Skjøtselsplan for lauveng på gårdsbrukene 02/01 0g 02/04, Grinde i Leikanger kommune. Ingvild Austad og Leif Hauge Høgskulen i Sogn og Fjordane

Transkript

1 Skjøtselsplan for lauveng på gårdsbrukene 02/01 0g 02/04, Grinde i Leikanger kommune Ingvild Austad og Leif Hauge Høgskulen i Sogn og Fjordane 1

2 Innleiing Handlingsplan for slåttemark er eit ledd i arbeidet med å stanse tapet av biologisk mangfold. Semi-naturlege ( menneskepåverka ) naturtypar er avhengige av framhald i den tradisjonelle drifta eller tilpassa skjøtsel dersom dei skal oppretthaldast for framtida. Mange av naturtypane går sterkt attende i Norge, og mange truga artar er knytta til dei semi-naturlege kulturmarkene. Slåttemark er mellom dei mest artsrike naturtypane våre med mange truga artar. Naturtypen slåttemark inneheld mange vegetasjonstypar som er mellom dei mest trua i Norge (Fremstad & Moen 2001, DN 2006). Dei siste åra har driftsmåtane i landbruket endra seg mykje, og slåttemarker har gått tapt av ulike grunnar, m.a. gjennom gjødsling, nedbygging eller dei er gått ut av bruk og gror til. For å kunne nå målet om å stanse tapet av biologisk mangfald hastar det med å få i gang skjøtsel i attverande slåttemarker og andre semi-naturlege naturtypar. Sogn og Fjordane er med i ei forsøksopplegg med å utarbeide ein handlingsplan for dei viktigaste slåttemarkene i fylket. Ei ressursgruppe frå ulike fagmiljø i fylket skal prioritere ulike enger som treng oppfyljing. Garden Grinde, kanskje spesielt bruket Eineteig til Lars Grinde, har over fleire tiår vore kjend for det særmerkte kulturmiljøet og det høge biologiske mangfaldet på inn- og utmarka. Området har vore utgreidd i ulike samanhengar, og det er tidlegare også utarbeidd ein skjøtselsplan for innmarksarealet. Grinde-Engjasete med Grindsdalen og tilhøyrande fjellområde i Leikanger vart våren 2009 vald ut som eitt av 20 verdifulle kulturlandskap i Norge Bakgrunnen for utvalet av Grinde- Engjasete-området var at dette er eit av dei best bevarte områda for lauvbruk (lauving) i Norge. I samband med dette vart det utarbeid ein heilskapleg skjøtselsplan for heile området som også inkluderer den her omskrivne lauvenga og som også denne planen byggjer på (Austad & Hauge 2009). Planen er utforma av Ingvild Austad og Leif Hauge, Høgskulen i Sogn og Fjordane. Sogndal Ingvild Austad og Leif Hauge 2

3 Innhald Innleiing s. 2 Generell del: s. 4 Slåttemarksutformingar på Vestlandet s. 4 Generelle råd ved skjøtsel og restaurering av verdifulle slåttemarker s. 6 Skjøtsel s. 6 Restaurering s. 6 Spesiell del s. 8 Skjøtselsplan for lauvenga på Grinde s. 8 Vedlegg 1, kart og foto s.14 Vedlegg 2, artsliste s.17 3

