Skjøtselsplan for slåttemark på Solvang. Fusa kommune, Hordaland.

Transkript

1 Skjøtselsplan for slåttemark på Solvang. Fusa kommune, Hordaland. Vestlandet NORSK LANDBRUKSRÅDGIVING HORDALAND 2011 ØYVIND VATSHELLE OPPDRAGSGIVER: FYLKESMANNEN I HORDALAND LITTERATURREFERANSE: Øyvind Vatshelle Skjøtselsplan for slåttemark på Solvang, Fusa.

2 Innhald 1. Generell del Generelle råd ved skjøtsel av verdifull slåttemark Generelle råd ved restaurering av verdifull slåttemark Spesiell del SØKBARE EIGENSKAPAR OMRÅDEBEOMTALE SKJØTSELSPLAN Ortofoto/kart Bilete Liste over artar Framsidebilete: Oversikt over lokaliteten. Bilete teke frå UTM-posisjon ca. Ø: N: mot nordvest.

3 1. Generell del Slåttemarker er areal som blir regelmessig slått. Natureng eller seminaturlig slåttemark er slåttemarker som er forma gjennom rydding og lang tids tradisjonell slått. Dei er ofte overflaterydda, men ikkje oppdyrka og tilsådd i seinare tid, og er anten ugjødsla eller svært lite gjødsla. Dei blir slått seint i sesongen. Slåttemarkene vart gjerne haustbeita og ofte også vårbeita. Korleis slåttemarkene har vore skjøtta varierer noko frå stad til stad og frå landsdel til landsdel. Slåttemark er urte- og grasdominert og oftast svært artsrik. Dei kan vere opne eller tresett. Tresette slåttemarker med styvingstre som blir hausta ved lauving er i dag svært sjeldne. Slike såkalla lauvenger vart gjerne beita om våren, slått ein gong seint om sommaren og beita om hausten. I tillegg vart greinene på trea hausta til lauvfôr med eit tidsintervall på 5-8 år. Det var også vanleg å hauste fôr på myrer med gras og halvgras (slåttemyr). Fram mot slutten av 1950-åra blei myrslått mykje sjeldnare, og blir no berre gjort nokre få stader. Attgroinga av slåttemyr går gjerne sakte, så fleire myrar ber i framleis preg av denne haustinga. Det er registrert få lauvenger og slåttemyrer som framleis er i hevd. Dei ulike slåttemarkene høyrer til blant våre mest artsrike naturtypar, og har stor betyding også for andre organismar enn karplantar. Til dømes er rundt 70 prosent av dagsommarfuglane våre knytt til open engvegetasjon (særlig urterik slåttemark). I tillegg har slåttemarker stor betyding for mange truga artar av beitemarksopp. Slåttemark kan ikkje bli erstatta av beitemark fordi dei inneheld artar som ikkje klarar seg i område som berre blir beita. Samanlikna med naturbeitemark har slåttemark generelt det høgaste artsmangfaldet per m 2 og også dei største bestandane av fleire truga engartar. Slåtteengene er viktige levande genbankar. I tillegg er dei berekraftige økosystem som har vore eit nøkkelelement i norsk landbruk i fleire tusen år. Grunna moderniseringa av landbruket er gammal slåttemark no blant våre mest truga naturtypar. 1.1 Generelle råd ved skjøtsel av verdifull slåttemark Beste måten å skjøtte ei gammal, artsrik eng på, er å følgje opp den tradisjonelle driftsforma, utan gjødsling, med sein slått og beiting både vår- og haust. Sein slått Det tradisjonelle slåttetidspunktet har variert frå stad til stad avhengig av klima og høgd over havet. Difor er det viktig å finne ut kva som har vore vanleg på den aktuelle lokaliteten eller i nærområdet frå gammalt av. Slåtten byrja gjerne rundt jonsok på areala nærmast husa, men strekte seg 5-6 veker framover til alle engene var slått. Engene som er intakte i dag er gjerne utkantteigar som blei slått i andre halvdel av juli eller i august. Ein bør nytte lett reiskap (ljå, tohjuls slåmaskin, til nød lett traktor). Graset må fjernast Graset må bakketørkast eventuelt hesjast før det blir fjerna. Dersom ein ikkje får tørka graset på staden, må slåttetidspunktet vere så seint at plantene likevel rekk å frø seg. Beiting vår og haust På Vestlandet vart enga som regel beita vår og haust. Vårbeitinga må avsluttast innan utgangen av mai for at plantane skal rekke å setje frø før slåtten. Beiting kan ikkje erstatte slått, men beiting kan likevel vere aktuelt som einaste skjøtsel i ein periode dersom det ikkje er mogleg å slå. Beiting med sau evt. gamle storferasar vår og haust er då det beste. Beitesesongane kan heller strekkjast. Beiting med moderne storferasar er ueigna grunna beitepress og tråkkskadar. Beiteugras må fjernast manuelt. Unngå gjødsling Areala skal ikkje gjødslast då dette gjer at grasveksten trengjer ut blomstrane. Nokre sopp forsvinn for all framtid etter berre ein gongs gjødsling.

