Skjøtselsplan for slåttemark/kalkeng på Reitane i Hoddevik i Selje kommune Ingvild Austad og Leif Hauge

Transkript

1 Skjøtselsplan for slåttemark/kalkeng på Reitane i Hoddevik i Selje kommune Ingvild Austad og Leif Hauge Høgskulen i Sogn og Fjordane 1

2 Innleiing Handlingsplan for slåttemark er eit ledd i arbeidet med å stanse tapet av biologisk mangfold. Semi-naturlege ( menneskepåverka ) naturtypar er avhengige av framhald i den tradisjonelle drifta eller tilpassa skjøtsel dersom dei skal oppretthaldast for framtida. Mange av naturtypane går sterkt attende i Norge, og mange truga artar er knytta til dei semi-naturlege naturtypane. Slåttemark er mellom dei mest artsrike naturtypane våre med mange truga artar. Naturtypen slåttemark inneheld vegetasjonstypar som er mellom dei mest trua i Norge (Fremstad & Moen 2001, DN 2006). Dei siste åra har driftsmåtane i landbruket endra seg mykje, og slåttemarker har gått tapt av ulike grunnar, m.a. gjennom gjødsling, nedbygging eller dei er gått ut av bruk og gror til. For å kunne nå målet om å stanse tapet av biologisk mangfald hastar det med å få i gang skjøtsel i attverande slåttemarker og andre semi-naturlege naturtypar. Sogn og Fjordane er med i ei forsøksopplegg med å utarbeide ein handlingsplan for dei viktigaste slåttemarkene i fylket. Ei ressursgruppe frå ulike fagmiljø i fylket skal prioritere ulike enger som treng oppfyljing. Våren 2008 vart Hoddevik Liset i Selje kommune valt ut som eit av 20 verdifulle kulturlandskap i Norge (Statens landbruksforvaltning et al. 2009). Bakgrunnen for valet av Hoddevik-Liset-området var eit særprega kystkulturlandskap med eit høgt biologisk mangfald (Hoddevik og Skårbø), eit historisk landskap (Drage), særprega lokalisering med typiske beitebakkar i god hevd (Indre- og Ytre Fure), og eksempel på meir eller mindre intakte småbruk med kulturlandskapsstruktur frå det førindustrielle landbruket (Årdal og Liset). Området omfattar nokre av dei mest spesielle og best ivaretekne kulturlandskapa i Sogn og Fjordane. Gardane representerer typiske naturressurs-utnyttings-profilar frå fjord til fjell med innmark, utmark- og fjell. Husdyrbeiting gjennom tusenvis av år har forma dei karakteristiske beitebakkane og lyngheiene i Hoddevik. Terrengdekkande myrer som karakteriserer dei høgareliggjande områda har vore viktige torvtakingsområde, og spora i vegetasjon og landskap er ennå tydelige. I tillegg representerer desse gardane det typiske kombinasjonsbruket; dvs. store delar av næringsgrunnlaget kom frå havet. Nærhet til hav gav også grunnlag for å utnytte ekstra ressursar som tang og tare både til husdyrfôr, gjødsel og/eller i næringssamanheng. I samband med utvalet til Nasjonale kulturlandskap vart det utarbeidd ein heilskapleg skjøtselsplan for heile området som omfemner Nasjonale kulturlandskap og som også inkluderer den her omskrivne kalkenga/naturbeitemarka (Austad & Hauge 2010 ab). Planen er utforma av Ingvild Austad og Leif Hauge, Høgskulen i Sogn og Fjordane. Sogndal Ingvild Austad og Leif Hauge 2

3 Innhald Innleiing s. 2 Generell del: s. 4 Slåttemarksutformingar på Vestlandet s. 4 Generelle råd ved skjøtsel og restaurering av verdifulle slåttemarker s. 6 Skjøtsel s. 6 Restaurering s. 6 Spesiell del s. 8 Skjøtselsplan for slåttemarka i Hoddevik s. 8 Vedlegg 1, kart og foto s.13 Vedlegg 2, artsliste s.16 3

