruppene av forskningsinstitutter sto for mindre andeler av sektorens FoU-ressurser i Samfunnsvitenskapelige institutter og miljø- og utviklingsinstitutter var omtrent like store, med i overkant av 700 millioner kroner som utgjorde 8 prosent, mens regionale forskningsinstitutter med noe under 300 millioner kroner sto for 3 prosent. FoU for nesten 1,8 milliarder kroner, eller en femdel av sektorens FoU-innsats, ble utført ved institusjoner som ikke var underlagt retningslinjene for statlig finansiering. Kategorien inkluderer blant annet flere statlige etater med andre primæroppgaver enn FoU, helseforetak uten universitetssykehusfunksjoner og museer. Selv om kategorien består av mange institusjoner med liten 5 1. januar 2009 ble det innført en ny, resultatbasert ordning for statlig basisfinansiering av forskningsinstitutter. Ordningen omfatter institutter som får basisbevilgning kanalisert gjennom Norges forskningsråd. Ordningen omfattet i institutter, dvs. at noen institutter som er med i dette kapitlets tallmateriale for forskningsinstitutter per 2008, står utenfor ordningen fra Det gjelder blant annet Havforskningsinstituttet, Forsvarets forskningsinstitutt og Nasjonalt institutt for sjømat- og ernæringsforskning, som får basisbevilgning direkte fra departement. 6 For en oversikt over institusjonene i instituttsektoren, se Instituttkatalogen som finnes på NIFU STEPs hjemmesider; 14

15 FoU-aktivitet, omfatter den også flere store forskningsmiljøer som er betydelige på sine respektive områder. Noen eksempler på dette er Nasjonalt folkehelseinstitutt, Norsk Polarinstitutt og forskningsavdelingen i Statistisk Sentralbyrå. Figur Totale FoU-utgifter i instituttsektoren i 2008 etter gruppe av institutter. Kilde: NIFU STEP/FoU-statistikk Få store miljøer mange små Instituttsektoren besto i 2008 av vel 120 enheter, eksklusive museer, der FoU-innsatsen varierte mye, se figur En stor del av FoU-aktiviteten var likevel konsentrert til de største forskningsinstituttene. FoU-utgiftene ved de fem største instituttene 7 utgjorde nesten to femdeler av sektorens samlede FoU-innsats i Ved 21 institutter var ressursinnsatsen til FoU på mer enn 100 millioner kroner. Disse miljøene utgjorde 17 prosent av antall enheter i instituttsektoren, men sto for hele 70 prosent av sektorens FoU i SINTEF (Stiftelsen), Havforskningsinstituttet, Forsvarets forskningsinstitutt, Institutt for energiteknikk og Nofima. 15

16 Figur FoU-utgifter i instituttsektoren i 2008 etter størrelsesgruppe i FoU-utgifter. Antall institutter per størrelsesintervall. Kilde: NIFU STEP/FoU-statistikk Anvendt forskning dominerer FoU-virksomheten i instituttsektoren har anvendt karakter. I 2008 klassifiserte instituttene 64 prosent av driftsutgiftene til FoU som anvendt forskning, mens 23 og 13 prosent ble kategorisert som henholdsvis utviklingsarbeid og grunnforskning. Andelen som gikk til anvendt forskning, var ganske lik i alle instituttgruppene. Ved teknisk-industrielle institutter var grunnforskningsandelen noe lavere og andelen til utviklingsarbeid noe høyere enn i de øvrige gruppene. Ved samfunnsvitenskapelige institutter var det omvendt. Her utgjorde grunnforskning en større andel og utviklingsarbeid en mindre andel enn gjennomsnittet for instituttsektoren. Over tid har FoU-virksomheten i instituttsektoren vist en vridning fra utviklingsarbeid og over mot anvendt forskning. Inntil midten av 1990-tallet utgjorde utviklingsarbeid mer enn en tredel av FoU-aktiviteten, se figur Andelen grunnforskning økte noe fra et beskjedent nivå fram til begynnelsen av 2000-tallet, men har siden holdt seg ganske stabil. Figur Driftsutgifter til FoU i instituttsektoren i perioden etter forskningsart. Faste priser. Kilde: NIFU STEP/FoU-statistikk Mest forskning ved offentlig rettede institutter Instituttsektoren betjener både offentlig og privat sektor. Institutter som i første rekke har til formål å betjene næringslivets behov, blir i henhold til OECDs retningslinjer 8 klassifisert i foretakssektoren (Business Enterprise Sector) ved internasjonal rapportering av FoU-statistikk, mens offentlige institusjoner og offentlig rettede institutter henføres til offentlig sektor (Government Sector). Utgifter til FoU ved institutter i offentlig sektor utgjorde i 2008 vel 6 milliarder kroner eller nesten to tredeler av samlet ressursinnsats i instituttsektoren. Institutter i foretakssektoren (næringsrettede institutter) hadde FoU-utgifter på nærmere 3,3 milliarder kroner. Fra 2007 til 2008 økte foretakssektoren vesentlig mer enn offentlig sektor som følge av opprettelsen av Nofima, der deler av det fusjonerte instituttet tidligere sorterte under offentlig sektor. Det er likevel særlig tekniskindustrielle institutter som hører til foretakssektoren. 8 The Measurement of Scientific and Technological Activities, FRASCATI Manual 2002: Proposed Standard Practice for Surveys on Research and Experimental Development, Paris

17 I et lengre tidsperspektiv har offentlig rettede institutter i økende grad stått for FoUvirksomheten i instituttsektoren. På midten av 1980-tallet hadde offentlig rettede og næringsrettede institutter omtrent like mye FoU, se figur Figur FoU-utgifter i instituttsektoren i perioden etter offentlig rettede og næringsrettede institutter. Faste 2000-priser. Kilde: NIFU STEP 5 prosent flere FoU-årsverk Det ble utført nærmere FoU-årsverk i instituttsektoren i Dette var nesten 400 flere enn i 2007, noe som gir en økning på nesten 5 prosent. Veksten kom i første rekke for FoU-årsverk utført av universitets- og høgskoleutdannet personale. 71 prosent av årsverksinnsatsen i 2008, nær FoUårsverk, ble utført av universitets- eller høgskoleutdannet personale Finansiering av FoU Vekst i alle finansieringskilder Instituttsektoren betjener offentlig og privat sektor i inn- og utland. Innenlandske offentlige kilder er den viktigste bidragsyteren, og slike kilder finansierte 5,8 milliarder kroner eller 63 prosent av FoUutgiftene i Norges forskningsråd sto alene for 23 prosent av finansieringen. Norsk næringsliv finansierte 22 prosent, mens utenlandske kilder og øvrige nasjonale kilder sto for henholdsvis 10 og 4 prosent av finansieringen. Av en samlet finansiering fra utlandet på litt under 1 milliard kroner var 38 prosent finansiert av næringsliv, mens 27 prosent ble kanalisert gjennom EUs forskningsprogrammer. Finansieringen varierte en del mellom de ulike grupper av institutter, som vist i figur Ved de teknisk-industrielle instituttene ble mer enn halvparten av FoU-virksomheten i 2008 finansiert av næringslivet og utenlandske kilder, mens 43 prosent var offentlig finansiert. Blant forskningsinstituttene var det primærnæringsinstituttene som hadde høyest andel offentlig finansiering. Ved disse miljøene ble fire femdeler av forskningen finansiert av offentlige kilder. 17

18 Figur FoU-utgifter i instituttsektoren i 2008 etter gruppe av institutter og finansieringskilde. Kilde: NIFU STEP/FoU-statistikk Figur viser finansieringen av FoU-utgiftene i instituttsektoren i faste priser fra Offentlig finansiering har siden midten av 1980-tallet utgjort over 60 prosent av sektorens samlede finansiering. Den hadde sin topp i 1989 med 67 prosent, og etter nedgang og utflating på 1990-tallet økte offentlige kilders finansieringsandel utover 2000-tallet. Fra 2007 til 2008 viste den igjen en liten nedgang, om lag 2 prosentpoeng, mens finansiering fra næringslivet på den annen side økte med vel 1 prosentpoeng til 22 prosent. Andelen finansiert av privat sektor ligger likevel betydelig lavere enn på første halvdel av 1980-tallet, da næringslivet finansierte nesten en tredel av instituttsektorens FoU-utgifter. Andelen falt til om lag en firedel mot slutten av tiåret, og lå siden ganske stabilt fram til 2000-tallet, før den i 2003 falt til under 22 prosent. Etter 2003 har næringslivets andel vært ganske stabil, men den økte altså noe fra 2007 til Det er finansiering fra utlandet som har økt mest i et lengre tidsperspektiv. Utlandet sto for under 5 prosent av finansieringen frem til tidlig på 1990-tallet. Mot slutten av tiåret ble andelen doblet i løpet av få år, og den har siden holdt seg rundt dette nivået. Det er spesielt teknisk-industrielle institutter som har betydelig finansiering fra utlandet. I underkant av 600 millioner kroner, eller 15 prosent av FoU-ressursene ved disse instituttene, ble finansiert av utenlandske kilder i

19 Figur FoU-utgifter i instituttsektoren etter finansieringskilde. Faste 2000-priser. Kilde: NIFU STEP/FoU-statistikk Faglig innretning og tematiske prioriteringer Teknologi dominerte Teknologi var det dominerende fagområdet i instituttsektoren, se figur Over 3 milliarder kroner ble anvendt innenfor teknologi, eller mer enn en tredel av sektorens samlede FoU-innsats. Av de øvrige fagområdene var samfunnsvitenskap, matematikk og naturvitenskap og landbruks- og fiskerifag og veterinærmedisin omtrent like store med prosent av sektorens FoU-ressurser i Medisin og humaniora var de minste fagområdene med henholdsvis 10 og 2 prosent. Mye FoU rettet mot energi og miljø Figur viser også FoU-ressursene i 2008 fordelt på tematiske prioriteringer og teknologiområder. Av de tematiske prioriteringene hadde instituttsektoren særlig stor aktivitet innenfor området Energi og miljø, med nær 2,6 milliarder kroner. Det innebærer at nesten en tredel av FoU-utgiftene i instituttsektoren ble anvendt på dette området. Helse og havbruk var også store områder med henholdsvis 1,3 og 1,2 milliarder kroner, mens det ble brukt noe under 1 milliard kroner til FoU med relevans for mat. Forskning rettet mot velferd ble tilgodesett med nesten en halv milliard kroner. Blant teknologiområdene utgjorde satsingen på informasjonsteknologi nesten 1 milliard kroner. Ressursinnsatsen innenfor bioteknologi og nye materialer lå begge på vel 300 millioner kroner, der nanoteknologi utgjorde rundt 100 millioner av innsatsen rettet mot nye materialer. 19

