Alkoholkulturer i norsk arbeidsliv

Transkript

1 See discussions, stats, and author profiles for this publication at: Alkoholkulturer i norsk arbeidsliv Article CITATION 1 READS 34 1 author: Sverre Nesvåg Stavanger University Hospital 17 PUBLICATIONS 82 CITATIONS SEE PROFILE Available from: Sverre Nesvåg Retrieved on: 25 July 2016

2 RF - Rogalandsforskning Sverre Nesvåg Alkoholkulturer i norsk arbeidsliv You could be yourself, but where`s the Comfort in that * Rapport RF 2004/255 * Reklametekst for whiskey-likøren Southern Comfort ISBN: Gradering: Åpen Kopiering kun tillatt etter avtale med RF eller oppdragsgiver RF - Rogalandsforskning er sertifisert etter et kvalitetssystem basert på NS - EN ISO 9001

3

4 Forord De studiene og prosjektene som danner grunnlaget for denne avhandlingen, ble gjennomført ved Rogaland A-senter i perioden april til oktober 1996, og ved RF Rogalandsforskning i perioden 1996 til Studiene ble gjennomført med økonomisk støtte fra Norges Forskningsråd og Arbeidsmiljøfondet i Næringslivets Hovedorganisasjon. Jeg vil takke for denne finansielle støtten, men også for den personlige oppfølging og faglige støtte disse instansene har bidratt med. Videre ville jeg takke følgende instanser og personer: Mine veiledere professor Fanny Duckert og professor Per Maaseide. Per, for perioden som stimulerende kollega på RF i perioden , og for hans krevende og konstruktive kritikk og motiverende kommentarer i løpet av arbeidet med denne avhandlingen. Fanny, fordi hun først ansatte meg og dermed ga meg anledning til å arbeide sammen med henne i en spennende periode på Rogaland A-senter ( ), så fordi hun inspirerte meg til å starte med forsknings- og utviklingsarbeid innen temaet alkoholkultur og arbeidsliv, og for hennes inspirerende og støttende veiledning under arbeidet med avhandlingen. Spesielt i den vanskelige siste fasen har hennes motiverende veiledning vært avgjørende for at jeg har kommet i mål med arbeidet. Mine mange venner og tidligere kolleger ved Rogaland A-senter, for alt de lærte meg om behandling og rusmiddelproblemer, for deres stimulerende og entusiastiske samarbeid i min periode som leder av A-senteret ( ), og for deres bidrag i utviklingen av kunnskap om forebyggingsstrategier i arbeidslivet. Sverre Fauske, blant annet tidligere leder av ILO/WHO sitt store utviklingsprogram for forebygging av rusmiddelproblemer i arbeidslivet, for all den kunnskap og erfaring om arbeidsliv og alkoholbruk som han har delt med meg, og for å ha involvert meg i sitt innovative arbeid med utvikling av forebyggingsstrategier i arbeidslivet. AKAN-sekretariatet, for alle år med samarbeid og gode tilbakemeldinger på mitt forsknings- og utviklingsarbeid.

5 Mine nåværende og tidligere kolleger på RF, for deres entusiasme og samarbeid i gjennomføringen av flere av de prosjektene som danner grunnlaget for denne avhandlingen. På mange måter er denne avhandlingen er resultat av vår felles forskningsprosess. Alle ledere og ansatte på de arbeidsplassene som har vært involvert i de ulike forsknings- og utviklingsprosjektene, for at de både har deltatt som informanter og medforskere i disse prosjektene. Og til slutt, en takk til min kone Torild og til våre to barn Øyvind og Asgeir, for all god støtte under arbeidet med denne avhandlingen, men også for å ha minnet meg på at det finnes viktigere ting i livet enn arbeid og doktorgradsavhandlinger. Stavanger, desember 2004 Sverre Nesvåg

6 Innhold: 1 INNLEDNING Valg av tema Målet med avhandlingen Datagrunnlag og disposisjon DEL I 2 ARBEIDSLIVET SOM RAMME FOR ALKOHOLBRUK Alkoholpolitikk og arbeidsliv Et arbeidsliv i forandring Internasjonalisering av markeder og produksjon Økte krav til fleksibilitet Økte krav til kompetanseutvikling, samarbeid og teamutvikling Kollegiale fellesskap og identitet knyttet til arbeid Oppsummering HVORDAN ANSATTES ALKOHOLBRUK PÅVIRKER ARBEIDSPLASSEN Fravær Ulykker Arbeidsprestasjoner Effekter i forhold til sysselsetting og inntekt Kostnader Individuell og samlet risiko for skadevirkninger Positive og modererende effekter HVORDAN ARBEIDSPLASSEN PÅVIRKER ANSATTES ALKOHOLBRUK Stress og fremmedgjøring Kontroll over egen arbeidssituasjon, sosial støtte og forventninger Variasjon i alkoholforbruk mellom yrkesgrupper Kulturperspektivet på alkoholbruk og arbeidsliv Oppsummering... 43

7 5 AKSJONSFORSKNINGEN OG DEN NASJONALE SURVEY: METODER FOR KARTLEGGING AV ANSATTES ALKOHOLBRUK Aksjonsforskningen Den nasjonale spørreskjemaundersøkelsen ALKOHOLBRUK BLANT ANSATTE I NORSK ARBEIDSLIV Typer av drikkesituasjoner i arbeidslivet Resultater fra den nasjonale spørreskjemaundersøkelsen Vurdering av funnene i undersøkelsen Oppsummering DEL II 7 DET SOSIOKULTURELLE PERSPEKTIVET Alkoholbruk og normer Alkoholbruk og forventninger Alkoholbruk og mening Perspektiver på alkoholbrukens mening Perspektiver på organisasjonskultur FELTARBEID PÅ TO ARBEIDSPLASSER De to arbeidsplassene Å få adgang Rammene for feltarbeidene Arbeidsoppgaver og metoder for datainnsamling Utvikling av roller og relasjoner DE SOSIALE KONTEKSTENE FOR DRIKKING Anledninger for drikking blant ansatte i oljeselskapet Anledninger for drikking blant ansatte i biblioteket Oppsummering ROLLER OG RELASJONER Rollene som ansatt og arbeidsgiver Profesjoner og yrkesroller Kollega Oppsummering

8 11 ALKOHOLBRUK I DET SOSIOKULTURELLE ROM Alkoholbruken som rituale Alkoholbrukens sosialitet Alkoholbrukens symbolske innhold OPPSUMMERING OG KONKLUSJONER Sammenhengene mellom arbeid og alkoholbruk Alkoholbruk på to arbeidsplasser Å forstå alkoholbrukens rolle i arbeids- og samfunnsliv Kulturkritikk LITTERATUR VEDLEGG: SPØRRESKJEMA