4 Hoddevik Skjøtselsplan for verdifull slåttemark A. Generell del Slåttemarker er areal som vert regelmessig slått. Semi-naturleg slåttemark eller såkalla natureng, er slåttemarker som er forma gjennom rydding og lang tids tradisjonell slått. Dei er ofte overflaterydda, men ikkje oppdyrka og tilsådde i seinare tid, og ikkje eller svært lite gjødsla. Dei vert slått seint i sesongen. Slåttemarkene vert, eller vart gjerne, haustbeita og ofte også vårbeita. Korleis slåttemarkene har vore skjøtta varierer noko frå stad til stad og frå landsdel til landsdel. Slåttemark er urte- og grasdominert og oftast svært artsrik. Dei kan vere opne eller tresette. Tresette slåttemarker med styvingstre som vert hausta ved lauving er i dag svært sjeldne. Slike såkalla lauvenger vart gjerne beita om våren, slått ein gong seint om sommaren og beita om hausten. I tillegg vart greinene på trea hausta til fôr med eit tidsintervall på 5-8 år. I gamal tid spelte også myr ei viktig rolle som slåtteareal (slåttemyr). Dei fleste jordvassmyrane i Norge har tidlegare vore slått, men myrslåtten tok i stor grad slutt for ganske lenge sidan og vart praktisert berre nokre få stader fram til slutten av 1950-åra. Nokre av slåttemyrane gror att, medan andre endrar seg mindre, her er det truleg få tydelege biologiske spor frå slåttedrifta. Det er registrert få lauvenger og slåttemyrer som framleis er i hevd. Dei ulike slåttemarkene høyrer til blant våre mest artsrike naturtypar, og er viktige også for andre organismar enn karplanter. T.d. er rundt 70 prosent av dagsommarfuglane våre knytte til open engvegetasjon (særleg urterik slåttemark) og fleire vadefuglar brukar strandenger (slått eller beita) som hekkeområde og rasteplassar under trekket. I tillegg har slåttemarker mykje å seia for mange truga artar av beitemarksopp. Slåttemark kan ikkje erstattast av beitemark fordi dei inneheld vegetasjonstypar og fleire artar som ikkje klarar seg i område som berre vert beita. Samanlikna med naturbeitemark har slåttemark generelt det høgaste artsmangfaldet og dei største bestandane av fleire truga engartar. Gjennom historia har slåttemark vore, og vil framleis vere, om vi tek vare på dei, viktige levande genbankar. I tillegg er dei berekraftige økosystem som har vore eit nøkkelelement i norsk landbruk i fleire tusen år. Men driftsendringar på 1900-talet har ført til at slåttemark nå er mellom dei mest truga naturtypane våre. Slåttemarksutformingar på Vestlandet Den store variasjonen i slåttemarksvegetasjonen i Noreg er enno berre delvis kartlagt. I det følgjande har vi likevel prøvt å peike på nokre utformingar av slåttemarksvegetasjon som er særeigne for Vestlandet og dermed gjev fylka her eit særskilt forvaltningsansvar. Vi gjev òg døme på nokre verdifulle lokalitetar. I Møre og Romsdal har ein svært godt oversyn over tradisjonelle slåttemarker fordi det her nyleg er gjort ei samanstilling av kunnskapen om denne naturtypen. 178 lokalitetar vert omtala i rapporten frå dette prosjektet, og slåttemarker er registrerte i 29 av dei 37 kommunane i fylket. Lokalitetane finst likevel fyrst og fremst konsentrerte innan mindre geografiske område, og kommunane Stordal (22 lokalitetar, særleg i Nørdredalen), Rauma (28 lokalitetar, særleg i øvre Romsdalen), Tingvoll (19 lokalitetar, særleg i Vågbø-Holmeide) og Sunndal (16, særleg ved fjellgardane) har flest kjende lokalitetar. Frisk fattigeng, ofte med stort artsmangfald, er truleg den viktigaste vegetasjonstypen. 64 raudlisteartar er registrerte i desse slåttemarkene (13 karplantar, 1 sommerfuglart og 50 soppartar). 4

