Rukkeåi nedre Verdi: 4

Transkript

1 Rukkeåi nedre Verdi: 4 Referansedata Fylke: Telemark Prosjekttilhørighet: Bekkekløfter 2008 Kommune: Tokke Inventør: THH Kartblad: 1513 IV Dato feltreg.: H.o.h.: moh Vegetasjonsone: Sørboreal Areal: 779 daa Vegetasjonseksjon: O1-Svakt oseanisk Sammendrag / Kort beskrivelse Rukkeåi er et sidevassdrag til Tokke i det mektige dalsystemet innenfor Bandak, 4-5 km ovenfor Dalen. Lokaliteten består av den nedre ca 2,5 km av elva, der det er gravd ut ei østvendt, meget dyp bekkekløft med hengebratte, opprevete skråninger på begge sider. På sørsiden reiser Skurvelundåsen seg 350 høydemeter opp fra dalbunnen. Elva renner imidlertid ganske rolig, og dalbunnen er trang, men nokså flat, på hele strekningen. Elva er regulert, og elveløpet er steinete og nesten helt tørt. Kløfta har stor spennvidde i naturgrunnlag, topografi, eksposisjon og lokalklima, og derfor også stor variasjon i vegetasjonstyper. I dalbunnen og på skyggeside dominerer gran, men treslagsblandingen er stor, og over det meste er grana sterkt oppblandet av ulike løvtrær. Ulike lågurtskogsutforminger er vanligst, men det er også innslag av høgstaude-, storbregne-, småbregne- og blåbærskog. På solsida er det stort sett svært varmt og tørt, og særlig i nedre deler stor dominans av løvskog. Alm er vanlig, mens andre edelløvtrær opptrer mer sparsomt, og det er en del alm-lindeskog. Små partier meget rik lind-hasselskog finnes også. Alm finnes også vanlig i dalbunnen og på skyggesida. På toppen, mot veien, er det noe furu, bl.a. i form av kalkfuruskog. Selv om tidligere plukkhogster har påvirket alt som har vært tilgjengelig, er skogen i dag gammel. Kombinert med det bratte terrenget gir dette grunnlag for et heterogen skogstruktur. Vanlig er en opprevet og stedvis noe glissen skog med stor treslagsvariasjon, god aldersspredning og sjiktning. Gamle trær av alle treslag inngår (bl.a. merkes en del grove og gamle almetrær), men virkelig gamle grantrær mangler (dels pga at trærne fort går over ende i det bratte terrenget, dels som følge av at grana er tørkeutsatt i de steinete liene (grangadd er vanlig)). Det er store mengder død ved av gran, med god spredning på nedbrytningsstadier, men antakelig er kontinuiteten redusert pga. tidligere plukkhogster. Det er også mye døde løvtrær. Artsmangfoldet er rikt og variert innen mange artsgrupper og elementer, men virkelig sjeldne og kravfulle arter synes å mangle. Særlig er fraværet av sterkt fuktighetskrevende arter (av lav og moser) tydelig. Vedsopp på gran og løvtrær er middels rikt, lavflora på berg og på gran relativt fattig, lungeneversamfunn på løvtrær frodig (men ikke spesielt artsrikt), skorpelav på gammel alm rikt, karplantefloraen har spesielt mange varmekjære arter (men også med kløftearter tilstede), og det er stort potensial for mykorrhizasopp i kalkfuruskog og lind-hasselpartier. 17 rødlistearter (4 VU, 13 NT) er påvist. Rukkeåi er ei relativt stor, dyp og markert bekkekløft med stor økologisk variasjon og mange ulike skogsamfunn representert (edelløvskog, kalkfuruskog, fuktig granskog), mye rik skog, gjennomgående gammel skog med stor tetthet av viktige nøkkelelementer, og et rikt og variert artsmangfold. Arronderingen er også god, med hele spennvidden i bekkekløftmiljøet inkludert. Lokaliteten representerer godt de spesielle rike lavlandskløftene som finnes i boreonemoral og sørboreal sone på sørlige Østlandet. Området oppfyller i relativt stor grad viktige mangler ved skogvernet. Imidlertid mangler kløfta de fuktigste utformingene av bekkekløftmiljøer og skogsamfunn, og det ekstremfuktige elementet av både naturtyper og arter knyttet til bekkekløfter mangler. Reguleringen av vassdraget er også en betydelig negativ påvirkning. Rukkeåi vurderes som regionalt til nasjonalt verdifull (verdi 4) (på grensa mot 5). Feltarbeid Området ble undersøkt av Tom H. Hofton (BioFokus) 18. juli. Værforholdene var gode. Befaringsruta gikk i