Skjøtselsplan for verdifull slåttemark: Nedre Kleiva Lykkja i Rauma, M&R

Transkript

1 Vestlandet Skjøtselsplan for verdifull slåttemark: Nedre Kleiva Lykkja i Rauma, M&R A. Generell del Slåttemarker er arealer som blir regelmessig slått. Semi-naturlig slåttemark, eller såkalt natureng, er slåttemarker som er formet gjennom rydding og lang tids tradisjonell slått. De er ofte overflateryddet, men ikke oppdyrket og tilsådd i seinere tid, og ikke eller meget lite gjødslet. De blir slått seint i sesongen. Slåttemarkene blir eller ble gjerne høstbeitet og kanskje også vårbeitet. Hvordan slåttemarkene har vært skjøttet varierer noe fra sted til sted og hvor man er i landet. Slåttemark er urte- og grasdominert og oftest meget artsrik. Den kan være åpen eller tresatt. Tresatte slåttemarker med styvingstrær som blir høstet ved lauving er i dag meget sjeldne. Slike såkalte lauvenger ble gjerne beitet om våren, slått en gang seint om sommeren og høstbeitet. I tillegg ble greinene på trærne høstet til lauvfôr med et tidsintervall på 5-8 år. I gammel tid spilte også myr en viktig rolle som slåttearealer (slåttemyr). De fleste jordvannsmyrene i Norge har tidligere vært slått, men myrslåtten opphørte i stor grad alt for lenge siden og forekom bare noen få steder fram til slutten av 1950-årene. Gjengroingen av slåttemyr går imidlertid gjerne langsomt så flere myrer bærer i dag likevel fortsatt preg av denne høstingen. Det er registrert få lauvenger og slåttemyrer som fortsatt er i hevd. De ulike slåttemarkene tilhører våre mest artsrike naturtyper med meget stor betydning også for andre organismer enn karplanter. Rundt 70 prosent av våre dagsommerfugler er for eksempel knyttet til åpen engvegetasjon (særlig urterik slåttemark) og en rekke vadefugler bruker strandenger (slått eller beita) som hekkeområder og rasteplasser ved trekk. I tillegg har slåttemarker stor betydning for mange truete beitemarksopper. Slåttemarker kan ikke erstattes av beitemarker fordi de inneholder vegetasjonstyper og flere arter som ikke opprettholdes av beite. I sammenligning med beitemarker har de høyest artsmangfold per m 2 og også de største bestandene av flere truete engarter. Gjennom historien har de vært, og vil også i framtiden være, viktige levende genbanker. I tillegg er de bærekraftige økosystemer som har vært et nøkkelelement i norsk landbruk i tusener av år. I løpet av 1900-tallet har de imidlertid blitt blant våre mest truete naturtyper. Slåttemarksutforminger på Vestlandet Den store variasjonen i vår slåttemarksvegetasjon i Norge er foreløpig bare delvis kartlagt. I det følgende har vi likevel forsøkt å peke på noen utforminger av slåttemarksvegetasjon som kan sees som karakteriske for Vestlandet og dermed gir fylkene på Vestlandet et særskilt forvaltningsansvar. Vi gir også eksempler på noen verdifulle lokaliteter. I Møre og Romsdal har man en meget god oversikt over fylkets slåttemarker på grunn av at det her nylig er gjort en sammenstilling av kunnskapen om tradisjonelle slåttemarker (Jordal 2007). 178 lokaliteter omtales i rapporten fra dette prosjektet, og slåttemarker er registrert i 29 av fylkets 37 kommuner. Lokalitetene forekommer likevel først og fremst konsentrert innen mindre geografiske områder, og kommunene Stordal (22 lokaliteter, særlig i Nørdredalen), Rauma (28 lokaliteter, særlig i øvre Romsdalen), Tingvoll (19 lokaliteter, særlig i Vågbø-Holmeide) og Sunndal (16, særlig ved fjellgardene) har flest kjente lokaliteter. Frisk fattigeng, ofte med stort artsmangfold, er sannsynligvis den viktigste vegetasjonstypen. 64 rødlistearter er registrert i de registrerte slåttemarkene (13 karplanter, 1 sommerfuglart, 50 sopparter). En spesielt verdifull lokalitet er Skutholmen, Fræna, der det finnes ett helhetlig fiskerbondelandskap som skjøttes tradisjonelt og rommer mange gamle

