Kortnebbgjess på rast i et meningslandskap

Transkript

1 Rapport 2008: 1 Kortnebbgjess på rast i et meningslandskap Beiteproblematikken i Nord-Trøndelag sett fra gårdbrukere og forvaltning Siri Ulfsdatter Søreng

2 Forsideillustrasjon: Svein Jørum

3 Tittel : Kortnebbgjess på rast i et meningslandskap Beiteproblematikken i Nord-Trøndelag sett fra gårdbrukere og forvaltning. Forfatter : Siri Ulfsdatter Søreng Norut Alta Áltá rapport : 2008: 1 ISBN : Oppdragsgiver : Prosjektleder : Oppsummering : Norges forskningsråd, programmet Landskap i endring. Ingunn Tombre En studie av beiteproblematikken forårsaket av vårrastende kortnebbgjess i Nord-Trøndelag med utgangspunkt i gårdbrukeres samt lokale og regionale forvaltningspersoners synspunkter på beiteproblematikken. Studien fokuserer på perioden , spesielt på prosessene som resulterte i etableringen av Miljøtilskuddsordningen fra 2006 og implementeringen av denne. Emneord : Kortnebbgås, beiteproblematikk, adaptiv ressursforvaltning, kunnskapsmangfold Dato : Mars 2008 Antall sider : 83 sider Pris : Utgiver : Norut Alta - Áltá as Kunnskapsparken, Markedsgata ALTA Foretaksnummer: MVA Telefon: Telefaks: E-post: post@finnmark.norut.no Trykk : Norut Alta Àltá as Norut Alta Áltá as 2008

4

5 1 Forord Denne rapporten inngår som en samfunnsvitenskaplig delstudie i prosjektet Cultural landscapes, agricultural activity and Arctic goose populations; a possible combination? (AGRIGOOSE). Prosjektet er finansiert av Norges Forskningsråd under programmet Landskap i endring. Prosjektperioden var fra 1. januar 2005 til 31.desember Norsk institutt for naturforskning i Tromsø ved Dr. scient. Ingunn Tombre har hatt prosjektledelsen, mens denne delstudien ble gjennomført av Cand. polit. Siri Ulfsdatter Søreng ved Norut Alta. De øvrige prosjektdeltakerne i AGRIGOOSE var Dr. scient. Jesper Madsen ved Danmarks Miljøundersøgelser, Dr. scient Hans Tømmervik ved Norsk institutt for naturforskning og Per Ivar Nicolaisen fra Norsk Ornitologisk Forening, avdeling Nord- Trøndelag / Masterstudent tilknyttet Høgskolen i Nord-Trøndelag. Vi vil takke alle som har stilt opp på intervjuer i Nord-Trøndelag, samt Per Ivar Nicolaisen som har hjulpet til med å tilrettelegge for feltarbeid i Nord-Trøndelag. Vi takker også Svein Jørum, som ga oss tillatelse til å bruke hans tegning av kortnebbgjess som forsideillustrasjon. Alta / Tromsø 31. mars 2008 Sveinung Eikeland direktør Norut Alta Ingunn Tombre prosjektleder NINA

6 2

7 3 Innhold Forord...1 Sammendrag Innledning Bakgrunn: Vårrast og beitekonflikt Metode Teoretisk ramme Kortnebbgås i et forvaltningslandskap Internasjonale føringer og nasjonal forankring Landbrukets miljøoppgaver Etablering av miljøtilskuddsordningen Forskningens rolle Interessenter i beiteproblematikken Kortnebbgås i et meningslandskap Informantene Kunnskap om kortnebbgjess Utvikling av gjessenes beiteatferd Hva gjessene beiter på og konsekvensene av det Jaging av gjess Erfaringer med gjess og forvaltningen av dem Samarbeid forvaltning, gårdbrukere og forskning Gjess som helserisiko? Er gjess som beiter i jordbruksområder et problem og hvordan kan dette løses? Høstjakt som forvaltningstiltak? Skadeskyting av gjess på våren Synet på gjess Elementer i beitekonflikten Perioden uten forvaltningstiltak Prøveordningsperioden Implementering av miljøtilskuddsordningen Dagens konflikt Kjerneaktører i beiteproblematikken Forvaltningen som konfliktløser Forskningen som kunnskapsprodusent Gårdbrukere som naturforvaltere Media som konfliktsøker...66

8 4 5.5 Gjessenes tilpasningsdyktighet Miljøtilskuddsordningen: omgivelsenes tilpasning til gjessene En adaptiv forvaltning Et lokalt kunnskapsmangfold Konklusjon...77 Litteraturliste...79

9 5 Sammendrag Denne studien har sett på ulike forhold knyttet til kortnebbgjessenes vårrast i Nord- Trøndelag og håndteringen av beiteproblematikken som har oppstått, med utgangspunkt i synspunktene til lokale landbruksinteresser og den lokale og regionale forvaltningen. Studien har rettet fokus på prosessene med å etablere en forvaltningsordning i perioden 2004 til Feltarbeid, dybdeintervjuer og dokumentstudier har dannet det metodiske grunnlaget for studien. Den teoretiske rammen for studien er politisk økologi og institusjonell teori, som vektlegger nødvendigheten av å belyse beiteproblematikken fra de som berøres av den. Det argumenteres for at beiteproblematikken i Nord-Trøndelag bør betraktes som en interaksjon mellom kortnebbgjess og omgivelsene som de blir en del av under vårrasten i Nord-Trøndelag. Gårdbrukere og forvaltning inngår i omgivelsene. Studien viser at kortnebbgjess blir del av et komplekst forvaltnings- og meningslandskap under vårrasten i Nord-Trøndelag. Gjessenes beiting i kulturlandskapet blir et problem når gårdbrukere ikke ønsker å ha gjess på jordene, og forventer at myndighetene skal løse konflikten. Elementene i beiteproblematikken har endret seg i takt med prosessene som ledet fram til implementeringen av miljøtilskuddsordning i Forvaltningsordningen som er blitt etablert regionalt i form av miljøtilskudd er et resultat av delvise top-down og bottom-up prosesser. Ordningen er utformet slik at den ivaretar sentrale miljøvernpolitiske og landbrukspolitiske mål. Samtidig har den blitt til gjennom en interaktiv og lærende prosess hvor lokal og regional forvaltning, forskning og landbruksinteresser har deltatt. Selv om miljøtilskuddsordningen har bidratt til å dempe konflikten, gjør den ikke noe med den økende bestanden av kortnebbgjess, som mange mener er kjernen i beiteproblematikken. Landbruksforvaltningen og landbruksinteressene i Nord-Trøndelag forventer at ansvarlige miljøvernmyndigheter tar initiativ for å etablere en dialog med ansvarlige institusjoner for å sette tak på bestanden. Jaging i kjerneområder for kortnebbgjess er med på å komplisere forvaltningen av miljøtilskuddsordningen. Ved å øke miljøtilskuddet tror lokal og regional landbruksforvaltning og lokale landbruksinteresser at flere gårdbrukere vil velge å delta i ordningen. Miljøtilskuddsordningen kan langt på vei beskrives som en adaptiv forvaltning, hvor forskningsbasert kunnskap har en sentral rolle. For at ordningen skal fungere fleksibel, slik den er utformet i dag, synes den å avhenge av nøkkelpersoners initiativ og engasjement i forvaltningen. Ved i større grad å nytte seg av det lokale kunnskapsmangfoldet kan forvaltningen få en enda mer robust kunnskapsbase. En vellykket forvaltning krever samarbeid på tvers av landegrenser, forvaltningsinstitusjoner og kunnskapssystemer.