9

10 1 Innledning 1.1 Valg av tema Min første introduksjon til rusfeltet skjedde gjennom den forskningsinteressen jeg hadde for måten helse- og sosialtjenester blir organisert på i Norge. I perioden 1983 til 1987 var jeg ansatt ved Rogalandsforskning og jeg arbeidet da med flere prosjekt om organiseringen av hjelpeapparatet innen eldreomsorgen og psykiatrien. Da Fanny Duckert tilbød meg jobb ved Rogaland A-senter, som hun på den tiden ledet gjennom en omfattende reorganiseringsprosess, ble også interessen for organiseringen av rusfeltet vakt. Ganske raskt ble jeg også interessert i å forstå mer om selve rusproblematikken. Sosial læringsteori utgjorde en viktig del av det teoretiske grunnlaget for behandlingstilbudet ved Rogaland A-senter. Dermed var det også en interesse for rusmiddelproblemenes videre sosiale og kulturelle kontekst og min fagbakgrunn som antropolog ble relevant for utviklingen av senterets faglige grunnlag og organisasjon. Det ble klart for meg at mange dominerende folkelige (og faglige) forestillinger om rusmiddelmisbruk og avhengighet 1, stemmer dårlig med det bildet en får av rusmiddelavhengige personer som en lærer bedre å kjenne. Jeg ble særlig opptatt av to av disse misoppfatningene. For det første er det en vanlig misoppfatning at rusmiddelavhengige har grunner for å drikke som er fremmede og totalt andre enn for personer som drikker såkalt normalt. Jeg ble tvert om forundret over hvor gjenkjennelige historier de rusmiddelavhengige 1 I dagligtalen brukes begrepene misbruk og avhengighet ofte om hverandre. I denne avhandlingen skiller jeg mellom begrepene på samme måte som en gjør i de anerkjente diagnose-systemene (for eksempel ICD). Rusmiddelmisbruk viser her til at bruken av rusmidler, uavhengig av om brukeren kan karakteriseres som avhengig, har fått alvorlige, langvarige konsekvenser i form av fysiske, psykiske eller sosiale skadevirkninger. Rusmiddelavhengighet brukes om en tilstand der en person ikke klarer å slutte med å bruke rusmidler, selv om skadevirkningene er blitt alvorlige. Avhengighet blir ofte også definert ut fra at personen må bruke stadig større doser av rusmiddelet for å få den ønskede virkning og at det å stoppe å bruke rusmiddelet, er forbundet med alvorlige fysiske og psykiske plager

11 kunne fortelle om sin egen problemutvikling. Selvsagt drakk de for å mestre svært alvorlige livsproblem, men grunnene for å drikke var ikke fundamentalt andre enn de jeg kunne kjenne igjen både hos meg selv og andre som mener de ikke har noen problemer med sin drikking. Jeg ble enda mer forundret over hvordan alkoholavhengige, når de ble spurt, fortalte historier om hvordan drikkingen ga dem fornøyelser og gleder, og ikke bare ble opplevd som en nødvendig måte å mestre problemer på. Men de ble sjelden spurt om dette, og de opplevde sine gleder med drikkingen som illegitime, så lenge de åpenbart hadde alvorlige rusmiddelproblemer. For det andre er det en vanlig misoppfatning at de fleste rusmiddelavhengige er sosialt utslåtte personer slik vi kjenner dem igjen fra gatebildet. De fleste av de rusmiddelavhengige jeg traff på Rogaland A-senter, var i jobb og levde i en eller annen familiesituasjon. Det skyldtes ikke at Rogaland A-senter hadde mulighet til selv å velge ut hvilke klienter de ønsket å ta inn. Tvert om hadde de gjort seg svært tilgjengelige både for rusmiddelavhengige selv, pårørende og for henvisninger fra andre hjelpeinstanser. En korrigering av disse to vanlige misoppfatningene vakte først min interesse for selve prosessen fram mot at en person oppleves av andre og seg selv å ha et alvorlig rusmiddelproblem. Denne utviklingen var tydeligvis ikke en markert endring fra noe normalt til noe patologisk, men snarere en komplisert, gradvis prosess der mange forhold av både medisinsk, psykologisk, sosial og kulturell karakter spiller inn, og en prosess der objektive endringer i atferd tolkes svært ulikt av personene selv, av omgivelsene og av hjelpeapparatet. Dermed ble jeg interessert i den såkalte normale drikkingen i seg selv. For dersom det normale ikke er vesensforskjellig fra det som oppleves som problematisk og etter hvert en destruktiv avhengighet, så må vi primært forstå betydningen av den normale drikkingen i vårt samfunn for å forstå utviklingen mot den problematiske drikkingen. Ut fra sosial læringsteori er relasjonene til såkalte signifikante andre (Mead 1934) av stor betydning også for å forstå en problemutvikling. De primære signifikante andre finner en oftest i en persons oppvekstfamilie og i de aktuelle familierelasjoner. Det var da også en sterkt økende interesse for familieterapi ved Rogaland A-senter på denne tiden. Men også på andre arenaer etablerer vi relasjoner til signifikante andre; i - 8 -

12 venneflokken, i lokalsamfunnet, i fritidsorganisasjonen, og så videre. I vårt samfunn vil imidlertid de fleste voksne ha arbeidsplassen som en svært sentral livsarena. Arbeidslivet ble dermed i starten først og fremst tenkt som en utvidelse av det relasjonelle perspektivet i behandlingen. Snart skulle det imidlertid vise seg at dette var en arena av langt større betydning enn det hjelpeapparatet ofte forestiller seg. I hjelpeapparatet har en ofte en relativt ensidig forståelse av arbeidets betydning for rehabiliteringsprosessen. Arbeidsplassen blir i liten grad trukket med i forståelsen av utviklingen av rusmiddelproblemene og dermed blir det lett oversett at arbeidet og forholdet til arbeidsplassen kan være en av de problematiske relasjonene som en rusmiddelmisbruker sliter med. I forhold til rehabiliteringen framstår dermed det å beholde eller få et nytt arbeid, ofte som en avgjørende forutsetning for å lykkes, uten å problematisere hvilken relasjon rusmiddelmisbrukeren har til arbeidet og den aktuelle arbeidsplassen. Etter hvert som behandlerne ble mer opptatt av klientenes relasjoner til sin arbeidsplass og vi engasjerte oss i et tettere samarbeid med flere arbeidsplasser (samarbeid om enkeltklienter, veiledning og undervisning), forsto vi mer om hvilken komplisert rolle arbeidsplassen spiller i utviklingen av rusmiddelproblemer og at arbeid ikke nødvendigvis er en entydig ressurs i en rehabiliteringsprosess 2. I forhold til forebyggende arbeid og ut fra hjelpeapparatets målsetting om såkalt tidlig intervensjon overfor begynnende rusmiddelproblemer, forsto vi også hvor strategisk viktig arbeidslivet er. Godt forebyggende arbeid og effektiv tidlig intervensjon forutsetter at en kan kommunisere direkte med målgruppen over tid. I et moderne samfunn er arbeidsplassen en av de få arenaene der en kan møte og kommunisere med voksne mennesker over tid, uten at en i utgangspunktet er enige om at det foreligger et problem. 2 Gjennom et samarbeid som veileder og kollega med Hildegunn Sagvaag, har jeg hatt anledning til å studere nærmere hvordan relasjonene til arbeidet og arbeidsplassen både kan representere en ressurs og kan bidra på en negativ måte i utviklingen av et rusmiddelproblem. Hildegunn skrev en hovedfagsoppgave om temaet (Sagvaag 1997), og er nå i gang med et doktorgradsarbeid om det samme temaet