2 kulturlandskapselementer bl.a. mange små 1x2-meters potetåkre i bergskortene. Slåttemarkene blir slått med ljå. Her finnes mange rødlista beitemarkssopp. Stedet er veiløst og nås med robåt som fastlandssamband over et 50 meter bredt sund. Langs Grøvuvassdraget (Sunndal, utvalgt for MR i 2008) og i øvre Romsdalen (Rauma) finnes tørre-friske slåttemarker med flere tørrengsarter som Pilosella-arter og sjeldne sopper. Stordal kommune har kanskje landets største bestander av kvitkurle som i stor grad er knyttet til rester etter slåttemarker. Nordre Sunnmøre er et kjerneområde for solblom. Mer enn blomsterstengler er registrert totalt innen dette området. Dessverre er det nå bare sporadisk hobbyslått igjen her. I Hordaland har bl.a. Losvik (1988) studert slåttemarksvegetasjon. Fire utforminger av jordnøtteng (frisk fattigeng, jordnøttutforming) er identifisert og forekommer langs kysten: Jordnøtteng, kystmaure-utforming med bl.a. kystgrisøre. Utformingen forekommer også i Sogn og Fjordane. Jordnøtteng, griseøre-utforming med bl.a. blåstjerne og tusenfryd. Utformingen forekommer også i Sogn og Fjordane. Jordnøtteng, prestekrage-utforming med bl.a. kystgrisøre, kjerteløyentrøst og småengkall. Utformingen forekommer også i Sogn og Fjordane. Jordnøtteng, kamgras-utforming med bl.a. kystgrisøre, vill-lin, hjertegras, storblåfjær og musekløver. I tillegg er en femte utforming som finnes i fjordstrøkene (O2-O1) identifisert: Frisk fattigeng, marikåpe-rødknapp-utforming med bl.a. englodnegras, smalkjempe, vill-lin og småengkall, men uten de typisk vestlige artene. Utbredelsen er ikke godt nok kjent. Disse jordnøttengene har en spesifikk norsk artssammensetning: Viktige lokaliteter er bl.a. Urangsvåg, Bømlo og Gjuvsland, Varaldsøy. I Sogn og Fjordane har miljøet rundt Ingvild Austad på Høgskulen over flere tiår forsket på og foretatt en rekke registreringer i de tradisjonelle slåtteengene i fylket. Også i Sogn og Fjordane er det registrert flere jordnøttenger. Kystblåstjernedominerte slåttemarker finnes i ytre kyststrøk bl.a. i Gåsvær i Solund, og lokalitetene Sandøyna, Vilnes og Hamna i Askvoll. En viktig slåttemarkslokalitet finnes på Øvre Ormelid, en hyllegard i Luster. Her finnes tørrenger med bl.a. brudespore, vanlig nattfiol og bakkesøte. Totalt er det registrert mange slåttemarker i Sogn og Fjordane, men flere er registrert for relativt lenge siden og dagens tilstand er uviss. På Grinde i Leikanger finnes en flott lauveng der både trærne og enga fortsatt hevdes. Rogaland er det registrert få slåttemarker. I Funningsland, Hjelmeland, finnes imidlertid en av de få gjenværende solblomslokalitetene i fylket. Dessverre blir den ikke slått nå. Generelle råd ved skjøtsel og restaurering av verdifulle slåttemarker Skjøtsel Beste måten å skjøtte ei gammel artsrik eng på, er å følge opp den tradisjonelle driftsforma, uten gjødsel og med sein slått. Det tradisjonelle slåttetidspunktet har variert noe fra sted til sted avhengig av klima og høyde over havet. Derfor er det viktig å finne ut hva som har vært vanlig på den aktuelle lokaliteten eller i nærområdet fra gammelt av. Slått før 10. juli var imidlertid meget sjeldent! En bør benytte lett redskap (ljå, tohjuls slåmaskin eller lettere traktor der det er mulig). Graset må bakketørkes ev. hesjes før det fjernes. I tillegg til at en får tørt og godt høy, er bakketørkinga viktig for at frøa til engartene både skal få modne ferdig og bli liggende igjen på enga når høyet samles sammen og kjøres vekk.