4 Vestlandet Skjøtselsplan for verdifull slåttemark A. Generell del Slåttemarker er areal som vert regelmessig slått. Semi-naturleg slåttemark eller såkalla natureng, er slåttemarker som er forma gjennom rydding og lang tids tradisjonell slått. Dei er ofte overflaterydda, men ikkje oppdyrka og tilsådde i seinare tid, og ikkje eller svært lite gjødsla. Dei vert slått seint i sesongen. Slåttemarkene vert, eller vart gjerne, haustbeita og ofte også vårbeita. Korleis slåttemarkene har vore skjøtta varierer noko frå stad til stad og frå landsdel til landsdel. Slåttemark er urte- og grasdominert og oftast svært artsrik. Dei kan vere opne eller tresette. Tresette slåttemarker med styvingstre som vert hausta ved lauving er i dag svært sjeldne. Slike såkalla lauvenger vart gjerne beita om våren, slått ein gong seint om sommaren og beita om hausten. I tillegg vart greinene på trea hausta til fôr med eit tidsintervall på 5-8 år. I gamal tid spelte også myr ei viktig rolle som slåtteareal (slåttemyr). Dei fleste jordvassmyrane i Norge har tidlegare vore slått, men myrslåtten tok i stor grad slutt for ganske lenge sidan og vart praktisert berre nokre få stader fram til slutten av 1950-åra. Nokre av slåttemyrane gror att, medan andre endrar seg mindre, her er det truleg få tydelege biologiske spor frå slåttedrifta. Det er registrert få lauvenger og slåttemyrer som framleis er i hevd. Dei ulike slåttemarkene høyrer til blant våre mest artsrike naturtypar, og er viktige også for andre organismar enn karplanter. T.d. er rundt 70 prosent av dagsommarfuglane våre knytte til open engvegetasjon (særleg urterik slåttemark) og fleire vadefuglar brukar strandenger (slått eller beita) som hekkeområde og rasteplassar under trekket. I tillegg har slåttemarker mykje å seia for mange truga artar av beitemarksopp. Slåttemark kan ikkje erstattast av beitemark fordi dei inneheld vegetasjonstypar og fleire artar som ikkje klarar seg i område som berre vert beita. Samanlikna med naturbeitemark har slåttemark generelt det høgaste artsmangfaldet og dei største bestandane av fleire truga engartar. Gjennom historia har slåttemark vore, og vil framleis vere, om vi tek vare på dei, viktige levande genbankar. I tillegg er dei berekraftige økosystem som har vore eit nøkkelelement i norsk landbruk i fleire tusen år. Men driftsendringar på 1900-talet har ført til at slåttemark nå er mellom dei mest truga naturtypane våre. Slåttemarksutformingar på Vestlandet Den store variasjonen i slåttemarksvegetasjonen i Noreg er enno berre delvis kartlagt. I det følgjande har vi likevel prøvt å peike på nokre utformingar av slåttemarksvegetasjon som er særeigne for Vestlandet og dermed gjev fylka her eit særskilt forvaltningsansvar. Vi gjev òg døme på nokre verdifulle lokalitetar. I Møre og Romsdal har ein svært godt oversyn over tradisjonelle slåttemarker fordi det her nyleg er gjort ei samanstilling av kunnskapen om denne naturtypen. 178 lokalitetar vert omtala i rapporten frå dette prosjektet, og slåttemarker er registrerte i 29 av dei 37 kommunane i fylket. Lokalitetane finst likevel fyrst og fremst konsentrerte innan mindre geografiske område, og kommunane Stordal (22 lokalitetar, særleg i Nørdredalen), Rauma (28 lokalitetar, særleg i øvre Romsdalen), Tingvoll (19 lokalitetar, særleg i Vågbø-Holmeide) og Sunndal (16, særleg ved fjellgardane) har flest kjende lokalitetar. Frisk fattigeng, ofte med 4

5 stort artsmangfald, er truleg den viktigaste vegetasjonstypen. 64 raudlisteartar er registrerte i desse slåttemarkene (13 karplantar, 1 sommerfuglart og 50 soppartar). Ein særleg verdifull lokalitet er Skutholmen, Fræna, der det finst eit heilskapleg fiskarbondelandskap som vert skjøtta tradisjonelt og har mange gamle kulturlandskapselement m.a. mange små 1x2-meters potetåkrar i bergskortene. Slåttemarkene vert slått med ljå. Her finst mange raudlista beitemarkssoppar. Staden er veglaus og kan nåast med robåt over eit 50 meter breitt sund. Langs Grøvuvassdraget (Sunndal, utvalt for MR i 2008) og i øvre Romsdalen (Rauma) finst tørre-friske slåttemarker med fleire tørrengsartar som Pilosella-artar og sjeldne soppar. Stordal kommune har kanskje landets største bestandar av kvitkurle som i stor grad er knytt til restar av slåttemark. Nordre Sunnmøre er eit kjerneområde for solblom. Meir enn blomsterstenglar er registrerte innan dette området. Dessverre er det no berre sporadisk hobbyslått igjen her. I Hordaland har m.a. Losvik (1988) studert slåttemarksvegetasjon. Fire utformingar av jordnøtteng (frisk fattigeng, jordnøttutforming) finst langs kysten her: Jordnøtteng, kystmaure-utforming med m.a. kystgrisøyre. Utforminga finst òg i Sogn og Fjordane. Jordnøtteng, grisøyre-utforming med m.a. blåstjerne og tusenfryd. Utforminga finst òg i Sogn og Fjordane. Jordnøtteng, prestekrage-utforming med m.a. kystgrisøyre, kjertelagnetrøyst og småengkall. Utforminga finst òg i Sogn og Fjordane. Jordnøtteng, kamgras-utforming med m.a. kystgrisøre, vill-lin, hjartegras, storblåfjør og musekløver. I tillegg er ei femte utforming identifisert i fjordstroka (O2-O1): Frisk fattigeng, marikåpe-raudknapp-utforming med m.a. englodnegras, smalkjempe, vill-lin og småengkall, men utan dei typisk vestlege artene. Utbreiinga er ikkje godt nok kjend. Jordnøttengene har ei spesifikk norsk artssamansetjing: Viktige lokalitetar er m.a. Urangsvåg, Bømlo og Gjuvsland, Varaldsøy. I Sogn og Fjordane har miljøet rundt Ingvild Austad på Høgskulen over fleire tiår forska på og gjort ei rekkje registreringar i dei tradisjonelle slåtteengene i fylket. Også i Sogn og Fjordane er det registrert fleire jordnøttenger. Kystblåstjernedominerte slåttemarker finst i ytre kyststrok, m.a. i Gåsvær i Solund, og lokalitetane Sandøyna, Vilnes og Hamna i Askvoll. Ein viktig slåttemarkslokalitet finst på Øvre Ormelid, ein hyllegard i Luster. Her finst tørrenger med m.a. brudespore, vanlig nattfiol og bakkesøte. Det er registrert mange slåttemarker i Sogn og Fjordane, men fleire av registreringane er gjort for relativt lenge sidan og stoda i dag er uviss. På Grinde i Leikanger finst ei flott lauveng der både trea og enga framleis vert haldne i hevd. I Rogaland er det registrert få slåttemarker. Dette har dels samanheng med det er gjort lite forsking i Rogaland. Men hovudgrunnen er truleg det moderne og intensive jordbruket utover 1900-talet med omfattande nydyrking, oppgjødsling og bruk av engfrø førte til at dei tradisjonelle slåttemarkene gjekk tidleg ut av drift. Fattig berggrunn, høg nedbør og 5