10 6

11 7 1 Innledning 1.1 Bakgrunn: Vårrast og beitekonflikt Kortnebbgåsa (Anser brachyrhynchus) overvintrer hovedsakelig i Nederland og Belgia. På vei til Svalbard på våren, trekker gjessene over dansk jord og norsk fastland. I Norge mellomlander kortnebbgjessene først i landbruksområdene i Trøndelag. Etter et opphold her trekker de videre nordover til Vesterålen og Andøya (Nordland), hvor de flyr videre til Svalbard. Tidligere rastet fuglen kun i Nordland, men i de senere år har den også tatt i bruk de innerste deler av Trondheimsfjorden og Nord-Trøndelag (Bollingmo 1981, Madsen et al. 1997). I begynnelsen var det kun et mindre antall gjess som rastet her, men i dag er størstedelen av Svalbardbestanden innom dette området på våren. Nord- Trøndelag har dermed blitt et viktig vårrasteområde for kortnebbgjess (Nicolaisen et al. 2006). Bestanden var i 2007på omkring Under vårtrekket mellomlander kortnebbgåsa på dyrket mark for å beite på spirende gresseng og nysådde kornåkrer. Fettreserven fuglen legger på seg på rasteplassene i fastlands-norge har avgjørende betydning for det videre trekket til Svalbard og årets hekkesuksess (Tombre et al. 2004). Beitinga kan imidlertid føre til avlings- og inntektstap for jordbrukere som berøres (Vickery et al. 1994), og vårrasten kommer derfor i konflikt med jordbruksinteressene. I Norge har det vært et betydelig konfliktnivå i Vesterålen hvor kortnebbgjessene sammen med hvitkinngjess konkurrerer med sauer om gressmarkene. I de senere år har beiteproblematikken økt i Nord-Trøndelag. En samfunnsvitenskapelig studie av beitekonflikten i Vesterålen (Eythórsson 2004) kartla prosesser i forvaltningen av gås i perioden , med utgangspunkt i Handlingsplan for forvaltning av gjess (1996) og Forvaltningsplan for kortnebbgås og grågås i Sortland kommune (1997). Studien viste at involvering av berørte parter i forvaltningsprosessen i utgangspunktet var konstruktiv. Til tross for underliggende verdikonflikter ble det oppnådd enighet mellom representanter for bondeorganisasjonene, Norsk Ornitologisk Forening, Norges- Jeger og Fiskerforbund og miljøvern- og landbruksforvaltningen. I etterkant av planleggingsarbeidet oppsto det imidlertid konflikt mellom jordbruket i Vesterålen og miljøvernforvaltningen. Denne konflikten handlet om utforming av virkemidler for å kompensere beiteskader i jordbruket i henhold til Handlingsplanen og om kostnadsfordelingen mellom miljøvern- og landbruksforvaltningen. Resultatet av den uløste konflikten var at bønder i Vesterålen gjennomførte systematisk jaging av gjess fra dyrket mark. Dette førte til at gjessene i mindre grad var i stand til å ta til seg næring og opparbeide fettreserver som er nødvendige for trekket til hekkeområdene på Svalbard, og dermed sikre vellykket reproduksjon. Jagingen av gjess i Vesterålen bidro trolig til å spre beitekonflikten over til jordbruket i Nord-Trøndelag (Klaassen et al. 2006). Fuglen trengte mat for å klare turen til Svalbard og reproduksjon, og valgte å benytte dette landskapet hyppigere enn tidligere. Enkelte

12 8 områder fikk ekstra stort beitetrykk da disse hadde egenskaper som var spesielt attraktive for fuglen, noe som første til at konflikten mellom jordbruksinteresser og kortnebbgås ble spesielt stor. Bygda Sandvollan i Inderøy kommune er et slikt område, som denne studien retter spesielt fokus på. Inderøy er en landbrukskommune som ligger nord i Trondheimsfjorden. Kommunen er omringet av Beitstadfjorden, Børgin (Borgenfjorden) og Trondheimsfjorden. Kommunen grenser til Steinkjer og Verdal i øst, og har sjøgrense mot Verran og Mosvik i vest og Levanger i sør. Mesteparten av kommunen utgjøres av Inderøya, som er en halvøy. Kommunen omfatter fem bygder: Kjerknesvågen, Røra, Sakshaug, Utøy og Sandvollan. På Inderøya finnes gode beiteområder og hvileplasser for gjess. I 2006 rastet om lag en tredjedel av kortnebbgjessene som var nedenom Nord-Trøndelag her (Nicolaisen m.fl. 2007). Siden kommunen er den tettest befolkede kommunen i regionen, 1 er trolig fuglen spesielt synlig i dette kulturlandskapet. For at konflikter skal kunne løses er det nødvendig med informasjon fra de som er sentrale i konflikten. Hvem er disse aktørene? Hva mener de konflikten skyldes? Hvordan ser de for seg at konflikten kan løses? Det er med andre ord nødvendig med berørte aktørers synspunkter på konflikten. Gjennom dokumentstudier og intervjuer med personer som på ulike vis er berørt av beiteproblematikken, søker denne studien å få forståelse av beitekonflikten i Nord-Trøndelag fra ulike perspektiver. Det vil rettes et særlig blikk på beitekonflikten på Sandvollan i Inderøy kommune siden det er et kjerneområde for kortnebbgåsa under vårrasten. Som del av et større tverrfaglig prosjekt, 2 er denne studien et bidrag til å til å etablere et mest mulig helhetlig bilde av kortnebbgjess sin bruk av kulturlandskapet. Videre i innledningskapitlet presenteres undersøkelsens metode (kapittel 1.2) og undersøkelsens teoretiske ramme (kapittel 1.3). Kapittel 2 presenterer hvordan forvaltningen av kortnebbgjess er forankret i internasjonale avtaler, og etableringen av en norsk forvaltningsordning. Jeg gjør også kort rede for den naturvitenskaplige forskningens rolle i forhold til forvaltningstiltak og kortnebbgås. Dette kapitlet har jeg kalt for Kortnebbgås i et forvaltningslandskap. Kapittel 3 har jeg kalt Kortnebbgås i et meningslandskap. Dette er rapportens empirikapittel som presenterer jordbruksinteressers og lokale og regionale forvaltningspersoners synspunkter på og opplevelser av ulike forhold knyttet til kortnebbgjessenes vårrast i Nord-Trøndelag. Innledningsvis i kapittel 3 presenteres de som har bidratt med informasjon til denne studien. Kapitlene 4, 5 og 6 er rapportens analysekapitler. I kapittel 4, Elementer i beitekonflikten, drøftes utviklingen av beitekonflikten etter hvert som et forvaltningssystem har kommer på plass. I kapittel 5 drøftes ulike forhold ved de forskjellige kjerneaktørenes rolle i beitekonflikten. Kapittel 6, Miljøtilskuddsordningen: omgivelsenes tilpasning til gjessene setter forvaltningsordningen som har vokst fram i forbindelse med et adaptivt ressursforvaltningsperspektiv, hvor blant annet det lokale kunnskapsmangfoldet vektlegges. Kapittel 7 er rapportens konklusjonskapittel. Rapporten er så langt som det har latt seg gjøre lagt opp til at de enkelte kapitler kan leses uavhengig av hverandre. 1 Kommunearealet er på 146 km² og per hadde kommunen innbyggere ( 2 Cultural landscapes, agricultural activity and Arctic goose populations; a possible combination? (AGRIGOOSE)

