Skjøtselsplan for slåttemark i Årdal i Selje kommune. Ingvild Austad og Leif Hauge Høgskulen i Sogn og Fjordane

Transkript

1 Skjøtselsplan for slåttemark i Årdal i Selje kommune Ingvild Austad og Leif Hauge Høgskulen i Sogn og Fjordane 1

2 Innleiing Handlingsplan for slåttemark er eit ledd i arbeidet med å stanse tapet av biologisk mangfold. Semi-naturlege ( menneskepåverka ) naturtypar er avhengige av framhald i den tradisjonelle drifta eller tilpassa skjøtsel dersom dei skal oppretthaldast for framtida. Mange av naturtypane går sterkt attende i Norge, og mange truga artar er knytta til dei semi-naturlege naturtypane. Slåttemark er mellom dei mest artsrike naturtypane våre med mange truga artar. Naturtypen slåttemark inneheld vegetasjonstypar som er mellom dei mest trua i Norge (Fremstad & Moen 2001, DN 2006). Dei siste åra har driftsmåtane i landbruket endra seg mykje, og slåttemarker har gått tapt av ulike grunnar, m.a. gjennom gjødsling, nedbygging eller dei er gått ut av bruk og gror til. For å kunne nå målet om å stanse tapet av biologisk mangfald hastar det med å få i gang skjøtsel i attverande slåttemarker og andre semi-naturlege naturtypar. Sogn og Fjordane er med i ei forsøksopplegg med å utarbeide ein handlingsplan for dei viktigaste slåttemarkene i fylket. Ei ressursgruppe frå ulike fagmiljø i fylket skal prioritere ulike enger som treng oppfyljing. Våren 2008 vart Hoddevik Liset i Selje kommune valt ut som eit av 20 verdifulle kulturlandskap i Norge (Statens landbruksforvaltning m. fl. 2008). Bakgrunnen for valet av Hoddevik-Liset-området var eit særprega kystkulturlandskap med eit høgt biologisk mangfald (Hoddevik og Skårbø), eit historisk landskap (Drage), særprega lokalisering med typiske beitebakkar i god hevd (Indre- og Ytre Fure), og eksempel på meir eller mindre intakte småbruk med kulturlandskapsstruktur frå det førindustrielle landbruket (Årdal og Liset). Området omfattar nokre av dei mest spesielle og best ivaretekne kulturlandskapa i Sogn og Fjordane. Gardane representerer typiske naturressurs-utnyttings-profilar frå fjord til fjell med innmark, utmark- og fjell. I Årdal er sporene i vegetasjon og landskap mange og varierte. Dette gjelder både rester etter gamle bygninger (driftsbygninger, kvernhus, naust og stabbur), steinopplegg (rydningsrøyser, løypestrengfester og bakkemurer), steingarder, og ikke minst spor i vegetasjonen som urterik, lyskrevende engvegetasjon ispedd små, gjenlagte åkerlapper i mosaikk. Deler av innmarka er imidlertid i forfall med kraftig oppslag av einstape, eng- og krattlodnegras, og røsslyng har begynt å invadere knauser og blokkmark i innmarka. I samband med utvalet til Nasjonale kulturlandskap vart det utarbeidd ein heilskapleg skjøtselsplan for heile innmarka på garden Årdal og som også inkluderer dei her omskrivne engareala/naturbeitemarkene (Austad & Koller 2009). Denne planen er utforma av Ingvild Austad og Leif Hauge, Høgskulen i Sogn og Fjordane. Sogndal Ingvild Austad og Leif Hauge 2

3 Innhald Innleiing s. 2 Generell del: s. 4 Slåttemarksutformingar på Vestlandet s. 4 Generelle råd ved skjøtsel og restaurering av verdifulle slåttemarker s. 6 Skjøtsel s. 6 Restaurering s. 6 Spesiell del s. 8 Skjøtselsplan for slåttemarka i Årdal s. 8 Vedlegg 1, kart og foto s.14 Vedlegg 2, artsliste s.18 3

