Samfunnsviteren. På toppen av en geysir. Samfunnsvitere på Island. Organ for Samfunnsviternes fagforening

Transkript

1 Samfunnsviteren Organ for Samfunnsviternes fagforening Samfunnsvitere på Island På toppen av en geysir 1

2 redaktørens spalte Gunn Kvalsvik, redaktør Er dagens unge eldgamle arbeidstakarar? Vår tids arbeidsliv er prega av eit stadig aukande tempo, stadig større krav til arbeidstakarane si evne til å utvikle seg. I informasjonssamfunnet legg alt fleire arbeidsgjevarar vekt på den enkelte sin kreativitet, lærings-, kommunikasjons- og omstillingsevne. Vi veit alle kva dette dreiar seg om. Liva våre liknar på mange måtar kvarandre, særleg når det er snakk om livsfasar. Først skulegang, høgare utdanning og ut i arbeid. Arbeid er viktig i vår protestantiske kultur, vi legg mykje energi i jobbane våre, den er ein viktig del av vår identitet - kanskje den mest avgjerande. Når vi treff nye menneske stiller vi ofte spørsmålet:"kva gjer du, kva arbeider du med"? Den neste fasen består for dei fleste (men ikkje alle) i å kjøpe seg ein bustad og stifte familie og få barn. Hei, kor det går. Full fart, hit og dit. Ikkje til å undrast over at arbeidstakarar i åra blir utbrende, når ein stiller såpass store krav til korleis livet skal arte seg. Mange blir matte og slitne av alt stresset. Men det utrulege paradokset er at dette faktisk er sjølvvalgt. Det er ikkje til å kome forbi at aldri har så mange i vår del av verda hatt så stor fridom til å velgje sine liv som i dei siste 30 åra. Hovedpoenget mitt er dette: unge menneske i dag ber i altfor stor grad preg av at alt må vere avgjort og klarlagt når ein rundar 30, ein må ha "sett seg på toget" som skal lede ein framover i livet, for å bruke eit enkelt bilde. Og dette toget hoppar ein ikkje av, må vite. Få startar karrieren etter fylte 30 år. Og dette skjer på trass av at ein i fleire år har snakka om livslang læring og etterutdanningsreform. Takke meg til post-moderne menneske. Unge arbeidstakarar har på dette feltet ein mentalitet som er eldgamal, og som nok går langt tilbake i industrisamfunnet. Skomakar, bli ved din lest. Dei moderne norske kvinner og menn - som drikk meir cafe latte enn norske melkekyr kan produsere melk - er gammaldagse i sine utdannings- og karrierevalg, ja, endåtil livsvalg. Unge menneske, så full av kunnskap, og så tenkjer ein så "smalt"? Til dette kan det sjølvsagt seiast at det kostar å ta utdanning, og Lånekassa skal ha sitt - tredobbelt tilbake. Det skal også banken som gav deg boliglån ha. Og så er det alt dette andre. Men er det rett å alltid bruke dette med privatøkonomien som grunngjeving for at ein berre må stå på? Organisasjonspsykologane og bedriftsutviklarane har levd godt på å leike"teamarbeid" og "dynamisk kreativitet" inn i seminarkåte arbeidstakarar på høgfjellshotell. Men akkurat dette har dei nok teke for lett på: at karriere kan gjerast på fleire enn ein måte, i fleire periodar. Som arbeidstakar skal ein arbeide i år. Folk trur gjerne at dei vala ein gjer, må ein gjere før ein er 30. Feil. Det er fullt mogleg å studere medisin når ein 40. Eller kunsthistorie. Eller kanskje ta arbeid som murarlærling nokre år (murarar tener godt om dagen)? Kanskje har du høyrt visa til Odd Børretzen, den om han skiløparen som stoppar inn i skogen under femmila og spør seg sjølv: "Hvor er det jeg skal?" Det er vår. Kanskje du skulle ta deg ein tur i skogen, du også? Redaktør: GUNN KVALSVIK Redaksjonsråd: GUNN KVALSVIK, SYNNØVE K. BØEN, ODD JENVIN og SILJE OPHEIM. Grafisk utforming: GUNN KVALSVIK Utkommer 6 ganger i året. Opplag Styret for 2002: SYNNØVE K. BØEN (leder), ODD JENVIN (nestleder), MONA HALSBAKK, SØLVI LERFALD, ARNT-EINAR LITSHEIM, MERETE SKAUG, TERJE THUSETH og STEIN ELIASSEN. Ansvarlig utgiver: SAMFUNNSVITERNES FAGFORENING. Trykk: HAGEN OFFSET AS For annonser, ta kontakt med vårt sekretariat, tlf E-post: POST@SAMFUNNSVITERNE.NO Forsidefoto: ODD 2 JENVIN

3 innhold ikt som egen kraft i Statoil? les side 5 Ved analyse av utviklingsprosjekter har det vært vanlig å anta at informasjonsteknologien har en iboende kraft. I sin doktorgrad viser Dr. polit Vidar Hepsø at ved å nytte andre tilnærminger blir forklaringen noe annerledes. side 8 Bøker har den egenskap at de kan vekke oss fra stivnede tankemønstre, eller aller helst få oss til å tenke helt nye tanker. Det mener iallfall Svein Skarheim når han presenterer to ferske bøker fra Universitetsforlaget. Intellektuelt vårslipp side 10 Har du studert sosiologi og lurer på hva som skjer i faget, hvilke bøker som er aktuelle og hvordan livet arter seg som student i dag? Les intervjuet med sosiologiprofessor Lars Mjøset og to studenter ved UiO. side 14 - Det som slo deg når du møtte Bourdieu var interessa hans for menneske. Ingen kunne unngå å kjenne gløden når ein møtte han. Slik startar Nicolaysen sitt minneord om en av våre fremste samfunnsforskere. Diskurser i sosiologi B ourdieu er død side 20 I NRK Nyheter 14. mars sier Arbeids- og administrasjonsminister Victor D. Norman at universitetene utdanner byråkrater osiolog som er uegnet for jobb i det private næringsliv. Samfunnsviternes leder Synnøve Bøen svarer. side 20 Forrige nummer av Samfunnsviteren hadde et intervju med professor Tom Christensen som gav råd om å stoppe forvaltnningsreformen. Her redegjør Arbeids- og administrasjonsdepartementet for mål og bakgrunn for moderniseringen i forvaltningen. side 22 I en undersøkelse gjort av Samfunnsviterne sier flertallet av de spurte at de forventer omstillinger i fremtiden. 3