13 9 1.2 Metode Studien har et kvalitativ forskningsdesign, med bruk av dokumentstudier (herunder media og diverse offentlige dokumenter), feltarbeid i Nord-Trøndelag (2006, 2007) og dybdeintervjuer (2007). Vitenskaplige artikler og faglige rapporter publisert av NINA og DMU har vært et viktig kunnskapsgrunnlag for denne studien. Det samme gjelder den samfunnsvitenskaplige rapporten til Einar Eythórsson (2004): Gjess til besvær. Utfordringer i forvaltningen av ville gåsebestander med utgangspunkt i beiteproblematikken i Vesterålen. I første uke av mai i 2007 ble syv personer som på ulike måter er berørt av gåsa sin rast i Nord-Trøndelag intervjuet. I denne perioden oppholdt en stor andel av kortnebbgåsbestanden seg i området. De som jeg intervjuet var gårdbrukerne Ole Kristian Stuberg 3 og Lars Bardal Flakkenberg, 4 begge bosatt i Inderøy kommune. I tillegg intervjuet jeg ordfører i Inderøy kommune, Svein Jørum 5 og Kristin Volden 6 ved næring og eiendom i Inderøy kommune. Fra Fylkesmannsembetet i Nord-Trøndelag ble Fylkesagronom Eva Pauline Hedegard 7 ved landbruksavdeling og Viltforvalter Paul Harald Pedersen 8 ved miljøvernavdelingen intervjuet, samt Pål-Krister Vesterlid Langlid 9 ved Fylkeskontoret for Bondelaget i Nord-Trøndelag. Etter avtale med informantene er de ikke anonymisert. Intervjuavtalene ble gjort over telefon og/eller e-post før jeg reiste til Nord-Trøndelag. Noen av informantene hadde jeg møtt under feltarbeid i Nord-Trøndelag året før (vår 2006). Jeg ønsket å snakke med disse på grunn av at de på ulike vis var berørt av og/eller sentral i forhold til forvaltningsordningen som kom på plass fra Intervjusamtalene, som ble tatt opp på mp3-spiller, ble organisert rundt noen temaer i en intervjuguide som var tilpasset den enkeltes yrkestilhørighet. Intervjuguiden ble utformet med tanke på å få synspunkter på beiteproblematikken knyttet til informantenes yrkesutøverrolle, men også for å få belyse deres synspunkter som privatpersoner. Tema som samtalene dreide seg om var bakgrunnen til de som ble intervjuet, deres kunnskaper om kortnebbgås, samt deres nærmiljøs forhold til vårrastende kortnebbgjess. Et annet tema dreide seg om beiteaktiviteten til kortnebbgjess, med fokus på informantens erfaringer med beiting og jaging av beitende kortnebbgjess. Det ble også fokusert på konflikten mellom jordbruksinteresser og gjess, samt forvaltningen av kortnebbgjess og NINA / DMU sin forskning på kortnebbgås. Vi snakket også om mulighetene for øke jakttrykket og dermed uttaket på gjess når de raster i Nord-Trøndelag under høsttrekket. Gjennom intervjusamtalene søkte jeg dermed informasjon om ulike forhold knyttet til beiteproblematikken av vårrastende kortnebbgjess i Nord-Trøndelag generelt samt beitekonflikten på Inderøya (Sandvollan) spesielt. Det er selvfølgelig ikke mulig å kartlegge menneskers meningslandskap, noe som da heller ikke har vært hensikten. Men jeg ønsket å få kjennskap til ulike synspunkter informantene måtte ha om beiteproblematikken. Tidspunktene for når intervjuene ble foretatt har sannsynligvis satt sitt preg på informasjonen som ble gitt. Intervjuene ble foretatt under vårrasten, på et tidspunkt da informantene ikke kjente til konsekvensene av vårtrekket siden trekket ikke 3 Intervjuet 2. mai Intervjuet 2. mai Intervjuet 4. mai Intervjuet 4. mai Intervjuet 3. mai Intervjuet 4. mai Intervjuet 3. mai 2007.

