Kulturlandskapet som forbilde! Hvordan etablere og skjøtte urterik eng? Hva skal til for å lykkes?

Transkript

1 Kulturlandskapet som forbilde! Hvordan etablere og skjøtte urterik eng? Hva skal til for å lykkes? FAGUS seminar: Bruk av ville planter i parker og hager, Oslo 22 august Ingvild Austad, Høgskulen i Sogn og Fjordane. En undersøkelse av landskapspreferanser i det Vest-norske kulturlandskapet ( ) av Einar Strumse (miljøpsykolog) (dr. grad) og Leif Hauge, HISF, viste at kulturmarkene ble høgt verdsatt. Funnene bekreftes av andre internasjonale forskere i tiden etterpå, bl.a. Howley et al De halvåpne, tresatte kulturmarkene foretrekkes uansett bakgrunn, nasjonalitet (evolusjon).

2 Kulturlandskapet, har det fellestrekk med hager og parker? Hvordan er kulturmarkene bygget opp og hvilke elementer finner vi? I tillegg til biologiske og kulturhistoriske kvaliteter og ulike økosystemtjenester er det også andre forhold i bl.a. de tresatte kulturmarkene som har fellestrekk med parkene: Romlig estetiske forhold: skala, romdannelser, åpent, lukket, visuell avgrensning, visuelle mønstre og strukturer, orienteringspunkter bevegelseslinjer, former, farger, elementer, årstidsvekslinger, lyder, lukter m.m. Landskapsarkitekter, landskapsplanleggere og landskapsingeniører vær obs! I landskapsarkitekturen opp gjennom historien har styvingstrær vært inspirasjon for bestemte hageideal som (barokke hageanlegg) med formklippede trær (Italia og Frankrike). Norske (skandinaviske) landskapsarkitekter har i liten grad vært klar over sin egen styvingskultur, men kopiert utlandet. Vi formklipper trærne våre den dag i dag i byer og tettsteder. (Kulturtradisjon, holder trærne små, klimatiltak, og hindrer frøsetting)

3 Feltsjiktet (grasmarka) i parkene kan gjøres mer artsrik ved ulike metoder. Engetablering er en av dem, endret skjøtsel en annen, transplantasjon/pluggplanter en tredje. De Heibergske Samlinger Sogn folkemuseum Arbeidet startet som et samarbeid med Olav Aaraas på 1980 tallet. Hensikten var å gi museumsområdet en ny dimensjon, dvs. «plassere» museumsbygningene inn i et kulturlandskap. Tidligere ideal hadde vært å se på bygninger som monumenter og plassere dem inn i et parkområde, knyttet sammen av veger og stier. Utgangspunktet på Kaupangerskogen var furuskog, delvis hagemarksareal (bjørkehager). Bygningene hadde blitt plassert i tre tun (Arne Berg) med grasareal rundt og plass til nyttevekster (Katarina Aas). Sauesvingel (Festuca ovina) ble anbefalt som grasdekke. NB: Fattig, surt jordsmonn!!

4 En ny driftsplan ble prosjektert på midten av 1980 tallet, basert på FoU arbeid vedr. kulturlandskapet i Sogn og Fjordane, og undersøkelser om mennesker, husdyr, drift og areal på museumsgårdene som var samlet i tunene (1800 tallet). Var det mulig å etablere gamle kulturmarker i furuskog under i utgangspunktet såpass vanskelige naturforhold? Og kunne museet deretter drifte arealene tradisjonelt? Dette ville gi museet en ny formidlingsform (vise gamle driftsmåter, husdyrraser og kulturmarker) Samtidig hadde vi på Økoforsk (forløperen til NINA) ( ) arbeidet med kartlegging av kulturmarker og restaureringsforsøk av gamle kulturmarker, og hadde brukbar erfaring med beitemarker, hagemarker og høstingsskoger, men relativ liten erfaring med slåtteenger. Samtidig som vi gjerne ville gi museumsbygningene på De Heibergske Samlinger Sogn folkemuseum en mer»autentisk» ramme, ønsket vi også å dokumentere at etablering av urterike slåtteenger var vanskelig, nærmest en umulig oppgave. Dette ville vi «bevise», og et opplegg for engetablering ble designet. Vi hadde bare et forsøksfelt, og et utall av variabler! Vi ville prøve mest mulig ut hurtigst mulig, slik at museet fikk så gode råd som mulig!!, men var svært usikre på om vi ville få det til.

