TEMA: MUSEER OG FORSKNING

Transkript

1 Museumsnytt Årgang 50 Nr 1: 2001 TEMA: MUSEER OG FORSKNING

2 Innhold Medieviteren Anders Johansen ønsker mer forskning om museer, og reagerer på det han ser som museenes kvelende enighet i synet på historie, tradisjon og identitet. Side Museumsnytt Museumsnytt nr årgang Utgiver: Norges museumsforbund i samarbeid med Norsk ICOM Redaktør: Leif Anker «Brød af Sten og Aand af Striler» Fiskarbonden gjennom 1000 år er Hordamuseets nye permanente utstilling. Åse Enerstvedt anmelder utstillingen og spør om blant om hva slags forskning som ligger bak. Side Vibeke ønsker velkommen... s. 4 Draktforsking ikkje heilt på alvor?... s. 7 Forskningsbasert formidling alltid god... s.10 Museumsforskning i museene eller om museene?... s 12 Museumsforskning sur plikt eller attraktiv rettighet?... s.14 «Brød af Sten og Aand af Striler»... s.16 Mote i perspektiv?... s.18 Nytt fra Museumsforbundet... s.20 Nytt fra ICOM... s.20 Nytt fra Norsk museumsutvikling... s.21 Museumssamling av fugl fortsatt gode miljøprøvebanker?... s.23 Kulturlandskapet på museum... s.24 Konservering og forskning om kunst på papir... s.26 Naturhistoriske museer naturens skattkamre?... s.28 Aktuelt... s.30 Redaksjonsråd: Roy Høibo Vibeke Mohr Hans Arne Nakrem Per B. Rekdal Redaksjon, abonnement og annonser: Ullevålsvn Oslo Telefon: Telefaks: E-post: museumsnytt@museumsforbundet.no Design, repro: Renessanse Media Trykk: PDC Tangen Pris abonnement: kr 180 Pris annonser: 1/1 side kr 6000,- (farge) / kr 4000,- (s/hv) 1/2 side kr 4000,- (farge) / kr 2500,- (s/hv) 1/4 side kr 2500,- (farge) / kr 1500,- (s/hv) Stillingsannonser halv pris Bankgiro: Museumsnytt kommer ut 6 ganger i året ISSN Opplag: 2700 Museumsnytt 2/2001 kommer ut ultimo mai Manusfrist 6.april Forsidebilde: Pinnsvinpinner parasemia plantaginis er utbredt over hele landet. Fra den systematiske samling ved Universitetets naturhistoriske museer, Oslo. (Foto: Geir Sørlie) 2

3 FREMMED KULTUR? 26. januar i år ble 15 år gamle Benjamin Labaran Hermansen knivdrept på Holmlia i Oslo. Han hadde annen hudfarge enn flertallet av dem som bor i landet. Bak udåden sto etter alt å dømme nynazistiske gjerningsmenn. Landet rundt har folk markert sin avsky i de største demonstrasjonstogene i etterkrigstiden. Statsministeren ser drapet som et tidsskille, kronprinsen tar til orde for at den enkelte går i seg selv. Politikere som få, om noen, ville mistenke for å kjempe for et fargerikt fellesskap, har funnet det opportunt å bedyre sin anti-rasisme. Det er ikke vanskelig å ta avstand fra nynazistene med deres hakekors og livsfornektende ideer om den hvite «rases» overlegenhet. Men hva med den tolererte rasismen? Under tittelen «De sier det var første gang» skriver Aftenposten 3.februar at «hvite nordmenn har drept, truet, stukket ned satt fyr på og banket opp svarte mennesker i mange tiår». Betegnelsen «fremmedkulturell» er den aksepterte nytale for «svarting», oss hvite og de andre. Purrer en på behandling av visum for besøkende fra Marokko og har mørkt hår og øyne, kan en bli spurt av fremmedpolitiet om en er etnisk norsk. Meningen er ikke til å misforstå, ubevisst eller ikke. Landets museer er en motgift til rasisme og misbruk av historien. Men kanskje ikke bare. I et intervju annet sted i bladet tar medieviteren Anders Johansen opp det han ser som museenes kvelende enighet i synet på historie, tradisjon og identitet. Han mener dette har blitt brukt ukritisk og uten tanke for at det dreier seg om teoretiske og kulturelle normer, og hvilke konsekvenser det får i et globalisert flerkulturelt samfunn. Det er en viktig debatt og utfordring for museumsfolk Kulturvern i vid forstand legitimeres ikke bare ved å sikre historisk kildemateriale, men også ved at det ivaretar tradisjoner, gir identitet og tilhørighet, kulturarv. Norske museer en del av den nasjonale kulturelle ryggraden. De gir en refleks av landets selvbilde, men bidrar også til å opprettholde det. Det flerkulturelle Norge gjenspeiler seg lite i norske museer. De handler ikke om, og henvender seg i liten grad til nye minoriteter «innvandrerne». Utstillinger formidler både uttalte og skjulte normer og kunnskap. For de kulturhistoriske museenes del må en også kunne stille spørsmålet i hvilken grad de fungerer som reservoar for sjåvinisme. For når identitet framstår som en statisk størrelse løftet ut av tiden, tilsløres det faktum at dagens nordmenn har mer til felles med for eksempel pakistanere enn med en vikingtids bonde. Museene må kjenne sin besøkelsestid. Å gjøre det fremmede kjent er den beste måten å bekjempe fremmedfrykt på, og her har museene en viktig rolle både ved å formidle kunnskap og å være arena for kulturmøte. Det er ikke nok å la minoriteter og innvandrere være objekter. Museene må ta eget ståsted og verdigrunnlag opp til selvkritisk granskning, de må våge å pirke i vedtatte sannheter. Tiden hvor nordmenn var hvite i huden og samer var et eksotisk folkeslag på Finnmarksvidda er definitivt forbi, og den kommer aldri tilbake. Leif Anker LEDER LANDSMØTE 2001 OG ABM-DEBATT Så nærmar det seg Landsmøte, og vi håpar at riktig mange kan koma til Skien i år. I Telemark har dei budd seg heile året til å ta imot oss, og laga spanande ekskursjonar til ulike reisemål i fylket. Dei ulike seksjonane i Museumsforbundet har førebudd parallelle seminar med eit heilt spekter av tema som museumsfolk er opptekne av. Eit av hovudtema i år vert oppføljing av ABMmeldinga. Fleire fylke er i gang med nye planar, og det vert arbeidd på høgst ulike måtar med vidare organisering av arkiv, bibliotek og museum. Det er viktig at musea kjem med i prosessen, at ikkje fylka eller NMU legg løpet åleine. Fylkeskommunane må ikkje nytta høve til å styrka eigen administrasjon, og dermed auka byråkratiet. Musea treng å samarbeida om løysingar, må ta initiativ og vera aktivt med og styra prosessen. Det er viktig å få plassert tenestene i nær tilknyting til musea slik at desse vert styrkt, og ikkje skapa nye institusjonar som slukar dei nye midlane som no skal tilflytast tiltak med revita-karakter i musea. Det er ei spanande tid som står føre oss i museumsvesenet, og det fordrar aktive og målmedvetne museumsfolk. Eg oppførdrar deg til å skriva til Museumsnytt og at vi kan få ein aktiv AMB-debatt i bladet. Vi ynskjer deg velkommmen til Landsmøte i Skien og også ta del i debatten der! Elles vil eg få takka Margrethe C. Stang og Bergljot Engeset for innsatsen for Museumsnytt, og ynskja velkommen vår nye redaktør Leif Anker. Ågot Gammersvik 3

4 TEKST: BERGLJOT ENGESET Vibeke ønsker Foran hovedbygningen på Søndre Brekke ønsker museumsleder Vibeke Mohr velkommen til et mer vårlig Skien og Landsmøtet (Foto: Bergljot Engeset) Når media omtaler Vibeke Mohr og hennes virke og vyer og det gjør de ofte er det med karakteristikker som «utradisjonell», «ukonvensjonell», «kontroversiell» og «provoserende». Den alltid friske og freidige lederen ved Telemark Museum vekker oppsikt med sine utspill. Og utstillinger. I april ønsker hun velkommen til landsmøte i Skien. Vi tipper det blir en begivenhet som ikke akkurat forbigås i taushet. Jeg godtar merkelappen «utradisjonell». Og i den grad jeg provoserer, så er det bevisst, sier Vibeke Mohr: Jeg har en strategi som går på at hvis museene skal ha en framtid, må vi knuse myten om «museumsvokteri». I samfunnet snakkes det nå hele tiden om «museumsvoktere», det og det må for all del ikke bli «bare et museum». Museum er blitt et negativt ladet ord. For å motarbeide denne holdningen utfordrer jeg gjerne både publikum og kolleger. Det heter at museene skal bidra til å øke toleransen i samfunnet, og da kan vi ikke være så like alle sammen. Vi kan ikke bare satse på det forutsigbare, sier damen med livsmottoet «døde fisker flyter medstrøms». Og her kan det være fristende å minne om henne du vet, som alltid gikk mot strømmen: «Hun var av dem hvis nese det er ben i, for hun var født prinsipielt uenig», sier dikteren André Bjerke om «Kjerringa mot strømmen»: «Hun var den bedre del av det vi kaller Norges folkesjel». Dialoginstitusjon En av Vibeke Mohrs siste provokasjoner har med Telemark Museums utstilling «Fra runer til e- mail» å gjøre. Museet ville arrangere et bilde av Skiens ordfører i år 2032: som man hadde tenkt seg skulle være en ung, farget jente. Vibeke ringte ordføreren i Skien og spurde pent om de kunne få låne ordførerkjedet til dette framtidsvisjonære bildet sitt. Men det viste seg ikke å være så enkelt. Man måtte døfte saken. Både lenge og vel. Og Vibeke tok en beslutning: Pokker, tenkte jeg unnskyld uttrykket jeg ringer heller til ordføreren i Porsgrunn. Der ble det «ja» med en gang. Så museets versjon av Ski- 4