20 Figur Driftsutgifter til FoU i instituttsektoren i 2008 etter fagområder og tematiske prioriteringer. Kilde: NIFU STEP/FoU-statistikk Nærmere 1 milliard til petroleumsvirksomhet Energi og miljø omfatter ressurser til et bredt spekter av områder, se figur En tredel av FoUutgiftene i 2008, nær 900 millioner kroner, var rettet mot petroleumsvirksomhet. Vel 300 millioner gikk til fornybar energi, mens innsatsen innenfor annen miljørelatert energi var noe under 150 millioner kroner. FoU-ressursene til klimaforskning utgjorde mer enn 400 millioner kroner, og om lag 160 millioner kroner av FoU-utgiftene ble klassifisert som CO 2 -håndtering. Ressursinnsatsen rettet mot annen miljøforskning var i størrelsesorden 600 millioner kroner i Figur viser at alle områdene, med unntak av restkategorien annen energi, hadde solid vekst fra Målt i beløp var veksten innenfor petroleumsvirksomhet størst, mens den relative veksten var høyest innenfor annen miljørelatert energi, der innsatsen ble mer enn doblet fra Ressursene til klimaforskning økte med litt over 50 prosent, noe som var marginalt mer enn innenfor petroleumsvirksomhet, der økningen i FoU-ressursene fra 2007 var på vel 40 prosent. 20

21 Figur Driftsutgifter til FoU innenfor Energi og miljø i instituttsektoren i 2007 og Løpende priser. Kilde: NIFU STEP/FoU-statistikk 1.3 FoU i helseforetakene Kapitlet bygger på data samlet inn gjennom målesystemet for ressursbruk til forskning og utviklingsarbeid i helseforetakene. Hovedvekten ligger på året 2008, og tallene er regnet om til kontantprinsippet som ifølge internasjonale retningslinjer skal legges til grunn for FoU-statistikk, jf. blå faktaboks om måling av FoU i helseforetakene. Om lag 40 helseforetak og private, ideelle sykehus inngår i det underliggende målesystemet. Et helseforetak kan omfatte flere avdelinger som før sykehusreformene var organisert som egne sykehus. Det er videre vanlig å skille mellom helseforetak med og uten universitetssykehusfunksjoner. I FoU-statistisk sammenheng regner vi med 11 helseforetak med universitetssykehusfunksjoner. Kjernen i et slikt helseforetak vil typisk være et universitetssykehus 9, dvs. et sykehus som driver forskning og utdanning i tilknytning til et medisinsk fakultet, men omfatter i mange tilfeller også andre sykehus. Helse Bergen omfatter f.eks. både Haukeland universitetssykehus og Voss sykehus. De øvrige 29 helseforetakene har ikke samme tilknytning til universitetssektoren, men også enkelte av disse utfører betydelig FoU-aktivitet. Om måling av FoU i helseforetakene Helsereform og forskningens rolle Forskning er en av sykehusenes viktigste funksjoner. Gjennom forskning produseres ny kunnskap til bruk og nytte i diagnostikk og behandling av pasienter. Uten forskning ville det faglige nivået og kvaliteten på sykehustjenestene fort forringes. Men til forskjell fra pasientbehandling som alltid har vært en eksplisitt og formelt forankret målsetting for sykehusenes virksomhet, ble forskning formelt forankret i lovverket først fra 1. januar Da trådte spesialisthelsetjenesteloven i kraft, og forskning ble tatt med som en av fire 9 For tiden pågår et arbeid med sikte på formell regulering av adgangen til å benytte betegnelsen universitetssykehus. 21

22 oppgaver sykehusene særlig skal ivareta. Utdanning av helsepersonell og opplæring av pasienter og pårørende var de to andre oppgavene; jf. sphlsl Fra 1. januar 2002 ble det gjennomført omfattende organisasjonsendringer i spesialisthelsetjenesten. For det første overtok staten eierskapet av alle offentlige virksomheter i spesialisthelsetjenesten. Spesialisthelsetjenesten er vanskelig å definere, men benyttes ofte som samlebetegnelse på den delen av helsevesenet man ikke har funnet det hensiktsmessig å legge til kommunalt nivå; se for eksempel Ot.prp. nr. 10 ( ) kapittel 15. I praksis er imidlertid skillet mellom spesialisthelsetjeneste og primærhelsetjeneste som kommunene ivaretar, godt innarbeidet. For det andre ble det statlige eierskapet organisert i regionale helseforetak som var heleid av staten. Opprinnelig ble det opprettet fem regionale helseforetak, men etter sammenslåingen av Helse Sør RHF og Helse Øst RHF til Helse Sør-Øst RHF fra 1. juni 2007, ble antallet redusert til fire. De øvrige tre er Helse Midt-Norge RHF, Helse Nord RHF og Helse Vest RHF. Innenfor hvert regionalt helseforetak ble sykehus mv. organisert i et antall helseforetak heleid av de regionale helseforetakene. Indikatorbehov og etablering av målesystemer Reformprosessene bidro også til å sette medisinsk og helsefaglig forskning på dagsordenen. Myndighetene ønsket å øke forskningsinnsatsen, men kanskje vel så mye å synliggjøre eksisterende forskningsinnsats på en bedre måte. Ved å lovfeste forskning som en oppgave sykehusene særlig skal ivareta, ble forskning også en målsetting helseforetakene måtte forholde seg til i sin interne ressursstyring. I neste omgang ga dette behov for måling av forskningsaktivitet og etablering av indikatorer som grunnlag for styring av forskningsinnsatsen. Anført av Helse- og omsorgsdepartementet og de regionale helseforetakene ble det tatt flere initiativ i den retning. Et målesystem for forskningsresultater ble utviklet av NIFU STEP. Gjennom dette systemet beregnes et rullerende gjennomsnitt av helseforetakenes vitenskapelige publisering og doktorgradsproduksjon som blant annet inngår som viktig informasjon i det delvis resultatbaserte finansieringssystemet for helseforetakene. Ressursmåling Et annet grep var å utvikle et system for å registrere ressursinnsatsen til forskning i helseforetakene. Etter omorganiseringen satte Helse- og omsorgsdepartementet i gang et prosjekt for å etablere et målesystem også på innsatssiden. De regionale helseforetakenes strategigruppe for forskning var, og er fortsatt, styringsgruppe for rapporteringssystemet. Målet var å etablere et enkelt, transparent, felles rapporteringssystem for å måle ressursbruk til forskning i samtlige helseforetak som hadde forskningsaktivitet, forskningsressurser og forskningsbudsjett. Et rammeverk for rapportering ble utarbeidet og utprøvd på fire pilotsykehus i 2005 (2004-tall). I oktober 2005 besluttet styringsgruppen at det definerte rammeverket skulle implementeres med pliktig rapportering av ressursbruk til forskning. Rapporteringen skulle inngå som en del av den ordinære rapporteringen til Statistisk sentralbyrå fra det enkelte helseforetak. Det ble gjennomført en nasjonal pilotrapportering av ressursbruken til forskning i helseforetakene i I en første evaluering av prosjektet ble det påpekt at det var uheldig at Norge kunne komme til å operere med to ulike tallsett for forskning i sykehussektoren, og at det var belastende for helseforetakene å skulle rapportere både til Statistisk sentralbyrå (rapportering av forskningsdata) og til NIFU STEP (FoU-statistikk). Det ble konkludert med at rapporteringen burde samordnes med de FoU-statistiske undersøkelsene. Fra 2007 ble rapporteringssystemet lagt til NIFU STEP som stod for den første regulære rapporteringen av 2006-tall. Fra og med 2007 ble rapporteringen utvidet til også å omfatte utviklingsarbeid, slik at forskning og utviklingsarbeid (FoU) nå dekkes fullt ut tall som ble rapportert i 2009, ligger til grunn for denne rapporten. Tall for 2009 samles inn i I tråd med opprinnelig prosjektplan er rapporteringen nå integrert i den regulære FoU-statistikken, i tillegg til å tilbakeføre resultater av de årlige målingene til helseforetak og departement. Det metodiske rammeverket som ble utarbeidet i forbindelse med pilotundersøkelsene, var forankret i helseforetakene og er under kontinuerlig videreutvikling i samarbeid med blant annet helseforetakene selv. Om forholdet mellom ressursmålingssystemet og FoU-statistikken Ressursmålingssystemet som er utviklet de senere årene på initiativ fra Helse- og omsorgsdepartementet, er grunnlaget for FoU-statistikken for helseforetakssektoren. En redegjørelse for målemetoden finnes i Rapport 46/2009 Ressursbruk til forskning i helseforetakene i 2008, Rapport 50/2008 Ressursbruk til forskning og utviklingsarbeid (FoU) i helseforetakene i 2007 og Rapport 39/2007 Ressursbruk til forskning i helseforetakene i 2006 fra NIFU STEP. Et par momenter av metodisk karakter bør imidlertid nevnes som bakgrunn for lesing av den foreliggende rapporten. For det første begrenser det faktum at målesystemet 22