5 Forsøksfeltet: Furutrær ble hugget, røtter gravd opp, jorden planert ut og rakt skikkelig. Relativt plant område mot vest med god solinnstråling. Oversikt over forsøket, og behandlinger: T1 T15 16 blokker ble lagt ut 5 x 3m med 50 cm. jord mellom. Det ble tatt jordprøver (sur skogsjord som vi regnet med måtte kalkes og gjødsles opp. Engkvein ble isådd mellom blokkene. Vanlig var kalking og noe bruk av fullgjødsel, for enkelte blokker ble det brukt sauegjødsel isteden. Det ble også lagt ut to kontrollblokker (t 7) uten at jorden ble gjødslet opp og uten enghøy (for å se på frøbanken i jorden), en oppgjødslet skogsjordblokk (t 11) og en med enghøy uten kalking og oppgjødsling (t1) (evt. enkleste måten å få til en engvegetasjon).

6 Vi var redd for aggressive ugras, og for to av blokkene ble jorden skiftet helt ut; frukthagejord fra Hovehagen i Sogndal, og steril oppgjødslet gartnerjord. Her ble det også lagt inn et lag med steril sand som skulle hindre slikt oppslag. Så skulle vi finne en donoreng, relativt næringsfattig, urterik med lang kontinuitet. En artsrik prestekrage tjæreblomeng i Sogndalsdalen ble valgt. Godt samarbeid med grunneier er avgjørende. Enga var gjenstand for en hovedfagsoppgave i botanikk (Jan Egil Bjørndal) i Enga ble slått i striper 4 ganger i løpet av vekstsesongen for å sanke mest mulig modne frø. Avslått areal ble registrert, for eksempel 1 m2, 10 m2 og enghøyet ble samlet i sekker, merket, tørket i tørkeskap, og oppbevart over vinteren i en utløe på museet. Det ble i gjennomsnitt slått dobbelt så stort areal som vi skulle dekke (2:1). I tillegg samlet vi oppsop fra utløen på stedet (tradisjonell metode som bøndene vanligvis brukte i eldre tid på gjenlegg av åkre), men vi visste ikke hvor gammelt høyet/frøene var.

7 Vi ønsket også å teste ut to metoder til: a) transplantasjon og b) utlegging av friskt enghøy med oppraking av strø/frø. Dette ble gjort om høsten. Transplantasjonsblokken og blokk 13 der det ble lagt ut friskt enghøy ble opparbeidet med kalk (2.5 kg. dolomitt kg. skjellsand) begge, og blokk 15 også med litt fullgjødsel (0,3 kg Transplantasjon à 20 x 20 x 15 cm. Utlegging av friskt enghøy måtte skje så sent som mulig på året etter at alle planter hadde satt modne frø. Firkantperikum var den «siste». Oppraking av strø (og avfalne frø) var viktig. Det ble slått to ganger så stort areal som vi skulle dekke = 30m2. Resten av blokkene ble opparbeidet, men enghøy (blandet) og frø ble sådd ut neste vår. Vanlig utlegg var 2:1, dvs. 30m2 eng ble høstet og lagt ut på 15m2, men også mindre og mer enghøy ble prøvd ut.

8 Resultat Forsøket skjedde i Vi hadde mange variabler og måtte finne frem til nye metoder for å analysere resultatene, noe som ble gjort i Knut Rydgren Med unntak av kontrollblokkene ( T7, T1 og T 11) er det relativt liten forskjell mellom behandlingene, men hva har egentlig skjedd? Lyktes vi?.

9 Totalt antall arter for hver blokk t1 t16, henholdsvis år 1 og år 3. Antall arter (biologisk diversitet) har økt i alle blokkene med unntak av en. Stor forskjell mellom blokkene. T7 er kontroll (skogsjord uten oppgjødsling, kalking eller høypålegg). Vi var interessert i å overføre engarter (gras og urter), men var engstelig for skogsartene, men de spirte beskjedent. 1 ste år: Fordeling av gras og urter, skogsarter (inkl. bregner, lyng og trær) og mosearter i de ulike blokkene. Engarter dominerer i artssammensetningen i de ulike blokkene. 3 dje år: Antall arter har generelt økt i alle gruppene i alle blokkene. Fremdeles er artsantallet dominert av gras og urter (engarter) som har økt i de aller fleste blokkene.