5 Ein særleg verdifull lokalitet er Skutholmen, Fræna, der det finst eit heilskapleg fiskarbondelandskap som vert skjøtta tradisjonelt og har mange gamle kulturlandskapselement m.a. mange små 1x2-meters potetåkrar i bergskortene. Slåttemarkene vert slått med ljå. Her finst mange raudlista beitemarkssoppar. Staden er veglaus og kan nåast med robåt over eit 50 meter breitt sund. Langs Grøvuvassdraget (Sunndal, utvalt for MR i 2008) og i øvre Romsdalen (Rauma) finst tørre-friske slåttemarker med fleire tørrengsartar som Pilosella-artar og sjeldne soppar. Stordal kommune har kanskje landets største bestandar av kvitkurle som i stor grad er knytt til restar av slåttemark. Nordre Sunnmøre er eit kjerneområde for solblom. Meir enn blomsterstenglar er registrerte innan dette området. Dessverre er det no berre sporadisk hobbyslått igjen her. I Hordaland har m.a. Losvik (1988) studert slåttemarksvegetasjon. Fire utformingar av jordnøtteng (frisk fattigeng, jordnøttutforming) finst langs kysten her: Jordnøtteng, kystmaure-utforming med m.a. kystgrisøyre. Utforminga finst òg i Sogn og Fjordane. Jordnøtteng, grisøyre-utforming med m.a. blåstjerne og tusenfryd. Utforminga finst òg i Sogn og Fjordane. Jordnøtteng, prestekrage-utforming med m.a. kystgrisøyre, kjertelagnetrøyst og småengkall. Utforminga finst òg i Sogn og Fjordane. Jordnøtteng, kamgras-utforming med m.a. kystgrisøre, vill-lin, hjartegras, storblåfjør og musekløver. I tillegg er ei femte utforming identifisert i fjordstroka (O2-O1): Frisk fattigeng, marikåpe-raudknapp-utforming med m.a. englodnegras, smalkjempe, vill-lin og småengkall, men utan dei typisk vestlege artene. Utbreiinga er ikkje godt nok kjend. Jordnøttengene har ei spesifikk norsk artssamansetjing: Viktige lokalitetar er m.a. Urangsvåg, Bømlo og Gjuvsland, Varaldsøy. I Sogn og Fjordane har miljøet rundt Ingvild Austad på Høgskulen over fleire tiår forska på og gjort ei rekkje registreringar i dei tradisjonelle slåtteengene i fylket. Også i Sogn og Fjordane er det registrert fleire jordnøttenger. Kystblåstjernedominerte slåttemarker finst i ytre kyststrok, m.a. i Gåsvær i Solund, og lokalitetane Sandøyna, Vilnes og Hamna i Askvoll. Ein viktig slåttemarkslokalitet finst på Øvre Ormelid, ein hyllegard i Luster. Her finst tørrenger med m.a. brudespore, vanlig nattfiol og bakkesøte. Det er registrert mange slåttemarker i Sogn og Fjordane, men fleire av registreringane er gjort for relativt lenge sidan og stoda i dag er uviss. På Grinde i Leikanger finst ei flott lauveng der både trea og enga framleis vert haldne i hevd. I Rogaland er det registrert få slåttemarker. Dette har dels samanheng med det er gjort lite forsking i Rogaland. Men hovudgrunnen er truleg det moderne og intensive jordbruket utover 1900-talet med omfattande nydyrking, oppgjødsling og bruk av engfrø førte til at dei tradisjonelle slåttemarkene gjekk tidleg ut av drift. Fattig berggrunn, høg nedbør og gjødselpåverknad gjer at dei fleste naturengene som er att er fattig engkveineng med blåknapp, blåklokke, følblom og ryllik. Denne er mindre artsrik enn mange andre engtypar. I nordre del av fylket finst jordnøtt og kamgras i engene, medan det i den sørlege delen finst 5

6 enger med blodtopp, blåmunke og engtjøreblom. På Jonegarden i Sauda, ein museumsgard der jorda er i statleg eige, er det både fattige og litt rikare enger og slåttemyr som med unntak av 10 år har vore drive samanhengande på gamalt vis. Her finst kvitkurle og nattfiol. Solblom, som og er funnen her, finst og i nokre få andre registrerte slåttemarker, m.a. Serigstad i Time og på Funningsland i Hjelmeland. Ei anna slåttemark på Jæren som har lege brakk i lang tid, er hovudlokalitet for den sterkt trua arten jærtistel som her i landet berre finst i denne delen av Hå kommune. Særleg artsrike dyneenger finst på Jæren og Karmøy. Engslått på desse er lite kjend, men det er gjort forsøk på Åkrasanden der slått har auka artsmangfaldet. Generelle råd ved skjøtsel og restaurering av verdifulle slåttemarker Skjøtsel Beste måten å skjøtte ei gammal, artsrik eng på, er å fylgje opp den tradisjonelle driftsforma, utan gjødsling og med sein slått. Det tradisjonelle slåttetidspunktet har variert noko frå stad til stad avhengig av klima og høgd over havet. Difor er det viktig å finne ut kva som har vore vanleg på den aktuelle lokaliteten eller i nærområdet frå gamalt av. Slått før 10. juli førekom uansett svært sjeldan! En bør nytte lett reiskap (ljå, tohjuls slåmaskin eller lettare traktor) der det er mogleg. Graset må bakketørkast, eventuelt hesjast, før det blir fjerna. I tillegg til at ein får tørt og godt høy, er bakketørkinga viktig for at frøa til engartane både skal få modne ferdig og bli liggande att på enga når høyet blir samla saman og køyrt vekk. Enkelte stader har engene i tillegg vore beita, anten vår eller haust eller begge delar. Berre beiting ikkje erstatte slått, men er dette einaste moglege skjøtselstiltaket i en periode, er storfebeiting det mest skånsame. Storfeet vel ikkje ut godbitane slik sauen gjer. Men beitepresset må ikkje vere for stort, og ein må rekne med noko manuell etterrydding. Der ein har tidlegblømande artar er det særleg viktig at ein unngår vårbeite Restaurering Når det gjeld restaurering av enger som er i attgroing og utviding av eksisterande slåtteareal er det viktig å ikkje setje i gang med meir omfattande restaurering enn det ein klarar å fylgje opp med skjøtsel i ettertid. Dersom det er mange delfelt som skal restaurerast, kan det vere lurt å ta det trinnvis over fleire sesongar. Slik blir det meir overkomeleg, og ein får erfaring med kor omfattande dei ulike tiltaka er og kor mykje ein kan forvente å få gjennomført per sesong. Hogst/grovrydding bør helst gjennomførast på frosen og gjerne bar mark. Då unngår ein skadar på undervegetasjonen, og samstundes er det enklare å få ein lågast mogleg stubbe. Rydding i snø kan vere meir tungvint. Mindre buskar og oppslag kan òg ryddast på sommaren når det er tørt og mykje av biomassen er samla i blada. I slåtteenger som ikkje har vore tresette er det ikkje noko poeng i å setje att tre ved rydding, men gamle styvingstre bør få stå. Eit og anna lauvtre med fin og vid krone kan òg gjerne få stå. Alle gran, furu og framande treslag bør fjernast. Etter hogst er det spesielt viktig at alt ryddeavfall, kvist, stubbar og liknande blir samla saman og brent på eigna stader, og aller helst frakta ut av området. Dette for å unngå unødig oppgjødsling. Ryddeavfall som ligg spreidd utover vil elles fort føre til ny dominans av uønska rasktveksande, konkurransesterk vegetasjon. Av same grunn er oppflising og spreiing av flis i området ikkje å anbefale. 6