dalbunnen ved å følge elva fra kraftstasjonen nede ved riksvei 38 oppover til brua sør for Rui, med noen korte avstikkere opp i lisidene på begge sider. Arealet ovenfor brua ble avstandsvurdert. På tilbakeveien ble også deler av liene inntil bygdeveien på nordsiden sett. Bortsett fra dalbunnen, som var overraskende lett å følge, er området svært kronglete og bratt, og derfor tidkrevende å undersøke. Det var derfor ikke mulig innenfor rammene av prosjektet å dekke alle deler av området like godt. Det ble prioritert å dekke dalbunnen og nederste del av lisidene. Kunnskapsgrunnlaget mht avgrensning, vegetasjon og skogstruktur vurderes som godt. Artsmangfoldet anses middels godt undersøkt, med unntak av lav på bergvegger (som ble grundig undersøkt og er godt dekket), og jordboende sopp (som ikke var mulig å dokumentere pga feil årstid). Det er trolig fortsatt mye å finne av arter ved nøyere undersøkelser. Utvelgelse og undersøkelsesområde Området inngår i arbeidet med systematiske undersøkelser av bekkekløfter i regi av Direktoratet for Naturforvaltning. Dette er en del av systematiske naturfaglige undersøkelser av de biologisk viktigste og høyest prioriterte skogtypene i Norge. I Telemark omfattet bekkekløftprosjektet 56 områder i Arbeidsgrenser for undersøkelsesområdet var på forhånd grovt angitt av Fylkesmannen i Telemark i samarbeid med Direktoratet for Naturforvaltning, og omfattet en bekkestrekning på ca. 2,5 km.

2 Tidligere undersøkelser En kjenner ikke til at det er utført systematiske, relevante undersøkelser i området. Naturtypekartleggingen har ikke fanget opp området, men det ligger to naturtypelokaliteter oppe på toppen av lia rundt Haugehåtveit (Naturbase 2009). Eneste besøk av fagfolk synes å være en tur Einar Timdal hadde i kløfta , da han fant en del mindre vanlige lavarter, inkludert et par NT-arter (gubbeskjegg, sprikeskjegg). Ellers finnes på Artskart (2009) også opplysninger om en del karplantefunn gjort av A. Danielsen oppe i lia mellom veien og Haugehåtveit, inkludert en rekke mer eller mindre krevende arter som bergmynte, svarterteknapp, skogfaks, bakkemynte, kjempesvingel, brudespore og sanikel. Beliggenhet Området ligger i nedre del av dalsystemet som drenerer ned til Bandak i Tokke kommune, 4-5 kilometer innenfor Dalen tettsted. Naturgrunnlag Topografi Det dype og dramatiske dalsystemet innenfor Bandak er et karakteristisk landskap med svært dype og trange daler omkranset av høyereliggende hei- og lavfjellsområder. Landskapet minner egentlig mye om indre fjorddistrikter på Vestlandet, med Bandak som en typisk fjordsjø beliggende bare 72 moh. Rukkeåi er et sidevassdrag til hovedelva Tokke i nedre deler av dette dalsystemet. Elva drenerer et middels stort nedbørsfelt med utspring i fjellområdene over mot Hovden i Setesdalen. På de siste ca 3 kilometer før utløpet i Tokke har elva gravd ut et svært dypt og markert juv, med hengebratte lier på begge sider. På sørsiden reiser Skurvelundåsen seg 350 høydemeter over dalbunnen, mens brattlia på nordsiden er lavere med ca høydemeter opp til et lite platå der bygdeveien går. I øvre deler er kløfta grunnere (men fortsatt svært markert nedskjært). Skråningene er sterkt opprevete, med mye bergvegger, skar og en del rasmark, stedvis også noe naken ur, men det er også noen mindre partier med jevnere helling. Kløftas hovedretning er østlig, men juvet svinger ganske mye på seg, slik at alle eksposisjoner er godt representert. Dalbunnen er bemerkelsesverdig flat, og elva faller stort sett i rolige stryk på hele strekningen, noe som gjør det nokså lett å ta seg fram i bunnen. Det er mye bergvegger langs elva. Geologi Området ligger geologisk innen Bandakgruppens sammensatte grunnfjellsbergarter. Berggrunnen i Rukkeåi består for det meste av metasandstein, men det er også litt grønnstein og amfibolitt (omdannet basalt) (Sigmond et al. 1984). Løsmassedekket er sparsomt, men variabelt, i hele området, stedvis med