4 Årdal Skjøtselsplan for verdifull slåttemark A. Generell del Slåttemarker er areal som vert regelmessig slått. Semi-naturleg slåttemark eller såkalla natureng, er slåttemarker som er forma gjennom rydding og lang tids tradisjonell slått. Dei er ofte overflaterydda, men ikkje oppdyrka og tilsådde i seinare tid, og ikkje eller svært lite gjødsla. Dei vert slått seint i sesongen. Slåttemarkene vert, eller vart gjerne, haustbeita og ofte også vårbeita. Korleis slåttemarkene har vore skjøtta varierer noko frå stad til stad og frå landsdel til landsdel. Slåttemark er urte- og grasdominert og oftast svært artsrik. Dei kan vere opne eller tresette. Tresette slåttemarker med styvingstre som vert hausta ved lauving er i dag svært sjeldne. Slike såkalla lauvenger vart gjerne beita om våren, slått ein gong seint om sommaren og beita om hausten. I tillegg vart greinene på trea hausta til fôr med eit tidsintervall på 5-8 år. I gamal tid spelte også myr ei viktig rolle som slåtteareal (slåttemyr). Dei fleste jordvassmyrane i Norge har tidlegare vore slått, men myrslåtten tok i stor grad slutt for ganske lenge sidan og vart praktisert berre nokre få stader fram til slutten av 1950-åra. Nokre av slåttemyrane gror att, medan andre endrar seg mindre, her er det truleg få tydelege biologiske spor frå slåttedrifta. Det er registrert få lauvenger og slåttemyrer som framleis er i hevd. Dei ulike slåttemarkene høyrer til blant våre mest artsrike naturtypar, og er viktige også for andre organismar enn karplanter. T.d. er rundt 70 prosent av dagsommarfuglane våre knytte til open engvegetasjon (særleg urterik slåttemark) og fleire vadefuglar brukar strandenger (slått eller beita) som hekkeområde og rasteplassar under trekket. I tillegg har slåttemarker mykje å seia for mange truga artar av beitemarksopp. Slåttemark kan ikkje erstattast av beitemark fordi dei inneheld vegetasjonstypar og fleire artar som ikkje klarar seg i område som berre vert beita. Samanlikna med naturbeitemark har slåttemark generelt det høgaste artsmangfaldet og dei største bestandane av fleire truga engartar. Gjennom historia har slåttemark vore, og vil framleis vere, om vi tek vare på dei, viktige levande genbankar. I tillegg er dei berekraftige økosystem som har vore eit nøkkelelement i norsk landbruk i fleire tusen år. Men driftsendringar på 1900-talet har ført til at slåttemark nå er mellom dei mest truga naturtypane våre. Slåttemarksutformingar på Vestlandet Den store variasjonen i slåttemarksvegetasjonen i Noreg er enno berre delvis kartlagt. I det følgjande har vi likevel prøvt å peike på nokre utformingar av slåttemarksvegetasjon som er særeigne for Vestlandet og dermed gjev fylka her eit særskilt forvaltningsansvar. Vi gjev òg døme på nokre verdifulle lokalitetar. I Møre og Romsdal har ein svært godt oversyn over tradisjonelle slåttemarker fordi det her nyleg er gjort ei samanstilling av kunnskapen om denne naturtypen. 178 lokalitetar vert omtala i rapporten frå dette prosjektet, og slåttemarker er registrerte i 29 av dei 37 kommunane i fylket. Lokalitetane finst likevel fyrst og fremst konsentrerte innan mindre geografiske område, og kommunane Stordal (22 lokalitetar, særleg i Nørdredalen), Rauma (28 lokalitetar, særleg i øvre Romsdalen), Tingvoll (19 lokalitetar, særleg i Vågbø-Holmeide) og Sunndal (16, særleg ved fjellgardane) har flest kjende lokalitetar. Frisk fattigeng, ofte med 4

5 stort artsmangfald, er truleg den viktigaste vegetasjonstypen. 64 raudlisteartar er registrerte i desse slåttemarkene (13 karplantar, 1 sommerfuglart og 50 soppartar). Ein særleg verdifull lokalitet er Skutholmen, Fræna, der det finst eit heilskapleg fiskarbondelandskap som vert skjøtta tradisjonelt og har mange gamle kulturlandskapselement m.a. mange små 1x2-meters potetåkrar i bergskortene. Slåttemarkene vert slått med ljå. Her finst mange raudlista beitemarkssoppar. Staden er veglaus og kan nåast med robåt over eit 50 meter breitt sund. Langs Grøvuvassdraget (Sunndal, utvalt for MR i 2008) og i øvre Romsdalen (Rauma) finst tørre-friske slåttemarker med fleire tørrengsartar som Pilosella-artar og sjeldne soppar. Stordal kommune har kanskje landets største bestandar av kvitkurle som i stor grad er knytt til restar av slåttemark. Nordre Sunnmøre er eit kjerneområde for solblom. Meir enn blomsterstenglar er registrerte innan dette området. Dessverre er det no berre sporadisk hobbyslått igjen her. I Hordaland har m.a. Losvik (1988) studert slåttemarksvegetasjon. Fire utformingar av jordnøtteng (frisk fattigeng, jordnøttutforming) finst langs kysten her: Jordnøtteng, kystmaure-utforming med m.a. kystgrisøyre. Utforminga finst òg i Sogn og Fjordane. Jordnøtteng, grisøyre-utforming med m.a. blåstjerne og tusenfryd. Utforminga finst òg i Sogn og Fjordane. Jordnøtteng, prestekrage-utforming med m.a. kystgrisøyre, kjertelagnetrøyst og småengkall. Utforminga finst òg i Sogn og Fjordane. Jordnøtteng, kamgras-utforming med m.a. kystgrisøre, vill-lin, hjartegras, storblåfjør og musekløver. I tillegg er ei femte utforming identifisert i fjordstroka (O2-O1): Frisk fattigeng, marikåpe-raudknapp-utforming med m.a. englodnegras, smalkjempe, vill-lin og småengkall, men utan dei typisk vestlege artene. Utbreiinga er ikkje godt nok kjend. Jordnøttengene har ei spesifikk norsk artssamansetjing: Viktige lokalitetar er m.a. Urangsvåg, Bømlo og Gjuvsland, Varaldsøy. I Sogn og Fjordane har miljøet rundt Ingvild Austad på Høgskulen over fleire tiår forska på og gjort ei rekkje registreringar i dei tradisjonelle slåtteengene i fylket. Også i Sogn og Fjordane er det registrert fleire jordnøttenger. Kystblåstjernedominerte slåttemarker finst i ytre kyststrok, m.a. i Gåsvær i Solund, og lokalitetane Sandøyna, Vilnes og Hamna i Askvoll. Ein viktig slåttemarkslokalitet finst på Øvre Ormelid, ein hyllegard i Luster. Her finst tørrenger med m.a. brudespore, vanlig nattfiol og bakkesøte. Det er registrert mange slåttemarker i Sogn og Fjordane, men fleire av registreringane er gjort for relativt lenge sidan og stoda i dag er uviss. På Grinde i Leikanger finst ei flott lauveng der både trea og enga framleis vert haldne i hevd. I Rogaland er det registrert få slåttemarker. Dette har dels samanheng med det er gjort lite forsking i Rogaland. Men hovudgrunnen er truleg det moderne og intensive jordbruket utover 1900-talet med omfattande nydyrking, oppgjødsling og bruk av engfrø som har ført til at dei tradisjonelle slåttemarkene gjekk tidleg ut av drift. Fattig berggrunn, høg nedbør og 5