7 Attståande biomasse vil ta opp noko av næringa som blir frigjort frå daude røter av tre og buskar som har blitt rydda bort. Dette gjev ein gjødslingseffekt som lett fører til oppvekst av uønska nitrogenkrevjande artar (t.d. bringebær og brennenesle). Gradvis rydding er difor viktig. Gjødslingseffekten saman med auka lysinnstråling fører gjerne òg til ein del etterrenning. Det er mest effektivt å slå lauvrenningane i juli, når det er minst energi samla i rotsystemet. Dette fell normalt saman med slåttetidspunktet. Det kan likevel vere nødvendig å rydde lauvrenningar fleire gonger dei par fyrste sesongane. Osp og or spreier seg ved rotskot, og rydding kan i mange tilfelle føre til utstrakt renning. Desse kan det difor løne seg å ringbarke ved å skjere eit ca. fem cm breitt band rundt treet nedanfor den nedste greina. Det er viktig at snittet er såpass djupt at all barken forsvinn, slik at transporten av næringsstoff stoppar heilt opp. Det er lettast å ringbarke om våren. Etter tre somrar må dei daude trea fjernast. Stubbar må kappast heilt ned til bakken, anten i samband med hogsten eller ved etterrydding på barmark. Større stubbar vil gå raskare i forråtning om en skil barken frå veden med eit spett eller liknande, og deretter stappar jord i mellom. Med unntak av osp og or kan ein òg unngå renningar på denne måten. Dette kan t.d. vere aktuelt i kantar som hindrar lysinnstråling til slåttemarka. Problemartar som bringebær- og rosekratt, brennesle og mjødurt vil normalt forsvinne ved slått over tid. Men for å få dei bort kan det i byrjinga vere nødvendig å slå fleire gonger per sesong med ljå eller krattryddar. Felt med einstape (bregne) bør slåast ned med kjepp, ikkje skjerast ned. På denne måten held bregna fram med å transportere næring frå røtene, og utarmar dermed rotsystemet sitt. Den bør så fjernast på hausten. For meir utfyllande informasjon om skjøtsel, restaurering og hevd: Skjøtselsboka for kulturlandskap og gamle norske kulturmarker er å finne på DN sine heimesider: 7