13 I arbeidslivet oppleves også mange av konsekvensene av rusmiddelproblemer. Det er en stor utfordring at slike konsekvenser blir forsøkt holdt skjult eller ikke blir tatt tak i. Men ofte opplevde vi at når problemene ble store nok, eller det hadde oppstått dramatiske konsekvenser, var det stor interesse for å gå inn i et samarbeid med fagpersoner fra rusfeltet. Verre var det å få aksept for at alkoholkulturen på arbeidsplassen kunne ha noe å si for utvikling av rusmiddelproblemer hos de ansatte eller at relasjonene til arbeidsplassen kunne fungere destruktivt i forhold til utviklingen av rusmiddelproblemene hos enkeltansatte. Men etter hvert som vår kunnskap om dette økte, ble det også en større interesse for å trekke alkoholkulturen på arbeidsplassen inn som et tema i det forebyggende arbeidet. I de første årene konsentrerte vi vårt arbeid om å undervise og veilede ledere og tillitsvalgte om rusmiddelmisbruk og avhengighet med det mål å få til en tidligere intervensjon ved begynnende rusmiddelproblemer blant ansatte. Etter hvert utviklet vi mer sofistikerte undervisningsmetoder og startet arbeidet med å utvikle primærforebyggende strategier, ofte i et tett samarbeid med utvalgte arbeidsplasser (Nesvåg, 1993). I dette utviklingsarbeidet måtte jeg fort erkjenne min egen manglende kunnskap, både om forebyggende arbeid generelt og om forholdet mellom alkoholbruk og arbeidsliv spesielt. Det ga støtet til ideen om å få i gang et større forskningsprosjekt om sammenhengen mellom alkoholbruk og arbeidsliv. Jeg hadde på dette tidspunkt (1995) gått over i en stilling ved det nyetablerte statlige kompetansesenteret ved Rogaland A-senter 3, og hadde dermed fått gode muligheter til å engasjere meg i denne typen arbeid. Samme året ble jeg tildelt et doktorgradsstipend innenfor rusmiddelforskningsprogrammet i Norges Forskningsråd og kunne gå i gang med grunnleggende forskning om temaet. Mangelen på kunnskap om gode strategier for forebyggende arbeid rettet mot rusmiddelbruk i arbeidslivet, ga støtet til å søke om støtte til å kunne gjennomføre større utviklingsprosjekt, der vi ønsket å utvikle og prøve ut nye forebyggingsstrategier på flere typer arbeidsplasser. Jeg hadde da (høsten 1996) igjen blitt ansatt ved 3 Det ble på dette tidspunkt etablert syv statlige kompetansesenter ved behandlingsinstitusjoner rundt om i landet, med oppgaver knyttet til forskning, undervisning og stimulering av forebyggende arbeid innefor rusfeltet

14 Rogalandsforskning og gjennom finansiering fra Arbeidsmiljøfondet i NHO kunne vi gå i gang med et ambisiøst utviklingsprosjekt på dette området. Dermed var jeg involvert i et omfattende forsknings- og utviklingsarbeid om temaet og det er dette arbeidet som danner grunnlaget for denne avhandlingen. 1.2 Målet med avhandlingen Det overordnede målet med denne avhandlingen er å få en bedre forståelse av forholdet mellom arbeid og alkoholbruk blant ansatte. Det vil si at jeg har ønsket å undersøke hvordan ulike forhold på arbeidsplassen og i arbeidslivet virker inn på bruken av alkohol blant de ansatte og hvordan denne bruken av alkohol blant de ansatte virker tilbake på arbeidsplassen. Både i tittelen på avhandlingen og flere steder i teksten bruker jeg begrepet alkoholkultur for å fange inn dette samspillet mellom arbeidsplassen og de ansattes alkoholbruk. Begrepet alkoholkultur er her ment å favne den gjensidige påvirkningen mellom de ansattes individuelle alkoholbruk og de felles alkoholbruks-mønstrene som vi finner på en arbeidsplass. Med mønstre mener jeg her to forhold; handlingsmønstre og mønstre av mening. Med handlingsmønstre forstår jeg hvordan den individuelle drikkingen i ulike sosiale sammenhenger aggregeres til drikkemønstre blant de ansatte og hvordan den enkelte ansatte påvirkes av og plasserer sin individuelle drikking innenfor disse aggregerte drikkemønstrene. Med mønstre av mening forstår jeg hvordan den mening aktørene tillegger sin og andres drikking på en arbeidsplass former mer eller mindre felles normer og forventninger til drikkingen og hvordan disse normene og forventningene igjen påvirker den enkeltes drikking. Ved å bruke kulturbegrepet på denne nokså vide og upresise måten, kan jeg komme i skade for å la begrepet favne for mye og dermed miste mye av sin analytiske kraft. Ut over i avhandlingen, og spesielt i analysekapitlene i del II, er imidlertid målet å utvikle en mer presis bruk av kulturbegrepet og hvordan alkoholkulturen påvirkes av og påvirker de ansattes alkoholbruk