6 gjødselpåverknad gjer at dei fleste naturengene som er att er fattig engkveineng med blåknapp, blåklokke, følblom og ryllik. Denne er mindre artsrik enn mange andre engtypar. I nordre del av fylket finst jordnøtt og kamgras i engene, medan det i den sørlege delen finst enger med blodtopp, blåmunke og engtjøreblom. På Jonegarden i Sauda, ein museumsgard der jorda er i statleg eige, er det både fattige og litt rikare enger og slåttemyr som med unntak av 10 år har vore drive samanhengande på gamalt vis. Her finst kvitkurle og nattfiol. Solblom, som og er funnen her, finst og i nokre få andre registrerte slåttemarker, m.a. Serigstad i Time og på Funningsland i Hjelmeland. Ei anna slåttemark på Jæren som har lege brakk i lang tid, er hovudlokalitet for den sterkt trua arten jærtistel som her i landet berre finst i denne delen av Hå kommune. Særleg artsrike dyneenger finst på Jæren og Karmøy. Engslått på desse er lite kjend, men det er gjort forsøk på Åkrasanden der slått har auka artsmangfaldet. Generelle råd ved skjøtsel og restaurering av verdifulle slåttemarker Skjøtsel Beste måten å skjøtte ei gammal, artsrik eng på, er å fylgje opp den tradisjonelle driftsforma, utan gjødsling og med sein slått. Det tradisjonelle slåttetidspunktet har variert noko frå stad til stad avhengig av klima og høgd over havet. Difor er det viktig å finne ut kva som har vore vanleg på den aktuelle lokaliteten eller i nærområdet frå gamalt av. Slått før 10. juli førekom uansett svært sjeldan! En bør nytte lett reiskap (ljå, tohjuls slåmaskin eller lettare traktor) der det er mogleg. Graset må bakketørkast, eventuelt hesjast, før det blir fjerna. I tillegg til at ein får tørt og godt høy, er bakketørkinga viktig for at frøa til engartane både skal få modne ferdig og bli liggande att på enga når høyet blir samla saman og køyrt vekk. Enkelte stader har engene i tillegg vore beita, anten vår eller haust eller begge delar. Berre beiting kan ikkje erstatte slått, men er dette einaste moglege skjøtselstiltaket i en periode, er storfebeiting det mest skånsame. Storfeet vel ikkje ut godbitane slik sauen gjer. Men beitepresset må ikkje vere for stort, og ein må rekne med noko manuell etterrydding. Der ein har tidlegblømande artar er det særleg viktig at ein unngår vårbeite. Restaurering Når det gjeld restaurering av enger som er i attgroing og utviding av eksisterande slåtteareal er det viktig å ikkje setje i gang med meir omfattande restaurering enn det ein klarar å fylgje opp med skjøtsel i ettertid. Dersom det er mange delfelt som skal restaurerast, kan det vere lurt å ta det trinnvis over fleire sesongar. Slik blir det meir overkomeleg, og ein får erfaring med kor omfattande dei ulike tiltaka er og kor mykje ein kan forvente å få gjennomført per sesong. Hogst/grovrydding bør helst gjennomførast på frosen og gjerne bar mark. Då unngår ein skadar på undervegetasjonen, og samstundes er det enklare å få ein lågast mogleg stubbe. Rydding i snø kan vere meir tungvint. Mindre buskar og oppslag kan òg ryddast på sommaren når det er tørt og mykje av biomassen er samla i blada. I slåtteenger som ikkje har vore tresette er det ikkje noko poeng i å setje att tre ved rydding, men gamle styvingstre bør få stå. Eit og anna lauvtre med fin og vid krone kan òg gjerne få stå. Alle gran, furu og framande treslag bør fjernast. 6