4 1.2 Generelle råd ved restaurering av verdifull slåttemark Attgrodd slåttemark må berre ryddast i så stort omfang at ein har kapasitet til å følgje opp med skjøtsel etterpå! Dersom ein skal restaurere fleire småområde, kan det vere lurt å ta ryddinga trinnvis over fleire sesongar. Slik blir arbeidet meir overkomeleg, og ein får erfaring med kor omfattande både ryddinga og etterarbeidet er. Tidspunkt for rydding Hogst/grovrydding bør helst gjennomførast på frosen og gjerne bar mark. Då unngår ein skadar på marka, og samstundes er det enklare å få lågast mogleg stubbe. Rydding i snø kan vere meir tungvint. Etter rydding om vinteren må ein gå over arealet på barmark og kappe stubbane heilt ned til bakken. Mindre buskar og oppslag kan òg ryddast på sommaren når det er tørt og mykje av biomassen er samla i blada. Vurdere om nokre tre skal stå att I slåtteenger som ikkje har vore tresette er det ikkje noko poeng i å sette att tre ved rydding, men gamle styvingstre bør få stå. Eit og anna lauvtre med fin og vid krone kan òg gjerne få stå. Alle gran/furu og framande treslag bør fjernast. Fjerne kvist og kvast Det er spesielt viktig at ryddeavfall, kvist og stubbar blir samla og brent på eigna stader. Aller helst bør det fraktast ut av området, sidan dødt organisk materiale verkar som gjødsel. Ryddeavfall som ligg spreidd utover vil raskt føre til at uønska hurtigveksande og konkurransesterk vegetasjon blir dominerande. Av same grunn er oppflising og spreiing av flis i området ikkje å anbefale. Gradvis rydding Døde røter av tre og buskar som har blitt rydda bort frigjer næring. Dette gir ein gjødslingseffekt som lett fører til oppslag av bringebær, brennesle, geitrams og andre nitrogenkrevjande artar. Gjødslingseffekten saman med auka lysinnstråling fører gjerne òg til ein del etterrenningar. Gradvis rydding/gjenopning er difor viktig! Etterrydding Det er mest effektivt å slå lauvrenningane i juli, når det er minst energi samla i rotsystemet. Dette fell normalt saman med slåttetidspunktet. Det kan likevel vere nødvendig å rydde lauvrenningar og stubbeskot fleire gonger dei par første sesongane. Særleg or/older og osp kan vere utfordrande. Større stubbar vil rotne raskare om en skil barken frå veden med eit spett eller liknande, og deretter stappar jord i mellom. Med unntak av osp og or kan ein òg unngå renningar på denne måten. Dette kan til dømes vere aktuelt i kantar som skal vere opne for å få mest mogleg lys til slåttemarka. Problemartar som bringebær- og rosekratt, brennesle og mjødurt vil normalt forsvinne ved slått over tid. Men for å få dei bort kan det i byrjinga vere nødvendig å slå fleire gonger per sesong med ljå eller krattryddar. Felt med einstape (bregne) bør slåast ned med kjepp, ikkje skjerast ned. På denne måten held bregna fram med å transportere næring frå røtene, og utarmar rotsystemet sitt. Den bør så fjernast på hausten. Osp bør ringbarkast Osp spreiar seg med rotskot, og rydding fører oftast til meir oppslag. Det løner seg difor å ringbarke osp ved å skjere eit ca. fem cm breitt band rundt treet nedanfor den nedste greina. Det er viktig at snittet er såpass djupt at all barken forsvinn, slik at transporten av næringsstoff stoppar heilt opp. Det er lettast å ringbarke om våren. Etter tre somrar må dei døde trea fjernast. Lite å gjere på oppgjødsla areal På vanleg eng som er oppgjødsla er det særs vanskeleg å reetablerte artsrik slåttemark. Berre på tørre, skrinne bakkar der det framleis finst fleire indikatorartar, kan ein lykkast. I dei fleste tilfella kan ein 'aldri' få tilbake den tradisjonelle slåttemarka som var på staden før gjødsling eller dyrking. Det tar i tilfelle mange generasjonar. Meir om skjøtsel og restaurering: Skjøtselsboka for kulturlandskap og gamle norske kulturmarker: Norsk Landbruksrådgiving Hordaland v/gunnlaug Røthe tlf / gunnlaug.rothe@lr.no