en del berg i dagen, i nedre deler av liene (særlig i gryta under Skurvelundåsen) større felter med mye gammelt grovsteinet rasmateriale. Noen steder i noe konkavt terreng har man også et tynt dekke av finkornet jord (som følge av gunstig klima og rask omsetning kombinert med rik berggrunn). Klima Som følge av tung stor-topografi med store høydeforskjeller har distriktet store klimatiske kontraster. Ikke minst skaper Bandak et spesielt lokalklima, som trolig påvirker forholdene et godt stykke oppover i dalsystemet innenfor. Generelt har distriktet et lokalklimatisk kontinentalt preg, med bl.a. svært varme somre. Dalbunnen langs Bandak ligger i overgangsseksjonen (OC), mens omgivelsene stort sett tilhører svakt oseanisk vegetasjonsseksjon (O1), og med klart oseanisk seksjon (O2) i heiområdene litt sønnenfor (Moen 1998). Langs nordsiden av Bandak går en utløper av boreonemoral vegetasjonssone langt innover, og solsideliene i nedre deler av dalsystemet innenfor, inkludert Rukkeåi, kan også best føres til boreonemoral. Ellers dominerer sørboreal. Lokalklimaet i Rukkeåi varierer fra svært varmt og tørt oppe i den sørvendte lia, til skyggefullt og fuktig i beskyttede nordvendte hellinger ned mot elva. Likevel virker kløfta noe tørrere enn en skulle forvente ut fra den meget beskyttende topografien, og svært fuktig lokalklima synes å mangle. Vegetasjon og treslagsfordeling Rukkeåi danner ei svært dyp og dramatisk bekkekløft, med stor spennvidde i naturgrunnlag, topografi, eksposisjon og lokalklima. Dette gir opphav til store kontraster i vegetasjonen, der hovedskillet går mellom solside, dalbunn, og skyggeside. Gran er vanligste treslag, men skogen er heterogen og karakteriseres av stor treslagsblanding, de fleste steder blandes grana opp av ulike løvtrær (alm, lønn, ask, selje, osp, bjørk etc.). Mer homogen granskog med lite løvtrær er sjeldnere, men finnes der det er jevnere hellinger (størst areal vest for topp 307). Ulike grunnlendte utforminger av lågurtskog er trolig vanligste vegetasjonstype. Det meste er av middels rik utforming, men stedvis finner man også rike utforminger med mange nærings- og varmekrevende arter som vårerteknapp, skogsvingel, leddved, skogsalat, skogvikke, blåveis, myske, krattfiol, taggbregne etc. I mosaikk med lågurtskogen inngår også høgstaude- og storbregneskog på fuktige steder (med bl.a. skogsvinerot, kranskonvall, tyrihjelm, turt, sumphaukeskjegg), småbregneskog i hellinger, og blåbærskog på opplendt, fattig mark. Oppover på solsida, med et svært tørt og varmt lokalklima, er det lite gran, mye løv, og (i øvre del) furu. Alm er vanlig, mens andre edelløvtrær opptrer mer sparsomt. Stedvis er det rene alm-lindeskogspartier i form av tørre rasmarksutforminger på solsida og fuktig skog på blokkmark på skyggesida (alm er vanlig også i bunnen og på skyggesida gjennom hele kløfta, også høyt opp mot Skurvelundåsen). Her inngår bl.a. skogfaks, trollbær, myske, lundgrønnaks, tannrot. Meget rik og varm

3 blandingsskog med alm, lind, hassel (tenderer mot kalk-linde-hasselskog) ble notert nederst i ytre del. Grunnlendt kalkfuruskog (med spredt gran, selje, osp, lønn etc.) finnes på noe slakere terreng opp mot veien. I feltsjiktet er tepper av liljekonvall typisk her, samt rødflangre, skogvikke, tårnurt, stjernetistel etc. Gullregn (fremmed art) ble også sett. Langs elva inngår gråor og tendenser til flommark på små sletter med finkornet jord. Men dalbunnen er ganske trang og med dårlig plass til slike vegetasjonstyper og skogsamfunn. Elva er regulert og fører lite vann, noe som har ført til at vegetasjon er godt etablert i det steinete, delvis uttørkete elveleiet. Skogstruktur og påvirkning Skogen er gammel, og ikke berørt av hogster i nyere tid. Imidlertid ble gamle stubber og andre hogstspor observert på hele strekningen, og antakelig har alt som har vært tilgjengelig blitt plukkhogd i tidligere tider. Dette ligger nå ganske langt tilbake i tid. Det