4 4 styret Synnøve Bøen leder Synnøve K. Bøen kan nåes via e-post: eller på tlf: , mobil: Oppstart av lønnsoppgjøret - et sikkert vårtegn. Lønnsoppgjøret for 2002 er i gang i stat, kommune, Oslo kommune og NAVO. Akademikernes og Samfunnsviternes hovedkrav i samtlige sektorer er en mer fleksibel og desentralisert lønnspolitikk med større lokale potter enn ved tidligere oppgjør. Forhandlingene i stat og kommune skal være ferdigforhandlet innen 1.mai. I staten har arbeidsgiver ved AAD signalisert vilje til å avsette større lokale potter enn det som har vært vanlig. I åpningsmøtet påpekte også statsråd Norman behovet for å belønne innsats og resultater som fremmer modernisering, økt effektivitet eller bedre tilbud til brukerne. Akademikerne tallfestet lite i sitt første krav, men har krevd en gjennomsnittlig lønnsvekst på 6-7 % for sine medlemmer. Dessuten understreker kravet behovet for en betydelig økning av avsetning til lokale potter ved at det kreves at minimum halvparten av rammen bør gå til lokale forhandlinger i virksomhetene. Særlig spenning knytter det seg til oppgjøret i KS-området hvor mulighetene for radikale endringer i forhandlingssystemet synes mulig. I kommunal sektor ønsker Akademikerne en endring av dagens avtalestruktur hvor et nærmere antall stillinger løftes ut av stillingsregulativet og får fastsatt sin lønn lokalt. Akademikerne har fremmet krav om å fjerne hovedlønnstabellen og at felles regulativ med staten opphører. Akademikerne har videre ønsket å fjerne lønnsrammer og lønnsstrukturer. Dette var langt på vei sammenfallende med tilbudet fra KS og har også støtte i YS/NITO. I NAVO-området er det to separate overenskomstområder som skal forhandles. Det ene er det tradisjonelle NAVO, der ulike tidligere statsbedrifter som Posten og Telenor inngår. Det andre området er NAVO-helse som omfatter de nye helseforetakene som eies av staten. Overenskomstene består av en sentral og en lokal del, hvor den sentrale delen er mindre omfattende enn det vi er vant til fra andre tariffområder. Dette gjør at våre tillitsvalgte lokalt får en nøkkelrolle i forhandlingene. Selv om Samfunnsviterne ikke er store i NAVO-området er NAVO-forhandlingene viktige, særlig fordi det lokale nivået trekkes så aktivt inn i utformingen av oppgjøret. Aktuelt i foreningen Første delprogram offentlig sektors nye rammebetingelser i Master of Management i omstilling i offentlig sektor for Samfunnsvitere er i gang! I underkant av 20 samfunnsvitere har satt av tid til en spennende etterutdanning i regi av Handelshøyskolen BI og Samfunnsviternes fagforening. Vi vil omtale kurset og deltakerne i et senere nummer av Samfunnsviteren. Samfunnsviternes hovedstyre, fylkesledere og sekretariat var mars samlet til vårseminar i Reykjavik. Foruten samtaler og erfaringsutveksling med Akademikerne og Samfunnsviterne på Island, diskuterte tillitsvalgte og ansatte hvordan man kan styrke rekrutteringsarbeidet og den faglige profileringen av foreningen. Det vil bli satt i gang rekrutteringstiltak rettet mot studenter. Man hadde også gode diskusjoner om hvordan Samfunnsviternes fagforening skal forholde seg til omstillingsaktuelle temaer som oppgavefordeling og overføring til kommunalt ansvar, lokalisering og utflytting av virksomheter, samt motivasjonsfaktorer og ledelse. Flere av fylkesavdelingene har valgt våren som tidspunkt for gjennomføring av årsmøter i lokallagene. Vi oppfordrer medlemmene til å benytte denne anledningen til å komme med innspill til saker og temaer som foreningen bør beskjeftige seg med. Det nye hovedstyret og leder har ambisjoner om å delta i samfunnsdebatten for å profilere foreningen og medlemmenes faglige kompetanse overfor arbeidsgivere, myndigheter og samfunnet for øvrig. Aktuelle kronikker, debattinnlegg og motinnlegg vil forløpende bli lagt ut på Samfunnsviternes hjemmeside.

5 fødes og utvikles, spres og dør Hvordan oppstår og spres ideer knyttet til ny anvendelse av IKT i organisasjoner? Hvilken rolle har de menneskelige ressursene - og hvilken rolle spiller teknologien? Ved analyse av slike utviklingsprosjekter har det vært vanlig å anta at informasjonsteknologien har en iboende kraft. TEKST OG FOTO DR. POLIT VIDAR HEPSØ Aktør nettverksteori gir et alternativ til en slik forståelsesform. Det er en metode for å spore prosessene bak forhandling, redefinering og tilegning av interesser i utviklingen av ideer/konsepter på deres vei til å bli en akseptert og materialisert virkelighet. Slik skapes en dypere forståelse av de tilsynelatende grå tekniske egenskapene ved teknologien og hvordan disse oversettes til ikke teknologiske egenskaper. Drivkraften bak nye idèer og konsepter er aktører som søker å opprettholde sine interesser. Fra ideer til konsept I mine analyser ser jeg på de krefter (menneskeligeikkemenneskelige) som former en ny idè/konsept helt fram til den er stabilisert i en akseptert materialisert virkelighet, som allianser eller nettverk av mennesker og ikke menneskelige elementer. Stabilitet er slutten på en lang forhandlings og mobiliseringsprosess hvor mange sprikende krefter og krav blir samlet under akseptable sannheter. Det spøres hva organisasjonen gjør med ideen? Hvordan oversettes populære ideer knyttet til IKT og organisasjonsutvikling når de reiser i organisasjoner, hvor foregår oversettelsene, hvem er oversetterne og sist men ikke minst på hvilken måte oversettes ideene? Intranettprosjekt i Statoil Studiet er et intranettprosjekt i Statoil gjennom fire år via deltakende observasjon, intervjuer og gjennom analyse av et større skriftlig materiale. Nye ideer er ofte generelle fraser med vagt innhold. Det er gjerne historier ledere og IT-sjefer får gjennom flyplasslitteratur eller på større nasjonale-intenasjonale konferanser. For at disse IKT-ideene skal bli noe mer enn nye ord og historier som sirkulerer i disse meningfellesskapene må de få tilført innhold gjennom at de oversettes, eller translateres som Latour kaller det, til den konkrete sammenhengen de skal brukes. Oversettelse her er tekstmessig samtidig som det er en transformasjon fra en fysisk form til en annen. Idèene kan gi svar på gamle problemer, og gamle problemer blir satt inn i en ny sammenheng. Ideene fungerer som lyskastere som gjør at en får nytt lys på gamle problemer: kan man ha et bedriftskultur problem uten at det finnes et begrep om dette? Slik kan idèer også skape nye spørsmål. 5

6 Studiet fulgte et intranettprosjekt i Statoil gjennom fire år via deltakende observasjon, intervjuer og gjennom analyse av et større skriftlig materiale. Hovedpoenget i analysen er at en ide eller et konsept som mobiliserer elementer i verden har ingen mening uten aktører som utvikler det. Snøballeftekt I overført betydning snakker en om en snøballeffekt. Idèen tar med seg både eksisterende sosiale og teknologiske elementer, tilgjengelige personer og institusjoner, organisatoriske rutiner og eksisterende IKT løsninger samtidig som den bringer inn nye elementer. Den nye IKT- snøballen kan være revolusjonerende, men hvis den ikke over tid innrullerer nye eller eksisterende elementer vil den dø. Jo mer av elementene som klabber seg på underveis jo sterkere blir ideen. Ved å låne begrepet sirkulasjon fra Bruno Latours bok Pandoras Hope beskrives fem sløyfer i et sirkulasjonssystem som suksessfulle ideer og konsepter knyttet til IKT og organisasjonsutvikling går gjennom. Mobilisering av elementer i verden Den første sløyfen i et slikt sirkulasjonssystem er knyttet opp mot mobilisering av elementer i verden og poenget er at det er en økende mobilisering av ikke menneskelige elementer inn i situasjoner hvor nye ideer og konsepter beveger seg. Nye ideer har gjerne bestemte fødesteder hvor de spres fra som: konferanser, Boston området og uformelle nettverk. Ulike personer i bedrifter oversetter disse ideene til sine kontekster. Slik blir ideene knyttet sammen med eksisterende tenkesett og praksiser. Et eksempel er at ny bruk av informasjonsteknologi kan kobles sammen med eksisterende ledelses og styrings teknikker. Det er ingen apriori kobling mellom elementene, de utvikles/detaljeres underveis og det er stor grad av etterrasjonalisering og legitimering når forbindelsen er opprettet. Heterogeneous engineers, som Latour kaller dem, tar opp elementer og skaper krav og forventninger med basis i disse heterogene elementene. Disse ingeniørene ser nye potensielle elementer i tiden og setter disse sammen. De er kreative og har tilgang til arenaer hvor ideer/konsepter blir født og kommuniseres. Autonomisering Autonomisering er den andre sløyfen i sirkulasjonssystemet. Idèer danner bare basisen og ideen må frigjøre seg fra en eksisterende orden. Dette kan skje gjennom at ideen utvikler en nisje i bedriften, organisasjonen, samfunnet og markedet. De som selger konseptet har en tendens til å utvikle egne legitimerende og rettferdighetsgjørende historier/fortellinger som beskriver ideen eller konseptets fordeler og argumentene for dets autonomi. Idèutviklerne bygger opp kompetanse til å selge konseptet videre inn i de nisjer/områder man går inn i. De samme personene må også utnytte andre institusjoner som trengs for å støtte videreutviklingen av konseptet; som muliggjørende fysisk arbeidsmiljø (arkitektur), finansiering, kobling mot strategier, ledelse og strategisk agenda. Dette dreier seg i stor grad om å utnytte en eksisterende infrastruktur av menneskelig og ikke menneskelige elementer rundt en sosial orden. Utvikling av allianser Utviklingen av allianser som støtter ideen er tredje sløyfe i sirkulasjonssystemet. For å få konseptet til å bli autonomt og frigjøre seg fra personer eller grupper som utviklet det er en avhengig av å sette opp piloter og oversette i mer varig materiell form. IKT systemer er eksempler på hermetiserte ideer og konsepter som engang levde som konsepter i miljøet som utviklet de, men som tilslutt ble formalisert som algoritmer. Hovedpoenget er at slike heterogene allianser får konseptet til å spre seg gjennom ledelse og maktsentra, en får utvikling av spesialtilpassede nisjer gjennom innrullering av både menneskelige og ikke menneskelige elementer. Når alle disse alliansene blir lagt