5 velkommen ensordføreren i år 2032 bærer altså Porsgrunns ordførerkjede! Og saken ble naturligvis slått stort opp i både lokal- og rikspresse. Det jeg ville med dette var å være dialoginstitusjon. Jeg ville få folk til å tenke: hvem styrer Skien ved valget 2032? En flott innvandrerkvinne? Eller med tanke på eldrebølgen en vis gammel mann på 93? Til Vibekes urovekkende forslag hører også en utstilling om Vidkun Quisling. De planene har styret for museet nå stanset. Hennes siste utpill gjelder innkjøp av nytt rosemalt skap. Dagens folkekunst Museets faste utstilling, «Den store Telemarksutstillingen» gir en spennende innføring i Telemarkskulturen. Her er kulturområdene i fylket skildret med sine særpreg innen folkekunst, håndverk, byggeskikk, bunad og dialekt. Utstillingen viser ikke minst forskjellene mellom Grenland og de øvre delene av fylket. Kontakten med Europa har satt sitt preg på Grenlandskulturen, men de øvre bygdene var mer tro mot eldre tradisjoner. Helt tro mot tradisjonene var ikke Vibeke Mohr da hun like før jul stilte ut et flunkende nytt, knapt malingstørt, rosemalt skap signert folkekunstneren Knut Buen. «Rosemaling behøver ikke se ut som det har ligget i en myr i hundre år», svarte den alltid kvikke Knut Buen på journalistenes spørsmål om rosemaling «anno 2000» egentlig hadde noe på museum å gjøre. Skapet, som henger i den 200 år gamle Lynnevikstua, er malt i klare, fine farger, slik også de gamle skapene engang var. Det er tiden som patinerer og duser ned fargene ikke kunstnerne. På loftet i stua finner vi for øvrig inventar malt av Knuts tippoldefar, Knut Halvorsen Hovde, og man kjenner tydelig igjen krullene i de to Knut enes arbeid. Knut den yngre følger Telemarks-tradisjonen i både form og farge, og på innsiden av skapdøren har han malt et av sine mange dyptenkte slagord: «Kulturen kjem og går, men ånden eig ikkje år». Og folkekunst basert på tradisjon og fornyelse vil museumslederen ha mer av: Jeg vil sette av en pengepott hvert år til innkjøp av rosemaling som blir laget i dag. Rosemaling er langt fra utdødd som folkekunst. Om samtidens rosemaling kan være like bra som eldre rosemaling, synes jeg ikke er opp til meg å vurdere. Naturligvis finnes det kvalitetsforskjeller blant dagens rosemalere, og det vil jeg ta hensyn til. Arbeidene jeg tar inn på museet skal være «profesjonelt» utført. Det viktigste for meg er å vise at det også i dag blir blir skapt verdifull folkekunst selv om kjennere og samlere bare slåss om antikvitetene, sier Vibeke Mohr, og er innom et tema hun også ble medie-sitert for sist høst: «Det er bedre at rikfolk kjøper kulturminnene våre enn at de vanskjøttes av det offentlige». Tulipanpark I Telemark Museums flotte park, «Brekkeparken», finner vi nordens største, og trolig vakreste, tulipanpark. Om det var Vibeke som fikk den blomstrende idè eller ikke selv hevder hun at gode ideer blir «drodlet» fram i fellesskap, så er bakgrunnen for tulipanparken kort og godt slik: Museet tok kontakt med firmaet Floriss, som selger blomsterløker, og fikk raskt en avtale om levering av løk hvert år. Gratis. For Floriss ble dette både god PR og volum-økende, for museet ble det en storattraksjon. Knut Buens flunkende nye rosemalte skap er akkurat så friskt i fargene som rosemalingen også var før «tidens tann» fikk satt sitt preg på kunstverkene. «Rosemaling behøver ikke se ut som det har ligget i en myr i hundre år», sier han. (Foto: Tom Riis) 5

6 Grenlands nye ordfører i 2032? (Foto: Tom Riis) Det var i 1995 Vibeke Mohr etnolog med magistergradsavhandling om den norske husflidsbevegelsen kom til Telemark Museum. Før det hadde hun vært kulturkonsulent i Skien kommune, koordinator for Telemarkskanalens 100-års jubileum og leder for Ibsenprosjektet i kommunen. I fjor ble Vibeke Mohr valgt til ny leder av Fortidsminneforeningen. Også museets finasielle virkelighet endret seg etter at den nye museumslederen ble ansatt: i 1996 var budsjettet på 4.2 millioner kroner. I år er det på 9.5 millioner. Egeninntekten øker og besøkstallet går opp. Av besøkende i fjor var det over barn og unge. Det neste på museets program er opprusting av noen arbeiderboliger som museet eier, men som nå bare er utleieobjekter. For tiden driver vi og pusser opp Brekke gård. Første etasje åpnes til sommeren. Men for at man skal kunne besøke både «overklassen» og «arbeiderklassen», vil jeg også få restaurert arbeiderboligene. Dette vil gi en bedre balanse i tilbudet vårt. Ellers ser jeg oppfølgingen av Stortingmelding 22 her i regionen, «ABM Telemark», som viktigste utfordring i tiden som kommer. Møt våren i Skien! Det er altså Vibeke Mohr og Telemark Museum som skal være vertskap for Norges museumsforbunds landsmøte april i år. Da Knut Buen kom for å levere skapet sitt, lot Vibeke ham ikke gå før han hadde lovet en ting: å være toastmaster under den store landmøtemiddagen. Det sa han straks «jau» til, så; gled dere! Knut Buen er ikke bare rosemaler. Han er også en suveren representant for den gamle bygdenorske kombinasjon: spelemann og replikk-kunstner. Fra landsmøteprogrammet ellers nevner Vibeke Mohr mottakelse i Festfløyen på Telemark Museum søndag 22. april. Mandag er satt av til fagseminarer, tirsdag er det parallelle seminarer med spennende temaer og kanaltur med lunsj. Årsmøte og seminarer blir holdt på Ibsenhuset og et par av hotellene i byen, men det er kort vei til museet og de ulike arrangementene her - med festmiddagen tirsdag 24. som et høydepunkt. Da blir også «Årets museum»-pris utdelt. Det er lagt opp til tre ekskursjoner onsdag 25. april. Tema for den ene turen er Telemarkskulturen, der vi blant annet besøker Notodden og Bø museum, som har flere spennende utviklingsprosjekter til inspirasjon og utfordring. Tur 2 har fått tittelen «Borgerskapskultur og kunstindustri». Vi begynner med et besøk på Fossum. Det er ikke ofte denne storgården åpner sine dører for publikum, og omvisningen og innføringen i familien Løvenskiolds historie vil sikkert bli en opplevelse både for kunsthistorikere og andre. Det tredje turalternativet er en geologisk reise gjennom millioner år i Grenland. Her blir det altså fokus på det naturhistoriske, forteller Vibeke Mohr, og ønsker landsmøtedeltakerne hjertelig velkommen: Jeg håper alle får noen fine og opplevelserike vårdager i Skien og at man reiser hjem med følelsen av virkelig å ha vært i Telemark, hilser hun. Vibeke Mohr provoserer gjerne, bare resultatet blir dialog. (Foto: Bergljot Engeset) 6

7 Draktforsking ikkje heilt på alvor? Fagkonsulent for drakt og tekstil på Norsk Folkemuseum, etnolog Kari-Anne Pedersen, er ikkje overtydd om at den forskinga ho og dei andre draktforskarane på museet driv, blir teke heilt på alvor i det norske forskingsmiljøet. Heller ikkje blir forskinga deira rekna som kvinneforsking. Og det tykkjer ho er underleg. TEKST: BERGLJOT ENGESET Sjølv om kvinneforsking kan vere så mangt, så er det eit område som vedkjem kvinner. Og i draktforsking er det kvinnearbeid som blir dokumentert. Klede både produksjon og bruk er ein svært viktig del av livet vårt. Likevel opplever vi at det å forske på folkedrakter og bunader ikkje blir teke heilt seriøst. Kanskje har det å gjere med at vi innan dette feltet opererer på så mange nivå? Bunader er eit fagområde som interesserer så mange slags menneske, frå den såkalla glade amatør til fagfolk som jobbar på universitetsnivå, frå dei som ønskjer seg fantasibunader til dei som ikkje kan få drakta tradisjonell nok, seier Kari-Anne Pedersen. Ansvarsområdet hennar på Folkemuseet er ved sida av folkedrakt, også motedrakt og flate tekstilar. Ho forskar og ho formidlar, og set like stor pris på begge deler. Det er vanskeleg å få til eit forskingsopplegg ved musea. Forsking er noko som krev både tid og ro. På eit museum har vi også dei daglege oppgåvene å ta oss av: materiell som kjem inn, førespurnader frå publikum, formidlingsarbeid. I forskingsseksjonen ved Folkemuseet har vi heldigvis stor støtte i kvarandre.vi har folk vi kan snakke med og utvikle ideer saman med. Noko som kolleger på mindre musé oftast ikkje har. Kjærleik ved første blikk Kari-Anne Pedersen tok magistergraden i etnologi ved Universitetet i Oslo i Magistergradavhandlinga hennar hadde tittelen «Fra klær til bunad». Sidan tok ho opp same temaet i praktboka «Bunad og folkedrakt». Beltestakk før og nå. Kari-Anne er også utdanna i kjole- og draktsaum. Interessa for drakt og bunad har ho hatt sidan ho var heilt ung: Mi første bunadoppleving hadde eg då eg var fem år og budde i India. Eg var blitt stor nok til å bruke familiens minste bunad. Det var ein eigen sus over det å ta på seg norske bunader i India. Det kunne ikkje bli norsk nok, og det å setje på seg ei gutelue frå Karasjok på hovudet vart prikken over i en! Då eg var 10 år, flytta vi til Roma. Eg gjekk på ein skole med barn frå alle nasjonalitetar. Då heile skolen skulle i audiens hjå paven, fekk vi beskjed om at dei som hadde nasjonaldrakter skulle ta dei på seg denne dagen. Dei få som hadde slike drakter fekk sitje på eit eige podium, og til og med helse på paven. Den gamle Hulda Garborg-stakken som hadde vore i bruk året før på 17.mai-feiringa i den norske ambassaden, var no definitivt for liten. Så på meg vart det korkje bunad eller pavehelsing. Tilbake i Oslo kom eg med i Bondeungdomslaget, og byrja med litt bunadsaum- og brodering. Så flytta eg til Telemark og såg for første gong ein beltestakk. Det var kjærleik ved første blikk! Draktforskar Kari-Anne Pedersen studerer Halfdan Egedius måleri på Nasjonalgalleriet: «Eg vil inderleg ynskje, at bunaden aller må koma i bruk atter i denne form. Den høyrer til «redselsperioden», burde bannlysast,» kommenterte bunadsyaren Anne Bamble i brev til Klara Semb. (Foto: Arthur Sand) 7