15 1.3 Datagrunnlag og disposisjon Denne avhandlingen bygger på mange års arbeid innenfor temaet alkoholkultur og arbeidsliv. Det er imidlertid tre hovedprosjekt som har gitt det meste av det empiriske grunnlaget for avhandlingen: I perioden gjennomførte jeg et større grunnforskningsprosjekt finansiert gjennom et stipend fra Rusforskningsprogrammet i Norges Forskningsråd. En første del av dette prosjektet var en studie av rusmiddelmisbruk og arbeidsliv, basert på kvalitative intervju med åtte personer som var i behandling for sine rusmiddelproblemer ved Rogaland A-senter, og der rusmiddelbruken var blitt et tema på deres arbeidsplasser. Denne delen av prosjektet gjennomførte jeg sammen med Hildegunn Sagvaag som en del av hennes hovedfagsoppgave i sosialt arbeid (Sagvaag 1997). Hildegunn har senere tatt utgangspunkt i og utvidet dette materialet i sitt pågående doktorgradsarbeid. Denne studien viste seg imidlertid å ligge noe på siden av problemstillingene for min avhandling, men noe av datamaterialet fra studien er utnyttet i analysen av det jeg har kalt marginaliserte former for drikking i kapittel 11. Fra høsten 1996 gikk jeg i gang med hoveddelen av prosjektet. I perioden gjennomførte jeg omfattende feltarbeid på to arbeidsplasser, med deltakende observasjon, intervjuer og små spørreskjemaundersøkelser. Rammene for og metodene i disse feltarbeidene er presentert i del II, kapittel 8. Dette prosjektet ga et omfattende og detaljert materiale om bruken av alkohol på disse to arbeidsplassene. I den samme perioden gikk vi ved Rogalandsforskning i gang med et stort prosjekt, finansiert av Arbeidsmiljøfondet i NHO, med det mål å utvikle en metodikk som bedrifter kunne ta i bruk for å etablere en konstruktiv og offensiv rusmiddelpolitikk og drive et effektivt rusmiddelforebyggende arbeid. Prosjektet bygget på et aksjonsforskningsdesign og involverte åtte bedrifter i tre bransjer. Sammen med representanter fra ledelsen og de ansette fikk vi kartlagt alle de situasjoner der alkoholbruk inngikk i tilknytning til arbeid i de åtte bedriftene (se mer detaljert om metodikken i prosjektet i kapittel 5.) Dette ble et viktig materiale for å få en oversikt over alkoholbruken i norsk arbeidsliv. Til slutt i , gjennomførte jeg sammen med min kollega, Terje Lie, en landsdekkende spørreskjemaundersøkelse om rusmiddelvaner blant ansatte i norsk privat arbeidsliv. Også denne undersøkelsen var finansiert av Arbeidsmiljøfondet i

16 NHO. Denne undersøkelsen ga et omfattende og representativt materiale om alkoholbruken blant de ansatte i norsk privat arbeidsliv, som også var mulig å sammenligne med resultater fra den internasjonale forskningslitteraturen. Til sammen bygger dermed denne avhandlingen på et bredt spekter av metoder. Metodene spenner fra intensive, kvalitative dybdestudier av to spesifikke arbeidsplasser med relativt få ansatte, til en kvantitativ oversiktsstudie med et utvalg som representerer alle ansatte i norsk privat arbeidsliv. Dessuten spenner metodene fra endringsorientert aksjonsforskning til tilbaketrukket grunnforskning. Denne metodetrianguleringen innebærer at de samme problemstillingene belyses ut fra ulike metodiske innfallsvinkler og med ulike typer data. Det har vært en stor utfordring å kunne presentere et så omfattende og variert materiale innenfor rammene av en avhandling. Jeg har derfor valgt å dele avhandlingen i to hoveddeler. Del I har et makro og kvantitativt perspektiv på alkoholkulturer i arbeidslivet. Det første kapittelet i denne delen beskriver overordnete utviklingstrekk i arbeidslivet som har virket inn på utviklingen av anledninger for bruk av alkohol i tilknytning til arbeid. Disse endringene er knyttet til nye produksjonsformer og markedsforhold, nye organisasjonsformer og ledelsesstrategier, nye krav til kunnskap og ferdigheter, og nye typer sosiale relasjoner, former for fellesskap og identitet i tilknytning til arbeid. Jeg viser hvordan disse endringene virker inn på antall og typer anledninger for bruk av alkohol i tilknytning til arbeid, og på utviklingen av normer og forventninger om slik alkoholbruk. Her bruker jeg mest materialet fra det utviklingsprosjektet der vi kartla alkoholbruken i åtte ulike bedrifter. Men jeg trekker også veksler på annen arbeidslivsforskning ved RF og fra andre forskningsmiljø. Kapittel 3 og 4 gjennomgår den internasjonale forskningslitteraturen om sammenhengene mellom alkoholbruk og arbeidsliv. Kapittel 3 tar for seg hvordan ansattes alkoholbruk påvirker arbeidsplassen, og da mest den negative påvirkningen i form av fravær, ulykker og produktivitet. Kapittel 4 handler om hvordan ulike forhold på arbeidsplassen virker inn på de ansattes alkoholbruk. I kapittel 5 presenterer jeg metodene som ble brukt i aksjonsforskningsprosjektet og i den landsdekkende

17 spørreskjemaundersøkelsen, mens kapittel 6 presenterer og drøfter resultatene fra disse to prosjektene i lys av resultatene fra den internasjonale forskningslitteraturen. Utviklingstrekkene i arbeidslivet med betydning for de ansattes alkoholbruk, resultatene fra den internasjonale forskningslitteraturen og våre egne kvantitative undersøkelser, danner bakteppet for den detaljerte kvalitative studien av alkoholkulturer på to ulike arbeidsplasser, som presenteres i del II. Denne delen av avhandlingen tar utgangspunkt i det såkalte kulturperspektivet (the cultural approach) i den internasjonale forskningslitteraturen om arbeidsliv og rusmiddelbruk, og holder dette opp mot teoretiske perspektiv i antropologiske studier av rusmiddelbruk. Disse perspektivene settes inn i en videre teoretisk ramme for forståelsen av forholdet mellom individuell handling, sosiale fellesskap og den felles mening som tillegges og påvirker den enkeltes handlinger. Dette teoretiske rammeverket presenteres i kapittel 7. I kapittel 8 presenteres rammene for og metodene som ble brukt i de to feltarbeidene. Jeg legger her spesiell vekt på hvordan mine muligheter for datainnsamling og fortolkning ble påvirket av den relasjonen jeg hadde til de to arbeidsplassene i utgangspunktet, og den rolle- og relasjonsutviklingen som skjedde i løpet av feltarbeidene. Videre presenteres det empiriske materialet om alkoholbruken på de to arbeidsplassene (kapittel 9). I kapittel 10 og 11 presenteres analysen av hvordan alkoholbruken påvirker og påvirkes av de formene for sosialitet og fellesskap som har utviklet seg på de to arbeidsplassene og den mening som tillegges og påvirker drikkingen. Til slutt i kapittel 12, gis en oppsummering av hele avhandlingen hvor jeg trekker konklusjoner om den gjensidige påvirkningen mellom forholdene på arbeidsplassen og de ansattes alkoholbruk

