JUS113 KONTRAKTSRETT I EKSAMEN VÅR 2012 SENSORVEILEDNING

Transkript

1 JUS113 KONTRAKTSRETT I EKSAMEN VÅR 2012 SENSORVEILEDNING Del I Det er ikke tvil om at det er inngått bindende avtale mellom Lars og selgerne av boligen. Dette kan, og bør, slås fast, helst med henvisning til avtaleslutningsmodellen i avtaleloven kapittel 1. Det springende punkt er om det er grunnlag for å si at avtalen er falt bort. Noen studenter vil kanskje påpeke at angrerettloven ikke kommer til anvendelse, se denne lovens 2 bokstav d. Slik påpekning viser oversikt, men utelatelse av slik påpekning skal ikke telle negativt. Det mest nærliggende rettsgrunnlaget er analogisk anvendelse av avtaleloven 39 annet punktum. Det følger av rettspraksis (Rt s avsnitt 52) at et løfte kan bli kalt tilbake på basis av analogisk anvendelse av regelen i 39 annet punktum. Langvarig juridisk teori har lagt til grunn den samme løsningen, som må anses som utvilsom. Noen studenter vil muligens gjøre bruk av avtaleloven 36 som rettslig grunnlag. Dette er ikke særlig naturlig, bl.a. fordi det er ingenting som tilsier at avtalens innhold er urimelig. Slikt valg av rettsgrunnlag skal imidlertid ikke i seg selv telle negativt. Det viktigste vurderingsmomentet ved sensuren er naturlig nok den rettslige drøftelsen. I så måte kan det tenkes at studenter som anfører 36 som rettsgrunnlag, viser oversikt ved å gjøre bruk av re integra-regelen som momenter i 36-drøftelsen. Et spørsmål som vedrører valget mellom analogisk anvendelse av 39 annet punktum og 36, er om det er rom for anvendelse av re integra-regelen på tilbud som har blitt akseptert, slik tilfellet er i denne saken. I RG 1988 s. 905 blir dette spørsmålet besvart benektende, men en slik oppfatning er neppe korrekt. Når det gjelder fremstilling og anvendelse av 39 annet punktum analogisk, er det for det første formålstjenlig å poengtere at slik anvendelse utgjør et slags unntak fra regelen i avtaleloven 7. Her kan også vises til prinsippet om at en avtale er bindende og skal oppfylles etter sitt innhold. Slik poengtering er egnet til å vise oversikt og forståelse, og det kan ikke utelukkes at manglende poengtering vil utgjøre en svakhet som trekker ned. For øvrig vil slik poengtering kunne vise evne til å strukturere rettsstoffet, noe som skal honoreres. En leservennlig besvarelse vil nok gi en presentasjon av bestemmelsen. Det følger av lovbestemmelsen at tilbakekallingen må ha forankring i særlige grunde, og at selgerne ikke har indrettet sig etter den inngåtte avtalen. For øvrig har vanlig lære skissert et tredje vilkår, nemlig at tilbakekallingen må ha funnet sted innen kort/rimelig tid. I læreboken har det blitt gått bort fra denne læren. Her blir det betonet at bestemmelsen gir anvisning på en kan - vurdering, og tidsmomentet er forutsatt å inngå i denne vurderingen. Nevnte dom i Rt s kan sies å bygge på tilsvarende struktur som læreboken, mens for eksempel LB

2 bygger på vanlig lære. Studenter som viser oversikt over rettskildematerialet på dette punktet, skal honoreres. Manglende omtale av forholdet mellom vanlig lære og lærebokens fremstilling skal ikke i seg selv telle negativt. Det kan forventes at besvarelsene blir strukturert på en måte som legger til rette for hensiktsmessig behandling av særlig grunde, indrettet sig og kan -vurderingen eller tidsmomentet. Besvarelser som er rotete på dette punktet vil typisk havne i nedre sjikt, eller i beste fall i midtre sjikt. Det første spørsmålet kan sies å være om oppsigelse og bortfall av finansieringstilsagn utgjør særlige grunde. Lovteksten trekker i retning av et bekreftende svar. Det kan forventes at studentene er bevisste nødvendigheten av å trekke slutning fra lovtekst. Gode besvarelser vil antakelig skille seg ut gjennom slutning fra lovtekst kombinert med forstandig analyse av faktum. Det neste spørsmålet er om selgerne, på det tidspunktet Lars