6 gjødselpåverknad gjer at dei fleste naturengene som er att er fattig engkveineng med blåknapp, blåklokke, følblom og ryllik. Denne er mindre artsrik enn mange andre engtypar. I nordre del av fylket finst jordnøtt og kamgras i engene, medan det i den sørlege delen finst enger med blodtopp, blåmunke og engtjøreblom. På Jonegarden i Sauda, ein museumsgard der jorda er i statleg eige, er det både fattige og litt rikare enger og slåttemyr som med unntak av 10 år har vore drive samanhengande på gamalt vis. Her finst kvitkurle og nattfiol. Solblom, som og er funnen her, finst og i nokre få andre registrerte slåttemarker, m.a. Serigstad i Time og på Funningsland i Hjelmeland. Ei anna slåttemark på Jæren som har lege brakk i lang tid, er hovudlokalitet for den sterkt trua arten jærtistel som her i landet berre finst i denne delen av Hå kommune. Særleg artsrike dyneenger finst på Jæren og Karmøy. Engslått på desse er lite kjend, men det er gjort forsøk på Åkrasanden der slått har auka artsmangfaldet. Generelle råd ved skjøtsel og restaurering av verdifulle slåttemarker Skjøtsel Beste måten å skjøtte ei gammal, artsrik eng på, er å fylgje opp den tradisjonelle driftsforma, utan gjødsling og med sein slått. Det tradisjonelle slåttetidspunktet har variert noko frå stad til stad avhengig av klima og høgd over havet. Difor er det viktig å finne ut kva som har vore vanleg på den aktuelle lokaliteten eller i nærområdet frå gamalt av. Slått før 10. juli førekom uansett svært sjeldan! En bør nytte lett reiskap (ljå, tohjuls slåmaskin eller lettare traktor) der det er mogleg. Graset må bakketørkast, eventuelt hesjast, før det blir fjerna. I tillegg til at ein får tørt og godt høy, er bakketørkinga viktig for at frøa til engartane både skal få modne ferdig og bli liggande att på enga når høyet blir samla saman og køyrt vekk. Enkelte stader har engene i tillegg vore beita, anten vår eller haust eller begge delar. Berre beiting ikkje erstatte slått, men er dette einaste moglege skjøtselstiltaket i en periode, er storfebeiting det mest skånsame. Storfeet vel ikkje ut godbitane slik sauen gjer. Men beitepresset må ikkje vere for stort, og ein må rekne med noko manuell etterrydding. Der ein har tidlegblømande artar er det særleg viktig at ein unngår vårbeite. Restaurering Når det gjeld restaurering av enger som er i attgroing og utviding av eksisterande slåtteareal er det viktig å ikkje setje i gang med meir omfattande restaurering enn det ein klarar å fylgje opp med skjøtsel i ettertid. Dersom det er mange delfelt som skal restaurerast, kan det vere lurt å ta det trinnvis over fleire sesongar. Slik blir det meir overkomeleg, og ein får erfaring med kor omfattande dei ulike tiltaka er og kor mykje ein kan forvente å få gjennomført per sesong. Hogst/grovrydding bør helst gjennomførast på frosen og gjerne bar mark. Då unngår ein skadar på undervegetasjonen, og samstundes er det enklare å få ein lågast mogleg stubbe. Rydding i snø kan vere meir tungvint. Mindre buskar og oppslag kan òg ryddast på sommaren når det er tørt og mykje av biomassen er samla i blada. I slåtteenger som ikkje har vore tresette er det ikkje noko poeng i å setje att tre ved rydding, men gamle styvingstre bør få stå. Eit og anna lauvtre med fin og vid krone kan òg gjerne få stå. Alle gran, furu og framande treslag bør fjernast. 6