18 DEL I

19

20 2 Arbeidslivet som ramme for alkoholbruk Restriktive holdninger og formelle regler om alkoholbruk i arbeidstiden, er trolig en av årsakene til at forbruksnivået for alkohol er lavt i Norge, sammenlignet med andre vestlige land. Men slik har det ikke alltid vært. Også i Norge har alkoholforbruket vært betydelig høyere enn dagens forbruk, særlig i perioder med store endringer i arbeidslivet og i samfunnslivet for øvrig (Bing 1993). Den store industrialiseringsperioden på midten av 1800-tallet, er et eksempel på en periode med et svært høyt alkoholforbruk. Mer lokalt har vi opplevd perioder med høyt alkoholforbruk i forbindelse med lokale industrireisinger både i eldre og nyere tid, f.eks. nå sist i den første fasen av oljeindustriens oppbygning (Smith-Solbakken 1996). Både i et historisk og samtidig perspektiv, ser vi at arbeidsplassen er viktig for forming av dominerende vaner, normer og forventninger om alkoholbruk og dens effekter. I dagens arbeidsliv ser vi to motstridende utviklingstrekk når det gjelder alkoholbruk. På den ene siden forsterkes holdninger om at alkoholbruk i arbeidstiden ikke kan aksepteres, også i bransjer og på arbeidsplasser der det tidligere var en viss aksept for bruk av alkohol også i arbeidstiden. De aller fleste norske arbeidsplasser har formelle regler eller sterke uformelle normer om dette, med høy legitimitet blant både arbeidsgivere og ansatte. En landsrepresentativ undersøkelse om folks holdninger til alkoholbruk i ulike situasjoner (MMI/Alkokutt 1999), viste at 94% av de spurte mente at man bør la være å drikke alkohol når man er på jobben. På den annen side har det skjedd store endringer i arbeidslivet som har skapt en rekke nye anledninger for bruk av alkohol i situasjoner som er mer eller mindre tilknyttet arbeidet. Felles for mange av disse nye situasjonene, er at de befinner seg i grenselandet mellom det som oppfattes som arbeidstid og det som oppfattes som fritid. I slike situasjoner er holdningene til alkoholbruk en helt annen. I MMI-undersøkelsen var det bare 11% som mente man ikke børe drikke alkohol når man er på firmafest. Et annet eksempel, om ikke på bruk av alkohol så i alle fall at alkoholen spiller en selvfølgelig rolle på arbeidsplassen, er vinlotteriene. Det er faktisk langt mellom de arbeidsplassene som ikke har vinlotteri i en eller annen form

21 Blant både arbeidsgivere og ansatte er det stor usikkerhet om det skal etableres en ytre regulering av dette alkoholforbruket og hvilke former for regulering som eventuelt kunne være effektive og legitime. 2.1 Alkoholpolitikk og arbeidsliv Den sterke mobiliseringen mot alkoholbruk i arbeiderbevegelsens barndom, var en del av en politisk kamp for frigjøring. Mobiliseringen uttrykte også en omsorg for enkeltindivider som sto i fare for å få sine liv ødelagt av alkoholproblemer. Fram mot 1990-tallet har perspektiver på allmenn helserisiko og sikkerhet, blitt et viktigere grunnlag for myndighetenes alkoholpolitikk 4. Gjennom fokuseringen på sammenhengene mellom alkoholbruk og folkehelse (Edwards m.fl og Babor m.fl. 2003), ble mye av oppmerksomheten flyttet fra alkoholproblemer hos enkeltpersoner som trussel mot den sosiale orden, til det totale alkoholkonsum som trussel mot befolkningens liv og helse. Tilbudet av alkohol ble forsøkt begrenset gjennom avgifter, monopol på omsetning, restriksjoner på salgs- og skjenketider osv. Men ideologien bak så både ut til å være solidariteten med storforbrukere og folk i risikosonen, og fokus på risikoen ved all alkoholbruk. Norsk arbeidsliv har i liten grad tatt opp i seg folkehelseperspektivet. Utformingen av bedriftenes alkoholpolitikk har som oftest skjedd med referanse til risikoen for ulykker og for et kvalitativt dårlig arbeid. I så måte burde fokus være på hvordan all bruk av alkohol innebærer en slik risiko. Men i den praktiske utformingen av denne politikken, ser vi at de fleste bedrifter ensidig blir opptatt av ansatte med uttalte misbruksproblemer. Dermed blir bedriftenes politikk for alkoholbruk og arbeid, i liten grad opplevd som aktuell for det store flertall av ansatte. I den grad bedriftene har forsøkt å gå inn i et primær-forebyggende arbeid rettet mot alle ansatte, har de støtt på den motsetning mellom ulike sett av etiske kriterier som Pekka Sulkunen (1997) peker på: På den ene siden har myndighetene (eller ledelsen i 4 I de siste årene er dette en politikk som har fått stadig mindre legitimitet i befolkningen og virkemidler som høye priser og begrenset tilgjengelighet brukes i mindre grad for å begrense alkoholforbruket og dermed skadevirkningene ved bruk av alkohol

22 arbeidslivet) kunnet lage regler og begrensninger på alkoholforbruket gjennom å henvise til de negative konsekvenser forbruket har for samfunnet og dets innbyggere (bedriften og dens ansatte). På den annen side har vektleggingen av den enkelte borgers individuelle rettigheter utviklet seg til en individualisme der ansvaret for egne handlinger helt og holdent legges på den enkelte. Idealet for mange moderne forebyggingsstrategier er dermed å informere innbyggerne om risikoen ved alkoholbruk heller enn å formidle klare moralske standpunkt. Det skal være opp til den enkelte å foreta valg ut fra denne kunnskapen. Men dette fører til minst to typer problemer. For det første er vi svært ambivalente til hvilke verdier vi legger til grunn for våre valg. For det andre er konsekvensene av de valgene vi gjør, avgjørende for våre medmenneskers muligheter til å leve sine liv som de ønsker. Og som Sulkunen har sagt, leder dette oss inn i et etisk paradoks: In the postmodern society of individual freedom, increasing regulation of private life by laws and rules is an indication of our increased moral ambivalence. (Sulkunen 1997, 1121) Det er selvsagt svært vanskelig å skulle skape legitimitet for alle disse lover og regler, når det ikke samtidig forsøkes etablert et felles moralsk grunnlag for dem. Sulkunens eget forslag til hvordan man kan komme seg ut av dette paradokset, er ved henvisning til Durkheim, som minner om at etiske avgjørelser (etablering av et felles moralsk grunnlag) belong to the sphere in which community is maintained. Slike samfunn eller fellesskap opprettholdes og nyutvikles også i et individualistisk massesamfunn, ja kanskje nettopp der (Maffesoli 1996). Arbeidsplassen er i så måte en av de viktigste arenaene for dannelse av fellesskap i det såkalte postmoderne samfunnet. Men skal arbeidsplassen kunne utnyttes som en arena for etablering av felles moralske grunnlag om alkoholbruk, må det tas hensyn til de endringer i arbeidslivet som skaper nye rammer for alkoholbruk i tilknytning til arbeid. 2.2 Et arbeidsliv i forandring I en studie fra Danmark, har Hanne Colling (1989) vist hvordan endringer i dansk arbeidsliv har ført til store endringer i alkoholforbruket på danske arbeidsplasser. Selv om utgangspunktet er langt mer liberalt enn på norske arbeidsplasser, er det likevel mange av de samme utviklingstrekkene som går igjen både i Norge og Danmark

