Regress i reisebefraktningsforhold

Transkript

1 Regress i reisebefraktningsforhold - I hvilke situasjoner har rederen med hjemmel i Gencon klausul 10, et regresskrav overfor befrakteren? Kandidatnummer: 710 Leveringsfrist: Antall ord: 15961

2 Innholdsfortegnelse 1 INNLEDNING Presentasjon av oppgavens tema Kilder og metode Oppgavens oppbygning VIL REDERENS REGRESSRETT OVERFOR BEFRAKTEREN, PÅVIRKE FORHOLDET MELLOM SELGEREN OG KJØPEREN? Innledning Kort om risikoens overgang Dersom kjøpskontrakten inneholder en regresshjemmel, vil denne anerkjennes i norsk rett? Kan selgerens regresskrav hjemles i ulovfestet rett, på grunnlag av betraktninger rundt risikoens overgang? Sammenfattende kommentarer REGRESS MED HJEMMEL GENCON KLAUSUL 10 I HVILKE SITUASJONER KAN DENNE TJENE SOM RETTSLIG GRUNNLAG FOR REDERENS REGRESSKRAV OVERFOR BEFRAKTER? Innledning En oversikt over sentrale tolkningstemaer knyttet til Gencon klausul Første utfordring - Regulerer klausul 10 rederens regressrett når rederen pålegges et ansvar under preseptorisk lov? Andre utfordring - Vil tolkningen av klausul 10 som en absolutt regressadgang anerkjennes av norsk rett? Regress etter forhenværende Gencon klausul 9, og den mulige årsaken til endringen Innledning Nærmere om anvendelses område til klausul Hva innebærer det at certepartiet henviser til Congenbill? Innledning I lys av engelsk rett: Hva innebærer det at certepartiet henviser til Congenbill? I lys av norsk rett: Hva innebærer det at certepartiet henviser til Congenbill? Sammenfattende kommentarer Tolkning av klausul 10 i lys av parts perspektiver Innledning Hva er rederens behov for en absolutt regressadgang i

3 3.5.3 Hva er befrakterens motivasjon for å innvilge rederen en absolutt regressadgang Hva blir igjen av klausul 10 dersom man tolker den som en begrenset regresshjemmel Oppsummering og konklusjon AVSLUTTENDE BEMERKNINGER LITTERATURLISTE ii

4 1 Innledning 1.1 Presentasjon av oppgavens tema Tema for denne oppgaven er rekkevidden av Gencon klausul 10 som regresshjemmel, nærmere bestemt i hvilke situasjoner denne vil tjene som hjemmel for rederens regresskrav overfor befrakteren. Det vil i denne oppgaven bli gjort rede for transportørens [heretter betegnet som reder], befrakterens [selger], og kjøperens [konnossementsinnehaver] rettsstilling under regressomgangen. Befrakter er den parten som inngår avtale med rederen om å befrakte et skip. Oppgaven forutsetter at dette skjer på et Gencon certeparti, men drøftelsen vil i tillegg ha generell overføringsverdi på spørsmålet om regress i reisebefraktning generelt. Forholdet mellom reder og befrakter reguleres av certepartiet. Dersom lasten skades eller går tapt, er det nødvendig å se hen til certepartiet for å fastlegge hvorvidt det er rederen eller befrakteren som skal være ansvarlige. Rederen vil sjeldent være den parten som skal være ansvarlig etter certepartiet, da Gencon klausul 2 inneholder en omfattende ansvarsfraskrivelse. Når det utstedes og overdras det et konnossement blir situasjonen imidlertid mer kompleks. Overdragelsen av konnossementet medfører at det er konnossementets vilkår, som regulerer forholdet mellom konnossementsinnehaver og rederen, samt at sjølovens preseptoriske regler om rederens lasteskadeansvar kommer til anvendelse. 1 For rederen innebærer dette at han risikerer å bli holdt ansvarlig for tap av eller skade på last, som han etter certepartiets klausul 2, har forbeholdt seg ansvarsfrihet for. Dette kan skyldes følgende to omstendigheter. For det første kan konnossementet inneholde bestemmelser som er mer lastevennlige og dermed strengere i relasjon til rederens ansvarsområde. For det andre kan rederens ansvar være en konsekvens av at konnossementet er underlagt preseptorisk lovgivning. Det er her spørsmålet om rederen har et regresskrav overfor befrakteren kommer inn, fordi det kan fremstå som rimelig at rederen skal holdes skadesløs i de tilfeller han pålegges et større ansvar enn forutsatt mellom partene i certepartiet. Formulert som spørsmål: Har rederen et regresskrav overfor befrakteren dersom han blir ansvarlig som følge av at befrakteren har overdratt konnossementet, når dette medfører at rederen ikke kan påberope seg ansvarsfraskrivelsen i Gencon klausul 2? 1 Dette følger av sjøl. 325 (1) som legger til grunn at dersom konnossementet overdras så vil dette bestemme rettsforholdet mellom reder og konnossementsinnehaver. Videre følger det av 325(2) jf. 253 at reglene i kapittel 13 da vil komme til anvendelse, med den konsekvens at rederen vil være ansvarlig overfor konnossementsinnehaver etter 275 og