ga beskjed om at han ønsket å trekke seg, hadde indrettet sig etter avtalen. Her oppstår i første rekke spørsmål om faktisk grunnlag: hvilken atferd er det som skal undergis rettslig vurdering? Boligen ble fjernet fra nettsiden dagen etter at Lars hadde gitt nevnte beskjed følgelig er det ikke spørsmål om fjerningen av boligen er innrettelse i lovens forstand. Heller ikke det at selgerne hadde kjøpt ny bolig er relevant i denne sammenheng, fordi deres boligkjøp fant sted før inngåelsen av avtalen med Lars. Det springende punkt er derfor om markering med Solgt er innrettelse i lovens forstand. Herunder bør det resonneres omkring hvilken betydning denne markeringen kan ha hatt overfor andre interessenter, se TKISA Besvarelser som behandler disse avgrensningene, og på den måten viser evne til å skarpstille problemet, skal gis et solid pluss. Drøftelsen av innrettelsesspørsmålet bør ta utgangspunkt i lovteksten. Studenter som viser vilje og evne til forstandig tekstanalyse, skal gis et pluss. Det skal også gis et pluss til studenter som viser materiell kunnskap på dette punktet. I forarbeidene er det lagt til grunn at det må være tale om innrettelse som innebærer at tilbakekall vil resultere i tap eller ulempe for selgerne. Dette har blitt forstått slik at psykisk innrettelse ikke er tilstrekkelig. At selgerne eventuelt har gledet seg over budet, er følgelig ikke innrettelse i lovens forstand. Gode besvarelser vil typisk behandle rettskildene på en forstandig måte, og i forlengelsen av dette vil de vise god evne til konkret rettsanvendelse. Svake besvarelser vil kanskje utmerke seg gjennom svak kunnskap om rettskildene og lite analyse i den konkrete rettsanvendelsen. Tidsmomentet må også behandles, enten i tilknytning til et vilkår om tilbakekall innen kort tid eller som element i en kan -vurdering, se ovenfor. Videre er det slik at det er nær sammenheng mellom vilkårene for tilbakekall. Det skal gis et pluss til besvarelser som evner å få frem og nyttiggjøre denne sammenhengen i analysen. Del II Her blir studentene bedt om å ta stilling til om det er hjemmel i avtalen for å pålegge Anne en plikt til å betale vederlag for nytten. Følgelig må rettsgrunnlaget nødvendigvis være avtalen mellom partene. Det kan forventes at studentene ser dette. Misforståelse på dette punktet kan lede galt av sted og medføre betydelig trekk. I denne sammenheng kan nevnes at noen studenter muligens vil mene at oppgaven kan løses ved direkte anvendelse av kjøpsloven 2

3 65 første ledd. Kjøpsloven fungerer som bakgrunnsrett for avtaler mellom to private parter, men nevnte bestemmelse gjelder ikke restitusjonsoppgjør i tilfelle ugyldig avtale, men bare i tilfelle heving. Det må gis trekk for misforståelser på dette punktet. Den naturlige konsekvensen av at avtalen utgjør primært rettsgrunnlag, er at svaret på spørsmålet beror på anvendelse av alminnelig avtaletolkningslære, en lære som åpner for utfylling av taus avtale. Det skal gis pluss for fremstillinger som fremstår som stødige på dette punktet. I analysen kan det være naturlig å starte med identifisering av taus avtale; avtalen sier ingenting eksplisitt om vederlagsplikt. Slik innledning er egnet til å få frem at det springende punkt dreier seg om utfylling av taus avtale. Den gode besvarelsen vil kanskje påpeke at det ikke er grunnlag for å forstå tausheten som et negativt standpunkt til spørsmålet om vederlagsplikt. Slikt negativt standpunkt ville ha medført at vederlagsplikt var utelukket; partene har jo i så fall tatt stilling til vederlagsspørsmålet gjennom taushet. Slik påpekning som nevnt er ikke nødvendig for å havne i øvre sjikt. Det er ikke grunnlag for et skarpt skille mellom tolkning og utfylling av avtale. Rettsanvendelsesprosessen vil i grove trekk være lik. Denne prosessen bør lede frem til det som er hovedpoenget i dette tilfellet, nemlig spørsmål om rimelighet og balanse