23 Colling studerte fire grupper av arbeidsplasser 5 med ulike utgangspunkt og ulike utviklingstrekk: Gjennomgående fant hun at kvinnedominerte service-arbeidsplasser alltid hadde hatt restriktive alkoholvaner. 6 Colling mente dette i stor grad kunne forklares med en tradisjonell kvinnerolle preget av et forsiktig alkoholforbruk. På de mange arbeidsplasser som tradisjonelt hadde hatt svært liberale alkoholvaner, var det en rekke forhold som hadde ført til mer restriktive holdninger, vaner og formelle regler om alkoholbruk i tilknytning til arbeidet: Ny teknologi med større krav til konsentrasjon og årvåkenhet krevde edrue ansatte. Det samme gjorde større krav til kundeservice og mer direkte kundekontakt. Mindre fysisk hardt arbeid hadde redusert ølets rolle som tørsteslukker. Colling hevdet også at større vekt på individuelle jobbprestasjoner hadde synliggjort vaner hos den enkelte ansatte som kunne redusere prestasjonsevnen. På moderne høyteknologiske arbeidsplasser hadde disse kravene alltid vært svært høye. Det var da også på disse arbeidsplassene at Colling fant de mest restriktive holdningene og de klareste reglene mot alkoholbruk på arbeidsplassen. På norske arbeidsplasser, er det ikke gjort tilsvarende historiske studier. Men eldre arbeidstakere på de arbeidsplassene som har inngått i våre forsknings- og utviklingsprosjekt, har fortalt om lignende utviklingstrekk og har lagt vekt på de samme forklaringsfaktorene for endringer i restriktiv retning, også på norske arbeidsplasser. Disse endringene inngår i en større utviklingstrend, der det blir stilt stadig større krav til den enkelte ansatte, både når det gjelder sikkerhet, kvalitet på utført arbeid og korrekt opptreden overfor kunder og samarbeidspartnere. Både i Norge og i mange andre land, ser vi hvordan alkoholbruk i direkte sammenheng med utførelse av arbeidet, er blitt mindre vanlig. De kravene arbeidet stiller, utelukker 5 De fire gruppene av arbeidsplasser var en gruppe tradisjonelle, mannsdominerte produksjonsbedrifter, en gruppe tradisjonelle, kvinnedominerte servisebedrifter, en gruppe nyhetsbedrifter og en gruppe høyteknologiske bedrifter. 6 Colling tar ikke opp problemstillingen om kvinner i stedet bruker andre typer rusmidler. Vi vet, for eksempel, at kvinner har et høyere forbruk av vanedannende legemidler enn menn

24 alkoholbruk. I Norge har dessuten reglene eller normene om alkoholbruk i tilknytning til arbeid, en sterk oppslutning. I andre land med lange tradisjoner for f.eks. å spise lunsj på kafé, pub eller restaurant, er det til og med blitt mindre vanlig å drikke alkohol til maten. Men utover på nitti-tallet har vi begynt å oppleve utviklingstrekk som har ført til en mer omfattende alkoholbruk i tilknytning til arbeid. Disse endringene har skjedd både i forholdet mellom bedriften og dens omgivelser og internt i de fleste bedrifter. Mest påfallende er det store antallet anledninger for bruk av alkohol i tilknytning til arbeidet. Men fremdeles er det stor variasjon i hvor mange anledninger det er for bruk av alkohol i ulike bedrifter og i hvor stort alkoholforbruk dette fører til for ulike grupper ansatte. Denne utviklingen skyldes endringer som har omformet arbeidslivet på en svært grunnleggende måte. 2.3 Internasjonalisering av markeder og produksjon Internasjonaliseringen av arbeidslivet viser seg på mange måter. Eierskapet er blitt mer internasjonalt. Bare i perioden fra 1997 til 2001 økte norske aksjeinvesteringer i utlandet fra 185 til 627 milliarder kroner. Selv om investeringer fra oljefondet står for svært mye av dette, så har også de øvrige norske investeringer i utlandet økt svært mye. Verdien av eksporten av norske varer og tjenester har også økt svært mye. Selv når en ikke regner med olje- og gassindustrien, økte eksportverdien i denne perioden fra 169 til 216 milliarder kroner. Dette er en langt høyere veksttakt enn produksjonsveksten rettet mot hjemmemarkedet. Tidligere var det stort sett toppledelse og salgsfolk som representerte bedriften i de internasjonale kontaktene. For stadig flere eksportprodukter kreves det nå en stor tilpasning til den enkelte kunde. Det har ført til at deler av produksjonen, så som installasjon, opplæring og vedlikehold foregår ute hos kundene. Dermed vil også mange nye typer ansatte, så som produksjonsarbeidere og servicefolk, bli trukket inn i bedriftens internasjonale virksomhet. Et godt eksempel i så måte er en av teknologibedriftene i vårt aksjonsforskningsprosjekt, der enkelte ansatte som arbeidet med installasjon av produkter hos utenlandske kunder, hadde opp mot 180 reisedøgn pr. år

25 Denne utviklingen gjelder i mange bransjer. Oljeindustrien er en ekstremt internasjonalt orientert industri. Alle selskap har forretningsvirksomhet i ulike land. Store deler av den norske industrien eksporterer nesten hele sin produksjon. Ofte er dette bedrifter som startet som lokale bedrifter for en generasjon siden. Deretter har de utviklet høyteknologiske produkter for et internasjonalt marked. I dag er mange av disse bedriftene deler av internasjonale konsern og eksporterer sin produksjon til land i flere verdensdeler. Også i mange andre bransjer har bedriftene mange internasjonale forbindelser, gjennom import og eksport av varer og tjenester og gjennom faglige kontakter (import og eksport av kompetanse). Men det er ikke bare kontakten med et mer alkohol-liberalt arbeidsliv i andre land, som gjør at internasjonaliseringen fører til flere anledninger for bruk av alkohol. Andre forhold ser ut til å spille en større rolle, så som økningen i antall arbeidsreiser, den omfattende representasjonen i kontakten med kunder og leverandører og utviklingen av et internasjonalt arbeidsmarked. Antall arbeidsreiser til og fra utlandet har økt svært mye de siste årene. De siste ti årene har antallet passasjerer med rutefly mellom Norge og utlandet blitt fordoblet. Slike utenlandsreiser bringer med seg mange av de samme anledningene til alkoholbruk, som det feriereiser gjør. For det første er reisen et brudd med de rutiner som den faste arbeidsdagen innebærer. Og selv om det også kan gå rutine i utenlandsreiser for dem som reiser mye, vil nok slike reiser ha et visst preg av avbrekk og friminutt fra den faste arbeidsrutinen. For det andre er det nesten selvsagt at det skal brukes alkohol på selve reisen, ombord i fly og ved opphold på flyplassene. Og for det tredje gir måltidene på hotell og restauranter helt andre anledninger til å drikke alkohol, enn det bedriftens kantine og måltidene hjemme gjør. Relasjoner til utenlandske leverandører, kunder og samarbeidspartnere bygges opp gjennom en omfattende sosial kontakt i vert-gjest-situasjoner, der restaurant-besøk og pub-besøk ser ut til å være den helt dominerende sosiale situasjonen. For ansatte som reiser mye, gir dette en stort antall anledninger for alkoholbruk i tilknytning til arbeid. I løpet av fem år fram til 2001, økte utenlandske investorer sine eierinteresser i Norge fra 43 til 82 milliarder kroner og flere arbeidstakere fra andre land kommer inn i norske bedrifter. Disse arbeidstakerne har med seg andre vaner og holdninger til rusmidler, enn