8 B. Spesiell del: Lokalitet: Hoddevik, Reitane, slåttemark-kalkeng Type Naturbeitemark D 04 ID Naturbase: BN UTM: 32 V X: Y: Kommune/fylke: Selje kommune Sogn og Fjordane Gnr/bnr: G.nr. 46. Sameie. Tidligere registrert: Flere ganger siden Se referanseliste Dato for skjøtselsplan: Reregistrert i forbindelse med skjøtselsplan. Dato: Flere ganger i Areal, nåværende: Ca. 4 daa Registrert av: Flere, ofte koordinert av Ingvild Austad Utformet av: Ingvild Austad og Leif Hauge Registrert av: Ingvild Austad Mulig areal etter restaurering: Ca. 20 daa (200 daa) OMRÅDEBESKRIVELSE: Kalkengene på og nær flyvesandområdet i Hoddevika ligger på sør-vest siden av Hoddevikgrenda, under det bratte «fjellpartiet» Furehornet-Blåfjellet-Signalen, ca km vest for grenda Drage (fig.1 og 3). Området er en del av det nasjonalt utvalgte kulturlandskapet Hoddevik-Liset (Statens landbruksforvaltning et al. 2009). Området er beskrevet av Helle (1992), Hauge et. al 2005, Austad og Hauge 2008, Hauge & Austad 2008, Austad & Hauge 2010ab). Flyvesandfeltet i Hoddevik, bygget opp av vindavsetninger (eolitisk materiale), omfatter et ca. 40 daa stort areal og er det største, aktive flygesandområde av sitt slag på Vestlandet. Sanden ligger lagret opp mot den sørlege fjellsiden til over 100 moh., og den mektige sanddyna strekker seg 800 meter langs fjellfoten. Sanden inneholder 1-2% kalk. Området som er beskrevet her, er konsentrert til engarealene som grenser inn mot selve flyvesandfeltet og areal med godt utviklet engvegetasjon på selve sanddynene i tillegg til arealene med naturbeitemark ovenfor. Selve flyvesandfeltet har vekslende topografi med flere småhøgder med ulik hellingsgrad, eksposisjon og vegetasjonsdekke. Her er det områder med åpen sand, områder med sparsom og spredt vegetasjon, og store partier med godt utviklet vegetasjonsdekke. Det finnes også fint utviklete kalkenger både i de bratte lisidene på oversiden av selve flyvesanddynene, og på de flate arealene nedanfor feltet (Austad & Hauge 2010 ab). TIDLIGERE OG NÅVÆRENDE BRUK: Kalkenga og naturbeitemarka på og nær flyvesandfeltet har tidligere vært viktige produksjonsareal for gårdene i Hoddevik, og fungert som slåtte- og beitemark (fig. 4). Området er eid av gårdbrukerne i fellesskap. Strandrug (Leymus arenarius) og marehalm (Ammophilia arenaria) som det vokser mye av her, ble regnet for å være godt fôrgras til mjølkekyr. 8

9 Et areal på flere daa inkl. flyvesandfeltet (Sandmælen) ble ikke utskiftet under utskiftingen i 1880-årene, og ble slått av gårdbrukerne i fellesskap helt fram til 1950-tallet. Teigene (og avlingen) skiftet en på (såkalte kasteteiger). Trolig ble også andre areal på og rundt flyvesandfeltet tidligere slått, men i senere år har området bare vært brukt som beitemark til storfè og sau (storfèbeite på forsommeren og høsten og sauebeite om sommeren). Sommeren 2010 ble et mindre areal på ca. 3 daa gjerdet inn og slått. Arealet ble ikke beitet. VEGETASJONSTYPE: Vegetasjonsgeografisk region er Boreonemoral vegetasjonssone, Bn-O3t og vegetasjonsseksjonen er sterkt oseanisk, O3t (Moen 1998). Vegetasjonen kan i hovedsak defineres til typen G 10; Kalkeng. Hestehavre-eng Karakterarter: Blåknapp, raudknapp, hjertegras, brudespore, stortveblad, jåblom, kusymre Rødlistearter: Ingen karplanter STATUS/TILSTANDSBESKRIVELSE: Området er godt nedbeitet og har en artsrik vegetasjon. Engvegetasjonen er preget av basekrevende arter. Raudknapp (Knautia arvensis) og blåknapp (Succisa pratensis) vokser sammen med flere orkidèarter som stortveblad (Listera ovata), brudespore (Gymnadenia conopsea), grønnkurle (Coeloglossum viride) og marihand (Dactylorhiza sp.) Elles finnes det er stort oppslag av villauk (Allium oleracleum), villin (Linum catharticum) og hjertegras (Briza media). Særlig er orkidèartene, og hjertegras tallrike på engarealene, i utkantene og i lisiden ovenfor sanddynene. Store oppslag av jordtunger. Marehalm, delvis hestehavre (Arrhenatherum elatius) og dunhavre (Avenula pubescens) blir lite beitet. På deler av Sandmælen og på de lavestliggende engarealene har kystbjønnkjeks (Heracleum spondylium) spredt seg over hele området og fines som små eksempler i feltsjiktet. Vegetasjondekket på flyvesandfeltet og de bratte lisidene er tydelig preget av sterk beiteaktivitet, inkludert beite-terrasser, tråkkspor og erosjon. Samtidig er det partier som er tydelig preget av beiteprefererende arter som marehalm. Marehalm utgjør stedvis også en gjengroingsart på de ellers så godt nedbeitede arealene. Ellers er innslaget av kystbjønnkjeks økende i engene. De bratte lisidene er godt nedbeitet i de lavereliggende områdene, men oppunder bergfoten, ca. 75 moh. er beitetrykket svakere og mer sporadisk. Her trekker mjødurt (Filipendula ulmaria) nedover lisiden. For mer utfyllende artsliste, se vedlegg 2. KULTURMINNER: Områdets kulturhistorie og tidligere sambruk er spesiell. VERDI: A - svært viktig Området er spesielt og har nasjonal verdi både på grunn av de kvartærgeologiske avsetningene og innholdet av kalkkrevende arter. Området har en spesiell kulturhistorie. Området utgjør 9