5 I forbindelse med rederens regressrett i reisebefraktning, er det særlig to rettsavgjørelser som er relevant. Den ene er en norsk Høyesterettsdom, mens den andre er en engelsk rettsavgjørelse. Riktignok omhandlet disse regress etter Gencon 76, hvor man ikke hadde tilsvarende klausul som man nå finner i Gencon 94 klausul 10. Den norske høyesterettsavgjørelsen Vestkyst 2 gjaldt et parti aluminium som ble solgt c.i.f til England. Ved ankomsten viste det seg at deler av partiet var gått tapt og varemottager krevde erstatning fra rederen. Rederen utbetalte erstatningen, og rettet så et regresskrav mot befrakteren for denne utbetalingen. Grunnlaget for kravet var sjøloven 95 (4) (nåværende sjøl. 338 (3)) og Gencon klausul 2. Sistnevnte var en påstand om at det forelå et kontraktsmessig grunnlag for regress. 3 Retten avviste at sjøl. 95 (4) (nåværende sjøl. 338 (3)) hjemlet rederens regresskrav. Begrunnelsen var at sjøl. 95 (4) kun ga rederen et regresskrav, der rederens ansvar er en konsekvens av at konnossementet inneholder vilkår som pålegger rederen et større ansvar enn under certepartiet. Der rederens ansvar følger av preseptorisk lov, er dette følgelig ikke en konsekvens av at konnossementet inneholder andre vilkår enn certepartiet. I forbindelse med spørsmålet om rederen på grunnlag av Gencon klausul 2, hadde et regresskrav overfor befrakteren. Tok retten stilling til hvorvidt rederen har et regresskrav overfor befrakteren - når han som følge av at konnossementet overdras - ikke kan påberope seg klausul 2 overfor befrakteren. Dette ble avvist av retten. Begrunnelsen var den at klausul 2 var utformet som en ren ansvarsfraskrivelse, og da denne gikk langt i å beskytte rederen, var det naturlig å tolke denne strengt. Det ble presisert at det ikke er noe i veien for at partene avtaler at rederen skal ha en slik regressadgang, men at dette må fremgå uttrykkelig av avtalen. Følgelig kreves det en «særskilt hjemmel» for regress, noe som på det tidspunktet da dommen falt også var i tråd med den generelle oppfatningen i norsk rett. Den andre avgjørelsen som tar stilling til rederens regressrett, er en engelsk rettsavgjørelse. I The C. Joyce 4 hadde melkepulver blitt transportert fra Amsterdam til Sør Afrika. Ved ankomsten viste det seg at lasten var blitt skadet og varemottager krevde erstatning fra rederen. Rederen utbetalte, og rettet så et regresskrav mot befrakter på grunnlag av Gencon klausul 2. Partene hadde inngått avtalen etter Gencon, men tatt inn en klausul som uttrykkelig regulerte at konnossement som ble utstedt, skulle inneholde en «paramount» klausul 5. I likhet med i 2 Rt Falkanger (2016) s [1986] 2 Lloyd`s Rep En «paramount» klausul er en klausul som inkorporerer Hague/Hague-Visby reglene, dette innebærer at man har en kontraktsrettslig hjemmel for å anvende Hague/Hague-Visby reglene på forholdet mellom reder og konnossementsinnehaver. Ved en eventuell motstrid mellom konnossementets vilkår og Hague/Hague-Visby reglene vil «paramount» klausulen gå foran, se Aikens (2006) s

6 Vestkyst tok retten stilling til hvorvidt rederen med hjemmel i Gencon klausul 2, hadde et regresskrav overfor befrakteren. Retten utalte at man må fastlegge hvilket ansvar rederen har akseptert under certepartiet, og da må man se på certepartiet som helhet. Rederen hadde forbeholdt seg ansvarsfrihet i klausul 2, for denne type tap. Imidlertid ble det lagt vekt på at rederen hadde akseptert et ansvar under Hage/Hague-Visby reglene, da han hadde forpliktet seg til å signere et konnossement med en «paramount» klausul. I lys av dette kunne man dermed ikke legge til grunn at rederens ansvar utelukkende fulgte av klausul 2. I de senere årene har man i norsk rett fraveket tanken om at regress krever en særskilt hjemmel. Tilsynelatende er den rådende oppfatningen i dag at «det følger av alminnelige rettsgrunnsetninger, at den som har dekket en annens forpliktelse, normalt og som utgangspunkt, har et regresskrav i behold. Det er avskjæring av regress som krever særskilt hjemmel». 6 At regressretten nå kan følge av ulovfestet rett kommer også til uttrykk i Jobst Oldendorff 7. I denne saken fikk rederen medhold i sitt regresskrav overfor befrakteren. I forhold til hjemmelen for regress utalte retten følgende: «hjemmelen for regress er som påvist alminnelige kontraktsrettslige prinsipper. Positiv kontraktsmessig regresshjemmel er ikke påkrevet». 8 Dette viser at rederens under et tidscerteparti kan ha et regresskrav overfor befrakteren, på ulovfestet grunnlag. I forlengelse av dette kan det være aktuelt og interessant, å vurdere hvorvidt det kan sies å foreligge en ulovfestet regressadgang også i reisebefraktning. Hvorvidt rederen på ulovfestet grunnlag kan ha et regresskrav overfor befrakteren, er noe som oppgaven ikke vil gå nærmere inn på. Først og fremst fordi man nå har en uttrykkelig regresshjemmel i Gencon klausul 10. Avhengig av rekkevidde man tilskriver regresshjemmelen, kan det etter omstendighetene bli aktuelt å vurdere hvorvidt en ulovfestet regressadgang eksisterer. 1.2 Kilder og metode Det finnes noe norsk litteratur som omhandler temaet regress i reisebefraktning. Vogt- Eriksen 9 behandler spørsmålet om regress i certepartiforhold, hvor han blant annet drøfter Vestkyst og Jobst Olderndorff. Jantzen 10 tar stilling til regressspørsmålet både i sin bok gods- 6 Se Rt s. 1036, som gjaldt et regressoppgjør mellom to forsikringsselskaper i forbindelse med uriktig utbetalt forsikringsoppgjør. 7 ND denne saken omhandlet rederens regressrett overfor befrakteren i tidsbefraktning. Rederen hadde her betalt erstatning til en lossearbeider som ble skadet under en losseopereasjon, og krevde så å bli holdt skadesløs av befrakteren. 8 ND s Vogt-Eriksen (1980). 10 Jantzen (1938). 3

7 befordring til sjøs, samt tidsbefraktning. Stang Lund 11 gjør rede for rederens regressrett overfor befrakteren både i tidsbefraktning og reisebefraktning. Disse rettskildene behandler imidlertid ikke regress etter Gencon klausul 10, noe som er naturlig med tanke på at de er fra tiden før man endret Gencon og tok inn klausul 10. Det var heller ikke noe relevant å hente i Gram sin bok «fraktavtaler». 12 De forfatterne som tar stilling til regress i reisebefraktning, vurderer dette ut ifra Gencon klausul 2. Riktignok behandles spørsmålet om regress i reisebefraktning av Falkanger 13, men boken tar utgangspunkt i regress etter Gencon Meg bekjent er det kun en artikkel som tar stilling til Gencon klausul Det har dermed vært magert med rettskilder, de nevnte rettskildene har imidlertid relevans i forbindelse med oppgavens kapittel 2. Av den grunn har oppgaven i forbindelse med tolkningen av Gencon klausul 10, til dels benyttet seg av engelsk juridisk teori. 15 Rekkevidden av klausul 10 har meg bekjent, ikke blitt behandlet av noen rettslig instans i Europa. 16 I sammenheng med tolkningen av Gencon klausul 10, er det særlig Vestkyst som er relevant. Til tross for at denne omhandlet den eldre versjonene av Gencon, gir den uttrykk for relevante synspunkter i relasjon til regress-spørsmålet. Utover dette vil oppgaven i begrenset utstrekning henvise til norsk Høyesterettspraksis. Da standardkontraktene på sjørettens område i hovedsak er utformet på bakgrunn av engelsk rett 17, og de fleste tvistene behandles av engelske domstoler, vil denne oppgaven også ta for seg en rekke engelske rettsavgjørelser. Disse vil først og fremst anvendes til å belyse hvordan man etter engelsk rett ser på regress i reisebefraktning. Ved flere anledninger har oppgaven brukt nettsiden hvor man i forhold til noen av standardkontraktene finner forklarende noter til hvordan de ulike klausulene i kontrakten skal forstås. 18 Oppgaven vil tolke Gencon klausul 10 i lys av disse rettskildene, utover dette vil reelle hensyn være en sentral rettskilde. 11 Stang-Lund (1988). 12 Gram (1977). 13 Falkanger (2016). 14 Solvang (2003). 15 Utover dette har jeg undersøkt om det finnes artikler skrevet om Gencon klausul 10 i Sverige, Danmark og Tyskland. Det finnes riktignok en avhandling på Tysk som tar for seg blant annet Gencon klausul 10, men uten at rekkevidden til klausul 10 problematiseres. 16 Jeg har undersøkt om det finnes rettspraksis om dette emnet i Tyskland, Sverige, Danmark, Norge og England. 17 Mikelsen (2008) s Tilgangen til informasjonen som gis på denne nettsiden har imidlertid blitt endret i løpet av skriveprosessen. 4