23 dekker både forskning og utviklingsarbeid først fra 2007 mulighetene for sammenligninger tilbake i tid. Pilotkartleggingene i 2004 og 2005 og den første regulære kartleggingen i 2006 dekket bare forskning. Nå ble det produsert FoU-statistikk for spesialisthelsetjenesten også før Universitetssykehusene ble dekket gjennom FoU-undersøkelsene av universitets- og høgskolesektoren, mens øvrige sykehus inngikk i instituttsektorstatistikken. Metodene som ble brukt, synes imidlertid å ha gitt en viss underestimering av FoU-volumet i helseforetakssektoren, men var samtidig de beste tilgjengelige metodene inntil omorganiseringen av sektoren og etableringen av det nye, felles målesystemet. Selv om målesystemet fortsatt er under utvikling, vurderes det å gi en bedre og mer dekkende måling av ressursbruken til FoU i helseforetakssektoren, særlig instituttsektordelen. Sammenligninger av periodene før og etter 2007 vil imidlertid være problematiske uansett. For det andre er fremstillingen i denne rapporten basert på kontantprinsippet. Dette har vært hovedprinsippet for statlig budsjettering og benyttes også i tråd med internasjonale retningslinjer for utarbeidelsen av FoU-statistikk. Det underliggende systemet for måling av ressursbruk til FoU i helseforetakene følger imidlertid regnskapsprinsippet. En hovedforskjell på de to prinsippene er at i henhold til kontantprinsippet skal alle anskaffelser avskrives fullt ut anskaffelsesåret, mens de etter regnskapsprinsippet kan fordeles på flere år etter gjeldende avskrivningsregler. For å «oversette» mellom prinsippene har vi valgt en forholdsvis grov metode. Kort fortalt trekkes årets avskrivninger ut av driftskostnadene som er rapportert etter regnskapsprinsippet, og omtales i det følgende som driftsutgifter. Som mål for kapitalutgifter brukes anskaffelsesverdien for varige driftsmidler, dvs. utstyr, instrumenter, bygg og anlegg mv. Her bygger vi dels på opplysninger fra helseforetakene gjennom det underliggende målesystemet, dels på andre kilder. Avhengig av forholdet mellom avskrivninger og investeringer vil det følgelig kunne bli avvik, særlig der det er snakk om større byggeprosjekter. Bak i den foreliggende rapporten finnes både tabeller etter kontantprinsippet (A.12-tabellene) og regnskapsprinsippet (B.1-tabellene). Flere tabeller finnes i nettversjonen av rapporten. Universitetssykehusene i Helse Sør-Øst dominerer Samlet hadde helseforetakssektoren FoU-utgifter på nesten 2,5 milliarder kroner i Det var om lag 7 prosent av samlede FoU-utgifter i Norge det året. Av dette stod helseforetak med universitetssykehusfunksjoner for nesten 2,2 milliarder kroner eller 89 prosent. Helseforetak med universitetssykehusfunksjoner regnes i FoU-statistisk sammenheng til universitets- og høgskolesektoren, der de stod for 17 prosent av samlede FoU-utgifter i Øvrige helseforetak regnes i FoU-statistisk sammenheng som en del av instituttsektoren. Med vel 280 millioner kroner til FoU utgjorde øvrige helseforetak 3 prosent av instituttsektorens samlede FoU-utgifter i Figur viser FoU-utgiftene i 2008 fordelt på helseregioner. Vi ser at Helse Sør-Øst dominerer klart, med samlede FoU-utgifter på vel 1,7 milliarder kroner eller 71 prosent av de samlede FoU-utgiftene i helseforetakssektoren i Dominansen henger naturligvis sammen med at regionen kan skilte med flere av landets største universitetssykehus, bl.a. Aker universitetssykehus HF, Rikshospitalet HF og Ullevål universitetssykehus HF som fra 1. januar 2009 inngår i Oslo universitetssykehus HF. Basert på de gamle helseforetakenes innrapporterte 2008-tall vil Oslo universitetssykehus HF alene stå for mer enn halvparten av helseforetakssektorens samlede FoUutgifter. Helse Vest som bl.a. omfatter Helse Bergen HF og Helse Stavanger HF, var nest største helseregion med FoU-utgifter på 325 millioner kroner eller 13 prosent av totalen. Helse Midt-Norge med St. Olavs Hospital HF og Helse Nord med Universitetssykehuset i Nord-Norge HF var omtrent jevnstore i 2008, med FoU-utgifter på om lag 200 millioner kroner eller 8 prosent av landstotalen hver. Siden 2007 har Helse Sør-Østs andel økt noe på bekostning av Helse Midt-Norges, mens Helse Vest og Helse Nord stod for omtrent samme andeler som året før. Figur viser, foruten Helse Sør-Østs generelle dominans, at forskningen i stor grad er konsentrert til helseforetak med universitetssykehusfunksjoner De dominerer innenfor alle 10 Kategorien omfatter Aker universitetssykehus HF, Rikshospitalet HF, Ullevål universitetssykehus HF (disse tre inngår fra 2009 i Oslo universitetssykehus HF), Akershus universitetssykehus HF, Diakonhjemmets sykehus AS, Sunnaas sykehus HF, Helse Bergen HF, Helse Stavanger HF, Haraldsplass Diakonale sykehus AS, St. Olavs Hospital HF, Universitetssykehuset i Nord-Norge HF. I rapportering av FoU-statistikk inngår disse i henhold til internasjonale retningslinjer i universitets- og høgskolesektoren, mens øvrige helseforetak og sykehus inngår i instituttsektoren. 23

24 helseregioner, men dominansen er størst i Helse Vest, der Helse Bergen og Helse Stavanger til sammen stod for 96 prosent av FoU-utgiftene i 2008, og minst i Helse Midt-Norge, der St. Olavs Hospital HFs utgjorde 82 prosent. Andelene i Helse Nord og Helse Sør-Øst var henholdsvis 89 og 88 prosent. Dominansen gjelder FoU-området, for målt i samlede kostnader til dekning av alle sykehusenes lovpålagte oppgaver, dvs. også bl.a. pasientbehandling, viser bakgrunnsmaterialet at gruppen av helseforetak med universitetssykehusfunksjoner og gruppen øvrige helseforetak er omtrent like store. 12 Figur FoU-utgifter i helseforetakene i 2008 etter region og type helseforetak. Kilde: NIFU STEP/FoU-statistikk Mest anvendt forskning Helseforetakenes FoU-aktivitet karakteriseres i hovedsak som anvendt forskning. 70 prosent av FoUutgiftene ble rapportert som anvendt forskning, 19 prosent som grunnforskning og 11 prosent som utviklingsarbeid. Andelen anvendt forskning er høyere i helseforetak uten universitetssykehusfunksjoner (82 prosent) enn i helseforetak med universitetssykehusfunksjoner (69 prosent). Sistnevnte oppga til gjengjeld en klart høyere andel grunnforskning (20 prosent) enn de øvrige (7 prosent). De to typene helseforetak oppga i gjennomsnitt omtrent samme andel utviklingsarbeid. FoU-utgiftene er i hovedsak offentlig finansiert Figur viser FoU-utgiftenes fordeling på hovedtyper av finansieringskilder. Hovedtyngden av midlene kommer over statsbudsjettet som basisfinansiering fra Helse- og omsorgsdepartementet. Basisfinansieringen består av to hovedkomponenter. Den ene er basisbevilgningen til de regionale helseforetakene over statsbudsjettet som skal legge grunnlaget for å realisere de helsepolititiske målsettingene for spesialisthelsetjenesten. 13 Disse midlene utgjorde nesten 1,7 milliarder kroner i 2008 eller om lag to tredjedeler av helseforetakenes samlede FoU-utgifter. I tillegg øremerker departementet midler til forskning. Disse midlene fordeles på regionale helseforetak blant annet på grunnlag av vitenskapelig produksjon. Det er registrert om lag 390 millioner kroner i slike midler i 2008 dette 11 Det pågår for tiden et lovarbeid for å avklare retten til å bruke betegnelsen universitetssykehus. Arbeidet forventes avsluttet i 2011, og vil kunne medføre endringer i avgrensningen av kategorien i forhold til den som benyttes i dag. 12 Se NIFU STEP Rapport 46/2009 Ressursbruk til forskning i helseforetakene i 2008, s Se St.prp. nr. 1 ( ) Helse- og omsorgsdepartementet, s

25 utgjorde 16 prosent av totalfinansieringen. Samlet finansierte slike basismidler fra Helse- og omsorgsdepartementet dermed om lag 84 prosent av helseforetakenes samlede FoU-utgifter. Resten av finansieringen kom fra kilder utenfor sektoren. Størst blant de eksterne kildene var Norges forskningsråd, men også andre bidro med betydelige midler. Figur FoU-utgifter i helseforetakene i 2008, etter region og finansieringskilde. 1 1 Basisfinansieringen fra Helse- og omsorgsdepartementet inkluderer her øremerkede forskningsmidler. Kilde: NIFU STEP/FoU-statistikk Norges forskningsråds bidrag i 2008 var 124 millioner kroner, noe som er om lag 5 prosent av totalfinansieringen. Det er dermed registrert noe mer forskningsrådsmidler enn i 2007, men tallene viser likevel at Forskningsrådet kvantitativt sett spiller en relativt beskjeden rolle i finansieringen av FoU i helseforetakene. Det er riktignok grunn til å anta at forskningsrådsmidlene er noe underestimert. Det henger blant annet sammen med ulike strategier og samarbeidsmodeller i forbindelse med prosjektsøknader til Forskningsrådet og for så vidt også til EU, Kreftforeningen mv. Mens man for eksempel i Helse Vest har etablert en praksis som innebærer at søknadene fremmes gjennom universitetet, skjer søknadsarbeidet i Helse Sør-Øst i større grad gjennom helseforetakene. Selv om forskere fra så vel universitet som helseforetak deltar i forskningsprosjektene i begge regioner, innebærer ulik praksis en risiko for at midlene føres på ulik måte i de to regionenes regnskaper. Det er antagelig en hovedforklaring på hvorfor det i liten grad er registrert midler fra Norges forskningsråd i helseforetakene i Helse Vest. Næringslivets bidrag var også relativt beskjedent, med registrert FoU-finansiering på i underkant av 50 millioner kroner eller 2 prosent av totalfinansieringen. Innslaget av utenlandsk finansiering, inkludert EU-midler, er enda mer beskjedent. Av underlagsmaterialet fremgår det at den største kildekategorien utenom basisfinansieringen i 2008 var samlekategorien «andre kilder» - om lag 150 millioner kroner. Kategorien omfatter i stor grad tilskudd fra medisinske fond, stiftelser, foreninger mv. Største enkeltkilde var Kreftforeningen, fulgt av stiftelsen Helse og rehabilitering. Finansieringsmønsteret varierer noe mellom regioner. Andelen basismidler fra Helse- og omsorgsdepartementet var høyest i Helse Vest (95 prosent) fulgt av Helse Midt-Norge (90 prosent), mens den var klart lavere i Helse Nord (83 prosent) og Helse Sør-Øst (81 prosent). 25