10 også et særpreget landskap. MÅL: Opprettholde og videreutvikle strukturen til kalkengen og artssammensetningen gjennom tradisjonelle driftsmetoder. Ønsket tilstand: Åpen velholdt slåtteeng og beitebakke med artsrik vegetasjon og et høgt innhold av basekrevende arter. AKTUELLE SKJØTSELSTILTAK: De forskjellige naturtypene som er representerte i området har ulike behov for drift for å kunne tas vare på som lysåpne samfunn, samtidig som de har ulik sårbarhet med tanke på tråkk, avbeiting og slått (fig. 2). En del av urtene, for eksempel de fleste orkidèene og nøkleblomartene er avhengige av lysåpne vokseplasser samtidig som de er følsomme for sterk og tett nedbeiting. Et mindre areal sørvest på Reitane på ca. 4 daa bør få spesiell skjøtsel (fig. 5 og 6). Skråningen her har mer finkornet jordsmonn (forvitringsjord) med vekslende fuktighet og en svært artsrik vegetasjon med mange sårbare arter. Området bør generelt skånes for beite og midlertidig gjerdes inn med elektrisk gjerde og slås på ettersommeren. Ved å skåne vegetasjonen for beiting på forsommeren/sommeren, får sårbare arter anledning til blomstring og frøsetting. Dette gjelder i første rekke de ulike orkideartene. Arealet vil da heller ikke bli så kraftig opptråkket. Det vil være nødvendig med manuell slått (ljå) her. All avslått biomasse må rakes sammen og fjernes fra området for deponering og/eller senere brenning. Alternativt kan materialet brukes i erosjonsspor. Området bør foreløpig ikke etterbeites. Dette området kan gradvis utvides slik at det totale området som skjøttes ved slått omfatter totalt ca. 20 daa. Der hvor flatere terreng gjør det mulig kan lett motorisert skjøtselsutstyr benyttes. Dette supplerende arealet bør ikke vårbeites, men kan etterbeites på høsten. Det er svært viktig at det ikke lages erosjonsspor i feltsjiktet. Det omgivende arealet på Reitane ble tidligere også slått, men skjøttes nå med husdyrbeiting. Dagens husdyrbeiting (storfè og sau) gir tilfredsstillende variasjon når det gjelder beitetrykk gjennom sesongen. Dette fordi det både er et stort areal som blir beitet og fordi sammensetingen av beitedyr er fornuftig. Sau når lengre opp i fjellsidene og de er bedre til å kontrollere vedaktige planter enn storfè, mens beiting med en dominans av storfè generelt vil være mer skånsom for sårbare arter enn om en hadde hatt samme beitetrykk bare med sau. Tidspunktet for beiting med ulike dyreslag har mye å si. Vurdert i forhold til dagens vegetasjon vil et sterkere beitetrykk med storfè om høsten kunne begrense utviklingen av grove vekster som for eksempel mjødurt og ulike grasarter. Det er dessuten behov for et større beitetrykk for å hindre videre utvikling av det tette bunnsjiktet av moser på sanden. Moselaget hindrer etablering av ettårige planter og andre små karplanter. Det vil si at det er bruk for økt forstyrring (punktering av felt- og bunnsjikt) for å opprettholde balansen mellom unge sand-ruderalartar/planter (ofte ett- og toårige arter) som har fortrinn ved etablering i åpen jord, grus, avfallsplasser og lignende, og mer moden sandvegetasjon. Et økt beitetrykk kan for eksempel skje ved at storfè i større grad beiter på arealene om dagen, og blir flyttet hjem på innmarksareal om natten. På denne måten blir det sterkere beitepress på utmarksarealene, og næring blir fjernet herfra for å fraktes til innmarksarealene (oppgjødsling). Beitesesongen for storfè kan med fordel utvides med en uke eller to. 10