14 10 var over. Dette ble ekstra tydelig våren 2007, som må kunne sies å ha vært et ekstremt år med hensyn til beitetrykk. 10 På det tidspunktet intervjuene ble gjort beitet gjessene innenfor forholdsvis begrensende områder. Men bare noen dager etter intervjuene ble gjort ble beitetrykket vesentlig større som en følge av at mesteparten av bestanden sto i Nord-Trøndelag. Informantenes erfaringer fra det økte beitetrykket i 2007 framkommer derfor ikke i datamaterialet som danner grunnlag for denne rapporten. Jeg har valgt å presentere empirien (kapittel 3) i en slik form at den gir rom for lesere til å reflektere over intervjumaterialet. Informantenes historier kommer på denne måten i forgrunnen ved å gi en fyldig presentasjon av intervjuene. Dette er viktig ikke minst for å kunne belyse beiteproblematikken fra berørte personers perspektiver. Studien har så langt som mulig forsøkt å bygge på, for å bruke Donna Haraway sine begreper, situert kunnskap og situerte samtaler. Haraway insisterer på at verden must always be articulated, from people s points of view, through situated knowledges (Haraway 2004: 89). Situert kunnskap er på dette viset kunnskap som utformes i samspill med det som blir studert (Asdal et al. 1998:28) som i dette tilfellet innebar situerte samtaler med berørte aktører. Rapportens empiridel (kapittel 3) ble også sendt til informantene slik at de kunne kommentere og korrigere på min framstilling. Korreksjoner av framstilling og sitater er foretatt i henhold til informantenes ønsker. I et tverrfaglig prosjekt, som denne samfunnsvitenskaplige studien er en del av, er samspillet mellom forskerne viktige. Målet med tverrfaglig prosjekter er at de ulike kunnskapstradisjonene skal utfylle hverandre. Haraway understreker at det er behov for mangfold og for flere historier, framfor at én historie skal erstatte en annen. Vi trenger ikke flere historier som er tilfeldige og like sanne, sier hun, men flere historier som står i forbindelse med hverandre, som snakker til hverandre (Asdal et al. 1998:27, Haraway 1988). Et sentralt mål med det tverrfaglige hovedprosjektet 11 er derfor å fortelle flere historier om kortnebbgåsas rast i Nord-Trøndelag, og om beiteproblematikken som oppstår i kjølvannet av dette fenomenet. Samtidig har det vært et mål å bidra med kunnskap som kan løse beitekonflikten som har oppstått. For å oppnå et slikt konsensuspreget mål, har det vært nødvendig med samhandling mellom forskere, forvaltere og gårdbrukere. Dialog mellom partene har vært viktig, siden kommunikasjon skaper og gjenskaper gjensidig forståelse og tillit (Habermas 1996). I delprosjektene har det derfor vært flyt av informasjon mellom forskere fra ulike kunnskapstradisjoner, mellom forskere og forvaltning, men også mellom forskere og gårdsbrukere. Denne samhandlingen, eller diskursive refleksjonen (Barth 1994), kan antas å ha bidratt til å utvikle forskeres, forvalteres og gårdbrukeres kunnskapsgrunnlag, samt vår forståelse av hverandre. Dette kan forklares ved hjelp av Fredrik Barth, som sier: Vi bør notere oss at tolkninger og nytolkninger ofte bearbeides kollektivt i samhandling, i samtaler og tilbakeblikk med en tredje part. Ved slike anledninger kan kunnskap og kulturelle skjemaer bli overført fra andre, og ytterligere informasjon bli brakt på banen inkludert vurderinger av reaksjoner som handlingen har avstedkommet, samt handlingens øvrige konsekvenser. Slike prosesser av diskursiv refleksjon fører til grad av konvergens mellom forståelse, kunnskap og verdier hos de engasjerte, og påvirker aktørens virkelighetsorientering. (Barth 1994:21) 10 For mer informasjon om vårtrekket i 2007, se Nicolaisen m.fl Cultural landscapes, agricultural activity and Arctic goose populations; a possible combination? (AGRIGOOSE)

15 Teoretisk ramme Ved hjelp av økologisk, biologisk og sosiologisk kunnskap har den tverrfaglige studien søkt å være løsningsorientert i forhold til problemene som følger av kortnebbgåsas rast i Nord-Trøndelag under vårtrekket. Mens de naturvitenskapelige studiene har fokusert på forhold omkring fuglens biologi og økologi, og spilt denne kunnskap inn til forvaltningen har denne samfunnsvitenskapelige studien rettet fokus på sosiale forhold ved beiteproblematikken. Dette kan plasseres innenfor det som i litteraturen kalles for politisk økologi. Politisk økologi Politisk økologi er en flerfaglig og tverrfaglig teoretisk tilnærming som retter fokus på relasjonen mellom økologiske og sosiale forhold. Et mål kan være å forstå den sosiokulturelle konteksten til konflikter over naturressurser (Blaikie 1985, Bryant & Bailey 1997, Vaccaro & Norman 2007). I henhold til et politisk økologisk perspektiv er ikke forholdet mellom mennesker og natur todelt. Naturen er ikke upåvirket av menneskene. Økologiske problemer kan følge av (endringer ved) sosiale organiseringer, og omvendt kan sosiale problemer følge av (endringer ved) økologiske forhold. Forhold ved maktstrukturer kan virke inn på denne relasjonen mellom mennesker og natur (Wolf 1972, Biersack & Greenberg 2006). I henhold til et politisk økologisk perspektiv kan naturen i seg selv betraktes som et produkt av menneskers handlinger og begrepsfestning gjennom lang tid (Escobar 1999, Latour 1993). Satt på spissen kan naturressurser ifølge et slikt perspektiv betraktes som sosiale og politiske konstruksjoner (Harvey 1974). Begrepsfestingen av kortnebbgås som en egen art kan være et eksempel på dette. Kortnebbgåsa ble først begrepsfestet som egen art rundt Inntil da var kortnebbgås ansett for å være samme art som Sædgås (Anser fabilis). 12 Etter at kortnebbgås ble klassifisert som en egen art på bakgrunn av biologenes definisjoner på hva som er en art, har den blitt forvaltet som det. Siden bestanden var relativt liten rundt ble det tilrettelagt for vekst. I dag er arten beskyttet gjennom internasjonale avtaler. Dette illustrerer at det vi kaller for kortnebbgås er konstruert gjennom handlinger og begrepsfestinger, og våre antakelser om bestandens størrelse har tilrettelagt for bestandens vekst gjennom forvaltningstiltak. Ressursforvaltning innebærer å påvirke menneskers handlinger på en gitt måte for å nå et ønsket ressursmål. De forvaltningsregimer som kortnebbgåsa er underlagt legger blant annet føringer på menneskers jakt på fuglen. Internasjonale avtaler forbyr for eksempel vårjakt, men tillater jakt om høsten. Forvaltning av kortnebbgåsbestanden er dermed en sosial handling som bidrar til å forme naturen etter menneskers beslutninger. Samtidig har endringer i landbruksnæringen gjennom effektive driftenheter og store avlinger gjort jordbrukslandskapet mer attraktiv for kortnebbgjess. Dette illustrerer at menneskers (gårdbrukere, nasjonal og internasjonal landbruksforvaltning) inngripen i naturen (effektiv dyrking av mark) er med på å bidra til å påvirke tilgangen på mat for fuglen, som i sin tur fører til vekst i bestandens størrelse. I neste omgang bidrar fuglens økte behov for mat (som følge av bestandens størrelse) til at gårdbrukere som blir berørt krever nye forvaltningstiltak. Naturen og mennesker er derfor alt annet enn upåvirket av hverandre. 12 I Haftorn 1971: 64 blir kortnebbgåsa klassifisert som egen art. 13 Bestanden var om lag i 1970 (se Fox et al. 2005).