bratte og opprevete terrenget har skapt en heterogen skogstruktur, med en mosaikkartet sammensetning av ulike skogfaser. På jevne hellinger er det mer eller mindre kompakt aldersfaseskog, men slik skog dekker mindre arealer. Det vanligste er en opprevet og stedvis noe glissen skog preget av stor treslagsvariasjon, god aldersspredning og sjiktning. Det finnes gamle trær av de fleste treslag. Bl.a. opptrer alm flere steder med gamle og grove individer. Det er imidlertid påfallende mangel på virkelig gamle grantrær, noe som trolig i hovedsak skyldes at trærne ikke rekker å bli virkelig gamle før de går over ende i det bratte terrenget, men også at grana er tørkeutsatt i de steinete lisidene (en ser bl.a. mye grangadd). Hyppige sammenbrudd i tresjiktet synes å være vanlig. Av samme grunn er det til dels svært mye granlæger, noen steder så mye at det er vanskelig å ta seg fram. Spredningen på nedbrytningsstadier er ganske god, men som følge av tidligere plukkhogster er kontinuiteten i død ved trolig redusert. Også av ulike løvtrær er det mye død ved. Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Rukkeåi nedre. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet. 1 Rukkeåi under Skurvelundåsen Naturtype: Bekkekløft og bergvegg - Bekkekløft BMVERDI: A Hoh: moh Undersøkt av Tom H. Hofton (Biofokus) ifbm bekkekløftprosjektet Lokaliteten består av Rukkeåis bekkekløft under Skurvelundåsen, mellom kraftstasjonen ved riksvei 38 og bru over elva nedenfor Rui. Dette er ei svært dyp og dramatisk kløft. Hengebratte (men likevel stort sett skogdekte), opprevete skråninger med bergvegger, skar, rasmark, og stedvis naken ur stiger opp på begge sider. Dalbunnen er derimot relativt flat. Gran er vanligste treslag, men skogen er heterogen og karakteriseres av stor treslagsblanding med stort innslag av ulike løvtrær. Mer homogen granskog med lite løvtrær er sjeldnere, men finnes der det er jevnere hellinger. Ulike grunnlendte utforminger av lågurtskog er trolig vanligste vegetasjonstype. Det meste er av middels rik utforming, men stedvis finner man også rike utforminger med mange nærings- og varmekrevende arter som bl.a. vårerteknapp, skogsvingel, leddved, skogvikke, blåveis, myske, krattfiol, taggbregne etc. I mosaikk med lågurtskogen inngår også høgstaude- og storbregneskog på fuktige steder, småbregneskog i hellinger, og blåbærskog på opplendt, fattig mark. Oppover på solsida (tørt og varmt) er det lite gran, mye løv, og (i øvre del) furu. Alm er vanlig, mens andre edelløvtrær opptrer mer sparsomt. Stedvis er det rene alm-lindeskogspartier. Alm er vanlig også i bunnen og på skyggesida. Her inngår bl.a. skogfaks, trollbær, myske, lundgrønnaks, tannrot. Meget rik skog med alm, lind, hassel (tenderer mot kalk-linde-hasselskog) ble notert i ytre del. Grunnlendt kalkfuruskog finnes på noe slakere terreng opp mot veien (liljekonvall, rødflangre, skogvikke, tårnurt, stjernetistel etc, samt gullregn). Langs elva inngår gråor og tendenser til flommark på små sletter med finkornet jord. Men dalbunnen er ganske trang og med dårlig plass til slike vegetasjonstyper og skogsamfunn. Elva er regulert og fører lite vann, noe som har ført til at vegetasjon er godt etablert i det steinete, delvis uttørkete elveleiet. Skogen er gammel, og ikke berørt av hogster i nyere tid (men plukkhogst har foregått i hele kløfta langt tilbake i tid). Det bratte og opprevete terrenget har skapt en heterogen skogstruktur, med en mosaikkartet sammensetning av ulike skogfaser. Vanligst er en opprevet og stedvis noe glissen skog preget av stor treslagsvariasjon, god aldersspredning og sjiktning. Det finnes gamle trær av de fleste treslag, bl.a. alm. Virkelig gammel gran mangler derimot (trolig rekker ikke trærne å bli gamle før de går over ende i det bratte terrenget, kombinert med at grana er tørkeutsatt i de steinete liene). Det er til dels svært mye granlæger. Spredningen på nedbrytningsstadier er ganske