3 Enkelte steder har engene i tillegg vært beitet, enten vår eller høst eller begge deler. Bare beiting kan imidlertid ikke erstatte slått, men er det eneste mulighet for skjøtsel i en periode, er storfebeiting det mest skånsomme. De velger ikke ut godbitene slik sauen gjør. Beitepresset må i tilfelle ikke være for stort, og en må vente seg noe manuell etterrydding. Der en har tidligblomstrende arter som til eksempel søstermarihånd er det særlig viktig at en unngår vårbeite. Restaurering Når det gjelder restaurering av enger som er i gjengroing og utvidelse av eksisterende slåtteareal er det viktig å ikke sette i gang med mer omfattende restaurering enn det en greier å følge opp med skjøtsel i ettertid. Dersom det er mange delfelt som skal restaureres, kan det være lurt å ta det trinnvis over flere sesonger. Slik blir det mer overkommelig, og en får en følelse med hvor omfattende de ulike tiltaka er, og hva en kan forvente å få gjennomført per sesong. Hogst/grovrydding bør helst gjennomføres på frossen og gjerne bar mark, dette for å unngå skader på undervegetasjonen og er samtidig lettvint for å få så lav stubbe som mulig. Rydding i snø kan være noe mer tungvint, mindre busker og oppslag kan også ryddes på sommeren når det er tørt og mye av biomassen er samlet i bladene. I slåtteenger som ikke har vært tresatt er det ikke noe poeng å sette igjen noe særlig med trær. Gamle styvingstre må imidlertid spares. Et og annet lauvtre med fin og vid krone kan og få stå. All gran/furu og fremmede treslag (eksempelvis platanlønn) bør fjernes. Etter hogst er det spesielt viktig at alt ryddeavfall, kvist, stubber og lignende blir samla sammen og brent på egna steder, og aller helst frakta ut av området. Dette for å unngå unødig oppgjødsling. Ryddeavfall som ligger spredd utover vil elles fort føre til ny dominans av uønska rask- og storvoksen konkurransesterk vegetasjon. Oppflising og spredning av flis i området er av samme grunn ikke å anbefale. Gjenstående biomasse vil ta opp noe av næringen som frigjøres fra de døde røttene til trær og busker som har blitt ryddet vekk. Dette gir en gjødselseffekt som lett forårsaker oppvekst av uønska nitrogenkrevende arter (som for eksempel bringebær, brennesle). Gradvis gjenåpning er derfor viktig. Gjødslingseffekten sammen med økt lysinnstråling fører gjerne også til en del etterrenning. Det er mest effektivt å slå lauvrenningene i juli, når det er minst energi samla i rotsystemet. Dette faller normalt sammen med slåttetidspunktet. Det kan likevel være nødvendig å rydde lauvrenninger flere ganger utover i første sesongen, og i tillegg året etter. Osp og or sprer seg ved rotskot, og rydding kan i mange tilfelle føre til utstrakt renning. Disse kan det derfor lønne seg å ringbarke (sokke). Det bør da skjæres et fem cm bredt band rundt treet nedanfor nederste greina. Det er viktig at snittet er så dypt at all barken forsvinner, slik at transporten av næringsstoff helt sikkert er brutt. Det er lettest å ringbarke om våren. Etter tre sommere må de døde trea fjernes. Stubber må kappes helt ned til bakken, enten i forbindelse med hogsten eller ved etterrydding på barmark. Større stubber vil gå raskere i forråtning om en skiller barken fra veden med et spett eller lignende, og så stapper jord i mellom. Med unntak av osp og or kan en også unngå renninger på denne måten. Dette kan til eksempel være aktuelt i kanter som hindrer lysinnstråling til slåttemarka. Problemarter som bringebær- og rosekratt, brennesle, mjødurt eller liknende går normalt ut ved slått, men kan være avhengig av slått flere ganger per sesong i begynnelsen med ljå eller krattrydder. Ev. felt med einstape (bregne) bør slås ned med kjepp (ikke skjæres ned). På denne måten fortsetter bregna med å transportere næring fra røttene, og utarmer så rotsystemet sitt. Den bør så fjernes på høsten. For mer utfyllende om skjøtsel, restaurering og hevd, se: Skjøtselsboka for kulturlandskap og gamle norske kulturmarker som finnes på DNs hjemmesider:

4 B. Spesiell del: Lokalitet Nedre Kleiva, Lykkja Type:slåtteeng ID Naturbase: BN UTM: Kommune/fylke: Rauma i Møre og Romsdal Gnr/bnr: 80/2 Areal, nåværende: 2,9 daa Mulig areal etter restaurering: 3 daa Tidligere registrert: Registrert av: John Bjarne Jordal Dato for skjøtselsplan: Utformet av: Maud Grøtta Re-registrert i forb.m skj.pl. Registrert av: Dato: Maud Grøtta og Bolette Bele LOKALITETSKARAKTERISTIKK: Nedre Kleiva ligger øverst i Romsdalen bare 500 m fra fylkesgrensa til Oppland. Garden ligger på østsida av Rauma elv akkurat der Ulvåa renner ned i Rauma. Lykkja er ei eng som ligger 100 meter nord for hovedenga og husene på Nedre Kleiva. Enga ligger bare få meter nedenfor E136, moh. Lykkja er omslutta av skog på alle kanter. Se vedlegg 1, kart og vedlegg 2, flyfoto oversiktsbilde. Den flateste delen av Lykkja blir drevet på moderne vis med pløying, kunstgjødsel og to slåtter til rundballer. Den vestvendte bakken opp mot veien og området rundt en bergknaus/rydningsrøys blir ikke gjødsla og det er dette området som utgjør lokaliteten Nedre Kleiva, Lykkja. TIDLIGERE OG NÅVERANDE BRUK: På Nedre Kleiva hadde de opptil 4 kyr, et varierende antall sauer (opptil 12), noen høner, en hest og av og til en gris. Slik var det etter krigen og sannsynligvis også før krigen. Dyra var på beite på innmarka både vår og haust, men kortest mulig tid på våren. Det ble pløyd på det meste av arealet, men bare et lite stykke om gangen. Eli mener at om det har vært pløyd i bakken på Lykkja så må det være veldig lenge siden (før krigen). Gjødsla ble brukt både i åker og på eng. Når gjødsla ble spredt på enga ble den slodda utover med sammenbunta bjørkeris. Eli mener det sannsynligvis ikke, eller sjelden, ble prioritert gjødsel til bakken på Lykkja. Slåtten ble sannsynligvis tatt i midten av juli eller i siste halvdel av juli. Fra 1929 var kyrne på sommerbeite på Kabben i Brøstdalen, der oldemor til Arnfinn fikk jobb som budeie og tok med egne kyr dit. Der ble det også slått høy som ble lagra i høyløe der og frakta heim til Kleiva om vinteren. Nedre Kleiva brukte Kabben som seter så lenge de hadde ku, til ca 1970, men heimfrakting av fôr derfra tok slutt omkring Marit og Arnfinn, som nå driver Nedre Kleiva, har også kyrne sine på Kabben om sommeren, med Arnfinn sin søster som budeie. I perioden ca ca 1980 ble det holdt sau på Nedre Kleiva. Det ble i denne perioden brukt kunstgjødsel på flata, det er ukjent om det ble brukt i bakkene. Det er også ukjent hvordan husdyrgjødsla ble brukt. Slåttetidspunkt ukjent, men sannsynligvis i siste halvdel av juli. Med unntak av et par år på 90-tallet da det ble sluppet sauer på høstbeite på slåtteenga, har Nedre Kleiva fra ca 1980 og fram til i dag bare blitt brukt til slått og fôret blir frakta til Brulia som ligger vel 2 km lenger ned i Romsdalen. Høyet blir gjerne lagra i løa på Nedre Kleiva og frakta heim seinere. Det er i denne perioden ikke brukt hverken husdyrgjødsel eller kunstgjødsel i bakkene. Slåtten blir tatt seint, etter at slåtten er ferdig i Brulia, og når været er slik at fôret kan berges. Dette blir gjerne i slutten av juli, av og til i august. I bakken på Lykkja blir graset bakketørka eller hesja. Opplysningene er gitt av Marit Kvam, Arnfinn Lislien og Eli Lislien, mor til Arnfinn. Eli er født i 1939, hun vokste opp på Nedre Kleiva. Alle bor på Brulia.