11 Vårbeiting av storfè i april-mai bør derfor holde frem som i dag. Sau bør helst først beite i området fra slutten av juni for å sikre blomstring og frøsetting av flest mulige orkidèarter. En må diskutere med brukerne hvordan dette kan løses i praksis. Kanskje kan en styre beitet noe med utlegging av saltsteiner, evt. ved oppsetting av flyttbare, midlertidige elektriske gjerder for å skåne de mest artsrike områdene. Storfè må tas ut av området i slutten av juni etter kalving. I september må storfè på ny inn på arealet. For å avgrense utviklingen spesielt av marehalm på Sandmælen og på Reitane, er det behov for periodisk etterrydding for å fjerne/kontrollere oppslag av denne og også annen uønsket vegetasjon som strandrug, kystbjørnekjeks og englodnegras som ikke har blitt beitet. I første omgang foreslås etterrydding etter at sau og storfè er tatt ut av området om høsten. Dersom det er behov for det, kan det gjennomføres etterrydding to ganger i vekstsesongen i tette vegetasjonsfelt, en i juli og en i september. Maskinell slått må bare utføres der det er tett feltog bunnvegetasjon og uten at denne blir ødelagt. Pussing kan utføres med ulike typer av redskap, men det er viktig at maskinelt utstyr som evt. blir brukt ikke skader feltsjiktet. Det er viktig at avslått materiale fra områder med store mengder biomasse blir fjernet for deponering og evt. senere brenning utenfor området, mens det kan bli liggende der vegetasjonen er sparsomt utviklet, og avslått biomasse generelt er liten. I de bratte bakkene vil et økt beitetrykk og ferdsel/aktivitet kunne føre til uønskete tråkkskader og erosjon. Beiteterrasser og erosjonsspor bør overvåkes. Området ligger tett opp til Hoddeviksanden som er en populær bade- og surfestrand. Ferdsel bør generelt avgrenses i flygesandfeltet dersom belastningen blir for stor. AKTUELLE SKJØTSELSTILTAK: Restaureringstiltak: Fjerninga av tilliggende plantefelt med sitkagran. Skjøtselstiltak: Inngjerding av et mindre engareal (ca. 4 daa) (I). Ljåslått og slått med lettere maskinelt utstyr i begynnelsen av september. Foreløpig ikke husdyrbeiting verken vår eller høst. Tilliggende areal på flatere terreng på ca. 16 daa skjermes for vårog sommerbeiting og slås (II). Dette arealet kan høstbeites med sau og storfè etter slåtten i august-september. Prioriter ing (år) Kostna d kr/ ant timer Kontr oll /dato: På resten av arealet (III) må vegetasjonen skjøttes ved husdyrbeiting som i dag. Det vil være behov for periodisk etterrydding for fjerne/kontrollere oppslag av uønsket vegetasjon. Avhengig av behov for beiteareal(vår og sommer) kan deler av området hvor maskinell slått er mulig også på sikt inngå som slåtteng etter avtale med brukerne slik at det samlede slåtteengarealet gradvis kan utvides utover de foreslåtte 20 daa. For utfyllende skildring av skjøtselstiltak på Hoddevik, se skjøtselsplanen for området (Austad & Hauge 2010 ab). Utføres uke UTSTYRSBEHOV: Tradisjonelt slåtteutstyr: Tradisjonelle slåttereiskap kombinert med motoriserte hjelpemiddel. 11

12 Traktor med ulike spesialredskap kan brukas dersom de ikke skader underlaget.. OPPFØLGING: Skjøtselsplanen skal evalueres innen Det er naturlig å diskutere innholdet i skjøtselplanen med eigerne. Detaljer i denne skjøtselplanen kan derfor bli endret frem til neste sesong. ANSVAR: Eier/bruker: Grunneierlaget Fylkesmannen i Sogn og Fjordane, Landbruksavdelinga (p.t. Truls Folkestad) REFERANSER: Austad, I. & Hauge, L Supplerande kartlegging av biologisk mangfald i jordbrukets kulturlandskap i Sogn og Fjordane. Rapport for kommunane Selje, Vågsøy og Bremanger. Rapport 1/2008. Avdeling for ingeniør- og naturfag. Høgskulen i Sogn og Fjordane. Austad, I. & Hauge, L. 2010a. Hoddevik i Selje. Skjøtselsplan for kulturlandskapet. Delområde under nasjonalt utvalgt kulturlandskap, Hoddevik-Liset. Rapport nr Avdeling for ingeniør- og naturfag. Austad, I. & Hauge, L. 2010b. Hoddevik i Selje. Tiltaks- og skjøtselstilrådninger for enkelteiendommer. Rapport nr Avdeling for ingeniør- og naturfag. Fremstad, E. & Moen, A. (red.) Truete vegetasjonstyper i Norge. Rapport botanisk serie 2001:4. - Vitenskapsmuseet. Norges teknisk naturvitenskapelige universitet. Trondheim. Direktoratet for naturforvaltning kartlegging og verdisetting av biologisk mangfold. DN-håndbok utgave. Hauge, L., Natlandsmyr, B. og Austad, I Artsrike slåtte- og beiteenger i Sogn og Fjordane, status for eit utval av lokalitetar. HSF Rapport nr Hauge, L. & Austad, I Supplerende kartlegging av biologisk mangfald i jordbrukets kulturlandskap, inn og utmark, i Sogn og Fjordane. Nasjonalt program for kartlegging og overvaking av biologisk mangfald. Direktoratet for naturforvaltning Utredning Rapportnr. 4/2008. Avdeling for ingeniør og naturfag. Helle, T Kulturlandskap og kulturmarkstypar i Selje kommune. Kulturlandskap i Sogn og Fjordane. Bruk og vern. Rapport nr. 23. Sogn og Fjordane distriktshøgskule Moen, A Nasjonalatlas for Norge: Vegetasjon. Statens kartverk. Hønefoss. Statens landbruksforvaltning, Direktoratet for naturforvaltning & Riksantikvaren, Utvalgte kulturlandskap i jordbruket. Tilrådning til Landbruks- og matdepartementet og Miljøverndepartementet. S Statens landbruksforvaltning. 12