5 2. Spesiell del 2.1 SØKBARE EIGENSKAPAR *Namn på lokaliteten Solvang Søndre ID i Naturbase BN *Kommune Fusa *Registrert i felt av: Brith Natlandsmyr Med supplering om Bruk, tilstand og påvirkning av Øyvind Vatshelle Eventuelle tidlegare registreringer (år og namn) og andre kjelder (skriftlige og munnlege) Grunneigar: Olav Kåre Solvang, Gardbruker som driver arealene: Magne Ljostveit, *Hovudnaturtype: Tilleggsnaturtypar: D01 Slåttemark Utformingar: D0104 Frisk fattigeng *Områdenr. BN *Dato: Skjøtselsavtale: Inngått år: Utløper år: *Verdi (A, B, C): B (viktig) Anna dokumentasjon (bilete, artar m.m.) Påverknadsfaktorar (kodeliste i handbok 13, vedlegg 11) Stadkvalitet Tilstand/Hevd Bruk (nå): Vegetasjonstypar: < 20 m x God Slått X Torvtekt m Svak Beite X Brenning m Ingen Pløying Park/hagestell > 100 m Gjengrodd Gjødsling Dårlig Lauving 2.2 OMRÅDEBEOMTALE INNLEIING Lokaliteten er oppsøkt på oppdrag fra miljøvernavdelingen hos Fylkesmannen i Hordaland i forbindelse med kvalitetssikring av slåttemarkslokaliteter i Naturbase. Beskrivelsen er gitt av Brith Natlandsmyr, basert på eget feltarbeid og opplysninger fra grunneier. LOKALISERING OG NATURGRUNNLAG: Solvang ligger ved Baldersheim, med Bjørnefjorden i vest. Engen skråner mot sørvest. Lokaliteten har til dels skrint jordsmonn og berg i dagen, men omfatter også et søkk med fuktigere mark. Avgrensningen av naturtypen er basert på ortofoto, og har god presisjon. Området ligger i sørboreal vegetasjonssone, klart oseanisk vegetasjonsseksjon (Sb-O2). Berggrunnen er glimmerskifer, stedvis grønnskifer og ganger av trondhjemitt til dioritt (Ragnhildstveit og Helliksen 1997). NATURTYPAR, UTFORMINGAR OG VEGETASJONSTYPAR Slåttemarken er frisk fattigeng, med tørre og fuktige partier. Vegetasjonstypen er jordnøtteng (G4), grisøreutforming, som regnes som sterkt truet av Fremstad og Moen (2001).