16 12 For å unngå et unaturlig skille mellom natur og menneske, retter Ingold (2000) fokus på forholdet mellom organismer og miljøet som de er en del av. Nærmere bestemt fokuserer Ingold på hvordan organismer og omgivelsene griper inn i og tilpasser seg hverandre. Ingold kaller dette for et dwelling perspektiv et perspektiv på hvordan organisme og omgivelser glir inn i, eller dveler i hverandre. Dette er et velegnet perspektiv for å studere problematikken rundt kortnebbgjessenes beiting i jordbrukslandskap. Dette var også et siktemål for det tverrfaglige prosjektet: å studere relasjonen mellom kortnebbgjess og landskapet det vil si hvordan fuglen tilpasser seg jordbrukssamfunnet og hvordan jordbrukssamfunnet med dets institusjoner tilpasser seg fuglen. De naturvitenskapelige studiene har hovedsakelig rettet fokus på kortnebbgåsas interaksjon med miljøet som omgir den, som også omfatter sosiale forhold (som for eksempel effekten av jaging på fuglens kondisjon). Denne samfunnsvitenskapelige studien har rettet fokus på menneskenes interaksjon med sine omgivelser nærmere bestemt hvordan gårdbrukere og forvaltningen (inter)agerer i forhold til kortnebbgåsas beiting. Ifølge Scoones (1999) må analyser av slike konflikter være sensitive til interaksjonen av strukturelle forhold og menneskers handlinger på nivåer som strekker seg utover det lokale. Til sammen utgjør dette et lignende perspektiv som Görg legger på landskapsforvaltning: Landscape governance demands intensive inter- and transdiciplinary co-operation. It is also closely related to a problem-oriented kind of research which requires awareness in relation to the problem at hand as well as the process of political shaping. (Görg 2007: 11). Institusjonelt perspektiv Den teoretiske rammen for denne samfunnsvitenskaplige undersøkelsen er langt på vei et institusjonelt perspektiv. Dette betyr at studien legger til grunn at ulike institusjonelle ordninger, formelle som uformelle, legger føringer på aktørers handlinger. Hvordan aktørene handler, virker tilbake på de institusjonelle ordningene som aktørene er en del av. Vi kan for eksempel anta at bønders jaging av kortnebbgjess har satt i gang prosesser hos ansvarlige forvaltningsinstitusjoner for å få til en ordning som kan håndtere beiteutfordringene. Kortnebbgjessene inngår også i ulike institusjonelle ordninger ved at fuglen gjennom året beveger seg i ulike nasjoners territorier. For å ivareta fuglens beste, har berørte nasjoner blitt enige om ulike internasjonale ordninger. Under vårrasten på norsk fastland blir fuglen del av et norsk institusjonelt landskap som regulerer bruken av jordbrukslandskapet. Dette er et heterogent og komplekst landskap som favner ulike interesser, deriblant nærings(landbruks)interesser og miljøverninteresser. En slik tilnærming kan sees i sammenheng med Actor network theory (ANT) som retter fokus på hvordan aktørene, som ANT begrepsfester som aktanter for å understreke at dette omfavner både mennesker og ikke-mennesker, i lag med andre aktanter blir rullet inn i hybride nettverk (Latour 1987). Institusjonelle landskap består av, i henhold til Scott (1993: 33), ulike aktiviteter av kognitiv, normativ og regulerende karakter. Scott identifiserer disse som aspekter ved institusjoner som gir stabilitet til og mening for aktørers handlinger. Dette betyr at institusjoner er bærere av, samtidig som de påvirkes av, visse normer, regler og tankemønstre. Disse har altså betydning for hvordan institusjonene flyter sammen med sine omgivelser. Miljøverninteresser og næringsinteresser kan være bærere av ulike og til dels uforenlige institusjonelle regulerende ordninger. Det norske forvaltningslandskapet bygger på nettopp slike motsetninger: ulike forvaltningsinstitusjoner (departementer) har ansvaret for ulike forvaltningsoppgaver som til enhver tid er underlagt felles (politiske) mål som er blitt til gjennom demokratiske prosesser. Dette betyr at avveiinger mellom ulike og noen ganger konflikterende forvaltningsmål er innebygget i det norske forvaltningslandskapet.

17 Gjennom å skulle ivareta landbrukets interesser er Landbruks- og matdepartementet (LMD) med sine etater sentral i beiteproblematikken. Det samme gjelder Miljøverndepartementet (MD) og dets etater, som legger føringer på jordbruksaktivitetene gjennom å skulle ivareta målet om biologiske mangfold. Slike departementale ordninger er formelle organiseringer som er etablert for å løse visse oppgaver. Ifølge Leavitt (1965, Scott 1992) har formelle organiseringer fire hovedelementer. Disse er sosial struktur, teknologi, mål og deltakere som alle står i relasjon til hverandre. Organisasjonene påvirker sine omgivelser og omgivelsene virker samtidig på organisasjonene. Koplingene mellom de ulike elementene varierer fra en organisasjon til annen. Enkelte organisasjoner kan ha sterke koplinger mellom deltakere og målene til organisasjonen, mens i andre organisasjoner har man ikke tilstrekkelig teknologi for å nå målene. Denne dynamiske modellen, eller diamanten, er illustrert nedenfor: Figur 1.1 Leavitts diamant: en modell over en organisasjon Sosial struktur Teknologi Mål Omgivelser Deltakere O r g a n i s a s j o n I henhold til denne modellen består de ulike departementale organisasjonene av visse deltakere som i lag med andre elementer utgjør departementenes sosiale struktur. Det er ulike teknologiske løsninger i departementene, som kommunikasjon, som gjør at organisasjonen kan oppnå sine gitte mål. Departementenes overordnede mål er å oppfylle den til enhver tids sittende regjeringens mål. Fra 2005 har LMDs mål vært å opprettholde et levende landbruk over hele landet. 15 Et av MDs mål er å bevare naturens mangfold og friluftsliv. Siden dette griper inn i andre departementers oppgaver skal MD samordne regjeringens miljøpolitiske mål. 16 I forhold til utfordringene omkring kortnebbgåsas beiting i landbruksområder, som berører begge departementers ansvarsoppgaver, er omgivelsene trolig ganske like. Gårdbrukerne, som er sentrale berørte interesser for begge departementer, søkes påvirket gjennom ulike forvaltningstiltak. Slike regulerende tiltak kan tenkes å virke inn på gårdbrukeres syn på egen rolle som yrkesutøvere. Det kan med andre ord berøre folks normer og kognitive forståelser av egne levde liv. Højrup (1983, 1995) gjør et analytisk skille mellom ulike livsformer, det vil si grupperinger av folks måter å leve sine liv på. De ulike livsformene bærer ulik forståelse av forhold i hverdagslivet, som arbeid, fritid, familie med mer. Dette er dynamiske forhold. Selv om samfunnet er bygget opp av mange ulike livsformer, trekker Højrup (1983) opp tre hovedformer. Disse er lønnstakerlivsform, karrierelivsform og selvstendighetslivsform. Lønnstakerlivsformen innebærer at livet organiseres for å oppnå faste lønnsinntekter som reinvesteres i fritid. Det er på denne måten et nokså klart skille 14 Leavitt i March (red.) 1965, referert i Scott 1992: kapittel