8 Bunad er så mangt Det er knytta så mange kjensler til det som har med kropp og klede å gjere. Folk som arbeider med bunadspørsmål blir fort emosjonelle. Med å kritisere bunaden til eit menneske, går du nesten til åtak på sjølve identiteten til denne personen. Ingen ønskjer å høyre at bunaden deira er «feil». Det ein derimot ønskjer, er at bunaden skal fortelje noko; ein er ganske snar med å lage sine eigne muntlege tradisjonar knytta til drakta si, om ho er aldri så nykomponert. Det å bruke bunad i dag, er på ein måte «å kle seg inn i ein kulturell tryggheit». Folk som ikkje har sans for bunader, grunnar det med at dei ser den norske bunaden som ei slags kulturell tvangstrøye. Ellers har enkelte drakter fått høg status i rikmannsmiljø i Oslo. Ved sida av beltestakken, er Aust-Telemarksbunaden med alt sølvet som høyrer til han, eit slikt døme. Folk som har teke ein skikk frå bygdenorge til byen, brukar han på heilt andre måtar enn det som skikken var på bygda. Det å bruke bunad julaftan er t.d. kun tradisjon i urbane strøk. Ser du på dei gamle folkedraktene så liknar dei på kvarandre, dei har same form, men det er også ein stor grad av individualitet. Draktbrukarane var folk som levde i ein tradisjon, og variasjonane var innanfor grensene av denne tradisjonen. Når folk skal vere individualistar og variere i dag, og gjer det i forhold til drakter som kanskje har utvikla seg over fleire hundre år i ein folkedrakttradisjon, så endar dei gjerne opp med å variere feil ting. Det var denne problemstillinga eg tok opp i magisteravhandlinga mi: «Kvifor liknar ikkje dei nye draktene på dei gamle som dei utgir seg for å vere kopiar av?» Eg fann at det som hadde vore normert i dei gamle draktene var snitt, passform og symåte, og det som varierte var dekor, farger og stoff. Men i dei nysydde draktene er det omvendt: dekor, farge og stoff blir det uniformerande, medan variasjonane syner seg i snitt, passform og symåte. Bunad er ikkje noko eintydig omgrep. Det er svært krevjande og kreativt å lage rekonstruksjonar som tar vare på formspråket i dei Tre beltestakkliv. Fra v: Anna Helene Tobiassen, Hilde Langballe og Anne Mostue viser nylaga beltestakker. De brukes som bunad og er rekonstruert fra folkedrakt Foto: Ingrid Lie. 8

9 gamle draktene. Det er ikkje det same som å kopiere. Den fremste draktforskaren Aagot Noss er einaren i norsk folkedraktforsking. Ho har både gjort eit storstilt redningsarbeid ved innsamling og kartlegging av dei folkedraktene vi har her i landet, og avklart viktige omgrep. I samband med utstillinga ho har laga på Folkemuseet «Folk og klede skikk og bruk», seier ho at norske folkedrakter, plagg og bruk har vore eit sentralt og stort arbeids- og satsingsområde i Norsk Folkemuseums historie. Grunnsteinen vart lagt i 1903 då Folkemuseet som første særutstilling viste norske nasjonaldrakter. Boka «Klesskikk i Tinn i Telemark» viser tydeleg korleis Aagot Noss har forska. Boka dokumenterer draktskikken i området på ein heilt eineståande måte; frå dei eldste draktene vi veit om og fram til byrjinga av 1900-talet. I arbeidet til Aagot har vi fått ein uhyre viktig dokumentasjon for ettertida. Dokumentasjon er også forsking, og det bør vi ikkje gløyme. Forsking er meir enn det å ha siste franske «in-filosofen» på litteraturlista si, seier Kari-Anne Pedersen. Kropp og klær Til utstillinga «Signaturer kropp, klær og selvbilder» på Norsk Folkemuseum har Kari-Anne Pedersen det faglege ansvaret for ei av delutstillingane. Under tittelen «Kledd i kropp» vil ho vise korleis kulturen er med på å forme utsjånaden. Ein gong i tida var det kleda som ga oss form og figur: vi snørte oss med korsettar og pynta oss med køar og krinoliner. I dag er det kroppen «som skaper folk». Dagens trange, ettersitjande og tøyelege stoff korkje løyner eller former kroppen, men viser han fram. Det blir altså kroppen som skal gi kleda fasong. Då vil ein sjølvsagt ha ein så perfekt figur som råd, og mykje kreativitet er sett inn for å finne dei beste måtane å oppnå dette på. Vi i den vestlege verda trenar, slankar oss og kostar på oss kirurgiske inngrep og silikon-innlegg for store summar kvart år. KVA ER EI FOLKEDRAKT OG KVA ER EIN BUNAD? Det kulturelle fokus ved utsjånaden vår er flytta inn i kroppen og sit ikkje lenger berre i det vi kler på oss, seier Kari-Anne Pedersen. Ved sida av å arbeide med denne utstillinga, har ho vore med på Folkemuseets store magasinrevisjon: De siste årene har vi gjennomført ein revisjon og flytting av alle tekstilane frå dei gamle magasina til dei nye klimaregulerte magasina. Mykje arbeid er lagt i å finne ein søkbar terminologi på det vi legg inn. Kva kallar vi gjenstanden? Korleis kan vi finne att gjenstanden gjennom databasen? Systemet vi brukar heiter PRIMUS, og er utvikla her på museet, i samarbeid med Maihaugen og Teknisk Museum. Uansett om slikt blir rekna som forsking eller ikkje, så må ein i alle fall ha forskingskompetanse for å gjere dette arbeidet, seier ho. Strengare med åra Når vi avsluttingsvis ber draktforskaren prøve spå litt om den norske bunadsframtida, svarer ho at det verkar som om mange unge no ønskjer drakter så nær opp til det opphavlege som råd. Interessa for dei gamle handverka trur ho for tida er stigande; folk stampar framleis vadmål på gamlemåten. Men sjølvsagt vil også fantasidraktene ha sin marknad. Som kommentar til Husflidsrørslas heftige debatt om bunadbroderinga kan gjerast i utlandet eller ikkje, svarer Kari-Anne Pedersen at ho ser sluttproduktet som det viktigaste: Utanlandsk delproduksjon har alltid funnest. Det vi må ta omsyn til er kvaliteten på arbeidet som blir utført der. Elles er eg personleg blitt mykje strengare med åra. Når eg tidlegare oppfordra folk til å tenkje kreativt og variert i bunadsarbeidet, vart det av mange oppfatta som om eg meinte ein kunne gjere heilt som ein ville, og la dei «tusen blomster blomstre». Sjølv om det finst fleire forskjellige måtar å «bruke» fortida på, er det alltids noko som er «rett og galt» når det gjeld norske bunadtradisjonar. Ei folkedrakt er til kvar tid eit produkt av det nedervde i samspel med ytre påverknad og indre nyskaping. Det nedervde kan ha sine røter både i historisk og forhistorisk tid. Den ytre påverknaden viser samanhengen med motar, det vere seg by- eller folkedrakter. Den indre nyskapinga ser ein på to vis: det eine er måten det nye blir opptatt og omforma på, anten det gjeld heile plagg, detaljar av plagg, snitt eller prydnad. Det andre er at plagg utan nokon ytre impuls kan utvikle seg etter sine eigne vegar. Om og kva slag impulsar som får gjennomslag og korleis varierer i tid og rom. Det er noko av grunnlaget for inndeling i regionale drakter, kvar med sine særkjenne. Draktgrensene fell i mange tilfelle saman med tidlegare prestegjeldsgrenser. Innanfor same område, i same tidsrom kan små detaljar heimfeste drakta nærare til enno mindre einingar, så som hovudsoknet, annekset eller bygdelaget. Dei eldste vitnemål om drakter med lokale eller regionale særdrag, skriv seg frå talet. Kan hende går det lenger attende i tid. Bunaden er ei fest- og høgtidsdrakt tilpassa vår tids omgangsformer. Han har sin føresetnad i dei tradisjonsbundne kyrkjekleda. Bunaden fører vidare ein del av folkedrakttradisjonen. (Frå Aagot Noss utstillingstekst «Folk og klede skikk og bruk.») Kledd i kropp. Wolford-kjeden marknadsfører kleda sine med hjelp av spesiallaga utstillingsfigurar, for til Wolford sine trange og elastiske «strømpeklede» er det nettopp kroppen som gir kleda fasong. (Foto: Wolfords vårkatalog 2000) To veldig norske jenter, langt borte frå Norge i Himalaya-fjella i India: Vesle Kari-Anne med arva bunad og samisk-inspirert hovudplagg. Det var norsk det! (Foto: Ragnvald Pedersen) 9