7 opp på hverandre begynner konseptet å vokse og spre seg. Overtalelse og inskripsjon gjennom de som jobber med spredningen av konseptet skaper og utvikler forbindelsene mellom elementene. Allmen representasjon Allmenn representasjon er den fjerde sløyfen i sirkulasjonssystemet og adresserer hverdagsaktivitetene til personer i grupper, markedsnisjer, organisasjoner eller samfunn som blir utsatt for ideen eller konseptet. Disse personene kan leve i andre livsverdener og inneha ulik virkelighetsoppfatning fra ledere og konseptutviklere som har hatt befatning med konseptet gjennom de forrige sløyfene av sirkulasjonssystemet. En vil møte spørsmålet om konseptet er viktig for disse menneskenes hverdag og liv? Mange gode tanker om IKT og organisasjonsutvikling har strandet her. Denne sløyfen i sirkulasjonssystemet gjennomfører en pragmatisk test på om konseptet vil overleve-spres videre. Hverdagsaktiviteter tester styrken til det eksisterende nettverk av mennesker og ikke menneskelige elementer og om det nye konseptet kan endre dette nettverket. Videre spredning av ideen skjer hvis konseptet oversettes til bruk i konkrete situasjoner av personer og grupper. Myter, legitimerende og rettferdiggjørende historier kan i stor grad bare utsette denne Ved hjelp av Brune Latours teorier kan en se virkningen og prosessene av IKT på en ny måte. testen. Samtidig må en også vedlikeholde eksisterende allianser og håndtere de nye menneskelige og ikke-menneskelige forbindelser som utvikler seg i nettverket. Viktig blir det også å koble opp og vedlikeholde eksisterende infrastruktur. Nytt fra samfunnsforsking Dette er den andre artikkelen i serien «Nytt fra samfunnsforskningen». Vi håper og tror bidragene vil gi leserne en gylden mulighet til å holde seg oppdatert på noe av det som skjer i forskningsverden. I dette nummert gir Hepsø en kort presentasjon av de resultatene han sitter igjen med etter at han nylig avsluttet sin doktorgrad. Vidar Hepsø er dr. polit i sosialantropologi fra NTNU. Han er ansatt som forsker ved Statoils Forskningssenter i Trondheim hvor han har jobbet med IKT, nye samarbeidsformer, læring og forbedring siden Mer informasjon om hans virke finnes på Her er det også flere detaljer om hans doktorgradarbeid. mobilisere flere menneskelige og ikke menneskelige elementer. Ideen eller konseptet kan derfor bare sees i sammenheng med de andre fire sirkulasjonssløyfene. Sirkulasjonskraften er ikke i ideen eller konseptet alene. De fire første sløyfene ville dø uten konseptet. Mobiliseringen av verden ville oppløses i fragmenter og de som utvikler konseptet ville flyttet til nye prosjekter eller nye steder. Alliansene/allmennheten ville miste interesse og ikke bli oppmerksom på ideene. Samtidig ville også bindeleddene og knutene dø uten de andre sløyfene. En ide eller et konsept som mobiliserer elementer i verden har ingen mening uten aktører som utvikler det. Foruten støttende institusjoner, allianser og kollektiv som setter konseptet i sirkulasjon ville det dø. Ingen ville heller utføre hverdagslige pragmatiske tester på dets anvendbarhet. Bindeledd og knuter Bindeledd og knuter er den siste sløyfen i sirkulasjonssystemet. IKT og organisasjonsutviklings konseptet er knutene som holder de mange heterogene ressursene sammen. Det er noe som styrker deres samhold og akselererer deres sirkulasjon gjennom å holde et kollektiv av mennesker og ikke mennesker sammen. Ideen vokser gjennom å mobilisere flere og flere heterogene elementer i stadig større kollektiv. Sirkulasjonen stopper opp når innholdet er tørket ut, dvs at en ikke er i stand til å

8 Marianne Gullestad Det norske sett med nye øyne. Kritisk analyse av norsk innvandringsdebatt. Universitetsforlaget 2002 Bøker om et intellektuelt vårslipp Oslo kretsfengsel er omgitt av syv meter høye murer. Jeg går langs disse murene flere ganger hver dag på utsiden. De på innsiden kan jeg ikke se, og selve muren har jeg nesten sluttet å legge merke til. Forleden fikk jeg igjen øynene opp for de høye fengselsmurene, ved hjelp av en nysprayet grafitti på østveggen: «Det eneste som skiller deg å dem er en mur! Riv den!» Bøker har også den egenskap at de kan vekke oss fra stivnende tankemønstre, eller aller helst få oss til å tenke helt nye tanker. Slutter vi å lese bøker er det stor fare for at det reises mange mentale murer som hindrer oss i å se og tolke verden fra nye vinkler. Bok om fordommer I USA har den såkalte niggerdebatten blusset opp igjen. Den går i korthet ut på hvorvidt ordet «nigger» bør gå ut av bruk, eller om det bevisst skal brukes for å erobre og ufarliggjøre det. Rapperen Ice-T har sagt sitt om saken: «I m a nigga, not a Colored man; or a Black, or a Negro; or an Afrom American». I Norge skrev derimot sprinteren John Ertzgaard: «Jeg er ingen neger fra Toten, men en norsk-afrikaner» i et leserinnlegg, og startet dermed en negerdebatt her hjemme. Den norske striden om ordet «neger» er et kapittel i Marianne Gullestads Det norske sett med nye øyne. Kritisk analyse av norsk innvandringsdebatt. Det er en bok det er vanskelig å forholde seg likegyldig til, noe den kraftige debatten i både presse og fagmiljøer AV SVEIN SKARHEIM viser. Dette er nettopp en slik bok som kan få deg til å se ting på en ny måte, så dersom du bare skal lese en ny fagbok denne våren bør det bli denne. Boken handler om «oss», det vil si majoriteten. Gullestad skriver om «oss» fordi innvandringsdebatten til nå nesten bare har handlet om «dem». Sentrale spørsmål som boken reiser er : Hvilke tenkemåter preger den norske mannen og kvinnen i dag? Hva er de grunnleggende norske verdier? Er det en del av det norske å lage usynlige barrierer overfor fargede mennesker, slik at selv de som er født i Norge behandles som utenforstående? Det er ikke synspunktene til den vanlige mannen i gaten hun er interessert i. Det er diskusjonen som foregår, eller ikke foregår, i eliten som utgjør materialet for Gullestads undersøkelse. Når eliten snakker om «de andre», i dette tilfellet innvandrere, leverer de et interessant materiale om seg selv. Et av bokens poenger er at om du er «neger» eller «innvandrer» så er det vi hvite nordmenn som bestemmer hva du skal hete, for du kan aldri bli en av «oss». Når en språkprofessor uttaler at neger er en nøytral beskrivelse av hudfarve, så er det en treffende illustrasjon av hennes poeng. For Gullestad er det ett fett hva som skjer med selve ordet «neger», men det er forestillingene som følger med det som interesserer henne. Boken genererer ny kunnskap og er definitivt et viktig bidrag til å heve refleksjonsnivået på innvandringsdebatten. Boken viser at både presse og forskere i Norge gradvis har blitt mer respektløs og nedlatende i sin behandling av minoriteter. 8