6 ARTSMANGFALD: 63 karplanter ble observert på slåttemarken ved rask gjennomgang, deriblant gulaks og blåklokke, som regnes blant de karakteristiske artene for artsrike slåttenger. 24 av artene her er indikatorarter for tradisjonelt drevet eng på Vestlandet: Ryllik, blåklokke, bleikstarr, jordnøtt, kamgras, knegras, kystmaure, hårsvever, skjermsvever, englodnegras, tiriltunge, smalkjempe, tepperot, blåkoll, gulmaure, skogstorkenebb, firkantperikum, kystgrisøre, føllblom, hanekam, tveskjeggveronika, legeveronika, fuglevikke og gjerdevikke. Det ble ikkje funne direkte kalkkrevjande artar på slåttemarken, men bl.a. gulmaure indikerer en viss baserikdom. Ved det fuktige søkket finnes en del fuktkrevjande arter som hanekam, sløke, vendelrot og lyssiv. I dette partiet er det også et visst innslag av arter som indikerer meir næringsrike forhold, bl.a. hundekjeks, hundegras, sølvbunke, løvetann, engsvingel og nesle. Også elles i enga finnes innslag av arter som begunstiges av gjødsling, som engsoleie og engsyre, og opp mot skogkanten mjødurt. Typisk oseaniske arter på lokaliteten er bl.a. jordnøtt og kystgriseøre. Vegetasjonstypen jordnøtteng karakteriseres her av jordnøtt, englodnegras, smalkjempe og rødkløver, og utforminga av blåklokke, bleikstarr og kystgriseøre. BRUK, TILSTAND OG PÅVERKNAD: Engen har vært brukt av eigaren sin svoger sidan Han hadde kyr til 2009, i 2010 har han 120 vinterfora sauer (fordelt på fleire beiteområde). Området blir vanlegvis slått kvart år, men i 2010 blei berre ein del av området slått. Det blir årlig noe gjødsla, i 2010 berre ein gang, tidligare to gongar pr sesong. Grunneigar opplyste at enga var meir blomsterrik før dei starta med gjødsling. Lokaliteten blir normalt beitet i to omgangar om våren, først frå midten av mai og ut mai. Etter en pause er det ny beiting frå midten av juni til midten av juli av dyr som ikkje kan tas til fjells. Veksten er frodig og en slik drift er praktisk for å unngå for mye gras i slåtten. Det blir tatt en slått med slåmaskin og ljå til bakketørk, normalt så seint som midten av august. Dersom tørken er dårlig blir graset raket bort og kastet. Haustbeiting med sau ca. heile oktober månad. Slåttemarken er inngjerda, men gjerdet omfattar meir enn naturtypelokaliteten. Dei tørraste partia av enga er mest artsrike, sikkert bl.a. fordi det her har blitt gjødsla minst, men fuktengsarter i dei fuktige partia aukar mangfaldet på lokaliteten, totalt sett. FRAMANDE ARTAR: En gran står ved det skrinneste partiet i slåttemarken. KULTURMINNE: SKJØTSEL OG OMSYN Det er nødvendig med fortsatt slått og raking. Sauebeite vår og haust er ønskelig. Gjødslinga må opphøre! DEL AV HEILSKAPLEG LANDSKAP: Denne lokaliteten, saman med lokalitetane Solvang N, Årvik og Sørtveit, hører til et større, småskala kulturlandskap som fortsatt er i drift, og kor fleire av slåttemarkene fortsett vert skjøtta tradisjonelt. GRUNNGJEVING FOR VERDISETTING: Til tross for noe gjødsling, vurderast lokaliteten, under litt tvil, som viktig (B) fordi den fremdeles er i hevd med slått og beiting, og er såpass artsrik, med mange indikatorarter for tradisjonelt drevet eng.

7 2.3 SKJØTSELSPLAN DATO skjøtselsplan: UTM 32: Ø: N: UTFORMA AV: ØYVIND VATSHELLE Gnr/bnr /2 AREAL (noverande): 6 DAA FIRMA: NORSK LANDBRUKSRÅDGIVING HORDALAND AREAL etter evt. restaurering: Del av verneområde? MÅL: Hovudmål for lokaliteten: Auke artsmangfald og få jamnare fordeling av artar Konkrete delmål: Redusere omfanget av næringskrevjande artar som hundekjeks, hundegras, sølvbunke, løvetann, engsvingel, stornesle, engsoleie, engsyre og mjødurt. AKTUELLE TILTAK: Prioritering (år) Ant daa og kostnad/daa Kontroll: (Dato) Beiting med sau vår og haust: Vårbeite frå midten av mai til tidleg juli. Haustbeite ca oktober. Årleg 6 daa 2000 kr/daa Sein slått: Slått med slåmaskin og ljå rundt midten av august. Bakketørk av graset og bruk til fôr. Dersom tørkinga blir mislukka må ein rake og køyre bort graset. Årleg Unngå gjødsling Årleg På sikt er det best å slutte av vårbeitinga i overgangen mai/juni for å sikre frøspreiing av alle artane. Dersom ein etter kvart ikkje har beiting i juni/juli, kan slåtten vere tidlegare enn midten av august. Dette er ikkje teke med i inneverande skjøtselsplan. Aktuelle restaureringstiltak: Rydde noko tre i øvre kant av enga slik at det blir meir lys. Vurdere om det er mogleg å fjerne grana midt i det skrinnast partiet. (Når dyra brukar denne til ly blir det gjødseloppsamling her, noko som gjer at dei tradisjonelle artane vil forsvinne frå dette området.) Innan 2016 Innan 2016 BEHOV FOR UTSTYR: OPPFØLGING: Skjøtselsplanen skal bli evaluert innan Behov for registrering av spesifikke artsgrupper: Tilskot søkt år: Tilskot tildelt år: Skjøtselsavtale partar: Søkt til: Tildelt frå: ANSVAR: Person/personar som har ansvar for at skjøtselsplanen blir sett i verk: Paktar: Magne Ljostveit Fylkesmannen: Solveig Kalvø Roald