26 1.4 FoU i næringslivet Næringslivet står for nesten halvparten av all FoU som utføres i Norge, 46 prosent i Andelen har vært uendret siden Næringslivets andel var på sitt høyeste i 2001 med 51 prosent Ressursinnsats av FoU Næringslivet brukte i underkant av 19 milliarder kroner på egenutført FoU i 2008, en økning på nesten 1,6 milliarder kroner fra Dette tilsvarer en vekst på 9 prosent i løpende priser, eller 4 prosent i faste priser. Oppgangen var klart høyere enn i EU, som samlet hadde en økning på 3 prosent i løpende priser. I Norden var veksten for Danmark, Sverige og Finland på henholdsvis 10, 8 og 3 prosent fra 2007 til Dette er fjerde år på rad at næringslivet har hatt en klar vekst i FoU-aktiviteten. Veksten var imidlertid noe lavere enn fra 2006 til Det kan se ut til at trenden brytes i Næringslivet forventer at FoU-aktiviteten blir uendret i 2009 sammenliknet med Dette er basert på foretakenes anslag gitt i 2. kvartal Anslagene antyder en stabilisering for kostnader til egenutført FoU, antall FoU-personer og antall FoU-årsverk i Det er viktig å understreke at slike anslag er usikre, og at anslagene de siste årene har vært noe lavere enn de faktiske tallene undersøkelsen kartla i tillegg foretak med 5-9 sysselsatte 15. Disse foretakene rapporterte FoU-kostnader på om lag 1,5 milliarder kroner. Samlet egenutført FoU i næringslivet ble da på nesten 20,5 milliarder kroner i Av FoU-kostnadene har lønnskostnadene økt mer enn driftskostnadene og investeringene. Lønnskostnadene utgjorde 12 milliarder kroner i 2008, en økning på 12 prosent sammenliknet med Kostnader til innleid personale var 1,1 milliarder kroner i 2008, en nedgang fra 2007 da kostnadene var nesten 1,3 milliarder kroner. Øvrige driftskostnader økte med 8 prosent. Investeringer i maskiner, utstyr og bygg til FoU utgjorde nesten 1,4 milliarder kroner i 2008, en økning på 7 prosent fra Lønnskostnadenes andel av totale FoU-kostnader var 63 prosent i 2008, opp fra 61 prosent i Driftskostnader, utenom lønn, utgjorde 30 prosent av totale FoU-kostnader i 2008 og investeringene utgjorde de resterende 7 prosent. Stabilisering av FoU-aktiviteten i næringslivet, heller enn nedgang som følge av finanskrisen Foretakenes anslag for FoU-aktiviteten tyder på en moderat negativ virkning av finanskrisen som satte inn høsten Anslaget antyder at det ser ut til å skje en stabilisering i 2009 etter en kraftig vekst i perioden I undersøkelsen for 2008 ble det spurt om hvordan finanskrisen har påvirket foretakets FoUaktivitet i To tredjedeler av foretakene rapporterte at finanskrisen ikke ville ha noen innvirkning på FoU-aktiviteten. Disse foretakene mente at de ville bruke om lag de samme ressursene på FoU i 2009 som opprinnelig planlagt. De øvrige foretakene rapporterte at finanskrisen ville ha konsekvenser for deres FoU-aktivitet. 29 prosent av disse foretakene svarte at finanskrisen bidrog til at de bruker mindre ressurser på FoU enn planlagt i 2009, mens 6 prosent svarte at finanskrisen bidrog til at de bruker mer FoU-ressurser enn de ellers ville gjort. Det var ganske store forskjeller i rapporteringen fra foretak med henholdsvis høy og lav arbeidsintensivitet 16 i egen forskning. For å danne et bilde av hvordan arbeidsintensiviteten i foretakenes FoU-aktivitet virker inn på foretakenes rapportering, ble foretakene med henholdsvis de høyeste og laveste lønnskostnadene som andel av FoU-kostnader i alt undersøkt nærmere. Dette gjaldt 14 Fra statistikkåret 2008 bruker Statistisk sentralbyrå en ny versjon av Norsk standard for næringsgruppering (SN2007) en nomenklatur for klassifisering av bedrifter og foretak i ulike næringer. Tallene skal være sammenlignbare med tidligere år på aggregert nivå. 15 Den ordinære FoU-undersøkelsen dekker foretak med minst 10 sysselsatte (ulike år). Ved kombinert FoU- og innovasjonsundersøkelse (like år) er foretak med 5-9 sysselsatte tatt med for 2006 og FoU-virksomhet er arbeidsintensiv dersom den krever høy grad av arbeidsinnsats, altså at lønnskostnadene utgjør en stor andel av de totale FoU-kostnadene. 26

27 de 25 prosentene av foretakene som har høyest lønnsandel (øvre kvartil)og de 25 prosentene som har lavest lønnsandel (nedre kvartil), se figur For foretakene i øvre kvartil var gjennomsnittlig lønnskostnadsandel omtrent 99 prosent av FoU-kostnadene, mens foretakene i nedre kvartil hadde en lønnskostnadsandel på omtrent 40 prosent. I denne kvartilen utgjorde andre driftskostnader, utenom lønn, om lag 33 prosent og investeringer omtrent 15 prosent. Kostnader til innleid personale betraktes ikke som lønn, men som driftskostnader i denne sammenhengen. 11 prosent av foretakene i øvre kvartil rapporterte at finanskrisen ville medføre høyere FoUinnsats, mens bare 3 prosent av foretakene i nedre kvartil rapporterte det samme. For øvrig rapporterte 23 prosent av foretakene i øvre kvartil at de ville forske mindre, mens det tilsvarende resultatet for nedre kvartil var 34 prosent. Figur FoU-foretak som vil endre sin FoU-innsats i 2009, grunnet finanskrisen. Etter arbeidsintensivitet 1 oppdelt i kvartiler. 1 Arbeidsintensivitet måles som lønnskostnadenes andel av totale FoU-kostnader. Kilde: SSB/FoU-statistikk Det kan altså se ut til at jo høyere lønnskostnadsandel et foretak hadde, desto mindre FoU-hemmende virket finanskrisen. Eller med andre ord: jo høyere andel kostnadene utenom lønn var, desto større har tydeligvis incitamentet og mulighetene til å spare inn på FoU-innsatsen vært. Resultatene tyder på at foretak med forskning som krever relativt stor arbeidsinnsats, i stor grad gjennomfører igangsatte FoU-prosjekter og også setter i gang nye prosjekter. Tilsvarende vil foretak med forskning som krever relativt liten arbeidsinnsats, kutte ned på FoU-prosjekter i klart større grad. Foretakene opprettholder i stor grad egen forskningsstab, men kutter ned på andre forskningsrelaterte kostnader. I øvre kvartil er de tjenesteytende næringene sterkest representert. Nesten 56 prosent av foretakene her hører hjemme i tjenestesektoren, mens industriandelen er 35 prosent. I nedre kvartil er industrien største sektor med 52 prosent, mens tjenestesektorens andel er 34 prosent. For de tjenesteytende næringene totalt utgjør lønnsutgiftene 67,5 prosent, mens tilsvarende tall for industrisektoren er 60,9 prosent. Tjenestesektorens relative betydning for næringslivets forskningsinnsats har de senere årene blitt stadig viktigere, og det kan virke som om finanskrisen vil bidra til å styrke denne utviklingen ytterligere. Basert på søknader til ordningen med skattefradrag for FoU (SkatteFUNN) er det ingen tegn til lavere aktivitet i Budsjetterte FoU-kostnader i godkjente SkatteFUNN-prosjekter for

28 viser en kraftig økning fra 2008; 9,4 milliarder kroner mot 8,3 i Nye prosjekter godkjent i 2009 utgjør 4 milliarder kroner. En del av økningen skyldes trolig at beløpsgrensene er hevet for Som en del av krisepakken for næringslivet ble SkatteFUNN-ordningen styrket ved at grensen for fradragsgrunnlaget ble hevet fra 4 til 5,5 millioner kroner for egenutført FoU og fra 8 til 11 millioner kroner for innkjøpt FoU. Antall aktive SkatteFUNN-prosjekter er noe høyere i 2009; 3590 mot 3530 i Gjennomsnittlig størrelse på godkjente prosjekter har økt fra 2,3 millioner kroner i 2008 til 2,6 millioner kroner i SkatteFUNN gjelder for hele næringslivet, men i praksis brukes ordningen mest av små og mellomstore bedrifter. Tjenesteytende næringer økte mest Bedrifter i industrien brukte 8,6 milliarder kroner på FoU-aktiviteter i 2008, og bedrifter i tjenesteytende næringer brukte nesten 8,5 milliarder kroner. 17 Det er særlig bedriftene i tjenesteytende næringer som har bidratt til veksten i næringslivets totale FoU-kostnader. Tjenesteytende næringer hadde en vekst på 1,1 milliarder kroner, eller 16 prosent. Til sammenlikning økte FoU-kostnadene i industrien med 400 millioner kroner, noe som er en vekst på 5 prosent. Dette er i tråd med trenden de siste årene. Det har over flere år vært de tjenesteytende næringene som har bidratt mest til veksten i næringslivets FoU-aktivitet. Bedrifter i andre næringer har økt FoU-kostnadene med 2 prosent til 1,9 milliarder kroner i Av de andre næringene har utvinning av olje og gass høyest FoU-kostnader, men er redusert med 3 prosent i forhold til Bedrifter i tjenesteytende næringer hadde særlig høyere vekst i lønnskostnader og andre driftskostnader, henholdsvis 19 og 34 prosent. For industrien var tilsvarende vekst bare 7 og 2 prosent. Det var motsatt utvikling for FoU-investeringer i maskiner, utstyr og bygg. FoUinvesteringene økte med 29 prosent i industrien og ble redusert med 21 prosent i tjenesteytende næringer. FoU-investeringene i 2008 var 830 millioner kroner i industrien og 390 millioner kroner i tjenesteytende næringer. Innenfor tjenesteyting var IKT-tjenester den største enkeltnæringen med FoU-kostnader på 2,1 milliarder kroner i Andre enkeltnæringer med høye FoU-kostnader var utgivelse av programvare og arkitekter og tekniske konsulenter (inkl. teknisk prøving og analyse). Innenfor industrien var enkeltnæringen data- og elektronisk industri størst, med nesten 1,9 milliarder kroner i FoU-kostnader. Andre industrinæringer som hadde over 1 milliard i FoU-kostnader, var metallvareindustri, maskinindustri og kjemisk industri. Blant andre næringer var utvinning av olje og gass en stor næring med 1,2 milliarder kroner i kostnader til egenutført FoU. Internasjonalt orienterte foretak dominerende i FoU-virksomheten Foretak som kun selger sine varer og tjenester i Norge, har langt mindre FoU-virksomhet enn foretak som også er rettet mot salgsmarkeder utenfor Norge, se figur prosent av foretakene rapporterte at de solgte varer eller tjenester til markeder utenfor Norge i Disse foretakene sto for 80 prosent av næringslivets FoU-kostnader. De aller fleste av disse foretakene selger også sine varer eller tjenester til markeder i Norge, men det varierer hvilke av markedene som er viktigst. Av foretakene med eksport av varer eller tjenester var det 42 prosent som rapporterte at foretakets viktigste marked var i utlandet. Disse internasjonalt orienterte foretakene med utlandet som viktigste marked, sto for om lag 57 prosent av næringslivets totale FoU-kostnader. Foretak som kun selger varer eller tjenester innenlands, har betydelig mindre FoU-aktivitet. 76 prosent av foretakene solgte bare innenlands, og de bidro med 20 prosent av totale FoU-kostnader. 38 prosent av foretakene rapporterte at de kun selger til lokale/regionale markeder. Disse lokalt orienterte foretakene sto for 4 prosent av næringslivets FoU-kostnader i Figuren viser også at det var klare forskjeller mellom næringene. I forhold til foretak i tjenesteytende næringer er det en større andel industriforetak som har salg i utlandet, og også en større andel som har utlandet som viktigste marked. Det er også en klar størrelseseffekt. Store foretak selger i større grad til utlandet enn mindre foretak. Dette forholdet er mer framtredende i industrien enn i tjenesteyting. Dette kan illustreres ved at 72 prosent av industriens totale FoU-aktivitet blir utført i foretak som har utlandet som det viktigste markedet, mens tilsvarende andel for tjenesteytende foretak 17 Disse tallene er ekskludert de minste foretakene. Inkludert foretak med 5 9 ansatte blir tallene henholdsvis nærmere 8,9 miliarder for industrien og 9,6 for tjenesteyting til FoU-aktiviteter i