13 Vedlegg 1: Kart og foto Figur 1. Lokalisering av området. I II III Figur 2. Omtrentlig avgrensing av skjøtselsområdet. I: Slått som i dag. II: Utvidet slåtteområde. III: Naturbeitemark som gradvis kan skjøttes ved slått. 13

14 Figur 3. Hoddevik. Det aktuelle engarealet (sameiet) ligger rundt flyvesandfeltet, Sandmælen. Arealet ble tidligere brukt til slåttemark (kasteteiger). Figur 4. Husdyrbeiting på Reitane. Beiteprefererende arter som marehalm får stadig større utbredelse på beitemarka. 14

15 Figur 5. Artstrik naturbeitemark med høgt innhold av basekrevende arter. Figur 6. Blåknapp og hjertegras. Her vokser også flere orkidèarter som stortveblad, brudespore, grønnkurle og marihand. 15

16 Vedlegg 2: Artsliste Ryllik (Achillea millefolium), engkvein (Agrostis capillaris), marikåpe (Alchemilla sp)., villlauk (Allium oleracleum), marehalm (Ammophila arenaria), sløke (Angelica sylvestris), gulaks (Anthoxanthum odoratum), skogburkne (Anthyrium filix-femina), gåsemure (Argentina anserina), hestehavre (Arrhenatherum elatius), dunhavre (Avenula pubescens), tusenfryd (Bellis perennis), harerug (Bistorta vivipara), hjertegras (Briza media), røsslyng (Calluna vulgaris), blåklokke (Campanula rotundifolia), kornstarr (Carex panicea), bråtestarr (C. pilulifera), karve (Carum carvi), vanlig arve (Cerastium fontanum), grønnkurle (Coeloglossum viride), kvitbladtistel (Cirsium heterophyllum), myrtistel (C. palustre), maigull (Chrysosplenium oppositifolium), marihånd (Dactylorhiza sp.), hundegras (Dactylus glomerata), knegras (Danthonia decumbens), sølvbunke (Deschampsia cespitosa), smyle (Avenella flexuosa), lodnerublom (Draba incana), krattmjølke (Epilobium montanum), kveke (Elytrigia repens ssp. repens), åkersnelle (Equisetum arvense), engsnelle (E. pratense), øyentrøst (Euphrasia sp.), sauesvingel (Festuca ovina), engsvingel (F. pratensis), rødsvingel (F. rubra), geitsvingel (Festuca vivipara ssp. vivipara), mjødurt (Filipendula ulmaria), gulmaure (Galium verum), enghumleblom (Geum rivale), brudespore (Gymnadenia conopsea), kystbjørnekjeks (Heracleum spondylium), englodnegras (Holcus lanatus), firkantperikum (Hypericum maculatum), ryllsiv (Juncus articulatus), einer (Juniperus communis), raudknapp (Knautia arvensis), gulskolm (Lathyrus pratensis), prestekrage (Leucanthemum vulgare), følblom (Leontodon autumnalis), vill-lin (Linum catharticum), stortveblad (Listera ovata), raigras (Lolium perenne), tiriltunge (Lotus corniculatus), engfrytle (Luzula multiflora ssp. muliflora), skogfrytle (L. sylvatica), hanekam (Lychnis flos-cuculi), blåtopp (Molinia caerulea), minneblom (Myosotis sp.), jåblom (Parnassisa palustris), gjeldkarve (Pimpinella saxifraga), smalkjempe (Plantago lanceolata), tunrapp (Poa annua), engrapp (P. pratensis), markrapp (P. trivialis), tepperot (Potentilla erecta), kusymre (Primula vulgaris), nøkleblom (Primula sp.), blåkoll (Prunella vulgaris), engsoleie (Ranunculus acris), småengkall (Rhinanthus minor), nyperose (Rosa sp.), engsyre (Rumex acetosa), høymole (R. longifolius), byhøymole (R. obtusifolius), gulsildre (Saxifraga aizoides), dvergjamne (Sellaginella selaginoides), bitter bergknapp (Sedum acre), raud jonsokblom (Silene dioica), engsmelle (S. vulgaris), gullris (Solidago virgaurea), løvetann (Taraxacum sp.), geitskjegg (Tragopogon pratensis), raudkløver (Trifolium pratense), kvitkløver (T. repens), blåbær (Vaccinium myrtillus), tveskjeggveronika (Veronica chamaedrys), fuglevikke (Vicia cracca), gjerdevikke (V. sepium), skogvikke (V. sylvatica), skogfiol (Viola riviniana), stemorsblom (V. tricolor). 16