7 Etter hogst er det spesielt viktig at alt ryddeavfall, kvist, stubbar og liknande blir samla saman og brent på eigna stader, og aller helst frakta ut av området. Dette for å unngå unødig oppgjødsling. Ryddeavfall som ligg spreidd utover vil elles fort føre til ny dominans av uønska rasktveksande, konkurransesterk vegetasjon. Av same grunn er oppflising og spreiing av flis i området ikkje å anbefale. Attståande biomasse vil ta opp noko av næringa som blir frigjort frå daude røter av tre og buskar som har blitt rydda bort. Dette gjev ein gjødslingseffekt som lett fører til oppvekst av uønska nitrogenkrevjande artar (t.d. bringebær og brennenesle). Gradvis rydding er difor viktig. Gjødslingseffekten saman med auka lysinnstråling fører gjerne òg til ein del etterrenning. Det er mest effektivt å slå lauvrenningane i juli, når det er minst energi samla i rotsystemet. Dette fell normalt saman med slåttetidspunktet. Det kan likevel vere nødvendig å rydde lauvrenningar fleire gonger dei par fyrste sesongane. Osp og or spreier seg ved rotskot, og rydding kan i mange tilfelle føre til utstrakt renning. Desse kan det difor løne seg å ringbarke ved å skjere eit ca. fem cm breitt band rundt treet nedanfor den nedste greina. Det er viktig at snittet er såpass djupt at all barken forsvinn, slik at transporten av næringsstoff stoppar heilt opp. Det er lettast å ringbarke om våren. Etter tre somrar må dei daude trea fjernast. Stubbar må kappast heilt ned til bakken, anten i samband med hogsten eller ved etterrydding på barmark. Større stubbar vil gå raskare i forråtning om en skil barken frå veden med eit spett eller liknande, og deretter stappar jord i mellom. Med unntak av osp og or kan ein òg unngå renningar på denne måten. Dette kan t.d. vere aktuelt i kantar som hindrar lysinnstråling til slåttemarka. Problemartar som bringebær- og rosekratt, brennesle og mjødurt vil normalt forsvinne ved slått over tid. Men for å få dei bort kan det i byrjinga vere nødvendig å slå fleire gonger per sesong med ljå eller krattryddar. Felt med einstape (bregne) bør slåast ned med kjepp, ikkje skjerast ned. På denne måten held bregna fram med å transportere næring frå røtene, og utarmar dermed rotsystemet sitt. Den bør så fjernast på hausten. For meir utfyllande informasjon om skjøtsel, restaurering og hevd: Skjøtselsboka for kulturlandskap og gamle norske kulturmarker er å finne på DN sine heimesider: 7

8 B. Spesiell del: Lokalitet: Årdal, slåttemark og naturbeitemark Type Slåttemark (D01) og Naturbeitemark (D 04) ID Naturbase: BN UTM: 32 V X: Y: Kommune/fylke: Selje kommune Sogn og Fjordane Gnr/bnr: Tidligare registrert: Flere ganger siden Se referanseliste Dato for skjøtselsplan: Reregistrert i forbindelse med skjøtselsplan. Dato: Flere ganger i OMRÅDEBESKRIVELSE: Areal, nåværande: Ca. 2 daa Registrert av: Flere, stort sett koordinert av Ingvild Austad Anne Lise Koller sommeren 2007 Utformet av: Ingvild Austad og Leif Hauge Registrert av: Ingvild Austad og Anne Lise Koller Muglig areal etter restaurering: Ca. 6 daa (37 daa) Årdal som er en vegløs gård, ligger på sør-vest siden av Stadlandet, ca. 6-7 km nordvestover fra Selje sentrum (fig. 1). Gården ligger sør-vest eksponert i et skar/kløft under bratte fjell vis à vis klosteranlegget på Selja. Gården inngår som del av nasjonalt utvalgt kulturlandskap: Hoddevik Liset. Årdal har g.nr. 52, br.nr. 1, i Selje kommune. I følge gårdskartleggingen i regi av NIJOS (Norsk institutt for jord og skogkartlegging) er innmarksarealene på 37 daa karakterisert som beitemark og 11.6 daa skog, eller totalt ca. 50 daa. Av annet areal utgjør grunnlendt mark/fjell i dagen 610,7 daa, annen fastdekket mark 350,7 daa og myr 79,1 daa, dvs. totalt ca daa. Innmarksarealet som bør stelles utgjør ca. 37 daa, men de mest artsrike engarealene på begge sider av elva, ca. 6 daa bør omfattes av slåttemarkplanen. Tunet på Årdal er plassert moh. Fjellene Skorfjellet med Liberra (471 meter), Geitahornet (474 meter) og Høgegga (414 meter), omkranser lisidene mot nord-øst, navngitt fra nord til sør. Rydjejorda, den tidligere husmannsplassen under Årdal, ligger ca. 1 km lenger nord, ca.15 moh. Liberstølen ligger på en stor flate i lisiden 250 moh., nord-øst for Rydjejorda og Fjellstølen ligger ca. 300 moh. på fjellet mellom Årdal og Skårbø. Innmarksarealene i Årdal er en mosaikk av tidligere små åkerareal og slåttemark og deles opp av rydningsrøyer, bakkemurer, ur- og blokkmark og av mindre fjellknauser. De tidligere åkerarealene kan noen steder være gjerdet inn av steingarder, men på størstedelen av arealet identifiseres de bare som flatere, delvis nedsunkne partier i grasmarka. Gården er beskrevet av Helle (1992), Austad og Koller (2009) og Koller (2010). 8