18 14 mellom arbeid og fritid. Arbeidet har nødvendigvis ikke mer verdi utover å skape handlingsrom for å leve. I karrierelivsformen har arbeidet en større verdi ettersom livet organiseres etter forhold knyttet til utdanning og arbeid og karrieremuligheter. Skillet mellom arbeid og fritid er mindre klart. Selvstendighetslivsformen innebærer et uklart skille mellom arbeid og fritid, da disse ofte glir inn i hverandre. Det tradisjonelle bondeyrket kan forstås som en slik livsform. Samtidig som selvstendighetslivsformen gir frihet til selv å tilrettelegge driften av gården, er det også et stort ansvar som hviler på den som er ansvarlig for virksomheten. Gården har gjerne vært i familien gjennom flere generasjoner, og gårdsbrukeren kan føle et stort ansvar for å videreføre gården til kommende generasjoner. Siden landbruket er del av et mangfoldig forvaltningslandskap, står gårdbrukeren overfor flere regulerende ordninger som virker inn på yrkesutøvelsen, og som i sin tur kan sette egen forståelse av yrkesrollen under press. Hirschman (1970) skisserer tre ulike måter berørte interesser, eller stakeholdere, kan respondere på føringer som er pålagt dem. 17 Disse tre er: loyality, voice og exit. Hvordan ulike stakeholdere i beiteproblematikken velger å respondere på departementenes handlinger kan følge av hvordan koplingene er mellom de departementale organisasjonene og stakeholderne. Dersom koplingene er veldig tette, kan det tenkes at stakeholderne er lojale mot føringer som blir pålagt dem (loyality). De kan også velge å følge reguleringene, men samtidig si ifra dersom det er forhold de er uenige i (voice). Gårdbrukere kan for eksempel gi sin stemme gjennom bondeorganisasjonene. Men gårdbrukerne kan også velge å bryte reguleringer som de er uenige i, og handle på tvers av pålagte reguleringer (exit). Dersom bønder velger voice og/eller exit (Hirschman 1970) kan det forstås som et utrykk for kulturell motstand. Eksempler på kulturell motstand finner vi blant annet i rovdyrkonflikter, hvor lokale jordbrukere og deres omgivelser uttrykker frustrasjon over de urbane verdier som de mener ligger til grunn for folk som er uenige med dem (Skogen og Krange 2003). Denne studien har dermed et bredt perspektiv på institusjoner. Institusjoner er både enheter og prosesser: De står i et relasjonelt forhold til omgivelsene som selv er bærere av kognitive, normative og regulerende trekk. Gårdbrukere og kortnebbgjess er del av flere institusjonelle ordninger, både regionalt, nasjonalt og internasjonalt. Når kortnebbgjess lander i Nordtrøndersk jordbrukslandskap, blir de en del av gårdbrukerens hverdag og en del av et komplekst norsk forvaltningslandskap som søker å løse beiteproblematikken som oppstår. Gjennom å bidra med kunnskap om bestanden og dens interaksjon med omgivelsene er også forskning en del av forvaltningslandskapet. Media er en nøkkelaktør når det kommer til å identifisere og fortolke miljømessige forhold (Shoenfeld et al. 1979, Spector & Kituse 1977, Boykoff & Boykoff 2007). De lokale medier i Nord-Trøndelag er derfor en assosiert aktør gjennom deres formidling av beiteproblematikken, som kan bidra til å påvirke opinionens mening om kortnebbgås. Det er på denne måten mange interessenter som gjennom egne og andres erfaringer har ulike og kanskje motstridende synspunkter på beiteproblematikken. Kortnebbgjessene blir på denne måten ikke bare del av et forvaltningslandskap når de raster og beiter i nordtrøndersk jordbrukslandskap men også del av et meningslandskap. I denne studien har jeg begrenset dette landskapet til først og fremst å være meninger som tilhører gårdbrukere og landbruks- og miljøvernforvaltning men også forskere og media er sentrale. 17 Denne bruken av Hirschmans loyality, voice og exit er inspirert Rose (1994) som bruker disse analytiske verktøy som illustrasjon på hvordan ressursbrukere kan reagere på ulike eiendomsformer. Jentoft (2000) og Søreng (2006) bruker loyality, voice og exit som redskap for å analysere fiskeres reaksjoner på forvaltningstiltak.

19 2 Kortnebbgås i et forvaltningslandskap 15 I løpet av året oppholder syv trekkende gåsearter seg i Norge. Foruten kortnebbgås er disse hvitkinngås, ringgås, sædgås, dverggås og kanadagås. Gjessene er her hovedsakelig i perioden mai til oktober. Foruten kanadagås, er alle felles europeiske bestander som Norge deler med ett eller flere land. Dette betyr at Norge kun har forvaltningsansvar for bestandene i deler av året. Forvaltningen av de trekkende gåseartene utøves i tråd med internasjonale avtaler og felles problemforståelser. 18 Det er Direktoratet for naturforvaltning (DN) som har det overordnede ansvaret for forvaltning av naturen i Norge. Her inngår også det overordnede faglige ansvaret for biologisk mangfold, inkludert kartlegginger og overvåking. Landbruket som sektor har imidlertid et særskilt ansvar for å bidra til at det biologiske mangfoldet som finnes i landbrukets kulturlandskap opprettholdes. 19 Og dette inkluderer også kortnebbgjess. Kortnebbgjess er i likhet med hvitkinngjess og ringgjess en bestand som hekker på Svalbard og bruker fastlandet i varierende grad som rasteområder under vår- og høsttrekket. 20 Det finnes ingen særskilt norsk forvaltingsordning for kortnebbgås. Som tilfellet med de øvrige bestandene er forvaltningen forankret i norsk kontekst gjennom internasjonale avtaler. 2.1 Internasjonale føringer og nasjonal forankring Norge har påtatt seg en rekke internasjonale forpliktelser om bevaring av biologisk mangfold, som også er forankret i norsk rett. Miljøverndepartementet har oppfølgingsansvaret for en rekke av disse. Nedenfor presenteres ulike konvensjoner, lover og dokumenter som har særlig betydning for Norges forvaltning av kortnebbgjess. Riokonvensjonen (Konvensjonen om biologisk mangfold) fra 1992 er den første globale avtale om vern og bærekraftig bruk av alt biologisk mangfold. Dette er en rammekonvensjon som tar sikte på å oppnå videre oppfølging gjennom forhandlinger om videre forpliktelser for partene. 21 Bonnkonvensjonen (Konvensjonen om vern av trekkende arter og ville dyr) fra 1979 er en global avtale om beskyttelse av trekkende arter av ville dyr gjennom internasjonalt 18 Handlingsplan for forvaltning av gjess, DN rapport _i=-181&p_d_c=&p_d_v=2542&p_d_i=-201&p_d_c=&p_d_v=2542&p_d_i=- 283&p_d_c=&p_d_v=2542) 20 Sædgås, dvergås og kanadagås hekker på fastlandet. Se Handlingplan for forvaltning av gjess, DN rapport Hjemmesider til Direktoratet for naturforvaltning (