7 Etter hogst er det spesielt viktig at alt ryddeavfall, kvist, stubbar og liknande blir samla saman og brent på eigna stader, og aller helst frakta ut av området. Dette for å unngå unødig oppgjødsling. Ryddeavfall som ligg spreidd utover vil elles fort føre til ny dominans av uønska rasktveksande, konkurransesterk vegetasjon. Av same grunn er oppflising og spreiing av flis i området ikkje å anbefale. Attståande biomasse vil ta opp noko av næringa som blir frigjort frå daude røter av tre og buskar som har blitt rydda bort. Dette gjev ein gjødslingseffekt som lett fører til oppvekst av uønska nitrogenkrevjande artar (t.d. bringebær og brennenesle). Gradvis rydding er difor viktig. Gjødslingseffekten saman med auka lysinnstråling fører gjerne òg til ein del etterrenning. Det er mest effektivt å slå lauvrenningane i juli, når det er minst energi samla i rotsystemet. Dette fell normalt saman med slåttetidspunktet. Det kan likevel vere nødvendig å rydde lauvrenningar fleire gonger dei par fyrste sesongane. Osp og or spreier seg ved rotskot, og rydding kan i mange tilfelle føre til utstrakt renning. Desse kan det difor løne seg å ringbarke ved å skjere eit ca. fem cm breitt band rundt treet nedanfor den nedste greina. Det er viktig at snittet er såpass djupt at all barken forsvinn, slik at transporten av næringsstoff stoppar heilt opp. Det er lettast å ringbarke om våren. Etter tre somrar må dei daude trea fjernast. Stubbar må kappast heilt ned til bakken, anten i samband med hogsten eller ved etterrydding på barmark. Større stubbar vil gå raskare i forråtning om en skil barken frå veden med eit spett eller liknande, og deretter stappar jord i mellom. Med unntak av osp og or kan ein òg unngå renningar på denne måten. Dette kan t.d. vere aktuelt i kantar som hindrar lysinnstråling til slåttemarka. Problemartar som bringebær- og rosekratt, brennesle og mjødurt vil normalt forsvinne ved slått over tid. Men for å få dei bort kan det i byrjinga vere nødvendig å slå fleire gonger per sesong med ljå eller krattryddar. Felt med einstape (bregne) bør slåast ned med kjepp, ikkje skjerast ned. På denne måten held bregna fram med å transportere næring frå røtene, og utarmar dermed rotsystemet sitt. Den bør så fjernast på hausten. For meir utfyllande informasjon om skjøtsel, restaurering og hevd: Skjøtselsboka for kulturlandskap og gamle norske kulturmarker er å finne på DN sine heimesider: 7

8 B. Spesiell del: Lokalitet: Grinde, lauveng på 02/01 og 02/04 Type Lauveng D 17 ID Naturbase: UTM: 32 V X: Y: Kommune/fylke: Leikanger kommune Sogn og Fjordane Gnr/bnr: 02/01 og 02/04 i Leikanger Areal, nåværande: Ca. 3 daa Mulig areal etter restaurering: Ca. 20 (2/4) + 25 daa (2/1) Tidligere registrert: Flere ganger siden Se referanseliste Dato for skjøtselsplan: Reregistrert i forbindelse med skjøtselsplan. Dato: Flere ganger i Registrert av: Flere, ofte koordinert av Ingvild Austad Utformet av: Ingvild Austad og Leif Hauge Registrert av: Ingvild Austad og Leif Hauge OMRÅDEBESKRIVELSE: Grinde ligger i et daldrag (Grindsdalen) ca. 4 km vest for kommunesenteret, Leikanger (fig. 1). Området med lauveng omfatter to eiendommer, 2/1 og 2/4 på Grinde (Austad & Hauge 2009). Lauvengarealene ligger nedenfor en terrasseflate. Deler av lauvengene er grodd igjen (gråor), men har fremdeles en lysåpen struktur, stor sett vedlikeholdt gjennom husdyrbeiting. Sør på lauvengarealet på 2/1 er det plantet noe gran. I lauvengarealet på 2/4 finnes det rester både etter en gammel frukthage (tidligere åker), spor etter flere små åkre, en stående høyløe og murer etter to andre høyløer, og også rester etter en gammel oppmurt veg (Giljavegen). Fàr etter Giljavegen finnes også på lauvengarealet lengst nord (2/1). I tillegg finnes det en høyløe i tilknytning til dette arealet og rester etter flere høyløer både i overkant og nedkant av den aktuelle lauvenga.terrenget helt ned til Grindselva har tidligere vært utnyttet som lauveng. Området er svært bratt med helling på 31 o til 43 o og er lokalisert mellom 110moh. til 125 moh. TIDLIGERE OG NÅVÆRENDE BRUK: Arkeologiske undersøkelser som er gjennomført på Grinde tyder på at denne gården er gammel (Austad & Øye 2001, Øye 2000). Spor etter menneskelig aktivitet går tilbake til eldre bronsealder, BC Undersøkelser tyder på at det har vært fast bosetting i det historiske tunområdet senest i overgangen fra bronsealder til førromersk jernalder. I første del av jernalderen er det dokumentert at gården får en fastere gårdstruktur, med intensivering, faste åkre og et klarere skille mellom inn- og utmark. Pollendiagram fra området avdekker mulig lauvsanking (av alm) så tidlig som BC (Kvamme 2001). Dette er en driftsform som har holdt seg i området frem til i dag (2011) (Austad et al. 2003). Gårdsbruket Eineberg ble utskilt så sent som i 1854, men arealbruken (kombinasjon av slått, beite og lauving) og kulturmarkstypene (som f.eks. lauvengene) er trolig svært gamle. 8