9 TIDLIGERE OG NÅVÆRENDE BRUK: I bygdeboken for Selje (Aaland 1943) sies det at gården er nevnt i Bispejordboka for Bergen bispedømme fra Skylden var da en våg fisk (tørrfisk), og gården tilhørte Selja prestegjeld. Nyere radiologiske dateringer viser at det finnes ryddingsspor på Årdal helt tilbake til før Kristi fødsel. Sporene er datert til f. Kr. Selv om flere åker- og slåtteareal må ha blitt opparbeidet på et tidlig tidspunkt, er det trolig gårdbrukerne som bodde på gården på midten og slutten av 1800-tallet, som har stått for mesteparten av ryddingen og oppdyrkingen, både gjenrydding etter et større flomras og nyrydding. De tidligere åkerarealene er spredt over hele innmarka. I 1865 brødfør gården 10 personer. Det skal skaffes fôr til 8 storfè, 32 småfè og 1 gris. På det meste, i 1935, skal det ha bodd 12 personer i Årdal. Selv om det skjedde en del nyryddinger i Årdal også utover 1900-tallet (blant annet ble et større engstykke, Slettebakken på ca. 1 daa, ryddet og tilsådd som kultureng på begynnelsen av 1930-tallet) ble bruken av arealene og driften gradvis lagt ned. Mangel på strøm og veg gjorde det tungvindt å bo på gården, og det var heller ikke mulig å bruke større, mer moderne maskiner på de små arealene. Driften måtte i stor grad baseres på manuell arbeidskraft og ble konsentrert til de flateste og best arronderte arealene. I jordbrukstelingen fra 1949 finner vi detaljerte opplysninger om areal og husdyr. Det dyrkes da 0,5 daa poteter, og eng til slått oppgis til å være 2,2 daa på dyrket jord (trolig gamle åkerareal) og 20,3 daa natureng på innmark, totalt 23 daa jordbruksmark i alt. I tillegg oppgis annet areal til 40 daa, slik at hele arealet på bruket er oppgitt til 63 daa. I denne tellingen inngår trolig også areal på Rydjejorda. Det skrives videre at 5 daa udyrket areal egner seg for oppdyrking. Gårdbrukeren har to kyr, 1 kvige, 1 kalv og en okse, 21 sau, 1 vær og 11 lam, 2 slaktesvin, 6 høner, 1 hane og 5 kyllinger. Gården ble fraflyttet i 1957, og etter 1960 har både tidligere åkerareal og engareal bare blitt beitet. Årdal eies i dag av tre søstre, men gården tas i dag hånd om av Aardalens Venner. Dette er en ideell organisasjon, dvs. en stiftelse som ble opprettet i Det er utarbeidet retningslinjer for stiftelsen og det er opprettet et styre, se Aardalens Venner har frem til i dag i hovedsak konsentrert arbeidsinnsatsen til bygningsmiljøet. I tillegg arbeides det med opprydding av inngangspartiet og opplegging av utrast tørrmur. Som utvalgt nasjonalt kulturlandskap har Aardalens Venner inngått avtaler med Fylkesmannen om skjøtsel/stell av deler av innmarksarealene. Dette omfatter blant annet ljåslått av nærmeste areal rundt tunet. Arealet rundt tunet som pr. i dag skjøttes ved slått må gradvis utvides. VEGETASJONSTYPE: Vegetasjonsgeografisk region er Boreonemoral vegetasjonssone, Bn-O3t og vegetasjonsseksjonen er sterkt oseanisk, O3t (Moen 1998). Vegetasjonen kan hovudsakleg definest til typen G 4b: Frisk fattigeng, jordnøttutforming (80%) og G11: Vekselfuktig, baserik eng (20%) Karakterarter: jordnøtt, kusymre, kystgriseøre, hestehavre, Rødlisteartar: 9

10 STATUS/TILSTANDSBESKRIVELSE: Dagens tun er i dag omgitt av bratte naturenger på oversiden (fig. 4), mens arealene nede ved sjøen er noe flatere. Her er det også fuktigere. Deler av tidligere innmarksareal som grenser opp mot Geitahornet (474 meter), ble plantet til med blant annet furu, lerk og gran på tallet. Mosaikkstrukturen av naturenger og tidligere åkerareal er svært finmasket (fig. 3). Langs elven finnes det relativt store partier med grasdekket blokkmark (tidligere skrapslåttemark) mellom de tidligere engbakkene og de ryddete små-åkrene (fig. 5). Naturengene fremstår som en veksling av mindre forhøgninger og søkk, og har stedvis ravinepreg. Stedvis er det oppslag av einstape (Pteridium aquilinum ssp. aquilinum) (Koller 2010). Naturengene fremstår slik sett som en mosaikk med urtedominerte partier der kusymre (Primula vulgaris) og jordnøtt (Conopodium majus) er et sterkt fargeinnslag om våren (fig. 6), mens kystgrisøre (Hypochaeris radicata) er et typisk innslag om sommeren, særlig på de mindre forhøgningene. Engbakkene har ellers fått et kraftog oppslag av englodnegras (Holcus lanatus) og krattlodnegras (H. mollis) særleg i søkk og på tidligere åkerareal. Vegetasjonen er gjennomgående kraftig utviklet i fuktige søkk, men det finnes også kantsoner mot mer blokkrike partier og områder med grunt jordsmonn. Naturengene har flere hundre års kontinuitet som engareal. Det er et relativt stort innslag av mer basekrevende arter som hestehavre (Arrhenatherum elatius) og dunhavre (Avenula pubesens), og spredte innslag av heiblåfjør og storblåfjør (Polygala serphyllifolia og P. vulgaris), vill-lin (Linum catharticum), fagerperikum (Hypericum pulcrum), lundgrønnaks (Brachypodium sylvaticum), hjertegras (Briza media), loppestarr (Carex pulicaris), kamgras (Cynosurus cristatus), knegras (Danthonia decumbens), lodnerublom (Draba incana) og flekkmarihand (Dactylorhiza maculata). I de siste årene har naturengene hatt svak hevd og bare blitt beitet av ca. 30 sauer i sommermånedene, og av og til av kystgeit. Det er naturengene i de bratte bakkene på østsiden av elva: Langeljøta, Lisjejøta og Seljebakken (fig. 7),- og engarealene rundt tunet: Brattbakken og opp mot geitefjøset som er de mest artsrike, til sammen ca. 6 daa, og som bør omfattes av slåtteengplanen (fig. 2). KULTURMINNER: Steinoppleggene er mange. Noen er fra 1800-tallet, men de fleste er langt eldre. Det finnes steingjerder og bakkemurer, inngjerdete små åkerareal, løypestrengfester, rydningsrøyser, steinstolper til gjerdefunksjon (blant annet finnes det en inngjerdet, liten hage på fremsiden av det ene våningshuset), klopper og hellelagte stier. Flere murer/tufter finnes etter eldre bygninger. VERDI: A - svært viktig Årdal utgjør et helhetlig kulturlandskap med unik grad av autensitet og med stor kulturhistorisk verdi uten spor etter nyere inngrep. Området har lokal, regional og nasjonal verdi. Slåttemarksarealene har en stor artsvariasjon. MÅL: Opprettholde kulturlandskapsstrukturen og artssammensetningen til den tidligere slåttemarka gjennom tradisjonelle driftsmetoder. Ønsket tilstand: Velskjøttet slåttemark med artsrik og stedstypisk vegetasjon. Velholdte steinopplegg. 10