29 er 43 prosent. For industriforetak med minst 500 sysselsatte blir 89 prosent av FoU-kostnadene utført av slike internasjonalt orienterte foretak. Figur FoU-kostnader i 2008 etter foretakenes marked. Kilde: SSB/FoU-statistikk Økning i kjøp av FoU-tjenester I tillegg til egenutført FoU-innsats, kjøper aktørene i næringslivet FoU-tjenester fra andre. I 2008 kjøpte næringslivet FoU-tjenester for nesten 5,4 milliarder kroner. Dette representerer en økning på 13 prosent fra året før. For foretak med mellom 10 og 19 ansatte, ble det imidlertid registrert en nedgang på 12 prosent. Det ble i tillegg kjøpt FoU-tjenester for 366 millioner kroner i foretak med 5-9 ansatte. Særlig har det vært stor økning i kjøp fra forskningsinstitusjoner, universiteter og høyskoler i Norge med en oppgang på 22 prosent, samt fra eget konsern i utlandet med 23 prosents økning. Fra forskningsinstitusjoner, universiteter og høyskoler i utlandet, derimot, ble det kjøpt for 4 prosent mindre enn året før. Kjøp fra forskningsinstitusjoner, universiteter og høyskoler i Norge utgjorde nesten 1,2 milliarder kroner i 2008, mens kjøp fra forskningsinstitusjoner, universiteter og høyskoler i utlandet utgjorde 276 millioner kroner. Økningen i innkjøpt FoU har vært spesielt stor i andre næringer 18, nær 20 prosent. Utgifter til innkjøpte tjenester er på samme nivå som utgifter til egenutført FoU i denne gruppen av næringer. Samlet stod disse næringene for 35 prosent av næringslivets utgifter til innkjøpte tjenester. Utvinning av olje og gass veide klart tyngst i denne gruppen. For 2008 var det likevel kraftforsyning som stod for den relativt største økningen. Det ble da kjøpt FoU-tjenester for i overkant av 165 millioner kroner, noe som er en økning på 124 prosent fra året før Finansiering av FoU Mest egenfinansiering av FoU Kostnadene til egenutført FoU blir i stor grad dekket gjennom egenfinansiering, se figur For 2008 ble 75 prosent dekket gjennom foretakenes egne midler, noe som er noe lavere enn det har vært i 18 Andre næringer omfatter næringene fiske, fangst og fiskeoppdrett, bergverksdrift og utvinning, elektrisitets-, gass-, damp- og varmtvannsforsyning, vannforsyning, avløps- og renovasjonsvirksomhet og bygge- og anleggsvirksomhet. 29

30 de seneste årene. Resten av kostnadene dekkes gjennom utenlandsk kapital, ekstern privat norsk finansiering og gjennom offentlige ordninger. Venturekapital klassifiseres under foretakenes egne midler. Venturekapital er en type investering som det er knyttet særlig høy risiko til. Dette gjelder særlig i virksomheters oppstartsfase. Næringslivet finansierte 484 millioner kroner av FoU-kostnadene med venturekapital i 2008 (inkl. foretak med 5-9 sysselsatte). Det er en liten finansieringskilde sammenliknet med andre typer finansiering, og utgjorde 3 prosent av foretakenes egenfinansiering i Denne typen finansiering er vanligere i små enn i store foretak. Små foretak med 5-9 sysselsatte finansierte 10 prosent av sin FoUaktivitet med venturekapital. I foretak med sysselsatte ble 7 prosent av FoU-aktiviteten finansiert med venturekapital. Blant større foretak er venturekapital langt mindre utbredt, og utgjorde kun 8 millioner for foretak med minst 200 sysselsatte. Utenlandsk kapital finansierte 11 prosent av næringslivets utgifter til forskning. Om vi inkluderer foretakene med 5-9 sysselsatte, synker andelen til 10 prosent. Dette fordi de minste foretakene har så godt som ingen finansiering fra utenfor landets grenser. Utenlandsk kapital utgjør i alt 2,1 milliarder kroner, og hele 80 prosent av dette kommer fra utenlandske foretak i samme konsern. Figur FoU-utgifter i næringslivet i 2008 etter finansieringskilde. Foretak med minst 10 sysselsatte. Kilde: SSB/FoU-statistikk Ekstern privat norsk finansiering dekket 6 prosent av FoU-kostnadene. Den viktigste bidragsyteren i denne gruppen er oljeselskap, som tok 44 prosent av de nesten 1,2 milliarder kronene som denne gruppen står bak. Det øvrige ble dekket gjennom det offentlige. Skattefradrag gjennom SkatteFUNN-ordningen utgjorde 585 millioner kroner 19 (inklusiv foretak med 5-9 sysselsatte), noe som tilsvarer nesten 3 prosent av total finansiering. Offentlig finansiering ut over dette utgjorde 1,1 milliarder, som er i overkant av 5 prosent av total finansiering (inklusiv foretak med 5-9 sysselsatte). Når det gjelder SkatteFUNN, ser vi at det er de minste foretakene som får dekket inn den største andelen av sine FoUkostnader gjennom denne ordningen. Foretak med mellom 10 og 19 sysselsatte får dekket over 8 prosent av sin forskningsaktivitet gjennom skattefradrag, og denne andelen er synkende med foretakenes størrelse. Foretak med over 500 sysselsatte får kun dekket inn 0,5 prosent gjennom SkatteFUNN. 19 Gjelder rapporterte oppgaver fra foretak som er med i FoU-statistikken. Det samlede skattefradrag for alle foretak i SkatteFUNN i 2008 var millioner kroner. Av dette ble 764 millioner kroner utbetalt til foretakene. 30

31 1.4.3 FoU etter teknologi og tematiske områder Mye FoU knyttet til informasjons- og kommunikasjonsteknologi i næringslivet Mye av næringslivets FoU-aktivitet er rettet mot IKT. Det ble brukt 7,1 milliarder kroner på FoU knyttet til IKT i 2008, noe som tilsvarer 40 prosent av næringslivets samlede driftsutgifter til FoU, se figur De fleste næringene har noe IKT-rettet FoU-aktivitet, men er sterkt representert i næringene data- og elektronisk industri, utgivelse av programvare og IKT-tjenester. Disse næringene stod for 62 prosent av samlet IKT-forskning. Tar vi med telekommunikasjon og finansiering og forsikring var andelen 81 prosent. De andre teknologiene spesifisert i undersøkelsen, nanoteknologi, annen materialteknologi og bioteknologi er langt mindre utbredt. Nano- og bioteknologi er konsentrert i noen få næringer i industri og tjenesteyting, mens det forskes på annen materialteknologi i mange ulike industrinæringer. Industrien stod for 82 prosent av FoU rettet mot annen materialteknologi. FoU kan også rettes mot en rekke andre teknologiområder som ikke var spesifisert i undersøkelsen. Disse er samlet i kategorien andre teknologiområder, som utgjorde hele 43 prosent av næringslivets FoU-aktivitet. Figur Driftsutgifter til FoU i 2008 etter teknologiområde. Kilde: SSB/FoU-statistikk Energi og miljø viktig FoU-område i næringslivet For næringslivet er det største spesifiserte tematiske området i FoU-statistikken petroleumsvirksomhet, se figur Det ble brukt 3,5 milliarder kroner i driftskostnader til FoU innenfor petroleumsvirksomhet i Utvinning av olje og gass bidro naturligvis mye, med 1,1 milliarder kroner, eller 33 prosent av næringslivets samlede petroleumsrettede FoU. Av andre enkeltnæringer som bidro mye, må spesielt nevnes teknisk konsulentvirksomhet, 800 millioner kroner. Også innenfor produksjon av måle- og kontrollinstrumenter og produksjon av maskiner var det betydelig FoU rettet mot petroleumsvirksomhet. De andre temaområdene innenfor energi og miljø var langt mindre utbredt enn petroleumsvirksomhet. Av disse områdene var fornybar energi størst med 635 millioner kroner. De tre miljøområdene klimaforskning, CO2-håndtering og annen miljøforskning utgjorde til sammen 690 millioner kroner. Av miljøområdene var det annen miljøforskning som var størst, med litt over 375 millioner kroner, og klimaforskning som var minst, med litt under 80 millioner kroner. Næringslivet brukte om lag millioner kroner på FoU rettet mot helse i Helse omfatter blant annet helseregistre, biobanker, klinisk forskning, helseøkonomi og minoritetshelse. Det ble brukt om lag 760 millioner kroner på FoU innenfor mat og om lag 640 millioner kroner på hav. Over 60 prosent av FoU rettet mot mat ble utført i nærings- og nytelsesmiddelindustrien, mens FoU 31

32 rettet mot hav og helse i noe større grad forekom i flere ulike næringer. Tema mat omfatter blant annet matvareproduksjon, matvaretrygghet, foredling, salg og eksport av matvarer. Tema hav omfatter blant annet bruk, overvåking, forvaltning og utforskning av havets ressurser og forskning rettet mot maritim sektor. Figur Driftsutgifter til FoU i 2008 etter temaområde. Kilde: SSB/FoU-statistikk 1.5 Innovasjon i norsk næringsliv Innovasjonsstatistikk gir viktig informasjon om næringslivet og gir en pekepinn på evnen til omstilling og nyskaping. Dette kapitlet er basert på funnene fra SSBs innovasjonsundersøkelse for 2008 som belyser innovasjonsaktiviteten i norsk næringsliv over en periode på tre år fra og med 2006 til og med Vi sier at et foretak er innovativt hvis det i løpet av perioden har introdusert nye eller vesentlig forbedrede produkter (varer eller tjenester) og/eller prosesser. Dette kalles også ofte PP-innovasjon. Om ikke annet er nevnt vil begreper som innovasjon og innovative referere til denne typen innovasjon. Når det refereres til foretak med innovasjonsaktivitet, menes det foretak som har introdusert PP-innovasjoner, har pågående innovasjonsprosjekter med sikte på å introdusere PPinnovasjoner eller har hatt avbrutt aktivitet i perioden uten at det førte til introduksjon av en innovasjon. Alle foretak som har egenutført FoU, er inkludert. Kapitlet ser også andre former for ikketeknologisk innovasjon som markedsmessig innovasjon og organisasjonsinnovasjon. Disse begrepene vil bli brukt separat. 20 For å gjøre det mulig å sammenlikne årets tall med tidligere resultater har innovasjonsundersøkelsen for blitt omregnet til ny næringsstandard (SN2007) og justert slik at resultatsettet bare inneholder næringer og størrelsesgrupper som var dekket av begge undersøkelsene. 32