9 Lauvengene ble årlig beitet vår og høst og slått med ljå på sensommeren. Graset ble tørket flatt eller på hesjer før det ble lagret i utløer. Enga ble gjødslet med litt sauetalle hvert tredje. Styvingstrær av ask og alm (bjørk og selje) i enga ble lauvet ca. hvert femte til sjette år. Ljåslåtten ble avsluttet på tallet, lauvingen på tallet. Lauvengene ble beitet med sau vår og haust og gjødslet med litt kunstgjødsel frem til 1991 (2/4) og beites med noe sau også i dag (2011). Lauvengarealet på 2/1 har i første rekke blitt brukt som beiteareal for storfè og hest og beites også i dag. Fra 1992 ble et mindre areal på 2/4 (ca.3 daa) restaurert, og tradisjonell skjøtsel av lauvenga ble tatt opp igjen med vår og høstbeiting med sau, ljåslått på sensommeren og styving av askeog almetrær hvert femte år (Austad & Losvik 1998). Driften fortsatte frem til 2001, da lauvenga på nytt gikk over til bare å bli brukt til husdyrbeiting vår og høst. Selv om engarealene ikke blir slått i dag da enga er for bratt til maskinell drift, blir tre-fire trær på dette lauvengarealet styvet hvert år. I lauvengene er det registrert flere spesielle beitemarkssopper (Jordal & Gaarder 1995). På styvingstrærne er det dokumentert en spesielt rik epifyttvegetasjon både av lav og moser (Moe & Botnen 1997). I tillegg er det registrert vedboende sopparter hvor flere har rødlistestatus både i Norge og Europa (Jordal & Gaarder 1995). VEGETASJONSTYPE: Vegetasjonsgeografisk region er boreonemoral vegetasjonssone Bn-O1 og vegetasjonsseksjonen er svakt oseanisk, O1. Landskapsregion 23, Indre bygder på Vestlandet. Underregion 10, Fruktbygdene i Indre Sogn. Vegetasjonen kan hovedsaklig defineres til typen G 4a: Engkvein-raudsvingel-gulaks-eng Karakterarter: Ryllik, raudknapp, skogkløver, gulaks, smalkjempe, engsoleie, engkall, vendelrot og blåklokke. Rødlisteartar: Ingen karplanter STATUS/TILSTANDSBESKRIVELSE: Dagens tilstand/situasjonsbeskrivelse: Området på de to eiendommene som til sammen er på ca. 45 daa. avgrenses av Grindselva mot øst (fig. 2). Området karakteriseres av flere hundre styvingstrær, i første rekke av ask, alm, selje og bjørk. Området er svært bratt, men tidligere har det stedvis vært mindre åkerareal i følge utskiftingskartet fra 1874 (gjelder lauvenga på 2/4). Elles bestod arealet på den tiden av overflateryddet slåttemark. Gjennomgående er mesteparten av styvingstrærne gamle og har forvokste trekroner. Årringstellinger viser at enkelte almetrær har en alder fra midten av 1700-tallet, mens undersøkte asketrær er noe yngre; fra midten av 1800-tallet. Stedvis finnes det styvingstrær av bjørk og mindre partier med gråor (sistnevnte som gjengroingsart), men lauvengene har fremdeles en lysåpen struktur (Austad & Losvik 1998, Austad & Hauge 2009). Lauvengene er relativt artsrike, preget av vanlige lyskrevende gras og urter (Austad & Losvik 1998, Austad et al. 2003) (fig. 3). Lauvengene har mosaikk- og ravine preg med tørre rygger 9