8 1.3 Oppgavens oppbygning Oppgaven består av en generell introduksjon til tema og en hoveddel. Hoveddelen er delt opp i to kapitler. I oppgavens kapittel 2 vil det blir redegjort for rettsstillingen til kjøper og selger (befrakter), dersom rederen gis en regressadgang. Det har blitt hevdet at dersom rederen har et regresskrav overfor befrakteren, for det ansvaret han har blitt pålagt under preseptorisk lov, vil dette medføre at selgeren etter omstendighetene har et regresskrav overfor kjøperen. 19 Skulle det være slik at selgeren i forlengelsen av rederens regresskrav, har et tilsvarende regresskrav mot kjøpere, vil dette være et sentralt tolkningsmoment ved tolkningen av klausul 10. Dermed er det hensiktsmessig å først ta stilling til hvilke ringvirkninger rederens regresskrav kan få for selger og kjøper. Dette er videre noe som kan avklares uten at det er nødvendig å trekke inn klausul 10. Først vil det vurderes hvorvidt norsk rett vil anerkjenne en kontraktsrettslig regressklausul mellom selger og kjøpere. Deretter vil det blir vurderte hvorvidt selgeren på ulovfestet grunnlag vil ha et regresskrav overfor kjøperen. I kapittel 3 vil oppgaven foreta en tolkning av Gencon klausul 10, for å fastlegge i hvilke situasjoner denne hjemler rederens regresskrav overfor befrakteren. Først vil det bli redegjort for det generelle innholdet i klausulen. Deretter vil oppgaven fokusere på den tolkningstvilen som oppstår, og søke å løse denne gjennom en tolkning. I forbindelse med dette vil oppgaven primært tolke klausul 10 i lys av norsk rett, men også engelsk rett får en ikke ubetydelig rolle i denne vurderingen. Oppgavens første del er en tolkning av klausul 10 i lys av en tidligere versjon av Gencon og dens ordlyd. Oppgavens andre del, fokuserer på en tolkning av klausul 10 i lys av reelle hensyn, eller som oppgaven har valgt å kalle «parts perspektiver». Avslutningsvis vil oppgaven gi en gi en oppsummering og konklusjon. 19 Falkanger (2016) s. 414, Lund (1988) s. 344 og Solvang (2003) s

9 2 Vil rederens regressrett overfor befrakteren, påvirke forholdet mellom selgeren og kjøperen? 2.1 Innledning. I teorien har det blitt hevdet at dersom rederen får et regresskrav overfor befrakteren, så vil dette kunne medføre at selgeren har et regresskrav overfor kjøperen. 20 Årsaken til dette er følgende: Når befrakteren forpliktes til å holde rederen skadesløs, der denne blir ansvarlig under preseptorisk lov, kan det argumenteres at det er befrakteren som har risikoen for varene under transporten. Dette vil være et ansvar som er i strid med det som følger av kontrakten mellom selger og kjøper, her vil nemlig risikoen for varene gå over på kjøperen når disse er om bord på skipet. Det har dermed blitt argumentert at selgeren på grunnlag av betraktninger om risikoens overgang mellom selger og kjøpere, kan ha et regresskrav overfor kjøperen. Kjøperen på sin side, vil igjen kunne ha et regresskrav for dette ansvaret overfor rederen, og man har da satt i gang en regresskarussell som det er vanskelig å stoppe. Flere teoretikere mener at denne potensielle regresskarusellen er den egentlige årsaken til at retten i Vestkyst avviste rederens regresskrav overfor befrakteren. 21 Lund 22 beskriver og begrunner regresskarusellen på følgende måte: Det er mulig at resultatet i «VESTKYST»- saken er riktig, idet rederens regresskrav ble rettet mot avskiperen som samtidig var selger av godset. Hvis regress var blitt innrømmet rederen, ville det ha betydd at avskiperen (selgeren) hadde hatt risikoen for varenes hendelige undergang etter at disse var skipet om bord, hvilket var i strid med salgsavtalen som var på normale C.I.F. betingelser. Man kunne tenke seg at selgeren i så tilfeller etter salgskontrakten ville gått på kjøperen, som igjen ville ha gått på rederen, og dermed ville man i realiteten ha satt i gang en regresskarussell som var vanskelig å stoppe. 23 Når man i et tilfelle som dette har en uttrykkelig regresshjemmel i klausul 10, kan det spørres om Lund sin argumentasjon, som tar utgangspunkt i Gencon 2, er treffende. Risikoovergangen er noe som reguleres i avtalen mellom kjøper og selger, denne er følgelig rederen uvedkommende. Årsaken til at rederen holdes ansvarlig er sjøloven, og årsaken til at selger (befrakter) er ansvarlig, er klausul 10. Dersom rederen imidlertid har et regresskrav basert på 20 Falkanger (2016) s. 414, Lund (1988) s Falkanger (2016) s. 414, Lund (1988) s. 344 se også ND s Lund (1988). 23 Lund (1988) s