8 2.4 Ortofoto/kart

9 2.5 Bilete Oversikt over lokaliteten frå nordvest. Foto: Brith Natlandsmyr, Bilete av Øyvind Vatshelle frå UTM-posisjon ca. Ø: N: mot nord. Omtalt grantre i venstre kant av biletet.

10 Bilete av Øyvind Vatshelle frå UTM-posisjon ca. Ø: N: mot aust-nordaust. Bilete av Øyvind Vatshelle frå UTM-posisjon ca. Ø: N: mot aust-nordaust.

11 Etter utviding av lokaliteten i 2010 er no fuktkrevjande artar som hanekam og nokre gjødselstolerante arter, her løvetann og blåkoll inkludert. Foto: Brith Natlandsmyr, Ei gammal tretrapp på eit bratt parti i enga. Foto: Brith Natlandsmyr,

12 Nyslege høy på det skrinnaste, mest artsrike partiet av enga. Foto: Brith Natlandsmyr, Kamgras på Solvang søndre. Foto: Brith Natlandsmyr,

13 2.6 Liste over artar Frå re-registrering av Brith Natlandsmyr Norsk namn Blåklokke Blåkoll Bleikstarr Engkvein Englodnegras Engrapp Engsoleie Engsvingel Engsyre Firkantperikum Føllblom Fuglevikke Gjerdevikke Grasstjerneblom Gulaks Gulflatbelg Gulmaure Hanekam Haremat Harestarr Hårfrytle hårsveve-gruppen Hassel Hundegras Hundekjeks Hvitkløver Jordnøtt Kamgras Knegras Knoppsmåarve Kornstarr Krattmjølke Kystgrisøre Kystmaure Legeveronika Linbendel løvetann Lyssiv marikåpe Mjødurt Myrtistel Revebjelle Rød jonsokblom Rødkløver Rødsvingel Ryllik skjermsveve-gruppen Skogstorkenebb Skogsvinerot Sløke Smalkjempe Småsmelle Småsyre Smyle Sølvbunke Stemorsblom Stornesle Tepperot Tiriltunge Tunrapp Tveskjeggveronika Vanlig arve Vendelrot Latinsk namn Campanula rotundifolia Prunella vulgaris Carex pallescens Agrostis capillaris Holcus lanatus Poa pratensis Ranunculus acris Schedonorus pratensis Rumex acetosa Hypericum maculatum Leontodon autumnalis Vicia cracca Vicia sepium Stellaria graminea Anthoxanthum odoratum Lathyrus pratensis Galium verum Lychnis flos-cuculi Lapsana communis Carex leporina Luzula pilosa Hieracium pilosella - gruppen Corylus avellana Dactylis glomerata Anthriscus sylvestris Trifolium repens Conopodium majus Cynosurus cristatus Danthonia decumbens Sagina nodosa Carex panicea Epilobium montanum Hypochaeris radicata Galium saxatile Veronica officinalis Spergula arvensis Taraxacum vulgaris coll Juncus effusus Alchemilla vulgaris coll Filipendula ulmaria Cirsium palustre Digitalis purpurea Silene dioica Trifolium pratense Festuca rubra Achillea millefolium Hieracium umbellatum - gruppen Geranium sylvaticum Stachys sylvatica Angelica sylvestris Plantago lanceolata Atocion rupestre Rumex acetosella Avenella flexuosa Deschampsia cespitosa Viola tricolor Urtica dioica Potentilla erecta Lotus corniculatus Poa annua Veronica chamaedrys Cerastium fontanum ssp vulgare Valeriana sambucifolia