god, men som følge av tidligere plukkhogster er kontinuiteten i død ved trolig redusert. Også av ulike løvtrær er det mye død ved. Artsmangfoldet er generelt rikt og variert innen mange artsgrupper, men virkelig sjeldne og kravfulle arter synes å mangle. Karplantefloraen er rik, særlig oppe i den varme solsida. Ikke minst er det mange varmekjære arter her, både fra lågurtelementet, edelløvskogselementet, og (delvis) kalkskogsarter. Nede i dalbunnen inngår også kløftearter som huldregras (sparsomt på mosedekte steinblokker i nordvendt rasmark), junkerbregne (sparsomt) og myskemaure. Fjellplante-elementet er dårlig utviklet (bergfrue, fjellsyre). Vedsoppfungaen på gran karakteriseres som middels rik, med spredte forekomster av en del relativt vanlige naturskogsarter som rosenkjuke, granrustkjuke og rynkeskinn. Mest interessant var to læger med klengekjuke Skeletocutis brevispora. På døde løvtrær (lite undersøkt, bra potensial) ble bl.a. begerfingersopp og narrepiggsopp notert, og på hul alm rynkesagsopp. Lavfloraen på bergvegger var overraskende fattig, tatt i betraktning at kløfta har et stort antall tilsynelatende velegenete bergvegger langs elva. Kan hende har tørrlegging av elva hatt betydelig effekt på slike arter. Trådragg ble funnet ett sted, og kort trollskjegg noen få steder. Også på gran virket lavfloraen fattig. Derimot er lungeneversamfunnet frodig (men ikke spesielt artsrikt, kan være bedre høyere oppe i lisida), og opptrer på et stort antall løvtrær. Mest interessant mht lav er trolig skorpelav på grovbarket alm, hvor flere kravfulle arter ble påvist. Bl.a. opptrer almelav ganske vanlig, bleikdoggnål finnes spredt, og på ei alm ble også blådoggnål funnet. Av moser ble det funnet noe noe krusfellmose på berg, men på samme måte som for lav er bergveggene relativt artsfattige. Derimot er det bedre på gammel alm, med arter som almeteppemose, glansmose og den sjeldne sveipfellmose på flere trær. Også på død ved (av gran) ble flere interessante moser påvist pusledraugmose ganske vanlig, grønnsko på flere læger, råteflik. Ellers er det stort potensial for jordboende mykorrhizasopp på solsida, særlig i kalkfuruskogen og hassel-lindeskogspartier i ytre deler av dalen.

4 Kløfta har (meget) stor økologisk variasjon, stor dekning av rike skogsamfunn, gammel skog med stor tetthet av viktige nøkkelelementer, og et rikt og ikke minst variert artsmangfold, med interessante arter innen mange ulike artsgrupper (inkludert 17 rødlistearter (4 VU, 13 NT)). I tillegg er lokaliteten en typisk og velutviklet representant for rike, lavereliggende bekkekløfter på overgangen mellom sørboreal og boreonemoral sone. Imidlertid mangler sterkt fuktighetspreget kløftenatur med tilhørende arter, og reguleringen av vassdraget har trolig hatt negativ effekt bl.a. på artsmangfoldet av lav og moser på bergvegger. Samlet sett er dette ei velutviklet bekkekløft med betydelige naturverdier, og Rukkeåi vurderes som svært viktig (verdi A). Artsmangfold Dette er ei variert bekkekløft, med store kontraster i naturgrunnlag og økologiske egenskaper, noe som igjen fører til at mange ulike arter med forskjellige økologiske krav finner livsgrunnlag. Samtidig er skogen relativt gammel og med stor tetthet av ulike nøkkelelementer knyttet til skogtilstanden. Denne kombinasjonen av egenskaper er en av de viktigste årsakene til at bekkekløfter har et rikt biologisk mangfold. Generelt har Rukkeåi et rikt og variert artsmangfold innen mange artsgrupper og elementer, men virkelig sjeldne og kravfulle arter synes å mangle. Sterkt fuktighetskrevende arter synes også å være dårlig representert. Kløfta mangler dermed i stor grad artsmangfoldet knyttet til ekstremer mht fuktige bekkekløftmiljøer. Karplantefloraen preges spesielt av mange varmekjære og næringskrevende arter. Både lågurtelementet, edelløvskogselementet og (delvis) kalkskogselementet er godt representert. Nede i dalbunnen inngår også kløftearter som