10 Gencon klausul 2, som ikke er en regressbestemmelse som sådan. Vil dette i realiteten innebære at man gir rederen et regresskrav på ulovfestet grunnlag. Dette vil igjen innebære at befrakteren, overfor rederen, bærer risikoen for rederens potensielle tap. I forholdet mellom selger og kjøper vil risikoen imidlertid fremdeles gå over på kjøperen, uten at dette forandres ved å tolke klausul 2 som en regresshjemmel. De vurderingene som tas i forlengelsen av dette, vil stort sett være sammenfallende. I det følgende vil oppgaven undersøke hva som ligger i risikoens overgang. For så å vurdere hvorvidt norsk rett vil anerkjenne en slik kontraktsrettslig regresshjemmel, eller om den vil kjennes ugyldig/settes til siden. Årsaken til at oppgaven skal vurdere dette, er at det har blitt hevdet i teorien at en regressadgang vil stride mot de hensyn som begrunner sjølovens preseptoriske regler. Deretter vil det vurderes hvorvidt selgeren, på grunnlag av alminnelige rettsgrunnsetninger, kan ha et regresskrav overfor befrakteren. Dersom en slik adgang vil stride mot de hensynene som hviler bak sjøloven, kan dette tale for at man bør avskjære regressretten allerede i forholdet mellom reder og befrakter. En slik konsekvens vil kunne være et tungtveiende argument ved tolkningen av Gencon klausul 10. I lys av dette er det hensiktsmessig at dette er et forhold som avklares før man tar fatt på selve tolkningen av klausul Kort om risikoens overgang I sjøretten er det vanlig praksis å anvende standardklausuler utarbeidet av Det Internasjonale Handelskammer. Disse klausulene går under navnet INCOTERMS. 24 INCOTERMS er i hovedsak leveringsvilkår for alle typer varer, for at disse skal være gjeldene er det nødvendig at de enten utgjør selve kjøpskontrakten eller at partene henviser til standardklausulene i avtalen. 25 Det som er relevant for denne oppgaven er hvordan disse klausulene regulerer risikoovergangen fra selger til kjøper. I reisebefraktning anvender partene i hovedsak c.i.f. formularet, dette står for «Cost, Insurrance and Freight» 26. I henhold til c.i.f formularet skal selgeren levere varene om bord på skipet, og dette markerer også tidspunktet for når risikoen går over fra selger til kjøper Krüger (1977) s Nisja (2003) s Incoterms-rules. 27 Reglene om risikoens overgang i et c.i.f. salg, er i stor grad i overensstemmelse med kjøpslovens bestemmelser om risikoens overgang ved sendekjøps jf. 13 jf. 7. 7

11 Det er risikoen for tap og skader som går over på kjøperen. 28 Dette innebærer at dersom lasten skades eller går tapt under transporten 29, så er dette noe som skjer i kjøperens risikoområde, og må følgelig konsumeres av han. 30 For kjøperen innebærer det at han blant annet ikke kan gjøre mangelsinnsigelser gjeldene overfor selgeren, og at han må betale den fulle kjøpesummen. 31 Etter omstendighetene vil kjøper imidlertid kunne holde rederen erstatningsansvarlig for dette tapet, forutsetningen er at rederen er ansvarlig etter sjøl. 275 jf Rederens erstatningsansvar overfor konnossementsinnehaver, er et forhold som må holdes adskilt fra det kjøpsrettslige forholdet mellom kjøper og selger. 32 Når sjøl. 338 (3) ikke gir rederen et regresskrav for de tilfeller han pålegges et ansvar overfor konnossementsinnehaver under preseptorisk lovgivning, er det følgelig lovens «intensjon» at dette er et ansvar som skal bli liggende hos rederen. Det forutsettes så at rederen etter Gencon klausul 10 har et regresskrav overfor befrakteren for de utgifter han har hatt, i forbindelse med å dekke konnossementsinnehaverens erstatningskrav. Han krever så å bli holdt skadesløs med hjemmel i Gencon klausul 10, og befrakteren innfrir denne forpliktelsen. Da vil følgende situasjon oppstå: Selger har dekket et krav, hvor det opprinnelige grunnlaget til kravet er en hendelse som ligger innenfor kjøperens risikoområde. Ansvaret er imidlertid en konsekvens av selgerens kontraktsforhold med en tredjeperson. Spørsmålet som reiser seg er: Har selgeren på grunnlag av betraktninger rundt risikoens overgang, et regresskrav overfor kjøperen som antydet i sitatet til Stang-Lund? 2.3 Dersom kjøpskontrakten inneholder en regresshjemmel, vil denne anerkjennes i norsk rett? Det lite trolig at en slik regressadgang vil fremgå uttrykkelig i kjøpskontrakten mellom selger og kjøper. Det kan imidlertid ikke utelukkes at dette kan forekomme, og det er dermed relevant å ta stilling til om norsk rett vil anerkjenne en slik kontraktsrettslig regressadgang. I følge Jantzen er det tvilsomt at norsk rett vil anerkjenne en slik klausul, da han mener at en slik re- 28 Krüger (1977) s Det forutsettes at årsaken til skaden/tapet ikke er en konsekvens av et mislighold fra selgerens side, for eksempel at varene hadde en opprinnelig defekt som gjorde de mer mottakelig for skade under transporten. 30 Solvang (2009) s Hagstrøm (2009) s Krüger (1977) s hvor han skriver at reglene om risikoens overgang bygger kun på det kjøpsrettslige partsforholdet mellom kjøper og selger, slik at transportørens eventuelle erstatningsansvar overfor kjøpere (konnossementsinnehaver) må holdes utenfor. 8

12 gressadgang vil innebære at sjølovens formål motarbeides Jantzen. 33 I forbindelse med dette spørsmålet, er det nødvendig å gi en kort oversikt over hvilke hensyn konvensjonen/loven bygger på. Deretter blir det relevant å ta stilling til hvorvidt disse formålene vil motarbeides dersom selgeren gis en regressrett overfor kjøperen. En av årsakene til at man valgte å regulere fraktavtaler og konnossementsinnehavers rettsstilling, var den at rederiene ble ansett for å være svært sterk part i forhold til vareeiersiden (her befrakter og konnossementsinnehaver). Dette medførte at det var en ubalanse mellom rederiene på den ene siden og vareeierne på den andre siden, hvor rederiene i stor utstrekning dikterte vilkårene for transporten. 34 Et sentralt hensyn bak konvensjonen/sjøloven, er dermed ønsket om å skape en balanse mellom disse to gruppene. Dette er noe som kommer til utrykk i sjølovens preseptoriske regler rundt rederens lasteansvar, da årsaken til at man gir preseptoriske lovregler i hovedsak er at man ønsker å beskytte den kontraktsparten som antas å være den svakere parten. 35 Under forhandlingene i Bruxelles utalte presidenten Louis Franck følgende: «What is then of particular interest is the position of the holder of the bill of lading who took no part in its drafting but into whose hands the document has come. Moreover, this is the type of bill of lading that we wish to submit to international rules». 36 Jeg forstår dette dit hen at det først og fremst konnossementsinnehaveren (kjøperen) som konvensjonen søker å beskytte. I Jobst- Oldendorff kom voldgiften med følgende bemerkning: «det ville være eiendommelig om ansvaret for mankoen, via kjøpsrettslig regress, skulle havne hos den kjøper/konnossementsinnehaver som Haag-reglene primært skal beskytte. Det riktige må være å avskjære regressen allerede i forholdet reder- reisebefrakter/avskiber». 37 I lys av dette synes det forsvarlig å legge til grunn at konvensjonen/sjøloven primært søker å beskytte kjøper/konnossementsinnehaver. Skulle man da komme frem til at selgeren har et regresskrav mot kjøper, vil dette medføre at den beskyttelse konvensjonen/loven søker å gi kjøperen, blir illusorisk. Imidlertid griper ikke konvensjonen/loven inn i reguleringen av kjøpsforholdet mellom selger og kjøper 38, og en slik avtale vil av den grunn ikke automatisk kjennes ugyldig. Jeg antar at det vil være nærliggende å anvende avtl. 36 til å sette til side en slik bestemmelse. Avtl. 36 er en hjemmel for å sette en avtale helt eller delvis til side 33 Jantzen (1938) s Dette er noe som blant annet fremgår av NOU 1993:36 s Krüger (1991) s The Travaux Préparatoires s ND s. 370, dette er noe som ble uttalt i forbindelse med rettes redegjørelsen av Vestkyst. 38 ND s