9 Med denne boken holder Gullestad opp et speil for oss alle. Fravær av selvrefleksjon I år feires 50-årsjubileet for Norge som bistandsnasjon. I den anledning utgis Terje Tvedts Bilder av «de andre». Om utviklingslandene i bistandsepoken i nytt opplag. Da boken kom første gang i 1990 ble den tankevekkende lesning, og mange av mine tilvante tankemønstre og forestillinger ble brutalt revet ned. Denne kritiske og originale bistandsstudie vakte da også debatt: «Bokbombe mot norsk bistand» skrev VG, og «En av de mest illojale bøkene som er skrevet i Norge på lang tid» meldte NRK. Boken undersøker de ideer om verden og oss selv som lå og fortsatt ligger til grunn for offisiell norsk politikk. Tvedt påpeker at ved å sette et klart skille mellom «oss» og «dem», skapes og opprettholdes vårt eget selvbilde. Et viktig spørsmål er hvilke bilder av «de andre» som oppsto i Norge i denne perioden da vi, en promille av verdens befolkning, med begrenset erfaring og kunnskap om Asia, Latin- Amerika og Afrika, ble stilt overfor dem som deres veivisere og hjelpere. Et av bokens hovedpoeng er at det norske bildet av utviklingslandene reflekterer i større grad norske holdninger enn en kenyansk eller pakistansk virkelighet. Alt tyder på at vi står foran en usedvanlig flott vår. Du oppfordres derfor til å bedrive mentalhygienisk fengselspolitikk; riv ned noen tankemurer, og løslat intellektet. Lesning av god faglitteratur kan være en god start. En av våre aller beste rapperne, Apollo, sier det på sin måte i låten Sperra inne: «Det å se seg sjøl i speilet ekke å være reflektert». Terje Tvedt: Bilder av «de andre». Om utviklingslandene i bistandsepoken. Universitetsforlaget 2002 [1990] Svein Skarheim er forlagsredaktør for historie og samfunnsfag i Universitetsforlaget «Nytt» ansikt i sekretariatet Etter lang fartstid i Samfunnsviterne gjennom styreverv,engasjement som fylkesleder og deltakelse i forhandlingsutvalget er Knut Aarbakke ansatt på fulltid i foreningens sekretariat. Bakgrunnen til Knut Aarbakke er bred. Kort oppsummert kan han skilte med: Cand.polit grad fra Universitetet i Bergen, jobb i Statistisk sentralbyrå, flere år på Høgskolen i Hedemark og til sist noen år for Norges Farmaceutiske Forening. Det er altså grunn til å tro at Aarbakke er en som kan se tingene fra flere sider. Lønn og tariff Aarbakke er entusiastisk når han snakker om sine interesseområder innenfor fagforeningsverden: - Lønnspørsmål, tariff og forhandlinger! Gjennom å arbeidet i sekretariatet kan jeg aktivt være med der det skjer og å trekke i tråder for å nå de lønnsmålene vi som høyt utdannet gruppe fortjener. Knut Aarbakke har lang erfaring med lønnspørsmål, tariff og forhandlinger. Foto: Gunn Kvalsvik - Hva er dine ambisjoner fir Samfunnsviterne? - I tillegg til tariff vil jeg særlig jobbe for at vi skal bli enda mer proffe på medlems og tillitsvalgtsiden. Jeg tror også at vi kan bli bedre og har mer å lære når det gjelder å takle tyngre konflikter på vegne av våre medlemmer. Plankekjøring Det er altså ikke noe nytt ansikt som har tar over jobben som rådgiver etter Lars-Petter Eriksen. Etter mange års erfaring og «fritidsjobbing» for Samfunnsviteren er det naturlig å spørre om jobben bare blir plankekjøring? - Nei, på ingen måte, svarer Aarbakke. For meg er dette helt maksimalt. Å rendyrke det jeg kan best, eller iallfall liker best, er den perfekte jobb. 9

10 Diskurser i dagens sosiologi Dersom noen skal være den rette til å svare på sosiologiens stilling, er Lars Mjøset mannen. Han er professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo og bak seg har han en rekke bokutgivelser, blant annet «Kontroverser i Norsk Sosiologi» (1991). Mjøset sitt spesialfelt er historisk sosiologi. P å 90 tallet skjedde det overgang til masseutdannelse. På 1970-tallet uteksaminerte Sosiologisk Institutt ved Universitetet i Oslo ca. 20 hovedfagsstudenter pr. år. I 1999 hadde tallet steget till 88, innleder Mjøset. Den dramatiske økningen mener han delvis skyldtes regjeringen som ville pynte på arbeidsledighetstallene, samt tendensen til kvinnenes søkning mot høyere utdanning. På slutten av 60 tallet hadde det historiske studentopprøret stor betydning. Studentene viste en stor interesse men samtidig hadde de en dogmatisk holdning. De hadde alle svarene, men var aktive studenter.- De som underviste ble sett på som suspekte sier Mjøset. På 80 tallet var det en mer akademisk debatt, som særlig knyttet seg til den første maktutredning. Det var en polarisering mellom de sosiologene som ville følge de sosialøkonomiske prinsippene om rasjonelle valg og den sentrale sosiologiske tradisjonen, som gikk sterkt imot disse prinsippene. I forhold til dette har det ikke vært noen store debatter på 90 tallet fastslår Mjøset. AV ATLE MESØY Mindre kranglevorne studenter Han ser på nåtidens studenter som mindre kranglevorne, og tror at noe av årsaken ligger i noe av måten studentene blir møtt på. Det viktige blir å oppnå studiepoeng, akkurat så mange man behøver. Fram til begynnelsen av 80 tallet valgte studentene mer ut i fra det de hadde lyst til, og kurstilbudet var mer spesialisert. Studentene tenkte overhodet ikke på noen poengskala som måtte oppnås. Nå er det et mye mer fastlagt mønster, forklarer Møset. - De nye studiereformene legger ennå større vekt på effektivitet i uteksaminering er av studenter. Han tror kanskje at dette er den andre ytterlighet av studentopprøret. - Ironisk nok knesetter dagens universitetsreformer mange av de prinsippene studentopprørerne i sin tid fryktet og motarbeidet, sier Mjøset. Universitetet er i ferd med å gå over til et mer anglo/amerikansk system. For de ansatte blir publisering et stadig viktigere stikkord. Effektiviteten blir målt i hvor mange artikler du kan få på trykk, og artikler i spesialiserte internasjonale tidsskrift teller mest. Mjøset 10