10 Hvordan oppførte enkeltarter seg? Enkeltarter vist i % (frekvens). Resultat 1.ste år. Enkelte arter som prestekrage er lett å overføre og spirer raskt, tjæreblom er vanskeligere, engkall finnes bare i transplantasjonsblokken (t5). Røsslyng har en moderat frekvens. Resultat 3.år. Engartene har økt i frekvens i alle rutene. Engkall har kommet inn i store mengder i de fleste rutene = positivt, men røsslyng har begynt å virkelig gjøre seg gjeldende. Blokk 7 (ren skogsjord uten behandling og høypålegg) og blokk 11 (oppkalket skogsjord) skiller seg ut. Blokk 13 (friskt engutlegg)

11 Totalt så ble det registrert 71 arter (inkl. 7 mosearter) innenfor forsøksfeltet (de 16 blokkene). Vi fikk oppslag av en del arter som ikke var registrert i donorengen, mens en del arter fra donorengen var vanskelig å få til å spire, blant annet tiriltunge, hvitmaure og gulmaure, tveskjeggveronika og legeveronika. Oppsummering: Pålegg med friskt enghøy med oppraking av strø er helt greit å bruke, slått eller klippet sent i august/begynnelsen av september (modne frø). Best resultat her ga et forholdstall 2:1, men dette er vanskelig å bruke i kontrollerte forsøk, da er 1:1 best. Sur skogsjord som behandles (kalk og moderat gjødsling) gir gode resultat da jorden har en relativt liten frøbank, som ikke hindrer etablering av engartene. Transplantasjon perforerer donorengen, men pluggplanter av arter som spirer dårlig fra frø kan supplere artsinventaret. Ammegrasfrø er unødvendig å bruke på sur skogsjord. Innhøsting fire ganger i løpet av sesongen kan sløyfes. Oppsop frå løe er trolig en enkel og god metode, men frøet må vært friskt vanskelig å bruke i kontrollerte forsøk.

12 Resultatene frå dette forsøket ble brukt for å etablere et større engareal på museet i NATIONEN, 18 september. Utgangspunktet var her et halvåpent område med furu (Pinus sylvestris og bjørk (Betula sp. og røsslyng (Calluna vulgaris), noe som indikerer sur skogsjord, men oppslag av lyskrevende engarter fantes som Deschampsia cespitosa (sølvbunke), Antoxanthum odoratum (gulaks), Agrostis capillaris (engkvein), Potentilla erecta (tepperot), Filipendula ulmaria (mjødurt), Ranunculus acris (engsoleie), Rumex acetosa (engsyre), Poa pratensis (engrapp) and Nardus stricta (finnskjegg). Donorengen kom i dette tilfellet fra Haukåsen. Det ble brukt friskt enghøy, dominert av gulaks, engkvein og hjertegras og med innslag blant annet av raudsvingel, engrapp, smyle, sølvbunke, knegras, finnskjegg, hundegras, blåtopp, bleikstarr, bråtestarr, engfrytle, brudespore, knollerteknapp, tepperot, raudknapp, prestekrage, titiltunge, småengkall og enghumleblom.. Etter noen år utviklet det seg en artsfattig, men visuelt attraktiv eng, dominert av prestekrage (Leucanthemum vulgare) og engsoleie (Ranunculus acris).

13 Etter18 år med tradisjonell skjøtsel, så har det etablert seg en artsrik eng med mer enn 60 arter, inklusive Briza media (hjertegras) og Gymnadenia conopsea (brudespore). Men engarealet fremstår som en mosaikk av ulike vegetasjonssammensetninger som: Leucanthemum-Trifolium pratense eng-type på tørre, litt hellende areal, en Deschampsia- Rumex- Geum rivale eng på flate areal, og helt i sør; en engtype dominert av Ranunculus acris. Lys- og fuktighetsforhold betyr trolig mye her. Det ble ikke lagt ut fastruter. Råd og erfaringer så langt: 1. Ikke bruk gammel kulturjord eller gamle engareal for etableringsforsøk. Næringsforholdene er ofte for gode og frøbanken kan bli voldsom. Bruk i steden sur skogsjord som kalkes opp og gjødsles moderat, evt. noe sand. Alternativt må næringsrik jord fjernes/skiftes ut. 2. Bruk lokale donorenger (samme klimasone). 3. Bruk friskt enghøy i 2:1, alt 1:1 ved kontrollerte forsøk på senhøsten 4. Vær obs på utlegging av enghøy i vindfulle områder/vegkanter (graset kan blåse bort), eller i områder med mye regn og nedbør (graset kan flyte bort), eller i hellende terreng, uten å ta i bruk spesielle forholdsregler (netting). 5. Fjern biomassen på våren dersom moseveksten er for voldsom, og dersom mosedekket hindrer små engfrø i å spire (viktig i nedbørrike områder) 6. Gjeninnfør tradisjonell skjøtsel 7. Ha tålmodighet!! 8. Alternativt kan man sanke inn enghøy i løer (må ha godt underlag) og legge ut tørt enghøy neste vår.