11 AKTUELLE SKJØTSELSTILTAK: Området har for svak hevd i dag. Tradisjonell drift bør gjeninnføres med vårbeiting (marsapril) av størstedelen av arealet, mens slåttemark arealene skånes for vårbeiting pga. vårblomstring og senere slått. Hele innmarksarealet kan imidlertid høstbeites (septemberoktober). På slåttemarksarealene (ca. 6 daa) må langorv og stuttorv rukes. Slåtten må gjennomføres på sensommeren (slutten av juli/begynnelsen av august). Kusymre (Primula vulgaris) blomstrer tidlig. En bør passe på at slåtten først settes i gang etter at jordnøtt (Conopodium majus) har satt frø. Tidspunktet vil kunne variere fra år til år. Produksjonen i de tidligere nevnte engbakkene er relativt lav og det vil være tilstrekkelig å slå disse arealene tredje hvert år. Situasjonen overvåkes. Avslått materiale tørkes på bakken 1-2 dager og tas ut av skjøtselsområdet for deponering eller brenning. Inntil bakkemurer og steingarder kan det bli aktuelt med ekstra ryddetiltak (slått vår og høst) for at området skal se velstelt ut. Dersom graset senere skal brukes som fôr bør beitede areal rakes før slått slik at husdyrmøkk kan samles opp og fjernes. Husdyrmøkk kan enten plasseres/deponeres på utvalgte, mindre åkerareal som man evt. ønsker å spa opp, evt. rundt bærbusker som foreslås plantet inn i hagen, eller i gjødselskummen på nedsiden utenfor driftsbygningen, evt. deponeres andre, egnete steder. Det kan også være aktuelt med punktbrenning av dødgras. Arealet som i første omgang er foreslått i skjøtselsplanen, omfatter de mest artsrike områdene (fig. 2). Det er ønskelig at mest mulig av innmarksarealet stelles (slås), både tidligere engareal og gjenlagte åkerareal. Dersom det er mye dødgras, kan dette evt. brennes av tidlig på vårvinteren for å letter senere slått. Slik sett bør skjøttet areal gradvis utvides etter kapasitet. Vegetasjonen, særlig på tidligere åkerareal er frodig, og her tilrås i så fall slått hvert år. Areal som eventuelt senere inkluderes i skjøtselsplanen bør, som de tidligere nevnte slåttemarkene, ikke vårbeites. Spredte røyser, ur og berg har stedvis fått et kraftig oppslag av blant annet einstape og andre storbregner. Det er viktig at disse fjernes nær areal som stelles, slik at de ikke utgjør spredningskjerner for uønsket vegetasjon. Det samme gjelder røsslyng. Lyng kan imidlertid brennes på vårvinteren med års mellomrom. Steingardene, rydningsrøysene og bakkemurene må gås over, og utrast stein må legges opp. En må nøye vurdere om det er fare for utrasing, og evt. behov for utbedringstiltak. Rusten piggtråd må fjernes. Det finnes også stedvis rester etter gammel løypestreng. Den bør fjernes, evt. kuttes vekk og stumper graves ned. Det kan være aktuelt å sette opp igjen et par løypestrengfester for løypestreng som kan brukes for transport av gras ned til sjøen. Området må gjerdes inn. Grenselinjen mot plantet barskog er naturlig trasè for oppsetting av gjerde. For utfyllende beskrivelse av skjøtselstiltak i Årdal, se skjøtselsplanen for området (Austad og Koller 2009). 11