10 TEKST: PER B. REKDAL Forskningsbasert formidling? alltid god Siden jeg arbeider i et universitetsmuseum hører jeg ofte kolleger si at «i vårt museum, der er formidlingen forskningsbasert». Det fremsies med stolthet både for internt og eksternt bruk mer enn gjerne med en antydning om at andre museer ikke innehar denne kvaliteten. Men når jeg ser meg rundt, kan jeg ikke med min beste vilje skrive under på at utstillingene er forskningsbaserte. Bortsett fra ett og annet element hentet fra aktuell forskning, er utstillingene basert på en bred og grundig viten som krever høy kompetanse fra de som har utarbeidet innholdet i utstillingene. Riktignok er veldig mye av den kunnskapen vi bruker i det daglige på en eller annen måte basert på forskning, men jeg synes jeg det blir utvannet henimot det meningsløse å kalle en slik solid breddekunnskap «forskningsbasert». Det finnes unntak. Innimellom kommer temporære utstillinger som virkelig er forskningsbaserte og som omhandler ett eller flere ferske prosjekter. Men er disse utstillingene da pr. definisjon bedre enn andre? Er profesjonelle formidlere en trussel mot forskningsbasert formidling? Jeg er også vant til å høre antydninger fra forskere om at profesjonelle formidlere ikke har godt nok faglig grunnlag for sin virksomhet og at de ønsker å flytte museumsformidlingen henimot det populistiske, det markedsvennlige, det overfladiske, osv. Formidlerne er ikke noe bedre. De snakker om at forskerne bare vil publisere bøker i utstillingsform, og den slags. Pussig nok har jeg sjelden støtt på disse holdningene i det åpne. Men de dukker opp på tomannshånd, i de indre sirkler, i Norge og i utlandet. Noe av det som har aktualisert en slik snikende gjensidig antagonisme er at mange museer er blitt langt mer aktive formidlere enn før. De har flere temporære utstillinger, de har arrangementer av ulike slag, egeninntjening er viktig, lave publikumstall blir lagt merke til. Dette har nødvendiggjort en profesjonell formidlingsstab som i større eller mindre grad har overtatt arbeidsfelter som tidligere var forbeholdt forskerne som side-ansvarsområder. Forskerne på sin side kan føle at de enten må publisere oftere og være mer tilgjengelig for populære utspill, eller miste kontrollen over mange felter de så på som sine. Mens formidlingen er blitt stadig raskere, forblir forskningen i sin natur nødvendigvis langsom og det kan være vanskelig å opprettholde respekten for denne naturlige langsomheten. Tilsynelatende taper de langsomme terreng til fordel for de raske overflateløperne. Forskning og formidling: gjensidig respekt? Jeg tror at det er nødvendig å sanere mange av bi-funksjonene til museumsforskerne for at de skal få forsket mer og bedre. Spesialisering - eller snarere konsentrasjon - er en like nødvendig tilpasning for forskere som for andre i dag. Med spesialisering taper en noe og vinner annet. I forhold til formidlingen må forskerne sannsynligvis finne seg i at faglige fettere og kusiner tar over mye. Formidlerne skal jo ideelt være slektninger som har prioritert breddekunnskap i etnologi, arkeologi, antropologi eller hva som måtte være relevant, samtidig som de har spesialisert seg på ulike formidlingsredskaper. Formidlere kan ytterligere spesialiseres i lektorer, designere, håndverkere, osv. Et fremtidig liv i gjensidig respekt handler om å se forbi stereotypiseringene og ha et avslappet forhold til hva de andre kan og ikke kan. Det burde ikke oppfattes som fornedrende for en museumsforsker å ikke ha kompetanse på utstillingsformidling. Det burde ikke være farlig for formidleren å ha manglende spesialistkunnskaper og be om hjelp fra forskeren. Forskeren må ha tillit til at formidlerens ønske om generalisering kan føre til god formidling og heller bidra med innspill enn kontroll. Og ha tillit til at massevis av veldig god formidling slett ikke behøver å være forskningsbasert. Men definitivt kunn- 10

11 Museum på radio Museumsbransjen har fått sitt eget temaprogram på radio. I januar startet NRK P2 en programserie med tittelen «Museum et program fra norsk historie». Programleder Øyvind Arntsen sier til Museumsnytt at NRK har bestemt seg for å sende foreløpig 30 programmer. Det er jo rart at ingen har tenkt på å lage et program om denne delen av kulturlivet tidligere, sier Arntsen, som har NRK Østfold i Gamlebyen i Fredrikstad som base. Planen er å besøke museer over hele landet og lage programmer om spesielle utstillinger, prosjekter og temaer som er aktuelle for museumsbransjen. Ta gjerne direkte kontakt med meg med forslag til programmer, sier Arntsen. Hvert program er på 20 minutter, og hittil har serien blant annet tatt opp det nye tatermuseet på Elverum, Vikingeskipene som forvitrer, Jærmuseets satsing på ny teknologi, middelalderens høysetetavler, og ny bronsealderforskning, for å nevne noe. Jeg planlegger reportasjeturer både til Trondheimsområdet og Bergen, hvor jeg gleder meg spesielt til å besøke St.Jørgens Hospital, sier programleder Øyvind Arntsen. Programmet MUSEUM sendes hver torsdag i P2 kl 16.10, med reprise tirsdager kl Adressen til programmet er museum@nrk.no European Museum of the Year Award Fristen for å melde seg på til den europeiske museumsprisen «European Museum of the Year Award», EMYA, er i år 31. mars. Søknadsskjema fås ved Museumsforbundets sekretariat. To museumsgrupper kan søke: Etablerte museer som har gjennomført større moderniseringer, utvidelser, endringer av utstillinger m.v., samt nye museer ikke eldre enn to år. EMYA-juryen legger særlig vekt på endringer og fornyelse som kan få stor innflytelse på museumsektoren nasjonalt og internasjonalt. Påmeldte museer vil også bli vurdert etter krav til bl.a. fantasieggende tolkning og formidling, sosialt ansvar, finansieringsformer, markedsføring og museumsledelse. Deltakeravgiften er 200 britiske pund. skapsbasert. Det behøver ikke være noe godt mål i seg selv at mest mulig formidling i museene skal være «forskningsbasert». Mye forskningsformidling er nemlig riktig elendig, og i enkelte tilfeller må det være tillatt å føle at jo mer forskningsformidling et museum faktisk inneholder, jo verre. Men dette er enten forårsaket av at forskeren ikke har skjønt at han manglet formidlingskompetanse eller at en eventuell formidler ikke har greidd å forstå skjønnheten i akkurat dette forskningsprosjektet. Enkelt er det jo heller ikke alltid. Den ene hovedutfordringen ligger i at forskningsprosjekter ofte er lite visuelle: hvordan kan det omskapes til utstilling? Den andre ligger i at forskningsprosjekter kan ha liten populær appell: hvordan gjør man spoleormer om til «løver»? Det er min overbevisning at et hvilket som helst tema kan omskapes til en spennende utstilling. Nøkkelen til suksess ligger i møter mellom forskere og formidlere preget av gjensidig nådeløs innrømmelse av egen tilkortkommenhet, total mangel på underdanighet når det gjelder den andres faglighet og fandenivoldsk kreativitet. Anders Sandvigs Museumsstipend Kr er opprettet for å fremme forskings- og utviklingsarbeid innenfor Maihaugens arbeidsfelt. Stipendet kan søkes av ansatte ved museer, forskningsinstitusjoner eller studenter på hovedfags- eller doktorgradsnivå innen relevante fag. Nærmere opplysninger ved direktør Olav Aaraas, tlf Begrunnet søknad sendes Maihaugen innen N-2609 Lillehammer Tlf.: Faks:

12 TEKST: LEIF ANKER Forskning i museene eller om museene? Det finnes nok av eksempler på bransjer som har gått nedenom fordi de ikke så skogen for bare trær, fordi de ikke hadde innsikt i egen situasjon. Anders Johansen, professor i medievitenskap i Bergen og avtroppende styreleder ved Bergen Museum, retter en klar advarsel om dagens og morgendagens utfordringer for museumssektoren. Museumsforskning må ikke avgrenses til forskning i institusjonene. Det trengs også forskning om museene. Hvilke verdier og hva slags kunnskap formidles, og hvordan blir museene oppfattet blant publikum? Johansen har ledet en serie kurs i museumsforskning ved Bergen Museum siste år. Det har blant annet ført til et notat publisert av Norsk museumsutvikling med tittel «Museumsforskning som museumsutvikling». Anders Johansen har etter eget utsagn kommet inn i norsk museumsverden utenfra. Som sosialantroplog av utdanning og medieviter av profesjon, ble han oppnevnt som styreleder ved Bergen Museum, et av landets universitetsmuseer. Mine erfaringer er først og fremst fra Bergen Museum, som er en svært spesiell institusjon. De ansatte er i hovedsak universitetsforskere hvor undervisningsplikten er erstattet av formidlingsplikt. Det sentrale er koblingen til samlingene som er grunnlaget for forskningen. Utstillinger og formidling har stått mindre sentralt. Jeg har prøvd å gjøre noe med det i min tid, men har ikke kommet langt. Forskningen blir stadig framhevet som museenes smertensbarn, en post hvor trange budsjetter og travle hverdager salderes. Det er uttalt skepsis til å satse på forskning om museer, museologi, når forskningen i museene er forsømt? Det er en skepsis jeg møter i mange sammenhenger, og den er ganske lik den medievitere har møtt blant journalister. De ønsker nyttig kunnskap om profesjons- og håndverksbiten. En finner en rekke liknende reaksjoner mot nye fag. Jeg vil insistere på at begge tilnærminger er nyttige. Museene trenger kunnskap s medium og institusjon, altså metakunnskap, for å kunne reflektere over seg selv. På lang sikt vil museologisk forskning være nyttig for sektoren. Hvordan ville bokproduksjonen sett ut uten utdannete litteraturvitere i mediene og skolen, folk som kan gjør litteraturen relevant og setter den i folks oppmerksomhet? Plasseringen i offentligheten er viktig. Her trengs folk med blikk og språk og som kan museumsmediet. Jeg hisser meg ikke opp over skepsis til museologi blant museumsfolk. Vi står i forskjellige posisjoner. Selv kommer jeg utenfra. Det kan minne litt om en sosialantroplog på feltstudium som ser på de «innfødte» og en litt rar og annerledes verden. Museet er et medium som ved sin måte å skape og presentere kunnskap har et visst særpreg. Historisk har mediet sin opprinnelse i tidligmoderne tid, og det gir et tilpasningsproblem i dagens samfunn. Hva skjedde med maleriet da filmen kom? Det måtte finne nye veier og uttrykksformer. Museene står i en liknende situasjon. Bilde og lydmediene er i dag svært realistiske og formidler naturfenomener og historiske situasjoner bedre enn museene. En utstoppet løve har ikke samme betydning som «dokumentar» lenger. Medieutviklingen gjør museene akterutseilt sånn sett. Mener du dette gjelder gjenstandssamlinger i allminnelighet? Museene må stille seg spørsmål om det mediespesifikke. Hvilken frihet har vi til å presentere på nye måter og med nye uttrykk? Modernismens montasjer har blitt hverdagslig gjennom MTV. Ungdommen i dag har en ballast til å lese slike språk. Hvilke muligheter gir dette for museens uttrykksformer? Hva kan museene komme med som ingen andre kan, som ikke blir ivaretatt bedre av andre, og hva kan museene låne av andre? Informasjonsteknologien kan avlaste gjenstandsutstillinger, fokusere og løfte fram uten å overdøve. I det naturhistoriske museet i Paris er de tradisjonelle gjenstandene, de utstoppete dyrene, presentert som en installasjon, en slags Noas ark. Den sier mye på mange plan, og mer enn de tradisjonelle tablåene. Vi må utforske et gjenstandsspråk for slike samlinger og granske publikums reaksjoner, tenke gjennom hva slags impulser folk får i andre sammenhenger. Du har tatt til orde for å utdanne publikum. Er ikke det den gamle autoritære holdningen til formidling? En kritiker er ikke en lærer, men en formidler med forslag til tilnærming, en som stiller krav og evaluerer. Dette er også en grunn til å gå inn for en akademisk utdanning som museologi. Vi 12

13 trenger folk som ikke er sosialisert inn i museumsverdenen hvor hver institusjon utvikler sine egne selvsagtheter og enigheter. Museumskritikk i mediene er i dag ofte lanseringsoppslag som ikke er annet en ren reklame. Det er å gjøre museene en bjørnetjeneste. Litteraturkritikk er ikke å kjøre fram forfattere, men å gi en rettferdig vurdering og å reise debatt. Det blir ikke stilt krav til museumsutstillinger i offentligheten. En offentlig sammenheng er et sted hvor nye ideer oppstår og hvor en må klargjøre standpunkt. En slik sammenheng uavhengig av institusjonsinteresser er svært viktig. Institusjonene sier bare det som er strategisk i forhold til hverandre. Hva med den faglig orienterte forskningen i museene? Det trengs også. Utstillinger bør være forskningsbaserte. Forskning er ikke bare granskning av et lite spesialfelt, men en måte å engasjere seg i et helt kunnskapsområde. Og resultatene kan komme bedre til uttrykk i formidlingen enn de normalt gjør idag. Universitetsmuseenes utstillinger viser lite av dagens kunnskapssituasjon og forskningsprosessen bak, til tross for at det foregår bred forskning innenfor mange felt ved disse museene. Forskning kan publiseres i form av en utstilling, museets eget språk, ikke bare i form av avhandlinger og artikler. Formidling kan være noe annet enn en popularisert banal formidlingsform. Den stiller særlige krav til språk som tvinger en til å tenke gjennom saken. Selve prosessen er en utvikling av tanker og ideer som også er nyttig for forskeren. Dette er ikke enestående for museer, det gjelder alle som arbeider bevisst med utrykksformer. Du er ikke bekymret for at satsing på museologi som forskningsfelt skal spore av mulighetene for forskningen i museene? Skal vi ha en museumsutdanning må det delvis være en profesjonsutdanning, en må kjenne sitt fag. I tillegg trenges annen tilnærming, kunnskap om det spesifikke ved museer som kommunikasjonsform og samfunninstitusjon. Kunnskap om museer bør tilhøre fagkunnskapen til alle som har med museer å gjøre, det være seg journalister, byråkrater eller kulturarbeidere. Når det gjelder forskning i museene er det ikke muligheter eller behov ved alle institusjoner. Men det trengs også tiltak for mer avgrensete forskningsoppgaver. De fleste steder må det være mulig å få et halvt år fri til vitenskapelig arbeid eller faglig fordypning. Museene har en type kunnskap som er annerledes enn andre forskningsinstitusjoner. En må spørre hva slags forskning som kan gjøres på bakgrunn av samlingene og få fram dette særpreget. For eksempel har naturhistoriske museer fra gammelt av en systematisk tilnærming som fremdeles er berettiget. Hva kunne en ha sagt om klimaendringer og forurensing over tid uten slike samlinger? Nye situasjoner gir ny og helt sentral betydning for eldre forskningsredskaper. Samtidig må all forskning også reflektere over seg selv og sine egne betingelser. Den må se seg selv utenfra, se hvordan teorier og oppfatninger har blitt dannet og hvilke ideologiske strømninger og institusjonelle betingelser som ligger under. For museene må forskning i egen historie være grunnleggende. Vi må ha et kunnskapssosiologisk blikk på gjenstandenes kulturhistorie, se deres ulike funksjoner i de ulike sammenhenger de har vært en del av i sin levetid. Her er det mye ny innsikt å finne som også kan berike formidlingen til publikum. -- I museumssammenheng har jeg reagert på det jeg oppfatter som kvelende enighet om grunnlaget for museenes arbeid, i synet på historie, tradisjon og identitet. Dette har blitt brukt ukritisk og uten tanke for at det dreier seg om teoretiske og kulturelle normer og hvilke konsekvenser det får i et globalisert flerkulturelt samfunn. Man har fortsatt å snakke om identitet som om den var uendret fra urtiden! I dagens situasjon i Norge er slike spørsmål kulturpolitisk viktige. Når museene skal «tjene samfunnet» slik ICOM bla. definerer det, er det viktig å ha fora hvor slike spørsmål blir kritisk gjennomgått. Jeg tror ikke museumssektoren klarer seg særlig godt i lengden uten slik tilsynelatende luksusforskning som museologi, selv om jeg ikke har sans for absolutte skiller mellom teori og praksis. Hvis museene ikke blir et eget forskningsfelt, forblir de det eneste mediet ved siden av flanellografen uten egen forskning, avslutter Anders Johansen. Anders Johansen mener det er på høy tid at museene blir forsikringsobjekter, og han reagerer på kvelende enighet om grunnlaget for museenes arbeid. (Foto: L. A.) 13