10 dominert av spinkle grasarter og urter som blant annet gulaks (Anthoxanthum odoratum), engkvein (Agrostis capillaris) og blåklokke (Campanula rotundifolia) og forsenkninger dominert av kraftigere grasarter og urter som blant annet hundekjeks (Anthriscus sylvestris) og hundegras (Dactylis glomerata). Lauvengene har opp gjennom tiden bare blitt svakt gjødslet. Raudsvingel (Festuca rubra), ryllik (Achillea millefolium), tepperot (Potentilla erecta), smalkjempe (Plantago lanceolata) og kvitmaure (Galium boreale) veksler med blant annet skogkløver (Trifolium medium), engsoleie (Ranunculus acris), engsyre (Rumex acetosa) og vendelrot (Valeriana sambucifolia) (Hauge 1990, Hauge et al.2005, Hauge & Austad 2008ab, Austad & Hauge 2009). Feltsjiktet har stedvis kraftig oppslag bjønnkjeks (Heracleum sp.), mjødurt og skogburkne (Anthyrium filix-femina). I området er det også en god del døde kvister og greiner. Området blir ekstensivt beitet i dag. Lavengarealene har en artssammensetning og artsfordeling som er typisk for slåtteenger med lang kontinuitet, se artsliste i vedlegg 2. I lauvengene er det registrert flere beitemarkssopper (Jordal & Gaarder 1995). På styvingstrærne er det dokumentert en spesielt rik epifyttvegetasjon både av lav og moser (Moe & Botnen 2000). Rødlistede vedboende sopp er registrert (Jordal & Gaarder 1995). Potensiell utvikling: Området har i dag ennå en karakteristisk lauvengstruktur som vil forsvinne dersom området gror igjen (fig. 4 og 5). Styvingstrærne vil bli utsatt for vindfall. Beitekvaliteten vil bli dårligere. KULTURMINNER: I tillegg til alle styvingstrærne som må regnes som biologiske kulturminner, har innmarka mange steinstrukturer som rydningsrøyser, bakkemurer og steingarder. Flere av disse er trolig svært gamle (Domaas et al. 2003). Utløer og murer etter løer er lokalisert i og nær begge lauvengarealene, og det er rester etter den gamle Giljavegen som gikk fra det opprinnelige klyngetunet til Øyane. Vegen er flere steder fint oppbygd. VERDI: A - svært viktig Lauvengarealene har ikke innslag av spesielle karplanter, men er en typisk og representativ utforming av denne engtypen. I tillegg er strukturen/kulturmarkstypen som lauvengen utgjør, akutt truet i dag (Moen et al. 2001). Lauvengarealene har et variert artsinnhold, noe som skyldes vegetasjonsmosaikken og ulike suksesjonstrinn. Grinde- Engjasete er valgt ut som Nasjonalt kulturlandskap (Statens landbruksforvaltning et al. 2009). Lauvengene her har et av de fineste uttrykkene en kan finne av denne kulturmarkstypen i landet. Det finnes også andre lauvengområder og typiske hagemarker på de andre gårdsbrukene på Grinde-Engjasete. MÅL: Opprettholde og videreutvikle strukturen til lauvenga og artssammensetningen gjennom restaurering og tradisjonelle driftsmetoder. Ønsket tilstand: Åpen lauveng i aktiv bruk. 10

11 AKTUELLE RESTAURERINGSSTILTAK: Opprydding med fjerning av død kvist og greiner. Styvingstrærne må tilbakeskjæres på mindre teiger av gangen. Alt materiale må fjernes, helst ved bruk av vinsj. Tiltakene kan gjennomføres om vinteren. Gamle frukttresorter (2/4) bør en forsøke å ta vare på gjennom poding. Elles bør frukttrærne beskjæres evt. fjernes. Fjerning av uønsket trevegetasjon (gråor og osp) og lauvkratt, men det er viktig at det blir satt igjen rekrutteringstrær av alm og ask. Det kan bli aktuelt med oppsetting av supplerende hjortegjerde i nord for å beskytte styvingstrærne av alm på 2/1. Tilbakeskjæring av styvingstrærne (fig 6). Uttak av biomassen vinterstid dersom lauvet ikke skal brukes til fôr. All biomasse må fjernes fra området. Evt. må det finnes deponeringsplasser. Fliskutting av greinvirke kan benyttes for å få mindre volum og dersom biomassen ikke skal benyttes til ved. Området bør ha relativt hardt beite. Etterrydding. Deler av området bør slås. AKTUELLE SKJØTSELSTILTAK: Prioritering (år) Kostnad kr/ ant timar Kontroll /dato: - Lauvengene må slås til tradisjonelt slåttetidspunkt, helst i perioden 15. juli-15 august. Det er nok med en slått i sesongen. - Om mulig kan større areal slås med lett motorslåmaskin. Det må ikke brukes tunge maskiner som lager erosjonssår. Det er også viktig å slå i randsonene. - Det må slås helt inntil tekniske strukturer som murer, gjerder, store jordfaste steiner, rydningsrøyser og steingarder. Bruk her kombinasjoner av ljå (langorv og stuttorv) der det er vanskelig å komme til med motorslåmaskin. - La gjerne graset ligge å tørke på marka 1-2 dager i godvær. - All biomasse må i utgangspunktet tas ut fra området. I samråd med bruker er det også mulig å deponere overskuddsmasse på et tilvist område utenfor selve skjøtselsområdet. - Området bør ha vår- og høstbeite. - Området må ikke oppgjødsles, alternativt med noe husdyrgjødsel eller kunstgjødsel slik det ble gjort i den siste perioden med drift. - Restaurerte styvingstrær må skjæres tilbake hvert 8-10 år (høstvår) Utføres uke For utfyllende informasjon om skjøtselstiltak på Grinde, se skjøtselsplanen for Grinde-Engjasete (Austad & Hauge 2009). UTSTYRSBEHOV: Tradisjonelt slåtteutstyr: Tradisjonelle slåtteredskap som langorv, stuttorv, og river kombinert med motoriserte hjelpemiddel som tohjuls slåmaskin. Traktor med ulike spesialredskap kan brukes dersom de ikke skader underlaget. Traktor kan brukes inntil skjøtselsområdene for å ta ut gras og ved. Motorsag. Vinsj. Løpestreng. Fliskutter. 11