mellom partenes rettigheter og forpliktelser. Det er ønskelig at det i besvarelsene vises til avtaletolkningslæren som grunnlag for å vektlegge rimelighet og balanse; dette først og fremst for å unngå besvarelser som fremstår som frirettslige. Geir er forpliktet til å betale renter for hans disponering av penger. Et enkelt balansesynspunkt tilsier vel da at Anne må tilpliktes å betale vederlag for disponering av bilen. Henvisningen til kjøpsloven 65 og forbrukerkjøpsloven 50 vil forhåpentligvis bidra til at besvarelsene beveger seg hen mot og inn i slike betraktninger knyttet til rimelighet og balanse. Her må studentene vise evne til å kunne lese enkel lovtekst og trekke ut relevante elementer fra denne. En enkel analyse av lovtekstene vil kunne munne ut i et synspunkt om at lovgiver betrakter renteplikt og vederlagsplikt som elementer i en balansert og rimelig løsning. Bortsett fra analyser relatert til balanse og rimelighet, skal det gis honnør for forstandig anvendelse av andre elementer i avtaletolkningslæren, for eksempel uklarhetsregelen. Del III Del III er en teorioppgave knyttet til et kort faktum. Oppgaven kan besvares som en regulær teorioppgave, men slik at faktum nok kan spille en sentral rolle i relasjon til det å gi konkrete råd til hvordan Einar bør forholde seg, jf. oppgaveteksten. Gjennom slike konkrete råd kan studentene få vist evne til konkret anvendelse av materiell juss. De fleste besvarelser i øvre sjikt vil antakelig vise en viss modenhet i tilknytning til denne konkrete anvendelsen av materiell juss. De fleste besvarelsene vil antakelig starte med nærmere redegjørelse for stillingsfullmakt, og gjøre seg ferdig med denne før fremstillingen tar for seg ulovfestet representasjonsevne. En slik grovstruktur er naturlig. 3

4 Avtaleloven 10 annet ledd regulerer stillingsfullmakt. Denne reguleringen må imidlertid ses i sammenheng med 10 første ledd og 11 første ledd, for beskrivelse av rett og legitimasjon. Besvarelser i midtre og nedre sjikt vil typisk vise ustødighet ved fremstillingen av rett og legitimasjon. Besvarelser som ikke engang reiser spørsmålet og viser til 10 første ledd og 11 første ledd, kan lett havne i nedre sjikt. Ved den nærmere analysen av 10 annet ledd kan det være naturlig å disponere i lys av lovteksten, og det er enkelte lovvilkår som er mer nærliggende å analysere mer detaljert enn andre. Fullmaktsforholdet blir etablert ved at det mellom fullmaktsgiver og fullmektig blir inngått avtale om en stilling, som efter lov eller sedvane medfører beføielse for ham [fullmektig] til indenfor visse grænser at handle paa den andens vegne. Her må det ses nærmere på hva som utgjør relevant lov eller sedvane. Hvis det er inngått avtale om slik stilling, har fullmektigen fuldmagt til at foreta retshandler, som falder indenfor disse grænser. Aktuell lov eller sedvane utgjør altså grunnlag for etableringen og fastsetting av grensene for fullmektigens rett. Det er her tale om fullmektigens rett, og en henvisning til 10 første ledd kan være på sin plass. Spørsmålet om legitimasjon oppstår der det foreligger en stillingsfullmakt etter regelen i 10 annet ledd, samtidig som fullmaktsgiver har gitt forskrifter i henhold til 11 første ledd. Det er tale om interne instrukser som begrenser fullmektigens kompetanse sammenliknet med det som følger av lov eller sedvane. Hvis medkontrahenten forsto eller burde ha forstått at fullmektigen handlet i strid med interne instrukser, blir fullmaktsgiveren ikke bundet. Dette fremgår direkte av 11 første ledd. Dersom medkontrahenten verken forsto eller burde ha forstått at fullmektigen handlet i strid med interne instrukser, blir fullmaktsgiver bundet forutsatt at disposisjonen ligger innenfor stillingsfullmaktens grenser, jf. 10 første ledd smh. 11 første ledd. Det siste er et uttrykk for legitimitetsvirkning. En god fremstilling av stillingsfullmakt vil