20 16 samarbeid som skal sikre bærekraftig forvaltning. 22 Kortnebbgås er på liste 2, som er en liste for arter som ikke er truet av utryddelse, men der internasjonalt samarbeid er påkrevd for å sikre tilstrekkelig vern. Medlemslandene oppmuntres til å inngå regionale avtaler som sikrer vern. Naturvernloven og viltloven er mest sentrale for gjennomføringen av forpliktelsene etter Bonnkonvensjonen. 23 Bernkonvensjonen (Konvensjonen om ville europeiske dyr og deres leveområder) fra 1979 er en regional biodiversitetskonvensjon 24 som omfatter hele Europa, men er også åpen for andre land siden den også omfatter trekkende arter. Konvensjonen opererer med 4 lister med ulike tiltak. Kortnebbgås er på liste 3. Artene som er på denne listen kan bare utnyttes på en slik måte at bestandene ikke blir truet. Reguleringen kan skje blant annet ved fastsettelse av fredningstider og regulering av jakt. I norsk rett blir konvensjonens forpliktelser ivaretatt særlig gjennom naturvernloven og viltloven. 25 Naturvernloven av 1970 og Viltloven 1981 er sentral lover i det norske rettsystem som skal bidra til å ivareta de internasjonale forpliktelser Norge har for trekkende gjess. 26 Lovene er viktige virkemidler i arbeidet med å ta vare på det biologiske mangfoldet. Naturvernloven slår fast at naturen er en nasjonal verdi som må vernes. Den gir hjemmel for opprettelse av ulike former for verneområder, samt hjemmel for fredning av arter, både planter og dyr. Viltlovens formål er at viltet og viltets leveområder skal forvaltes slik at naturens produktivitet og artsrikdom bevares. Innenfor denne rammen kan viltproduksjonen høstes til gode for landbruksnæring og friluftsliv. Naturvernloven og viltloven sorterer under Miljøverndepartementet og dets underliggende etaters ansvarsområde. I forbindelse med forvaltningen av trekkende arktisk gjess herunder kortnebbgås er Direktoratet for naturforvaltning (DN) delegert et særlig ansvar, med miljøvernavdelingene hos Fylkesmannen i Nordland og Nord-Trøndelag som regionale utøvende aktører. Stortingsmelding nr. 42 ( ) om Biologisk mangfold drøfter forvaltningen av trekkende ville arter. Det understrekes at slike arter gir spesielle utfordringer, og viser til at dette blir synliggjort i forvaltningen av gåseartene som er i Norge (St.meld. nr. 42 ( ): 131). Stortingsmeldingen viser i denne forbindelse til en handlingsplan for forvaltning av gjess som ble lagt fram av DN i 1996: Tiltakene i handlingsplanen spenner fra vern av truede arter til økt høsting og konfliktdempende tiltak på tallrike og økende bestander. Av de viktigste forvaltningsgrepene er lokale forvaltningsplaner for de konfliktskapende artene og artsvise forvaltningsplaner hvor alle involverte land trekkes med for de arter som krever samkjørt forvaltning over landegrensene. (Stortingsmelding nr. 42 ( ) om biologisk mangfold, s ) Bakgrunnen for Handlingsplan for forvaltning av gjess 27 var konfliktene som var mellom gjess og landbruksnæringen. Direktoratet for Naturforvaltning foretok derfor en gjennomgang av status og framtidig forvalting av gåsebestandene og konfliktområdene. Det ble satt ned en arbeidsgruppe som besto av representanter fra DN, Fylkesmannen i 22 Hjemmesider til Direktoratet for naturforvaltning ( 23 NOU 2004:28, side Hjemmesider til Miljøstatus i Norge ( aspx) 25 NOU 2004:28, side Forslag til ny Naturmangfoldslov (NOU 2004: 28) vil erstatte nåværende naturvernlov og deler av viltloven. 27 Handlingsplan for forvaltning av gjess. DN-rapport

21 Nordland, Landbruksdepartementet, Norges Bondelag, Norsk Institutt for naturforskning (NINA), Norsk bonde- og småbrukerlag, Norges Jeger og fiskeforbund, Norsk Ornitologisk forening (NOF) og Sysselmannen på Svalbard. Handlingsplanen omfatter samtlige syv norske gåsearter. Handlingsplanen la opp til et bredt engasjement for å redusere problemene i konfliktområdene og samtidig sikre forsvarlige livsvilkår for levedyktige gåsebestander. Rapporten var ment som et forslag til nasjonal forvaltningsplan og et rammeverk for framtidig forvaltning på de ulike nivåer. Budskapet til handlingsplanen var at daværende og framtidige forvaltningsutfordringer knyttet til gjess hadde sterk lokal forankring. I en rapport om beiteproblematikken i Vesterålen drøfter Eythórsson (2004) handlingsplanens rolle i konfliktene mellom næringsinteressene og miljøverninteressene. Ifølge Eythórsson bidro prosessene rundt handlingsplanen i stor grad til å avklare de prinsipielle spørsmålene omkring forvaltningen av gåsebestander og håndtering av skadeproblemene i landbruket. Eythórsson skriver: Spørsmålet om skader som forårsakes av beitende gjess bør kompenseres gjennom inngripen fra offentlige myndigheter besvares klart positivt i plandokumentet, selv om spørsmålet om hvilken form en slik kompensasjon skal ha har vært omdiskutert. Når det gjelder spørsmålet om ansvar for å finansiere og gjennomføre tiltak for å kompensere beiteskader, så synes det å være enighet mellom miljøvern og landbruk om at dette ansvaret deles av både miljøvernmyndighetene og landbruksmyndighetene, selv om det ikke er enighet om konkret fordeling av budsjettansvar mellom dem. (Eythórsson 2004: 44) Ifølge Eythórsson viste det seg i ettertid at prosessen omkring Handlingsplanen likevel hadde noen svakheter (2004: 43). Blant annet var det uavklart hvilken status det endelige plandokumentet skulle ha hvorvidt det skulle være et bindende dokument forankret i miljøvern- og jordbruksforvaltningens dokumenter, eller om den skulle ha status som utredning. Med et 2007-blikk på handlingsplanen fra 1996 er det mye som tyder på at planen fikk status som en utredning. At den ikke ble et forpliktende dokument kan, som Eythórsson skriver, ha virket demotiverende og ført til resignasjon og mistillit hos de berørte partene i Vesterålen som var involvert i planarbeidet (Eythorssón 2004: 45). Handlingsplanen skapte trolig forventinger om snarlige løsninger på beitekonflikten ved at ansvarlige myndigheter tok et ansvar. Intervjusamtalene med jordbruksinteresser og lokal forvaltning i Nord-Trøndelag våren 2007 bekrefter langt på vei at handlingsplanen fra 1996 også skapte lignende forventinger i Nord-Trøndelag. Mange informanter kritiserte den manglende oppfølgningen handlingsplanen hadde fått. Til tross for dette er det forhold som tyder på at som utredning har handlingsplanen hatt betydning for de prosesser som har ført fram til at miljøtilskuddsordningen ble etablert fra Landbrukets miljøoppgaver Miljø og bærekraftig ressursforvaltning er sentrale elementer i myndighetenes landbrukspolitikk. I henhold til St.prp. nr. 1 ( ) skal Landbruks- og matdepartementet:

22 18 sikre at miljøomsyn, positive miljøbidrag frå landbruket og berekraftig ressursforvaltning er integrerte delar av den samla landbruks- og matpolitikken. Innsatsen på dette området medverkar samtidig til dei fleste av dei miljøvernpolitiske resultatmåla. Innsatsen er særleg knytt til jordvern, kulturlandskap, biologisk mangfald, kulturminne, genetiske ressursar, forureining frå landbruket, økologisk landbruk, klimatiltak, bioenergi, bruk av tre, tilrettelegging for opplevingar og friluftsliv. God miljø- og ressursforvaltning skal gi grunnlag for nye næringar og medverke til å skape attraktive buplassar på bygdene. (St.prp. nr. 1 ( ) Landbruks- og matdepartementet, side 77.) Miljøhensynene inngår som del av landbrukets multifunksjonelle oppgaver, slik det er beskrevet i St.meld.nr 19 ( ): I tillegg til den primære funksjonen som produsent av mat og fiber, har jordbruket i Norge en spesielt viktig funksjon når det gjelder matvareberedskap, levende bygder og miljøkvaliteter som biologisk mangfold, levende kulturlandskap og en god helse for både folk, dyr og planter. Disse ulike funksjonene kan sies å ha karakter av hva som i følge økonomisk teori kalles for kollektive goder som pr. definisjon ikke kan omsettes i et marked. For å sikre tilgangen på slike goder kreves som oftest statlig medvirkning gjennom styring og finansiering. (St.meld.nr 19 ( , kapittel 5.3) Det multifunksjonelle landbruket kan sies å ha seks hovedfunksjoner (Almås 1999, Rønningen 2005: 4-5). Dette er landbrukets funksjon som (1) økonomiske produsent, og dets ansvar for (2) matvaresikkerhet gjennom egen produksjon, (3) menneskers helse og trygghet, (4) etisk forsvarlig produksjon og dyrevelferd, (5) rurale områders sosioøkonomiske levedyktighet og (6) miljøgoder. Miljøgoder innebærer blant annet landbrukets kulturlandskap og biologisk mangfold knyttet til landskapstyper, vegetasjonssamfunn og enkeltarter som er avhengig av opprettholdt landbruksdrift. Begrepet landbrukets multifunksjonelle rolle ble fra slutten av 1990-tallet en del av den landbrukspolitiske debatten. Ifølge Rønningen et al. (2005) har begrepet blitt viktig internasjonalt som en del av argumentasjonen for å fortsette å opprettholde støtte til nasjonalt landbruk i mange land og begrepet oppsummerer også mye av den omleggingen som det politisk oppmuntres til og som i dag finner sted innen deler av norsk landbruksnæring. Studien til Rønningen et al. (2005) viser at landbruket, spesielt Landbruks- og matdepartementet og Norges Bondelag, i økende grad bruker miljøproduksjon som legitimeringsgrunnlag. Deres undersøkelse viser at begrepet multifunksjonelt landbruk generelt var lite brukt. Begrepet var dog langt mer i bruk og forstått på regionalt nivå enn lokalt, og jo mer sentralt i organisasjonene eller forvaltningene informantene var plassert, desto bedre orientert var de om multifunksjonelt landbruk (Rønningen et al. 2005: 20). Dagens forvaltningsordning miljøtilskuddsordningen som er ment å balansere kortnebbgåsas beiting og jordbruksinteressene kan sees på som en del av landbrukets multifunksjonelle rolle generelt, og miljøoppgaver spesielt.

23 Etablering av miljøtilskuddsordningen Bakgrunn I 2004 ble det over Landbrukets utviklingsfond (Statens Landbruksforvaltning) satt av 1 million kroner til tiltak vedrørende skader forårsaket av gjess i Nordland og Nord- Trøndelag. Midlene skulle brukes på kortnebbgås, hvitkinngås og grågås. Hensikten var å prøve ut nye tiltak som kunne dempe konflikten mellom gjess og landbruksinteresser (Tombre et al. 2004). I Nord-Trøndelag ble det tilrettelagt for jordleieavtaler i naturlige kjerneområder for kortnebbgåsa. I prøveperioden med jordleieavtaler ble det satt ned en arbeidsgruppe bestående av lokallagsledere i bondelaget, de kommunale jordbrukskontorene til kommunene Steinkjer og Inderøy, samt Fylkesmannens landbruksavdeling og miljøvernavdeling. Flere av de som har bidratt som informanter i denne intervjustudien satt i denne arbeidsgruppen: Gårdbruker Ole Kristian Stuberg 28 som leder av et lokalt bondelag i Inderøy kommune, Kristin Volden 29 ved Næring og Eiendom i Inderøy kommune, Eva Pauline Hedegart 30 som fylkesagronom ved Fylkesmannens landbruksavdelingen og Paul Harald Pedersen 31 som viltforvalter ved Fylkesmannens miljøvernavdelingen. Sandvollan i Inderøy kommune er et kjerneområde som fuglen beitet siden den startet å raste i Nord-Trøndelag. I 2004 ble derfor grunneiere på Sandvollan invitert til å delta i jordleieordningen, deriblant Lars Bardal Flakkenberg 32 og hans nabo Perry Frøysadal, som hadde store beitebelastninger under vårtrekket. Etter vårtrekket i 2004 uttalte Frøysadal i et intervju til NRK radio: 33 I år var vi jo en del bønder som godtok at vi ikke skulle jage gåsa og nærmest få en symbolsk godtgjøring for det da. Så det er nesten en latterliggjøring av meg som bonde at jeg går med på slik en avtale i år. For jeg står jo der med hendene i bukselomma og ser på at store verdier forsvinner ut av gården. (Gårdbruker Perry Frøysadal, 13. mai 2004 til NRK Nord-Trøndelag) I november 2004 ble det arrangert et møte på Mære landbruksskole i Steinkjer kommune for å utveksle erfaringer fra jordleieavtalene samt diskutere videreføring av avtaler for Det var god oppslutning på møtet fra forvaltning, forskere og jordbrukere. Ingunn Tombre (NINA) og Jesper Madsen (DMU) formidlet erfaringer forskningen har gjort seg gjennom flerårlige studier av kortnebbgås i Danmark, Vesterålen og Nord-Trøndelag. Direktoratet for naturforvaltning var også til stede. Ordfører Svein Jørum 34 var engasjert til å holde et innlegg om beiteproblematikken fra et lokalt perspektiv. Gårdbruker Lars Bardal Flakkenberg presenterte et regnestykke som viste hva han mente var de reelle kostnadene han hadde i 2004 av å la kortnebbgjess beite i fred på hans gressarealer. Våren 2005 ble ordningen med jordleieavtaler videreført, men denne gang uten deltakelse fra flere av gårdbrukerne på Sandvollan. Årsaken til at de avsto fra å delta i ordningen var at de mente beiteskadene var betraktelig større enn hva de ble tilbudt i jordleie. I tillegg var det gårdbrukere som mente at rasjonell drift og beitende gjess ikke lar seg forene. 28 Intervjuet mai Intervjuet mai Intervjuet mai Intervjuet mai Intervjuet mai Intervjuet mai 2007.