12 AKTUELLE SKJØTSELSTILTAK: Restaureringstiltak: For å lette slåtten i en første restaureringsfase, er det ønskelig å fjerne mest mulig dødgras. Dette kan gjøres ved brenning tidlig på vårvinteren (februar) med god fuktighet i bakken. Døde einstapeblader vil også bli brent. Avbrenning må trolig gjennomføres over et par år. Arealene ligger imidlertid nær plantet barskog, og brenning er risikofylt. Dersom det ikke er aktuelt å brenne dette arealet på grunn av fare for brann i barskogen ovenfor, må området (død einstape) slås med stuttorv tidlig på våren (mars-april) før kusymre og jordnøtt har kommet for langt i veksten. Det er viktig at slike tiltak blir gjennomført på alle områder. Tiltakene er viktig for å lette påfølgende slått. Prioriter ing (år) Kostna d kr/ ant timer Kontr oll /dato: UTSTYRSBEHOV: Tradisjonelt slåtteutstyr: langorv, stuttorv, høygafler, raker, presenning (plastduk for transport av gras). løypestreng. Aggregat (vinsj) for opplegging av stein. OPPFØLGING: Skjøtselsplanen skal evalueres innen Det er naturlig å diskutere tiltakene i skjøtselplanen med bruker/forvalter. Detaljer i denne skjøtselplanen kan derfor bli endret frem til neste sesong. ANSVAR: Bruker/forvalter: Aardalens venner Fylkesmannen i Sogn og Fjordane, Landbruksavdelinga (p.t. Truls Folkestad) REFERANSER: Aaland, J Selje, Nord- og Sør-Vågsøy. II. Gards- og Ættesoga. Band II. Nordfjord frå gamle dagar til no. Sandane. Austad, I. & Koller, A Årdal i Selje. Skjøtselsplan for kulturlandskapet. Delområde under nasjonalt, utvalgt kulturlandskap Hoddevik Liset. Rapport 06/09. Seksjon for landskapsøkologi, Avdeling for ingeniør- og naturfag, Høgskulen i Sogn og Fjordane. s Direktoratet for naturforvaltning kartlegging og verdisetting av biologisk mangfold. DN-håndbok utgave. Fremstad, E. & Moen, A. (red.) Truete vegetasjonstyper i Norge. Rapport botanisk serie 2001:4. - Vitenskapsmuseet. Norges teknisk naturvitenskapelige universitet. Trondheim. Helle, T Kulturlandskapog kulturmarkstyper i Selje kommune. Rapport nr. 23. Kulturlandskap i Sogn og Fjordane bruk og vern. 106s. Avdeling for landskapsøkologi. Sogn og Fjordane distriktshøgskule. 12

13 Koller, A.L Gården Årdal i Selje vegetasjonsøkologisk undersøkelse av kulturmark. Masteroppgave ved Institutt for Naturforvaltning, Universitet for Miljø og Biovitenskap. Losvik, M Økologisk-historiske studier av kulturavhengig vegetasjon i Hordaland. Dr.scient thesis. Universitetet i Bergen. Botanisk institutt 2:1-94. Moen, A Nasjonalatlas for Norge: Vegetasjon. Statens kartverk. Hønefoss. Statens landbruksforvaltning, Direktoratet for naturforvaltning & Riksantikvaren, Utvalgte kulturlandskap i jordbruket. Tilrådning til Landbruks- og matdepartementet og Miljøverndepartementet. S Statens landbruksforvaltning. ANNEN RELEVANT LITTERATUR: Austad, I. & Hauge, L Supplerande kartlegging av biologisk mangfold i jordbrukets kulturlandskap i Sogn og Fjordane. Registrering for kommunane Selje, Vågsøy og Bremanger. Rapport 5/ s. Avdeling for ingeniør- og naturfag, Høgskulen i Sogn og Fjordane. Hauge, L. & Austad, I. 2008a. Supplerende kartlegging av biologisk mangfald i jordbrukets kulturlandskap, inn og utmark, i Sogn og Fjordane. Nasjonalt program for kartlegging og overvaking av biologisk mangfald. Direktoratet for naturforvaltning Utredning Rapportnr. 4/2008. Avdeling for ingeniør og naturfag. Norderhaug, A., Austad, I., Hauge, L. & Kvamme, M Skjøtselsboka for kulturlandskap og gamle norske kulturmarker. Landbruksforlaget, Oslo. Moen, A., Alm, T., Austad, I., Kielland-Lund, J., Losvik, M.H. & Norderhaug, A Kulturbetinget engvegetasjon. S i Fremstad, E. & Moen, A. (red.): Truete vegetasjonstyper i Norge. Rapport botanisk serie Vitenskapsmuseet. Norges teknisknaturvitenskapelige universitet. Trondheim. 13

14 Vedlegg 1: kart og foto Figur 1. Lokalisering av området. Figur 2. Avgrensing av skjøtselsområdet på gården Årdal. 14

15 Figur 3. Lokalisering av tidligere produksjonsareal (åker og slåttemark) i Årdal (Koller 2010). Figur 4. Tunområdet omgitt av slåttemark. Mur etter driftsbygning til venstre og geitefjøs øverst til høgre. 15

16 Figur 5. Tidligere åker- og slåttemark i veksling er typisk for kulturlandskapet i Årdal. Helning på arealene, delvis vegetasjonssammensetning, skiller de tidligere produksjonsarealene i dag. Figur 6. Om våren karakteriseres naturengene (engbakkene/ slåttemarka) av flere tusen kusymre-individer. Det store oppslaget av kusymre har trolig sammenheng med jordsmonn og kontinuitet; disse produksjonsarealene har ikke vært snudd eller sterkt gjødslet. 16