14 TEKST: GRETE SWENSEN Museumsforskning sur plikt eller attraktiv rettighet? Det koster lite å lire av seg noen pene ord om betydningen av museumsforskningen for utviklingen av framtidas museer som betydningsfulle kulturinstitusjoner. Diverse museumsplaner de siste årene er klare beviser på det. Men talemåtene må nødvendigvis følges opp med handling og klingende mynt hvis museumsforskningen skal bli en betydningsfull faktor. Tre forutsetninger må være på plass for at det skal kunne drives forskningsvirksomhet av betydning ved museene. Det dreier seg om museumsledelsens prioriteringer, om å skape stimulerende fagmiljøer og om motiverte fagfolk. Første forutsetning er at det fins en museumsledelse som mener at forskningsaktivitet er like viktig for museumsvirksomheten som innsamling, bevaring og formidling. En konservator jeg traff hadde opplevd å bli nektet permisjon da han mottok forskingsstipend fra Forskningsrådet, med den følge at han sa ifra seg stipendet! På papiret er det enighet om at museene bør drive forskning. I den ferske Stortingsmeldingen (s.86) heter det eksempelvis at «Formidlingstiltaka ved musea i form av utstillingar eller publikasjonar bør vera tufta på nyare forskningsresultat. Dette vil i dei fleste tilfella òg tilseie at det bør vera ein nær samanheng mellom planane for innsamling, forsking og formidling ved eit museum». Men hvis et museum ønsker å definere seg som forskningsutførende ikke bare i navnet, men også i gavnet, er det viktig at forskningsplanene ikke bare blir stående som fine formuleringer i institusjonenes handlingsplaner, men blir fulgt opp med reell vilje. Forskningsaktivitetene må integreres mest mulig som en naturlig del i museets øvrige arbeid. Også forskningsvirksomheten bør etterspørres av NMU. Er forskning en rett eller plikt? Først bør det presiseres at den forskningen som utføres av en museumsansatt i arbeidstida, selvsagt bør ha relevans for institusjonen. Forskningsplanene bør integreres i institusjonenes øvrige planer. Når man ofte hører betegnelsen fri forskning nevnt, er den bare fri i den forstand at resultatene ikke kan forhåndsbestilles. det skal og bør ikke være slik at man på konservatorlønn kan velge et hvilket som helst perifert emne å fordype seg i. En museumsleder må gå en vanskelig balansegang mellom å stimulere alle fagansatte til å holde seg oppdaterte og faglig kreative, samtidig som det bør satses mest ressurser til de ansatte som egner seg best som forskere. Ved å gi gode arbeidsbetingelser til forskeremnene får museumsledelsen til gjengjeld et godt kort på hånden: Den kan da som gjenytelse tillate seg å kreve noe igjen for investeringene sine i form av framdriften i prosjektene holdes, at arbeidet munner ut i planlagte artikler, i andre former for publikasjoner eller forskningsbaserte utstillinger osv. Uten en museumsledelse som legger til rette for og oppmuntrer til forskningsaktivitet, blir det langt mellom resultatene. Fordi museene er samlingsinstitusjoner, setter vi i gang en god del avgrensete innsamlingsog dokumentasjonsprosjekter, som aldri pretenderer å være noe mer enn nettopp det innsamling for ettertidas potensielle bruk. All systematisering, ordning og bearbeiding av et materiale er ikke forskning. Forskning skal ha et overraskelsesmoment i seg: den skal si noe vi ikke visste fra før, den skal ikke være triviell og det må være belegg for det som sies. Mer av det vi utfører av innsamling og dokumentasjon burde utvilsomt ha resultert i forskningsmessig bearbeiding. Det er dessverre ofte slik at det er den tidkrevende forskningsmessige sluttbearbeidingen som oftest kappes når prosjektmidlene er knappe. Konkrete tiltak etterlyses Grundighet er en nøkkel for å beskrive enhver forskningsaktivitet, og grundighet forutsetter igjen tid og muligheter til konsentrert arbeid. Gode ideer og overraskende slutninger kommer ikke seilende av seg selv, de er resultat av sammenhengende konsentrert innsats over lengere tid. Vitenskapelig personale på museene bruker forholdsvis mye tid til å skrive søknader om midler til prosjekter knyttet til dokumentasjons, utstillings- eller kulturvernoppgaver. Slike søknader utløser gjerne betydelige beløp over en årrekke til tiltak som ikke innebærer forskning, men som gjerne kunne vært tilknyttet forskningsoppgaver. Det kan argumenteres sterkt for at en forskningsmessig bearbeiding av materialet er nødvendig for å sikre prosjektene nødvendig 14

15 kvalitet og tyngde. Nettopp gjennom bearbeiding får et materiale en bredere interesseskare. En annen mulighet er at museumsledelsen setter av en viss prosent av alle prosjektmidler til forskningstiltak, f.eks. ved å legge inn en 5% som overhead i et søknadsbeløp, og overføre dem til et eget forskningsfond. Forskningsfond praktiseres av enkelte museer, og det er en ordning som med fordel kan anvendes av flere. Skatteloven gir rett til fradrag for tilskudd eller gave til vitenskapelig forskning ved de statlige og halvoffentlige museene. Ordningen er meget fleksibel. Som utgift til vitenskapelig forskning kan man bl.a. føre forskerlønn og utstyr til bruk i forskningen. Kunstindustrimuseet i Oslo har positiv erfaringer med forskningsfond. Ordningen har bidratt til å finansiere forskningsreiser, frikjøp gjennom vikarmidler, publikasjonsstøtte og innkjøp av sentrale gjenstander. Tilrettelegge for forskningsaktivitet Forskning er en aktivitet som ikke er så lett å forene med andre, konkurrerende oppgaver. Å innarbeide en aksept for behovet for avskjerming er viktig. Det er også mulig å kjøpe seg ro og fred. Det fins fylker der man anser det viktig at fast ansatte i vitenskapelige stillinger ved museene regelmessig får anledning til prosjektarbeider. Finnmark fylkeskommune har avsatt en pott på kr til «prosjektrette arbeid» på museumsbudsjettet. Disse pengene brukes også til vikarstipend for konservatorer. Retningslinjene som er utarbeidet for tildelingen, krever bl.a. at en må ha vært tilsatt i konservatorstilling i minst 5 år. Museene kan selv også innføre egne ordninger med forskningsterminer til personer som sitter i forskerstillinger. Ved god planlegging burde dette være fullt mulig innenfor dagens ressurssituasjon. Bygge opp forskernettverk Miljø kan også dreie seg om å ha kollegaer å samarbeide og konferere med: At man har noen man kan vise artikkelutkast til, få kommentarer og kritiske korrigeringer fra. På små museer er dette gjerne en mangelvare. Da blir forskernettverk spesielt viktig. Norges forskningsråd har bidratt til slike forskernettverk, som paraplyprosjektet «Menneske og bomiljø», der åtte kunstog kulturhistoriske museer samarbeidet. Erfaringene fra tre års samarbeid var gode: Gjennom seminarer og mindre arbeidsgrupper bygde det seg opp gode kollegiale samarbeidsformer. Dessverre viser slike større nettverk ofte å være avhengig av en viss form for ekstern støtte for å kunne videreføres. Men det er mulig å legge opp til mindre pretensiøse nettverk. Akershus fylkesmuseum har opprettet et felles faglig forum; Konservatorforum, der folk som sitter i fagstillinger med dokumentasjonsansvar, møtes jevnlig. Som et absolutt pluss hører at Konservatorforum har bygd opp en forventning om prosjektarbeid. Nettopp en slik forventning kan anspore til mer aktivitet. I universitetssystemet er det innebygd en forventning om forskning. Det er ikke nødvendigvis slik at museene bør overta et slikt forventningspress, for det har også mange negative sider. Men større vekt på tiltak som kan gjøre forskningen kjent og bidra til å gi den større prestisje i museumsverdenen vil virke fremmende og påskynde interessen for å forske. Sikre motiverte og faglig oppdaterte fagfolk Den tredje forutsetningen er at det må finnes tilgang på motiverte og faglig oppdaterte fagfolk til å utføre forskningsoppgavene. Vi trenger regelmessige doser med faglig påfyll, og vi må med jevne mellomrom reddes fra flere vanlige fallgroper: En fare ligger i overpopularisering, dvs at vi venner oss til at alt vi skriver skal kunne leses av alle og dermed renses for teori og faguttrykk som er en nødvendig ingrediens hvis det skal anses for viktige forskningsbidrag. En annen fare ligger i at en forvitrer under innflytelse av offentlige dokumenter og byråkrater. Da mister man evnen til å lage nyanserte beskrivelser og reflekterte tekster. En tredje fare ligger i det virkelighetsfjerne, at man blir for smal i perspektivene blir spesialist på trivialiteter. Som museumsfolk er vi trent opp til å være på vakt overfor fukt, mugg og rust i magasinene. For å bidra til å heve standarden på vår egen forskning så vel som standarden på museumsforskningen generelt, må vi bli flinke til å oppdage tidlige tegn til «faglig rust». Både gjennom å kreve bedre rammevilkår for forskningen ved museumsinstitusjonene og ved å sette i gang samarbeidsprosjekter kan vi bidra til å heve aktivitetsnivået, kvaliteten og omdømmet for museumsforskningen. Oppbygging av faglige nettverk mellom museene er viktig for å stimulere både dokumentasjonsog forskningsvirksomheten. Innenfor arbeidet med samtidsdokumentasjon er slik nettverksbygging tillagt stor vekt. Akershus fylkesmuseum er ett av de museene som deltar i Dokument 2000, med et prosjekt om ungdommers bruk av kroppsutsmykning. (Foto: Børre Høstland) 15