26 det norsk arbeidsliv er vant med. Dersom arbeidstakerne er kommet inn enkeltvis gjennom innvandring eller som asylsøkere/flyktninger, vil nok presset være stort på at deres vaner og holdninger skal tilpasses dominerende vaner og holdninger i norsk arbeidsliv. Noe helt annet blir det dersom de utenlandske arbeidstakerne kommer inn som en større samlet gruppe på kortere arbeidsoppdrag, slik det har skjedd i forbindelse med mange store utbyggingsprosjekt i oljeindustrien. Slike grupper av arbeidstakere blir ofte innkvartert i spesielle brakkeleirer og lignende. På den måten blir presset om å tilpasse seg norske rusvaner mindre enn om de skulle bodd spredt i annen bebyggelse. Men ofte har både norske arbeidsgivere og arbeidstakere vært usikre på hvordan de skal forholde seg til alkoholvanene til slike utenlandske arbeidstakergrupper. Vi står overfor en litt annen situasjon når utenlandske arbeidstakere er kommet inn som eksperter eller som ledere i norsk arbeidsliv. Dette kan være utenlandske eksperter i norskeide bedrifter eller grupper av utenlandske eksperter og utenlandske ledere i de norske avdelingene av utenlandske, multinasjonale selskap. Da har det oppstått en mer gjensidig påvirknings-situasjon i forhold til hvordan alkoholbruk i tilknytning til arbeid skal vurderes og reguleres. På den ene siden kan vi tenke oss at utenlandske ledere og eksperter har måttet endre på sine holdninger og vaner, som en del av en påkrevd tilpasning til norsk arbeids- og samfunnsliv. På den annen side kan vi tenke oss at de utenlandske ekspertene og lederne har hatt en innvirkning på tradisjonelle norske holdninger, og da først og fremst på hvordan alkoholservering skal inngå i sosiale anledninger i tilknytning til arbeidet. 2.4 Økte krav til fleksibilitet Den såkalte normalarbeidsdagen opptok i industrialiseringens første tidsepoke det meste av de ansattes våkne del av døgnet. Arbeidernes tid besto av to kategorier; yrke og helg. Alkoholbruk ble for de aller fleste knyttet til en markering av overgangen mellom disse to fasene. Alf Prøysen har treffende skrevet visa om Gudskjelov-kvelden. Drikkingen denne kvelden i uka kunne i stor grad forstås som en liminal fase i et overgangsrituale, fri fra de normer om avhold som både skulle prege arbeidet og feiringen av den kristne helg (Van Gennep 1960)

27 Kampen for en reduksjon av normalarbeidsdagen, var en kamp for å gi arbeiderne mulighet til å fylle livet med noe mer enn arbeid, spising, soving og en kort gudskjelov kveld. Mer fritid og større kjøpekraft bidro utvilsomt til et høyere alkoholkonsum i Norge. Men forestillingene om klare grenser mellom arbeidstid og fritid, ble fortsatt opprettholdt. Dermed kunne også de klare holdningene mot alkoholbruk i arbeidstiden opprettholdes og utvikles. Typisk nok finner vi unntakene fra dette i forbindelse med overtid. I mange bransjer, spesielt blant håndverkere, var det lenge stilltiende akseptert at man kunne drikke øl under overtidsarbeid. I flere av bedriftene i vårt aksjonsforskningsprosjekt fortelles det om hvordan dette var vanlig til langt inn på 60-tallet. Men etter hvert skjerpet bedriftene kraftig inn på hva de ville akseptere av slike vaner og i dag er det å drikke i forbindelse med overtid så godt som helt forsvunnet. I bedriftene ble det også pekt på at økt bruk av privatbil til og fra jobb, bidro til at det ble mindre vanlig med drikking under overtidsarbeid. De endringene i arbeidstidsordninger som vi i dag opplever, er av en helt annen karakter enn tidligere og går ofte under samlebetegnelsen fleksibilisering (Atkinson 1984). Det er særlig tre typer av fleksible arbeidstidsordninger, som har skapt endringer i oppfatningen av hva som er arbeidstid og hva som er fritid; 1) fleksitid på de faste arbeidsplassene, 2) arbeid ut over normalarbeidstid i konsentrerte arbeidsperioder, ofte borte fra den faste arbeidsplassen, avløst av lengre avspaseringsperioder og 3) hjemmekontor uten faste arbeidstider. Alle disse fleksible arbeidstidsordningene har til hensikt å tilpasse utnyttelsen av arbeidsstyrken til nye produksjons- og organisasjonsformer. Dette er endringer som gir mange nye anledninger for alkoholbruk i slike sammenhenger. Spesielt i forbindelse med større prosjekt eller oppstarten av viktige arbeidsoppgaver, knytter det seg mange anledninger til det som kalles kick-off - arrangement, til markeringer og feiringer ved ulike milepæler i prosjektene og til den økte sosiale kontakten mellom prosjektmedarbeidere i hektiske arbeidsfaser, ofte borte fra det faste arbeidsstedet. For bedriftene gir de uklare grensene mellom hva som er fritid og hva som er arbeidstid, mindre muligheter til å utøve kontroll gjennom regler for hva som skal være tillatt av f.eks. alkoholbruk i tilknytning til arbeidet. Hva med alkoholbruk innenfor det som er definert som normalarbeidstid, når den ansatte har valgt å slutte tidligere en dag? Hva