33 Undersøkelsen 21 forsøker å kartlegge omfanget av innovasjoner i norsk næringsliv og å kartlegge faktorer av betydning for innovasjonsprosessen. Informasjonen som samles inn, inkluderer bl.a. hvilken type innovasjon foretakene driver, omsetning av nye produkter, hvem de samarbeider med, hemmende faktorer for innovasjon og forskjellige metoder for å beskytte innovasjonene Innovative foretak Tall fra innovasjonsundersøkelsen 2008 viser at mer enn hvert fjerde norske foretak har introdusert produkt- eller prosessinnovasjoner (PP-innovasjoner). I likhet med tidligere undersøkelser preges resultatene av at graden av nyskaping varierer mellom ulike næringer og størrelsesgrupper. I næringslivet sett under ett introduserte 27 prosent av foretakene dekket av undersøkelsen nye eller vesentlig forbedrede produkter eller produksjonsprosesser i løpet av treårsperioden prosent av foretakene introduserte produktinnovasjoner, mens 18 prosent introduserte nye prosesser. 11 prosent av foretakene var innovative på begge disse områdene. I tillegg rapporterte 8 prosent av foretakene at de har pågående innovasjonsprosesser eller har avbrutt slik aktivitet i løpet av perioden uten at det resulterte i innovasjon i foretaket. Foretakene rapporterte i stor grad at innovasjonene var utviklet av foretaket selv eller av foretaket i samarbeid med andre foretak eller FoU-aktører. 68 prosent av produktinnovatørene og 57 prosent av prosessinnovatørene utviklet innovasjonene selv, mens henholdsvis 20 og 26 prosent utviklet innovasjonene i samarbeid med andre. Bare i liten grad var innovasjonene i hovedsak utviklet eksternt, men noe oftere for prosessinnovasjoner enn for nye produkter. Ingen økning i innovasjonsaktiviteten 22 Undersøkelsen for innebærer en reduksjon av andelen PP-innovative enheter på 3 prosentpoeng i forhold til forrige periode. Dette skyldes nedgang i andelen produktinnovatører. Andelen prosessinnovative foretak er uendret. Se for øvrig figur Siden innovasjonsundersøkelsen er en utvalgsundersøkelse, er det en viss usikkerhet i resultatene. Denne usikkerheten forsterkes noe av at tidligere data er omregnet til ny næringsstandard. Det er derfor ikke grunnlag for å konkludere med at innovasjonsaktiviteten er redusert på bakgrunn av disse tallene alene. Undersøkelsen for viste imidlertid også en nedgang som var innenfor den daværende usikkerhetsmarginen, så totalt sett er den langsiktige trenden svakt negativ. Sammenlikninger av næringer og størrelsesgrupper som i stor grad skal være direkte overførbare mellom de to undersøkelsene, støtter også opp om antagelsen om at andelen innovative foretak på sikt har blitt noe redusert. 21 SSBs innovasjonsundersøkelse er en del av EUs statistikkbyrås, Eurostats, Community Innovation Survey (CIS) som nå blir gjennomført hvert annet år. Enkelte spørsmål stilles i hver undersøkelse, mens andre kun er med hvert fjerde år. I tillegg er undersøkelsen under løpende utvikling, og kan inneholde engangsmoduler eller bearbeidede utgaver av eksisterende spørsmål. For referanseåret 2008 ble undersøkelsen gjennomført for sjette gang (CIS 2008) mens forrige undersøkelse var for 2006 (CIS 2006).). 22 Komplette resultater fra Innovasjonsundersøkelsen for (CIS 2006) etter SN2002 finnes i publikasjonen Rapport 2009/46, Innovasjon i norsk næringsliv Basistall for undersøkelsen omregnet etter SN2007 kan fås ved å kontakte SSB. 33

34 Figur PP-innovasjon i periodene og Prosent av foretak i populasjonen. Kilde: SSB/Innovasjonsundersøkelsen Store foretak fortsatt mest innovative Innovasjonstilbøyeligheten i næringslivet øker med foretaksstørrelse, se figur Dette er et resultat som går igjen fra tidligere undersøkelser, men forskjellene var mindre markante enn i tidligere år. Bare i industrien var tendensen forholdsvis entydig. Her var 73 prosent av de største industriforetakene innovative, sammenlignet med 25 prosent av de minste. Forskjellene var vesentlig mindre innenfor de tjenesteytende næringene og i andre næringer, bortsett fra for de aller største foretakene. Visse næringsgrupper med mange små og mellomstore foretak hadde imidlertid en svært lav andel innovatører, uavhengig av størrelse. I disse næringene 23 var foretak med under 20 sysselsatte ikke med i årets undersøkelse. Dette påvirker tallene, og resultatene for foretak med henholdsvis over og under 20 sysselsatte er derfor ikke direkte sammenliknbare. Korrigerer vi for denne skjevheten ved å fjerne de aktuelle næringene også fra de øvrige sysselsettingsgruppene, øker andelen innovatører i størrelsesgruppene av foretak med over 20 sysselsatte med mellom 6 og 8 prosentpoeng. 23 Dette gjelder i næringsgruppene F: Bygge- og anleggsvirksomhet og H: Transport og lagring. 34

35 Figur PP-innovasjoner etter størrelsesgruppe i perioden Prosent av foretak i populasjonen ekskl. næringsgruppe F og H. Kilde: SSB/Innovasjonsundersøkelsen Likevel var det først fra foretak med 50 sysselsatte og oppover at det var en klar trend at andelen innovatører øker med foretaksstørrelsen, mens dette tidligere har vært tydeligere for alle sysselsettingsgruppene. Resultatene fra 2008-undersøkelsen kan dermed tyde på at noe av den tidligere observerte effekten av foretakenes størrelse har vært drevet av at en forholdsvis stor andel av de små foretakene i norsk næringsliv totalt sett tilhører de ovennevnte lite innovative næringene. Forskjellig innovasjonsaktivitet i foretak av ulik størrelse kan ha flere årsaker. Blant annet vil store foretak generelt ha større ressurser, både økonomiske og menneskelige, til innovasjonsaktiviteter. Store foretak har dessuten større produktspektre og flere prosesser, og mulighetene er dermed større for innovasjon på minst ett område. Innovatører har en bredere markedsorientering Det framkom av undersøkelsen at det er gjennomgående forskjeller mellom foretak med og uten innovasjonsaktivitet når det kommer til hvilke markeder foretakene selger sine produkter i. Tabellen viser denne fordelingen etter PP-innovasjonsaktivitet, størrelse og foretakets mest ekspansive marked. Den samme tendensen er også tydelig når det gjelder hvilket marked som ansees som viktigst for foretaket. Hele 55 prosent av ikke-innovatørene anså markedet lokalt eller regionalt i Norge som viktigst, mens det tilsvarende tallet for foretak med innovasjonsaktivitet var 29 prosent. Motsatt svarte 18 prosent av de innovasjonsaktive at deres viktigste marked var i utlandet, mens tallet for ikkeinnovatørene var 7 prosent. 35

36 Tabell Innovasjonstilbøyelighet i perioden etter salgsmarked og størrelse. Prosent av gruppene som har PP-innovasjonsaktivitet. Foretak som selger varer/ tjenester kun lokalt/ regionalt Foretak som selger varer/ tjenester kun i Norge Foretak som selger varer/ tjenester (også) i utlandet PP- Innovasjonsaktivitet PP- Innovasjonsaktivitet PP- Innovasjonsaktivitet Totalt % % % 5-9 sysselsatte % % % sysselsatte % % % sysselsatte % % % sysselsatte % % % sysselsatte % % % sysselsatte % % % >=500 sysselsatte % % % Kilde:SSB/Innovasjonsundersøkelsen Noe av dette kan forklares av forskjeller i foretakenes næring og størrelse. Det er naturlig at enkelte næringer i større grad vil ha større markeder enn andre, og det samme gjelder store foretak. Effekten er imidlertid gjennomgående, også brutt ned etter næring og størrelse. Selv i de minste foretakene og i generelt sett lite innovative næringer er det stort sett slik at innovatørene legger større vekt på nasjonale og internasjonale markeder enn ikke-innovatørene. En mulig forklaring på dette kan finnes i den norske geografien og befolkningsstrukturen. Med et spredt bosettingsmønster og forholdsvis store avstander er det ikke urimelig at det finnes til dels store grupper av foretak som primært selger sine varer og tjenester innenfor sin egen region og samtidig er lite utsatt for konkurranse utenfra. Dette kan bidra til at omstillingstakten senkes. På samme måte er Norge som helhet et forholdsvis lite marked i internasjonal sammenheng, og også her kan det tenkes at store avstander er problematisk for etableringen av aktører utenfra. Motsatt vil foretak som selger sine varer eller tjenester utenfor Norge, i større grad være utsatt for konkurranse. Innovasjonsinsentivene vil derfor være sterkere for disse. På samme måte som begrensede innovasjonsinsentiver for ikke-innovatører med en lokal/regional markedstilpasning kan virke innovasjonshemmende, har foretak som faktisk innoverer, muligheten til utvikle egenskaper ved sine produkter og tjenester som gjør at de i større grad også er i stand til å overkomme logistiske og geografiske hindringer for en bredere markedsadgang. Det kan også være snakk om nye prosesser som øker konkurranseevnen generelt sett. Innovasjon bidrar dermed til at disse foretakene er i stand til å konkurrere mer effektivt innenfor større geografiske markeder. Det vil kunne ligge en selvforsterkende effekt i at foretak som innoverer, har en større sjanse til å utvide sitt markedsområde, samtidig som foretak med et bredt markedsområde i større grad vil måtte fortsette å innovere for å takle konkurransen i det samme markedet Formål med innovasjon De to foregående innovasjonsundersøkelsene har sett på hvilke effekter respondentene opplever av sine innovasjoner. Det er imidlertid ofte problematisk for foretakene å svare på dette i forhold til den tidsperioden undersøkelsen skal dekke. Målbare resultater av innovasjoner dukker ikke nødvendigvis opp umiddelbart, og det er langt fra sikkert at foretakene har evaluert innovasjonene sine. Spørsmålet om effekter av innovasjon ble i 2008-undersøkelsen erstattet av et spørsmål som forsøker å kartlegge foretakenes formål med og motivasjon for innovasjonsaktiviteten. Dette inkluderer både produkt-, prosess- og markedsrelaterte drivere. 36