11 ser ikke dette som befordrende for det sosiologiske engasjementet i den offentlige debatt. På 90-tallet På 90 tallet var det få store bokutgivelser. I farten kommer Mjøset på en. En bok om Gro Harlem Brundtland av Dag Østerberg. Han ser det som et paradoks at den norske sosiologiens gullalder var på 60 tallet, da resursene var mer begrenset enn de er i dag. Mjøset ser mange dyktige uteksaminerte sosiologer, men ikke så mange flotte arbeider. - Det er vanskelig å gå dypere, for eksempel skrive en bok. Som et eksempel nevner Mjøset det norske samleverket Det Norske Samfunn. Den første utgaven kom i 1968, den andre i 1975, den tredje i 1986, men ingen bok utkom på 90 tallet. Flere uteksaminerte, har ikke ført til de stor milepæler i faget, understreker Mjøset. Årsaken til mye av dette ser han ved at forskningsrådssystemet gjemmer bort mye av arbeidet. Han påpeker dette som en svært viktig utfordring for Forskningsrådet. Mjøset frykter også at dersom Trond Giske og studentene får det som de ønsker, vil mange ansatte frykte for forskningstiden deres. De store temaene Sosiologi er mer todelt enn mange andre samfunnsfag ved at den har et viktig område som handler om store sosiologiske/ filosofiske spørsmål, sier Mjøset. Han nevner store navn i dag som Anthony Giddens og Jürgen Habermas. Disse uttaler seg generelt som samfunnsspørsmål, og Giddens er til og med rådgiver for Tony Blair. Mjøset ser på det siste som litt spesielt og ingen trend. Mye av dagens sosiologi er knyttet opp til velferdsstaten og Norsk Forskningsråd, sier Mjøset. Bindestrekssosiologi er et viktig stikkord. Eksempler på dette er Industrisosiologi, Kjønns/kvinnesosiologi, og studeier av velferdsstaten. Dette er problemområder for statens offentlige politikk.- Selv om staten og næringslivet spiller en viktig rolle for bevilgning til forskningsprosjekter og områder, kan ingen bestemme de store linjene, sier Mjøset, og synes forskerne har relativt mye autonomi. Et av hans ankepunkt, er at monografiene mangler. Dette var det mer av i sosiologiens barndom, sier han og fortsetter. Mange dyrker de sosiologiske/ filosofiske delene av faget. Mjøset ser også at dette er viktig for studentene. Mjøset frykter påvirkningen fra de estetiske- humanistiske fagene. Foto: Gunn Kvalsvik -Det har skjedd en dreining i forhold til kulturstudier. Polemisk sagt, kan man si at tidligere måtte sosiologene forsvare seg mot naturvitenskapen. I dag må vi passe oss for det som kommer fra de estetisk-humanistiske fagene. Sosiologi bør helst styre unna begge sier han. Konstuksjonismen Et område Mjøset nevn især er konstruksjonismen. Noen tror at man har kommet til bunns når man har avdekket de retoriske figurene, sier han I dag opplever Mjøset at informasjonsrådgiverne driver med mye sosiologi, og forklarer: - Det kan være alt fra å plante et produkt til å legge opp en informasjonsstrategi. Dersom man driver dette veldig langt, er man over i konstruktivistisk sosiologi. Med andre ord, prege folks virkelighetsbilde. Mjøset ser at for eksempel retorikk kan bygges inn i faget, men påpeker at det kan bli veldig problematisk dersom dette blir dominerende. Om man rendyrker en sosiologi på disse premissene blir sosiologien ikke mer enn en kunnskapsbasis for informasjonsrådgiverne, en av 90-tallets nye yrkesgrupper, som bistår næringslivet med informasjon- og reklamestrategier. Et forvirrende fag Mjøset innrømmer at sosiologien kan fremstå som et forvirrende fag. Man lærer i så mange retninger på det sosiologiske/ filosofiske området, sier han. Samtidig er sosiologien blitt involvert på stadig flere områder i samfunnet. Mjøset fremhever følgende områder hvor sosiologien er kunnskapsleverandør: særlig i forhold til velferdsstat og sosialpolitikken, på det offentlige området, og i forhold til organisasjonsdesign på det private området. Han poengterer også at den norske sosiologien står sterkt i et internasjonalt perspektiv. Mange myndigheter er mindre villige til bevilge penger, sier Mjøset. Optimisme for fremtiden På slutten av 90-tallet utga ISA (International Sociology Association), en serie små hefter med artikler om hvor sosiologien stod i de forskjellige landene. Skandinavia var den eneste regionen der artikkelforfatterne var optimistiske på vegne av faget. Mjøset tror at mye av grunnen til dette ligger i hvordan velferdsstaten står sterkt i Norden. Døende fag? I den anglo/amerikanske verden mener Mjøset at faget er 11

12 Mjøset er forfatteren bak boken Kontroverser i Norsk Sosiologi som kom ut i I øyeblikket jobber han med en ny teoribok som kommer i trykken i løpet av høsten. Foto: Gunn Kvalsvik svekket, men han tror at England er mer utsatt enn USA, siden amerikansk sosiologi fortsatt er et gedigent arbeidsmarket. Særlig i England er faget i ferd med å fortrenges av såkalte cultural studies. Han nevner også Instituttet for Kulturstudier på Historisk Fakultet, UIO som et eksempel. På spørsmål om hvor sosiologien bør være på bane, svarer Mjøset: - Det er alltid et sjikt innen sosiologien som vil være tidlig ute i samfunnsdebatten. Johan Galtung er flink til å relaterer seg til de viktige sakene, sier han. Mjøset mener det er typisk at dersom man hører om sosiologi i den offentlige debatt, er det i programmer som Dagsnytt 18, og svært sjelden i de populærvitenskapelige programmene. -Sosiologer er en type samtidshistorikere, og på sitt beste bør sosiologien kunne belyse alle spørsmål som kommer opp i samtiden, sier Mjøset. Som eksempel trekker han frem en doktorgradstudent som lenge har jobbet med Afghanistan, og som i dag etter 11 september er svært etterspurt. Bourdieu står for det sosiologene bør gjøre. Han gir sosiologien en egen identitet, og overtar ikke ukritisk idealene fra fra humaniora eller naturvitenskap. bestemt finesse og balanse mens de lavere klassene vil også drikke vin, men vil prioritere den vulgære formen, en vin med først og fremst mye smak og lav kostnad, og vil derfor velge viner fra den nye vinverden som Chile, Australia eller Sør-Afrika. Det vil aldri være slik at borgerskapet er borgerskapet på grunn av vinen, men makten fastslår Mjøset. TIPS TIL LESESTOFF: Gøsta Esping-Andersen. Social Foundations of Postindustrial Economies. Oxford:Oxford University Press 1999 Andrew Abbott. Time Matters. Chicago: University of Chicago Press 2001 Charles Ragin. Constructing Social Research, Thousand Oaks. Cal.: Pine Forge Press 1994 Lars Mjøset., Sosiologiens framgangsmåter. Oslo: Universitetsforlaget, utkommer senhøstes Stadig aktuelle Bourdieu I boken Distinksjonen analyserer Bourdieu maktforholdene i samfunnet synliggjort gjennom klassene. Hans konklusjon er at det er overklassen/borgerskapet som definerer hva den gode smak er. Dette kaller han kulturell kapital. Denne kapitalen er med på å opprettholde klasseskillene, og middelklassen og arbeiderklassen aksepterer overklassens definisjoner. I forhold til en vare som vin, vil de høyere klassene prioritere bestemte årganger fra Bordeaux, Burgund eller Italia, med 12