antakelig kjennetegnes av stødig og relativt kunnskapsrik omtale av interessante lovvilkår, og forstandig angivelse av rettslig ramme i lys av 10 første ledd og 11 første ledd. Det siste vil typisk mangle i en besvarelse i midtre sjikt, mens en besvarelse i nedre sjikt også vil vise klar ustødighet i forbindelse med omtalen av 10 annet ledd. Spørsmål om ulovfestet representasjon kan oppstå i relasjon til stillinger som ikke gir grunnlag for stillingsfullmakt, jf. lov eller sedvane. Etter omstendighetene kan det for slike stillinger legges til grunn at den ansatte ikke har rett til å binde selskapet, se for så vidt Rt s. 410 avsnitt 33, der det i forlengelsen av en slik betraktning ble påpekt: Spørsmålet om han kunne inngå bindende avtale avhenger derfor av om han var legitimert til dette. Om ulovfestet representasjon uttalte flertallet videre: Det er antatt at en representant kan være legitimert på vegne av prinsipalen på ulovfestet grunnlag. Dette kalles i teorien blant annet kombinasjonsfullmakt eller toleransefullmakt og er beskrevet slik av Birger Stuevold Lassen, Kontraktsrettslig representasjon, 1992, side 36: Uttrykket kombinasjonsfullmakt er brukt som betegnelse på forhold der det etter vanlige fullmaktsregler vanskelig kan sies å foreligge fullmakt, men der rettsreglene beskytter forventningene hos en tredjemann som ut fra forskjellige omstendigheter i samvirke har hatt grunn til å tro at han handlet med en representant som kunne binde en oppdragsgiver. 4

5 Slik legitimasjon utenfor avtalelovens områder er også kalt ulovfestet representasjonsevne, men det avgjørende er uansett betegnelse om medkontrahenten har fått berettigede forventninger om at vedkommende har fullmakt, jf. Johan Giertsen, Avtaler, 2006, side 255. (Avsnitt ) Det er altså spørsmål om medkontrahenten ut fra de konkrete omstendighetene, f.eks. stillingsbetegnelse og konkret atferd, har fått rimelig grunn til å tro at representanten hadde relevant fullmakt, se for så vidt avsnitt 38 i Rt s Det følger av dette at det naturlig nok er krav om aktsom god tro på medkontrahentens side, jf. for så vidt prinsippet i avtaleloven 11 første ledd. Dommen i Rt s. 410 er, som allerede antydet, en sentral rettskilde ved fremstilling av ulovfestet representasjon. Dommen har blitt gjennomgått under forelesninger, og kan slik sett antas å være kjent blant studentene. God omtale og analyse av dommen skal honoreres. En besvarelse som i tillegg kommer inn på dissensen (4-1) i dommen, og gjør et forstandig forsøk på å forklare denne, skal gis et solid pluss. Til dette kan det kanskje pekes på en mindretallsuttalelse: Det er altså fullmaktsgiverens ikke fullmektigens forhold som er avgjørende for om representasjonsrett på [ulovfestet grunnlag] kan anses etablert. (Avsnitt 85.) Det må likevel understrekes at kjennskap til og omtale av dommen ikke er en betingelse for å kunne skrive en god besvarelse. I dommen fremkommer egentlig ikke noe nytt; det er helst tale om presisering av kjent juss. Nærmere om bedømmelsen I det foregående har det blitt gitt enkelte retningslinjer for bedømmelsen av oppgavens enkelte deler. I den samlete vurderingen skal det, som opplyst i oppgavesettet, legges til grunn at de enkelte delene teller omtrent like mye. Dette betyr imidlertid ikke at karakteren skal være et matematisk snitt av de enkelte delene. Som vanlig må bedømmelsen bero på utøvelsen av et skjønn. I så måte er det rom for å legge særlig vekt på kvalitativt sett gode deler av en besvarelse, for eksempel deler som klart viser modenhet og analytiske evner. Det kan godt tenkes at en besvarelse som inneholder uvesentlige misforståelser eller noen tynne drøftelser, havner i øvre sjikt (A eller B) ut fra en helhetsvurdering. Nedre sjikt (D og E) er stort sett forbeholdt besvarelser som inneholder betydningsfulle mangler, misforståelser eller feil. Erik Monsen Kursansvarlig 5