13 dersom det vil være «urimelig» å gjøre den gjeldene. Primært vil det være aktuelt å anvende avtl. 36 der den ene parten er næringsdrivende, mens den andre er forbruker. Det forutsettes imidlertid i forarbeidene at denne også vil kunne komme anvendes i forholdet mellom to næringsdrivende. 39 Jeg nøyer meg med å påpeke dette, da jeg anser en videre redegjørelse og anvendelse av avtl. 36 for å ligge utenfor oppgavens kjerne. Når oppgaven har lagt til grunn at en slik regressrett etter all sannsynlighet vil settes til siden med hjemmel i avtl. 36, kan en spørre om det fremdeles vil være aktuelt å vurdere hvorvidt selgerens regressrett kan følge av ulovfestet rett. Jeg anser det som tvilsomt at man vil kunne operere med en ulovfestet regressadgang, i de situasjoner hvor en kontraktsrettslig regressadgang, vil rammes av avtl. 36. Årsaken til at oppgaven på tross av dette, skal vurdere hvorvidt selgeren har et regresskrav på grunnlag av ulovfestet rett, er den at jeg anser dette for å være en svært spennende problemstilling. Videre ønsker jeg å ta stilling til hvorvidt teoriens oppfatning av denne regresskarusellen er realistisk. Denne vurderingen vil også gi ytterligere støtte til at det er plausibelt å anta at avtl. 36 vil kunne ramme en slik klausul. 2.4 Kan selgerens regresskrav hjemles i ulovfestet rett, på grunnlag av betraktninger rundt risikoens overgang? Når flertallet i Vestkyst legger til grunn at «regress krever særskilt hjemmel», så var dette i tråd med den generelle oppfatningen i norsk rett. 40 Hjemmelen for regress kunne være alt fra lov til sedvane eller avtale mellom partene. 41 I de senere årene har utviklingen imidlertid gått i en mer liberal retning, og tilsynelatende kan et regresskrav etter nåværende rettstilstand følge av en avveining av reelle hensyn. 42 Flertallet i Rt la følgende til grunn «følger av alminnelige rettsgrunnsetninger at den som har dekket en annens forpliktelse, normalt og som utgangspunkt, har et regresskrav i behold. Det er avskjæring av regress som krever særskilt hjemmel». 43 Saken gjaldt et krav om tilbakebetaling, rettens utsagn var imidlertid svært generelt formuler og gir dermed uttrykk for et alminnelig prinsipp om regress Ot.prp. nr. 5 ( ) s. 29 hvor det legges vekt på at også næringsdrivende kan ha behov for den beskyttelse som avtl. 36 tar sikte på å gi. 40 Lund (1988) s Hagstrøm (2009) s Hagstrøm (2009) s. 689, se også Askeland (2006) s. 59 hvor han skriver at den ulovfestede regressadgangen kommer til uttrykk i en rekke Høyesterettsdommer fra 1939 til Rt s Askeland (2006) s

14 Det som følgelig må vurderes er hvorvidt selgeren, når han holder rederen skadesløs, kan sies å ha «dekket en annens forpliktelse». Sagt på en annen måte: Har selgeren i realiteten dekket kjøperens forpliktelse? Når selgeren i forhold til kjøperen ikke ville vært ansvarlig for dette tapet, kan det argumenteres at selgeren dekker kjøperen krav, da kanalisert gjennom rederens. Etter min mening er dette en argumentasjon som ikke er holdbar, dette begrunner med følgende: Årsaken til at selgeren (befrakteren) ender opp med et ansvar som han etter kontrakten med kjøperen ikke skulle vært ansvarlig for, er at han på kontraktsrettslig grunnlag har påtatt seg dette ansvaret i relasjon til rederen. Når befrakteren så holder rederen skadesløs, har han ikke dekket kjøperens forpliktelse, han har følgelig dekket sin egen forpliktelse. 45 Nå kan det selvfølgelig argumenteres at det fremstår som rimelig at selgeren har et regresskrav overfor kjøperen, da reglene om risikoens overgang sett fra selgerens side ellers vil ha begrenset verdi. Her er det viktig å påpeke følgende: Rederens erstatningsansvar etter sjøl. 275 jf. 276 er sterkt begrenset, slik at kjøperen ikke vil ha et erstatningskrav for alle tap eller skader på lasten. Dermed vil risikoens overgang fremdeles «beskytter» selgeren, men følgelig ikke i alle situasjoner. Utover dette er det selgeren selv som har satt seg i en slik posisjon at han etter omstendighetene må dekke et tap som i forhold til kjøperen ligger utenfor selgers risikoområde. Det vil i lys av dette være rimelig at det er selgeren som skal dekke dette tapet. Oppgaven vil nå belyse hvilke hensyn som gjør seg gjeldene i den ulovfestede læren om regress, og vurdere hvordan disse hensynene gjør seg gjeldene i forholdet mellom selger og kjøper. Særlig relevant synes det at regressretten sørger for at ansvaret plasseres der hvor det hører hjemme. 46 Når A dekker et krav, som egentlig skulle vært dekket av B, medfører dette at det oppstår en ubalanse mellom partene. Ved å gi A en regressrett overfor B, vil denne ubalansen korrigeres, og man vil følgelig gjenopprette en balanse mellom partene. Dette balansehensynet er noe som tydelig kommer til uttrykk i reglene om regress i solidarskyldnerforhold. Dersom to debitorer er ansvarlige for ett og samme krav, vil kreditor ha valgrett i forhold til hvem av debitorene han velger å holde seg til, og innfrielsen fra den ene debitoren vil skje med befriende virkning for den andre. 47 Den betalende parten vil her ha et regresskrav overfor den 45 Lignende betraktninger finner man i Solvang (2015) sin artikkel, hvor han vurderer hvorvidt det kan oppstå en mulig «regresskarussel» mellom partene i offshore kontrakter. 46 Se blant annet Rt hvor retten legger vekt på at skadevolderen og hans forsikringsselskap ikke skal stå i en bedre stilling fordi kravet fremmes av et mellomledd. Dette hensynet kommet også til uttrykk i Rt s.1036 med ordene «dekket en annens forpliktelse». 47 Hagstrøm (2009) s