37 Det var betydelige forskjeller mellom enkeltnæringer når det gjaldt de ulike formålene, men generelt sett ble det å forbedre kvaliteten på foretakets varer eller tjenester hyppigst oppgitt. Over halvparten av foretakene med innovasjonsaktivitet svarte at dette var svært viktig. Økt markedsandel og ønsket om et utvidet spekter av varer eller tjenester skilte seg også ut blant formålene og ble hyppig oppgitt. Andre formål, som å erstatte utdaterte produkter eller prosesser, gå inn i nye markeder eller oppfylle forskrifter eller standarder, havnet i et slags midtsjikt. Her ble de oppgitt å være svært viktige av mellom en fjerdedel og en tredjedel av foretakene. Minst viktig av alternativene var å forbedre helse eller sikkerhet og å forbedre miljø. Disse faktorene var forholdsvis gjennomgående lavt rapportert, men i enkelte næringer var også disse faktorene svært viktige for innovatørene. Undersøkelsen viste en klar sammenheng mellom næringer med en høy andel innovative foretak og næringer hvor innovatørene i høy grad svarte at det å gå inn i nye markeder var svært viktig for innovasjonsaktiviteten Innovasjonsaktivitet og -kostnader I tillegg til å redegjøre for introduserte innovasjoner ble foretak med minst 10 sysselsatte bedt om å spesifisere hvilke forskjellige innovasjonsaktiviteter relatert til utvikling av nye produkter eller prosesser de hadde utført i løpet av De ble også bedt om å anslå kostnadene forbundet med disse aktivitetene. Til sammen 77 prosent av foretakene som hadde hatt innovasjonsaktivitet i perioden , svarte at de også hadde hatt en eller flere av disse siste år. De øvrige 23 prosentene av disse foretakene hadde hatt aktivitet i 2006 eller 2007, men ikke i 2008, og vil i hovedsak være sporadiske innovatører. Eget forsknings- og utviklingsarbeid viktigste innovasjonsaktivitet Eget forsknings- og utviklingsarbeid i foretaket ble hyppigst rapportert. Nesten halvparten av foretakene med innovasjonsaktivitet i perioden oppga at de også hadde egenutført FoU i prosent kjøpte FoU-tjenester fra andre. For egenutført og innkjøpt FoU var det en klar tendens til at andelen foretak med slik aktivitet var økende med foretakenes størrelse. Litt over en fjerdedel av de innovasjonsaktive foretakene rapporterte om kompetanseoppbygging som innebar annen opplæring av personale i direkte tilknytning til utvikling og introduksjon av PP-innovasjoner. Nesten like mange, 24 prosent, oppga å ha gått til innkjøp av maskiner, utstyr og programvare. 17 prosent oppga at de hadde aktivitet knyttet til markedsintroduksjon av innovasjoner. Slik aktivitet kan omfatte forundersøkelser, markedstesting og markedsføring i forbindelse med lansering. Minst rapportert var kjøp av annen ekstern kunnskap som ikke er direkte kjøp av FoU. Dette inkluderer bl.a. patenter, lisenser, annen teknologi og ikkepatenterte oppfinnelser, bruk av varemerker og annen kunnskap relatert til utviklingen av nye PPinnovasjoner. Bare 10 prosent oppga dette. 21 prosent svarte at de hadde hatt utgifter knyttet til annen innovasjonsrelatert aktivitet. Næringslivets samlede innovasjonskostnader er beregnet til totalt 27,5 milliarder kroner i Samlet utgjør egenutført og innkjøpt FoU hovedtyngden av dette, med henholdsvis 17,6 og 5,2 milliarder kroner, se også figur Disse tallene avviker noe fra de offisielle tallene i FoUstatistikken, noe som skyldes manglende informasjon om innovasjonsaktivitet for en del FoU-aktører og hvor FoU-tallene er innhentet fra andre kilder enn via undersøkelsen, hovedsakelig årsregnskapene. Investeringer i kjøp av maskiner, utstyr og programvare utgjorde 1,4 milliarder kroner. Andre innovasjonskostnader, inkludert kompetanseoppbygging og markedsintroduksjon av innovasjoner, beløp seg til drøye 1,6 milliarder. Kjøp av annen ekstern kunnskap var den minst betydelige utgiftsposten for foretakene totalt sett. De relativt få foretakene som oppga dette, har samlede kostnader på i underkant av 700 millioner kroner. 37

38 Figur Innovasjonskostnader i perioden etter type. Prosent av totale kostnader. Kilde: SSB/Innovasjonsundersøkelsen Disse tallene støtter tilsynelatende opp under tanken om at innovasjon primært er drevet av anskaffelse av ny kunnskap generelt og FoU spesielt. Det bør imidlertid presiseres at det erfaringsmessig er problematisk å måle kostnadene knyttet til innovasjon, spesielt spesifisering av alle elementene som inngår i en innovasjonsprosess. Et aspekt er at foretakene kan ha vansker med å rapportere den informasjonen de blir bedt om. Innovasjon og underliggende begreper oppfattes ofte som vanskelige å avgrense eller definere presist, og det kan være vanskelig for foretakene å framskaffe informasjonen som omhandler økonomiske størrelser. Rapportering av kostnader knyttet til innovasjon krever at foretakene bryter ned kostnadene sine på en måte som ikke nødvendigvis er naturlig i den daglige driften, og kapasiteten til å oppgi nøyaktige tall vil variere. Noen foretak kan ha separate innovasjonsavdelinger eller innovasjonsprosjekter hvor de reelle utgiftene forholdsvis enkelt kan skilles ut i regnskapene, mens andre igjen vil kunne ha problemer med å få til dette. Videre kan det tenkes at det er en tendens til underrapportering av kostnader som vanligvis ikke skilles ut regnskapsmessig, versus kostnader som FoU. For enkelte foretak kan kostnader knyttet til lisensiering av patenter og annen anskaffelse av ekstern kunnskap også tenkes å være konkurransesensitiv informasjon, noe som vil medføre en motvilje mot å rapportere disse nøyaktig Faktorer som hindrer innovasjon Økonomi fortsatt viktigste hinder for innovasjon De største hindringene for innovasjon i næringslivet ble fortsatt rapportert å være av økonomisk art. For de fleste faktorene det ble spurt om, var andelen som oppga at de var svært viktige eller nokså viktige, forholdsvis stabil sammenlignet med forrige undersøkelse. For høye innovasjonskostnader og mangel på finansiering i foretaket eller konsernet ble rapportert av henholdsvis 55 og 42 prosent av foretakene, se figur Blant de øvrige faktorene skilte to seg ut. Problemer med å holde på eller rekruttere kvalifisert personell var redusert med ni prosentpoeng til 32 prosent, mens usikker etterspørsel etter nye varer og tjenester hadde økt med seks prosentpoeng til 39 prosent. Disse resultatene virker rimelige når de blir sett i sammenheng med konjunkturomslaget som slo ut for fullt i løpet av Selv om foretakene ble bedt om å svare for hele perioden under ett, er det erfaringsmessig grunn til å anta at erindringshorisonten er slik at det er situasjonen i nærmeste fortid som oftest blir rapportert. Datainnsamlingen for undersøkelsen ble foretatt i perioden mai august 2009, og det er nærliggende å tro at hindringene som ble rapportert som viktigst i begynnelsen 38

39 av denne perioden, vil ligge nærmere resultatene fra forrige undersøkelse, da datainnsamlingen foregikk i Figur Hindringer for innovasjonsaktiviteten i perioden Andel av foretak med innovasjonsaktivitet som oppgir faktoren som svært eller nokså viktig. Kilde: SSB/Innovasjonsundersøkelsen Undersøkelsen i 2008 avdekket stort sett det samme mønsteret som tidligere undersøkelser i fordelingen av ulike hemmende faktorer mellom innovative og ikke-innovative foretak. Hver enkelt faktor ble likevel oppgitt av en betydelig lavere andel enheter uten innovasjonsaktivitet, og ikkeinnovatørene oppga færre hemmende faktorer i gjennomsnitt. Derimot oppga hele 62 prosent at ingen av faktorene var relevante for deres foretak, mot 17 prosent av innovatørene. Intuitivt skulle man kanskje tro at ikke-innovatørene ville være de som var mest hindret i sin innovasjonsaktivitet, men det at den motsatte tendensen i rapporteringen er så tydelig, kan tyde på at de ikke-innovative foretakene mer anså spørsmålet som ikke relevant, enn at alle faktorene faktisk var irrelevante. Dette bildet forsterkes hvis man ser på andelen foretak som rapporterte avbrutte eller mislykkede innovasjonsaktiviteter i løpet av perioden. Så mange som tre av fem innovative foretak svarte at de også hadde pågående innovasjonsaktivitet, og henholdsvis 9 og 10 prosent hadde fått innovasjonsaktivitet avbrutt etter prosjektstart eller i planleggingsfasen. De tilsvarende tallene for ikke-innovatørene viser 7 prosent pågående innovasjonsaktivitet, mens aktivitet avbrutt etter prosjektstart eller i planleggingsfasen forekom hos så få som henholdsvis 1 og 3 prosent av enhetene. Dette kan også bidra til å forklare noe av forskjellen i bevissthet rundt hemmende/hindrende faktorer mellom de innovative og de ikke-innovative foretakene. Den kan antakelig forklares av at en stor del av ikke-innovatørene ikke har forsøkt å innovere i utgangspunktet, samtidig som de bare i begrenset grad reflekterer over hvorfor dette er tilfellet. Det er altså relativt få foretak som forsøker å være innovative, men hindres i den grad at de mislykkes og avbryter innovasjonsaktiviteten. 39

40 Disse resultatene var de samme i forrige undersøkelse. Bare blant industriforetakene var det en viss tendens til at tallene for pågående innovasjon økte etter størrelse, også blant enhetene som ikke introduserte PP-innovasjoner i løpet av perioden Organisatorisk og markedsmessig innovasjon Organisasjonsinnovasjon mest utbredt 20 prosent av foretakene rapporterte at de har gjennomført vesentlige endringer knyttet til organiseringen av arbeidet i foretaket. Dette inkluderer innføring av nye organisatoriske metoder, ny organisering av arbeidsrutiner/-prosesser eller nye eksterne relasjoner for foretaket. Like mange 24 hadde innført nye markedsføringskonsepter eller -strategier som skilte seg vesentlig fra de foretaket har brukt tidligere. Slike endringer kalles organisasjons- og markedsinnovasjon og kan defineres som ikke-teknologiske innovasjoner. Fordeling etter størrelse og næring varierte imidlertid mye. I industrien og i de tjenesteytende næringene var det en overvekt av markedsinnovatører, men forskjellen mellom organisasjons- og markedsinnovatører var forholdsvis liten. I de andre næringene var organisasjonsinnovasjon klart mest utbredt. Organisasjonsinnovasjon forekom oftere jo større foretakene var innenfor alle hovednæringene, men for markedsinnovasjoner var denne tendensen bare entydig innenfor industrien, se også figur Disse sammenhengene kan for en stor del forklares ved at store organisasjoner naturlig nok har et større behov for organisasjonsmessig tilpassing. Store industriforetak produserer også et større spekter av fysiske varer, noe som kan frembringe flere endringer også i deres markedsorientering. Tidligere undersøkelser har dessuten vist at organisasjons- og markedsmessig innovasjon ofte forekommer i direkte tilknytning til endringer i foretakenes produkttilfang eller nye produksjonsprosesser. Hele 56 prosent av foretakene med slik innovasjon har også introdusert PPinnovasjoner i løpet av perioden Den mest utbredte formen for organisasjonsinnovasjon var nye metoder for organisering av arbeidsansvar og beslutninger, noe som ble gjennomført av over 80 prosent av organisasjonsinnovatørene. Dette er en dobling i forhold til andelen som hadde innført nye metoder for organisering av eksterne relasjoner, mens andelen som hadde innført ny forretningspraksis, lå mellom disse. For markedsinnovasjon var det, ikke overraskende, forskjell mellom foretak som hadde utviklet nye produkter og foretak som ikke hadde gjort det. For foretak med PP-innovasjon var vesentlige endringer i design den mest utbredte formen for markedsinnovasjon, mens for foretak uten PP-innovasjon var nye media eller nye måter for promotering det mest vanlige. 24 Foretak med mellom 5 og 9 sysselsatte ble også spurt om de hadde gjennomført markedsinnovasjoner, men spørsmålet var for disse utformet med oppgitte alternativer. 10 prosent av de minste foretakene svarte her at de hadde introdusert markedsinnovasjoner. 40