huldregras (sparsomt på mosedekte steinblokker i nordvendt rasmark), junkerbregne (sett noen få steder) og myskemaure. Fjellplante-elementet er derimot dårlig utviklet, noe som bl.a. er en viktig forskjell mellom kløfter i denne regionen og lenger nord på Østlandet. Vedsoppfungaen på gran karakteriseres som middels rik, med spredte forekomster av en del relativt vanlige naturskogsarter som rosenkjuke, granrustkjuke og rynkeskinn. Mest interessant var to læger med klengekjuke Skeletocutis brevispora. Likevel var det mindre å finne av slike arter enn forventet ut fra skogstruktur og mengde død ved (det ble leitet på ganske mange læger). Kanskje har tidligere plukkhogster vært såpass omfattende, med etterfølgende kontinuitetsbrudd, at dette elementet har gjennomgått en flaskehals. På døde løvtrær (lite undersøkt, bra potensial) ble bl.a. begerfingersopp og narrepiggsopp notert, og på hul alm rynkesagsopp. Av mer trivielle arter ble det påvist bl.a. lønnekjuke og voksknorteskinn Hyphodontia rimosissima på almelæger, og hengepigg Mucronella calva og kvaevoksskinn Phlebia segregata på granlæger. Tidspunktet på året gjorde det ikke mulig å finne ut noe om fungaen av jordboende sopp. Det er imidlertid trolig stort potensial for en rik funga av mykorrhizasopp stedvis på solsida, særlig i kalkfuruskogen opp mot veien og i hassel-lindeskogspartier i ytre del av dalen. Lavfloraen på bergvegger var overraskende fattig, tatt i betraktning at kløfta har et stort antall tilsynelatende velegenete bergvegger langs elva. Kan hende har tørrlegging av elva hatt betydelig effekt på slike arter. Trådragg ble funnet ett sted, og kort trollskjegg noen få steder. Også på gran virket lavfloraen fattig, bl.a. er det lite skjegglav. Derimot er lungeneversamfunnet frodig og opptrer på et stort antall løvtrær. Dette er likevel ikke særlig artsrikt (men dette kan være bedre høyere oppe i liene på sørsiden). Mest interessant mht lav er trolig skorpelav på grovbarket alm, hvor flere kravfulle arter ble påvist. Bl.a. opptrer almelav ganske vanlig, bleikdoggnål finnes spredt, og på ei alm ble også blådoggnål funnet. Den sjeldne buskhinnelav Leptogium teretiusculum ble også sett. Av moser ble det funnet noe noe krusfellmose på berg, men på samme måte som for lav er bergveggene relativt artsfattige. Derimot er det bedre på gammel alm, med arter som almeteppemose, glansmose og den sjeldne sveipfellmose på flere trær. Også på død ved (av gran) ble flere interessante moser påvist pusledraugmose ganske vanlig, grønnsko på flere læger, råteflik. Tabell: Artsfunn i Rukkeåi nedre. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifisering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Almefamilien Ulmus glabra Alm NT Stortelgfamilien Polystichum braunii Junkerbregne Korsblomstfamilien Cardamine bulbifera Tannrot Orkidéfamilien Epipactis atrorubens Rødflangre Erteblomstfamilien Lathyrus vernus Vårerteknapp Grasfamilien Bromus benekenii Skogfaks Cinna latifolia Huldregras NT Maurefamilien Galium odoratum Myske Galium triflorum Myskemaure Kurvplantefamilien Carlina vulgaris Stjernetistel NT Bladmoser Buxbaumia viridis Grønsko VU 3 1 3

5 Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Bladmoser Neckera crispa Krusfellmose Neckera pennata Svøpfellmose Levermoser Anastrophyllum hellerianum Pusledraugmose Levermoser Lophozia ascendens Ròteflik Levermoser Porella platyphylla Almeteppemose Busk- og bladlav Alectoria sarmentosa Gubbeskjegg NT Bryoria bicolor Kort trollskjegg NT Bryoria nadvornikiana Sprikeskjegg NT Collema subnigrescens Ospeblæreglye Hypogymnia vittata Randkvistlav Leptogium saturninum Filthinnelav Leptogium teretiusculum Buskhinnelav Lobaria pulmonaria Lungenever Lobaria scrobiculata Skrubbenever Parmeliella triptophylla Stiftfiltlav Peltigera collina Kystårenever Ramalina thrausta Trådragg VU Skorpelav Arthonia leucopellaea Kattefotlav Gyalecta ulmi Almelav NT Lecanactis abietina Gammelgranlav