15 andre debitoren. Begrunnelsen for regressretten er at denne skal korrigere den ubalansen som kreditors valgrett har forårsaket i det interne forholdet mellom debitorene. 48 Hensynet om at ansvaret skal plasseres der det hører hjemme, henger tett sammen et annet hensyn, nemlig at man ønsker å unngå at den egentlige ansvarlige får en «tilfeldig fordel». 49 Dette er noe som kommer til uttrykk i reglene om regress utenfor solidarskyldnerforhold, for eksempel ved gjeldsovertakelse. Debitor 1 har overtatt gjelden til debitor 2, kreditoren velger imidlertid å holde seg til debitor 2. Dersom debitor 2 ikke får medhold i sitt regresskrav overfor debitor 1, vil dette innebære at debitor 1 får en tilfeldig fordel. 50 Når selgeren (i sin posisjon som befrakter) holder rederen skadesløs har han dekket sin egen forpliktelse. Det er dermed vanskelig å argumentere at det er kjøperen som er den egentlige ansvarlige. Jeg ønsker å belyse dette ytterligere. For at kjøperen kan sies å være den egentlig ansvarlige for kravet, er det nødvendig å finne et ansvarsgrunnlag. Det er åpenbart at kjøperen ikke er ansvarlig overfor rederen. Dermed kan man heller ikke sammenligne denne situasjonen, med den hvor partene er solidarisk ansvarlige. Det må derfor vurderes hvorvidt kjøperen er ansvarlig overfor selgeren. For at dette skal være mulig er det nødvendig at man legger til grunn, at risikoens overgang også regulerer ansvarsforholdet mellom kjøper og selger. Det at risikoen har gått over på kjøperen, innebærer at dersom lasten skades eller går tapt under transporten, så skjer dette innenfor kjøperens risikoområde, med den konsekvens at tapet/skaden konsumeres av kjøperen. 51 Når risikoen har gått over på kjøperen er selgeren «ute av bildet» 52, kjøperen blir dermed ikke ansvarlig overfor selgeren på grunnlag av risikoens overgang. Dette innebære at selgeren ikke vil være ansvarlig overfor kjøperen, og kjøper vil heller ikke være ansvarlig overfor selgere. I forholdet mellom disse to, er det dermed ikke nødvendig med en regulering av ansvarsforholdet. 48 Hagstrøm (2009) s Dette er noe som kommer til uttrykk i Rt Denne dommen omhandlet et regresskrav fra statsbanens pensjonskasse, for utbetalt invalidepensjon. Retten utalte her følgende: «skadevolder bør ikke profittere på at skadelidte har ordnet seg med sikkerhet for dekning ved sykdom» se side Dersom regress ikke var blitt innvilget ville dette resultert i at regresskreditor hadde lidt et tap, samtidig som skadevolder ville fått en tilfeldig fordel. 50 Et annet tilfelle av regress utenfor solidarskyldnerforhold, er situasjonen der man frivillig eller etter anmodning fra debitor har betalt vedkommende gjeld, i slike tilfeller vil man også ha et regresskrav mot den egentlige debitoren. Begrunnelsen er følgelig den samme: ansvaret skal plasseres der det hører hjemme, og man ønsker å unngå at den egentlige ansvarlige får en tilfeldig fordel. Se Hagstrøm (2009) s Solvang (2009) s Dette gjelder følgelig kun der hvor tapet eller skaden skjer under transporten, og ikke er en årsak av et mislighold fra selgerens side. 12

16 Årsaken til at selgeren indirekte holdes ansvarlig for kjøperens krav, er ikke en konsekvens eller følge av at risikoovergangen ikke har virket etter sin hensikt. Heller ikke er det en konsekvens av at selgeren i realiteten er den parten, som har risikoen for varen under transporten. Selgeren er ansvarlig fordi han har akseptert å være ansvarlig, og dette har han gjort frivillig. Forpliktelsen til å holde rederen skadesløs er ene og aleine selgerens forpliktelse, kjøperen er ikke del av denne forpliktelsen og kan heller ikke trekkes inn i forholdet mellom selger og reder. Dette innebærer at når selgeren har oppfylt sin forpliktelse har ansvaret blitt plassert der hvor det hører hjemmel. Ved å la ansvaret bli liggende hos selgeren vil kjøperen heller ikke få en tilfeldig fordel, fordi kjøperen er ikke ansvarlig for dette kravet, verken overfor rederen eller selgeren. Disse betraktningene går i samme retning og er i stor grad sammenfallende med det som ble skrevet i forbindelse med punkt 2.3. Jeg anser det dermed som klart at selgeren ikke har et regresskrav overfor kjøperen på grunnlag av betraktninger rundt risikoens overgang. 2.5 Sammenfattende kommentarer Oppgaven har nå gjort rede for hvorvidt man ved å gi rederen et regresskrav overfor befrakteren, for det ansvaret rederen har blitt pålagt under preseptorisk lov, vil sette i gang en regresskarussell. Det ble nevnt at oppfatningen i teorien har vært at dette er rettens «egentlige» begrunnelse i Vestkyst. I forbindelse med dette ønsker jeg å komme med en bemerkning: Det kan tenkes at teorien sier dette i relasjon til at retten kommer frem til at sjøl. 95 (4), ikke kan tjene som en regresshjemmel for rederens krav. Dette vil langt på vei være en rimeligere slutning, som jeg kan være tilbøyelig til å være enig i. Når sjølovens preseptoriske ansvarsregler gjør rederen til ansvarssubjekt under loven, vil det være underlig at man samtidig gir rederen et regresskrav overfor befrakteren for dette ansvaret. I lys av dette vil man da kunne argumentere at det er befrakteren som under loven, bærer risikoen for varene under transporten. Dersom befrakterens (selgerens) ansvar følger av preseptorisk lov, vil vurderingen av hvorvidt han har et regresskrav overfor kjøperen, bli noe annerledes. I et slikt tilfelle, vil en nemlig ikke kunne argumentere at han frivillig har påtatt seg denne forpliktelsen, slik at det også er rimelig at han som skal bære konsekvensene av dette. Når det imidlertid er klart at rederen ikke har et regresskrav overfor befrakteren etter 338 (3) i et slikt tilfelle, er det ikke relevant å vurdere dette. Oppgaven har vist at en slik regresskarussell som har blitt postulert i teorien, ikke er realistisk. Dersom man gir rederen et regresskrav overfor befrakteren, vil dette ikke medføre at befrakteren (selgeren) dermed kan rette et regresskrav mot kjøperen. Avgjørende for denne vurderingen var det forhold at det er befrakteren som frivillig har tatt på seg å holde rederen skades- 13