12 OPPFØLGING: Skjøtselsplanen skal evalueres før Det er naturlig å diskutere innholdet i skjøtselplanen med eier/bruker. Detaljer i denne skjøtselplanen kan derfor bli endret frem til neste sesong. ANSVAR: Eier/bruker: Lars Grinde/Roald Lunde (2/4) og Jon Erling Oppedal (2/1) Fylkesmannen i Sogn og Fjordane, Landbruksavdelinga (p.t. Truls Folkestad) REFERANSER: Austad, I. & Losvik, M Changes in species composition following field and tree layer restoration and management in a wooded hay meadow. - Nord. J. Bot. 18: Austad, I. & Øye, I Den tradisjonelle vestlandsgarden som kulturbiologisk system. I Skar, B. (red.): Kulturminner og miljø. Forskning i grenseland mellom natur- og kultur. s Norsk institutt for kulturminneforskning. Austad, I., Hamre, L.N., Rydgren, K. & Norderhaug, A Production in wooded hay meadows. I Tiezzi, E., Brebbia, C.A. & Usò, J.L.(red.): Ecosystems and sustainable development. Volume 2. s WITPress. Austad, I. & Hauge, L Grinde-Engjasete. Nasjonalt kulturlandskap og referanseområde for lauvbruk. Skjøtselsplan for kulturlandskapet. R-nr. 09/2009. Høgskulen i Sogn og Fjordane. Avdeling for ingeniør- og naturfag. Direktoratet for naturforvaltning Kartlegging og verdisetting av biologisk mangfold. DN-håndbok utgave. Domaas, S.T., Austad, I., Timberlid, A. & Norderhaug, A Historical cadastral maps as a tool for valuation of today s landscape elements. I Palang, H. & Fry, G. (eds.): Landscapes interfaces. Cultural Heritage in Changing Landscapes. s Kluwer Academic Publishers. Fremstad, E. & Moen, A. (red.) Truete vegetasjonstyper i Norge. Rapport botanisk serie 2001:4. Vitenskapsmuseet. Norges teknisk naturvitenskapelige universitet. Trondheim. Hauge, L Kulturlandskap og kulturmarkstypar i Leikanger kommune. Kulturlandskap i Sogn og Fjordane, bruk og vern. Rapport Sogn og Fjordane distriktshøgskule Skr. 1990:6. Hauge, L., Natlandsmyr, B., Austad, I Artsrike slåtte- og beiteenger i Sogn og Fjordane, status for eit utval av lokalitetar. Rapportnr. 5/2005. Avdeling for ingeniør og naturfag. Hauge, L. & Austad, I. 2008a. Supplerende kartlegging av biologisk mangfald i jordbrukets kulturlandskap, inn og utmark, i Sogn og Fjordane. Nasjonalt program for kartlegging og overvaking av biologisk mangfald. Direktoratet for naturforvaltning Utredning Rapportnr. 4/2008. Avdeling for ingeniør og naturfag. Hauge, L. & Austad, I. 2008b. Supplerende kartlegging av biologisk mangfald i jordbrukets kulturlandskap i Sogn og Fjordane. Registrering for kommunane Balestrand, Vik, Leikanger, 12