13 Hva sier fremtidens sosiologer? - På hovedfag er det hektisk, travelt. Det er først der det virkelig begynner, understreker Østhus. Begge nevner de separate kursene som en viktig del. Eksempler fra dette semesteret er: kultur/urbanitet, sosial ulikhet, arbeidsorganisasjoner, velferd/stat og ungdom/rus/kriminalitet/vold. Claus Berge, (25) og Ståle Østhus, (25) studerer begge på annet semester hovedfag sosiologi ved Universitetet i Oslo. Berge mener noe av det positive ved kursene er at man får treffe interessante personer man kun har lest om. De mener også at det kan se ut til at professor Sigurd Skirbekk er på vei ut. På hans kurs, Ideologier/ Sivilisasjonskritikk, var det kun to studenter som møtte opp. Kurset er foreløpig nedlagt. Skirbekk er ved flere anledninger kritisert for å være høyreradikal. Begge studentene mener det er store likheter med historie da de blir spurt om nærliggende områder til sosiologien. De ser Michelle Foucault som en viktig inspirasjon. Makt er fortsatt et viktig tema innen sosiologien og de to studentene er samstemte i at kongen av makt er Max Weber. - Han har klarest definert maktbegrepet sier Østhus. På spørsmål om det største navnet innen sosiologi, er de ikke i tvil: Pierre Bourdieu. Berge nevner den utradisjonelle bakgrunnen til Bourdieu som bondesønn og mener han gjorde en glitrende analyse av samfunnet. En helhetlig modell, spesielt analysen av sosial kapital og eksklusjonsmekanismer. Han så at klasse ikke kun var basert i økonomi, sier Berge. Begge opplever de sosiologien i dag med mer konsentrerte områder enn tidligere. - Makt er fremledes sentralt i sosialogien. Og kongen er gode gamle Max Weber. Utsagnet kommer fra hovedfagsskudentene Claus Berge og Ståle Østhus. Foto: Gunn Kvalsvik Man anlyserer samfunnet etter språkvitenskapelige prinsipper sier Berge. Som dyktige foreleser på dette området nevner han Ivar Frønes som er kultursosiolog. Begge ser de bindestrekssosiologien som en fortsettelse av Mertons teori om mellomnivåer. De opplever også sosiologien som svært aktuell og nevner hvordan mange sosiologiske begreper, som rolle, makt, klasse, har glidd inn i dagligspråket. Studentene mener at samfunnet er sterkt influert av sosiologer som har jobbet i forvaltningen. Et fokus de begge savner innen faget er etnisitet. Dette er et underkjent tema i sosiologien sier Berge. Klasse kan skygge for mange av de andre feltene. Prioriteringen kan se ut til å være, klasse, kjønn så etnisitet. Som et godt eksempel på nylig forskning innen sosiologien nevner studentene, Livsløpsforskning. Her følger man personer over mange år og ser på deres utvikling. Både NOVA og Statistisk Sentralbyrå skal til med et prosjekt nå på middelaldrende personer. Slike forskningsprosjekt er i følge studentene noe av de mest kostbare undersøkelser som finnes. Sosiologien i dag ATTAC bruker de sosiologiske verktøyene som for eksempel klasseteori, når de snakker om en global overklasse sier Østhus, og fortsetter: En del av det nye innen sosiologien, er at man forsøker å overkomme skillet mellom struktur og individ. Store navn her er Habermas, Bourdieu og Giddens. Østhus forklarer hvordan man i dag ser en nærmere kobling mellom struktur og individ. Som en viktig ny gren nevner Berge semiologien. 13

14 14

15 Illurstrasjon frå Pax forlag og Samlaget Det som slo deg når du møtte Bourdieu var interessa hans for menneske. Ingen kunne unngå å kjenne gløden når ein møtte han. Det var kanskje ikkje umogleg, men i alle høve særs vanskeleg å unngå å bli glad i denne mannen, i alle høve for dei som ikkje definerte seg som fiendar av hans teoriar og interesseområde. e in grunnleggjande vørdnad for mennesket, med sine avgrensingar, med sine så altfor ofte sparsame innsikter om vilkåra for sitt eige liv, dette mennesket som likevel strir med kjensla av at det aldri får ordentleg oversyn over situasjonen: dette mennesket som anar at det nettopp er eit avgrensa menneske, og at nokon har skapt desse avgrensingane, eit menneske som prøver så godt det kan å leve saman med andre; som kavar og rotar og rettar seg etter motar og styrer på med å ordne seg etter forholda: Dette kaotiske livet vi lever var Pierre Bourdieus livslange tema. Den djupe vørdnaden for det strevande, om enn strebande, det sosiale og stridande mennesket, dét var grunnlaget for arbeidet til Pierre Bourdieu. Det slo deg straks du møtte mannen: Interessa hans for menneske. Det gjekk ikkje lang tid før du var i livleg konversasjon om alt rart som anten kunne gjelde saka på dagsordenen, eller alt mogleg anna. Intervju med beine liner, klart oppstrekt logikk? Nei, der var alltid ein digresjon, alltid eit sidespor å undersøkje. Samstundes, ein stringens _ folk som ikkje visste kva dei ville seie gadd han ikkje snakke lenge med. Han tolererte mykje mas frå kollegaer over heile verda, noko han aldri aksepterte frå byråkratar og maktmenneske i Paris. Administrasjonen ved Collège de France, den mest prestisjetunge akademiske institusjon i landet, dreiv han mest til vanvit ved konsekvent å hevde at ministeriet for utdanning ikkje hadde noko med å love pengar til forsking om bestemte nyttige føremål for nasjonen; Bourdieu ville slett ikkje akseptere at nokon fortalde honom kva han burde meine var nyttig. TEKST : BJØRN KVALSVIK NICOLAYSEN Ingen kunne vel møte Bourdieu utan å kjenne gløden som omgav han. Likevel vart han aldri den sjølvtrygge meister. Til dømes: Han var alltid så nervøs før han skulle halde foredrag; så snakka han i veg og overvelda alle med innsikt og orden og somtid viltre tankesprang, etterpå kunne han komme som ein skulegut eller lærarkandidat og spørje: «Gjekk det bra? Var dei fornøgde?». Det var kanskje ikkje umogleg, men i alle høve særs vanskeleg å unngå å bli glad i denne mannen, i alle høve for dei som ikkje definerte seg som fiendar av hans teoriar og interesseområde. _ Eg tenkte alltid at Bourdieu kunne ha vore norsk vestlending; han reagerte mest like eins som oss, fødd inne i landet under Pyrenéane som han var, i ein liten landsby ved Pau der faren var landbrukande leiglending og postbod. Flink var han på skulen, og difor fekk han stipend til dei beste skular, men samstundes fekk han vite kor fjernt han var frå å vere akseptabel i den nasjonale besteborgarskapen. Dermed oppdaga han si livsgjerning: Å undersøkje kvifor der er skilnader på folk. «Når du tier, blir det tyst», vart det sagt eingong om ein annan, men det er fyrste gong eg har opplevd kva slik hylling kan innebere. Dødsbodskapen kom torsdag 24. januar i år, og det fyrste eg tenkte på, var: «Men kven skal no halde fram? Kven skal peike på dei ømme punkta?» Sidan har eg tala med medarbeidarar av Bourdieu, og deira fyrste reaksjon er nett den same: Kven skal halde fram? Krise i faget Pierre Bourdieu ville dei siste par tiåra eit oppbrot frå sosiologien, det vil seie førestellinga om kva dette faget 15