Sclerophora farinacea Blådoggnål VU Sclerophora pallida Bleikdoggnål NT Sopp vedboende Artomyces pyxidatus Begerfingersopp NT Fomitopsis rosea Rosenkjuke NT Kavinia himantia Narrepiggsopp NT Lentinellus vulpinus Rynkesagsopp NT Phellinus ferrugineofuscus Granrustkjuke Phlebia centrifuga Rynkeskinn NT Skeletocutis brevispora VU Veluticeps abietina Praktbarksopp Avgrensing og arrondering Området grenser stort sett mot tyngre tekniske inngrep og triviell skog (ungskog, hogstflater). I nedkant mot riksvei 38 er grensa satt mot kraftstasjon med tilhørende tyngre inngrep (bl.a. mye luftspenn/kraftlinjer). På toppen av lia danner fylkesveien og tilhørende påvirket skog langs denne ei naturlig grense. Her er det imidlertid trolig interessante skogmiljøer umiddelbart på oversiden, særlig opp mot Haugehåtveit, som kunne vurderes inkludert i et sammenhengende forvaltningsområde (se Naturbase (2009)). I vest er det mye ungskog og delvis hogstflater på slakere terreng både langs elva og i lisidene (også på tangen der skogsbilveien på motsatt side fra topp 307 stopper). Det er også hogstflate kloss inntil på et slakere parti i nedre del av lia nordøst for Skurvelundåsen. Kjerneområdet er avgrenset rundt den mest markerte og dype delen av kløfta, men også resten av området har viktige kvaliteter. På sørsiden er hele den bratte lia opp til toppen av Skurvelundåsen inkludert, da dette er brattlendt terreng med gammel skog og mye død ved som hører naturlig til bekkekløfta. Lokaliteten, slik den nå er avgrenset, er velarrondert. Nesten hele lengdestrekningen med kløftepreg er fanget opp, inkludert begge lisidene høyt opp. Dette gir en helhetlig bekkekløft, der alle naturelementer knyttet til bekkekløfta omfattes. Det er noe uheldig at inngrep gjør det vanskelig å binde lokaliteten sammen med utløpspartiet ned i Tokke, men dette er av liten betydning sett under ett. Andre inngrep Det klart viktigste inngrepet er vassdragsreguleringen. Elva fører svært lite vann, og på store deler av strekningen er elveleiet nesten tørt. Dette har antakelig hatt klare negative effekter på lokalklimaet i dalbunnen, og kan være en viktig årsak til overraskende fattig lav- og moseflora på bergveggene. Ellers er tekniske inngrep i stor grad arrondert ut av lokaliteten. Nederst går ei kraftlinje på skrå opp lia fra kraftstasjonen, og under denne holdes skogen kontinuerlig nede. I øvre del krysser en skogsbilvei elva på bru. Dette er små inngrep som har liten betydning for naturverdiene.

6 Vurdering og verdisetting Kløfta er relativt stor, dyp og svært markert, og innehar mange av de egenskapene som særpreger naturtypen bekkekløft og gjør slike områder til hotspot-miljøer for biologisk mangfold. Den økologiske variasjonsbredden er (meget) stor, og en har representert både kalkfuruskog, tørre og varme edelløvskogsmiljøer, fuktig almeskog og relativt fuktig granskog. Rike skogsamfunn dekker samtidig store arealer. Skogen er også gjennomgående gammel, med stor tetthet av viktige nøkkelelementer. Arronderingen er god, med hele spennvidden i bekkekløftmiljøet inkludert, slik at lokaliteten har god økologisk funksjonalitet. Artsmangfoldet er rikt og variert, ikke minst er det stor spredning på taksonomiske og økologiske grupper med viktige verdier for både karplanter, vedboende sopp, lav og moser. Det er likevel merkbart at virkelig kravfulle og sjeldne arter synes å mangle, særlig er fraværet av sterkt fuktighetskrevende arter (av lav og moser) tydelig. Med 17 rødlistearter plasserer området seg relativt høyt, men ikke blant de beste regionalt eller nasjonalt. Rukkeåi representerer en type bekkekløfter som er begrenset til lavereliggende deler av sørlige Østlandet, først og fremst i Telemark og Buskerud. Dette er heterogene, rike lavlandskløfter i sørboreal og boreonemoral sone som kombinerer elementer fra granskog, boreal løvskog og edelløvskog, og danner noen av de mest artsrike og verdifulle skogmiljøene