41 Figur Organisasjons- og markedsinnovasjon i perioden etter hovednæring og størrelsesgruppe. Kilde: SSB/Innovasjonsundersøkelsen 1.6 Internasjonale sammenligninger av FoU-innsats og innovasjon Kunnskapsbasert økonomisk vekst er et satsingsområde i mange av verdens land, noe som fører til at det globale FoU-landskapet er i stadig endring. Nye globale FoU-aktører har kommet fram, særlig i asiatiske land, med Kina i en særstilling de senere årene. Omkring 75 prosent av all verdens forskning utføres utenfor Europa. 25 I mange land er FoU-aktiviteten i ferd med å bli mer internasjonal, for eksempel er EUs rammeprogram åpnet opp for land utenom EU-systemet. Foretakenes utviklingsavdelinger holder som regel til i det landet morselskapet ligger, men også her er det endringer internasjonalt. Dette kapitlet omtaler internasjonale sammenligninger av FoU-intensitet. Tallmaterialet i kapitlet er i hovedsak fra OECD, som samler statistikk fra sine 30 medlemsland samt 9 andre land. Oppdateringen av internasjonal FoU-statistikk tar lang tid, og mange av tallene i kapitlet vil være foreløpige tall. Tall for OECD-landene samlet for 2008 foreligger ennå ikke, kun for enkelte land, deriblant de nordiske landene. Internasjonale sammenligninger De internasjonale sammenligningene er basert på FoU-undersøkelsene som de enkelte land gjennomfører, standardisert gjennom OECDs «Frascati-manual» med definisjoner, klassifiseringer og retningslinjer for bearbeiding av data for måling av FoU-virksomhet, er sammenstilt her, se også metodevedlegget i denne rapporten. Den sjette versjonen av Frascati-manualen ble utgitt i 2002 (OECD, 2002). Ifølge OECDs retningslinjer er det de utførende sektorene som skal danne grunnlaget for kartleggingen av FoU-innsats, og det skilles mellom følgende FoU-utførende sektorer: - Foretakssektoren (Business Enterprise Sector) - Offentlig sektor (Government Sector) 25 European Commission (2008): 6. På bakgrunn av tallmateriale fra Eurostat, OECD og UNESCO. 41

42 - Privat ikke-forretningsmessig sektor (Private Non Profit Sector; PNP Sector) - Universitets- og høgskolesektoren (Higher Education Sector) I Norge omfatter foretakssektoren i tillegg til næringslivet også en del enheter i instituttsektoren. Disse enhetene betjener hovedsakelig næringslivet og omfatter bransjeinstitutter og næringslivsorienterte oppdragsinstitutter. Offentlig sektor omfatter enheter i instituttsektoren som er departementsunderlagte eller -tilknyttede institusjoner, samt andre offentlige eller halvoffentlige institusjoner og offentlig rettede oppdragsinstitutter. Institusjoner av PNP-karakter er fåtallige og små i Norge. I rapporteringen til OECD og annen internasjonal statistikk inkluderes disse derfor i offentlig sektor. FoU ved internasjonale institusjoner skal ikke rapporteres i internasjonal statistikk. Ved internasjonale sammenligninger avviker tallene derfor noe fra den nasjonale statistikken, der FoU ved nordiske institusjoner inngår. Universitets- og høgskolesektoren er dermed den eneste utførende sektoren som er identisk i nasjonal og internasjonal statistikk. I internasjonal FoU-statistikk er det flyten av penger mellom sektorene som registreres, og de sektorene som avgir penger, blir finansieringskilde. Både sektorinndelingen og finansieringskilder i nasjonal statistikk avviker derfor noe fra den internasjonale statistikken FoU-utgifter Realveksten i OECD-landenes FoU-utgifter var på 5,3 prosent fra 2006 til Tall for OECD samlet foreligger ikke ennå for Til nå har 23 av 39 OECD land rapportert inn sin FoU-innsats for 2008, og for disse 23 landene har det vært en samlet realvekst fra 2007 til 2008 på 3,1 prosent. USA utgjør to tredjedeler av den innrapporterte FoU-innsatsen for Landet har hatt en realvekst på 4,4 prosent i FoU-utgifter i perioden. De øvrige OECD-landene har dermed hatt en dårligere utvikling i samme periode. Av de 23 landene som har rapportert FoU-innsats for 2008, var det 16 land som hadde en lavere utvikling i FoU-utgiftene mellom 2007 og 2008, enn i perioden , deriblant Norge. For disse landene er det en tendens til at lavere vekst i første rekke er tilfellet for foretakssektoren. Blant landene som har rapportert om større realvekst i FoU-utgifter i den siste av de to periodene, er Polen, Portugal, Sverige og USA. Totalt 7 land, herunder Russland, Canada og, ikke overraskende, Island, hadde en realnedgang i FoU-utgiftene fra 2007 til De landene som hadde 10 prosent eller mer vekst i FoU-utgiftene mellom 2006 og 2007, var en sammensatt gruppe. Kina har siden 1997 har hatt en årlig vekst i FoU-utgiftene på mellom 12 og 32 prosent med en gjennomsnittlig årlig vekst på nær 20 prosent. Også andre asiatiske vekstøkonomier, som Taiwan, Korea og Singapore, rapporterte om stor vekst i FoU-utgiftene mellom 2006 og Ingen av disse landene har rapportert tall for Også europeiske land som gjennomgår større endringer, som Portugal, Romania, Spania og Irland, hadde en realvekst på over 10 prosent fra 2006 til Portugal rapporterer om vekst på over 10 prosent også fra 2007 til Fem land hadde realnedgang i FoU-utgiftene fra 2006 til 2007; Ungarn, Slovenia, Mexico, Island og Canada. Av disse rapporterte altså Canada og Island om fortsatt nedgang, mens Slovenia oppga en realvekst på 15 prosent fra 2007 til Tall for Ungarn og Mexico foreligger ennå ikke for USA er fremdeles den største FoU-nasjonen USA var verdens klart største FoU-nasjon i 2007 med 40 prosent av FoU-utgiftene innenfor OECD, etterfulgt av Japan med 21 prosent, Tyskland med 9 prosent, Frankrike og Korea med 5 prosent og Storbritannia med 4 prosent. Kina er ikke OECD-medlem, men om landets FoU-utgifter ble lagt til OECD-totalen, ville landets andel utgjort om lag 9 prosent i Kina har siden 2005, da det passerte Tyskland, vært verdens tredje største forskningsnasjon målt i absolutte FoU-utgifter. FoU-innsatsen i Norden utgjorde i underkant av 4 prosent av FoU-innsatsen innenfor OECD i Totalt utgjorde FoU-utgifter i de fem nordiske landene 271,9 mrd. kr i Sverige er den største FoU-nasjonen i regionen, med 44 prosent av den nordiske innsatsen. På andre plass følger Finland med 22 prosent, dernest følger Danmark (18 prosent) og Norge (15 prosent) like bak. Det har vært store endringer i det FoU-statistiske verdensbildet de siste 10 årene. OECD samlet på midten av 1990-tallet inn opplysninger om 28 land. Siden har det kommet med 11 nye land, herunder Kina som den største vekstnasjonen. USAs hegemoni er redusert, og Japans andel har sunket. De store landene i Vest-Europa har fått sin andel redusert, mens Nordens andel er stabil. Hvordan USAs dominerende rolle når det gjelder bruk av ressurser til forskning har endret seg, kan vises ved å måle de andre landene relativt til USA. Ser man på de seks landene med høyest FoU-utgifter i

43 utenom USA, og sammenlikner dette med USAs FoU-utgifter, ser man at Korea, Tyskland, Japan og Kina har økt sine FoU-utgifter mer enn USA, mens Storbritannia og Frankrike har samme eller lavere forholdstall. Figur FoU-utgifter for utvalgte land målt mot USAs utgifter til FoU i 1998 og Kilde: OCED Main Science and Technology Indicators 2009:1 Kinas FoU-utgifter tilsvarte i 2007 en fjerdedel av utgiftene USA brukte på FoU, mot 7 prosent i 1998, mens Japan har gått fra rundt en tredel til halvparten av USAs utgifter. I samme periode har forholdstallene for Tyskland, Frankrike og Storbritannia endret seg lite, mens Koreas andel øker (tilsvarer 11 prosent av USAs utgifter i 2007 mot 6 prosent i 1998). For Norge har den tilsvarende andelen gått fra 1,0 til 1,1 prosent. Norsk FoU-intensitet fortsatt lav i OECD-sammenheng FoU-utgifter som andel av BNP er en grov indikator som påvirkes av variasjoner i landenes økonomiske strukturer og fluktuasjoner i landenes BNP-utvikling. Det er samtidig en indikator som er svært hyppig brukt på politisk nivå, blant annet av EU-kommisjonen. I 2001 ble Lisboa-målet tallfestet. Dette gikk ut på at medlemslandene skulle bruke 3 prosent av BNP på FoU, 1 prosent offentlig finansiert og 2 prosent finansiert av næringslivet. I Norge har også veksten i FoU-innsats helt siden 1985 vært knyttet til denne indikatoren. Norges BNP-andel på 1,6 prosent ligger lavere enn andre land det er naturlig å sammenligne med, som de nordiske landene, og lavere enn gjennomsnittet for OECD-landene på 2,3 prosent. Målt etter denne indikatoren befinner Norge seg i den siste tredjedelen av landene OECD samler inn data for. Noe av årsaken til det lave nivået på FoU som andel av BNP er knyttet til høy verdi på BNP i Norge. For Norge gikk samlet FoU som andel av BNP noe ned fra 2007 til 2008, fra 1,65 prosent til 1,62 i Bortsett fra i 2007 har BNP-andelen vært svakt nedadgående de siste årene. Nedgangen i BNP-andel skyldes i stor grad sterk verdiøkning for olje- og gassvirksomheten. I Forskningsmeldingen (St.meld. nr. 30 ( ):Klima for forskning) som ble lagt fram i 2009, er det fortsatt et uttrykt politisk mål at FoU skal utgjøre 3 prosent av BNP. Tidligere var dette målet tidfestet til 2010, men blir nå oppgitt som et langsiktig mål uten spesifisert tidshorisont. Regjeringen vil imidlertid supplere 3- prosentmålet med andre indikatorer, blant annet FoU-innsats knyttet til fastlands-bnp. I likhet med Norge har de fleste OECD- og EU-land hatt en svak utvikling i FoU-utgiftene som andel av BNP de siste årene. EU15 samlet og de andre nordiske landene har imidlertid økt sin FoUandel fra 2007 til Dette skyldes delvis en realnedgang i BNP som tilfellet var for Danmark og Sverige fra 2007 til Norge har imidlertid hatt høyest vekst i FoU-utgifter, men har også hatt best utvikling i BNP. 43