17 Figur 7. Slettebakken (ryddet til kultureng i 1930-årene) hviler på en solid bakkemur. Området er utsatt for gjengroing av røsslyng som kommer inn fra siden. Røsslyng og einstape som har etablert seg på ur og blokkmark i innmarka utgjør spredningskjerner for gjengroingsarter og bør kontrolleres. 17

18 Vedlegg 2: Artsliste Årdal Følgende arter er registrert på innmarksarealet i Årdal (opplistet alfabetisk etter latinske navn): nyseryllik (Achillea ptarmica), vanlig ryllik (A. vulgaris), engkvein (Agrostis capillaris), jonsokkoll (Ajuga pyramidalis), fjellmarikåpe (Alchemilla alpina), vanlig marikåpe (A. sp.), ramsløk (Allium ursinum), sløke (Angelica sylvestris), gulaks (Anthoxanthum odoratum), skogburkne (Anthyrium filix-femina), hestehavre (Arrhenatherum elatius), dunhavre (Avenula pubescens), kattefot (Antennaria dioica), bjønnkam (Blechnum spicant), lundgrønnaks (Brachypodium sylvaticum), hjertegras (Briza media), røsslyng (Calluna vulgaris), blåklokke (Campanula rotundifolia), engkarse (Cardamine pratense), heistarr (Carex binervis), stjernestarr (C. echinata), grønnstarr (C. demissa), harestarr (C. leporina), bleikstarr (C. pallescens), kornstarr (C. panicea), bråtestarr (C. pilulifera), loppestarr (C. pulicaris), slåttestarr (C. nigra), vanlig arve (Cerastium fontanum), hassel (Corylus avellana), kvitbladtistel (Cirsium heterophyllum), myrtistel (C. palustre), kransmynte (Clinopodium vulgare), jordnøtt (Conopodium majus), kamgras (Cynosurus cristatus), flekkmarihånd (Dactylorhiza maculata), hundegras (Dactylus glomerata), knegras (Danthonia decumbens), sølvbunke (Deschampsia cespitosa), smyle (D. flexuosa), revebjelle (Digitalis purpurea), lodnerublom (Draba incana), sauetelg (Dryopteris expansa), skogsnelle (Equisetum sylvaticum), øyentrøst (Euphrasia sp.), engsvingel (Festuca pratensis), rødsvingel (F. rubra), geitsvingel (F. vivipara), mjødurt (Filipendula ulmaria), stormaure (Galium mollugo), kystmaure (G. saxatile), stankstorkenebb (Geranium robertianum), skogstorkenebb (G. sylvaticum), enghumleblom (Geum rivale), mannasøtgras (Glyceria fluitans), hårsvæve (Hieracium pilosella), svæve (Hieracium sp.), englodnegras (Holcus lanatus), krattlodnegras (Holcus mollis), fiekantperikum (Hypericum maculatum), fagerperikum (H. pulcrum), kystgrisøre (Hypochaeris radicata), ryllsiv (Juncus articulatus), kypsiv (J. bulbosus), knappsiv (J. conglomeratus), lyssiv (J. effusus), trådsiv (J. filiformis), einer (Juniperus communis), gulskolm (Lathyrus pratensis), prestekrage (Leucanthemum vulgare), følblom (Leontodon autumnalis), vill-lin (Linum catharticum), vivendel (Lonicera periclymenum), tiriltunge (Lotus corniculatus), heifrytle (Luzula congesta), engfrytle (L. multiflora), skogfrytle (L. sylvatica), frytle (Luzula sp.), hanekam (Lychnis flos-cuculi), blåtopp (Molinia caerulea), kildeurt (Montia fontana), åkerminneblom (Myosotis arvensis), finnskjegg (Nardus stricta), skoggråurt (Omalotheca sylvatica), vårmarihånd (Orchis mascula), gaukesyre (Oxalis acetosella), gjeldkarve (Pimpinella saxifraga), timotei (Phleum pratense), smalkjempe (Plantago lanceolata), engrapp (Poa pratensis), markrapp (P. trivialis), heiblåfjør (Polygala serphyllifolia), storblåfjør (P. vulgaris), sisselrot (Polypodium vulgare), tepperot (Potentilla erecta), einstape (Pteridium aquilinum), kusymre (Primula vulgaris), blåkoll (Prunella vulgaris), ensoleie (Ranunculus acris), vårkål (R. ficaria), krypsoleie (R. repens), småengkall (Rhinanthus minor), nyperose (Rosa sp.), bringebær (Rubus idaeus), engsyre (Rumex acetosa), småsyre (R. acetosella), byhøymole (R. obtusifolius), bjønnskjegg (Scirpus cespitosus), kystbergknapp (Sedum anglicum), rød jonsokblom (Silene dioica), engsmelle (S. vulgaris), gullris (Solidago virgaurea), rogn (Sorbus aucuparia), skogsvinerot (Stachys sylvatica), bekkestjerneblom (Stellaria alsine), grasstjerneblom (S. graminea), blåknapp (Succisa pratensis), løveann (Taraxacum sp.), rødkløver (Trifolium pratense), kvitkløver (Trifolium repens), brennesle (Urtica dioica), blåbær (Vaccinium myrtillus), vendelrot (Valeriana sambucufolia), tveskjeggveronika (Veronica chamaedrys), legeveronika (Veronica officinalis), fuglevikke (Vicia cracca), vestlandsvikke (V. orobus), gjerdevikke (V. sepium), engfiol (Viola canina), skogfiol (V. riviniana), myrfiol (V. palustris), fiol (V. sp.). 18