i Norge. Lokaliteten er en typisk og god representant for denne type kløfter, selv om den ikke kan måle seg med de beste områdene. Imidlertid mangler kløfta de fuktigste utformingene av bekkekløftmiljøer og skogsamfunn, noe som gjør at en her ikke har representert det ekstremfuktige elementet av verken naturtyper eller arter som nesten bare finnes i fuktige bekkekløfter. Reguleringen av vassdraget er medvirkende til dette. Selv om skogen er gammel kan det også være at tidligere plukkhogster har vært såpass omfattende at kontinuiteten i død gran har blitt redusert. Det er også negativt at gran av virkelig høy alder i stor grad mangler. Bekkekløfter er framhevet i mangelanalysen (Framstad et al. 2002, 2003) som en høyt prioritert skogtype som Norge har internasjonalt ansvar for å sikre. Rukkeåi oppfyller dette punktet relativt godt særlig i kraft av å representere de spesielle, rike lavlandskløftene. Av generelle punkter i mangelanalysen oppfylles (1) lavlandsskog og (2) rike skogtyper godt, mens (3) skog under overveiende naturlig dynamikk og (4) viktige forekomster av rødlistearter oppfylles i middels grad. Av spesielt prioriterte skogtyper er her (foruten bekkekløft ) representert følgende: (1) edelløvskog (i form av alm-lindeskog, sparsomt også lind-hasselskog), (2) boreal løvskog, (3) lågurtgranskog, (4) kalkskog, (5) boreal naturskog (granskog rik på død ved). Samlet mangeloppfylling vurderes som relativt stor. Rukkeåi er ei verdifull bekkekløft, og er en god representant for rike, varierte lavlandskløfter. Imidlertid mangler en del egenskaper knyttet til sterkt fuktighetskrevende bekkekløftnatur. På denne bakgrunn vurderes området som regionalt til nasjonalt verdifullt (verdi 4) (på grensa mot 5). Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Rukkeåi nedre. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Forkortelser; UR = urørthet, DVM = død ved mengde, DVK = død ved kontinuitet, GB = gamle bartær, GL = gamle løvtrær, GE = gamle edelløvtrær, TF = treslagsfordeling, VA = Variasjon, TVA = treslagsvariasjon, VVA = vegetasjonsvariasjon, RI = rikhet, AM = arter, ST = størrelse, AR = arondering, FOR = Fosserøyk. For kjerneområder er kun variasjon vurdert som en kombinasjon av topografi og vegetasjon. For området samlet er det delt i to ulike vurderinger. Kjerneområde UR DVM DVK GB GL GE TF VA TVA VVA RI AM ST AR FOR Samlet verdi 1 Rukkeåi under Skurvelundåsen Totalt for Rukkeåi nedre ** *** ** * ** ** *** *** - *** *** *** ** *** ** * ** ** *** *** *** *** *** ** *** 0 4 Referanser Artskart Artsdatabanken & GBIF Norge, internett. Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. & Branderud, T. E Liste over prioriterte mangler ved skogvernet. - NINA oppdragsmelding pp. Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. og Brandrud, T.E., Evaluering av skogvernet i Norge. Fagrapport 54, NINA. 146 s. Moen, A., Nasjonalatlas for Norge: Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss, 199 s. Naturbase Direktoratet for Naturforvaltning. Sigmond, E.M.O., Gustavson, M. & Roberts, D Berggrunnskart over Norge M 1: 1 million. Norges Geologiske Undersøkelse.

7 Rukkeåi nedre (Tokke, Telemark). 93 Rui Haugehåtveit Rukkeåi Haugefjell mN R38 Skurvelundåsen Naturfaglige registreringer av bekkekløfter 2008 Avgrenset lokalitet Naturtypelokalitet/kjerneområde Verneområder Målestokk 1: Rutenett 1km WGS84, sonebelte 32 Kartgrunnlag N50/Øk Produsert mE mE

8 Bilder fra området Rukkeåi nedre På solsida dominerer løvskog nedre og midtre deler, mens furuskog står der det er noe slakere på toppen. Foto: Tom Hellik Hofton Det er mye bergvegger i kløfta, men lavfloraen på disse var fattig. Eneste funn av trådragg i området ble gjort i partiet på bildet. Foto: Tom Hellik Hofton Gamle almetrær er vanlige i kløfta. Foto: Tom Hellik Hofton Rukkeåi er ei svært dyp og dramatisk bekkekløft, med hengebratte skråninger på begge sider.skurvelundåsen. Foto: Tom Hellik Hofton