16 TEKST: ÅSE ENERSTVEDT Hva betyr førsteinntrykket i møtet med en utstilling? Hjelper eller hindrer det oss i å forstå det vi står overfor? Førsteinntrykket av Hordamuseets utstilling om strilenes liv var sterkt, så sterkt at det føltes nødvendig å få vite hvilke ideer og hvilket arbeid som ligger bak utstillingen. «Brød af Sten og Aand af Striler», Fiskarbonden gjennom 1000 år. Utstillingsarkitekten Piotr Zamecznik fremhever samarbeidet med fagpersonene ved museet som en viktig side ved valg av utstillingsform. Han har måttet ta hensyn til budskapet at publikum skal få forståelse av strilens tusenårige historie som arbeidstrell, men også få fram at livet også har dreid seg om kunst, skjønnhet og åndelig lengsel. (Foto: Oddmund Lunde) Det er vanlig å snakke om den «fattige, grå strilen» og publikum forventer redskap og utstyr som befester dette inntrykket. Hva skjer når den besøkende møter et mystisk mørke der tregjenstander lyser gyllent mot svart bakgrunn sammen med kostbarheter av gull og sølv? Førsteinntrykket her er mørke, mystikk, mylder. Mylder av svarte vegger, mylder av gjenstander, samlet i grupper i skinnet fra spotlights. Rommet for øvrig som en mørklagt teatersal. Ved inngangen Wergelandsitatet: «Brød af steen og aand af strile» Lyrikk og sceneeffekter. Overraskende i et museum som skal beskrive folkekulturens strevsomme hverdag. Derfor følger en gjerne rampen som leder forbi en skjerm der tekst og bilder gir en innføring i utstillingens innhold. Her får en også det første møtet med den sentrale gjenstanden som både er pryd, stolthet og livsnødvendig redskap: båten. Med sans for det dramatiske kan en se utstillingens første objekt som et bilde på en fødsel både strilekulturens og båtens, for her er den i ferd med å bli skapt. Ennå «på beddingen» i verkstedet til båtbyggeren Alfred Søvik, som for ganske få år siden fremdeles holdt til i et naust ved fjorden med utsikt til Ole Bulls Lysøen. Der skapte han smekre, tradisjonssikre «Oselvarar». Båter går igjen i flere utførelser i utstillingen. Ingen går derfra uten å ha fått forståelse for hvilken sentral plass dette fremkomstmidlet og arbeidsredskapet har hatt i strilenes liv. Veien i utstillingen En generell teori om hvordan mennesker orienterer seg i omgivelsene, kan være interessant å bruke på utstillingsbesøkende. Vi skaper oss veier faste ruter som markeres med knutepunkter og linjer som følger veiene parallelt. Alt annet er som todimensjonale flater som vi må trenge bakenfor. Hvis en utstilling lar oss følge vår naturlige tilbøyelighet på dette området, vil den føles behagelig og lett å bevege seg i. Rimeligvis vil den også være lett å tilegne seg, slik at de besøkende går derfra med større kunnskap enn da de kom inn. Kan en utstilling hvis førsteinntrykk er mørke og teatereffekter kunne oppfylle et slikt krav? Ja, faktisk. Her er det naturlig å velge rampen som hovedvei, og båtbyggeriet på den ene siden er både en parallellinje og et panel, for verkstedet kan man bare betrakte utenfra. På venstre side er mørket som en vegg, men med gløtt inn mot belyste skjermer. Etter å ha nådd fram til salens borteste ende, ligger hele salen foran en, og den store forvirringen kan kanskje gripe en og annen. Skilleveggene står på kryss og tvers og lyskasterne fremhever partier som er overdådig dekket av gjenstander. Førsteinntrykket av mylder styrkes her. Men spaserturen over rampen har allerede gitt en smakebit på hva som venter, og et tømmerhus som er gjenreist i et hjørne av salen, lokker med glimt av sølv og glitrende brudeutstyr. Skjermene har hverdagens treredskap, slitte og glatte, men de vekker nysgjerrighet. Enten man velger å starte med brudeutstyret eller arbeidslivet, vil veien naturlig føre fra skjerm til skjerm, og etter hvert som en trenger bakom flatene, støter en på stadig nye kombinasjoner av gjenstander, bilder og tekst. Hva slags forskning ligger bak denne utstillingen? Ethvert valg av forskningstema bygger på visse forutsetninger.som personlige valg og interesser. Der er det ingen forskjell mellom historikeren som arbeider med skriftlig materiale for skriftlig dokumentasjon og den som skal formidle kunnskap gjennom en utstilling. For Hordamuseets vedkommende er det bakgrunnskunnskap som har styrt valg av litteratur og andre kilder. Ikke bare verker skrevet av historikere og arkeologer først og fremst Strilesoga men også bygdebøker, artikler og eldre topografisk litteratur, pri- 16

17 Utstillingen ønsker også vise at Hordamuseet har en umåtelig stor gjenstandssamling, de fleste fra 1800-tallet, men med aner tilbake til vikingtid. Her skal det myldre, estetiske hensyn får ikke dominere. (Foto: Oddmund Lunde) vate skriv og folks fortellinger er kilder for denne utstillingen. Den store forskjellen mellom historikere og etnologer eller museumsarbeidere er at historikerne bruker gjenstander som illustrasjoner til skrevne tekster, mens museumsfolk bruker gjenstander som primærkilder. Den tredimensjonale gjenstanden har alltid en historie å fortelle. Dens opplysninger kan ikke innhentes via andre kilder. Et redskap har slitasje og reparasjoner som forteller om hvordan redskapet er brukt og vedlikeholdt, hvordan det har vært betraktet som viktig og nødvendig. Det forteller om det er hjemmelaget, og i tilfelle kan det bety at opphavstedet hadde verksteder og folk som behersket spesielle ferdigheter, noe som også kan fortelle om gårdens størrelse og økonomi. En redskapstype som det finnes mange av, sier noe om hvor vanlig dette redskapet var, og at arbeidet som ble utført, også var vanlig. Redskapet kan også fortelle om den som laget det hadde sans for estetikk og kunstnerisk talent. Dette er bare noen få av alle de opplysninger en gjenstand kan gi, og det er derfor museene blir viktigere og viktigere jo lenger bort vi kommer i tid fra da gjenstandene var i bruk. Forskningen slutter ikke ved utstillingsåpningen. En kulturhistorisk utstilling vender seg til et publikum som ofte har kunnskap om emnet. Da gjelder det at personalet er lydhøre og noterer opplysningene. Mye verdifull kunnskap tilføres ved at besøkende både kan fortelle generelt om gjenstandene, men også si noe om enkelte gjenstanders materiale, bruk og tidligere eiere. Utstillingens form I utstillingen møter en teaterets virkemidler. Skilleveggene er skråstilte og trukket med svart, matt stoff, for å skape rom med god plass til publikum mellom de ulike emnegruppene, og for både å skjule og avdekke. Dette gir naturmaterialet i tregjenstandene en varm fargetone og fremhever både form og detaljer i gjenstandene som er festet direkte på veggene uten montere. Noen løsninger er tydelige kompromisser mellom det estetiske, det pedagogiske og det teknisk forsvarlige. For eksempel er teksten lagt inn som en del av den estetiske komposisjonen slik at både visuelle uttrykk og kunnskap om emnet er tilgodesett. Illustrasjoner og tekst danner en frise litt under en voksens øyehøyde på hver skjerm, og all tekst er plassert på kvadratiske, hvite ark som varierer i antall. Noen besøkende vil kanskje ergre seg over at teksten er for liten og ikke plassert rett under gjenstandene, men det pedagogiske personalet har utarbeidet løse kart med opplysninger og strektegninger av gjenstandene på hver skjerm. For den som ikke synes en utstilling er perfekt uten at det foreligger en katalog, er det planer om å samle i et hefte alle tekster som er utarbeidet i forkant av utstillingen, sammen med tekstene på skjermene og strektegningene. Men utstillingen er helt ut tilfredsstillende uten en slik katalog. Til slutt noe som denne publikummeren syntes brøt med den ellers så gjennomførte stilen: her og der var det plassert naturalistiske dukker som tydeligvis skulle skape miljø og samtidig vise draktskikk. Undertegnede kan tenke seg mange bedre måter å vise drakter på, men ettertanken leder til en forståelse for at dette også er en del av de gitte rammene. For det er forskjell på et lokalt kulturhistorisk museum og et museum i en storby ute i verden. Disse dukkene hadde en spesiell betydning og verdi både for museets folk og for lokalbefolkningen. Deres plassering i utstillingen høyner opplevelsen for mange av dem som er museets faste besøkende. Et annet museum kan ha andre klenodier som må innarbeides. Trolig er slike særegenheter et element å regne med når en skal bedømme kulturhistoriske utstillinger i norske lokalmuseer. Idé og ansvarshavende: Museumsstyrer Jakob Ågotnes Utstillingsarkitekt: Piotr Zamecznik Utstillingskonsulent/ designer: Thor Hemma Fagkonsulent/utstillingskoordinator: Mona Mortensen 17

18 TEKST:HELENA KJEPSO OG KARUN NORDGÅRD Mote i perspektiv? Hovedtyngden av litteratur om klær og mote ved landets biblioteker er basert på en stilhistorisk gjennomgang av klesdrakthistorien. Slike bøker fungerer godt som oppslagsverk og gir grundige beskrivelser av utforming, datering, designer, eier, osv. Ønskes utfyllende informasjon om bakgrunnen for at en klesmote oppstår, er utvalget betydelig innskrenket. Dette er bemerkelsesverdig med tanke på at en klesstil, i likhet med andre stilistisk uttrykk, oppstår innenfor en bestemt kulturell kontekst. Det er derfor på tide at klær og mote ses i lys av flere perspektiver. Bergenskvinner i 1920-talls mote. I bakgrunnen katedralskolen og domkirken. (Billedsamlingen ved Universitetsbiblioteket i Bergen. Foto: Olai Chuman Olsen) 18