5 VEGETASJONSTYPE: jf NiN / Fremstad Frisk fattigeng (G4a) ( Jordal 2007). Karakterarter: Fra registrering i 2005 nevner Jordal disse artene: Rødlistearter: Ingen Soppforekomst er ikke kartlagt. Blåklokke Harerug Hårsveve Jonsokkoll Kjerteløyentrøst Kvitmaure Liljekonvall Markjordbær Prestekrage Dessuten vokste hundrevis av en art i hårsveve-gruppa som trolig er Hieracium auriculinum. Dette er en uvanlig stor bestand av denne arten, som i seg selv også er uvanlig. (Jordal 2007). De samme artene ble også notert i 2010 unntatt markjordbær. I 2010 ble det notert 40 karplanter, foruten de som er listet opp ovenfor bør disse nevnes: Engfrytle Engkvein Ryllik Skogmarihand Tepperot Legeveronika Småengkall Øyentrøst Enga har store mengder kvitbladtistel. Viser til vedlegg 2, artsliste. STATUS/TILSTANDSBESKRIVELSE: Delvis intakt. God skjøtsel av enga. Noe forfall i kantene og ved bergknaus/rydningsrøys. Det blir slått med motorslåmaskin, det blir ikke beita eller tatt kantslått. Derfor er kantene og fremfor alt rydningsrøysa på bergknausen ganske mye gjengrodd med lauvkratt og lauvtrær. KULTURMINNER: Større rydningsrøys. Rester av steingjerde. VERDI (EV. REVIDERT VERDISETTING): B- viktig

6 MÅL: Hovedmål for lokaliteten: Opprettholde årlig og sein slått av enga, og med det opprettholde den jamne slåttemarksstrukturen og artsmangfoldet. Mål for delområder: Opprettholde åpne kanter og hindre at skogen vokser inn på enga. Få i gang årlig høsting av kantene enten i form av kantslått eller ved at det holdes beitedyr på enga. Rydde vekk trær og busker i kantene. Opprettholde en åpen rydningsrøys. Få fram igjen engas gamle fasong der det var eng rundt hele rydningsrøysa. Få fram ei synlig rydningsrøys. Tilstandsmål arter: Opprettholde dagens innhold og fordeling av kulturmarksarter. AKTUELLE TILTAK: Aktuelle restaureringstiltak, utover de generelle: Prioritering (år) Kostnad kr/ ant timer Kontroll /dato: Restaurering av kanter og rydningsrøys Det er behov for å rydde langs kantene mot skogen og ved bergknausen/rydningsrøysa. Små trær kan fjernes om sommeren, gjerne med rot eller ved kapping i jordoverflata hvis de står inne på det arealet som skal slås. Større trær som krever bruk av traktor bør tas når det er tele så ikke grasdekket blir ødelagt. Kvist fra ryddinga må ikke bli liggende på enga. Der det har hopet seg opp med strø fra trærne bør dette også fjernes. Kvistavfall kan brennes på fast bålplass utenfor enga. Or kan gjerne ringbarkes for å hindre at det kommer opp rotskudd. Ringen skal lages nedenfor den nederste greina, gå rundt hele stammen og nå helt inn på treverket. Treet fjernes når det er dødt. Det er ikke nødvendig å ta bort alle tre og busker. Sett igjen noen som dere synes er fine. Planlegg hva som ikke skal tas bort før jobben starter. Se gjerne Skjøtselsboka (Ann Norderhaug m.fl., Landbruksforlaget) kap. 4 om generelle råd ved restaureing og skjøtsel. Skjøtselsboka kan også leses på internett: velg publikasjoner og deretter annet. Hvis ikke hele restaureringsarbeidet kan gjøres på ett år bør området ved rydningsrøysa prioriteres. Det er viktig at restaureringsarbeidet følges opp med årlig skjøtsel av kantene, dvs kantslått eller beiting og at nytt lauvtreoppslag blir tatt etter hvert. Aktuelle årlige skjøtselstiltak, utover de generelle: Den årlige skjøtselen bør fortsette slik den har vært gjort i mange år, dvs slått etter midten av juli, graset tørkes flatt eller hesjes. Graset skal fraktes vekk fra enga selv om det ikke kan berges som høy. Dette slåtteavfallet må legges slik at det ikke gir tilsig av næringsstoffer inn i enga. Det må heller ikke plasseres ved rydningsrøys eller annet kulturminne. Ingen gjødsling. 18 timer I tillegg anbefales også en kantslått for å hindre gjengroing i kantene. 3 timer