16 var godt for. Han såg alt i byrjinga av 1980-åra at sosiologien var i ei stor krise, sosiologien og statsvitskapen hadde stilt seg for mykje i teneste for statlege økonomiske føremål her og der, og dermed trong ein andre tankar til å analysere samfunnet. Desse tankane hadde Bourdieu utvikla gjennom sin ungdommelege kjennskap til grannane i dei pyrenéiske fjella, og hans fyrste lyst til sosiologien oppstod då han samanlikna bøndene heime og dei bønder han møtte då han gjorde militærteneste i Kabylia, i fjellområda i Algerie _ der kabylane framleis blir trakasserte av ei sjølvstendig nasjonal regjering som for mest 40 år sidan overtok, etter at Bourdieu var soldat for det vi ville kalla #okkupasjonsmakta». Denne erfaringa, at bøndene var så like oppe i dei algirske fjell og under pyrenéane, gav Bourdieu ein grunnleggjande idé: Dersom livet består i å slite for å overleve, slik ein ser det hjå bønder både i Europa og Afrika, så lyt der vel i kvart einskild samfunn finnast måtar å organisere dette slitet på slik at det skaper eit system som kan skilje ut nokon som overlever betre enn andre. Bourdieu var på denne tida filosofistudent, men fann ut at filosofien ikkje kunne takle analysen av sosiale problem; han bestemte at der trongst ein annan vitskap, og definerte seg som sosiolog. Alt i byrjinga var han litt på kant med det akademiske systemet, han brydde seg ikkje om kva som var akseptert metode, men tok straks til å utvikle nye måtar å kople informasjon på. I motsetnad til tradisjonell marxistisk tankegang, som sa at økonomien avgjorde alt, og heile menneskelivet var variantar av korleis ein takla økonomien, så meinte Bourdieu at kulturen som det einskilde mennesket lever i, avgjorde kva for moglege val dette mennesket opplevde at det har. Denne enkle tanken kom til å revolusjonere sosiologien: Det folk opplever og meiner, avgjer korleis dei vel og handlar _ ja, også korleis dei kjøper. Enkel? Jau då, men Bourdieu laut utvikle heilt nye og avanserte statistiske metodar, i samarbeid med framståande matematikarar, for å overtyde den vitskaplege verda. Desse metodane har vunne aksept i mange miljø, sjølv om visse humanistiske fag har vanskar med å akseptere at ein kan studere mennesket som eit veljande, handlande vesen. Å gjenskape gamle maktforhold Etter at han hadde studert kabylske og franske bønder i slutten av 1950-åra og byrjinga av 1960-åra, melde problemet seg for Bourdieu om korleis ein skulle kunne analysere den måten samfunnet gjenskaper gamle maktforhold. Pierre Bourdieu (f. 1930) var professor i sosiologi ved École des Hautes Études en Sciences Sociales i Paris. Bourdieu var ein av Frankrikes mest markante intellektuelle. Han integrerte både sosiologi, filosofi, antropologi og skjønnlitteratur i sine arbeid. Han har gjeve ut bøker om politisk teori, politisk makt, media, kunst og litteratur. På norsk er mellom anna desse Bourdieu-bøkene gjevne ut: Den kritiske ettertanke (Samlaget 1993), Distinksjonen. En sosiologisk kritikk av dømmekraften (Pax 1995), Symbolsk makt (Pax 1996), Om fjernsynet 1998 (Gyldendal 1998) Den maskuline dominans (Pax 2000). Difor vende han seg til utforskinga av mekanismane i utdanningsinstitusjonane som vel ut just dei personar som er berarar av legningar og holdningar som stør vidareføringa av dei gjeldande maktforhold. Skulen er jo alltid konservativ, det veit vi jo godt intuitivt, sjølv om mange lærarar påstår seg å vere radikale. Desse studiane gav Bourdieu rykte for å vere skrekkeleg radikal, skjønt han alltid nekta å referere seg til Marx. I staden dreiv han vidare førestellinga om at dei mjuke, kulturelle verdiar, vanlegvis og ikkje minst i Frankrike oppfatta som ekstra pynt på samfunnslivet, burde oppfattast som sjølve grunnlaget for det menneskelege handlingsrom: Din smak, din evne til kritisk å skilje kva som er sosialt definert som godt og gale, og pent og stygt, avgjer korleis du blir utvald til posisjonar i samfunnet. Denne grunntanken har sidan regulert storparten av Bourdieus arbeid, anten han har teke for seg statsapparatet, utdanningssystemet, fotograferingskunsten, muséa, litteraturhistoria: Vi treng å bli klare over korleis vi er styrte av val som vi ikkje forstår grunnlaget for. Vi er regulerte av forhold vi ikkje har omgrep for. Vi er prisgjevne situasjonar vi aldri kan meistre _ dersom vi ikkje tek til å stille spørsmål om grunnlaget for dei. Å oppdage kva vi held på med At Bourdieu har vunne seg ry som ein av dei aller fremste analytikarar i vår tid av korleis kulturen innverkar på våre val, at han er blitt ein uomgjengeleg teoretikar for alt som har med vårt finstilte kjensleliv i forhold til estetikk å gjere. Det kjem utelukkande av at han hadde denne grunntanken: Korleis kan vi oppdage kva det er vi held på med, når vi vel det eine framfor det andre? Dermed også: Korleis skal vi finne ut av kven eller kva som avgjer våre val, desse vala som spring ut av det vi føler for? Bourdieu er ein av dei fyrste som har teke våre djupaste, uanalyserte kjensler alvorleg, vi har jo så vanskeleg for å forstå kvifor vi vel slik vi gjer. Men i arbeid etter arbeid har Bourdieu vist oss korleis vi blir innlemma i ein logikk i våre kvardagslege val, der vi anten innordnar oss under andre, eller søkjer mot nyskaping. Vi lyt halde fram med slike analysar. Men når det gjeld dei praktiske val, lyt vi heretter gjere dei heilt aleine. Utan fleire råd frå Bourdieu. Denne artikkelen har tidligere stått på trykk i Dag og Tid 16

17 Arbeidsliv Moderniseringen i forvaltningen Forvaltningen er ikke statisk og må ikke være statisk. Den må tilpasses og samsvare med samfunnets, borgernes, brukernes, næringslivets, skattebetalernes og de ansattes krav og behov. AV CHRISTINE MEYER, STATSSEKRETÆR I ARBEIDS- OG ADMINISTRASJONSDEPARTEMENTET rukerne har store og stadig større forventninger til tjenestene og borgerne stiller berettigete krav til et trygt og sikkert samfunn. Det er Regjeringens bambisjon å forbedre offentlig sektor og kunne gi befolkningen bedre og flere tjenester for pengene. Virkemidlene er blant annet desentralisering, fristilling, konkurranse utsetting, og krav til klarere grenser mellom hva som kan drives av offentlig organer og hva som kan ytes av private. Bruk av økonomiske insitamenter og bedre rammebetingelser for å gi den enkelte virksomhet større handlefrihet til å utvikle virksomheten og forbedre tjenestene er helt sentralt i arbeidet med modernisering. Alle offentlige virksomheter har et ansvar for å omstille seg, drive mest mulig effektivt og tilby tjenester av god kvalitet. Dette forutsetter at virksomhetene har myndighet, ressurser og virkemidler til å ivareta ansvaret. I moderniseringsarbeidet har vi tatt utgangspunkt i styringsfilosofi, organisering, økonomiske incitamenter og personalpolitikk/ledelse som viktige faktorer for å øke handlingsrommet til virksomhetene. Et viktig skille som må foretas er mellom forvaltning og tjenesteproduksjon. I dag bærer organiseringen av tjenesteproduksjon for sterkt preg av forvaltningens kultur og styringssystemer. Organisasjons- og ledelsesformer, Statssekretæren sin artikkel er en respons på Samfunnsviterens intervju med prof. Christensen i forrige nummer. En av målsettingene til Samarbeidsregjeringen er blant annet å bidra til mer utviklende jobber for de ansatte, sier statssekretær Christine Meyer. Foto: AAD rapporteringsveier, budsjettsystemer og kontrollrutiner er utformet med utgangspunkt i forvaltningens behov, - ikke tjenesteproduksjonens. Imidlertid er det ikke tilstrekkelig å bare trekke dette skillet. Også den tradisjonelle forvaltningsstrukturen utfordres. Det er ikke minst de ansatte og spesielt de unge som har forventninger til at forvaltningen skal arbeide på en annen måte enn i dag. Samfunnsviterene er meget opptatt av dette. De vil ikke bli i forvaltningen dersom de ikke får utnyttet og utviklet kompetansen sin og får utfordrende oppgaver som gir resultater. Tunge og lite fleksible byråkratiske systemer driver dem vekk. Vi vil at de som jobber i offentlig sektor skal være stolte av den jobben de gjør og at de føler seg trygg gjennom å ha opparbeidet en attraktiv kompetanse. I den forbindelse er lederutvikling et sentralt tema, spesielt med vekt på endringsledelse. I tillegg er de ansattes vilkår av stor betydning. Forskjellene i arbeidsvilkår mellom offentlig og privat sektor skal reduseres, og det naturlig å vurdere om Tjenestemannsloven slik den nå er utformet, er hensiktsmessig. Modernisering i forvaltningen skal søke å møte befolkningens behov, men også å ivareta grunnleggende verdier i norsk forvaltning. De demokratiske kanalene, borgernes innflytelse og brukernes medvirkning må også utvikles. Mulighetene for mer direkte tilbakemeldinger er større og brukernes krav til mer individuelt tilpasset tjenester er sterkere. Samarbeidsregjeringen ønsker imidlertid ikke å pådytte virksomhetene og de ansatte spesielle modeller og løsninger. Vi vil ansvarliggjøre dem det betyr også at kulturen må endres. Det innebærer blant annet at det offentlige må bli mindre innadvendt, og vi må slutte å tenke på offentlig sektor som en avskjermet sektor. De virkemidlene vi skal bruke vil bidra til en bedre forvaltning for borgene, brukerne og næringslivet, - og sist men ikke minst mer utviklende jobber for de ansatte. 17