19 La oss ta et konkret eksempel. Bildet på motstående side viser to kvinner i Bergen sentrum på midten av 1920-tallet. De er kledd i knelange rettlinjede kåper, hatt og kortklippet hår. Både navnet på kvinnene og kledesigner/skredder er ukjent. Alle elementene fra Garconne-looken, er likevel på plass. Stilen kjennetegnes ved kortklippet hår, klokkehatt, enkle bevegelige klær og lavt midjeparti. «Less is more»? Går en videre fra den mer beskrivende informasjonen om klesdraktene, finnes det flere innfallsvinkler som kan være aktuelle i en utvidet analyse. For eksempel gir antrekkenes enkle rettlinjede design assosiasjoner til 1920-tallets arkitektur. Mies van der Rohes berømte utsagn «less is more» ble slagord for en rekke funksjonalistiske arkitekter som mente enhver hensiktsmessig form var vakker. I boken White Walls, Designer Dresses (1995) påviser arkitekturteoretikeren Mark Wigley en nær forbindelse mellom modernistisk arkitektur og mote. Et av Wigleys argumenter er at Le Corbusier, den moderne arkitekturens far, helt klart identifiserer moderne arkitektur med moderne klær. Han viser blant annet til at Le Corbusier i boken, L`Art décoratif d`aujourde`hui (1925), forklarer arkitekturens renselsesprosess fra overflødig dekor ved hjelp av snittene i en dress. Lenins enkle svarte dress blir kontrastert med Ludvig den 14. overdekorerte drakt. Slik leder klærne an, ifølge Wigley, og fungerer som et bindeledd mellom moderniseringen av den industrielle kultur, som allerede hadde funnet sted, og moderniseringen av arkitekturen som var ved å skje. I dette perspektivet var klesmoten forut for, og typisk for den funksjonalistiske bevegelsen, der historie og tradisjoner virket tyngende på et maskineri som skulle være praktisk og anvendelig. Klær og klasse Et annet perspektiv som kan være aktuelt, er at tilsvarende tiltro til modernisering var befestet i ideologien til samtidens mest fremtredende bevegelser, nemlig arbeiderbevegelsen. Interessant er det derfor at arbeiderklassen ser ut til å ha tilegnet seg den renskårede klesmoten på et tidlig tidspunkt. Dette kan selvsagt relateres til at klærnes enkle design la forholdene til rette for masseproduksjon. Det er samtidig et faktum at arbeiderbevegelsen var modernister og internasjonalister; en god sosialist var et moderne menneske. I den forstand var det naturlig å se til nye trender og strømninger. På mange måter bygget også arbeiderbevegelsen sin selvfølelse på motsetningen til bondestand og borgerskap. De ønsket ikke å se ut som bønder, det hørte fortiden til. Men det var også problematisk å tilegne seg en borgerlig klesstil det ville være å gå over til fiendens prangende klesestetikk. Derfor var det naturlig å se mot den nye klesmoten; som enkle rettlinjede klær og korte praktiske frisyrer. Det blir ofte sagt at 1920 tallets kultur generelt bar preg av en ny generasjons ønske om å fri seg fra «den gamle verden». Mentaliteten var tydelig innenfor arkitekturen og tidens politiske ideologier. I fortsettelsen av en analyse ville vi finne den nedfelt i kunsten, i nye kvinneidealer, i «oppdagelsen» av kroppen, osv. Poenget vårt er at mentaliteten selvsagt også befestet seg i klesmoten og hadde det ikke vært slik ville moten neppe blitt særlig innflytelsesrik. Derfor virker det begrensende når drakthistoriske studier legger hovedfokus på skiftende skjørt- og midjelengder. I studiet av klær og mote er det viktig å bruke flere perspektiver. Flere innfallsvinkler til drakthistoriske studier Internasjonalt så teoretikere allerede på tallet betydningen av å behandle klær i lys av flere innfallsvinkler. Særlig britiske Cultural Studies var viktig for denne utviklingen. Skoleretningen var tverrfaglig og en reaksjon på tidligere perspektivers ensidighet. Spørsmål omkring identitet autonomi og opprør ledet pionerer som sosialantropologen Dick Hebdige (Subculture The Meaning of Style,1979) i retning av klesforskning. En slik teoretisk behandling av emnet stod i sterk kontrast til den tradisjonelle objektbaserte tilnærmingen ved museene. Dette resulterte i et stridspørsmål om forskning på klær. Museene kritiserte akademikere for å fjerne seg fra de konkrete klesplaggene - de mente dette førte til generalisering og ignorering av detaljer. Teoretikerne på sin side kritiserte den tradisjonelle forskningen ved museene for ikke å være analytisk. Den siste tiden har imidlertid de to motpolene nærmet seg hverandre ved å komme frem til en mellomløsning. Tilnærmingsmåtene utelukker ikke hverandre men kombineres. Resultatet blir at metoden tar utgangspunkt i utvalgte klesplagg for deretter å dra veksler på teorier og perspektiver fra flere fagretninger. Et tilsvarende kombinasjonsmetode bør være veien å gå også innenfor norsk mote- og klesforskning. Fremgangsmåten vil i langt større grad yte rettferdighet til klær som kulturelle uttrykk og til mye draktmateriale som ligger brakk ved landets museer. Det er derfor interessant at det i fjor høst ble avholdt seminar ved Nordiska Museet i Stockholm der noen av de internasjonalt mest markante forskerne på klær holdt innlegg om problematikken. La oss håpe at en tilsvarende metodisk debatt også finner veien til norske forskningsmiljøer. 19

20 NYTT FRA NORGES MUSEUMSFORBUND TRON WIGELAND NILSEN, GENERALSEKRETÆR ABM-meldinga ABM-meldinga ble som kjent behandlet i Stortinget før jul. Museumsforbundet har hatt nær og god kontakt med sentrale medlemmer i Kulturkomiteen, og vi mener at innstillinga tar tak i flere av svakhetene ved selve meldinga. Stortinget peker på betydninga av å se utover Kulturdepartementets grenser og går inn for å interdepartemental samordning av museumstiltak. Universitetsmuseene med sine store vitenskapelige samlinger blir spesielt framhevet, ikke minst i forhold til naturhistorie. Det blir også påpekt betydninga av nærmere samarbeid med Miljøverndepartementet/Riksantikvaren når det gjelder kulturminnevernet. Dette er av stor betydning når det gjelder museenes 5000 verneverdige bygninger og de tekniske- og industrielle kulturminnene. Stortinget understreker også betydninga av at det nasjonale museumsnettverket skal ha kvalitetsheving for øyet og ikke sentralisering. Foreslåtte 1-6 konsoliderte museum eller museumsnettverk pr. fylke blir eksplisitt avvist av Stortinget. Forbundet registrerer med stor tilfredshet at Stortinget peker på «nødvendigheten av nærmere koordinering innenfor såvel bibliotek- som museumssektoren og ser at det kan være hensiktsmessig å foreta nødvendige avklaringer før prosessen med å samordne sektorene i et felles kompetanseorgan (ABM-utvikling min merknad) igangsettes». Museumsforbundet er med andre ord godt fornøyd med innstillinga, og håper at Kulturdepartementet tar merknadene inn over seg. Forbundet kommer i hvert fall til å følge dette arbeidet med all mulig årvåkenhet. Oppfølging Det er viktig at museene og museumslagene er på banen når det gjelder den konkrete oppfølginga. I skrivende stund er det berammet museumskonferanser i Vestfold og Hedmark og flere er i kjømda. Forbundet har god kontakt med flere fylkeskommuner, men vi har den siste tida fått tilbakemeldinger om flere merkelige tildragelser og prioriteringer. I et fylke vurderer de å legge felles museumstjeneste under fylkesbiblioteket, som er underlagt -- ja, nettopp fylkeskommunen. Samtidig er «alle» enige om behovet for å styrke museumsenhetene Et annet fylke ønsker å prioritere opprettelse av regional ABM-utvikling, mens museenes integrering med kulturminnevernet skal vurderes på sikt (!). Planen inneholder heller ingen tiltaksplan i forhold til for eksempel bedring av magasinforhold, konservering og styrket bygningshåndverkskompetanse. En del av landets viktigste middelalderbygninger befinner seg også i dette i fylket. Fylkeskommunene er i støpeskjea og under press. Oppgavefordelingsutvalgets innstilling vil bli behandlet på Stortinget i løpet av våren (se forrige nr. av Museumsnytt). Museumsplaner burde ha som målsetning å styrke museene, ikke fylkeskommunen. En meningsmåling viser at 54% ønsker at fylkeskommunen skal nedlegges og at arbeidsoppgavene overføres til kommune og stat. Jeg er redd for at ovennevnte eksempler ikke er med på styrke tilliten. Landsmøtet april Oppfølging av ABM-meldinga er et av hovedtemaene på landsmøtet, som denne gangen er i Skien. Forbundet har også satt opp museenes rolle i kulturminneforvaltninga på agendaen. Vi mener at dette er et svært viktig tema, ikke minst fordi Miljøverndepartementet/Riksantikvaren skal gjennomføre forsøk med å desentralisering av kulturminneforvaltninga. Og her kan/vil museene få en sentral funksjon. Miljøvernminister Siri Bjerke vil innlede til debatt om museenes rolle i kulturminnevernet. Naturhistoria har denne gangen en mer framtredende plass på møtet enn tidligere, med seminarer og ekskursjon. Velkommen! NYTT FRA NORSK ICOM The ICOM Code of Professional Ethics eller ICOMs museumsetiske retningslinjer som de gjerne kalles på norsk, ble første gang vedtatt så sent som i Nå er ICOM i ferd med å avslutte arbeidet med å revidere Code of Ethics for å tilpasse den dette århundres virkelighet og utfordringer. Geoffrey Lewis som forøvrig var ICOMs president i perioden leder arbeidet med denne revisjonen. Et siste utkast ble lagt fram for Advisory Council og Executive i desember. Under ICOMs generalforsamling i Barcelona i juli, blir forslaget lagt fram for endelig godkjennelse. De som ønsker å lese forslaget, finner utkastet på nettadressen eller de kan få det tilsendt ved å henvende seg til Norsk ICOM, Ullevålsvn. 11, 0165 Oslo. En norsk oversettelse av ICOMs museumsetiske retningslinjer vil bli trykket så fort som mulig etter at de er vedtatt i Barcelona. Ellers er det verdt å nevne at Geoffrey Lewis kommer til landsmøtedagene i Skien etter påske som hovedinnleder til temaet om museumsetikk. Knut Wik ICOM GENERALKONFERANSE 2001, BARCELONA, JULI Den første generalkonferansen i dette århundre arrangeres i Barcelona den første uka i juli. Alle medlemmer fikk i fjor høst tilsendt en brosjyre med en første orientering om konferansen. Nå er et komplett program med påmeldingsskjema på vei ut. Styret for Norsk ICOM vil med det første annonsere mulighetene for reisestøtte til konferansen. Årets resiestøttepott vil gå til medlemmer som akter å reise til Barcelona. Det har sammenheng med at de aller fleste fagkomiteene også legger sine årlige møter til Barcelona den samme uka. Med andre ord vil det i bli kun en tildeling i år. En melding om dette går ut til alle medlemmer sammen med invitasjonen til årsmøtet og landsmøtet i Skien. Interesserte kan finne opplysninger om konferansen på Spørsmål om eventuell resiestøtte kan rettes til Norsk ICOM. Knut Wik 20