7 Dette kan gjøres med ljå eller ryddesag. Lett ryddesag med plastkniver kan egne seg godt. Ryddesag bør ikke brukes inne på selve enga. Graset fra kantslåtten må også tas bort fra enga, det er derfor en fordel om kantslåtten kan tas samtidig som slåtten av enga slik at graset fra kantslåtten kan berges sammen med resten. Hvis det er vanskelig å finne tid til dette arbeidet bør det vurderes om det kan gjøres med leid hjelp. Det ville være positivt om enga også ble brukt til beite slik den tradisjonelt har blitt brukt. Dette sikrer gode frøspiringsmuligheter og sørger for å opprettholde artsfangfoldet. Beiting må da komme i tillegg til slått, og ikke erstatte slåtten. Beiting bør foregå i en tidsavgrensa periode på høsten og evt også om våren. Dyra skal ikke gis tilleggsfôr mens de beiter på slåtteenga, siden dette vil føre til økt næringstilførsel. Vedlikehold av kantsonene (etter restaurering) ved fjerning av greiner og evt hogst av trær kan også inngå i den årlige skjøtselen.? 2 timer UTSTYRSBEHOV: (Ev: spesielle behov for utstyr til skjøtsel/restaurering) OPPFØLGING: Skjøtselsplanen skal evalueres innen 5 år. Det kan være aktuelt med registrering av sopper. Det kan være aktuelt å følge med i utvikling av sjeldne arter karplanter og karakterarter. Fylkesmannens miljøvernavdeling har ansvar for oppfølging av skjøtselsplanen. ANSVAR: Marit Kvam og Arnfinn Lislien har ansvar for skjøtsel av Nedre Kleiva, Lykkja i henhold til skjøtselsplanen. Vedlegg 1 Kart 2 Flyfoto oversiktsbilde 3 Bilder 4 Artsliste

8

9 Kilde: Vedlegg 2

10 Nedre Kleiva, Lykkja. Vedlegg 3, Bilder. Bilde 1. UTM Tatt i retning sørøst. Bildet viser den ugjødsla slåtteenga på Lykkja. Det største partiet av enga er dominert av kvitbladtistel. Vi ser også at skogen henger seg inn på enga. Foto: Maud Grøtta, Landbruk Nordvest. Bilde 2. Tatt fra samme sted som bilde 1, men i retning nordvest. Den ugjødsla bakken nærmest, den gjødsla enga bak. Foto: Maud Grøtta, Landbruk Nordvest.

11 Bilde 3. UTM Kjerteløyentrøst. Foto: Maud Grøtta, Landbruk Nordvest. Bilde 4. UTM På Lykkja finns det en stor bestand av en art hårsveva som John Bjarne Jordal mener trolig er Hieracium auriculinum (Jordal 2007). Foto: Maud Grøtta, Landbruk Nordvest.

12 Vedlegg 4 Artsliste Liste over registrerte karplanter på Nedre Kleiva, Lykkja Forekomst/mengde er angitt etter følgende skala: 4= dominerende, 3= vanlig, 2= spredt, 1= enkelt-individer. Art el slekt Mengde Kommentar Bjørk 1 Bleikstarr 1 Blåbær 1 Blåklokke 2 Bringebær 1 Bråtestarr 1 Engfiol 2 Engfrytle 3 Engkvein 3 Engsoleie 3 Engsyre 3 Finnskjegg 1 Firblad 1 Fuglevikke 2 Gulaks 3 Gullris 2 Harerug 2 Hegg 1 Jonsokkoll 2 Karve 2 Kvitbladtistel 3 4 noen steder Kvitkløver 2 Kvitmaure 2 Legeveronika 2 Liljekonvall 2 Myrfiol 1 Prestekrage 2 Rogn 1 Ryllik 3 Rødkløver 2 Selje 1 Skogmarihand 2 Tellet ca 20 stk Smyle 1 Småengkall 2 Sveve 2 Nevnt spesielt i Naturbase Sølvbunke 2 Tepperot 3 Tveskeggveronika 2 Tågbær 2 Øyentrøst 2