17 løs. Slik er dette en forpliktelse som springer ut fra befrakterens kontrakt med rederen, og må holdes adskilt fra det kjøpsrettslige forholdet mellom selgeren og kjøperen. I forlengelsen av dette ga oppgaven en generell oversikt over den ulovfestede læren om regress. Her ble det vist at de vurderinger og hensyn som gjør seg gjeldene når det vurderes hvorvidt en part har et regresskrav på ulovfestet grunnlag, ikke gjør seg gjeldene ved vurderingen av om selger har et regresskrav overfor kjøperen. I lys av dette synes det riktig å konkludere at selgeren ikke har et regresskrav overfor kjøperen på ulovfestet grunnlag. Oppgaven viste videre at dersom kontrakten mellom selger og kjøperen, gir selgeren en slik regressrett, vil denne etter all sannsynlighet ikke anerkjennes i norsk rett. Grunnlaget for å sette en slik avtale til side vil være avtl. 36, hvor et sentralt hensyn vil være det at en slik regressadgang medfører at den parten som loven søker å beskytte, er den som ender opp med å være ansvarlig. Slik at en regressadgang mellom kjøper og selger, medfører at sjølovens preseptoriske regler blir illusoriske. Dette hentet videre støtte i det faktum at det er befrakteren (selgeren) som frivillig har påtatt seg forpliktelsen om å holde rederen skadesløs, slik at det vil være urimelig at han skal kunne snu seg rundt å kreve å bli holdt skadesløs av kjøperen. 3 Regress med hjemmel Gencon klausul 10 i hvilke situasjoner kan denne tjene som rettslig grunnlag for rederens regresskrav overfor befrakter? 3.1 Innledning Oppgaven vil nå foreta tolke Gencon klausul 10, for å fastslå i hvilke situasjoner denne gir rederen et regresskrav overfor befrakteren. I forbindelse med dette vil oppgaven først foreta en generell tolkning av klausul 10, hvor det redegjøres for hvordan ulike ord og innhold i klausulen skal forstås. Så vil det forklares hvorfor klausulens rekkevidde kan synes uklar. Før det tas fatt på klargjøringen og tolkningen av den uklare delen til klausul 10, er det nødvendig å avklare to andre «utfordringer» som reiser seg ved tolkningen av klausul 10. Dette er utfordringer som må avklares før man kan ta fatt på vurderingen av klausul 10 sin rekkevidde. Den første utfordringen er følgende: Regulerer klausul 10 rederens regressrett der rederens ansvar følger av preseptorisk lovgivning? Den andre er: Dersom klausul 10 gir rederen et regresskrav overfor befrakteren, for et ansvar han blitt pålagt under preseptorisk, vil en slik klausul Vil av norsk rett? I forbindelse med den siste utfordringen, anses dette for å være en relevant drøftel- 14

18 se, all den tid det har blitt hevdet at en slik regressadgang vil medføre at lovens formål motarbeides En oversikt over sentrale tolkningstemaer knyttet til Gencon klausul 10 Gencon klausul 10 lyder som følger: Bills of Lading shall be presented and signed by the Master as per the «congenbill» Bill of Lading, Edition 1994, without prejudice to this Charter Party, or by the Owner`s agents provided written authority has been given by the Owners to the agents, a copy of which is to be furnished to the Charterers. The Charterers shall indemnify the Owners against all consequences or liabilities that may arise from the signing of bills of lading as presented to the extent that the terms or content of such bill of lading impose or result in the imposition of more onerous liabilities upon the Owners than those assumed by the owners under this Charter Party. Det følger av klausul 10 at det er kapteinen, «the master», som skal presentere og signere konnossementet. I praksis vil det være avskiper eller befrakter som presenterer konnossementet. Dermed skal ordlyden «presented and signed by» forstås som «presented to» og «signed by the master». 54 Hvilken betydning det har at konnossementet skal være av et bestemt formular, vil oppgaven komme tilbake til. At konnossementet skal presenteres «without prejudice to this Charter Party» innebærer at kapteinen signerer konnossementet slik det presenteres, men at dette skal være uten forringelse av, eller til skade for, det som følger av certepartiet. Ordlyden «all consequences or liabilities» favner vidt, og omfatter alle konsekvenser og alt ansvar rederen pålegges. Konsekvensene eller ansvaret må videre være et resultat av at rederen har signert konnossementet. Dette innebærer at det er et krav om årsakssammenheng mellom at rederen har signert konnossementet, og at han pålegges et ansvar. Det er videre et vilkår at ansvaret eller konsekvensene springer ut fra «the terms or contents» til konnossementet. Dermed må det være konnossementets vilkår eller innhold som medfører at rederen pålegges et større ansvar enn det som fremgår av certepartiet. Dette er noe som fremgår tydelig av ordene «to the extent that the terms or content of such bill of lading impose or result in the imposition». Her blir det nødvendig å vurdere hvorvidt et ansvar under preseptorisk lov kan sies å følge av konnossements vilkår eller innhold. Dette er en vurdering som oppgaven vil komme tilbake til i punkt Jantzen (1938) s Cooke (2014) s

19 I lys av en naturlig språklig forståelse, henviser det første alternativet «impose» til situasjoner, hvor rederen pålegges et ansvar under konnossements vilkår. Dette vil for eksempel være tilfellet der certepartiet fastsetter at reder ikke skal være ansvarlig for dekkslast, mens det fremgår av konnossementet at han er ansvarlig. Et eventuelt ansvar under Hague/Hague-Visby reglene, vil også omfattes av ordlyden «impose», såfremt det er vilkår i konnossementet som medfører at Hague/Hague-Visby reglene kommer til anvendelse. Det andre alternativet omfatter situasjoner, der konnossementets vilkår eller innhold resulterer i at rederen pålegges et større ansvar. Her er ansvaret følgelig ikke et direkte resultat av at vilkårene i konnossementet pålegger han et strengere ansvar. Dette vil kunne være tilfellet hvor konnossementet underlegges et annet rettssystem, slik at ordlyden «result in» henviser til en sammenligning av ulike tolkningsutfall, under ulike rettssystemer. For at reder i et slikt tilfelle skal ha et regresskrav må han godtgjøre at årsaken til ansvaret er konnossementets «terms and conditions». 55 Ordlyden «result in» vil også dekke de situasjoner der konnossementet inneholder en «paramount» klausul, dette vil da resultere i at rederen holdes ansvarlig under Hague/Hague-Visby reglene. Det er først når rederen i kraft av konnossementet pålegges et større ansvar enn det han har påtatt seg etter certepartiet, at han vil ha et regresskrav overfor befrakter etter klausul 10. Dermed er det nødvendig å fastlegge hvilket ansvar rederen har «assumed under this Charter Party», og det er dette vilkåret som blir avgjørende for rederens regressrett. Det er to måter å tolke «liabilities ( ) assumed under this Charter Party». Det første tolkningsalternativet er, at man legger til grunn at det er det ansvaret som rederen har påtatt seg, vis a vis befrakteren, som skal være grunnlaget for vurderingen. En slik tolkning av klausul 10 innebærer at rederens ansvar fastlegges med utgangspunkt i Gencon klausul 2. Når rederen da pålegges et ansvar utover det som følger av klausul 2, har han med hjemmel i klausul 10, et regresskrav overfor befrakteren. Jeg velger å kalle dette tolkningsalternativet for en absolutt regressadgang. Det andre tolkningsalternativet er, at man tolker bestemmelsen slik at også det potensielle konnossementet ansvaret, overfor en tredjeperson, omfattes av rederens ansvar i certepartiet. 56 Årsaken til at dette er en mulig tolkning av klausul 10, er den at klausulen henviser til at partene skal anvende Congenbill. Congenbill inneholder en «paramount» klausul, noe som inne- 55 Cooke (2014) s Cooke (2014) s