13 Sogndal, Luster, Lærdal, Aurland og Årdal. Rapportnr. 4/2008. Avdeling for ingeniør og naturfag. Jordal, J.B. & Gaarder, G Sopp i kulturlandskapet. Generelle betraktninger og undersøkelser i noen forskningsfelter i Sogn. - HSF rapport 1995:2. Kvamme, M Hvordan vegetasjonsutviklingen på en heimestøl kan bidra til forståelsen av gårdsutviklingen i vestnorske fjordstrøk. s i: Austad, I & Øye, I. Den tradisjonelle vestlandsgården som kulturbiologisk system. Kulturminner og miljø. Forskning i grenseland mellom natur og kultur. Norsk institutt for kulturminneforskning. Moe, B. & Botnen, A A quantitative study of the epiphytic vegetation on pollarded trunks of Fraxinus excelsior in four different habitats at Grinde, Leikanger, western Norway - Plant Ecology 151: Moen, A., Alm, T., Austad, I., Kielland-Lund, J., Losvik, M. & Norderhaug, A Kulturbetinget engvegetasjon. I Fremstad, E. & Moen, A. (red.): Truete vegetasjonstyper i Norge. s Rapport botanisk serie 2001:4. -Vitenskapsmuseet, Norges teknisk naturvitenskapelige universitet. Statens landbruksforvaltning, Direktoratet for naturforvaltning & Riksantikvaren, Utvalgte kulturlandskap i jordbruket. Tilrådning til Landbruks- og matdepartementet og Miljøverndepartementet. S Statens landbruksforvaltning. Øye, I Vestlandsgården i nytt lys. Fire arkeologiske gårdsundersøkelser i et langtidsperspektiv. Norges landbrukshistorie til år Sosiale endringer i bondesamfunnet. s i rapport fra programseminar okt. i Bergen. Rapport 7/00. - Senter for bygdeforskning. 13

14 Vedlegg 1: Kart og foto Figur 1. Lokalisering av området. II I Figur 2. Avgrensing av skjøtselsområdet (kan deles i to deler etter eiendomsgrenser) 14

15 Figur 3. Artsrikt feltsjikt i restaurert lauveng med blant annet ryllik, raudknapp, skogkløver, hundekjeks, engsoleie, engkall, vendelrot og blåklokke. Figur 4. Høyløer finnes i lauvengene. 15

16 Figur 5. Lauveng av styvingstrær av ask og alm. Figur 6. Restaurerert lauvengområde på 2/4, Grinde. 16

17 Vedlegg 2: Artsliste Latinske namn: Anthoxanthum odoratum (gulaks), Achillea millefolium (ryllik), Agrostis capillaris (engkvein), Ajuga pyramidalis (jonsokkoll), Alchemilla vulgaris coll. (marikåpe), Angelica sylvestris (sløke), Anthriscus sylvestris (hundekjeks), Athyrium filix-femina (skogburkne), Atocion rupestre (småsmelle), Avenella flexuosa (smyle), Campanula rotundifolia (blåklokke), Carex pallescens (bleikstarr), Carum carvi (karve), Centaurea jacea (engknoppurt), Cerastium fontanum (vanleg arve), Cirsium sp. (tistel), Dactylis glomerata (hundegras), Elytrigia repens (kveke), Epilobium montanum (krattmjølke), Festuca rubra (raudsvingel), Filipendula ulmaria (mjødurt), Fragaria vesca (jordbær), Fraxinus excelsior (ask), Deschampsia cespitosa (sølvbunke), Hieracium umbellatum (skjermsveve), Leontodon autumnalis (følblom), Leucanthemum vulgare (prestekrage), Galium boreale (kvitmaure), Galium verum (gulmaure), Galium uliginosum (sumpmaure), Geranium sylvaticum (skogstorkenebb), Heracleum sp. (bjønnkjeks), Hieracium umbellatum (skjermsveve), Hieracium pilosella (hårsveve), Holcus lanatus (englodnegras), Hypericum maculatum (firkantperikum), Knautia arvensis (raudknapp), Lathyrus pratensis (gulflatbelg), Lolium perenne (raigras), Lotus corniculatus (tiriltunge), Luzula multiflora (engfrytle), Myosotis arvensis (åkerminneblom), Oxalis acetosella (gauksyre), Phleum pratense (timotei), Pimpinella saxifraga (gjeldkarve), Plantago lanceolata (smalkjempe), Poa annua (tunrapp), Poa nemoralis (lundrapp), Poa pratensis (engrapp), Potentilla erecta (tepperot), Prunella vulgaris (blåkoll), Ranunculus acris (engsoleie), Ranunculus repens (krypsoleie), Rhytidiadelphus squarrosus (engkransemose), Rubus idaeus (bringebær), Rumex acetosa (engsyre), Rumex acetosella (småsyre), Schedonorus pratensis (engsvingel), Silene vulgaris (engsmelle), Solidago virgaurea (gullris), Sorbus aucuparia (rogn), Stellaria graminea (grasstjerneblom), Stellaria media (vassarve), Succisa pratensis (blåknapp), Taraxacum sp., Trifolium medium (skogkløver), Trifolium pratense (raudkløver), Trifolium repens (kvitkløver), Urtica dioica (nesle), Ulmus glabra (alm), Valeriana sambucifolia (vendelrot), Veronica chamaedrys (tveskjeggveronika), Veronica officinalis (legeveronika), Veronica serpyllifolia (snauveronika), Vicia cracca (fuglevikke), Vicia sepium (gjerdevikke), Viola riviniana (skogfiol), Viscaria vulgaris (engtjøreblom) 17