18 Samfunnsvitere på Island AV SILJE OPHEIM Sentrale tillitsvalgte i Samfunnsviternes fagforening la medio mars ut på tur til Island og Reykjavik. I løpet av tre samlingsdøgn skulle det fokuseres på rekrutteringsarbeid og omstilling i offentlig sektor, i tillegg var det duket for innblikk i Akademikernes og Samfunnsviternes søsterforeninger på Island. Men det var også satt av tid til å jakte på trendy butikker, geysirer og kanskje et glimt av Björk. Det var så vidt flyet rakk å lande før engasjerte seminardeltakere fikk i oppgave å komme med kreative utspill rundt rekrutteringsarbeid og den faglige profileringen av Samfunnsviternes fagforening. Foreningens medlemstall øker jevnt og trutt i hovedsak som følge av medlemmer og tillitsvalgte som er dyktige i markedsføringen av foreningen ute på ulike arbeidsplasser. Men hva kan Samfunnsviterne gjøre av tiltak for å markedsføre foreningens fordeler mot studenter som er i sluttfasen av studiene og på vei inn i arbeidslivet? Det florerte av gule lapper med forslag av budskap og tiltak som danner en god plattform for videre rekrutteringsarbeid og for øvrig profilering overfor interessenter. De som foretrakk sightseeing fremfor shopping, fikk bla oppleve sprutende geysirer Lokale delikatesser Et reisemål innebærer også prøvesmaking av de lokale delikatesser og på Island tilbyr de blant annet rå hai med tilhørende desinfiserende munnskyll. Uttrykkene og reaksjonene blant middagsgjestene den første kvelden var av det ymse slaget da små biter av salmiakkluktende hai med en gummiaktig konsistens ble fortært. Ikke så ille at det ikke er godt for noe kan man si, det måtte i så fall være at de resterende måltider falt bedre i smak! Omstilling i offentlig sektor Dagen derpå var det lagt til rette for diskusjoner rundt omstilling i offentlig sektor. Temaer som oppgavefordeling, lokalisering og utflytting av virksomheter samt motivasjonsfaktorer og ledelse ga grunnlag for gode debatter og innspill fra fylkesavdelingenes representanter og hovedstyrets medlemmer. En oppsummering av disse diskusjonene er at det for Samfunnsviternes fagforening er vanskelig å ta bombastiske standpunkt knyttet til for eksempel spørsmål om flytting av virksomheter. Det som derimot står klart er at man i hvert tilfelle på best mulig måte ivaretar berørte medlemmers interesser. 18

19 Knallvær, svovelvann og røyk gjorde besøket til den Blå lagune til en trollsk og vakker opplevelse. Søsterorganisasjon på Island Innimellom diskusjoner rundt utflytting av virksomheter og motivasjonsfaktorer var representanter fra Akademikernes og Samfunnsviternes søsterorganisasjoner på Island invitert for å gi en presentasjon av deres daglige virke. Akademikerne på Island organiserer totalt 7000 medlemmer fordelt på 24 ulike organisasjoner, deriblant samfunnsvitere som utgjør en organisasjon med ca. 60 medlemmer. Selv om størrelsesforholdene er forskjellige fra Norge var det interessant å høre om foreningenes innsatsområder som i stor grad kan sammenlignes med Samfunnsviterne innenfor eksempelvis omstilling og kompetanseutvikling. Tettpakket program Torsdag og fredag innebar et tettpakket program, en nødvendighet for å få muligheten til å utfolde seg noenlunde fritt deler av lørdagen. Det kan vel med sikkerhet sies at været var av det bedre slaget mens Samfunnsviterne oppholdt seg på øya noe som bidro til optimal opplevelse av sightseeingmål, shopping og varme bad i svovelkilder. Besøket til den Blå Lagune var helt klart et høydepunkt for flere. Dampende vann, knall blå himmel, strålende sol og avslappende atmosfære, gjørme og gjetord om foryngende effekt ga nytt liv til sjel og kropp. En absolutt fortjent tur for tillitsvalgte som benytter mye tid og stor innsats til nytte for Samfunnsviternes medlemmer! Bak fra venstre: Rune Jenssen, Odd Jenvin, Vegard Bentsen, Rakel K.H.Næss, Knut Aarbakke, Raimo Valle, Arnt-Einar Litsheim, Synnøve K. Bøen, Famare A. Sanyang, Terje Thuseth, Sølvi Lerfald. Foran fra venstre: Anne-Britt Motland, Mette Mannsåker, Espen Nilsen, Merete Skaug, Olav S. Aaraas, Hanne K. Lervik, Mona Halsbakk, Gunn Elisabeth Myhren, Sigrun K. Ertesvåg, Sonja Nystad, Rikke C. Ringsrød, Hanne Stenli 19

20 I sine uttalelser til NRK kommer det frem hva Norman faktisk synes om «oss» univer-sitetsutdannede. Les hele saken på www. samfunnsviterne.no Upresis statsråd I NRK Nyheter sier Arbeids- og administrasjonsminister Victor D. Norman at universitetene utdanner byråkrater som er uegnet for jobb i det private næringsliv. Samfunnsviternes leder Synnøve Bøen svarer. Artikkelen som også stod på trykk i Aftenposten, ble besvart av statsråden den 7. april. AV SYNNØVE K. BØEN II NRK Nyheter 14. mars sier Arbeids- og administrasjonsminister Victor Norman at universitetene utdanner byråkrater som er uegnet for jobb i det private næringsliv. Er statsråden bevisst på at dette er de samme byråkratene som han setter til å harmonisere offentlig og privat sektor? Han sier videre at universitetenes vridning mot det offentlige svekker næringslivet i konkurransen med utlandet. Statsrådens uttalelser upresise og lite treffende, og signaliserer at NHH- rektoren ikke har tilstrekkelig kompetanse verken om universitetenes funksjon i samfunnet eller om arbeidsmarkedet. Dette mener Samfunnsviternes fagforening er skremmende!. Universitetets primære oppgaver Universitetetsprimæroppgaver er knyttet til som forskning og utdanning. Universitetene skal bidra til at samfunnet som helhet sikres tilgang til kunnskap og kompetanse. Å ta utgangspunkt i at universitetene er til for næringslivet er en grunnleggende feil problemstilling. Universitetene er til for næringslivet også, og mange av utdanningstilbudene, særlig de samfunnsvitenskapelige fagene, er svært godt egnet for å møte behovene i det private næringsliv. Spørsmålet er snarere i hvilken grad næringslivet er kjent med den kompetansen disse utdanningsgruppene har. Når det er sagt, kan universitetene med fordel bli mer målrettede i sin kommunikasjon, både mot studentene, offentlige og private virksomheter. Enkelte læresteder som Norges Handelshøyskole, deler av NTNU og BI, er muligens flinkere til å markedsføre kandidatenes kompetanse. Også ved å bevisstgjøre den enkelte student om at de behersker et verktøy som er viktig for næringslivet. Universitetene må bli flinkere til å kommunisere hva deres kandidater kan tilby av kunnskaper om metode, statistikk, prosesser og organisasjonsutvikling/evne til analyse og utredning, øvelse i å bearbeide store mengder data, og ikke minst språkkunnskaper. Studenter innen samfunnsvitenskapelige fag har selv sett dette behovet og tatt initiativ til å styrke kontakten mot næringslivet. Blant annet gjennom etablering av Vitenskapsbutikken ved 20