28 med alkoholbruk på arbeidsplassens brakke eller på hotellrommet under en konsentrert arbeidsperiode? Og hva med alkoholbruk når den ansatte arbeider på sitt hjemmekontor på kveldstid eller i helger? Alle disse situasjonene ligger i et grenseland for hva som skal oppfattes som arbeidstid og som bedriften legitimt har kunnet regulere. 2.5 Økte krav til kompetanseutvikling, samarbeid og teamutvikling Dagens arbeidsliv stiller krav om stadig utvikling og endring av de ansattes faglige kompetanse. Flere grupper av ansatte sendes derfor på kurs og seminarer. Under slike arrangement legges det også nesten alltid opp til anledninger av mer sosial karakter, der alkoholbruk ofte inngår. Alkoholbruk i slike sammenhenger var noe av det første som kom fram i kartleggingene i bedriftene. I mange sammenhenger ble det lagt stor vekt på betydningen av denne sosiale delen. For bedriftene kan det derfor være vanskelig å legge store begrensninger på alkoholforbruket ved slike anledninger, selv om det skulle redusere utbyttet av det faglige programmet. Mer komplekse og fleksible arbeidsorganisasjoner krever også nye strategier for koordinering av arbeidsoppgaver. I mange bedrifter bygges hierarkiene ned og selvstyre får en mer sentral plass. Arbeidet organiseres gjennom prinsipper om fleksibel utnyttelse av ansattes bidrag til verdiskapning i ulike produksjonsprosesser. Ledelsen i bedriftene kan dermed ikke lenger basere styringen på ordregiving og standardisering av arbeidsoppgaver. Kravene til koordinering av ansattes bidrag i ulike arbeidsprosesser med ulik varighet, har ført til utviklingen av mer sosialt og kulturelt komplekse arbeidsorganisasjoner. Prosessorganiseringen krever nemlig ansatte som stadig inngår i nye sosiale relasjoner, relaterer seg til nye sosiale fellesskap og møter personer og organisasjoner med andre kulturelle verdier og annen kulturell kunnskap. Dermed oppstår det paradokset Mintzberg har beskrevet (1983), ved at direkte tilpasning mellom dem som utfører arbeidsoppgavene blir det viktigste koordineringsprinsippet, både i den aller enkleste arbeidsorganisasjonen (fordi det ikke trenges noe annet) og i den aller mest komplekse (fordi verken overordnet ledelse eller standardisering av arbeidsoppgaver blir tilstrekkelige)

29 Nå har nok direkte tilpasning mellom dem som utfører arbeidsoppgavene alltid vært en nødvendig form for koordinering, og da som et supplement til overordnet ledelse og standardisering, fordi det alltid er sider ved arbeidet som disse koordineringsformene ikke klarer å ivareta. Dermed har det også alltid vært nødvendig at ansatte har innehatt den kompetanse av emosjonell, sosial og kulturell karakter, som slik koordinering krever. Men utviklingen i arbeidslivet har gjort slik kompetanse stadig viktigere, både fordi kompleksiteten i organisasjonene krever mer koordinering basert på slik kompetanse, og fordi prosessorganiseringen og endringstakten stiller de ansatte overfor stadig nye relasjoner og fellesskap som de må forholde seg til (Sennet 1998). Ønsket om å utvikle bedre samarbeid og team eller lagånd, har ført til en markert økning i antallet anledninger til alkoholbruk. Det arrangeres alt fra samlinger der det faglige programmet dominerer og det sosiale har en liten plass, til arrangement med utelukkende sosialt innhold. De tradisjonelle arrangementene av denne typen, så som julebord og sommeravslutninger finnes i svært mange bedrifter. Disse arrangementene har nesten utelukkende preg av markering, fest og belønning. Teamutviklings-arrangementene er mer en type samlinger der en ønsket å fremme utviklingen av gode relasjoner mellom ansatte, og opplevelse av fellesskap knyttet til arbeid og tilhørighet til den bedriften en arbeidet i. Svært ofte blir slike arrangement dominert av måltid med alkoholservering eller av bare alkoholservering, som blir oppfattet som den beste og sikreste måten å få dette til på. I mange bedrifter har alkohol fått en svært sentral rolle i slike sammenhenger, og man kan nesten ikke tenke seg slike arrangement uten alkoholservering (Leitao & Nesvåg 1998). 2.6 Kollegiale fellesskap og identitet knyttet til arbeid Fram mot slutten av 70-tallet var det mange som spådde overgangen til fritids- og konsumentsamfunnet (Veblen 1970), der identitet og fellesskap ville bli knyttet til fritidsarenaen og ikke arbeidsarenaen. 80-tallet viste med all tydelighet at høyt privat forbruk av alle slags varer og tjenester, i aller høyeste grad kunne kombineres med en enda sterke identitetsmessig og fellesskapsmessig tilknytning til arbeidet. Det var heller familie- og vennerelasjonene som fikk lide. Det var den individualiserte og suverene konsument og produsent som ble idealet (du Guy 1996)

30 Men her ser vi en interessant dobbelhet. Nettopp ved en sterk identifisering og deltakelse i fellesskap, kan en finne grunnlaget for å leve ut de individualiserte idealer. Tilknytningen til arbeidsplassen, eller tidligere arbeidsplasser, blir opprettholdt gjennom kollegiale fellesskap langs mange dimensjoner, så som vi i denne avdelingen, denne faggruppen, på dette prosjektet, oss jentene på arbeidsplassen, vi gamlegutta, vi som er i opposisjon til sjefen osv. Utviklingen på dette området ser imidlertid ut til å være sterkt preget av hvilken livsfase de ansatte er i (se Roman & Blum 1992, for en drøfting av forholdet mellom arbeid, livsfaser og alkoholbruk). I perioder med store familieforpliktelser (f.eks. i småbarnsperioder) har kanskje de fleste kolleger lite sosial omgang med hverandre ut over arbeidstiden, mens i andre perioder er den sosiale omgangen langt mer omfattende. Den sterke kollegiale tilknytningen dyrkes på mange måter. Det meste av den sosiale kontakten skjer gjennom selve arbeidet og i arbeidstiden. Men man treffes også på byen, eller hjemme hos hverandre eller reiser på en helgetur sammen. Og ved nesten alle disse anledningene inngår bruken av alkohol. 2.7 Oppsummering Utviklingstrekk i arbeidslivet og deres betydning for å skape anledninger for bruk av alkohol i tilknytning til arbeid, gir et sammensatt bilde. De senere års utvikling i Europa og den lengre historiske utviklingen i Norge viser at alkohol i stadig mindre grad har blitt brukt i direkte forbindelse med utførelse av arbeidet. Både vaner og normer er helt entydige; alkohol og arbeid hører ikke sammen. På den annen side er det flere utviklingstrekk i arbeidslivet som har gitt en sterk økning i antall og typer anledninger og mer liberale normer for bruk av alkohol i tilknytning til arbeid, så som økt reisevirksomhet, utenlandske ansatte med andre normer og vaner, mer representasjon gjennom tettere forretningssamarbeid, utvisking av grensene mellom hva som er arbeid og hva som er fritid gjennom mer fleksitid, større variasjon i arbeidstidsordninger og mer arbeid utført utenfor det faste arbeidsstedet, flere sosiale anledninger knyttet til kurs, seminar, teamutvikling og både formelle og uformelle fester og sammenkomster mellom kolleger. Antallet anledninger for bruk av alkohol i slike situasjoner, i gråsonen mellom hva som er arbeid og hva som er fritid, varierer mye både fra arbeidsplass til arbeidsplass og mellom ulike kategorier og grupper av ansatte