20 bærer at Hague/Hague-Visby reglene kommer til anvendelse når konnossementet overdras. Det kan dermed argumenteres at rederen i certepartiet har akseptert at han overfor konnossementsinnehaver skal være ansvarlig etter Hague/Hague-Visby reglene. Når rederen som følge av dette holdes ansvarlig, for eksempel for usjødyktighet under konnossementet, vil en kunne si at han ikke som sådan har blitt påført et større ansvar. 57 En slik tolkning innebærer at regresshjemmel knyttes opp mot de situasjoner hvor rederen signerer et annet konnossement enn Congenbill, og hvor dette konnossementet pålegger rederen et større ansvar enn det han har akseptert under Congenbill. Jeg velger å kalle dette tolkningsalternativet for en begrenset regresshjemmel Første utfordring - Regulerer klausul 10 rederens regressrett når rederen pålegges et ansvar under preseptorisk lov? Som nevnt innledningsvis har rederen et regresskrav, der han pålegges et ansvar etter konnossementets «terms or contents». Etter en naturlig språklig forståelse er dette et krav om årsakssammenheng mellom det ansvaret rederen pålegges og konnossementets vilkår eller innhold. I de tilfellene hvor rederen pålegges et ansvar under preseptorisk lov, er dette i utgangspunktet ikke en konsekvens av konnossementets vilkår, dermed foreligger det ikke tilstrekkelig årsakssammenheng. Solvang 58 argumenterer at dersom klausul 10 skal gi rederen et regresskrav overfor befrakteren, der han pålegges et ansvar under preseptorisk lov, må klausulen omskrives. 59 Jeg anser dette for å være en uheldig tolkning av klausulen, og mener at det er holdepunkter for å tolke denne utvidende, slik at den også kommer til anvendelse der hvor rederens ansvar følger av preseptorisk lov. Alternativt kan man tolke ordene «terms or contents» dit hen, at det refererer til konnossementet som helhet, slik at også eventuelle følger som er en konsekvens av konnossementets «egenart» omfattes. I henhold til sjøl. 292 (1) er et konnossement et dokument «som betegner seg som konnossement eller inneholder en bestemmelse om at transportøren påtar seg bare å utlevere godset mot tilbakelevering av dokumentet». For at et dokument skal regnes som et konnossement stilles det altså noen krav til dets innhold, og det er først når disse kravene er tilfredsstilt at de preseptoriske lovreglene får anvendelse. Sett på denne måten vil det rent faktisk være innholdet i konnossementet, som resulterer i at rederen pålegges et større ansvar enn det som følger av certepartiet. 57 Cooke (2014) s Solvang (2003) s Solvang (2003) s hvor han skriver at man alternativt kan ta in følgende ordlyd «to the extent that the terms or contents of such bills of lading, or mandatory legislation applicable to the bills, result in the imposition of more onerous liabilities». 17

21 Når sjøloven hovedsakelig bygger på Hague/Hague-Visby reglene, kan det videre argumenteres at et ansvar under sjøloven dermed også er et ansvar under konvensjonen. Det rederen har søkt å beskytte seg mot, er et ansvar under Hague/Hague-Visby reglene. Når rederen pålegges et ansvar under sjøloven, kan man si at dette indirekte er et ansvar under Hague/Hague-Visby reglene. Ved å legge til grunn at et ansvar under preseptorisk lov også omfattes, vil dette sørge for at rederen beskyttes i tråd med partenes forutsetninger. Ettersom de fleste landene har inkorporert Hague/Hague-Visby reglene, vil det sjeldent forekomme at rederens ansvar følger direkte av konvensjonen. Slik at klausul 10 i lys av dette, vil være overflødig. Legger man derimot til grunn at klausul 10, også regulerer de tilfeller der rederens ansvar følger av preseptorisk lov, vil denne klausulen bli funksjonell. Riktignok er jeg enig med Solvang 60 når han gir uttrykk for at klausul 10 med fordel kunne vært tydeligere i forbindelse med om denne gir rederen et regresskrav, der ansvaret er en følge av preseptorisk lovgivning. Jeg mener imidlertid at dette ikke skal være avgjørende, fordi det er relativt tydelig hvilket ansvar rederen har søkt beskytte seg mot. Slik at det er dette som bør være avgjørende ved tolkningen av klausul 10. I lys av dette fremstår det som rimelig å tolke «terms and contents» utvidende, slik at den kommer til anvendelse der rederen pålegges et ansvar under preseptorisk lov Andre utfordring - Vil tolkningen av klausul 10 som en absolutt regressadgang anerkjennes av norsk rett? Det har blitt stilt spørsmålstegn ved om en klausul som gir rederen et regresskrav, for det ansvaret han har blitt pålagt under konvensjonen/loven, vil anerkjennes. I forbindelse med dette har det blitt hevdet at en slik regressadgang, kan medføre at konvensjonen/loven blir illusorisk. 62 Som nevnt under punkt 2.3 var ønsket om å beskytte vareeiersiden, et sentralt hensyn når man utformet konvensjonen/loven. Dette er noe som fremgår av sjølovens preseptoriske ansvarsregler, da disse gjør rederen til ansvarssubjekt. 63 Som oppgaven har gjort rede for er det først 60 Solvang (2003). 61 Dette forutsetter naturligvis at preseptorisk lov bygger på Hague/Hague-Visby reglene. 62 Jantzen (1938) s. 596 hvor han skriver følgende: «Efter den opfatning som er rådende i andre land, også de nordiske kan det ikke nektes at bortfrakterens avtale med avskiberen om regress vilde motarbeide formålet med reglene og derfor kanskje burde være ugyldig men det skulde da vært sagt i reglene». 63 ND s.370 hvor det står følgende: «Regress ville her bety at et ansvar som etter de preseptoriske Haag-regler skal bæres av redersiden». 18